Oppdragelse, omsorg og oppbyggelse

Om spritualitet i feltprestkorpset

Av major Arvid Seines

Innledning

Da jeg ble utfordret til å skrive om spiritualiteten i Feltprestkorpset, sa jeg umiddelbart ja. Dette er et område som har opptatt meg gjennom alle mine tretten år som feltprest. Dette hadde jeg lyst til å skrive om. Men da jeg begynte å arbeide med artikkelen, ble jeg en stund bekymret for om jeg hadde gapt for høyt. Var det mulig å skrive noe vettugt om et så omfattende emne i en liten artikkel? Korpsets spiritualitet – det omfatter jo både forkynnelse, undervisning, aktivitet og fromhetsliv, fra den store jubileumspreken og like til den enkelte feltprests bønner i sitt lønnkammer. En utfyllende analyse ville sprenge rammene både for artikkelen og min egen arbeidskapasitet. Jeg måtte gjøre en skarp avgrensning. Jeg valgte derfor å ta utgangspunkt i mine egne erfaringer og observasjoner. Men for ikke å bli for nærsynt, vil jeg videre undersøke tre prekener/andakter holdt av tre kollegaer på forskjellige tider og tjenestesteder.

Jeg tenker at korpsets spiritualitet alltid og alle steder først og fremst kommer til syne i det vi sier i vår forkynnelse. Dermed har jeg også funnet en overkommelig ramme.

Den første prekenen jeg bruker, er en som daværende feltprost Erling Ulltveit holdt ved faneoverrekkelsen til H. M. Kongens garde i Husebyleiren 31. mai 1958. Den andre ble holdt av daværende bataljonsprest Vidar Vik under en gudstjeneste 2. søndag i advent i Normaintcoy i Libanon 8. desember1985. Den siste ble holdt av feltprest Peter Wilhelmsson på feltgudstjeneste med nattverd under Befalskolen for Hærens Logistikkvåpen sin mestringsøvelse 11. mai 2003.¹

Denne artikkelen pretenderer ikke å være en fullstendig analyse. Men hvis den kan utfordre andre til å reflektere videre og kanskje utfordre mine synspunkter, så kan vi kanskje sammen arbeide videre med dette.

Egne erfaringer og observasjoner

Jeg møtte til tjeneste ved Feltartilleriets skole- og øvingsavdeling på Haslemoen i 1990 som vernepliktig feltprest etter eksamen fra Det Praktisk teologiske Seminar, som da var under ledelse av senere biskop Rosemarie Køhn. Av henne og folkekirkeideologen Sevat Lappegard var jeg oppdratt og inspirert til å gjøre tjeneste i en åpen og inkluderende folkekirke. Jeg ble mottatt av en militær sjef som tok meg med ut i skogen, viste meg en kanonlinje, pekte og sa: «Se der er din menighet.» Jeg opplevde å bli satt inn i en sammenheng hvor mange av idealene fra praktikum passet. Jeg var, som prest, vel ansett, alle muligheter var åpne og det kirkelige nærvær i leiren var omfattet av positiv forventning. Jeg begynte raskt å trives. Jeg følte meg som en søreuropeisk landsbyprest eller en førmoderne og førpietistisk bygdeprest som levde midt i menigheten og tok del i dens hverdagsliv. Jeg slapp å være presset inn i en liten sektor, og deltok på – og var integrert i en mengde militære aktiviteter. Jeg var anerkjent som «presten vår». Var ikke nettopp dette selve kroneksemplet på hvordan Sevat Lappegards «folkekjyrkje» kunne manifesteres ?

Da jeg møtte mine studiekamerater på den første etterutdanningsuka etter at vi hadde begynt vår prestetjeneste, hadde jeg en opplevelse av å være den av oss som kanskje fant meg best til rette i presterollen. Jeg hadde en tjeneste som jeg oppfattet som så grunnleggende meningsfull og spennende at jeg valgte å fortsette i Forsvaret og Feltprestkorpset etter førstegangstjenesten.

Dagene var fylt med samtaler, undervisning og såkalt soldatlagsarbeid, som var møter i kapellet. En gang i måneden ble soldatlagsmøtet erstattet med nattverdsgudstjeneste. Med fire store rekruttinnrykk i året, var det travelt, men meningsfullt. Allikevel kjente jeg på et savn. Det tok lang tid å definere det. Det var lenge ikke særlig påtrengende. Men jeg hadde en, etter hvert, ubehagelig følelse av at det var noe som manglet.

Den enorme begeistring for gudstjenestefeiring som jeg etter Sven Oppegårds liturgikkundervisning også hadde med meg fra Practicum, fikk jeg lite utløp for. Jeg var blitt presentert for soldatlagsmøtet som foretrukket arbeidsform i korpset, med nattverdsgudstjenesten som den sjeldne variant, og det tok lang tid og mye bevisstgjøring før jeg våget å utfordre dette. Jeg savnet mer gudstjeneste­feiring, og påtok meg ofte og gjerne sivile vikaroppdrag, noe som ’dekket behovet’, men fort ga for stor arbeidsbelastning.

Vi brukte mye tid på roller og (pastoral) identitet på feltprestkonferansene i perioden frem mot midten av 1990-tallet. Noen av oss etablerte Collegium Maximiliani,² som et forum med styrking av feltprestidentiteten som formål. Det var i denne perioden Feltprestkorpset tok steget fra å være et korps hovedsaklig bestående av nyutdannede vernepliktige prester, til å bli et korps med et flertall av yrkestilsatte prester med større aldersspredning og mer variert erfarings- og tjenestebakgrunn.

Vi ble også utfordret på kjernevirksomheten vår fra så forskjellig hold som daværende infantriinspektør, oberst Furuhovde, og biskopen i Sør-Hålogaland, Fredrik Grønningseter. De talte begge til oss på faglige konferanser.

Biskopen var rund og vennlig i sine formuleringer, men han utfordret oss bestemt på at gudstjenesten skulle være sentrum i og utgangspunkt for vår tjeneste. Den fagmilitære obersten var derimot provoserende sterk og klar da han han utbasunerte følgende: «Dere må forkynne mer!»

Vi var ikke vant til den slags kritikk; vi var jo samvittighetsfullt travle i å løse sosialsaker og undervise i etikk, som jo var den virksomhet vi fikk tilbakemelding på at vi gjorde til Forsvarets fulle tilfredsstillelse. Det opplevdes som ganske provoserende og kanskje til dels også litt sårende. Men det satte i gang en refleksjon, en inspirasjon og en bevegelse hos mange av oss – i retning av hva jeg i mangel av et bedre og mer presist ord velger å kalle en frommere, men samtidig også mer folkekirkelig praksis.

Gudstjenestefrekvensen økte; på mange moer og stasjoner til ukentlig. Det er blitt vanlig med feltgudstjenester med nattverd. Og mange steder bes det tidebønner i garnisons- og stasjonskapellene.

Feltprost Erling Ulltveits andakt 1958

Andakten ble holdt ved faneoverrekkelse i HMKG 31. mai:

Soldater som skal fylkes under en fane trenger en livsgrunn som holder under enhver omstendighet, enten det er freds- eller ufredstider. Soldatens tanker tangerer stadig spørsmålet «liv og død» på en mer realistisk måte enn folk flest opplever det. Soldater er nemlig samfunnsmennesker med et ekstraordinært oppdrag til vern om retten, friheten og freden med livet som innsats. Til soldatens normale rustning hører derfor det å tenke over livet, tiden og evigheten. Soldaten bør vite noe om hva det vil si å være et menneske, hvilke oppgaver en har overfor Gud og sin neste. Derfor holder vi andakt som nettopp betyr dette at vi tenker på oss selv i vårt forhold til Gud. Vi trenger å bygge opp en livstro, som har sitt ankerfeste i det evige, slik dette kommer til uttrykk i Johs. 17 , 3 : «Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og ham du utsendte, Jesus Kristus.»

Det å kjenne Gud og den Herre Jesus Kristus skaper fred i hjertet. Troen på Kristus gir en indre ro og likevekt, når en står hjelpeløs overfor det ukjente, det utrygge og det livsfarlige. Usikkerheten om fremtiden og tanken på døden kan skape angst i soldatens liv. Dette åpenbarer et grunnbehov som ethvert tenkende menneske kan få dekket. Det er min overbevisning at Gud i Jesus Kristus har åpenbart oss sin vilje og gitt oss så mye innblikk i livsmysteriet som vi trenger for å bli mennesker etter Guds tanke. Det er dette Guds ord til oss i dag legger oss på hjertet.

Livet er ikke bare det vi ser omkring oss. Det er også et åndelig liv, som ikke er avhengig av vår og høst, fødsel og død. Det livet er evig. Det består som vi hørte i dette: Å kjenne Gud og den Herre Jesus Kristus. Ikke bare kjenne Kristus som historisk skikkelse, men som en personlig frelser. Det evige liv er altså ikke noe usikkert og ubestemmelig noe, som kanskje kommer etter dette livet. Det evige liv er noe en kan eie i dette livet, mens en er ung og aktiv i denne verden. Eier en dette livet kan en si som apostelen Paulus : «Enten jeg lever eller dør, hører jeg Herren til.»

Fanen som soldatene fylkes under skiftes ut til sine tider. Mennene under fanenene er om en tid heller ikke de samme, men den livsgrunn som Gud har lagt for oss i Jesus Kristus er den samme til evig tid, Denne grunnide er fargerikt komponert inn i vårt norske flagg. Jesu Kristi korsmerke, symbolet på hans død og oppstandelse, seier og soning for våre synder har på den måte fått en vakker og sentral plass i Norges historie og i folkets tanker.

Vi får altså del i det evige liv ved å kjenne Jesus Kristus. Ham lærer vi å kjenne i vår hellige bibelbok. Ordet forteller oss at han åpenbarer Guds kjærlighet til oss. Han tilgir synder og feilgrep og renser oss fra all urettferdighet. Når vi lærer ham å kjenne ser vi lettere manglene ved oss selv. Men denne selverkjennelse virker inspirerende på oss. Vi får lyst til å bli annerledes, til å bli bedre, sterkere, ja vi får lyst til å seire. Kristus vil hjelpe oss til å seire over de nedbrytende krefter i oss og utenom oss. Han vil gjøre oss til sterke, ranke, tjenestevillige og offervillige

Mennesker, som kan være til ære og glede for Gud og våre medmennesker. Fedrelandet krever at vi arbeider på oss selv som soldater. Vi må øve. Vi må øve oss i å tro på Gud, arbeide på oss selv, om vi skal ha framgang og seier. Vi vil tenke på dette når vi ber vårt Fadervår.

Fader vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike, skje din vilje som i himmelen så og på jorden, giv oss i dag vårt daglige brød og forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere, led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde, for riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

Mine kommentarer

Feltprosten tar utgangspunkt i soldatenes særlige oppdrag som vernere av verdiene rett, frihet og fred. Derav slutter han et særlig behov for sikkert fundament, det han kaller livsgrunn. Denne er Jesus. Troen på ham skaper ro og likevekt og det dekker trygghetsbehovet. Men det gir også personlig vekst og perspektiv utover det timelige og forgjengelige. Ved å erkjenne dette og ta det imot, vil soldatene vokse som mennesker og soldater, og settes i stand til å løse sitt oppdrag.

Ulltveit bruker formuleringer som: «soldaten bør vite noe om hva det vil si å være et menneske (…) Kristus har åpenbart oss sin vilje og gitt oss så mye innblikk i livsmysteriet som vi trenger for å bli mennesker etter Guds tanke.» Og: «Vi må øve oss i å tro på Gud, arbeide på oss selv, om vi skal ha fremgang og seier.»

Jeg leser andakten som sterkt formanende og oppdragende. Han er opptatt av de særlige forpliktelser soldatene har som soldater, og en allmen forpliktelse på Guds vilje med menneskene. Når han bruker grammatisk første person, er det for å forsterke en argumentasjon og oppfordre til aktpågivenhet i forhold til den kristne «livsgrunn».

Bataljonsprest Vidar Viks preken 1985

Prekenen ble holdt på gudstjeneste 2. søndag i advent (Normaintcoy, Libanon 8. desember). Teksten var fra Matteusevangeliet kapittel 24, versene 1-14:

Fred på jorden… - jeg tror at jeg vil synge «Deilig er jorden» på en spesiell måte denne julen. For oss som nylig er kommet hit ned var det en spesiell opplevelse å se veipostene, bevæpningen, å høre mitraljøsene om kvelden, og å vite at dette er mer enn øvelse. I går snakket jeg med to tenåringer i Tibnine. Vi sto oppe på Tibnine Castle og så sydover. De pekte ut for meg stedet hvor «big boss of falangists» holder til. De pekte også ut for meg SLA-stillingene på høydedragene i sør.³ «AMAL⁴ is good», det var konklusjonen. Situasjonen er realistisk nok - og det er ikke fred.

Vi skal synge: «Fred på jorden.» Er det bare en gammel ønskedrøm som aldri gikk i oppfyllelse? «La oss snakke om blomster!» Det sier vi hjemme hos oss når samtalen tilspisser seg. Når vi synger «Fred på jorden», er det en flukt fra virkeligheten? La oss glemme alt det vonde omkring oss, så har vi det hyggelig i vår koselige krok. «Fred på jorden», er det en fremtidsdrøm så langt borte at vi først opplever den etter døden?

«Fred på jorden!» Det er ønskelig, og innerst inne ønsker vi det alle sammen. Hvorfor er det ikke fred? Det kan vi gi mange forklaringer på, og det skal vi samtale om de nærmeste månedene. En ting springer klart i øynene: Det mangler tillit. Vi lever i en verden full av brutte løfter, derfor er det så lett å slå først og spørre etterpå.

Dersom det skal bli fred på jorden, må vi hjelpe hverandre og vise tillit til hverandre. Vi føler alle sammen at det er lettere å gjøre en positiv innsats når vi stoler på hverandre.

Det er lett, i alle fall for meg, å sette meg ned og vente på at andre skal bli bedre. Sitter vi slik, kan vi vente lenge.

Hva betyr det å vise tillit? Tillit har ingenting med «å la skure» å gjøre. Likegyldighet er fredens verste fiende. Ingen kan leve sitt liv på en øde øy, og fungere som menneske fullt ut. Det sant menneskelige kommer frem i fellesskapet.

Enveiskommunikasjon som fra en fjernsynsskjerm kan aldri skape fellesskap. Den kan skape god underholdning og nyttige informasjoner, men aldri fellesskap. Jeg ser dere her jeg står, og det er viktig for meg.

Tillit er å kommunisere like mye med ørene som med munnen. Å bli hørt er et behov hos oss alle. Dersom vi aldri blir hørt, skapes det aggresjoner og freden har ikke en sjanse. Jeg ser det som min viktigste oppgave å lytte meg frem til mennesker, viktigere enn å snakke.

Tillit betyr å våge å utlevere seg selv. Ingen kan spille den perfekte. Å kamuflere sine brister kan av og til være nødvendig, men i møte med enkeltmennesker er det livsfarlig. Ingen av oss har alle svarene.

Et sted i Afrika finnes en stamme som har en fin hilsen. De sier: «Jeg ser deg!» Tenk om vi kunne se hverandre - vite om hverandre.

Israelittene har en hilsen som har vært brukt gjennom årtusener: «Sjalom!» Den har vel etter hvert fått en tom klang, og betyr vel ofte ikke annet enn «Hei» eller knapt nok det. Opprinnelsen er imidlertid fin: «Havenu sjalom al ahæm» og betyr: «Måtte vår Guds fred være med dere!»

Sjalom betyr mer enn fravær av krig og uvennskap. Det betyr å leve i et fellesskap hvor mennesker har total omsorg for hverandre.

Advent betyr «komme». Gud er kommet for å være som et menneske blant mennesker. Advent betyr at Gud har vist oss tillit. Vi skal snart synge: «Deilig er jorden.»

Mine kommentarer

I Vidar Viks adventspreken er der ingen formaning. Han taler om fred, tillit og Guds solidaritet eller solidarisering med menneskene. Predikanten synes opptatt av å skape den tilliten han gjør til hovedpoeng (i hvert fall hva volum angår). Jeg tar meg i å lure på om han har hatt med seg Løgstrups «De spontane livsytringer» med seg i bagasjen til Libanon.

Til tross for en tilbøyelighet til å bli litt belærende når han forklarer tilliten, er det fellesskapet med og tilhørigheten til sine tilhørere som preger Viks prekenstil: «Innerst inne ønsker vi det alle sammen» og «vi lever i en verden …».

Her er en solidarisk prest, som sammen med sin menighet konfronteres direkte med den manglende fred og tillit i verden, og i denne situasjon peker på den solidariske Gud som er kommet for å være menneske blant menneskene. Og dermed er det håp!

Feltprest Peter Wilhelmssons preken 2003

Prekenen ble holdt på feltgudstjeneste med nattverd for BS-elever under øvelse mestring 11. mai 2003. Teksten var fra Forkynneren kapittel 3, versene 1-8, Romerbrevet kapittel 12, versene 4-7 og Efeserbrevet kapittel 2, vers 10:

Når dere tenker på Gud, tenker dere at han nok finnes, at det må være noe mer der ute som sikkert kan kalles Gud, noe stort, en energi, noe altomsluttende, som har satt det hele i gang?

Eller tør dere tenke om Gud at han finnes, at Han er konkret, har en intensjon, en plan, at Han griper inn i hverdagen din, påvirker og motiverer valgene dine, slik at du lettere skal kunne leve slik Gud vil?

Tør du tro at det finnes en rød trå i livet ditt?

Hvorfor er du på befalsskolen nå? Hvorfor er du i Forsvaret?

Det kan synes tilfeldig, og motivasjonen kan være forskjellig når vi skal sette ord på det.

«Få noe mer ut av førstegangstjenesten. Lederutdannelse, overførbart til det sivile. Bla, bla. Egentlig litt tilfeldig at jeg så annonsen eller hørte om BS.»

Men tenk om det ikke er tilfeldig! Tenk om det er tiltenkt, at du er tiltenkt denne tjenesten!

Tenk om dette er arrangert, med deg i hovedrollen, i ren Matrix-stil, og Gud sitter med kommando og kontroll. Tenk om det!

Gode mennesker, altså snille gode kristne mennesker, de finner du ikke i Forsvaret, vet du. De snille, de jobber som ungdomsarbeidere de, på frivillig basis, i en eller annen menighet. De sitter i menighetsrådet i kirken sin, eller de er misjonærer eller sykepleiere. Og de er pasifister som foretrekker undulater framfor våpen, fordi de tror på kjærligheten.

Tror du på kjærligheten? Tror du på det gode i mennesket?

Tror du at det nytter å kjempe for at verden skal bli bedre?

Ja, du tror på dette du også, ikke sant! Men du tror ikke helt på Gud, eller på noen rød tråd i livet ditt, gjør du vel?

Og det er ikke så rart, for militærmakt og kristendom, det går liksom ikke helt i samme takt, gjør det vel? Soldater og disipler, de bor ikke helt i samme gate, gjør de vel? Nei, for det handler jo om helt forskjellige ting, tenker vi.

Dere er unge, befalselever. Dere er i støpeskjeen, alle sammen. Dere har gått kort på veien, foreløpig, og da er det ikke så lett å se noen rød tråd i livet. Ennå. Men snu dere tilbake om noen år! Og jeg sier dere igjen; husk å snu dere tilbake om noen år, og se etter den røde tråden. Mange av dere ser den allerede. Og når dere ser tilbake, så skal dere ikke se på veien dere har gått. For veien, den kan til tider være så vanskelig og slitsom og tilsynelatende dårlig. Så se ikke etter veien, men se etter den røde tråden, hvor Gud tross alt hadde en finger med i spillet.

La oss si at det finnes en slik rød tråd, og at dere kommer til å se den, når dere snur dere tilbake om en stund. Da betyr det, kjære kamerater, mine sognebarn, at der dere står nå, i dag, alle sammen, der står dere midt på scenen, midt på stien, midt i Guds plan, med livet ditt. Tenk på det! Du, soldaten, krigeren, den fagmilitære, den utrustede. Det er du, av alle, som ble utvalgt til denne tjenesten!

Du blir kanskje ingen misjonær i Afrika. Men kanskje du senere drar på misjon, int. ops, til Afrika. Hvor du sikrer et sykehus, eller en flyplass. Hvor du graver brønner for friskt vann, eller sørger for cargoleveranser. Det er ikke sikkert du kan alle ordene, de flotte ordene om livet, som folk taler fra prekestoler, eller på TV, eller i bøkene. Men kanskje du er den som er dine handlinger mer enn dine ord! I uniform. Den som gjør mer enn han prater om å gjøre, og som ved sine handlinger, sin tidsbruk og sine prioriteringer, viser mennesker hva livet er verdt og hva godt den gode kan gjøre.

Det er du som er kallet til denne tjenesten, om enn foreløpig på et lagsnivå. Det er du som skal stogge det onde og fremme det gode, som Verdigrunnlaget vårt sier.

Du er ikke utvalgt til å gjøre det onde, i det du stormer frem med krigerens skjerpede blikk. Du er utvalgt til å storme frem, i kampen for det gode, mot det onde.

Du er ikke for krig. Du er for det gode. Og slik blir militærmakt forenlig med det å være kristen. Skjønner du det? Slik blir det også relevant å skulle se etter den røde tråden. Også i ditt liv!

Nå starter øvelse mestring. Mange av dere skal ned i kjelleren i dagene fremover. Gi ikke opp, for du er allerede utvalgt! Dere skal nå få lov til å prøve dere, vise for dere selv, at dere er kompetente, at dere mestrer de oppgavene dere er tiltenkt. Dere, skal snart ut i tjeneste, for det gode.

Som motivasjon, i møte med det slitet dere nå står overfor, vil jeg lese noe som Jesus sa. Det handler om villighet til å ofre alt for andre;

«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde Kristus, og ble levende igjen, for at han skal være herre over både levende og døde.» (Rom.14, 7-9).

Stå på nå, kjære kamerater, og ta ansvar for den tjenesten dere har sagt ja til.

Mine kommentarer

I stil likner Peter Wilhelmssons preken på Erling Ulltveit sin. Her er sterk appell fra den voksne feltpresten til de unge soldatene: «Dere er unge befalselever.» Han bruker tiltale: «Når dere tenker på Gud, tenk om det ikke er tilfeldig. Det er du som er kallet.»

Men innholdet i appellen er en ganske annen enn i den feltprosten holder for 45 år siden. Wilhelmsson tiltaler dem som kristne mennesker, som snarere enn å manes til å se synden og manglene hos seg selv, her oppfordres til å Guds røde tråd i livet sitt. Predikanten tar det tilsynelatende for gitt at befalselever på øvelse faktisk tenker på Gud og reflekterer over meningen med livet. Sånn sett kan vi ane noe av den samme solidariteten som vi fant hos Vidar Vik.

Men Wilhelmsson synes ikke synd på dem han solidariserer seg med. Nei, snarere tvert imot. De har jo sitt kall til å fremme det gode og hindre det onde, med kjærlighetens våpen, om nødvendig med livet som innsats.

Prekenen er preget av en optimistisk idealisme som klart skiller seg ut fra de eldre feltprestene.

Oppsummering

Jeg har i løpet av mine 13 år som feltprest opplevd en stor endring og utvikling i tjenesten. Da jeg kom til korpset var fokus på sosialsaksbehandling og etikkundervisning, samt soldatlag, som var «klubben» for de få fromme. Visst ble det feiret gudstjenester, men det var ikke her tyngdepunktet i tjenesten lå.

Når jeg leser om korpsets tidligere historie, ikke minst i Feltprost Ulltveits bok, mener jeg å se at det også fra korpsets opprettelse på 1950-tallet og frem til 1970- og 80-tallet hadde forekommet en like stor endring.

Det er dette jeg mener å se når jeg sammenlikner Ulltveit og Vik. Der hvor Ull­tveit formaner til omvendelse og forbedring, vil Vik solidarisere seg og trøste dem som lever i en verden hvor fred og tillit ikke er en realitet, men et fjernt håp.

Når vi så til slutt leser Wilhelmssons umiddelbart oppbyggelige ord om kall og tjeneste, er det på en side sett et brudd med tenkningen til de første. Men kanskje er det allikevel en sammenheng. Kanskje høster vi som er aktive feltprester nå fruktene av det arbeidet som våre forgjengere har gjort? Kanskje er det lettere å tale om Guds kall og ledelse til soldater på øvelse nå enn det var både på faneoverrekkelse på 1950-tallet og i FN- tjeneste på 1980-tallet? Og i så fall «står vi vel på skuldrene til våre forgjengere».

Feltprester deltar med den største selvfølge på øvelser. Det feires gudstjeneste i felt med nattverdsprosent på over 90 prosent, og det bes tidebønner i kapeller som finnes i de fleste leirer og stasjoner.

Vi bruker fortsatt mye tid på samtaler med personell som sliter med hverdagens mange problemer og utfordringer. Vi underviser fortsatt i etikk, og kanskje bidrar det til soldatene og elevenes oppdragelse. Vi gjør det, og vi skal gjøre det. Undervisning og diakoni kan aldri bli uvesentlig. Men jeg håper og tror at vi også har tatt biskopen og infanteriinspektørens utfordring til følge.

English Summary

The author says he has experienced a clear development in the chaplaincy during his period of service. Today we are celebrating the eucharist both in the field and in the chapel, and we have the daily office of prayer. He commends on 3 sermons from different periods in the chaplaincy, and concludes that we are standing on the shoulders of ours predecessors.

Arvid Ibenhart Seines, f. 1963. Feltprest TRENR/LOGUKS fra 1997. Feltsprest Haslemoen 1990-9. Adresse: Krusesvingen 18, 2050 JESSHEIM