Feltprestkorpsets identitet og integritet

Av biskop Fredrik Grønningsæter

Disse linjer skrives av en som aldri har vært «yrkes-feltprest» og dermed ikke gått inn i denne tjenestens «professio» i egentlig forstand. Likevel vil det følg­ende ikke utelukkende bygge på refleksjon, i og med at jeg har gjort egne erfaringer innen dette tjenesteområdet under ulike synsvinkler, som vil ligge i bakgrunnen. Når noen overveielser skal forsøkes gjort på foranledning av at Feltprestkorpset har nådd sine første 50 år, som hermed gratuleres hjertelig med, kan det derfor være en tjenlig innledning å gi tre korte erfaringsriss fra egne møter med feltpresttjesten:

1) Som flysoldat under 2. verdenskrig på Vestfronten i Det norske flyvåpen innen RAF vinteren 1944-45, nærmere bestemt på 132 (N)Wing, Jagervingen, hadde jeg den glede å møte en prest i felt: Sverre Eika. I sannhet et godt møte og som fikk en god fortsettelse. Kapteinen, med fortid som sjømannsprest (og landslagsspiller i fotball!), alltid innen rekkevidde, ble en trygghets- og trivselsfaktor for en ung fersk soldat, bråkastet inn i fremmede og spennende forhold, og for mange med ham. Gudstjenestene på søndagskveldene i provisoriske lokaler ble merkestener og matstasjoner. Prestens korøvelser andre kvelder ga sine positive bidrag til miljøet. Den stillfarende og vennlige feltpresten, som jevnlig dukket opp på de forskjelligste steder, ble en vandrende påminnelse om mulig livshjelp innen rekkevidde når den måtte trenges. Slike ord lå ikke på tungen i de tider i slike sammenhenger, men i minnet er de nær for hånden: her var fornembart både identitet og integritet på plass.

2) 13 år senere, under tiden som hjelpeprest i Nidarosdomen, som mobilisertingspliktig feltprest innkalt til den store Øvelse Dovre i den sprengkalde vinteren 1958: Flysoldaten var blitt hærløytnant og gitt direkte medansvar for Kirkens nærvær i Forsvaret. Godt var det å ha en god kollega på nærhold, nemlig hjelpepresten i Sunndal, Thor Christian Wagle, også mobiliseringspliktig. Det ble mange givende samtaler om hvordan vår fremtreden burde té seg og hvordan arbeidet burde legges an. Et kort feltprestkurs forut hadde gitt sine perspektiver, men nå var det eksistensielt og ansvaret vårt. Et minne har festnet seg: Et stabsmøte drøftet de enkeltes ansvar og plassering i en gitt kampsituasjon. Hver hadde fått sitt tildelt, men presten var enda ikke nevnt, og spørsmålet tvang seg fram: Hvor er prestens plass? Svaret kom omgående fra en nærværende major: «Han skal selvsagt være midt i slagfeltet der mennesker kjemper og dør». Ja, hvor ellers?¹ Ord som identitet og integritet hørte nok heller ikke her til vokabularet, men var vel med dette gitt en antydning om hva de måtte bære i seg?

3) Enda et kvart århundre lenger frem i tid som biskop i Bodø, den meget viktige garnisonsbyen, med en landsdels-overkommando i nabolaget og store innslag av militært personell i miljøet: Tilsynsmann for hele feltpresttjenesten, inklusiv den som fantes i denne landsdelen, var jo kollegaen i Oslo. Det hindret imidlertid ikke at også den stedlige biskop fikk atskillig å gjøre med både det militære lederskap og med de feltprester som gjorde tjeneste i bispedømmet. Et godt samarbeid med garnisonsprestene åpnet både for jevnlig kontakt og diverse enkeltoppdrag som i praksis gjorde også dette til en naturlig del av bispegjerningen og ble forstått som bevisst forsøk på å understreke feltpresttjenesten som organisk del av den kirkelige helhet. At også feltprestene kunne yte kasuelle vikartjenester i menighetene som omga dem, var uttrykk for det samme.

II

Det er jo nettopp denne tjenestens plass i den kirkelige helhet vi berører når stikkordene identitet og integritet nevnes. Det første er et markert relasjonsbegrep med sitt grunnelement i det latinske idem, som jo betyr samme, altså av samme egenskap som noe annet, in causu Kirken. Det andre har også sitt utgangspunkt i et annet latinsk ord, nemlig intégritas, som er uttrykk for å være uskadd eller hel og sunn. Indirekte står også det i relasjon, nemlig i spørsmålet om hvilket innhold eller hvilken kvalitet som skal vernes eller tas vare på og slik nettopp vil peke tilbake på identiteten.

Umiddelbart melder da spørsmålet seg: Hvor finner vi denne Kirken som feltpresttjenesten skal stå i relasjon til på innholds- og kvalitetsbestemmende måte og være en ekte del av? Naturligvis lar Den norske kirke seg peke på som landsdekkende organisasjon, som kan letes opp på gitte adresser. Men vi må bakenfor det organisatoriske for å finne innhold og kvalitet. Da er det Kirkens egen anvisning vi må følge, slik Bekjennelsen uttrykker det i sin geniale sammenfatning: «Kirken er de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet».² Enklere, tydeligere, mer heldekkende og slite­sterkt kan det rett og slett ikke sies. Med andre ord: Kirken er der mennesker samles til gudstjeneste i tilbedelse, bønn og lovsang omkring nådemiddelforvaltningen. Der det skjer «rett», på grunnlag av og i henhold til kildene, er intet mindre enn den universelle kirke tilstede på ethvert sted. Også her en personlig erfaring: Da undertegnede etter noen års tjeneste i Nidarosdomen fikk forflytning til en liten trekirke festet med barduner på den værharde yttersiden av Lofoten, var det ingen «nedtrapping». Det var en stor glede å bli bevisst at det som skjedde i de respektive høymesser var akkurat like mye og like viktig begge steder: den universelle kirke var nærværende og virksom. Det kan nemlig i hovedsak ikke skje noe mer i «Nasjonalhelligdommen» enn i en liten landsens kirke med enkelt utstyr når Ord og Sakrament forvaltes og Den treenige Gud tilbes. Det er også nok. Ut fra dette kildested utfolder Kirkens øvrige mangfold av tjenester seg: Kasualia, diakoni, sjelesorg, skriftemål, evangelisering, undervisning med mye mer. Og vel å merke: Vender tilbake dit i en uopphørlig pendling.

Når Den inkarnerte Kristus «tok bolig iblant oss»³, er det et sterkt uttrykk for at han fant sitt sted der mennesker lever og bor. Jesu eget jordelivs historie er særlig nær knyttet til 4 stedsnavn: Betlehem, Nasaret, Kapernaum og Jerusalem. De lar seg alle finne på nær sagt ethvert kart. Ni av Apostelen Paulus’ 13 brever i NT går til menigheter på bestemte og navngitte steder som alle lar seg oppsøke den dag i dag. I det første brevet til korinterne adresserer han det ikke bare til «Guds menighet i Korint», men hilser også til «alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn».⁴ Hvert enkelt sted tør være et meget viktig uttrykkssett for NT’s kirkebeskrivelse. Det er der menneskene bor gudstjeneste jevnlig og normalt skal feires og Jesus Kristus påkalles og eventuelle kirkehus bygges for det formålet. Altså ikke på «hellige steder» som oppsøkes etter evne, eventuelt på «pilegrimsferd», selv om slikt selvsagt unntaksvis kan være inspirerende og festlig. Like lite som i jakt på motepredikanter og sære påfunn. Problemet er tydeligvis gammelt, ettersom Hebreerbrevets forfatter appellerer så sterkt og selvinkluderende til å «ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik som noen pleier å gjøre».⁵ Det bjørnsonske «Geografi og kjærlighet» kan med andre ord også være et teologisk begrepspar! Gud vil møte oss der vi bor sammen med våre naboer. Bokstavelig talt så livsnært.

Når Den norske kirke også bærer benevnelsen «folkekirke», og gjerne vil være nettopp det, så er her den avgjørende definisjon: Over alt hvor folk bor her i landet finnes der en rimelig tilgjengelighet til et gudstjenestested hvor vår Herre Jesu Kristi navn påkalles. Når nye bosetninger reises, følger straks også spørsmålet på om det er et gudstjenestested i rimelig avstand. Hvis ikke, må et slikt planlegges og snarest realiseres, eventuelt med midlertidige løsninger. «Folkekirke» legitimeres altså ikke av den prosentvise tilslutning, like lite som den innholdsbestemmes av et demokratisk flertall, men hjemles i sin nærhet til, og muligheten til å nåes av, hele det angjeldende folk den er kirke for.

Det er dette som med et klassisk uttrykk kalles den parokiale kirkestruktur, av det greske ordet paroikia, som rett og slett betyr det å bo ved siden av hverandre. Det trosfellesskap som med rette bærer benevnelsen kirke må per defini­sjon gjøre som sin Herre og Mester og ta «bolig blant oss». Selve benevnelsen kommer jo av det greske ordet kyriaké, som er et hunkjønnsadjektiv til Kristusnavnet Kyrios, og betyr «henne (bruden) som hører Herren til». Når Paulus kaller Kirken «Kristi legeme»⁶, er det et uttrykk for samme tenkemåte, selv om han bruker ordet ekklessía for Kirken. Det betyr jo nettopp de som kommer sammen.

III

Disse skissemessige antydninger av hva Den norske kirke er i substans og struktur får stå som bakgrunn for hva et feltprestkorps og en feltpresttjeneste, med utgangspunkt og forankring i den, må ha preg av for å ta vare på sin identitet og sin integritet. I første omgang kan relasjonen se umulig ut, ihvertfall hvis den parokiale strukturen gjøres enerådende. Det skjer imidlertid ikke. Kirken er ikke statisk. Den driver jo blant annet misjon, og den har den store tyske kirkemann midt på 1800-tallet, Wilhelm Löhe, beskrevet slik: «Mission ist nichts als die eine Kirche Gottes in ihrer Bewegung».⁷ Guds kirke er aldri stillestående, men alltid i bevegelse, på vei ut mot «jordens ender». Det betyr ikke bare til fjerne trakter, men også inn i det nære. Det nærmeste er naboen, også om han er underveis. De boende er ikke bare fastboende, men gjør også midlertidige opphold. Derfor har den parokiale modellen behov av et supplement, som Kirken fra tidlig tid har vært opptatt av. Tidlig kom opp små reisekapeller langs veiene og fiskerkapeller ved fjordene og vassdragene for å gjøre kildelivet tilgjengelig for dem som tidvis er hjemmefra. Interessant nok kommer benevnelsen kapell av det latinske cappa, hvorav vår «kappe», altså yttertøy til utebruk og reisebruk. De skiftende menigheter som deltar i et slikt forbigående gudstjenesteliv har etterhvert fått benevnelsen «kategorialmenigheter». Ordet kommer av det greske verbum kategoreín, som først og fremst betyr å anklage eller angi, og avledet av det å beskrive, eventuelt klassifisere eller karakterisere.

I våre sammenhenger har vi kategorialmenigheter for sjøfolk, sykehuspasienter, fengselsfanger, studenter og sportsfolk, fra tid til annen også anleggsarbeidere, og altså, ikke å forglemme, militært personell. Karakteristisk for alle kategoriene er midlertidighet, de er underveis, ikke fastboende. For flere av dem kan midlertidigheten bli forholdsvis langvarig, men forutsettes alltid å være tidsbegrenset, for ved det defineres nettopp det kategoriale. I dette perspektiv er det feltpresttjenesten befinner seg, og skal virkeliggjøre og utfolde identitet og integritet. Med andre ord være kirke i ånd og sannhet. Her har flaggkommandør (vel å merke en militær fagmann!) Jacob Børresen rett når han skriver: «Feltpresten skal først og fremst utføre den kirkelige tjeneste som Forsvarets personell er vant til å regne med i lokalmenigheten»⁸ – altså ganske enkelt: flytte etter og oppsøke det midlertidige.

Da må kildestedet være sentrum og utgangspunkt, det alt går ut fra og vender tilbake til, slik som i lokalmenigheten. Det er det som Augustana i nevnte Artikkel VII beskriver så treffende som en levende organisme: Fellesskapet der Skriftens ord leses og utlegges og brød og vin i nattverdens måltid rekkes frem, eventuelt, etter behov, dåpsvann risler, omgitt av bønn og lovsang, syndsbekjennelse og trosbekjennelse. Så er det naturligvis høyst ønskverdig å få til faste steder å være med dette, et soldatkapell for eksempel, som utstyres og er disponibelt hensiktsmessig, eller ved lån av lokale innretninger. Ofte vil også rene provisorier være aktuelle: Velferdsrom, gymnastikksal, kafélokale og annet, supplert med flyttbart utstyr som bord, lesepult, lysestake, nattverdsett med mer. Det er ikke hus og utstyr som konstituerer Kirken «på ethvert sted». Det er Ord og Sakrament. Urkirken begynte jo dette fellesslivet i hjemmene, inntil man kom så langt at egne kirkehus kunne reises. Så vil også soldatmenigheten kunne klare seg med nær sagt hva som helst av husrom, eventuelt være i friluft, for å realisere Kirken også på «det sted» der man til enhver tid befinner seg. Organist er hyggelig å ha, men ingen nødvendighet. A capella var det opprinnelige. De konstituerende elementer Ord og Sakrament må imidlertid være der i funksjon. Er de det «rett», altså sant og ekte etter sin egen forutsetning, er også Kirken fullverdig tilstede, identiteten og integriteten er på plass. Her vil maksimal søndagsfeiring, markering av den ukentlige påskedag, være et viktig element. Vel å merke: maksimal. Det sier seg selv at en menighets normale regelmessighet ikke lar seg gjennomføre under de ulike og vekslende forhold militære enheter lever. Men også under dem vil det være en stående oppgave å forsøke å få til et tilbud om en gudstjeneste på søndag med full nådemiddelforvaltning. Nettopp tilbudet er avgjørende. Én tilhører er nok for å nå Jesu minstetall «to eller tre»⁹. Skulle ingen nattverdgjest melde seg, får presten «meddele» seg selv. I det ligger også et vitnesbyrd, ja NT kaller det faktisk forkynnelse.¹⁰

Nå vil en feltprests forkynnelse kreve vekslende form, avhengig av omstendighetene, særlig under feltforhold, for ikke å snakke om under krig. Stedene skifter og permanenser finnes knapt. Ordet skal lyde i alle fall, også om ikke sakramentene til enhver tid får plass, men veiviserpilen til den gudstjenstlige helhet må alltid være fornembar, hvis ikke synlig. Bare slik kan både identiteten og integriteten la seg gjenkjenne. I sin interessante foreløpige rapport om «Feltprestrollen i Det norske forsvaret»¹¹ konstaterer stabsprest Sverre Stai at «Totalt har prestene i Forsvaret ofte gudstjenester», men «ikke ofte høymesse». Hva som ligger i denne skjelningen er ikke tydelig. Hvis det har med ukedag og klokkeslett, eventuelt liturgi å gjøre, berører det identiteten og integriteten mindre enn om det uttrykker noe om nattverdfrekvensen. Bare i den hele nådemiddelforvaltning over rimelig tid er Kirkens autentisitet til stede. Vel sier også min egen lille erfaring at i felt rår en rekke praktiske problemer som setter grenser. Det er imidlertid overraskende hvor mange av dem som kan overvinnes der sansen og viljen finnes. Samarbeid med lokalmenigheten er også en mulighet jevn­lig å ta i betraktning, ikke minst hva gjelder lån av husvære og utstyr.

IV

I dette vesentlige problemområdet vil den enkelt feltprest spille en avgjørende rolle, og det på basis av sin ordinasjon. Bekjennelsen bruker ikke det ordet, antagelig på grunn av den «character»-teologien den var blitt forbundet med, men saken er der tindrende klar uansett: «Forat vi skal komme til denne tro, er der innsatt en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene»¹². «Innsatt» er et sterkt ord. Den latinske originalen sier det faktisk enda sterkere: «institutum». Gud er subjekt. Det er overdragelsen av denne gudinnsatte tjenesten også lutherdommen etterhvert tok opp igjen benevnelsen ordinasjon på. Selv om vår egen Gudstjenestebok fortsatt kaller det «Vigsling», unngår den ikke ord som «ordinand» og «ordinasjonstale»! Det er iallfall ordinasjonen som gjør en person til prest. Billedlig kan det sies på denne enkle måten: En person, som har meldt seg, og funnet egnet, til prestetjenesten, legges på Guds alter, og etter løfter, fullmaktsoverdragelse, forbønn og velsignelse, kommer tilbake som prest, «rite vocatus».¹³ Vår nå gjeldende ordinasjonsliturgi følger godt opp med å kalle det «en særskilt tjeneste», til skjelning fra alle de andre tjenestene som det er laget vigselsordninger for. Bare om prestetjenesten er det det sies at «Gud har også innsatt».¹⁴ Ordinasjonen er derfor i prinsipp beslagleggelse på livstid. Å forlate den igjen burde egentlig foranledige en form for de-ordinasjon. Ikke på grunn av noen character-tenkning, men på grunn av den gudgitte fullmakt og det følgende oppdrag som er gitt i høytideligste form uten tidsbegrensning, i menighetens høymessefeiring, altså i den universelle kirkes nærvær og fellesskap. Man ordineres nemlig til prest i Den hellige allmenne kirke, som vi bekjenner i de økumeniske symboler og stiller seg under dens tilsyn, vanligvis representert av en biskop. Slikt legger man ikke bak seg uten videre etter eget forgodtbefinnende. Under enhver omstendighet er det intet mindre enn på denne grunn den enkelte feltprest øver sin gjerning og her er det tjenestens substans og prioriteringer er gitt. Opplistet i stikkords form heter de i ordinasjonsformaningen, som grunnlag for presteløftet: Forkynnelse, sakramentsforvaltning, sjelesorg, skriftemål, veiledning, formaning, egen livsførsel, bibelstudium og bønn. De er de samme for prestetjenestens vedkommende uansett stillingstype både i de parokiale og kategoriale menigheter, og her er det da identitet og integritet avgjøres for alle.

I et feltprestkorps er det også her de ivaretas og ansvaret hviler. Nettopp her er de også særdeles krevende, med den spenning som nødvendigvis må rå i en tjeneste som har tosidig binding og forpliktelse, nemlig mellom presten og offi­seren, vel å merke: i én person. Da må det ikke råde noen tvil om at såvel Korpset som den enkelte feltprest skylder både Forsvaret og den enkelte soldat og offiser først og fremst å realisere den pastorale, ordinasjonsbundne, identitet og integritet. Det er jo derfor man er der. Mon tro om ikke en viktig symboltest på den grunnholdningen er at presten opptrer konsekvent ubevæpnet, også i spørsmål om selvforsvar?¹⁵ Her dreier det seg ikke om feltpresten skal ha lov til på fritid å dyrke sin eventuelle skytterinteresse, men om tjenstlig opptreden i fred som i krig. Ethvert våpen innrettet på eventuell bruk mot en fiende vil i feltprestens utstyr og hånd true nettopp den pastorale integritet. Er ikke også ubevæpnethet et godt signal om at bruk av uniform og distinksjoner her tjener andre formål enn de rent militære? Undertegnedes erfaring av og kjennskap til Det norske forsvaret på alle nivåer er forøvrig at man der ikke bare gir rom for, men forventer, at presten først er prest og dernest offiser (jf. Jacob Børresen).

V

Uansett bevisstheten om den kirkelige og pastorale identitet og integritet, og den dermed gitte prioritering, er det ikke desto mindre et utall opppgaver den feltprestelige hverdag er fylt av, noen også forskriftsmessig pålagt. I tillegg til de uttalt pastorale, kommer de som går på velferd, miljø, undervisning og rådgivning. Ikke lite av dette bør kunne sees i et diakonalt perspektiv. I vår ordinasjonsliturgi fra 1920 var diakonien uttrykkelig nevnt blant prestens oppgaver. Diakonien har til alle tider hatt plass for betingelsesløse tjenesteytelser som ikke nødvendigvis fører evangelisering med seg. Diakoniens vitnesbyrd vil i mange tilfeller ligge i selve handlingens utførelse, selv om premissene aldri underslåes. På 70-tallet ble det til og med talt om «politisk diakoni». Sant nok et høyst misbrukelig begrep, men slett ikke uten teologisk hjemmel.

«Prestens time» heter en av de pålagte oppgavene og en viktig sådan. Den burde allerede ved sitt navn ha kunnet hektet seg på det pastorale tog. Selvsagt er imidlertid ikke dette. En annen benevnelse på oppgaven er den obligatoriske etikkundervisningen,¹⁶ og dermed viser det seg at vi er inne i et mer innfløkt område, noe «Mæland-saken» fra 1996 viste til fulle. Her ligger nemlig et følbart spennningsfelt omkring «mandatspørsmålet». Kontroversen i sakens anledning mellom Oslo biskop og forsvarsministeren, om hvem av dem som var den egentlig mandatgiver, ga knapt noen avklaring og synes å ha blitt lagt ad acta uavgjort. Det tør være av stor betydning for både Forsvaret og Feltprestkorpset å finne ut av dette, da saken har gjort tydelig, og satt på spissen, spørsmålet om nettopp Feltprestkorpsets integritet.

Et innlysende utgangspunkt bør kunne være at en feltprests primærmandat ligger i ordinasjonen og identiteten som prest i Den norske kirke. Dermed er han/hun i første rekke under biskopens tilsyn. Uten det er man ikke prest og Feltprestkorpset vil gi seg ut for noe det ikke er. På det skulle følge at en feltprest ikke kan settes til tjenester som bryter med Kirkens tro og etikk, som presten er vigslet til å forplikte seg på.

På den annen side er det også her spørsmålet om presten nødvendigvis oppgir sin identitet om han/hun gjør tjenester ut over denne. Det er rimelig å tenke at når etikkundervisningen er gjort obligatorisk, så vil to krav måtte stilles til den som underviser: Saklighet og åpenhet for dialog. En prest vil alltid måtte sørge for at Kirkens syn kommer med i positiv fremstilling, men samtidig også kunne formidle andres syn på temaene uten å identifisere seg med det, med klare kildehenvisninger. Diskusjonen i 1996 gjaldt jo først og fremst bruken av en bok. Den ble kalt «støttelitteratur», og burde uten videre kunne vært godkjent som det. Kanskje den mindre misforståelig kunne vært kalt «litteraturhenvisning» eller lignende, sammen med flere fra ulikt hold som en saksfremstilling vil ha behov av.

Denne type saklig og dialogpreget undervisning bør en prest kunne gjøre som en «diakoni» på disse områder, ganske enkelt fordi ingen bedre muligheter vil kunne gis med utsikt til en saklig fremstilling også av Kirkens syn. I denne, unektelig vanskelige, tjeneste vil presten ha en stående oppgave å bevare sin pastorale integritet uten å bli oppfattet som propagandist. Det vil også avhenge av hele samværeformen med de militære enheter i både hverdag og helg.

Skulle imidlertid denne holdningen umuliggjøres, tør det være bedre å oppgi etikkundervisningen som prestens og overlate den til andre. Så kunne man kanskje forsøke å få inn en frivillig prestens time. Det som nemlig ikke tåles, er at Feltprestkorpset fratas sin kirkelige og pastorale identitet og integritet. Da ville det ikke være noe feltprestkorps lenger. Både Forsvaret og Samfunnet, og ikke minst den enkelte soldat, ville tape på det, foruten naturligvis Kirken.

English Summary

The bishop reminds the chaplaincy about its identity and integrity. The church centre is where the Word of God is read and the bread and the wine are distributed with prayers and hymns. The place itself is not decisive, it can be everywhere and in different circumstances. We do not need to stay in holy places, but indeed must be where people live.

Fredrik Grønningsæter, f.1923. Biskop i Sør Hålogaland 1982-92. Sogneprest i Gimsøy i Lofoten 1962-68. Student- og bygdeungdomsprest i Oslo 1968-72. Res.kap. i Oslo Domkirke1972-82. Adresse: Hovinveien 7A, 0576 Oslo.