Anti-rasjonalitet og jødehat hos islamister og nazister

Av Torkel Brekke

Religion har fått økende politisk betydning i mange deler av verden i løpet av de siste par tiår og spesielt etter Den kalde krigens slutt. Jeg tror at en mulig konsekvens av religionens økende rolle i politikken, er en økende grad av subjektivitet, en økende skepsis til universalistiske idealer og prinsipper og, i en forstand, en økende skepsis til rasjonalitet som ideal i politisk retorikk og handling. For å spissformulere argumentet, vil jeg hevde at vi ser begynnelsen på en global mot-opplysningstid. Hvis dette er riktig, er det ikke den første mot-opplysing i verdens idéhistorie, men det er den første som er global. Anti-rasjonalitet har en lang historie i Europa. Rundt midten av 1700-tallet kom de første reaksjoner i Tyskland mot den franske opplysningstidens tilbedelse av vitenskap og rasjonalisme (Reiss, Pagliaro, Berlin). Relativismen til tenkere som Hamann og Herder sto i skarp kontrast til de franske filosofenes grunnleggende universalistiske antagelse om at mennesker til alle tider har en felles natur. Angrepet på den rasjonalistiske, universalistiske opplysningsfilosofien la grunnlaget for den subjektivisme, den moralske relativisme og dyrkelsen av selvets utfoldelse man finner i romantikken. Mot slutten av det 18. århundret ble opprøret mot rasjonalitet og universalisme i stadig større grad uttrykt som individets ubegrensede rett til selvutfoldelse, til å få fritt spillerom for sin menneskelige vilje, sin kreativitet og sine skapende krefter. Spørsmålet jeg stiller er om vi er vitne til en ny global mot-opplysningstid, som kan sammenlignes med de anti-rasjonalistiske reaksjoner mot europeisk opplysningstenkning på 1700-tallet? I de fleste deler av verden har man i løpet av de siste tiårene sett en oppblomstring av religiøse grupper som stiller spørsmålstegn ved de sekulære, rasjonalistiske prinsipper som den moderne staten bygger på. Samtidens reaksjoner mot sekulær rasjonalisme og universalistisk humanisme kan finnes igjen i de fleste samfunn i verden. En av 90-tallets store slagere i akademisk litteratur var Mark Juergensmeyers The New Cold War?, som nettopp tok for seg fundamentalistiske gruppers voldelige opprør mot den den vestlige, sekulære staten som regjeringsprinsipp. Vi snakker om noe så viktig som et grunnleggende valg mellom to motsatte former for politisk forankring, to former for autoritet: byrårkatisk og rasjonell mot religiøs og tradisjonell. Spenningsforholdet kommer til uttrykk i vår samtid i kampen som religiøse, nasjonalistiske og fundamentalistiske krefter kjemper mot den sekulære statens ugudelighet og umoral. I denne forstand tror jeg vi er vitner til en ny mot-opplysningstid.

Et av de mest skremmende eksempler på avvisningen av rasjonalitet i politikken, finner vi i jødehatet som kommer stadig sterkere til uttrykk både hos militante nynazister og blant militante islamister. Min påstand i denne artikkelen er at jødehatet i disse miljøene er et symptom på den politiske religionens avvisning av rasjonalitet og omfavnelse av grunnleggende religiøse tanker om en kosmisk krig mellom gode og onde krefter. Det er derfor viktig ikke å tolke uttalelser om politiske saker fra denne type miljøer som politiske uttalelser.

Temaet vårt er religionens mørke sider, og jeg vil derfor med det samme påpeke at jeg er overbevist om at religionens politiske rolle på ingen måte trenger å ha negative konsekvenser. Religion brukes mange steder meget konstruktivt i arbeid for fred og forsoning, og det er ingen tvil om at alle de store religiøse tradisjonene er rike kilder til idealer og prinsipper for vennskap på tvers av landegrenser. Det er også på sin plass med noen ord om definisjoner av ordet religion. Jeg synes det er ganske praktisk å operere med en vid definisjon av ordet, som også vil innbefatte ideologiske systemer som har til hensikt å orientere alle troende mot en visjon av det gode i henhold til en bestemt oppfatning av virkeligheten. Dermed vil vi få med oss «sekulære visjoner» som nazismen og marxismen, og det vil gjøre det enklere å sammenligne slike systemer med de tradisjonene vi tradisjonelt kaller religioner.¹ I denne artikkelen er altså nazismen en religion og kan uten problemer sammenlignes med ekstreme islamistisk ideologi med hensyn til flere variabler. Den variabel jeg er opptatt av her er altså tanken om den store kosmiske krig hvor jødene er de fremste representanter for Satan eller for mer diffuse, men like mørke og onde, krefter i verdenshistorien.

Islamisme, anti-rasjonalitet og jødehat

Jeg tror de skremmende tendensene til økende jødehat som man har kunnet observere både i Europa og i den arabiske verden de siste årene er ubehagelige men typiske trekk ved det jeg kaller en mot-opplysningstid. Både i høyreradikale og militante islamistiske retorikk og ideologi ser man den samme avvisning av rasjonelle argumenter i politikken til fordel for vold og hat. Det at jøder får rollen som syndebukker i kosmiske konspirasjonsteorier er jo ikke noe nytt, og en av religionsforskerne som har brukt mest tid på å undersøke dette problemet er René Girard. Girards teori kan kort oppsummeres slik: Mimetisk begjær fører til rivalisering, og dermed inntrer en mekanisme som kanaliserer medlemmenes voldelige tendenser mot en forsvarsløs syndebukk, slik at gruppen kan bringes tilbake til den opprinnelige tilstand med ro og orden (Girard 1993, 1986). Dette er syndebukkmekanismen, kjernen i Girards teorier. Gruppens medlemmer tror at de dreper syndebukken fordi syndebukken faktisk er ond og forårsaker problemene til gruppen. Dette har vært situasjonen i alle menneskesamfunn til alle tider. Men for omkring to tusen år siden skjedde det noe merkelig i et lite jødisk miljø i Palestina. En gruppe mennesker gjennomskuet plutselig syndebukkmekanismen; de gjennomskuet de sosialpsykologiske prosessene som drev gruppen til å drepe et uskyldig offer. Disse menneskene var de første kristne, og syndebukken var Jesus. Etter min mening er det grunnleggende metodologiske problemer knyttet til Girards teori om syndebukken (Brekke 2002), men det er likevel interessant at Girard er opptatt av vold mot jøder og andre syndebukker som et resultat av en manglende evne til å gjennomskue de krefter som fører til aggresjon. I Girards tenkning kan man ikke forestille seg vold mot jøder eller andre sårbare grupper i den moderne verden uten en total og bevisst avvisning av rasjonalitet og objektivitet.

Jødehat er utbredt i den arabiske verden, og i flere viktige aviser og publikasjoner presenteres jødehat som en helt respektabel ideologi. Jødehatet går sammen med et kosmologisk og religiøst syn på verden der mørke og lyse krefter er i evig krig. Jødenes rolle i historien er, i følge utallige arabiske kommentatorer, å legge onde planer for å få verdensherredømme. For å oppnå dette gjør jødene seg til venns med de sterke statene i verden, og påvirker deres politikk. Samtidig sprer de ondskap, som rusmisbruk og homoseksualitet, for å ødelegge folks moral. Arabernes rolle i historien, er å bli uskyldige ofre for jødiske konspirasjoner.

Jeg har ikke plass eller forutsetninger for å foreta noe i nærheten av en grundig studie av antisemittisme i den arabiske verden her, så jeg skal nøye meg med å gjengi noen av de mest slående eksemplene jeg fant etter terroraksjonene 9/11. Den 4. oktober 2001 ble Sheikh Muhammad al-Gamei’a intervjuet for en nettside tilknyttet det respekterte Al-Azhar Universitetet i Kairo. Gamie’a er Al-Azhar universitetets representant i USA, og han er imam ved the Islamic Cultural Center and Mosque i New York. Gamei’a ble regnet som en rimelig framstående og velutdannet representant for islam i vesten, så vidt jeg kan bedømme. Følgende utdrag er hentet fra en oversettelse av intervjuet foretatt av MEMRI, the Middle Eastern Media and Research Institute. Gamei’a lister opp en rekke fakta som han mener beviser at det var jødene som sto bak angrepene, og oppsummerer igjen sitt argument ved å peke på jødenes enorme makt og deres helt særegne sluhet:

If we take these things into account and look closely at the incident, we will find that only the Jews are capable of planning such an incident, because it was planned with great precision of which Osama bin Laden or any other Islamic organization or intelligence apparatus is incapable.

Gamei’a sier videre at det er media som skjuler hvem som virkelige utførte terroren. «Jews who control the media acted to hush it up so that the American people would not know. If it became known to the American people, they would have done to the Jews what Hitler did!» Gamei'a: «Although the Americans suspect that the Zionists are behind the act, none has the courage to talk about it in public.» Gamei'a beskriver jødenes rolle i historien på følgende måte:

The Jewish element is as Allah described it when he said: 'They disseminate corruption in the land.' We know that they have always broken agreements, unjustly murdered the prophets, and betrayed the faith. Can they be expected to live up to their contracts with us? These people murdered the prophets; do you think they will stop spilling our blood? No. You see these people (i.e. the Jews) all the time, everywhere, disseminating corruption, heresy, homosexuality, alcoholism, and drugs. [Because of them] there are strip clubs, homosexuals, and lesbians everywhere. They do this to impose their hegemony and colonialism on the world. Now, they are riding on the back of the world powers. These people always seek out the superpower of the generation and develop coexistence with it. Before this, they rode on the back of England and on the back of the French empire. After that, they rode on the back of Germany. But Hitler annihilated them because they betrayed him and violated their contract with him.

Men kan han da forklare hvorfor det kun var arabere som faktisk gjennomførte kapringene den 11. september? Gamei’a oppsummerer bakgrunnen for terrorismen slik: «This is what the Jews plotted and planned. They used the Arabs to carry it out.»

Hva er betydningen av alt dette? Gamei’a er overbevist om at verden i bunn og grunn alltid er i en krigstilstand hvor jøder og deres støttespillere representerer de onde, sataniske kreftene, mens rettroende muslimer er de gode som blir ofre for den jødiske konspirasjon. Hvis man ser på reaksjonene i arabisk presse etter terrorangrepene, vil man se at en utbredt teori om angrepene, er at det er en zionistisk handling. Ahmad al-Muslih skrev en artikkel i jordanske avisen Al-Dustour, September 13, 2001:

What happened is, in my opinion, the product of Jewish, Israeli, and American Zionism, and the act of the great Jewish Zionist mastermind that controls the world's economy, media, and politics.

Ganske mange framstående skribenter og intellektuelle i aviser i de fleste land i regionen hevder at jødene sto bak terroraksjonen. Noen hevder at Bush og Powell deltok i konspirasjonen på jødenes side. Selvsagt er det også mange arabiske intellektuelle som ikke bekjenner seg til denne typen teorier, og tvert imot er pinlig berørt over innholdet og nivået i den debatten som finnes i araberlandene. Den egyptiske filmkritikeren Samir Farid skrev for eksempel i et brev til den arabiske avisen Al-Hayat:

I felt ashamed while reading most, if not all, of the commentary [on the terrorist attacks], primarily in the Egyptian press. (…) All that was lacking [in the Arab world following the attacks] were parades in the Arab towns and cities [whose marchers] call out the infamous and base motto, 'Our soul and our blood we will give to thee, Oh bin Laden.’ Most, if not all, of what I read proves that the poison of the undemocratic, military Arab regimes (…) has also entered the bloodstream of the [intellectual] 'elite' (…) These [people] no longer see the killing of innocents and destruction for its own sake as disgraceful. What murky future awaits this region of the world? When and how will it be possible to restore belief in freedom, respect for the individual, and respect for human life?

Det er mulig politiske og sosio-økonomiske forhold i den arabiske verden, de arabiske samfunn, og ikke minst forholdet mellom samfunnene og statene i regionen, gir grobunn for konspirasjonsteorier. Men det er ikke bare de politiske, økonomiske, og sosiale forholdene i regionen som fører med seg jødehat. Hvis vi ser på hvordan jøder framstilles i palestinsk litteratur, ser vi at de omtales på en gjennomgående negativ måte også før 1948. De beskrives av palestinske forfattere som gjerrige, feige, bedragerske, listige og slemme også før konflikten mellom Israel og palestinerne (al-Osta). Dette trenger vel ikke å overraske noen, for det finnes jo allerede en etablert litteratur og en hel akadmisk retning, etablert av Edward Said, som handler om å avdekke stereotype og negative oppfatninger av arabere og andre folk i vestlig tradisjon og litteratur.

Facisme, irrasjonalitet og jødehat

På en amerikansk nettside kan vi lese følgende krav til den israelske regjering framsatt på vegne av en stor organisasjon og på vegne av menneskeheten generelt.

1. STOP using American military aid to commit unlawful acts of terrorism, murder, and genocide against Palestinians and others in the territories which Israel illegally occupies.

2. Obey United Nations resolution 242. End occupation of the West Bank, Gaza, and the Golan Heights.

3. Obey United Nations resolution 194. Allow Palestinians to return to their homes: homes from which Israel drove them illegally over the past fifty-plus years.

4. Stop using torture as a matter of state policy.

5. Stop using assassination and murder as a matter of state policy.

6. Stop acts of terror which deprive Palestinians of their dignity, freedom, property, or lives without as much as the pretense of any due process of law.

Listen av krav fortsetter, og ved første øyekast kan det synes som om listen er skrevet av en menneskrettighetsorganisasjon. Den typiske norske eller europeiske leser oppfatter dette automatisk som politiske krav. Vi er vant til å høre identiske krav og standpunkter fra politisk debatt her hjemme. Så ser man nederste på nettsiden og oppdager at det står «Signed on behalf of all humanity by: The Men and Women of the National Alliance». Hva er the National Alliance? Det er en av de viktigste paraplyorganisasjonene til amerikanske nynazister.

Nynazister er også opptatt av konflikten i Midtøsten. Men de er ikke opptatt av konflikten som politisk problem. Akkurat som islamistene ser nemlig nynazistene Israel og Palestina som en tilfeldig manifestasjon av en kosmisk, religiøs konflikt mellom gode og onde krefter i verdenshistorien. Både islamisters og nazisters uttalelser høres ofte ut som politiske uttalelser, men setter vi dem i sammenheng, hvis vi tolker dem riktig, ser vi at de er uttrykk for en helt spesiell religiøs tolkning av historien. William Pierce er den store ideologen til White Supremacy, altså amerikansk nynazisme. Han sa på radioen til National Alliance 15. september 2001:

I've said this before, and I'll say it again now. Not everyone in the world is willing to be dominated by the Jews. What happened this week is a direct consequence of the American people permitting the Jews to control their government and to use American strength to advance the Jews' interests at the expense of everyone else's interests. (Teksten er basert på radiosendinger til the American Dissident Voices radio program sponsored by National Vanguard Books distributed by e-mail each Saturday to subscribers of ADVlist.)

Pierce har et ukentlig radioprogram, og hvis man leser transkripsjoner av sendingene hans etter den 11. september, finner man fort ut at i Pierces øyne har bin-Laden gjort USA en tjeneste fordi han har forsøkt å vekke dem fra søvnen hvor de tillater jødene å styre landet. En annen amerikansk nynazistgruppe, Aryan Action, lovpriste på de samme nettsidene angrepet den 11. September: «Either you're fighting with the Jews against al-Qaeda or you support al-Qaeda fighting against the Jews.» Det var liten tvil om hvor deres sympati lå.

Jeg har allerede snakket om mot-opplysningstiden i Europa på 1700-tallet, og det er mulig å trekke idehistoriske linjer fra de tidlige reaksjonene mot opp­lysningsfilosofi til de anti-rasjonalistiske miljøene i det tyske kulturrom som skulle bli drivhus for nazistisk ideologi. De fremste talsmenn for nazismen på 1930-tallet brukte naturligvis tankegodset om det tyske folk og dets rett til selv­utfoldelse i sin propaganda, og de store 1700 og 1800-talls figurene i tysk tenkning, spesielt innen historiefilosofi, ble gitt rollen som nazismens ideolog­iske fedre. Herder, som den sentrale historiefilosof og kulturrelativist, ble ikke bare Profeten for tysk enhet og Profet for tyskhet, men han fikk rollen som Hit­lers forgjenger (Becker). Herder ble en Führer: Han ble Führer zum Volkstum (fører for folkelighet), Führer des neuen Geschlechts (fører for den nye slekt), og Grösten geistigen Führer unserer Nation (øverste åndelige fører for vår nas­jon). Den nye Führer var Herders direkte arvtager i nazismens pseudo-viten­skapelige propaganda (Becker, s. 146-7).

Disse anti-rasjonalistiske miljøene fikk også avgjørende impulser utenfra, som ikke kan utelates i en beskrivelse av nazismens okkulte idegrunnlag. En viktig impuls var teosofien, som ble etablert i Tyskland fra 1880-tallet og var høyst kompatibel med tysk nasjonalisme både i sin avvisning av kristendommen til fordel for andre religiøse systemer, som hinduisme, buddhisme og gammel germansk religion, og i sin vektlegging av esoteriske sannheter som bare var tilgjengelig for en utvalgt elite. Likevel kan det ikke være tvil om at det var den anti-rasjonalistiske bevegelsen som startet på begynnelsen av 1700-tallet og dens assosierte tankestrømninger, som Herders historisme og kulturnasjonalisme og romantikkens vektlegging av ubegrenset selvutfoldelse, som virkelig hadde lagt det idehistoriske grunnlaget for den tyske nasjonalismen.

Den nazistiske rasevitenskapen, og spesielt ideen om en edel arisk rase som måtte reddes fra korrumpsjon og besudling av andre raser, er velkjent. H.F. Günther, med kallenavnet Rase-Günther, var blant de framstående «vitenskapsmenn» som formulerte den offisielle nazistiske raseforskning. Grunnlaget for raseforskningen var i stor grad blitt lagt i det 19. århundre av franskmannen Comte de Gobineau (1816-1882). Han skrev en rekke bøker, både av skjønnlitterær og faglig art, men det var hans Essai sur l'inegalite des races humaines, eller Essay om menneskerasenes ulikhet, i fire bind, som gjorde ham berømt og innflytelsesrik i tvilsomme kretser i Europa. Hans tanker om en overlegen nordisk rase ble videreført av den germanofile Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), som hevdet at den ariske rase var opphavet til alt godt i Europas historie, mens jødenes rolle hadde vært utelukkende destruktiv for menneskelig kultur. I likhet med Comte de Gobineau, ble han en meget populær forfatter i nazistiske sirkler.

Dette var skribenter som forsøkte å fremsette sine teorier i mer eller mindre vitenskapelig form. En rekke forfattere har påpekt nazistenes vitenskaplige pretensjoner, som deres forsøk på å lage en rasevitenskap, og det er naturligvis viktig å forstå hvordan for eksempel utryddelsens teknologi og ideer om hygiene fremmedgjorde bødlene i konsentrasjonsleirene vis-à-vis de dehumaniserte ofrene (se for eksempel Glass, s. 30ff). På den andre siden synes jeg det blir galt å snakke om nazismens «vitenskap» uten samtidig å understreke ideologiens grunnleggende anti-vitenskapelige holdninger. Anti-rasjonalistiske ideer påvirket nazistene i stor grad, og her ser vi klart arven fra Nietzsche og andre filosofer som vektla liv, handling og makt fremfor fornuft. Den marxistiske filosofen Georg Lukács skrev en bok om irrasjonalisme i tysk poltikk, og et av de interessante poengene hans, er at de sentrale nazistene slett ikke trodde på sine egne rasistiske doktriner. De trodde ikke på Chamberlains og Comte de Gobineaus teorier, men de brukte dem likevel. De var totalt likegyldige til det objektive sannhetsinnholdet; de var på utkikk etter et budskap og ikke minst en formidlingsteknikk som skulle definere en demonisk fiende og gjøre det tyske folk til lydhøre undersåtter. Hitler sa flere ganger at han utmerket godt visste at hans raseteorier var totalt uvitenskapelige, men dette var ham revnende likegyldig (Lukács, s. 238-240). Lukács understreker at Hitlers propagandateknikk hang nøye sammen med hans grunnleggende anti-rasjonalistiske verdenssyn.

Han var en lidenskapelig motstander av objektiv sannhet og bekjempet i sitt liv først og fremst objektviteten (Lukács, s. 241).

For å få et inntrykk av den type anti-rasjonalistiske tankeretninger som påvirket Hitler i ung alder, kan vi se på den rasistiske og messianistisk inspirerte Jörg Lanz von Liebenfels, en av de sentrale okkultistiske forfatterne i Wien på begynnelsen av århundret. Hans skrifter nådde blant annet unge Hitler, og hans artikler beskriver

en merkelig forhistorisk verden av ariske supermenn, et middelaldersk Europa dominert av patrisiske religiøse og militære ordener, og en visjonær New Age bebodd av rasistiske riddere, mystikere og vismenn. (Goodrick-Clarke, s. 90).

Lanz mente at den ariske rase var besudlet av andre raser, og hans løsning på problemet lå snublende nær de som senere ble satt i system av nazistene. Den fattige kunststudenten Hitler oppsøkte Lanz på kontoret til tidsskriftet Ostara i 1908 for å få fatt i visse nummer av bladet som han hadde gått glipp av, og i samtale med Lanz uttrykte han stor interesse for hans raseteorier (s. 194-196). Hitler var en ivirg leser av Ostara, grunnlagt av Lanz i 1905. Tidsskriftet beskrev seg selv som et «rase-økonomisk» organ med formålsparagraf å bekjempe de lavere rasenes opprør og beskytte den noble europeiske rase (s. 99-100).

Hvis vi beveger oss fra tysk til italiensk fascisme, vil vi se klare paralleller i avvisningen av rasjonalitet og fornuft til fordel for instinkter, følelser, blodsbånd og total underkastelse. Følgende er et utdrag fra en italiensk tekst som ble skrevet på begynnelsen av 20-tallet for å forsvare dannelsen av en religiøst fundert milits, en Hellig Milits eller Santa Milizia, av italienske fascister; jeg synes den understreker fascismens irrasjonalistiske holdninger på en god måte:

Fascismens mystisisme er beviset for dens triumf. Rasjonell tenkning kommuiserer ikke, men det gjør følelser. Rasjonell tenkning overbeviser, men den tiltrekker ikke. Blod er sterkere enn syllogismer. Vitenskaper påstår at den kan bortforklare mirakler, men i massenes øyne forblir mirakelet: det forfører og får folk til å konvertere (Sitat i Griffin, s.55).

Militsen ble snart et terror-redskap for den fascistiske revolusjon; dens eksistens og aktivitet ble forsvart med henvisning til messianisme og spiritualitet, og den voldsomme motivasjon som denne kvasi-religiøsiteten kan gi medlemmene av et samfunn, ser ut til å være et typisk trekk ved europeisk nasjonalisme generelt (Brekke, s. 127-128).

Talcott Parsons, en av den moderne sosiologiens grunnleggere, mente at fascismen først og fremst var en reaksjon mot rasjonaliseringen av samfunnet (Sitert i Griffin, s. 278). På den ene siden aksepterer fascismen sosialismens knusende dom over kapitalismen, på den andre siden ser den det rasjonalistiske og materialistiske verdenssyn som sin fiende, enten det finnes hos sosialister eller hos vitenskapsfolk og byråkrater. Georges Sorel er typisk i denne sammenheng ved at han foretok en anti-materialistisk revisjon av marxismen; han vektla myter og hadde klare anti-rasjonalistiske holdninger (Sternhell, s. 53-108). Fasc­ismen er blant annet et uttrykk for et behov for en mer ekte, mer organisk tilhørighet enn den det moderne samfunn kan tilby, og det er ikke vanskelig å se hvordan nasjonalistisk religion og spiritualitet blir viktig for fascistiske ideologer; myten blir ofte symbolet på en mer ekte sannhet enn den rasjonalistiske og vitenskapelige. Mussolini sa i en tale i 1922:

Vi har skapt vår myte. Myten er en tro, en lidenskap. Den trenger ikke å være en realitet. Den er en realitet in den forstand at den er et stimulus, den er håp, er tro, er mot. Vår myte er nasjonen, vår myte er nasjonens storhet! Og alt annet underlegges denne myten, denne storhet, som vi ønsker å realisere fullt ut (sitat i Griffin, s. 44).

Irrasjonalisme er et grunnleggende trekk ved fascismen i alle dens former. Fascismen avviser totalt den moderne verdens verdier med opplyst liberalisme; frihet, likhet og brorskap er oppskriften på et svakt og degenerert samfunn. Fascismen opphøyer handling fremfor tanke, instinkter fremfor etiske overveininger. Det er den sterkeste viljen som alltid vinner fram; vold og militarisme er naturlige midler til å nå de høyeste nasjonalistiske mål, og for at nasjonen skal virke sammen som en sterk organisme i konkurranse med andre, må individer underkaste seg den sosiale orden og samfunnet tuftes på et strengt hierarki og radikal elitisme. Både tysk og italiensk fascisme hadde et sterkt pseudo-religiøst, millenialistisk islett, og jeg tror ikke det var historiske tilfeldigheter at ekstremt aggressive nasjonalismer var motivert av millenialistiske ideer: nasjonalismen ser ut til å være messianistisk og millenialistisk i sin natur både på det sosialpsykologisk plan og i en historisk forstand.

Konklusjon

Religionens økende rolle ser ut til å medføre en kontant avvisning av rasjonalitet, objektivitet og universalisme som ideal i politikken i visse ekstreme miljøer. I denne artikkelen har jeg diskutert hvordan jødehatet i nazistiske og militante islamistiske miljøer er et symptom på den politiske religionens avvisning av rasjonalitet og omfavnelse av religiøse tanker om en kosmisk krig mellom gode og onde krefter. Vi må ikke tolke voldelige, religiøse ekstremisters uttalelser som politiske enten de kommer fra nynazister eller islamister. I retorikken til både islamister og nynazister trekkes konflikten mellom Israel og palestinerne fram som en manifestasjon av en mye større konflikt, en evig, religiøs som foregår på et kosmisk nivå og som bare kan endes med et endelig, totalt oppgjør. Millenniarisme er én mulig og ganske fruktbar religionshistorisk kategori som disse ideene om kosmisk krig kan analyseres gjennom (Barkun 1993, 1994, Brekke 1999). Hatet mot USAs myndigheter som vi finner både hos islamister og nynazister, er også motivert ut fra vissheten om at det foregår en kosmisk krig mellom ondskapens krefter, representert ved jødene, og de gode kreftene, Guds barn. I begge miljøer er man overbevist om at jødene har kuppet makten i USA, politisk makt og mediamakt, og bruker den for å bygge sin store konspirasjon. Jeg har spart det store spørsmålet til slutt: Hvordan forholder man seg til denne typen ideologier? Jeg skal ikke forsøke å gi noe svar på et så stort og sammensatt problem, men det er vel verken originalt eller dristig å hevde at storstilt og tilsynelatende forhastet bruk av militærmakt og krigersk retorikk, som i Irak, er den sikreste måten å bekrefte et slikt verdensbilde på, noe som blant annet ble diskutert i etter tragedien i Waco (Barkun 1993).

Litteratur

al-Osta, Adel (1993). Die Juden in der palästinensishcen Literatur zwischen 1913 und 1987. Berlin: Klaus Scwarz Verlag.

Barkun, Michael (1993). «Reflections after Waco: Millenialists and the State» I Christian Century, 2.-9. Juni.

Barkun, Michael (1994). Religion and the Racist Right. The Origins of the Christian Identity Movement. Chapel Hill, N.C.

Becker, Bernhard (1994). «Herder in der Nationalsozialistischen Germanistisk» I Herder im 'Dritten Reich', redigert av Jost Schneider, Bielefeld: Aisthesis Verlag. s.145-159.

Berger, Peter (1999). The Desecularization of the World. Resurgent Religion and World Politics. Washington D.C.: William B. Eerdmans Publishing Co.

Berlin, Isaiah (1994). The Magus of the North: J.G.Hamann and the Origins of Modern Irrationalism. New York: Farrar, Straus og Giroux.

Berlin, Isaiah (1998). «The Counter-Enlightenment» Reprinted in The Proper Study of Mankind. An Anthology of Essays. London: Pimlico.

Beyer, Peter (1994). Religion and Globalization. London: SAGE Publications.

Brekke, Torkel (1999). Religion og vold. Oslo: Humanist forlag.

Brekke, Torkel (2000). «Syndebukker og kybernetikk. En kritikk av René Girard» I Din, religionsvitenskapelig tidsskrift, nr. 1-2: 13-21.

Brekke, Torkel (2002). Gud i norsk politikk. Oslo: Pax forlag.

Claridge, David (1999). «Exploding the Myths of Superterrorism» Terrorism and Political Violence, vol. 11, no. 4 (Winter 1999). Special Issue on the Future of Terrorism, edited by Max Taylor and John Horgan.

Creveld, Martin Van (1991). The Transformation of War. New York: Free Press.

Creveld, Martin Van (1999). The Rise and Decline of the State. Cambridge: Cambridge University Press.

Girard, René (1986). The Scapegoat. Oversatt av Yvonne Freccero. Baltimore.

Girard, René (1992). Violence and the Sacred. Oversatt av Patrick Gregory. Baltimore og London.

Glass, James M. (1997). Life Unworthy of Life. Racial Phobia and Mass Murder in Hitler's Germany. New York: Harper Collins.

Goodrick-Clarke, Nicholas (1992). The Occult Roots of Nazism. Secret Aryan Cults and their Influence on Nazi Ideology. London: I.B.Tauris.

Griffin, Roger (1995). Fascism. Oxford: Oxford University Press.

Hoffmann, Bruce (1998). Inside Terrorism. London: Victor Golancz.

Huntington, Samuel (1993). «The Clash of Civilizations?» Foreign Affairs, volume 72, no. 3, summer 1993: 23-49.

Juergensmeyer, Mark (1996). «The Worldwide Resurgence of Religious Nationalism» Journal of International Affairs, Summer 1996, 50, no. 1: 1-20.

Juergensmeyer, Mark (2000). Terror in the Mind of God. The Global Rise of Religious Violence. Berkeley: University of Calfornia Press.

Kaldor, Mary (1999). New and Old Wars. Organized Violence in a Global Era. Cambridge: Polity Press.

Kepel, Gilles (1994). The Revenge of God : The Resurgence of Islam, Christianity and Judaism in the Modern World. Oversatt av Alan Braley. University Park: Pennsylvania University Press.

Lucács, Georg (1966). Von Nietzsche bis Hitler oder der Irrationalismus und die deutsche Politik. Frankfurt am Main: Fischer Bücherei.

Luttwak, Edward (1994). «The missing dimension» I Religion, The Missing Dimenson of Statecraft, edited by Douglas Johnston and Cynthia Sampson. New York: Oxford University Press.

Merari, Ariel (1999). «Terrorism as a Strategy of Struggle» Terrorism and Political Violence, vol. 11, no. 4 (Winter 1999). Special Issue on the Future of Terrorism, edited by Max Taylor and John Horgan.

Nietzsche, Friederich (1993). The Birth of Tragedy. Oversatt av Shaun Whiteside, redigert av Michael Tanner. London: Penguin.

Pagliaro, Harold E. red. (1972). Irrationalism in the Eighteenth Century. Studies in Eighteenth-Century Culture. Cleveland and London: The Press of Case Western Reserve University.

Poewe, K. ed. (1994) Charismatic Christianity as a Global Culture. Columbia: University of South Carolina Press.

Politikens filosofileksikon. København: Politikens forlag, 1994.

Rapoport, David C. (1988). «Messianic Sanctions for Terror» Comparative Politics 20, 2, s. 195-213.

Rapoport, David C. (1990). «Sacred Terror» In Origins of Terrorism. Psychologies, Ideologies, Theologies, States of Mind. Ed. Walter Reich. New York. s. 103-130.

Reeder, John P. (1997). «What is a Religious Ethic?» Journal of Religious Ethics, vol. 25 no. 3, s. 157-81.

Reiss, H.S. red. (1955). The Political Thought of the German Romantics 1793-1815. Oxford: Basil Blackwell.

Robertson, Roland (1989). «Globalization, Politics, and Religion» In The Changing Face of Religion, edited by James A. Beckford and Thomas Luckmann. London: SAGE, s. 11-23.

Robertson, Roland og Chirico, JoAnn (1985). «Humanity, Globalization, and Worldwide Religious Resurgencce: A Theoretical Exploration» Sociological Analysis 1985, 46: 3: 219-242.

Smith, Anthony (1998). Nationalism and Modernism. London: Routledge.

Sternhell, Zeev (1989). Naissance de l'ideologie fasciste. Paris: Fayard.

Westerlund, David (1998). Questioning the Secular State. The Worldwide Resurgence of Religion in Politics. London: Hurst & Co.

English Summary

The author discusses how anti-Semitism in Nazism and in Islamist groups is a symptom of political religions denial of rationality and an embrace of religious thought about a cosmic war between evil and good. He says that we cannot interpret statements from religious extremists as political, whether they come from neo-Nazis or Islamists. In the rhetoric both the Islamists and neo-Nazis the conflict between Israel and the Palestine is mentioned as a manifestation of a much huger conflict, an eternal and religious one on a cosmic level. This conflict can only stop after an ultimate, decisive battle.

Torkel Brekke, f. 1970. Post.doc i religionshistorie ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo, Pb 1010 Blindern, 0315 Oslo. Dr. grad ved Universitetet i Oxford 1999 med en avhandling om politikk og religiøs identitet i Syd-Asia.