Munker og roma

Bilder fra Kosovo og Serbia

Av Per-Anders Rosenkvist og Leif Magne Helgesen (tekst)

Den morgenen Maria Bobariu skal begraves, kler hun seg naken inne i kirken. Mannen Mircca skal begraves sammen med henne og legger sine klær sirlig på et teppe ute i gjørmen.

Det er søndag med frost og bleik sol over Tîrgu Mures. Kirkerommet fylles med sang fra hundre sigøynere. Evangelia! Evangelia! Evangelia!

Maria står barbeint og skjelvende på tregolvet. Mircca fører en nervøs hånd gjennom det svarte håret.

- Før var det bare to kristne sigøynere i Romania, én amerikaner og meg, sier pastor Petru Radu. – Nå er det 126.000.

Sigøynerne er likevel ikke noe religiøst folk. Gjennom historien har de adoptert den til enhver tid gjeldende tro i et fåfengt forsøk på å unngå forfølgelser.

Sin lidenskap reserverer sigøynere flest for sin egen gruppe, ikke for noen ytre kraft. Romipen kalles den tette veven av symboler, regler og tabuer som har vernet sigøynerne mot utenverdenen.

Sigøynerne har selv ikke noe ord for sigøyner, men har overlevd i ulike klaner til tross for massive overgrep. Under annen verdenskrig ble rundt 500.000 sigøynere drept av nazistene.

Nå trues hele sigøynerkulturen av et moderne, snikende holocaust. Dette er kanskje en tid da sigøynerne trenger mer enn Romipen og egen styrke. Uten nasjonalstat og uten felles mål er sigøynerorganisasjonene for svake til å få politisk gjennomslag.

For Maria og Mircca Bobariu er det uansett en stor dag. De skal begrave sine gamle jeg. Fra landsbyene rundt Tîrgu Mures har menighetene sendt til sammen 14 sigøynere som skal voksendøpes.

- Hele livet, svarer en hvitkledd Mircca da sigøynerpastoren spør hvor lenge han vil være en kristen.

Mircca lar seg falle bakover, går under vannet i det vesle bassenget. Han begraves her, reises opp, dryppende våt, er født på ny.

Siden følger de andre hvitkledde. Maria smiler. Musikk og sang fyller kirken. Etter dåpen tegnes våte, kvinnelige fotavtrykk på tregolvet. En bestemor med manglende fortenner og hvit håndveske går smilende ut i søndagen i nypussede Puma fotballsko.

Tidlig om morgenen mens sola er i ferd med å løfte menneskene opp av sengen, svinger vi inn mot Decan klosteret vest i Kosovo. Vakkert fjellandskap omkranser klosterhagen. Sammen med et kresjendo av høstfarger i fjellsiden er det en stor naturopplevelse å nærme seg klosteret. Fjellene går opp i over 2000 meters høyde og grenser over til Montenegro og Albania. En kanon fra en tanks peker rett mot bilen vår. Italienske KFOR soldater står med fingeren på avtrekkeren der vi sakte kjører inn mot check-pointen. Vi har på forhånd lagt inn en adgangssøknad hos kommandanten så det hele går uproblematisk for seg. En eskorte leder oss frem til klostermurene. Rett utenfor murene står ti tanks oppstilt i påvente av hva som kan skje hvis volden igjen slipper løs. Kosovo er fremdeles et sted hvor noen mennesker lever i det som var, og gjør alt de kan for å holde på et fiendebildet som er i ferd med å forsvinne fra verdenskartet. Politisk vold, vold mot minoriteter og blodhevn er en del av bildet fra dagens Kosovo. Slik sett så er også de serbisk ortodokse klostrene i denne provinsen et mål for terrorhandlinger fra enkelte ekstremister som gjør alt de kan for å hindre en fredelig sameksistens mellom de forskjellige etniske grupper.

Selv vinden stopper opp et øyeblikk før den blåser sitt friske pust mellom klostermurene. Vannet sildrer ut fra en gammel fontene. Munkers bønn ligger som et fløyelsteppe over steinene som fører inn mot selve senteret i ethvert ortodoks kloster, nemlig kirken. Verden er utenfor. Det er jo også det som er meningen med hele klosterlivet. Alt som retter fokus mot verden, holdes utenfor murene. Fokus skal være bønnen og tradisjonene. Selv den høyrøstede blir hviskende i det han trer inn bak den høye muren. Stedet er mer enn en preken. Stedet er fred. Kontrastene er store til det yrende albanske folkeliv som foregår et steinkast utenfor klostermurene.

Klokken fire om morgenen hver dag året rundt vekkes de sovende munkene til en ny dag. En halvtime senere fylles kirkerommet med lesning og liturgiske sang. Morgenliturgien varer vanligvis mellom 3 og fire timer. Senere på dagen er det to kortere messer. Livet i klosteret handler ikke bare om de ytre ting, men er en konstant tilværelse i bønn hvor den samme bønnen repeteres etter mønster som fra århundrer tilbake. Målet er å gå over i en tilstand hvor bønnen er blitt en del av dagens pust. Også når munken maler ikoner, jobber på kjøkkenet, er ute på jordet eller til og med når han sover, skal bønneverset følge med sammen med munkens åndedrett. Det tar tid å utvikle denne form for åndelig liv, men som ikonmaleren Arsenie sa til oss; «Når vi gir vårt munkeløfte så lover vi å be ’Jesus bønnen’ hva vi enn gjør. Det er ikke alltid like lett. Vi prøver, men svikter ofte og må jobbe oss tilbake».

Vi er blitt invitert inn i klosterets malerstue hvor ikonmalerne møysommelig og nøyaktig arbeider slik tradisjonene har lært dem. Det er ikke spor av nymoderne kirkekunst og tolkninger. Den bysantinske tradisjon skal følges til minste detalj. Med riktig belysning fra lange takvinduer rettet mot nord, sitter tre munker å maler ikoner. Ventetiden for å få kjøpt et ikon er for tiden over ett år, så en av klosterets inntektskilder er sikret en tid fremover. Fader Arsenie serverer oss en kopp med spesialkaffe bestående av en blanding av kaffe, kakao og honning. Honning er kanskje den viktigste næringskilden til munkene siden de følger strenge faste rutiner gjennom året. Som seg hør og bør blir vi også tilbudt klosterets egenproduserte brennevin, eller Raki som den kalles. Sammen med lyden av liturgisk sang gjennom høytalerne og synet av vakre høstkledde fjell i bakgrunnen vandrer samtalen rundt bønn, krig og fremtid.

En uke etterpå er vi tilbake i klosteret. Vi er invitert til klosterets store festdag til ære for St.Stefan som er klosterets helgen. Tilstede ved messen er også biskop Artemije sammen med Fader Sava. Biskop Artemije er blitt et symbol for mange serbere gjennom sin aktive motstand av volden i Kosovo siden våren 1998, samt sin motstand mot Milosevic regime. Fader Sava er blitt den kjente talsmann for den ortodokse kirke gjennom sine beskrivelser og politiske uttalelser via internett under og etter krigen. Fader Sava forteller at rundt 200 albanere og sigøynere søkte tilflukt i klosteret under krigsperioden. En albansk kvinne vi snakker med i landsbyen utenfor forteller at Fader Sava selv vandret rundt sammen med noen av munkene og prøvde å hjelpe dem som led mest gjennom denne perioden. Vår albanske venninne uttaler at hun gjerne kunne tenke seg å besøke klosteret. Kanskje ligger det et håp et eller annet sted om forsoning og fred.

Presten begynner å tenne røkelsen. Som bønner til Gud stiger røyken mot himmelen og fyller samtidig rommet med velduftende aroma av tørkede blomster. Tak og vegger er fullstendig dekket av ikonmalerier fra tidligere århundrer. Decan klosteret ble etablert på 1300 tallet. På selve klosterets fest dag i år 2000, 24 november, avlegger fire noviser sitt munkeløfte og blir dermed fullverdige munker. De forlater sine familie navn og blir for fremtiden hetende Fader Jeremia, Fader Esekiel, Fader Daniel og Fader Isahia. Egentlig burde det vært en selvmotsigelse at antallet munker øker under slike forhold. Klosteret ble sommeren 2000 beskutt av granater. De matvarer som klosteret trenger bringes inn fra nabostaten Montenegro på nattetid godt beskyttet av en KFOR eskorte. Faren for snikskyttere fra åsene rundt klosteret er hele tiden tilstede. Fader Arsenie sier det slik; «For det spirituelle liv i klosteret er dette en god tid. For noe av det som en munk må fokusere på er døden. Vi må aldri glemme at vi skal dø, og gå over til en annen sfære. Vi er ikke redde for døden, vi er redde for synden, og for å dø uten å være klar».

En kollega var forleden ute for å handle noen varer på den norske KFOR butikken utenfor Pristina. Da betjeningen fikk greie på at han representerte Kirkens Nødhjelp og at vi jobber med sigøynere, ble han vist ut på lageret hvor det stod flere esker med Sørlandschips og norsk sjokolade som var gått ut på dato. Siden varene fortsatt er like gode, kunne han ta med seg det han ville. Bilen ble fylt opp av godsaker, og kursen satt mot flyktningeleirene på nordsiden av Mitrovica. Vi fikk en følelsen av å være julenisse da sjokoladen og sørlandschipsen ble delt ut med lik porsjon til alle barna. Barneansiktene ble forvandlet til et stort smil da sjokoladen rant nedover munnen. Etter at barna fylte sine mager med sjokolade og chips, koste de seg oppe i de tomme eskene. For anledningen gav vi de kallenavnet; «Sørlandsgipsy.» De små ting kan forandre selv en grå augustdag til en følelse av julaften.

I samarbeid med UNMIK (United Mission in Kosovo) planlegger Kirkens Nødhjelp nå å returnere 19 familier fra flyktningeleiren Plementina til Oblic noen steinkast unna. Leiren består av ulike grupper av sigøynere. Også en serberfamilie vil returnere, samt at tre albanske hus skal reises. I alt er planen å bygge 23 hus i løpet av de neste månedene. Vi har fått i oppdrag å sørge for vann, sanitær og elektrisitet til husene. Norsk UD har sagt ja til å støtte prosjektet, som vil bli et pilotprosjekt når det gjelder retur i dette området. Sigøynerene fra Plementina leiren er hovedaklig såkalte Askalias, det vil si albansktalende muslimer. Likevel er prosjektet vanskelig, og det vil utfordre både oss, de lokale myndigheter og kommende naboer. Retur vil være hovedprioritet i det humanitære arbeidet i Kosovo i de kommende årene, og en prøve på det kosovoalbanske samfunnet. Med den manglende bevegelsesfrihet som minoriteter lever under i dag, har Kosovo paralleller til et apartheidsamfunn hvor mennesker blir diskriminert og forfulgt på grunn av etnisitet, språk og religion. Det er en uverdig og uholdbar situasjon.

Flyktningleiren Plementina ligger vis a vis en av de norske KFOR leirene utenfor Pristina. Mange av flyktningene kommer fra selve Pristina som ligger noen få kilometer unna. Rundt 500 sigøynere bor i denne leiren. Kirkens Nødhjelp driver tre sigøynerleirer på nordsiden av Mitrovica. Mens sigøynere nord for Mitrovica har frihet til å bevege seg i det serbiske området, har beboerne i Plementina ingen bevegelsesfrihet. De er dømt til å være innenfor leirområdet. Det hele minner mer om en konsentrasjonsleir hvor norsk KFOR står for vaktholdet. Forskjellen fra en konsentrasjonsleir er at det militære vaktholdet ikke fungerer som et vakthold for fanger, men er en sikkerhet mot overgrep utenfra. Når vi nå planlegger en retur foregår det i nært samarbeid med lokale albanske myndigheter, de albanske naboene, FN og norsk KFOR. Håpet er at situasjonen har roet seg slik at returen vil gå fredelig for seg.

Det er en skjebnens ironi at Norge og andre vestlige land bombet Serbia og Kosovo for tre år siden for å beskytte kosovoalbanerne, mens de i ettertid har hatt en internasjonal militær styrke i Kosovo med hovedfokus på å beskytte serberne mot kosovoalbanerne. Mange av de hevnaksjoner som har funnet sted i etterkant av krigen i 99 viser at kosovoalbanerne ikke ligger tilbake for serberne med hensyn til forfølgelse, trakasjoner og vold mot den andre part. Som en kosovoalbanere sa til meg for et par år siden; «Vi er blitt akkurat slik som vi beskyldte serberne for å være». Mye har skjedd siden denne uttalelsen fant sted. Den åpne volden og hevneaksjonene har minket. KFOR er i ferd med å redusere sine tropper. Det synlige militære nærværet er i ferd med å reduseres ved å fjerne flere kontrollposter og minske bruken av ’tunge’ militære kjøretøy. Det vitner om en militær strategi som handler om å normalisere det visuelle bildet. Dog kan en bli lurt til å tro at faren er over og at minoriteter kan leve fritt i Kosovo. Det ligger nok enda et stykke fram i tid før minoriteter som serbere og sigøynere kan bevege seg fritt i Kosovo uten fare for sitt eget liv.

Antagelser tilsier at mellom 70 – 80 % av serberne ønsker å returnere til Kosovo. Spesielt de som kommer fra landsbyer og mindre steder i Kosovo har et ønske om å reise hjem. De resterende ser ingen fremtid eller håp i å returnere, og belager seg på å bli på sine nye hjemsteder. Mange hus er enten brent eller okkupert, og noen har også solgt sine hus til kosovoalbanske oppkjøpere. I dag er det 4 – 500.000 flyktninger fra Kroatia og Bosnia i Jugoslavia (Serbia og Montenegro). I tillegg kommer vel 200.000 som er fordrevet fra Kosovo. Bak tallene skjuler det seg mange skjebner, stor fattigdom og arbeidsledighet.

Sammen med de konkrete oppgavene som følger et returprogram må vi også jobbe parallelt med tillitsbyggende arbeid for å øke tiliten mellom folkeslagene. Sørlandschips gir en farge i en grå og hard hverdag, men den store utfordringen ligger i å flytte disse familiene tilbake til deres tidligere bosted og sikre fredelige og gode levevilkår. Derfor arbeider vi for at flyktningeleirene skal være midlertidige og ikke permanente bosetninger. Situasjonen i dag tilsier at retur av flyktningene vil bli en vanskelig og tidkrevende prosess, men vi håper og vil arbeide for at menneskerettighetene også skal få sin plass i et fremtidig Kosovo.

Bildene er tilhører en utstilling i regi av Kirkens Nødhjelp. Bildene (og den første teksten) er av Per-Anders Rosenkvist. Normannsgate 43, 0655 Oslo. Tlf 22194095/95112356. E-post: perand@online.no. Leif Magne Helgesen er Kirkens Nødhjelps representant på Balkan. Tlf: +381 63 313134 eller 91713134. E-mail: lmhelgesen@hotmail.com. WEB: www.nca.no.