Sårbarhet og sikkerhet

Er det mulig å insistere på en normativ tilnærming til de moralske og juridiske spørsmålene som krig og krigføring stiller oss overfor etter 11 september og etter måneder med terror og motaksjoner i Midt-Østen – bare for å nevne to eksempler? Viser ikke vår tid med all mulig tydelighet at på slagmarken, enten den finnes på Manhatten, i Tel Aviv og Jerusalem eller i Jenin, er ethvert snakk om diskrimineringsprinsipp og proporsjonalitet meningsløst og fånyttes? Har de ikke rett de som holder frem det gamle romerske ordtaket inter arma silent leges – eller det mer folkelige i krig og kjærlighet er alt tillatt – og så pukker på at på slagmarken er det verken plass for kritiske merknader eller aksept. Anything goes. Det er rett og slett ingenting å si. Moralske eller juridiske ytringer er meningsløse.

Likevel tier vi sjelden og det språket vi bruker er ladet med moralske vurderinger både når det gjelder krig og kjærlighet: trofasthet, hengivenhet, utroskap, forføre, bedra; aggresjon, selvforsvar, forsoning, overgrep, hensynsløshet, grusomheter, massakre, folkemord, utrenskning. Dette er etikkens språk.

De som hevder at loven – enten det er den juridiske eller den moralske – tier, mener å ha oppdaget en grunnleggende og forskrekkelig sannhet om mennesket. Det vi kaller umenneskelig er simpelthen ikke annet enn menneskelighet satt under press. Krigen avkler oss på sett og vis, og lar oss stå nakne og avslørte tilbake. Og realisten beskriver den nakenheten for oss. Og på sett og vis passer beskrivelsen også. Og ikke så ganske lite paradoksalt, så har den ofte form av en unnskyldning:

Ja, våre soldater begikk overgrep i kampens hete, men slik er krigens vesen. Og så brukes ordtaket som en unnskyldning og hjemmel for det som synes utillatelig.

Mot disse tror jeg det er viktigere enn noen gang å løfte fram den klassiske rettferdig krig tradisjonens kriteriesamling og den arven som den representerer. Det er sjelden slik at vår tid er så unik at det ikke er noe å lære av de som har tenkt før oss.

I Prolegommena til sitt hovedverk – De Jure Belli ac Pacis – summerer den nederlandske militærjuristen Hugo Grotius opp sine vurderinger fra 30 års krigen:

Throughout the Christian world I observed a lack of restraint in relation to war, such as even barbarous races should be ashamed of; I observed that men rush to arms for slight causes, or no cause at all, and that when arms have once been taken up there is no longer any respect for law, divine or human; it is as if, in accordance with a general decree, frenzy had openly let loose for committing of all crimes.

Og når han så skal introdusere dette verket for Wilhelm XIII blir et av hans viktigste anliggende dette:

a remedy must be found, that men may not belive either that nothing is allowable, or that everything is.

Et anliggende som med fordel kan holdes fram for vår tids krigsherrer hvor de nå enn befinner seg.

Hovedtema i dette nummeret av PACEM er sikkerhet og sårbarhet. Seks av heftets artikler behandler dette temaet på forskjellig vis. Major Palle Ydstebø har skrevet en artikkel om de problemene vestlige militære styrker møter i bekjempelse av terrorisme. Artikkelen bygger på en oppgave ved Forsvarets stabsskole. Kommandørkaptein Raag Rolfsen, leder ved fagavdelingen i Feltprestkorpset, utdyper i sin artikkel behovet for en ny forståelse av begrepet sikkerhet: Political Realism and the Ethics of Vulnerability: The Need for a New Understanding of Security after September 11.

I tillegg byr vi på to artikler av førsteamanuensis ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo. Den første av dem er Stålsets foredrag fra Feltprestkorpsets etikkonferanse på Krigsskolen siste høst: Sårbarhet og sikkerhet – fra fenomenologi til militæretikk. Stålsett har arbeidet videre med denne problemstillingen under et opphold i Latin-Amerika, og noe av dette arbeidet reflekteres i artikkelen Sårbarhet og sikkerhet – sett fra Latin Amerika, 2002.

Vi har også fått tillatelse fra generalsekretæren i Kirkenes verdensråd, Konrad Raiser, å gjengi hans concluding remarks, fra KVs symposium Beyond 11 September: Assessing Global Implications, der han behandler kirkenes respons på terrorhandlingene 11. september – blant annet under overskriften sikkerhet og sårbarhet. Det siste bidraget innenfor denne bolken kommer fra Midtøsten. Ola Skuterud er Det internasjonale Røde Kors stedlige representant i de palestinske områdene, og hans artikkel Humanitær hjelp – militær maktbruk er en høyst aktuell rapport fra forholdene i et av de mest konfliktfylte områdene av verden akkurat nå.

Vi har også en artikkel av tidligere feltprest, nå vikarprest i Oslo bispedømme, Frode Lagset. Han drøfter pasifismespørsmålet med utgangspunkt i en debatt fra 1980-tallet – om vår kristne tradisjon fortsatt skal anse det for legitimt å delta i en rettferdig krig?

Helt til slutt: PACEM har knyttet internasjonale kontakter: Vår danske kollega, orlogsprest Peder Skov-Jakobsen, har tilbudt seg å levere bokanmeldelser til tidsskriftet vårt. Vi er takknemlig for dette og de to første bidragene hans på den fronten er å finne i dette nummeret.

God lesning

Leif Tore Michelsen