Et pasifistisk oppgjør med Augustana 16?

Av Frode Lagset

Innledning

I essayet Christ, Justice And Peace – Toward a Theology of the State in Dialogue with the Barmen Declaration¹ tar Eberhard Jüngel til orde for et oppgjør med Augustana 16 og tillatelsen til ’å føre krig etter retten.’ Jüngel argumenterer for at pasifismen må bli et bekjennelsesspørsmål og formulerer avslutningsvis følgende spørsmål:

whether the time has not come in which Christians can only be credible witnesses to Jesus Christ as conscientious objectors.²

Spørsmålet om pasifismen er ikke noe hett tema i dagens kirkelige debatt. Jeg tror heller ikke at en opphetet og slagordpreget debatt bringer oss noe videre i dette spørsmålet. Vi må også innse at det neppe kommer til å bli enighet om dette spørsmålet i vår kirke. Jeg ønsker derfor ikke å endre på den situasjon at vi kan leve fredelig sammen i kirken og likevel være uenige i dette spørsmål. Feltprestkorpset kan imidlertid, etter min mening, aldri la dette spørsmålet ligge helt dødt. Vi er kalt til å forkynne fred og må derfor stadig gjennomtenke utfordringen fra pasifismen. Den som tjenestegjør i en militær avdeling vil naturlig ha et større ansvar.

Jüngel beklager seg over at den tyske fredsbevegelsen (på 1980-tallet) er politisk og ikke teologisk. Når vi i dag opplever at det politiske miljøet har mistet mange hemninger når det gjelder bruk av militærmakt, betyr det også at vi har et større ansvar fra kirkelig hold til å synliggjøre denne problemstillingen. Dette er også en del av det og være lys og salt i verden.

Det må også bemerkes at jeg i denne artikkelen utelukkende forholder meg til Jüngel i det siterte essay. Det er altså denne teksten, og ikke Eberhard Jüngels generelle teologiske og politiske meninger, jeg vurderer. Videre vil jeg presisere at denne artikkelen er en meningsytring, som har et stort spørsmålstegn etter seg. Formålet er altså å sette igang tankeprosessen hos leseren; jeg har ikke sagt det definitive ord om pasifismen.

Barmen-erklæringens artikkel fem er grunnlaget for Jüngels diskusjon. Jeg vil derfor innledningsvis sitere denne in extenso:

Fear God, honour the King! (1 Pet. 2:17)

Scripture tells us that by divine appointment the State, in this still unredeemed world in which also the Church is situated, has the task of maintaining justice and peace, so far as human discernment and human ability make this possible, by means of the threat and use of force. The Church acknowledges with gratitude and reverence toward God the benefit of this, his appointment. It draws attention to God’s Kingdom (Reich), God’s commandment and justice, and with these the responsibility of those who rule and those who are ruled. It trusts and obeys the power of the Word, by which God upholds all things.

We reject the false doctrine that beyond its special commission the State should and could become the sole and total order of human life and so fulfil the vocation of the Church as well.

We reject the false doctrine that beyond its special commission the Church should and could take on the nature, tasks and dignity which belong to the State and thus become an organ of the State.³

Jüngels pasifistiske oppgjør med Augustana

Jüngels avsluttende spørsmål er allerede sitert innledningsvis. Hans essay om Barmen-erklæringen munner altså ut i et spørsmål om ikke det i dag (1984) er nødvendig fra kirkelig hold å forkynne for staten (menneskene) en klar pasifistisk holdning:

Finally, if we are inquiring about the meaning of the Barmen Declaration for the task of the church today, there is one more critical difficulty which requires discussion. What does it mean today, in 1984, that the state has the task of providing for peace, «within the limits of human insight and human ability, by means of the threat and use of force»? Can the threat and use of force still mean today the threat and use of weapons of war, as they had tacitly assumed in 1934 following the consensus of previous centuries?⁴

Jüngel henviser her i en fotnote til Otto Dibelius som allerede i 1930 hadde uttalt:

Without an if or a but, without qualification [Einschränkung] and compromise (…) war ought not to be, because God does not desire war. ⁵

Er ikke tiden endelig kommet til at en samlet kirke kan fremføre dette fredens budskap? Jüngel er imidlertid klar over at det er stor og stridbar uenighet om dette spørsmålet, derfor vil han

speak in a particularly peaceable way, (…knowing) only one opponent: theological confusion.⁶

Atomtrusselen og teologien

Hovedproblemet for fredsbevegelsen, også den kristne, er imidlertid mangelen på troens perspektiv. Her finner han en parallell til situasjonen før Barmen-synoden. Som Barth påpeker, manglet man en forståelse for at motstand mot Hitler-regimet var et spørsmål om tro, og hvordan kunne da kampen være rett og nødvendig?⁷ For Jüngel er altså spørsmålet ikke politisk, men teologisk. Som sådant må altså kirken svare med en bekjennelse, og ikke med et politisk utspill.

Therefore, when the church comes to a confession of faith in relation to the question of the boundaries of deterrence and the use of force (…), it has (…) no other authority than that pertaining to a request (…made) in Christ’s place.⁸

Jüngels situasjon (Vest-Tyskland, 1984) er et liv under atombombens trussel. En ren atompasifisme er imidlertid en for smal oppfatning av problemstillingen, mener Jüngel, selv om det er dette som opptar den tyske fredsbevegelsen (som han erklærer sin sympati for). Dessuten er atompasifismen vanskelig fordi:

it seems to suggest that deterrence and the use of military forcewithout nuclear weapons is theologically justified. Such argumentation is, quite simply, theologically untenable.⁹

En ny bevissthet

Atomvåpnene har imidlertid åpnet våre øyne for hva det egentlig vil si å føre krig, i form av verdens totale ødeleggelse. Og derfor må kirken klart forkynne at enhver krig en en bespottelse av Guds vilje.

Consequently, is it not the case that the church must admit that it has for centuries sustained a heresy inasmuch as it has conceded the possibility of a just war and also of a war justified by God? (…) Must it not return to the insight, which was once alive in earliest Christianity, that one cannot both believe in God and desire to be a warrior?¹⁰

Trusselen om, og bruken av, makt er et av statens virkemidler for å opprettholde freden (og rettferdigheten). Men det er ikke det eneste middel staten rår over.

Social provision and care, for example, are much more appropriate means.¹¹

Staten skal ikke lenger drive krig

Selv om maktbruk kan være et nødvendig middel for staten, er det ikke bruken av makt som definerer staten. The state can – and must, if necessary – eliminate force by stronger force.¹²

Imidlertid, påpeker Jüngel, kan man ikke benekte at fravær av krig er en nødvendig del av freden. Det er derfor et avgjørende spørsmål om fraværet av krig kan garanteres på noen annen måte enn ved en reell trussel om bruk av militærmakt. Jüngel har ett ankepunkt mot den kalde krigens terrorbalanse:

a decision is only politically responsible if it considers the consequences, side effects, and risks of the decision. (… to excuse the state from this responsibility) would contradict the fundamental intention of Barmen V, in terms of which the state has to act «according to the yardstick of human insight and human capability».¹³

Men hvis det nå er slik at terrorbalansen ‘fungerer,’ kan da kirken forlange at staten skal avstå fra all bruk av militærmakt?

The church can probably only do this in the sense that it demands that the states express this condemnation themselves. (…) Is this really something unreasonable, according to the standard of human insight? Is it not, rather, imperative according to the standard of human insight?

If I am not altogether mistaken, it will be possible to bring about general agreement within Christianity concerning the condemnation of war, as a means by which the state might fulfil its task of providing for peace. (…) But there has been a continual lack of boldness and personal courage.¹⁴

Jüngel er imidlertid virkelighetsnær nok til å se at denne konsensus ennå ikke er uttalt, i det minste har ikke kirkene greid å komme fra en prinsipiell avvisning av krigen til en praktisk avvisning av all bruk av militærmakt.

Kirkens kall

Er det så teologien som hindrer kirken? Jüngel svarer med å peke på den praktisk-politiske hindring, nemlig terrorbalansen. Man må gradvis få nasjonalstatene til å avstå suverenitet. Dette kan gjøres

by making it perfectly clear that it is theologically mandatory to remove the institutionalised threat of military force (which is institutionalised in the form of rival military powers). (…) The institution of war can only be abolished if the institution of the potential of war is abolished. (…) Accordingly, the church will have to bring the state to the point where it develops alternative concepts of security and sees to the fact that the means of military force can only ever be used for defensive purposes for as long as agreement has not been reached about their abolition.¹⁵

Jüngel ser imidlertid denne overenskomst som et resultat av en ny bevissthet. Det er denne nye bevissthet kirken skal skape gjennom å rette oppmerksomheten mot det paradoks at freden skal sikres med krigen, eller det gode med det onde. For Jüngel er det et premiss at det menneskelige samfunn kan komme forbi dette paradoks.

Ut fra denne generelle avvisningen av bruken av militærmakt, må kirken i dag stille

the old question whether the state of being a soldier stands to be blessed by God, and probably answer it completely different from the way Luther did.¹⁶

Jüngel fremsetter altså dette som spørsmål, ikke fordi han er i tvil om sin egen posisjon, men fordi det avgjørende er kirkens felles bekjennelse i dette spørsmål. Og dette er en verdig fortsettelse av Barmen-erklæringen, at vi fortsatt med teologisk og verdslig mot lar Ånden tale til oss gjennom Guds ene Ord.

We would then have appreciated the essence of Barmen as expressed in the judgement of Karl Barth: ’a call forwards’.¹⁷

Kommentarer til Jüngels argumentasjon

Innebærer atomvåpnene noe nytt?

For Jüngel er det nettopp atomvåpnene som skaper den nye bevissthet som igjen gir støtet til en utvidelse av ’det mulige’ innenfor menneskelig evne og dømmekraft. I dag, sytten år senere, er ikke atomtrusselen lenger den samme. Atomtrusselen eksisterer fortsatt, i og med Bombens eksistens. Enkelte vil kunne hevde at faren for bruk av atomvåpen er større i dag, ettersom våpnene er spredd på flere hender. Noen av dagens atommakter er muligens også mer uforutsigbare enn Sovjetunionen var. Dessuten er muligheten for en taktisk bruk av mindre atomvåpen større, ettersom det ikke er noen klar mot-trussel om full opptrapping av atomkrigen. Likevel er atomtrusselen ikke levende i opinionen på samme måte i dag som på nitten sytti- og åttitallet.

Dette innebærer et praktisk skifte. I en fagmilitær eller diplomatisk vurdering vil muligheten for at også mindre stater, ja, endog kriminelle grupper, disponerer atomvåpen være til stede. Men i dagens folkelig-politiske debatt er atomvåpnene borte. Det er altså ikke lenger slik at bevisstheten om den store atomtrusselen er en fellesnevner blant vesteuropeiske kirkeledere, slik Jüngel forutsatte i 1984.

Selv for dem som levde med en klar bevissthet om atomtrusselen, er det ikke lenger så lett å huske tilbake til denne tiden. (Selv om det bare dreier seg om femten år). De færreste teologer er spesielt kunnskapsrike når det gjelder militærfaglige spørsmål. Selv om det derfor er lett å gi inntrykk av at man vet mye om dette, er det ikke nødvendigvis så veldig fruktbart. Og hvis målet er å tale sant om noe som helst, er det ingen farbar vei.

Jeg tror vi må erkjenne at atomtrusselen skapte en slik ’ny bevissthet.’ Når den hos Jüngel munner ut i et pasifistisk credo, er dette imidlertid ikke en selvfølge. Mange kirkeledere fulgte nok hans argumenter og var enige, men noen bred kirkelig-pasifistisk bevegelse vokste ikke fram. Hvis vi sammenligner med tiden etter første verdenskrig, er tiden etter andre verdenskrig ikke spesielt pasifistisk. Slik sett tror jeg, og det er vel her i beste fall snakk om kvalifisert synsing, at erfaringen fra første verdenskrig i større grad skapte en slik ny bevissthet i samfunnet og kirken.

En kjettersk tanke

Jüngel hevder, i spørsmåls form, at Augustanas tillatelse til ’å føre krig etter retten’ er kjetteri. Til det må det først sies at det er umulig å føre krig etter retten. Særlig hvis retten er Guds rettferdighet. Det er imidlertid ikke atomvåpnene som endrer dette. Krigen er en bespottelse av Guds kjærlighets evangelium også uten atomvåpen. Det kan også hevdes at den praktiske erfaring viser umuligheten i å føre krig etter retten, ettersom krigens lover har vært brutt i alle kriger. Dette er etter mitt skjønn ikke relevant i forhold til Jüngels argument. De brudd på krigens lover som skjer i krigen, er brudd mot ’jus in bello’ – Jüngel hevder at ’jus ad bellum’ er kjetteri.

En stat uten militærmakt?

Jüngel påstår at det ikke er bruken av makt som definerer staten. Vi må ikke forveksle statens midler med definisjonen av staten. Staten defineres ved at den skal sørge for rettferdighet og fred. Her må vel Barmen-erklæringen kunne sies å stå i en bred luthersk tradisjon. Og Jüngel setter ikke spørsmålstegn ved statens rett til å bruke makt for å utføre sin oppgave.

Det er verdt å merke seg at Barmen tilkjenner kirken den oppgave å minne om Guds rike og Guds rettferdighet og om det ansvar som både de styrende og de som blir styrt, har. Kirken skal altså, gjennom sin forkynnelse, være et korrektiv til staten. Kirken skal søke å få statsmakten til å erkjenne Guds sannhet, akkurat som det enkelte individ skal.

Denne tillatelsen til å bruke makt er eksklusiv. Det er ingen andre enn staten som kan bruke makt (tvang og vold) på en legitim måte. Heller ikke kirken kan gjøre dette. Men denne eksklusive retten er ikke absolutt. Augustana pålegger alle å lyde øvrigheten, så lenge den ikke pålegger individet å synde. Her må vi alle leve i et dilemma. Deltagelsen i samfunnet (og lydigheten mot staten) vil nødvendigvis føre til at vi handler – og synd finnes i alle handlinger. Det er her den enkelte undersåtts ansvar kommer inn. Kirken forkynner en betinget lydighet mot staten, en lydighet som ikke tillater staten å gå (for langt) ut over sitt mandat.

Jüngel klargjør imidlertid ikke hva han ser som skillet mellom politimakt og militærmakt. I det ekstreme er det enkelt: Atombomben er ikke et adekvat middel til å stoppe en mindreårig lommetyv. En batong kan ikke stanse en organisert kriminell bande. Det er altså ikke våpnenes kaliber som skiller mellom bruk av politimakt og militærmakt, selv om det jo er en klar tendens.

En tilsvarende tendens finner vi i kravet til diskriminering. I en konflikt vil politiet som oftest la den kriminelle gå dersom en anholdelse setter den kriminelle, politiet eller en tredjepersons liv i fare. For soldaten er situasjonen nesten motsatt. Soldaten må bekjempe fienden, selv om hans eller hennes eget liv står i fare og selv om et mindre antall sivile også rammes av angrepet. Men heller ikke her er skillet absolutt.

Disse skillene, eller tendensene, er definitivt blitt mindre tydelige siden 1984. Det tette samarbeidet mellom KFOR og UNMIK-politiet viser nettopp hvor vanskelig dette skillet er blitt.¹⁸ Til en viss grad kan derfor Jüngel ’unnskyldes’ av historien. Denne uklare grensen mellom politimakt og militærmakt (individuell og kollektiv sikkerhet) eksisterte imidlertid også i 1984.

Hvis kirken ikke skal ta på seg statens oppgave, hvordan kan den da si noe definitivt om hvor dette skillet går?

Veien til demilitarisering

Jüngel hevder at veien til demilitarisering går gjennom mange små skritt, og kirkens oppgave er her å være en pådriver. Som et generelt utsagn er det jo lett å være enig i dette. Hvilke konkrete skritt er det så vi kan tenke oss?

Hvorvidt antydningen om en verdensregjering er en farbar vei, skal ikke diskuteres her. Jeg tror heller ikke at Jüngels oppfordring til kristne soldater om «generating an awareness of the paradoxical nature of our military existence»¹⁹ er nødvendig. Min praktiske feltprest-erfaring har fortalt meg at denne ’awareness’ er mer uttalt innenfor enn utenfor leirgjerdet.

Endelig må kirken kreve den innrømmelse fra militariserte(?) stater at de erkjenner militærvesenet som en midlertidig ordning. Jo, bevares, men det avgjørende er jo her når behovet for denne ordning kan sies å være borte. Dessverre deler ikke verdens politiske ledere Jüngels følelse av at denne tiden er nå.

Jeg må si at jeg oppfatter Jüngel som lite realistisk når han antyder veien fremover. Men jeg er ikke uenig i hans ideal. Når en permanent, internasjonal straffedomstol i våre dager begynner sitt virke, er dette også et skritt i riktig retning. En slik domstol vil kunne legge begrensninger på individuelle statslederes vilje til å gå til krig. Men det er også her fortsatt langt igjen.

Må den kristne nekte militærtjeneste?

Det er åpenbart at man ikke kan leve et liv i pakt med kristne idealer og ’ønske å være soldat’ dersom det ikke er legitimt å være soldat. For et illegitimt yrke finnes det ikke legitim motivasjon. Hvilken motivasjon den enkelte måtte ha for å velge krigeryrket, er et relevant spørsmål bare dersom det er legitimt å være kriger. Når Jüngel, i spørsmåls form, konkluderer med militærnekting, peker dette altså tilbake til hans forrige argument. Militærnekting er veien til demilitarisering.

Jeg har nå kommet med innvendinger til de enkelte deler av Jüngels argumentasjon. Siden jeg slik har fulgt hans argumentrekke til ende, er det nå naturlig å forsøke og komme med en mer samlet fremstilling av mine innsigelser.

Oppsummering

Pasifisten og politikken²⁰

Den formen for pasifisme som Jüngel argumenterer for, er hva jeg vil kalle en politisk pasifisme. Pasifismen er her et standpunkt som tar to hensyn: Dels til den enkeltes samvittighet, dels til ansvaret for nesten. Det finnes også en apolitisk pasifisme, hvor hensynet til egen samvittighet er altavgjørende.

Den apolitiske pasifisten nekter enhver befatning med militærvesenet fordi dette strider mot hans samvittighet. Dette kan gjerne ha sin grunn i en religiøs overbevisning. Det vesentlige er imidlertid at pasifismen ikke sees som en politisk løsning. Det pasifistiske standpunkt er ikke begrunnet i at det er det beste for nesten. Individet selv kan ikke tenke seg å delta i organisert voldsbruk, heller ikke til fordel for en åpenbart trengende neste.²¹ Å lære å bruke vold er uforenlig med personens integritet. Niebuhr anerkjenner dette standpunktet som en mulighet for de få, og ser det i så fall som en god ting. Den apolitiske pasifisten får en profetisk rolle og minner oss andre om Guds rettferdighets krav.

Den politiske pasifisten er i en helt annen situasjon. Det er nettopp pasifismen som er den politisk ansvarlige holdning. I rendyrket form er det utelukkende hensynet til nesten som betinger dette standpunkt.²² Dersom dette fremstår som et sekulært standpunkt, blir altså spørsmålet om det er en rasjonell vei til fred eller ikke. Min personlige mening i dette spørsmål skulle være relativt klar.

Jeg vil her peke på en mer teologisk orientert problemstilling. Jüngel presenterer dette standpunktet som en kristen bekjennelse. Og det er her jeg kommer i knipe. For det er ikke tvil om at Guds rettferdighet og Guds rike gjør enhver bruk av vold umulig. Den kristne kan ikke samtidig hevde Guds rettferdighet og deretter bruke vold for egen vinnings skyld. Å bruke vold for Guds rikes skyld blir en blasfemi, det er å gjøre seg selv til Gud. Er det så mulig å bruke vold for nestens skyld? Vi skal se nærmere på dette spørsmålet nedenfor.

Hvordan kan den kristne ’styre embeter’?

I denne «still unredeemed world» lider min neste urett. Det er statens oppgave å hindre dette. Men staten er borgerne. Altså må den kristne ’styre embeter’ i den verdslige stat. Augustana tilkjenner staten (øvrigheten) retten til å bruke makt (vold) for dette formål, og gir følgelig tillatelse til at den kristne forestår dette (felle dødsdommer, føre krig etter retten). Er det så mulig å si ja til den ’lille’ voldsbruk (politimakt) og samtidig si nei til den ’store’ (militærmakt)? Jeg har ovenfor vist at dette ikke er enkelt. Jeg tillater meg likevel å komme med noen ytterligere kommentarer.

Det må presiseres at enhver som tar det samfunnsansvar det er å ’styre embeter,’ gjør dette som synder og ved å synde. Jeg tror det er umulig for den kristne «in this still unredeemed world» å handle uten synd. Å kreve at vi skal ta ansvar for nesten (og for oss selv) uten å synde, er umulig.

Lutherdommens skille mellom de to regimenter kan sees som en teoretisk konstruksjon som søker å forklare denne paradoksale situasjon: Vi skal gjøre det gode mens vi er syndere. Toregimentslærens svakhet er imidlertid at kirken, i sin frykt for å blande seg inn i de verdslige forhold, ikke forkynner evangeliet i forhold til de verdslige institusjoner. Barmen-erklæringen kan sees som et eksempel på denne situasjon. Vi må huske at Barmen-erklæringen nøyer seg med å definere statens oppgaver, positivt ved å definere denne oppgaven, negativt ved å si hva det ikke er, nemlig den totale stat. Barmen-erklæringen fordømmer ikke nazismen. Barmen-erklæringen tar ikke avstand fra Hitlers maktovertagelse. Her er Barmen-erklæringen innenfor den lutherske tradisjon om kirkelig ikke-innblanding i statens anliggender.

Når Jüngel vil revidere Augustana i spørsmålet om ’å føre krig etter retten’, bryter han også med prinsippet om ikke-innblanding. Jüngels kirke uttaler seg ikke bare i generelle vendinger om at staten må søke å begrense bruken av vold. Han sier også konkret hva staten skal og ikke skal gjøre. Her er vi altså i den umulige situasjon at teologien (toregimentslæren) hindrer kirken i å forkynne evangeliet. Og dette viser med all tydelighet at en annen tolkning av Augustana er nødvendig.

Oppgjøret med Augustana

De innsigelser og kommentarer jeg ovenfor har hatt til de enkelte deler av Jüngels argument, er stort sett av ikke-teologisk karakter. Om jeg har rett eller tar feil i disse vurderinger, er for så vidt ikke det avgjørende i denne sammenheng. Jeg tror uansett at disse kommentarene viser at spørsmålet om den kristnes deltagelse i krigen ikke bare kan vurderes ut fra et enkelt Guds bud, men at hensynet til nesten gjør en rekke praktiske vurderinger nødvendige.

Etter min mening blir altså Jüngels oppgjør med tillatelsen til å føre krig etter retten et oppgjør med tradisjonell luthersk forståelse av forholdet mellom kirken og staten. Og jeg mener at konsekvensene av Jüngels praktiske forslag innebærer at kirken overtar (noe) av statens oppgave. I så fall er Jüngels essay ikke en fortsettelse, men en bekjempelse av de innsikter Barmen-erklæringen satte ord på.

Imidlertid er det to forhold som bare implisitt har vært nevnt hittil. Det ene er spørsmålet om statens (øvrighetens) karakter. Sammenlignet med reformatorenes (og Augustanas) stat, lever vi i en velferdsstat. Der hvor Augustana forordner en rettsstat, lever vi i en stat som ikke bare straffer forbryterne, men også tar seg av de fattige i samfunnet.²³ Slik sett, og paradoksalt nok, lever vi i en stat som er langt mer omfattende enn reformatorene i det sekstende århundre.

Det andre forhold er demokratiet. Verken reformatorene eller Barmen-fedrene forholdt seg til en demokratisk stat. For oss i dag er demokratiet en selvfølge, ikke som realitet, men som ideal. Disse to grunnleggende endringene gjør at den kristnes forhold til statsmakten endrer seg dramatisk.

Fremveksten av en omfattende velferdsstat gjør det nødvendig med en mer omfattende kontroll med statens virksomhet, ettersom den lettere kan gå ut over sitt mandat. Demokratiet gjør imidlertid denne kontrollen mulig. Og demokratiet gjør det mulig for den kristne å delta i styre og stell. Når Augustana oppfordrer til lydighet mot øvrigheten, får denne oppfordringen et ganske annet innhold i en demokratisk stat enn i et eneveldig kongedømme.

Jeg tror det er her vi må begynne vårt oppgjør med tradisjonell, luthersk tilbakeholdenhet i politikken. Før vi kaster oss ut i en aggressiv militærnekting, må vi finne vår plass som kristne og ansvarlige deltagere i en demokratisk politisk prosess. Slik kan vi ta opp den utfordring til gjennomtenkning av Augustana som Barmen-erklæringen initierer. Oppgjøret med Augustana må først være et oppgjør med en bekjennelse som aksepterer en ikke-demokratisk øvrighet.

Engslish Summary

The article discusses a question raised by the German professor Eberhard Jüngel in 1984, whether the time has come for a revision of Augustana 16 and the permission to participating in just war. The article argues against Jüngel’s appeal to a Christian pacifist creed, but reminds of the necessity for Christians to participate in the democratic state.

Frode Lagset, f. 1971. Enerhauggt 1, 0651 OSLO. Vikarprest i Oslo bispedømme. Bataljonsprest Bn 2(U)/Brig N 1999-2001. Cand Theol, Universitetet i Oslo 1998.