Sårbarhet og sikkerhet

– sett fra Latin-Amerika, 2002

Av Sturla J. Stålsett

Sårbarhet er et tvetydig fenomen. På den ene siden er det sårbarheten som gjør at mennesker har krav og rett på beskyttelse. På den annen side kan sårbarhet ikke sees på som sikkerhetens motsetning. Redusert sårbarhet er ikke ensbetydende med økt sikkerhet. En menneskelig sikkerhet, for alle, må også ta hensyn til sårbarheten som en antropologisk, etisk og dermed også politisk forutsetning. Dette er en grunntanke i Sårbarhet og sikkerhet.¹ Hvordan ser et slikt resonnement ut når en nærmer seg det fra en kontekst av reell sosial og individuell sårbarhet i den fattige delen av verden?²

Fredelig og demokratisk, men voldelig og kaotisk

Situasjonen i dagens Latin-Amerika er paradoksal.³ Til tross for omfattende demokratisering og fredsprosesser på nittitallet, er regionen i dag mer voldelig enn noensinne. Kontinentet er ikke lenger preget av borgerkriger og militærdiktaturer. Hele regionen, med unntak av Cuba, består i dag av formalt demokratiske regimer. I 1979 levde over to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning under militære regjeringer. I dag er det ikke et eneste militærregime igjen. Det har vært fred i Nicaragua siden 1990, i El Salvador siden 1992, i Guatemala siden 1996, og 'fred' i Peru siden slutten av 1990-tallet. Det store unntaket er Colombia. Selv her har man inntil nylig ikke definert situasjonen som 'borgerkrig', men som en ekstremt voldelig situasjon, med mange aktører (to geriljaer, flere para-militære grupper og regjeringshæren) og ulike motiver (ideologisk-politiske, personlig-revansjistiske, narko-økonomiske).⁴

Latin-Amerika er med andre ord ytre sett inne i en fredsepoke nesten uten sidestykke i historien. Samtidig er kontinentet stadig mer gjennomsyret av vold. På veien rett utenfor forskningssenteret i San José, Costa Rica, der jeg for tiden arbeider, fant det nylig sted et dobbeltdrap i ren mafiastil. To motorsyklister kommer opp til en bil som står fast i rushtrafikken De trekker våpen, gjennomhuller bilen og de to som sitter i den, før de raser av gårde.⁵ Jeg deltar på et sosio-teologisk seminar på forskningssenteret, sammen med nærmere 40 menighets- og sosialarbeidere fra hele Latin-Amerika. Tre av deltakerne, en journalist og to prester, har nylig mottatt drapstrusler som gjør at de ikke vet om de kan vende tilbake til hjemlandene (henholdsvis Guatemala og Colombia). Det er i dag flere mennesker som dør av kriminalitet og hverdagsvold i El Salvador, enn det var falne i krigens siste fase. Ved inngangen til vanlig supermarked i San Salvador står et enkelt oppslag: «Vennligst legg fra Dem våpenet Deres ved inngangen». Latin-Amerika har 4 av verdens 5 mest voldelige byer. Kontinentet er det nest voldeligste i verden, etter Afrika.

Hvor kommer denne volden til uttrykk, når den ikke lenger primært utspiller seg mellom stridende parter i væpnede konflikter? Volden er blitt hverdagslig; den utspiller seg i det sosiale liv. Vold i hjemmene, vold på gata, vold mellom gjenger, vold mot gatebarn. Mediene melder daglig om ekstrem vold for småsummer (det har vært tilfeller av ran av busser med håndgranat…), og for millionbeløp: Latin-Amerikas overklasse lever i konstant frykt for kidnappinger. Alle er rammet; alle kjenner seg usikre, utsatte – sårbare.

Denne økende, paradoksale volden i Latin-Amerika synes mer uforklarlig enn tidligere. Bildet er kaotisk. Tidligere hadde volden visse 'regler', en slags rasjonalitet, om enn pervers. I dag rammer volden blindt, ofte uten retning og motiv. Denne volden kan etter mitt syn sees som uttrykk for en politisk situasjon og en kultur preget av desperasjon og håpløshet, som er resultatet av en økende sosial polarisering og en konsekvent nedbygging av livsviktige samfunnsinstitusjoner. I en slik situasjon nytter det lite med eksterne sikkerhetstiltak, enten disse er i offentlig eller privat regi. De gjør heller vondt verre.

Nyliberalisme og sosial polarisering

Tiden etter den kalde krigen har i Latin-Amerika ikke blitt brukt til militær nedrustning.⁶ Heller ikke til sosial og økonomisk 'opprustning'. Det har ikke manglet på løfter og forventninger om det siste. De fleste av dem knyttet til en omfattende og doktrinær innføring av nyliberalistisk økonomisk politikk over hele kontinentet.⁷ For å få kurert de latinamerikanske økonomiene har den foreskrevne medisinen vært privatisering og kutt i offentlige utgifter, det vil i politisk praksis si reduserte offentlige tilbud innen helse, utdanning, transport etc. Denne politikken har vært påskyndet, eller rettere framtvunget, av internasjonale samfunn representert ved Det internasjonale Pengefondet og Verdensbanken, gjennom krav om strukturtilpasninger for å få reforhandlet utenlandsgjelden.

Men denne markedsliberalismen har ikke gitt positive resultater for befolkningen i Latin-Amerika så langt. Snarere tvert imot. Åttitallet, da denne politikken ble innført for fullt, ble av CEPAL (Comisión Económica para América Latina y el Caribe) kalt 'det tapte tiår', med negativ vekst og sosial forverring i de aller fleste landene. I 1985 var Latin-Amerikas gjeld på rundt 300 milliarder dollar. I dag er gjelden om lag 800 milliarder, til tross for at regionen mellom 1992 og 1999 nedbetalte 913 milliarder dollar. 56% av eksportinntektene går til gjeldsnedbetaling, samtidig som gjelden fortsetter å vokse.

Den sosiale polariseringen har ikke avtatt, men økt: Regionen har i dag har verdensrekord i skjev fordeling. De 20% rikeste i Latin-Amerika mottar en inntekt som er 19 ganger høyere enn de fattigste 20%.⁸ Stadig flere mennesker faller utenfor; det handler ikke lenger om sosial utbytting, men snarere sosial eksklusjon. Kvinner, barn og ungdom rammes hardest av tiltak som kutt i sosiale kostnader, helse og utdanning, privatisering, 'fleksibilisering' av arbeidslivet og en økende uformell økonomi.⁹ En vesentlig side ved denne politikken er at den har vært framstilt som det eneste mulige alternativ. «Utenfor markedet, ingen frelse».

Eksklusjon og vold

Det skal ikke særlig avanserte analyser til for å fastslå at denne situasjonen fremmer sosial vold. Den chilenske forskeren Soledad Larrain, som er rådgiver for Den interamerikanske utviklingsbanken, har gjennomført undersøkelser som viser at vold i hjemmene øker i takt med at inntektsforskjellene i samfunnet øker.¹⁰ Ungdom, særlig unge menn, er overrepresentert i voldsstatistikkene, både som overgripere og ofre.¹¹

Det er ikke fattigdommen i seg selv som skaper volden, men mangelen på kontroll over egne livsmuligheter og mangelen på framtidsutsikter. Kort sagt: Mangelen på alternativer. Særlig alarmerende er fenomener som raskt fall i sosial posisjon eller brå endringer i mulighetene for sosial mobilitet.¹² Det grunnleggende problemet er slik jeg ser det særlig knyttet til to forhold: 1) Mangel på løsningsalternativer fører til håpløshet og desperasjon. Dette fører i sin tur til både vinningsvold og tilsynelatende hensiktsløs vold. 2) Mangel på en felles erkjennelse av at det å dekke de menneskelige grunnbehov er et felles ansvar (eller, mangelen på erkjennelse av den andres sårbarhet som mitt anliggende). Det fører til en nedbygging av sosiale institusjoner som skal imøtekomme grunnbehov (helse, utdanning), og løse potensielle konflikter i samfunnet (rettsvesen, ordnede arbeidsforhold etc.). Dette er kjernen i den nyliberalistiske politikken som har vært enerådende i Latin-Amerika de siste tjue årene.

Når det sosiale liv blir gjennomsyret av en fortjeneste- og forbrukerkultur, samtidig som stadig flere mennesker settes ut av stand til – på egne, lovlige premisser – å delta i denne kulturen, blir vold både overlevelsesstrategi og protest. Folk tyr til vold for å etterkomme markedets krav og fristelser. Den ekstreme markedsfundamentalismen viser i Latin-Amerika sitt voldelige ansikt. Friere markeder, mer konkurranse og mer privatisering betyr større sosial polarisering, mer usikkerhet og mer vold. At markedet også svarer på etterspørselen etter sikkerhetstiltak, en etterspørsel det selv har skapt, viser bare hvilken guddommelig universalmedisin det har blitt: Markedet tok, Markedet ga: Markedets navn være lovet.¹³

Sikkerhet som salgsvare og paramilitarisering av samfunnet

I tråd med at volden har skiftet arena, fra det 'politiske' til det 'sosiale', ser vi en omfattende privatisering av sikkerheten. I dag er 60-70% av sikkerhetstiltakene i Latin-Amerika gjennomført av private selskaper.¹⁴ Dette er blitt en blomstrende industri, et lukrativt marked.¹⁵ Sikkerhet er en ettertraktet vare for dem med kjøpekraft. Folk væpner seg. Middel- og overklassen gjemmer seg bak piggtråd, låser, sikkerhetsvakter, murer. Denne gettoiseringen av samfunnet i Latin-Amerika – ikke minst i Brasil – der de rike lager seg enklaver hvor de kan leve mesteparten av sine liv innenfor murer av strenge, private sikkerhetstiltak, er blitt brukt som bilde på en trend under globaliseringen.¹⁶ Fattige lar seg på sin side – mer eller mindre frivillig – 'beskytte' av halv- og hel-kriminelle gjenger i sin bydel eller favela. En slik privatisering av sikkerheten beskriver Germán Gutiérrez treffende som en økende grad av paramilitarisering av samfunnet.

Når sikkerhet blir en privatsak, gjelder mottoet 'redde seg den som kan'. Enhver er overlatt til seg selv. Den nyliberalistiske politikken har ikke bare ført til en avvikling av sosiale velferdstiltak i regionen. Den har også medført en nedbygging og oppløsning av viktige arenaer for konflikthåndtering. Det kan være grunn til å minne om at konflikter i seg selv ikke trenger å være problematiske i et samfunn. De er på ett vis uunngåelige. Spørsmålet er hvordan disse konfliktene håndteres. Det skjer vanligvis gjennom etablerte institusjoner og møysommelig oppbygde, hardt tilkjempede regelverk og sosiale ordninger. Fagforeninger er et godt eksempel. Disse ordner en eksisterende konflikt, gir den regler og gjør den forutsigbar. En streik må varsles. Når fagforeningene svekkes eller stenges ute, slik trenden er i Latin-Amerika i dag, betyr det selvsagt ikke at konflikten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver er forvunnet. Men den felles erkjennelsen av interessekonflikten svekkes eller usynliggjøres, og utfallet av konflikten overlates til kreftenes frie spill, i hvert enkelt tilfelle. Med andre ord: Den sterkestes rett.¹⁷

Et annet viktig eksempel er jordkonflikter, som har vært selve kjernen i mange borgerkriger på dette kontinentet. I land etter land har statene de senere årene 'fjernet seg' fra denne problematikken. Jordreform er ikke lenger et politisk spørsmål. Regjeringene håndterer i dag stort sett jordkonflikter bare via politiet (eller militære), om overhodet. Igjen overlates problemet til partenes direkte relasjoner, noe som nødvendigvis blir i den svakestes disfavør.

Farvel samfunn?

Et siste, men ikke mindre viktig eksempel, er selve politikken. Heller ikke det politiske liv er lenger en arena for å tydeliggjøre og ordne reelle konflikter, men snarere et sted for å kjøpe stemmer: Det har funnet sted en omfattende merkantilisering av politikken. Og selv om politikken ikke var blitt merkantilisert, ville den likevel ha mistet relevans og troverdighet som åsted for institusjonalisert konflikthåndtering, av minst tre grunner. For det første har de nasjonale regjeringer stadig mindre innflytelse over egen politikk. Latin-Amerika er i økende grad styrt utenfra – fra IMF, Verdensbanken, multinasjonale selskaper, 'globaliseringen'. Det er med andre ord et åpent spørsmål i hvilken grad det gir mening å snakke om nasjonal suverenitet lenger. For det andre har politikerne gjennom de nyliberalistiske tiltakene bokstavelig talt solgt sin egen innflytelse. Dette skjer ikke ved en feiltakelse, men er resultatet av en bevisst politikk. Som Reagan uttalte det ved starten på den nyliberalistiske epoke: Here, Government is the not the solution; Government is the problem. Privatiseringen innebærer at stadig flere sektorer er flyttet fra det politiske felt, til det frie markeds antatt selvregulerende mekanismer. De viktigste av disse sektorene er helse og utdanning. For det tredje, og nært forbundet med disse to forhold, har 'politikere' mistet generell troverdighet blant folk. De ser ingen sammenheng mellom politisk program og handling. Så har da de politiske partiene bare i beskjeden grad det en ville kunne kalle politiske prosjekter. I stedet dreier det seg i stigende grad om image. I sentrum for latinamerikansk politikk står nå rett og slett spørsmålet om gobernabilidad, om muligheten for å styre politisk. Man hører langt mindre om hvilket mål denne styringen har, for eksempel 'nasjonal utvikling'. Utfordringen for politikere er med andre ord først og fremst å holde på makten, ikke hva de skal gjøre med den. Resultatet er en trivialisering av politikken. Det er bare logisk at andelen hjemmesittere øker: Det er ikke i politikken samfunnets interessekonflikter løses.

Situasjonen er alvorlig. Det er samfunnet i seg selv, samfunnet som sosialt samliv, la socialibilidad, som i dag er truet. Hverdagsspråket varsler om at aksepten av sosial brutalisering og kynisme er kommet langt. I Colombia, for eksempel, er 'limpieza social' (sosial opprenskning) og 'los desechables' (de som kan/bør [for-]kastes) blitt akseptert språkbruk. Dødsskvadroner (ikke sjelden utgått fra politiet selv) har i Brasil utført rene massakrer av gatebarn, på oppdrag fra butikkeierne i området disse gatebarna holdt til. Samfunnet er i stadig større grad blitt alles krig mot alle, selv der det ikke virker slik på overflaten. Det er i denne situasjonen at stadig flere ser volden som skjebne, og som eneste utvei. Dette rammer hele samfunnsstrukturen.¹⁸

Etter den 11. september: Ny intervensjonspolitikk og ytterligere markedsliberalisering

Hvordan forsøker så regionens politikere og regjeringer å løse denne krisen? Paradoksalt nok med medisiner som til nå bare har gjort vondt verre: Mer markedsliberalisme og ny militarisering/intervensjonisme. Tesen 'intet alternativ' settes slik ut i politisk praksis.¹⁹

Det siste først: Terrorhandlingene mot USA den 11. september har gitt grunn til en ny opprustning av mer tradisjonell militær karakter. Alle tegn tyder på at en ny rustningsspiral er i gang, globalt og regionalt. USAs regjering har etter den 11. september både kapasitet, politisk handlingsrom og vilje til å føre en langt mer intervensjonistisk politikk i sin 'bakgård'. Den relative tilbakeholdenhet som USA utviste i Latin-Amerika under Clinton-administrasjonen, er definitivt over. Det var denne viljen til en mer respektfull og forsiktig opptreden overfor naboene i sør som muliggjorde fredsprosessene i El Salvador og Guatemala, og som toppet seg med tilbakeføringen av Panama-kanalen til Panama, og president Bill Clintons offentlige beklagelse overfor det guatemalanske folk for de grove overgrep som USA hadde vært med på å finansiere og legitimere under den 36 år lange borgerkrigen.

Republikanernes strategidokument for regionen, «Santa Fe IV», staker ut en ny og langt mer aggressiv kurs.²⁰ Her betegnes overleveringen av Panama-kanalen som en gedigen sikkerhetspolitisk blunder, som må kompenseres snarest. Det reises spørsmål om hvorfor USA ikke for lengst har valgt væpnet intervensjon i Colombia, når en kunne gjøre det i Kosovo. Det tas åpent til orde for en fornyelse av Monroe-doktrinen,²¹ med det viktige tillegg at USAs 'interesser' i regionen også inkluderer tilgang til dens naturressurser. Dette siste er ikke minst viktig i forhold til Venezuela, der presidenten, den tidligere fallskjermjeger og mislykkede kuppmaker, nå folkevalgt president og venstrepopulist Hugo Chávez, er utpekt til en av USAs viktigste fiender i regionen (ved siden av Fidel Castro og narkoterrorismen, først og fremst representert ved FARC-geriljaen i Colombia). Venezuela er den fjerde største leverandør av olje til USA. Det er derfor selvsagt av stor betydning for USA at Venezuelas regjering er vennligsinnet. USAs rolle under det mislykkede kuppet mot Chavez den 11. og 12. april d.å. er i skrivende stund sterkt i søkelyset.²²

USAs kursendring i Latin-Amerika er stadig mer tydelig på den diplomatiske og politiske arena. USA-ambassadørene er igjen svært synlige politiske aktører i innenrikspolitiske forhold i landene der de er stasjonert. Mange holder ukentlige pressekonferanser som får stor oppmerksomhet i lokale medier. Direkte og indirekte militærhjelp og militært nærvær er økende og mindre kontroversielt enn for kort tid siden. Samtidig arbeider USA intenst for å få til en enhetlig, og lojal, militær arkitektur i regionen.²³

Men samtidig og nært forbundet med denne re-militariseringen av regionen (som aldri ble demilitarisert), framskyndes en ytterligere markedsliberalisering.²⁴ En frihandelssone (engelsk: FTAA/spansk: ALCA) som inkluderer alle land i regionen fra Canada til Chile (minus Cuba), skal etter planen tre i funksjon i 2005. I mellomtiden legges grunnlaget for dette gjennom bilaterale og multilaterale frihandelsavtaler både mellom USA og enkelte regioner og land i Latin-Amerika, og mellom land innen regionen.

Det mest interessante er at denne satsningen går hånd i hånd med omfattende sikkerhetstiltak. Behovet for den nye sikkerhetsarkitekturen som bygges, blir begrunnet med at:

de økonomiske endringene har vært raskere enn endringene i sikkerhetspolitikken, noe som har framprovosert en økning i vold begått av den delen av befolkningen som overlever ved ulovlige midler.²⁵

Mexico bereder grunnen for ALCA gjennom en storstilt satsning på ny infrastruktur gjennom hele Mellom-Amerika, den såkalt Plan Puebla-Panamá (PPP). Formålet er å fasilitere utnyttelsen av de rike naturressursene i området, og tiltrekke seg utenlandske investeringer. Denne satsningen har en militær side, som ser ut til å ville involvere direkte utplassering av USA-tropper (blant annet har de vært tale om permanent utplassering av soldater i Guatemala). Den sikkerhetspolitiske betydningen av dette kommer tydelig fram når en tar med at denne satsningen gjennomføres mot mange berørte gruppers vilje, ikke minst urbefolkningen i det urolige Chiapas, der det som kjent også finnes organisert væpnet motstand.²⁶

Denne koblingen mellom nyliberalisme og militarisering kan sees på som en privatisering av det sikkerhetspolitiske felt også i en annen betydning enn den vi allerede har berørt. Nasjonal sikkerhet er i økende grad blitt det offentliges sikring av de private, multinasjonale selskapenes verdier og investeringer innenfor sin grenser.²⁷

Det utvidede sikkerhetsbegrep

I Latin-Amerika år 2002 er sikkerhet en mangelvare. Dette til tross for at ingen av landene er i krig seg i mellom, og det bare finnes én åpen væpnet konflikt (Colombia), og noen få latente (eksempelvis México og Peru). Den første slutning vi kan trekke av dette, er at et utvidet perspektiv på sikkerhetspolitiske spørsmål er helt nødvendig. Sikkerheten har ikke økt etter at de tradisjonelle væpnede konfliktene ble bilagt. Utviklingen i Latin-Amerika viser med all tydelighet at sikkerhet er et spørsmål som griper inn i alle aspekter ved borgernes levekår (sosiale, økonomiske, kulturelle, eksistensielle), og som, ikke minst, rører ved selve kjernen i det menneskelige samliv. Orienteringen i retning av 'menneskelig sikkerhet' er høyst påkrevd.²⁸

Selv aktører som aktivt har fremmet den nyliberalistiske politikken i Latin-Amerika er bekymret for den økning i vold og usikkerhet som de ser er en følge av denne politikken. Riktignok fremmes denne bekymringen ofte – i godt samsvar med den generelle 'pan-økonomiseringen' i denne virkelighetsoppfatningen – som en bekymring knyttet til voldens økonomiske konsekvenser.²⁹ Men likevel: Bekymringen vitner om at det ikke er neglisjering, forglemmelse eller uvitenhet som hindrer mer resolutt politisk handling. Problemet i seg selv og dets mest sannsynlige årsak er tydelig erkjent. Det gjør den utbredte politiske konsensus om behovet for en ytterligere forsterkning av denne politiske og økonomiske modellen desto mer uforståelig.

Når denne samstemmigheten likevel må registreres, blir ikke den nye satsningen på en kombinasjon mellom privat sikkerhet ('para-militarisering') og ny tradisjonell militær opprustning så overraskende. Dette er tross alt velbrukte og synlige tiltak for å bøte på en situasjon som skremmer alle. (Det er dessuten ikke så rent få som har økonomiske interesser i militær opprustning). Det er en kjent sak at befolkninger som preges av frykt, lettere vil akseptere autoritære politiske og militære virkemidler – fra militære politikere i mer eller mindre sivil påkledning, til økende grader av utenlandsk intervensjon. Det er trist, men ikke overraskende, at krigsrammede og lutfattige befolkninger som de i Guatemala og Honduras, i dag ser ut til å hilse de militære patruljene velkommen tilbake i gatene igjen. Dette løser jo ikke problemene på sikt. Brutaliseringen av samfunnet strammes snarere til. Og det ofte under dekke av en utvidet forståelse av sikkerhet: 'Militæret må nå også drive kriminalitetsbekjempelse.'

Samfunn: Gjensidig erkjent sårbarhet

Den andre konklusjonen er at økt sårbarhet ikke automatisk gir økt sikkerhet, dersom noen skulle ønske å presse argumentasjonen i Sårbarhet og sikkerhet-studien ad absurdum. Sårbarheten er så visst ingen idyll. Vi har sett hvordan den ekstreme markedsliberalismen i Latin-Amerika har økt den sosiale usikkerheten og dermed den fundamentale sårbarheten for de brede lagene av befolkningen. Dette har ført til en økende voldsspiral.

Men samtidig viser dette bildet at forsøket på å redusere denne usikkerheten ved å fjerne behovet for å være eksponert for andre i samfunnet gjennom getto­isering, paramilitarisering og privat sikkerhet, til syvende og sist virker mot sin hensikt. Det er de reelle underliggende problemene, sosial ulikhet, fattigdom, frarøving av framtidsmuligheter for en hel generasjon, som må løses for å redusere volden og bedre samfunnets sikkerhet. Disse problemene kan ikke løses med mindre politikerne og samfunnseliten vil risikere nærkontakt med og ta ansvar for disse negative sidene ved samfunnsutviklingen.

Tendensene til samfunnsoppløsning er alvorlige. Et samfunn bygger på gjensidig erkjent sårbarhet. Enhver samfunnsbyggende virksomhet innebærer institusjonsbygging. Institusjoner som sikter på å ivareta den svakeste og mest sårbare i et samfunn, fra et velfungerende rettsvesen til sosiale stønadsordninger, bidrar til å verne om alles sikkerhet. Dette fordi de, først, reduserer muligheten for konflikt, og dernest, ordner de konflikter som alltid vil være der. Et samfunn med erkjente og derfor ordnede konflikter er langt å foretrekke framfor et samfunn som – av frykt for konfliktene, eller på grunn av blind tro på mekanismer som skal løse disse konfliktene av seg selv – opphører å være samfunn.

* * *

Kanskje kan denne situasjonsbeskrivelsen bringe oss noe videre i tenkningen rundt sårbarhetens tvetydige karakter. Sårbarhet er på den ene siden menneskelige grunnbehov, og på den andre siden utsatthet eller åpenhet overfor den andre, i dette tilfellet min medborger. Sikkerhetspolitikk i utvidet forstand må legge til rette for at den første sårbarheten reduseres ved at behovene dekkes. Den andre siden ved sårbarheten må imidlertid fastholdes og bekreftes i samfunnslivet. Der sikkerhetstiltak av privat eller militær karakter stenger for den fundamentale mellommenneskelige relasjon og interaksjon som er limet i ethvert samfunn, vil volden bare øke. I Latin-Amerika har kombinasjonen nyliberalisme og (para-)militarisering innebåret en neglisjering av sårbarheten som enkeltmenneskers konkrete kroppslige behov, mens samfunnslivet forstått som gjensidig erkjent sårbarhet og utleverthet til den andre, har blitt erstattet av et liv i get­to­er bak sikkerhetsvakter og piggtråd. Derfor øker volden, selv i fredstid.

Litteratur:

Assmann, H. (1993). Economía y teología. Conceptos fundamentales del cristianismo. C. F. Samanes and J.-J. Tamayo-Acosta. Madrid, Editorial Trotta: 352-366.

Castañeda, J. G. (1993). Utopia Unarmed. The Latin American Left After the Cold War. New York, Vintage Books.

Gabetta, C. (2002). «Crise totale en Argentine.» Le Monde Diplomatique 48(574): 3.

González Butrón, M. A. (2001). Efectos de la globalización neoliberal en algunos aspectos de la vida de las mujeres. Una mirada desde América Latina y el Caribe. La sociedad que las mujeres soñamos. E. Tamez. San José, Departamento Ecuménico de Investigaciones: 17-38.

Gutiérrez, G. (2001). «El ALCA y la guerra antiterrorista de George W. Bush.» Pasos(98): 22-31.

Gutiérrez, G. (2001). Globalización, caos y sujeto en América Latina: el impacto del neoliberalismo y las alternativas. San José, Departamento Ecuménico de Investigaciones.

Habel, J. (2002). «Nouvelle architecture militaire dans les Amériques.» Le Monde Diplomatique 48(574): 18-19.

Martin, H.-P. and H. Schumann (1997). Globaliseringsfælden. Angrebet på demokrati og velstand. København, Borgen.

Morley, M. and J. Petras (1998). Nyliberalistisk runddans. Fattigdom og velstand tilpasses det frie markedet i Latin-Amerika. Markedets pris. Latin-Amerika i 1990-årene. Oslo, Solidaritet Forlag, Latin-Amerikagruppene i Norge: 47-56.

Salvesen, H. and R. H. Jørgensen (2000). Den militære arven. Maktens kanaler. Oslo, Solidaritet forlag & Latin-Amerikagruppene i Norge: 109-116.

Stålsett, S. (1994). «Opprøret i Mexico: Etterlevning eller forvarsel?» Kirke og kultur(1): 79-87.

Stålsett, S. J. (1998). «Fredsetikk etter den kalde krigen. Nye etiske utfordringer etter den senere tids endringer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.» Pacem 1(1): 5-33.

Stålsett, S. J. (2001). «Det messianske marked. Frigjøringsteologisk kritikk av nyliberalismen.» Kirke og kultur 106(1): 12-26.

Stålsett, S. J., K. Dokken, et al. (2000). Sårbarhet og sikkerhet. Aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer i etisk og teologisk perspektiv. Oslo, Komiteen for Internasjonale Spørsmål, Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke.

English Summary

In spite of a remarkable turn to (formal) democracy and several negotiated ends of armed conflicts all over in Latin America during the last decades, violence is increasing drastically. There has been a shift in the main arena for violence: from political struggles for power to everyday social life. Corresponding to this, there has been a notable privatization of security measures in the region, which also can be seen as an increasing 'para-militarization' of society. The author suggests that this paradoxical rise in violence is related to a culture of hopelessness and desperation, resulting from an economical-political model, that of neo-liberalism, which is presented as the only alternative, and yet signifies increased poverty and lack of opportunities for large portions of the population. Taking the cue from the study Vulnerability and Security, the author claims that this situation points to the necessity of responding adequately to two distinct aspects of human vulnerability: On the one hand human vulnerability is expressed in concrete, corporeal needs. These needs must be met by society. On the other hand human vulnerability signifies a basic need for openness and trust in relation to the other members of society. Society must facilitate such trustful interaction between the members of society.

Postdoc-stipendiat, dr. theol Sturla J. Stålsett, f. 1964. Leder for RIGA-prosjektet³⁰ ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, og leder av Komiteen for Internasjonale Spørsmål (KISP), Mellomkirkelig Råd. Adr.: Dannevigsveien 16, 0463, Oslo. For tiden gjesteforsker ved Departamento Ecumenico de Investigaciones, San José, Costa Rica.