Sårbarhet og sikkerhet

– fra fenomenologi til militæretikk

Av Sturla J. Stålsett

Innledning

Da temaet «sårbarhet og sikkerhet» for en tid tilbake ble satt opp på planen for dette militæretiske seminaret, kan det ha vært noe usikkerhet om hvorvidt te­maet var passende, relevant eller slående nok.¹ Var det ikke en for naiv og idealistisk tilnærming til dagsaktuelle militæretiske realiteter? Dersom det var slik, er nok tvilen borte i dag. Terrorangrepene i USA tirsdag den 11. september har satt er­kjennelsen av sårbarhet på toppen av den internasjonale og nasjonale dagsor­den. Det er ikke få mediekommentarer som direkte eller indirekte har berørt sammenhengen mellom sårbarhet og sikkerhet. Dagen etter attentatene meldte en BBC- korrespondent i Brussel om «a complete new sense of vulnerability». Og Aftenpostens medarbeider Harald Stanghelle skriver den 13. september:

Terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon, USAs finansielle og militære hjerte, demonstrerer at også for en supermakt finnes det øyeblikk av avmakt. Erkjennelsen av sårbarhet gjør noe med oss, som mennesker og samfunn.

Terrorangrepene i USA har vist at selv den mektigste stat på jorden – med eller uten rakettskjold – er uhyre sårbar. Ikke engang maktens mest framtredende symboler står trygt når angriperne er hensynsløse og fanatiske nok. Men hva er det denne erkjennelsen av sårbarhet gjør med oss? Hva innebærer den – etisk, sikkerhetspolitisk og militær-strategisk? Dette er det avgjørende å trenge dypere inn i. Uten en grunnlagsrefleksjon som arbeider nyansert med menneskelig og politisk sårbarhet, er det fare for at begivenhetene igjen kommer etikken og po­litikken i forkjøpet.

I Komiteen for Internasjonale Spørsmål (KISP) under Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke (MKR) har vi valgt sårbarheten som utgangspunkt for å behandle den brede sikkerhetspolitiske situasjonen i etisk og teologisk perspek­tiv (Stålsett, Dokken, Haugen, Rolfsen 2000). Denne lille studien er ment som et forsøk på en ny inngang til et helt nødvendig arbeid med gamle spørsmål: Spørsmål om makt, om trygghet og rett i det internasjonale samfunnet.²

Det jeg nå vil gjøre, er å utfolde og videreutvikle hovedtanker i denne stu­dien med henblikk på dagens særdeles brennbare sikkerhetspolitiske situasjon. Det vil skje i fire korte steg. Først vil jeg minne om sårbarheten som faktum og fenomen. Dernest vil jeg gå nærmere inn på sårbarhetens fundamentaletiske be­tydning. For det tredje vil jeg peke på noen sentrale sider ved sårbarheten som sikkerhetspolitisk utfordring. Jeg oppfatter militæretikk som et mer avgrenset, mer praktisk rettet emne. Jeg vil i et fjerde og siste punkt antyde hva jeg mener en fornyet refleksjon rundt forholdet mellom sårbarhet og sikkerhet kan bety på dette – skal vi si mer operative – feltet. Men før jeg tar til: tre aktuelle observa­sjoner.

Tre aktuelle observasjoner

For det første: Dette seminaret har altså «militæretisk» i overskriften. Vi imøte­ser også med spenning at et nytt internasjonalt tidsskrift, en avlegger av Felt­prestkorpsets eget PACEM, skal sjøsettes: Journal of Military Ethics. Militær­etikk kan sees på som en yrkesetikk for den profesjon det er å være militær. Hvilket spesielle etiske dilemmaer oppstår i utøvelsen av dette yrket? Selv fo­retrekker jeg å bearbeide de spørsmål som her står på dagsorden under den bre­dere overskriften fredsetikk. Mens «militæretikk» retter fokus på de midler som brukes, og det institusjonelle apparat som mobiliseres, fastholder fredsetikk i selve betegnelsen hva som er målet med virksomheten. Dette kan åpne opp for en bredere bruk av virkemidler, noe ikke minst tendensen i retning av et utvidet sikkerhetsbegrep viser berettigelsen av. Fredsetikken innbefatter de militær-etiske dilemmaer, men avgrenses ikke til dette. Sagt mer tilspisset: Der militær­etikken ikke stiller spørsmål om det militæres egen berettigelse og fundament i en gitt situasjon, vil fredsetikken underordne den militære funksjon under dens overordnede mål, og kontinuerlig vurdere den ut fra dette.

For det andre, den fredsetikken vi trenger i det nye årtusen – ikke minst etter den 11. september – er en etikk som er egnet til å kommunisere til brede lag av befolkningen. Vi trenger en folkelig fredsetikk. For det engasjementet, den frykten, og det sinnet som hendelsene i New York og Washington har utløst, viser at den seriøse behandlingen av disse spørsmål ikke kan forbeholdes eks­perter. Folk opplever at deres eget liv og deres egen framtid står på spill. I en slik situasjon er det selvsagt også mange muligheter for manipulasjon gjennom grove forenklinger, fiendebilder og vrangforestillinger. Politiske ledere trenger å ha opinionen med seg, både for å gå til krig og for å hindre at den bryter ut. Derfor må vårt arbeid med de etiske aspektene ved krig og fred i særlig grad være eg­net til å kommunisere med folk flest, samtidig som vi bestreber oss på størst mulig grad av presisjon og nyansering. En folkelig forankret fredsetikk må kunne gi veiledning og kritisk korreksjon. Her der det jeg mener at en ansats i det vi kan kalle en «sårbarhetsetikk» kan ha noen klare fortrinn.

For det tredje: Sikkerhetspolitiske analyser og etisk refleksjon over dem fore­går ikke i et vakuum. Det råder en bestemt en gjensidig påvirkning mellom det emnet vi behandler og vår behandling av emnet – en refleksivitet, som det er viktig å være klar over. Kartet vi tegner er ikke bare et avbilde av det terrenget vi står overfor. Vår karttegning endrer terrenget. Et aktuelt eksempel på dette kan knyttes til Samuel P. Huntington. Som kjent, har Huntington helt siden 1993 hevdet at det rådende konfliktbildet i tida etter den kalde krigen er et kon­flikt mellom sivilisasjoner, forankret i religioner; religioner som det råder til­nærmet uoverstigelige motsetninger mellom (Huntington 1997). Særlig brenn­bare er spenningene mellom 'Vesten' og den muslimske sivilisasjon på den ene side, og den kinesiske på den andre. Huntington beskriver islam som en «reli­gion med blodige grenser». Han legger ikke fingrene imellom:

Some Westeners, including President Bill Clinton, have argued that the West does not have problems with Islam, but only with violent Islamist extremists. Fourteen hundred years of history demonstrate otherwise (Huntington 1997: 209).

The underlying problem for the West is not Islamic fundamentalism. It is Islam, a different civilization whose people are convinced of the superiority of their culture, and are obsessed with the inferiority of their power (Huntington 1997: 217).

Slike grovkornede, sveipende karakteristikker er det mange av hos Huntington. Huntingtons paradigme vekte naturligvis stor oppsikt da han kom. Det ble ret­tet kraftig kritikk mot hans sivilisasjonsbegrep. Enda verre er etter mitt syn hans forståelse av religionene. Han synes ikke egentlig å skjelne mellom fundamen­talisme og religion. Heldigvis var også ledende aktører i amerikansk utenriks­politikk, blant dem president Clinton selv, skeptiske til denne virkelighetsbe­skrivelsen. Men i løpet av den siste uka har Huntingtons paradigme tilsynela­tende fått stort gjennomslag. Terroristenes angrep har vært utlagt som angrep på hele Vesten, på vestens verdigrunnlag, på «sivilisasjonen» i seg selv (utenriks­minister Powell). Ifølge Aftenposten fredag hadde også vår utenriksminister akseptert Huntingtons paradigme. På fjernsynet i går derimot, tok han tydelig avstand fra en slik tolkning av hendelsene i USA: Dette dreier seg ikke om krig mellom sivilisasjoner. På samme måte i USA: President Bush sitt høyt profilerte besøk i moskeen, og hans utsagn «Islam er fred», er et forsøk på å sende samme budskap. Det er bra. Men det er et tvetydig budskap. Det viser at Huntingtons kart fanger, enten man bekrefter eller benekter det. Og: Man kan, paradoksalt nok, indirekte bekrefte det man benekter gjennom selve benektelsen. Hovedpoenget i denne sammenhengen er at Huntingtons spådommer kan bli selvoppfyllende fordi politiske aktører orienterer seg ut fra det kartet som er tegnet på forhånd. Denne refleksiviteten gjør at den etiske bearbeidelsen av sikkerhetspolitiske spørsmål også må knytte seg til selve bearbeidelsen og dens mulige påvirkning på den aktuelle situasjonen. Hvis vi beskriver muslimene som Vestens fiender og argumenterer for det slik at våre politiske ledere 'tror' det, øker sjansen for at de faktisk vil bli det.

Sårbarheten som faktum og fenomen

Men nå: Til sårbarheten som faktum og fenomen. Muligheten for å bli misforstått er her stor. Å minne om sårbarhetens ufrakommelighet, ja, faktisk dens fundamentale verdi, er på ingen måte å lukke øynene for alle som rammes eller sjokkeres av terrorismen. Poenget er ikke å si at vi må finne oss i at menneskelig sårbarhet krenkes. Poenget er et annet. La meg våge å uttrykke det tilspisset, og i en tilnærmet paradoksal form.

Sårbarheten er et menneskelig grunnvilkår. Sårbarheten kan ikke slettes ut, uten at vi slutter å være mennesker. Det usårbare menneske er umenneskelig. Samtidig er det den menneskelige sårbarhet som gjør at vi har krav på beskyttelse og vern mot overgrep. Det er en menneskerett å bli vernet mot terror og krig, og en samfunnsmessig plikt å beskytte enkeltmennesker og befolkningsgrupper mot slike overgrep. Samtidig er dette en beskyttelse av retten til fortsatt å kunne være og leve som et sårbart menneske. Vi skal ikke fjerne sårbarheten, men verne den.

På samme måte med det åpne, demokratiske samfunn. Det hører med til det å være et demokratisk samfunn, at det er sårbart. Det er vesentlig for et demokrati å kunne verne seg mot angrep mot dets borgere. Demokrati som ikke beskytter sine borgeres grunnleggende rettigheter, mister snart oppslutning, og slutter å være demokrati. Men også motsatt: Dersom det demokratiske samfunn lar sikkerhetshensynet ta overhånd, vil det ikke kunne unngå å beskytte seg mot sine egne borgere. Dermed øker avstanden mellom de styrende og de styrte; de styrende beskytter seg mot de styrte – og samfunnet opphører å være demokratisk.

Det sårbare menneske har for sin sårbarhets skyld rett på beskyttelse, for å kunne fortsette å være sårbart og dermed menneskelig. Det sårbare, det vil si åpne og demokratiske samfunn, har behov for beskyttelse for å kunne fortsette å være sårbart, og dermed åpent og demokratisk.

Dette er hva jeg vil kalle erfaringsbaserte antropologiske og samfunnsvitenskapelige observasjoner. Det er ikke blott og bart en beskrivelse av fakta. Mye mer kan og må sies, om grad av sårbarhet, forskjell på sikkerhet og trygghet, forskjeller på mennesker (kvinner og menn), og samfunn (rike og fattige), etc. Poenget her er å motivere til refleksjon over selve fenomenet sårbarhet, slik det framtrer for vår bevissthet i vårt analytiske og etiske arbeid med sikkerhetspolitiske og militæretiske utfordringer. Det er med andre ord en fenomenologisk tilnærming, bygd på erfaring, og derfor egnet til å skape gjenkjennelse. Sårbarhet er en fellesmenneskelig erfaring.

Når det er sagt, må det umiddelbart føyes til at det er en felles erfaring at denne sårbarheten er ulikt fordelt. Sårbarheten er asymmetrisk. Det er i denne asymmetrien at makten viser seg. Det er en sammenheng mellom skjev fordeling av sårbarhet og ulik fordeling av makt. Men denne sammenhengen er ikke rettlinjet. Den er ikke entydig: Det er ikke nødvendigvis slik at den har mest makt, som er minst sårbar. Dermed får vi også på en tilspisset måte fram maktbrukens dilemma. Det finnes avmakt midt i overmakten. Det finnes makt i avmakten. Det finnes en styrke i sårbarheten.

Sårbarheten som etisk fundament

Dette har betydning i etikken, på ulike måter, og ulike nivåer. For det første: Sårbarheten, i det den blir synlig og bevisstgjort for oss, representerer appell og fordring. Den andres blottstilte sårbarhet har en appellativ funksjon. For å si det med henvisning til Emmanuel Levinas, og hans tenkning om den appell som springer ut av Den annens ansikt:

Ansiktets nærvær betyr en uavviselig ordre – en befaling – som opphever bevissthetens råderett.³

Ansiktet er det sted hvor «den Annen påkaller meg og gir meg ordre, ut av sin nakenhet, ut av sin ribbethet, [jeg føyer til: sårbarhet, SJS]. Den Annens nærvær er en oppfordring til å svare». For Levinas er det også slik at dette jeget som påkalles av den Andres «nakenhet», det etiske subjektet, selv er «fra fotsåle til isse – sårbarhet».

Også den danske etiker og teolog K.E. Løgstrups (1905-1981) tenkning er relevant. Selve den etiske fordring, kravet om å hendle rett/godt, oppstår ifølge Løgstrup i og med interdependensen – at vi er utlevert til og gjensidig avhengige av hverandre. Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten at han holder noe av dets liv i sin hånd, hevder Løgstrup.⁴ Vi er 'hverandres verden og hverandres skjebne.' Der denne gjensidige avhengigheten benektes, umuliggjøres i virkeligheten moralsk handling. Dette bringer oss direkte videre til sårbarhetens funderende eller konstituerende funksjon for etikken. Dette er hovedpoenget i en sårbarhetsetikk: Sårbarheten, som utleverthet til den annen og som åpenhet og evne til medfølelse og fellesskap, er en avgjørende betingelse for moralsk handling overhodet. Uten denne erkjennelsen av den gjensidige avhengigheten, blir det rett og slett ikke mulig å oppfatte det etiske problem, den etiske utfordring i møtet med den annen og hennes eller hans sårbarhet eller utleverthet. Derfor er altså ikke sårbarhet bare negativt, men også av stor verdi. Og derfor er drømmen om usårbarhet farlig. Den undergraver etikkens fundament.

Det asymmetriske ved den gjensidige avhengigheten viser oss for det tredje sårbarheten som avsløring og kritikk. Er det ikke derfor terrorangrepet ryster oss så dypt – fordi det blottstiller en sårbarhet som er blitt kynisk og hensynsløst utnyttet? Den etiske indignasjon stammer fra den intuitive menneskelige erkjennelsen av at den annens sårbarhet skal vernes, ikke utnyttes.

Det er, for det fjerde, disse aspekter ved sårbarheten som gjør at det paradoksalt nok også finnes en styrke i den. Denne styrken skal ikke overvurderes. Den kan sjelden kalkuleres inn eller manipuleres. Men det å tenke denne paradoksale styrke inn i våre etiske overveielser er faktisk helt nødvendig, for at vår tenkning skal være – notabene! – realistisk. Dette mener jeg gjelder for så vel sikkerhetspolitikken som den mer avgrensede militæretikken.

Sårbarhet i sikkerhetspolitikken

Hva betyr så dette sikkerhetspolitisk? I studien Sårbarhet og sikkerhet tar vi særlig for oss fire presserende sikkerhetspolitiske emner, og forsøker å tenke om dem ut fra dette sårbarhetsetiske perspektivet.⁵ Det er selvsagt spørsmålet om intervensjoner; det er spørsmålet om økologi, naturressurser og sikkerhet, i særdeleshet eksempelet vann; det er spørsmålet om teknologiens rolle, og det er religionenes rolle. Etter den 11. september er det særlig det siste, det vil si religionens rolle, det er grunn til å ta opp her – og koble det sammen med et femte emne, nemlig internasjonal terrorisme og bekjempelsen av denne.

Kampen mot terrorisme

Terrorens vesen er å utnytte sin motstanders mest sårbare punkt, ved å direkte angripe sivile og forsvarsløse med henblikk på å spre generell frykt. Hensikten er også å framprovosere en reaksjon som i sin tur vil utnyttes som ny legitimering av den sak terrorhandlingen var ment å fremme. Derfor er bekjempelsen av terrorisme så vanskelig. For dersom svaret på terrorhandlinger selv griper til terror-liknende metoder, har terroristene allerede oppnådd viktige deler av sin hensikt. Jeg har selv i en årrekke arbeidet med Latin-Amerika, og jeg har kjent borgerkrigene og lav-intensitetskonfliktene i området på kroppen. Der har jeg sett hvordan «kampen mot terror» ble en overskrift for og legitimering av fortsatt undertrykkelse av legitim folkelig protest og motstand.

Med et sårbarhetsetisk utgangspunkt vil mottiltak mot terror ha som sin fremste hensikt ikke å fjerne, men å fastholde og verne om den paradoksale verdien av den menneskelige sårbarhet og samfunnets åpenhet, som jeg tidligere har vært inne på. Derfor er det viktig at terrorismens slås tilbake på en måte som motsier terrorens vesen og metoder. Jeg skal ta noen eksempler:

• Terroren setter seg ut over all rettsorden og krenker enkeltmenneskers grunnleggende verd. Derfor må den bekjempes med rett, det vil si, ved at gjeldende folkerett og grunnleggende menneskerettigheter holdes i hevd.⁶

• Terroren tegner grovt løgnaktige bilder av virkeligheten, av folkegrupper og andre menneskers holdninger og levesett. Derfor må den bekjempes med sannhet, ikke besvares med like løgnaktige motbilder, jfr. Huntington. De skyldige­ – bare de skyldige – må stilles til ansvar og bære konsekvensene. Der terrorismen rammer uskyldige og 'dømmer' dem utelukkende på grunn av religiøs, nasjonal eller etnisk tilhørighet, må anti-terrorarbeidet fastholde at ingen er ansvarlige for andres udåd.

• Terroren søker å skape splid. Derfor må den bekjempes gjennom samarbeid, tillitskapende tiltak mellom folkegrupper og trossamfunn, og respekt for forskjellighet. FN er følgelig viktig i dette bildet. Norske myndigheter har en unik mulighet til aktivt å bruke sin posisjon i Sikkerhetsrådet til å fremme dette. Den internasjonale alliansebygging vi har sett sist uke kan være et skritt i riktig retning. La oss håper den ikke bygger på for stor grad av arm­vridning og press. Da kan det fort slå kontra, som kjent.

Slik alliansebygging avhenger av tillit. Her vil den nevnte sårbarhets- eller nærhetsetikken ha en viktig funksjon.⁷ Tillit bygges mellom mennesker, mellom ledere, som blir kjent med hverandre og gradvis tar til å stole på hverandre. Det menneskelige møte ansikt til ansikt skal ikke underkjennes i slike forhandlingsprosesser. Jeg var direkte involvert i en tidlig fase av fredsprosessen i Guatemala. Noe av det som slo meg aller mest var hvor sentralt det personlige møtet – mellom partenes representanter, og mellom meglere, tredjeparter og partenes representanter – var for det møysommelige arbeidet med å gjenopprette tillit mellom fiender som hadde ligget i strid i mer enn tretti år. Det ble faktisk en avgjørende forutsetning for at prosessen skulle ha mulighet til å lykkes.

Religionens rolle

Når det gjelder religionens rolle i denne sammenheng, skal jeg konsentrere meg om to punkter: Det første er høyst urovekkende og direkte knyttet til den 11. september. Religiøs overbevisning kan fungere som den ultimate usårbarhets-medisin. Gjennom sine selvmordsaksjoner i den religiøse fanatismens navn gjorde terroristene seg usårbare i egne øyne: Usårbare overfor den etiske appell som lå i deres ofres sårbarhet, og usårbare overfor enhver menneskelig domstol. Dette faktum maner til besinnelse og ansvarlighet i all omgang med religiøsitet i maktens rom. Uten å kunne begrunne det nærmere her, mener jeg at avgjørende kritiske spørsmål som enhver religiøs livsanskuelse – også den kristne – bør prøves etisk på, er følgende: 1) Fremmer religionen, eller hemmer den, sann menneskelighet og menneskets verdi? Og 2) aksepterer den forskjellighet og manglende oppslutning om troen? Med andre ord: Finnes det rom for ’kjetterne’ og ’de frafalnes’ fulle menneskeverd? Dette ser jeg som store og presserende fundamentalteologiske og dogmatiske utfordringer.

Det andre poenget mitt om religionen går i motsatt retning av det første: Religiøsitet i beste mening framhever nettopp avhengighetens og dermed sårbarhetens livgivende karakter, og hegner derfor om denne. Religion kan avledes av det latinske religare, å være forbundet med eller knyttet (tilbake) til. Et religiøst perspektiv skulle derfor fremme en desentrering av egoets selvbestaltede makt over eksistensen og tilværelsen. I denne impulsen ligger det et viktig bidrag til fred. På sikkerhetspolitisk nivå betyr det at religioner kan spille en viktig rolle i å stadig minne om maktens begrensninger og sårbarhetens paradoksale styrke. Jeg sier kan, for jeg vet at jeg her presenterer vel så mye av et håp og en forventning som en faktabeskrivelse.

Militæretiske utfordringer

Hva er så de eksplisitt militæretiske utfordringene i forlengelsen av det jeg her kaller en sårbarhetsetisk tilnærming? Spørsmålet kan gjøres vanskelig, for en opplagt innvending melder seg: Når den militære situasjon er blitt et faktum, må vi forholde oss realistisk. Det vil si, da er vår egen sårbarhet noe vi i størst grad må redusere og skjule, og fiendens sårbarhet noe vi i størst mulig grad må utnytte. Jeg tror likevel at det jeg til nå har sagt om sårbarhetens funderende karakter for etikken, og dens paradoksale styrke, gjør det klart hvorfor jeg mener en slik rendyrket realisme blir feilslått, også fra et mer avgrenset militært synspunkt. La meg formulere mine høyst foreløpige tanker om dette i form av noen åpne teser og spørsmål.

Hvis vi tenker militæretikk som profesjonsetikk, kan vi inndele etter ulike nivåer i den militære profesjon. På øverste ledelsesnivå er sårbarhetens apellative funksjon avgjørende for å kunne forstå og forholde seg adekvat til den holdningsmessige reaksjon som traumatiske (krigs-)hendelser utløser. Det dreier seg om reaksjoner i den allmenne opinion så vel som hos den enkelte soldat. Kanskje vi kan kalle det psykologiske og psykososiale effekter hos opinionen og blant de stridende. Dette er avgjørende faktorer for om en militær operasjon skal kunne lykkes. Det er også på dette ledelsesnivået at de tyngste avgjørelsene fattes, avgjørelser av stor etisk betydning. Dette ansvaret fordrer et etisk skjønn, en etisk dømmekraft, som ikke kan bygge på plikt- eller konsekvensetiske analyser og kalkyler alene. Min påstand er at en grunnleggende erkjennelse av sårbarhetens betydning, er et viktig fundament for denne etiske dømmekraften som må være tilstede hos ansvarlige militære ledere.

Dette gjelder selvsagt også på lavere grads offisersnivå. Her kommer i tillegg et vanskelig og grunnleggende spørsmål: I hvilken grad og på hvilken måte investerer offiseren og soldaten sin egen sårbarhet i sin yrkesutøvelse? Kan det tenkes at en større eksponering av sårbarhet kan gi større forsvarsmessig uttelling? Her er det nærliggende å trekke inn det åpenbart feilslåtte i bruken av bomber fra stor høyde for å forhindre etnisk rensning og humanitær katastrofe i Kosovo.⁸ Den avstand som høyteknologisk krigføring innebærer, bidrar til å dehumanisere fienden og usynliggjøre ofrene, og vanskeliggjør oppfyllelse av skjelnekriteriet. Det er etisk høyst problematisk. I tillegg er det spørsmål om dette ikke også er militært utilstrekkelig eller lite funksjonelt.

Hvis dette er tilfelle, at sårbarhetens styrke også på paradoksalt vis bør tenkes inn i den militære operasjon: Hva innebærer dette for kommandolinjer, beordring og eventuelt ordrenekt? Hvilke konsekvenser har en slik tenkning for forholdet mellom allmenn verneplikt og militæryrket som profesjon? Hvilken sammenheng er det mellom sårbarheten og den enkelte soldats samvittighet?

Her er jeg først og fremst spent på hva andre, som kjenner seg mer fortrolige med kategorien militæretikk, vil ha å si. Dette er en invitasjon til å reflektere videre. Hensikten med mitt bidrag her har primært vært å hente fram og aktualisere den tenkning omkring forholdet mellom sårbarhet og sikkerhet som vi har tatt til orde for i vår studie. Det er på mange vis kun en ansats. Men det inviterer til en helt nødvendig gjennomtenkning av sårbarhetens betydning. En sårbarhet som nesten alle snakker om etter den 11. september, men som svært få gir denne etiske kvalifisering, som appellativ, funderende (konstituerende), kritisk, og som en paradoksal form for styrke.

Referanser:

Christoffersen, S. A. (1999). Etikk, eksistens og modernitet. Innføring i Løgstrups tenkning. Oslo, Tano Achehoug.

Huntington, S. P. (1997). The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. New Dehli, Viking.

Levinas, E. (1993). Den Annens humanisme. Oslo, Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek & Det norske akademi for sprog og litteratur.

Løgstrup, K. E. (1989 (1956)). Den etiske fordring. København, Gyldendal.

Stålsett, S. J. (1999). «Med rett til å intervenere?», Kirke og kultur 104(5/6): 481-497.

Stålsett, S. J. & K. Dokken, H.M. Haugen, R.Rolfsen. (2000). Sårbarhet og sikkerhet. Aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer i etisk og teologisk perspektiv. Oslo, Komiteen for Internasjonale Spørsmål, Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke. Tilgjengelig i engelskspråklig utvidet versjon (2002): Vulnerability and Security. Current Challenges in Security Policy from an Ethical and Theological Perspective.

English Summary

This speech, given at the National Conference on Military Ethics at Krigsskolen, Linderud, just nine days after the September 11 attacks, discusses the fundamental significance of the phenomenon of human vulnerability to ethics and security policy. The author argues that vulnerability should not merely be seen (negatively) as a want and a weakness. Vulnerability should also, and even more importantly, be regarded (positively) as an anthropological and ethical (pre-)condition, and hence a strength. The implications of this contention for security policy and military or peace ethics are wide-ranging, and should be explored in further detail.

Postdoc-stipendiat, dr. theol Sturla J. Stålsett, f. 1964. Leder for RIGA-prosjektet⁹ ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, og leder av Komiteen for Internasjonale Spørsmål (KISP), Mellomkirkelig Råd. Adr.: Dannevigsveien 16, 0463, Oslo.