Militærmakt mot terrorisme^

Av major Palle Ydstebø

Innledning

Terrorisme er ikke bare et moderne fenomen. I Apostlenes Gjerninger 1 kapittel og 13 vers leser vi:

Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartelomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob.

Simon seloten, ble av den romerske okkupasjonsmakten betraktet som terrorist. For mange jøder var derimot selotene helter som kjempet mot det romerske åket. Dermed er vi inne på en vesentlig problemstilling som den britiske militærhistorikeren Michael Howard omtaler som:

One man’s terrorist is another man’s freedom fighter.

Britene erfarte dette under kolonikrigene i det forrige århundret, og flere av de tidligere koloniene og mandatområdene sliter med den voldskulturen som ble etablert eller forsterket under frigjøringen av disse landene. Et av de områdene som sliter mest er Midtøsten.

Selotene gjennomførte blant annet terrorhandlinger i form av attentater på fremtredende representanter for okkupasjonsmakten eller kollaboratører. Disse attentatene ble foretatt på offentlige plasser med mye folk til stede, og ofte under høytider der nyhetene ville spres hurtig. Da har vi identifisert enda et par særtrekk ved terrorisme, behovet for publikum og spredning av nyhetene om terrorhandlingen. Romerne løste som dere vet, sitt Palestinaproblem med militærmakt. Jerusalem ble rasert og jødene spredd for alle vinder de neste 2000 årene. Romerne var kanskje forbilledlige på visse områder, men når det gjaldt voldsbruk, var de noen råtasser. Når så Michael Howard polemiserer mot bruken av begrepet «War on terrorism», så er det en dreven militærhistorikers presisering av hva krig faktisk innebærer.

Militærmakt mot terrorisme er bokstavlig talt i skuddet for tiden, på grunn av den amerikansk ledede koalisjonens krigføring mot det som er igjen av al-Qaida i Afghanistan. Krigen mot Taliban og al-Qaida siste halvåret har vært noe av den mest vellykkede anvendelsen av militærmakt etter Gulfkrigen. Etter et 90-tall med den ene militære hengemyra etter den andre, ser det ut til at krig fortsatt er et relevant virkemiddel for å nå politiske målsetninger. Dermed er vi inne på hovedpunktet mitt, nemlig militærmaktens relevans i kamp mot terrorisme.

Jeg vil beskrive både terrorisme og militærmakt i en militærteoretisk ramme, for å se om, og hvordan, militærmakt kan anvendes mot terrorisme. Som nevnt så viser krigen i Afghanistan at så er tilfellet i dag. Det sier i alle fall de som står ansvarlige for krigføringen. Og argumenterer videre knallhardt for at også det norske Forsvaret må omlegges for bedre å kunne møte den trusselen internasjonal terrorisme utgjør. I denne sammenhengen så blir det gamle munnhell «it’s hard to argue against success» en like solid tvangstrøye som det var etter Gulfkrigen. De som har fulgt med i diskusjon og debatt omkring endringene i Forsvaret, kan ikke ha unngått å lagt merke til hvor viktig den enkelte forsvarsgren og våpengren var blitt i kampen mot terrorisme etter 11. september i fjor. Snart er det bare stasjonære kystartillerifort som ikke er holdt fram som kritiske kapasiteter i kampen eller krigen mot terrorisme. Mens internasjonale fredsstøtteoperasjoner ble Forsvarets redningsplanke på 90-tallet, ser det ut som «krigen mot terrorisme» blir det som bevilgende myndigheter kan bruke som unnskyldning når de med dårlig samvittighet skal sette noen milliarder på forsvarsbudsjettet.

Militærmakt

Militærmakt i en vestlig demokratisk sammenheng dreier seg om å nå politiske målsetninger med militære virkemidler. Fokus har vært å vinne seire, for å utnytte disse i felttog som til slutt overvinner motstanderen. Vestens industrielle overlegenhet har sikret seier over mindre utviklede eller industrielt svakere motparter. Forutsatt at disse har sloss etter våre regler. Det sluttet de med etter 2. Verdenskrig. I de tredve årene som fulgte andre verdenskrig, måtte de tidligere seiersmaktene se at alle koloniene i Asia og Afrika gled ut av hendene på dem. Selv supermakten USA måtte innse at de ikke kunne vinne en krig mot den tidligere franske kolonien Viet Nam. Sovjetunionen måtte vente ett ti-år før de møtte veggen i Afghanistan. Denne perioden viste at den industrialiserte militærmakten som vesten hadde bygget opp over en 100-års periode ikke var relevant mot underutviklede, tidligere kolonier.

Hva hadde skjedd? Det vanlige. Den svake parten prøver å gjøre den sterkes styrke irrelevant ved å velge rammer for krigen som gjør at den sterkes styrke blir hans svakhet. De klassiske slagene ved Leuktra og Cannae i antikken viser akkurat dette. Og det er samme logikken som ligger bak den manøverorienterte doktrinen som Forsvarssjefen har bestemt at Det norske forsvaret skal bruke. Dette har visse ulemper, ikke minst for de vestlige demokratier, fordi risiko og kaos er de to viktigste suksesskriteriene ved denne måten å sloss på.

Et kjennetegn ved det offentlige byråkrati er null risiko og en høy kontroll-ambisjon. For militære operasjoner gir dette seg utslag i krav om null-toleranse overfor egne tap og detaljert kontroll med føringen av krigen. Under krigen om Kosovo ga det seg utslag i at alle mål som skulle bombes, måtte godkjennes på politisk nivå av alle NATO-landene. Stridsledelse ved konsensus. Det er i så måte forståelig at USA velger seg en koalisjon av de som vil, når de trenger allierte for neste krig. Kollokviegrupper er ikke nødvendigvis den mest effektive å lede krigsoperasjoner på. Denne troen på å kunne utøve politisk kontroll med virkeligheten, er et av kjennetegnene ved de vestlige demokratiers tenkning om ledelse i dag. Da blir det ikke enkelt å fatte og forstå at noen foretrekker å drive en offentlig virksomhet etter kaosprinsipper og med svært høy risiko for at det går galt. Men det er slik Forsvarssjefen har bestemt at det norske Forsvaret skal slåss.

De militære organisasjoner som har hatt suksess med manøverorienterte måter å føre krig på, har ikke gjort dette fordi de ville eller valgte dette framfor noe annet. Snarere tvert om. Kaos og risiko har vært valgt som bevisste virkemidler utelukkende når det ikke var andre alternativer. De eksemplene som studeres mest i de vestlige militære miljøene er de tyske, fra Scharnhorsts reformarbeid til andre verdenskrig. Tyskerne utviklet også en ledelsesfilosofi som skulle gjøre det mulig å faktisk lede miltære operasjoner i dette kaoset. Den kalles på norsk oppdragstaktikk eller oppdragsbasert ledelse. Den baserte seg på ansvar og tillit ned til svært lavt nivå i organisasjonen. Dette skjedde innefor rammene av Europas mest militaristiske samfunn og med verdens mest homogene og selvsikre offiserskorps. Men selv der buttet det når staber og sjefer følte at de mistet kontroll og oversikt.

Flere land har prøvd å innføre både manøverorinterte doktriner og oppdragsbaserte ledelsesfilosofier, med vekslende hell. Hovedsakelig fordi begge deler krasjer fundamentalt med byråkratiets krav til kontroll og forutseenhet. Militære organisasjoner er de ideelle byråkratier og utvikler forutseende planlegging til rene vitenskapen. Forsvaret har de siste ti-årene lagt detaljerte planer som favner opptil 18 år, mens de viktigste rammefaktorene for Forsvarets virksomhet, nemlig budsjettene, i beste fall hadde neste stortingsvalg som horisont og hensikt. Kanskje ville en kaosorientert manøvertilnærming til den norske politiske virkeligheten vært å foretrekke, også for Forsvarets fredsdrift.

Hva har så dette med terrorisme å gjøre? Masse. Men først en omvei via geriljakrig. Che Guevara avskriver terrorisme som virkemiddel i geriljakrigen, hovedsakelig fordi

Indiscriminate terrorism against groups of ordinary people is inefficient and can provoke massive retaliation.¹

Også andre gerilja- og terrororganisasjoner vurderer indiskriminerende vold som kontraproduktivt.² Videre har geriljaen til hensikt å bygge opp konvensjonelle styrker for å kunne møte fienden, slå han på hans premisser og erobre landet militært. Gerilja er også tatt med i folkeretten i tilleggsprotokollene av 1977.³ På den andre siden har terror blitt praktisert av geriljabevegelser og ofte provosert fram mot-terror fra regjeringsstyrkene eller kolonimaktens side.⁴ Dermed vil det alltid være en gråsone mellom lovlig irregulær krigføring og terrorisme. Linjen må trekkes i hver enkelt konflikt, sågar vil irregulære aktører erfaringsmessig bevege seg på begge sider av linjen og bruke det virkemiddel som er mest opportunt alt etter situasjonen. Stikkordet er her asymmetri. Dette er også et av moteordene etter 11 september i fjor, og brukes med like stor forakt for presis begrepsforståelse som andre trendy buzz-words presentert på powerpoint.

Asymmetri

Asymmetrien⁵ gir seg utslag på flere områder, hovedpoenget i de fleste asymmetriske strategier er å engasjere fienden på en måte han ikke er i stand til eller ikke er villig til å akseptere, både asymmetri i form og intensitet. ⁶ Asymmetrisk krigføring er ikke noe nytt, men handler om «hvordan man kan utnytte egne konkurransefordeler satt inn mot fiendens relative svakheter.»⁷

Cristopher Coker ved London School of Economics, peker på tre hovedmotiv for å anvende asymmetriske strategier:

Avskrekking: Dette oppnås mot militært sterkere motstandere ved å høyne risikoen ved militær maktbruk. Mens vesten betrakter avskrekking i et rent kost-nytte perspektiv, er det store kulturforskjeller overfor ikke-vestlige motstandere. Disse betrakter avskrekking og krig som virkemidler i en forhandlingsprosess, ikke som alternativer. Det brukes mye ren bløff i avskrekking, og spesielt vestens null-toleranse overfor egne tap utnyttes for alt det er verdt.⁸

Forstyrre (disrupt): Oppnås ved å gå på grunnlaget for militær styrkeoppbygging i stedet for selve styrkene. I en ren militær konflikt kan det være terrorisme mot sivil infrastruktur som støtter styrkeoppbyggingen. En vesentlig effekt av forstyrring vil være å forårsake tidstap, noe som virker negativt inn på vestlig opinion og politikere med fokus på kost-nytte effekter.⁹

Nederlag: Ved å unngå og tape, kan en ikke-vestlig motstander over tid vinne en konflikt med vesten. Det skyldes igjen kulturforskjellene i de militære og sivile samfunn. Som nevnt over er vesten kost-nytte fokusert og de militære doktriner «obcessed» med militære seire. Ved bare å unngå nederlag og hindre en vestlig motstander å vinne, kan en ikke-vestlig motstander vinne på lang sikt.¹⁰

Disse forhold understreker at asymmetrien favner de fleste aspekter ved en konflikt vesten vil ha i forhold til en ikke-vestlig motstander, enten det er krig med en stat eller motparten er en internasjonal religiøs terroristorganisasjon. Det vesentligste forholdet er at for terroristene oppleves konflikten som eksistensiell, mens det er en begrenset, ikke-eksistensiell konflikt for de landene som utsettes for terrorhandlingene. Dermed har terroristene et overtak hva gjelder motivasjon, virkemidler og fravær av begrensende forhold (restraints). Dette er noe av det samme dilemmaet USA opplevde under Viet Nam krigen.¹¹ Under denne krigen ble USAs krigføring ledet etter de siste managements- og ledelsesprinsipper fra industrien, med fokus på kvantifiserbare suksesskriterier. Det gjaldt å vinne slag og trefninger, ødelegge utstyr og påføre fienden tap som kunne telles. Dette ga seg utslag i «Bodycount»-syndromet, hvor man telte drepte vietnamesere. Etter hvert ble antall drepte så viktig at det ble rapportert inn adskillig flere enn de faktiske vietnamesiske tap. Og USA drepte fiender så det holdt, de vant alle slagene, men tapte krigen. Som en tidligere amerikansk bataljonssjef i Viet Nam sa det, så var den vietnamesiske strategien å holde egne tap på under 55 000 i året. Da kunne de holde krigen gående og samtidig unngå å tape.

Da er vi igjen inne på tidsfaktoren. De vestlige demokratier har en lineær kost-nytte tenkning knyttet til tid, og spesielt innenfor krig og konflikthåndtering. Ser vi dette sammen med vestens tradisjonelle seier eller nederlag-tenkning innen det militære etablissementet,¹² er dette en stor ulempe i møte med andre kulturer som har helt andre tidsbegreper og mangler en utålmodig opinion som presser beslutningstakere inn i blindveier. Ho Chi Minh sa det slik:

Only with time can we defeat the enemy.¹³

Gerilja og terrorisme angriper de siviliserte samfunnenes illusjon av kontroll og forutsigbarhet.

Terrorisme

Terrorisme er bruk av vold for å skape frykt i en målgruppe, for eksempel politisk ledelse eller befolkning, i den hensikt å oppnå terroristenes målsetninger. Voldsbruken vil ta flere former, alt avhengig av type terrorisme, målgruppe og terroristenes målsetninger.

Terrorismebegrepet har flere definisjoner, men innen forskningen er det rimelig enighet om rammene for forståelsen. Spesielt etter 11. september 2001 har det vært en inflasjon i bruken av begrepet, typisk nok blant regjeringer som vil bruke det psykologiske vinduet terrorangrepet på USA skapte mot egne politiske motstandere. Det spenner fra Israels argumenter for opptrappingen mot den palestinske statsdannelsen, via Indias reaksjoner på angrepet mot Parlamentet til Mugabes opptrapping av voldsbruken mot Zimbabwes politiske opposisjon. Jeg har derfor begrenset meg til å nytte beskrivende kildemateriale, og har heller til hensikt å vise hvordan terrorismen tenker og tér seg, framfor å spekulere i hvor det neste anslaget blir.

Den amerikanske forskningsinstitusjonen RAND definerer terrorisme med:

an act of terrorism was first of all a crime in the classic sense such as murder or kidnapping, albeit for political motives.¹⁴

Terrorhandlinger har tilskuerne, ikke ofrene for handlingen som målgruppe:

This separation between the actual victim of the violence and the target of the intended psychological effect was the hallmark of terrorism.

Det er i denne sammenhengen at grenseoppgangen overfor gerilja og irregulær krigføring må søkes. RAND utleder definisjonen av terrorister som:

Terrorists were defined as those who carried out certain acts defined as terrorism.

Videre beskrives internasjonal terrorisme:

those acts in which the terrorists crossed national frontiers to carry out attacks, or attacked foreign targets at home such as embassies or international lines of commerce as in airline hijackings.¹⁵

Andre definisjoner ligger innenfor samme rammeverket, hvor det er handlingens art og hensikt som legger premissene for hvorvidt terrorismebegrepet tas i bruk.

the recurrent use or threatened use of politically motivated and clandestinely organized violence, by a group whose aim is to affect one or more psychological targets in order to make them behave in a way which the terrorists desire.¹⁶

Ariel Merari går igjennom noen offisielle og akademiske definisjoner av terrorisme og konkluderer:

There are three common elements in the definitions quoted above: (1) the use of violence; (2) political objectives and, (3) the intention of sowing fear in a target population.¹⁷

Bruce Hoffman skriver:

Terrorism is fundamentally the use (or threatened use) of violence in order to achieve psychological effects in a particular target audience.¹⁸

Selv om denne definisjonen på mange måter utelukker den terrorisme som angrep mål for målenes egen del, er den nyttig da den understreker at terroristene går etter psykologiske effekter.

Historikk

Moderne europeisk terrorisme kan spores til den franske revolusjonen, hvor terroren var et uunnværlig virkemiddel for å etablere en demokratisk orden. Allerede her ser vi at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Hensikten med bruk av terror var ikke å straffe de skyldige, men å bruke fangenes skjebne som et pedagogisk virkemiddel overfor befolkningen.¹⁹

Terroristorganisasjoner har operert i og ut fra det samfunnet de har angrepet. De har utviklet seg i takt med de mulighetene det moderne samfunnet har skapt for transport, kommunikasjon, organisasjonsformer og bygging av våpen og bomber. Terroristorganisasjonene har utvidet målgruppene etter som samfunnsutviklingen har gjort disse målene tilgjengelige. David C. Rapoport deler terrorismen inn i fire bølger og identifiserer de enkelte bølgenes generelle og spesiell trekk. Generelle trekk er at de innledes med større uventede endringer i samfunnet, som eksponerer nye sårbarheter til landenes styresmakter. I tillegg skapes håp og forventning, som blir uunnværlige smøremidler slik at de misfornøyde ble aktivisert og at regjeringens legitimitet kunne trekkes i tvil.²⁰

Moderne organiserte terroristgrupper kan spore sine ideologiske røtter til det revolusjonære miljøet i 1860-tallets Russland.²¹ Den systematiske terroren startet i 1878 med organisasjonen «Folkeviljen». Tsaren var målet og terroren gikk ut over embetsverk og forvaltning, med påfølgende harde represalier. Terroristene mente seg tvunget til terror av den sosiale nød og lidelse rundt seg, men terroren skyldes mer den ideologien som vokste fram og ’legitimerte’ terror som politisk virkemiddel.²² De russiske terrorgruppene kalte seg terrorister, for å skille seg ut fra geriljasoldater. Geriljaen angrep militære mål, noe terroristene ikke gjorde.²³ Skuddet i Sarajevo avsluttet den første bølgen.

De nye nasjonalstatene og avkolonialiseringen som startet etter første verdenskrig, markerer starten på den andre bølgen terrorisme. Målgruppene endret seg fra samfunnets ledere til de organene som stod for den utøvende makt, mest typisk politi og militærvesen. Gruppene begynte å distansere seg fra terroristbegrepet, og kalte seg «frihetskjempere» som sloss mot regjeringens eller kolonimaktens terror. Medias gjennomførte inkonsekvens ved å bruke alle typer betegnelse om samme personer, bidro til enda mer uklarhet. En konsekvens av dette var at terrorgruppene møtte voksende sympati fra omverden.²⁴

Vietnamkrigen var en forløper for den tredje bølgen. Motivasjonen for denne bølgen var revolusjonen, og de nye gruppene så seg som fortroppene for frigjøringen av den tredje verden. Etter Vietnamkrigen ble PLO rollemodellen og det store forbildet. Flere forhold understreket PLOs posisjon. Israel var en del av den vestlige verden, PLO mottok sovjetisk støtte og kunne stille treningsleire til disposisjon for andre grupper i Libanon. Dette bidro til at terrorismen ble internasjonal. PLO var mer aktive i Europa enn på Vestbredden, og de europeiske terrorgruppene angrep ofte mål i eget hjemland med internasjonal, ofte amerikansk tilknytning. I tillegg opererte grupper fra flere land sammen om aksjoner. Også regjeringene i Libya, Syria og Irak leide inn terrorister som utenrikspolitiske virkemiddel.²⁵ Den tredje bølgen begynte å gi seg på 1980-tallet, etter som de revolusjonære terrorgruppene ble effektivt bekjempet i land etter land. Israels invasjon av Libanon ødela treningsleirene til PLO og internasjonalt samarbeid mot terror ble utvidet.²⁶

Vi kan få en interessant innsikt i dette hvis Ulrike Meinhofs datter får publisert boken om å ha en terrorist som mor. Jeg skriver hvis. Hun er svært kritisk til dagens tyske ledere med bakgrunn i studentopprøret, den berømte ’68-generasjonen. Hun kaller blant annet den tyske utenriksminister Joscha Fisher for en morder, og han skriver for det samme forlaget.

Den fjerde bølgen kjennetegnes av at religion både er motiv og legitimering for terrorhandlingene. Denne siste bølgen startet som et resultat av den Shiamuslimske revolusjonen i Iran i 1979 og det sovjetiske nederlaget i Afghanistan i 1989. Det nye var at målsetningene med terrorismen var primært religiøst motivert. Shiamuslimske terrorister begynte med selvmordsaksjoner i Libanon, som bidro til at amerikanske og andre vestlige styrker trakk seg ut av Libanon i 1983. Dette gjenetablerte terroristen som martyr, slik det var i 1880-årenes Russland.²⁷

Suksessen i Libanon inspirerte andre grupper til å ta i bruk selvmordsaksjoner. Flere andre religiøse grupper ble aktive ved bruk av terroraksjoner. Sikhene ville ha en religiøs statsdannelse i Punjab, jødiske ekstremister gikk løs på palestinere og drepte Israels statsminister Rabin i 1995. Den japanske Aum Shinrikyo sekten skapte et verdensomfattende traume med gassangrepene samme år. Også kristne fundamentalister, spesielt i USA, utviklet radikale uttrykk uten at det er blitt de store voldsepisodene, selv om Oklahoma City bombingen i 1995 løselig er knyttet til fenomenet.²⁸

Overgangen til et nytt århundre etter den muslimske kalenderen i 1979, revitaliserte tradisjonen om at en forløser skulle komme med det nye hundreåret. Opptøyer har fulgt denne tradisjonen jevnlig. Bare noen minutter ut i hundreåret ble den store moskeen i Mekka stormet, og Sunnimuslimer fra hele den islamske verden sloss mot Sovjetunionen i Afghanistan. Disse krigerne kom hjem igjen 10 år senere med alle nødvendige forutsetninger for å begynne med terroraksjoner mot svake hjemlig regjeringer.²⁹ Den sunnimuslimske salafist-bevegelsen har lagt det ideologiske grunnlaget for terrorgruppene Hamas, den egyptiske Islamsk Jihad og al-Qaida nettverket til bin Laden, samt er den bevegelsen den moderne Talibanskolen er inspirert av.³⁰ Et siste viktig forhold er støtten disse gruppene får fra de islamske statene som Iran og Sudan, mens Taliban styrte mesteparten av Afghanistan.

Flere av forfatterne som beskriver den fjerde bølges religiøst orienterte terrorismen, henter uttrykk og begreper fra andre fagfelt enn konfliktteorien. Når Jurgensmeyer beskriver terroristene som individer og organisasjoner, forstår han disse i en religiøs, ofte apokalyptisk ramme, uavhengig hvilken religion som ligger til grunn.³¹ Simon og Benjamin understreker den indiskriminerende voldsbruken som skiller den nye terrorismen fra tradisjonell ideologisk motivert terror.³² Rapoport ser på den andre siden religionen mer som en strukturell komponent, som binder terroristene sammen i internasjonale nettverk, og som gis samme rollen som ideologiene i de tidligere bølgene.³³ Parachini mener religionen som grunnlag for terrorismen er blitt overdrevet de siste år, og at det er mer verdslige og politiske grunner som pakkes inn i religiøs retorikk.³⁴ Det er en økende andel av terrorismen som er religiøst motivert, og disse gruppene har få, om noen sperrer, med hensyn til hvilke skader som gjøres. Snarere er det en tendens til at ekstreme anslag med store menneskelige og materielle tap, er vesentlig for selve utførelsen. For en videre drøfting er det vesentlig å forstå aktørene i den internasjonale religiøse terrorismen på deres egne premisser.

Det benyttes flere begreper av forskere for å gi navn til den nye religiøse terrorismen.³⁵ Samtidig blir det understreket at denne nye terrorismen ikke er ny, det er en form for terrorisme som har operert tidligere, men som i etterkrigstiden ble holdt i sjakk av den kalde krigen.³⁶ Jeg vil bruke begrepet internasjonal religiøs terrorisme. Dette begrepet favner om fenomenets mest framtredende trekk, det internasjonale aspektet vi finner i organisasjon og virkefelt – og det religiøse grunnlaget, hensikten og motivasjonen.

Teoretisk beskrivelse

Jeg vil nå bruke militærteoretiske og manøverteoretiske begreper for beskrive terrorisme, slik at den kan analyseres for å finne gap som kan utnyttes for påvirkning. De militærteoretiske begrepene vil brukes slik disse er definert i nasjonale og NATO doktriner. Jeg vil videre forholde meg til internasjonal religiøs terrorisme innenfor det gjeldende militærteoretiske paradigmet, da dette gir både et teoretisk grunnlag og et etablert begrepsapparat.³⁷ Jeg vil derfor ut fra forståelsen av den internasjonale religiøse terrorismen, ikke sette denne inn i den clash of civilisations-sammenheng Huntington har fremmet eller noen fjerdegenerasjons (4G) krigføringsmodell som Lind er eksponent for.³⁸

Angrepet på USA 11. september 2001 kan på denne måten forklares manøverteoretisk ved å betrakte terror som en indirekte tilnærming, hvor en svak aktør søker å påvirke motpartens tyngdepunkt. Ved å finne og utnytte åpninger i forsvar og sikkerhetssystemer kan terrorister utnytte den minst forventede og minste motstands vei, og ramme motpartens sårbarheter, samtidig som motpartens sterke sider gjøres irrelevante.³⁹ Dette gir i tillegg ekstra effekt ved at motpartens styrke blir eksponert som svakhet.

Uansett om moderne terroristorganisasjoner er religiøst, ideologisk eller etnisk fundert, så er det en form for organisasjon og struktur. Dersom organisasjonen kommer fra en annen kulturkrets enn den vestlige, så er det ikke sikkert den helt uten videre kan forklares eller beskrives med våre termer og begreper. Jeg vil prøve å beskrive en generisk struktur med manøverteoretiske begreper, for å klarlegge hvilke sider ved en moderne terroristorganisasjon som kan gjøres gripbar for anvendelse av militære maktmidler – i den hensikt å påvirke organisasjonen slik at den frarøves evnen til å gjennomføre terrorhandlinger. Et forhold som kompliserer dette, er koplingene mellom terrorisme og organisert kriminalitet, hvor inntektene fra kriminell virksomhet er med å finansiere terroren.⁴⁰

Tyngdepunkt (TP)

Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) beskriver tyngdepunkt som:

Et sentrum av kraft og bevegelse som alt avhenger av. Formålet med tyngdepunktbetraktningen er å avdekke hvorfra en motstander får sin handlefrihet, fysiske styrke eller vilje til motstand.⁴¹

NATO dokumentene AJP 3 og GOP skriver om:

characteristics, capabilities or localities from which a nation, alliance, military force or other grouping derives it freedom of action, physical strength or will to fight. ⁴²

Disse tyngdepunktsforståelsene har alle rot i Clausewitz’, som snakker om navet all kraften hentes fra:

a certain centre of gravity develops the hub of all power and movement, on which everything depends. That is the point against all our energies should be directed.⁴³

En snever og til tider sekterisk religionsforståelse har en sentral plass som leverandør av det verdensbildet og den virkelighetsoppfatningen som danner grunnlaget for aksepten for både ekstrem voldsbruk og for å ofre livet i selvmordsaksjoner.⁴⁴ Samtidig er det ikke innenfor hovedstrømningene av de store religionene vi finner terrorisme, snarere tvert i mot. Det er i forståelsen av religionens suverene plass i samfunnet, ofte med utgangspunkt i bredere vekkelses- og fornyelsesbevegelser, at den religiøse terrorisme finner sitt raison d’etre. Den internasjonale religiøse terrorisme finner sin legitimitet og motivasjon i fundamentalistiske tolkninger, ofte i et apokalyptisk verdensbilde der den enkelte terrorist ser sin rolle i en kosmologisk konflikt, og hvor det ikke er rom for kompromisser. Både bevegelsen og den enkelte medlem (terrorist eller sympatisør) ser sin plass i kampen for å gjenopprette paradiset på jorden og gjøre rett omverdenens urett.⁴⁵ Denne forståelsen forsterkes av den fremmedgjøringen globaliseringen skaper, spesielt utenfor de rike landene.⁴⁶ I vestens teleologiske historieoppfatning var det framskrittet i seg selv, og spesielt etableringen av det moderne samfunn, som var historiens mål. Denne oppfatningen møtte veggen da de vestlige ideologiene døde med den kalde krigen. For flere muslimske land ble da en tilbakevending til historien løsningen på problemene vesten hadde påført dem. Drømmen om gullalderen da profeten og hans nærmeste etterfølgere vandret på Jorden.⁴⁷ Selve den virkelighetsforståelsen som dette verdensbilde rommer, er det som driver vanlige mennesker til å utføre slike terrorhandlinger som vi så 11. september 2001. Her ligger den moderne religiøse terrorismens tyngdepunkt.

Dette tyngdepunktet er bygget opp av flere komponenter, formet i en kulturell og religiøs ramme over flere år. Disse rammene, som familie, religiøst nettverk/sekt og skoleverk, sørger for beskyttelse mot kritikk. Kritikken kommer selvsagt fra fienden, som man skal beskytte seg mot. Dermed er det skapt et selvforsterkende konspiratorisk verdensbilde, som det er omtrent komplett umulig for utenforstående å påvirke.

Tyngdepunktet til moderne religiøs terrorisme er å forstå som det verdensbilde organisasjonen og det enkelte medlem bygger livet sitt på. I denne virkelighetsforståelsen er det å gjennomføre ekstreme terrorhandlinger en viktig komponent i meningen med livet. Dette er det vanskelig å føre krig mot, men det kan være andre ting det er mulig å bruke militærmakt mot. Tyngdepunktet gir terroristorganisasjonene vilje, mens evnen, ledelse, organisasjon og logistikk, må hentes fra det verdslige regime.⁴⁸ Organiseringen av al-Qaida med komitéer under et sentralt råd, der komitéene tar seg av logistikk, kommunikasjon, økonomi mv, er ikke annet enn normal organisasjonsform for gerilja- og terroristorganisasjoner.

Vitale punkt (VP)

Vitale punkt er i FFOD beskrevet som:

Fysiske, variable eller abstrakte punkter som hviler på eller beskytter tyngdepunktet. Gjennom å angripe de vitale punktene legges tyngdepunktet åpent for angrep eller undergraves.⁴⁹

AJP 3 beskriver VP som:

a point from which a hostile or friendly CoG can be threatened. This point may exist in time, space or in the information environment. ⁵⁰

GOP har i tillegg «the keys to getting at the COGs.»⁵¹ Hovedpoenget i denne forståelsen er at et godt beskyttet tyngdepunkt kan påvirkes gjennom VPer, men at disse kan ha svært forskjellig form og eksistere i begrensede vinduer i tid og rom, eller i andre media som informasjonsrommet eller menneskers mentale bevissthet. Noen av disse kan påvirkes direkte med militære styrker, som infrastruktur og grupper, mens andre kan påvirkes indirekte ved den psykiske effekten av militære operasjoner. Den vellykkede krigføringen mot al-Qaida i Afghanistan kan påvirke det mentale VP som gir denne organisasjonen operasjonsrom og legitimitet i en befolkning.

Det vil være flere og skiftende VP knyttet til en terroristorganisasjon, alt etter hvor den befinner seg i tid og rom, i planleggingsfase, operasjonsmodus eller i dvale. VPer som kan påvirkes med militærmakt, er infrastruktur og styrker, samt ledelse og kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (K2IS).

a) Infrastruktur og styrker

Krigen i Afghanistan har vist at når al-Qaida gjorde seg gripbar for militær makt, ved at de opererte åpent på bakken innenfor rammeverket av en statsdannelse, så kunne de angripes og bekjempes med konvensjonelle og ukonvensjonelle militære styrker.⁵² Dette er en parallell til Israels fordriving av PLO fra Libanon i 1982. Dermed vil en terroristorganisasjons fysiske infrastruktur og organiserte styrker identifiseres som et VP når disse settes opp i tid og rom. Det betyr ikke at de alltid vil være oppsatt på et territorium der de kan angripes, men bare i det vinduet i tid og rom de opererer eller trener åpent. Dette er unntaket og den generaltabbe som gjør at gerilja- eller terroristorganisajoner kan angripes og ødelegges av militære styrker.

Terroristenes TP kan undergraves ved at dette VP ødelegges eller svekkes. Videre vil en fysisk ødeleggelse av terroristenes styrkestruktur bidra til å svekke andre VP, som terroristenes muligheter til å oppholde seg innenfor stater eller støtte fra organisasjoner i disse landene, rekrutteringsmuligheter og støtte fra tredjeland. Klarer man i tillegg å få tak i informasjon fra terroristbaser under direkte aksjoner, kan etterretningene bidra til å gå på andre VPer.

b) Ledelse og K2IS

Selv om terrorister bruker det samfunnet de angriper sine ressurser som våpen, kreves det en mengde organisering og logistikk for å lede, koordinere og gjennomføre kompliserte terroraksjoner. En slik aktivitet vil kunne gi en viss signatur som kan identifiseres og dermed påvirkes. Selv om det ikke skulle være mulig å ramme hele organisasjonen, kan terrorhandlinger forhindres og deler av strukturen kan identifiseres for videre analyse. Dermed kan kommando og kontroll av operasjoner identifiseres som et VP. Som en del av dette kan det også ligge K2IS, der kommersiell IKT⁵³ blir benyttet, om enn med kommersiell kryptering.

Et problem er at dersom terroristene blir klar over eller mistenker at sambandet er infiltrert eller avlytter, vil de treffe tiltak. Et eksempel er Osama bin-Laden som sluttet å bruke satellittelefon da det ble kjent at CIA avlyttet disse for å fange opp «stemmeavtrykk».⁵⁴ Dermed vil også dette VP kun eksistere i visse tids- og romintervall.

c) Internasjonale media

Internasjonale media er et VP som ikke kan nås med militære maktmidler, i alle fall ikke i rammen av demokratiske samfunn. Derimot spiller media en viktig rolle i terroristenes strategier og målutvelgelse. Helt tilbake til Selotene og Assassinerne har publisitet omkring terrorhandlinger vært et viktig element av terroristenes strategi.⁵⁵ Innen psyko-sosiologiske teorier for å årsaksforklare terrorisme, framholder enkelte et symbiotisk forhold mellom moderne massemedia og terrorisme, selv om forholdet mellom terror og media er uklart.⁵⁶ En terrorhandling som ingen får vite noe om, er dermed en lite vellykket aksjon. Terroristene har opp i gjennom historien tilpasset sine metoder til samfunnets media- og kommunikasjonsstruktur. Når terrorhandlingene har endret karakter så har det ofte skyldes at samfunnets måte å oppfatte, formidle og reagere på informasjon om voldsomheter har endret seg. Terrorister velger dermed mål i det moderne samfunnet, som garantert er dekket av internasjonale media.⁵⁷ Såkalt ”cyber-terrorism” vil derfor ha lite for seg, fordi effektene kommuniserer dårlig med moderne massemedia.

Vestlige media sørger for at terroristene får et solid overtak hva gjelder informasjon om motparten. Siden mesteparten av underholdningen og nyhetene i internasjonale medier, er et speilbilde av den vestlige kulturen, får terroristene en asymmetrisk informasjonsoverlegenhet om hvordan det samfunnet de skal påvirke fungerer, tenker og føler.⁵⁸

Terrorister vil, som de alltid har gjort, fortsatt utføre terrorhandlinger som er så voldsomme at markedskreftene tvinger verdens internasjonale nyhetsselskaper til å gi terroristene live coverage. Det gir terrorhandlingene enda større effect og bidrar til Battle Damage Assessment (vurdering av ødeleggelsene) for terroristene i sann tid.

Andre vitale punkter der militærmakt heller ikke er like anvendelig, gjelder terrorismens motivasjon og legitimitet, samfunn og rekruttering, samt logistikk og tredjeland. Det skyldes flere forhold, blant annet at militærmakt ikke vil virke, at det ikke er legitim grunn for bruk av militærmakt, eller at dette ikke er lovlige mål (ikke lovlig stridende). Dermed blir det ikke så mye å ta tak i, og terroristene vil også bruke sine erfaringer fra Afghanistan, slik at det i framtiden kan bli enda mindre å skyte på.

Avslutning

Uansett hvilke motmidler regjeringer finner mot fjerde bølge terrorisme, vil fenomenet dukke opp igjen med nye motivatorer og utnytte de sårbarheter som samfunnsutviklingen avdekker. Tidligere erfaringer med militære styrker som virkemiddel mot terrorister, er ikke oppløftene, og at selv på hjemlig grunn er det svært vanskelig å finne og bekjempe slike organisasjoner.⁵⁹ Utviklingen i Afghanistan viser at militære styrker kan finne og ødelegge terroristorganisasjoner på bakken. Det gjenstår å se om krigen i Afghanistan forblir et unntak eller om den viser at også skjulte terrornettverk kan bekjempes dersom de eksponerer seg for militære virkemidler.

Generell manøverteori brukt på terroristorganisasjoner og erfaringene fra Afghanistan, viser at militærmakt kan ødelegge eller påvirke VPer direkte, og dermed bidra til at andre VP svekkes eller blir tilgjengelige for andre virkemidler. Disse tiltakene kan i sum redusere terroristorganisasjoners TP i en slik grad at de innenfor gjeldende rammeforhold ikke blir i stand til å gjennomføre operasjoner uten en omfattende restrukturering og gjenoppbygging av organisasjonen. I lys av dette ligger erfaringen at terrorisme alltid vil oppstå i nye former etter som samfunnsforholdene utvikler seg. Og så lenge vi i de vestlige sanitære samfunnene tror at vi kan kontrollere virkeligheten, og underholde oss med en syntetisk og virtuell virkelighet som befinner seg inne i et hus på Fornebu, så blir vi like overrasket neste gang verdens elendighet ramler ned i hodene våre.

English Summary

Despite recent success fighting terrorism with military forces in Afghanistan, terrorism is not easily fought by modern western military forces. The Centre of Gravity (CoG) of modern international religious terrorism is the values and world view shared by the individual terrorist and their sympathisers. This is not likely to be influenced by military means. A CoG is supported by decisive points (DP) that protects the CoG, or is needed for the CoG to operate. DPs terrorist forces and infrastructure, and leadership and Command, Control and Information structures (K2IS), can be attacked or influenced by military forces. Any results of such actions may weaken the CoG in such manners that it will not be able to operate for some time, and thus can be influenced by other than military means.

Palle Ydstebø, f. 1961, Eiksveien 55, 1359 Eiksmarka. Major i Ingeniørvåpnet, Cand. Philos. med historie hovedfag fra Universitetet i Tromsø. Han er student ved Forsvarets stabsskole/Hovedstudiet, og har tidligere vært kompanisjef i
Ingeniørbataljonen/Brigaden i Nord-Norge, nestkommanderende i Ingeniør-bataljonen/6. Divisjon og har tjeneste fra Ingeniørinspektoratet og Forsvarets overkommando/Hærstaben.