Må feltpresten bære uniform?

Replikk til flaggkommandør Jacob Børresen

Av oberstløytnant(p) Vidar Vik

Innledning

Flaggkommandør Jacob Børresen har i PACEM 2001:2 en meget vel gjen­nom­arbeidet artikkel under tittelen: Ønsker vi uniformerte feltprester? Når jeg skriver en replikk til denne, er det fordi det er to spørsmål jeg mener bør besvares, før en besvarer det spørsmål som Børresen bruker som overskrift. Det er for det første: Hva er egentlig en prest? – og, for det andre: Hvilken rolle bør presten spille i Forsvaret?

Børresen gjør selv oppmerksom på at han har brukt Kirkerådets innstilling av 1975, særlig den historiske fremstillingen. Denne utredningen var en frukt av den sosialetiske tenkning på 70-tallet. Innstillingens konklusjon ble også brukt i Sivertsen-kommisjonens utredning om forholdet mellom stat og kirke, som under­lag for forslaget om å nedlegge feltpresttjenesten.¹ Det burde være kjent at Presteforeningen nokså umiddelbart kom med en innstilling som trakk prin­sipielt helt andre konklusjoner.

Det er en rekke spørsmål som kan reises ut fra det utgangspunkt Børresen har valgt. Jeg vet at noen sentrale spørsmål behandles grundig på annet sted i dette nummer av PACEM, så jeg skal nøye meg med å behandle de to grunnleg­gende spørsmål som jeg selv har stilt ovenfor. Jeg vil i det følgende behandle dem ut fra en prinsipiell og en historisk synsvinkel.

Hva er prestens funksjon?

Børresen gir en grundig dogmehistorisk gjennomgang av presterollen, og føyer til sin egen opplevelse av presten i en gudstjenestesammenheng. Det er interes­sant, og viser hvordan det nytestamentlige bilde av presten er blitt gjort mindre tilgjengelig opp gjennom historien. Selve begrunnelsen for prestetjenesten ligger i det sentrale kristne dogme, inkarnasjonen. Kristi nærhet i vår verden, en legemlig nærhet. Det blir ganske irrelevant å trekke inn Grunnloven og forholdet mellom stat og kirke i denne sammenheng. Jesu metode var nærhet hos de som trengte trøst og hjelp til å leve, og det siste Jesus gjorde før han gikk inn til sin lidelse og død, var å innstifte nattverden for at han fortsatt skulle være nær.²

Prestens nærhet er i pakt med de eldste beskrivelser av den kristne gudstjeneste. Han benevnes som «den som står fremst (proestoti) blant brødrene».³ Dette er muligens opprinnelsen til det norske ordet prest. Det som er viktigere, er at prestens rolle i de første kristne menigheter, primært kom til syne i forbindelse med nattverdfeiringen.⁴

Det er viktig å få understreket forskjellen på den gammeltestamentlige offer­prest, og den kristne presterolle. Reformasjonen var i første omgang en politisk sak i Norge. Det gikk mange år før det fant sted noen endring i presterollen, i alle fall utenom de større byene. Da den lærde, ortodokse, lutherske prest trådte frem på arenaen på 1600-tallet, var han på ingen måte noen populær skikkelse.⁵ I tillegg kommer etter hvert den populære oppfatning at presten er en mann av mange ord, og at han er moralens vokter. Dette er et bilde som har sin opprin­nelse i pietismen og opplysningstiden på 1700-tallet, og ble styrket av de re­formert pregede vekkelsene på 1800-tallet.

Den prest som Børresen beskriver i forbindelse med et norsk gudstjeneste­besøk er ikke mye nær, og vurderingen er dessverre representativ. Som feltprest i 16 år, og med enda flere år i vanlig menighetstjeneste, har jeg en klar erfaring med at den barrieren som så alt for mange opplever i forhold til presten, den er mye lettere å overvinne i feltpresttjenesten enn i vanlig prestetjeneste, blant annet fordi han bærer uniform i den daglige tjeneste.

Prestens etiske veiledning tar utgangspunkt i at han er nær hos dem som trenger hans hjelp. Presten forvalter ikke noen idé eller noe moralsk regelverk. Analysen av et utvalg av «prestens time», i Kirkerådets innstilling, er ikke sakssvarende. «Prestens time» har aldri vært ment å skulle være normativ. Enhver etisk veiledning fra prestens side har dialogens form. Presten har selvsagt sitt ståsted, men ikke i form av et entydig regelverk.

Historien

Historieavsnittet i Kirkerådets innstilling er egentlig bare en tilfeldig opplisting av en del data, noen av dem er misvisende eller feil. Børresen skal ikke klandres for at han bruker denne, da dette beklageligvis er den best tilgjengelige his­toriske oversikt. Jeg vil i det følgende ikke ta noen kritisk gjennomgang av denne, selv om det kunne ha vært fristende, men bare stanse ved noen av de historiske elementer som Børresen trekker frem, for å vise at den historiske rolle­fordelingen ikke er slik som man forutsatte på 1970-tallet.

Historien om innføringen av den kristne tro og praksis begynte tidlig i Norge, kanskje allerede på 600-tallet. Å snakke om en pluralistisk tid som noe nytt i vår tid, mer enn i tidligere tider, er i alle fall upresist. Å snakke om det som skjedde under Olav den Hellige som tvangskristning, er også unyansert.

I perioden mellom 1024 og 1046 skjedde det noe, hvorav slaget på Stiklestad bare var ett element. Kirken i Norge fikk et samlende symbol. Den hellige messe hadde blitt den eneste offentlige gudstjenesteform, og kristenretten var i ferd med å bli innarbeidet i lovverket. Allerede før år 1030 hadde Gulatingsloven følgende målformulering:

Dette er det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og om at vi må ha landet vårt bygd og kongen vår ved helse. Han være vår venn, og vi hans, men Gud være vår alles venn.⁶

Den ble vedtatt på tinget uten at Kongen var til stede. På Moster i 1024 hadde Olav og hans hirdbiskop, Grimkjell, blitt enige om å dele kirkemakt og kongemakt. I forlengelsen av dette dro Grimkjell til Bremen⁷ og ga troskapsed til erkebiskopen der. Det hadde ingen av hans forgjengere gjort. Snorre forteller også at bondehæren på Stiklestad ble oppildnet av danske­kongens hirdbiskop, Sigurd.

Børresen påpeker at kanslerembetet utviklet seg fra hirdpresteskapet.⁸ Så enkelt og direkte er det neppe. På 1200-tallet var det viktigste embetet stallaren.⁹ Stallaren var stallmester, skyssordner og merkesmann. Han var den ledende i hirden, og hadde også forsetet i hirddomstolen. Fehirden er kjent helt fra 1160. Dette embetet hadde ansvaret for kongens økonomi, og var ikke geistlig. Kans­leren oppbevarte kongens segl og hadde ansvaret for skriftlig utforming av lover og dekreter. Det var ganske naturlig å hente kansleren i hirdpresteskapet, da pre­stene hadde den beste utdannelse. På Håkon 5.s tid, mot slutten av 1200-tallet, var kansleren kongens sentrale embetsmann, og fikk etter hvert en rekke skrivere knyttet til seg. Fra begynnelsen av 1300-tallet var dette embetet knyttet til Mariakirken i Oslo.

Det er riktig at vi fikk en ny feltprestordning i 1905. Den fungerte dårlig, da den var lite kjent og, etter enkeltes mening,¹⁰ ble den systematisk undergravd fra teologenes side. Sekretær i Bibelselskapet, Laurentius Koren, ble utnevnt til feltprost fra 1. januar 1940. Han utarbeidet en helt ny plan for feltpresttjenesten. Den ble oversendt fra Bispemøtet til Generalstaben den 8. april 1940. Korens forslag ble aldri behandlet av Generalstaben.

Til tross for en lunken holdning til Forsvaret blant teologene, og en vag fore­stilling om hva feltpresttjeneste egentlig er, ble det bygget opp en norsk felt­presttjeneste det står respekt av. Det var en feltpresttjeneste som var nær soldaten i hans utfordringer, og som var uniformert. Flere teologer meldte seg til tjeneste. Noen hadde underoffisersskole, og noen få også krigsskole. Noen av disse meldte seg til krigstjeneste som offiserer. Bare to av dem fikk dispensasjon fra Den norske regjering i London til å gjøre tjeneste som feltprest i tillegg: Erling Fagerheim og Arthur Berg.

Det behovet som ganske snart utkrystalliserte seg, det var ikke en spesial­tjeneste Forsvaret kalte på. Det var ikke krisehåndteringseksperter eller kommisærerer for statens ideologi. Det var ganske enkelt prester som så det som en nødvendighet å være nær hos dem som tok på seg den belastningen det var å kjempe den kampen som norske kvinner og menn så som en nødvendighet i den situasjonen landet var kommet opp i.

Et viktig eksempel på dette er kirkehøvdingen og pasifisten Kristen Skje­seth, sokneprest i Vågan og prost i Lofoten. Da han ble ordinert i Vår Frue kirke i Trondheim i 1906, understreket biskop Wexelsen i sin tale at prestens viktigste gjerning var ved døpefont og nattverdbord.¹¹ Det var ikke det som ble mest ak­sentuert den gangen, men det virket forløsende på ham. Mye forandret seg ut­over på 30-tallet, under fascismens fremmarsj gjennom Europa. Skjeseth mistet en sønn i borgerkrigen i Spania, og allerede 9. april 1940 ga han seg i vei til Sætermoen, for å gjøre tjeneste som feltprest i en alder av 59 år. Han ble først brigadeprest, mens han de siste ukene før kapitulasjonen ble feltprost, med uni­form og kapteins grad.

Etter krigen var han en av de prester som markerte seg sterkest i kampen mot dødsstraff i landssvikoppgjøret. På et prestemøte i Svolvær i 1945 uttalte han:

Under krigen hadde jeg det godt, fordi jeg sto sammen med dem som led urett. Nu har jeg det ikke godt, for jeg føler det stundom slik at jeg må stå sammen med dem som gjør urett.¹²

Det var Ingebrigt Dahle som var sjef for Forsvarsdepartementets feltprest­kontor fra mai 1945. Dette kontoret ble etter hvert et plankontor. Da Tysklands­brigaden ble opprettet i 1947, ble prestetjenesten administrert fra et kontor i Storgata 33, under Finn Guttormsen. Norge hadde ikke noen feltprost i freds­organisasjonen før Erling Ulltveit ble utnevnt til major og feltprost i 1948.¹³

Konklusjon

Feltpresttjenesten er naturligvis primært en prestetjeneste, og der har erfaringen vist at den uniformerte prest i større grad gir signaler om nærhet og solidaritet med det personell og de avdelinger han skal betjene. En prestetjeneste med ut­gangspunkt i inkarnasjonen, står sterkere også i forhold til det pluralistiske sam­funn. Prestens tjeneste er ikke avhengig av noen konsensus i avdelingen om en eller annen idé som presten skal formidle. For at prestetjenesten skal fungere må presten være villig til å ta inkarnasjonen på alvor, og virkelig være til stede i avdelingen og hos den enkelte.

Kristen Skjeseth er et eksempel på en som ønsket å stå sammen med de som hadde problemer. Skjeseth var ikke mobiliseringsdisponert i det hele tatt. Fra sitt utgangspunkt ved alter og døpe­font så han det som sin plikt å være nær, der mennesker sto midt oppe i en van­skelig situasjon.

De reglementer vi har for feltpresttjeneste, og vi har en rekke av dem fra tidlig på 1700-tallet, har to klare formål: 1) Å sørge for at det blir holdt gudstjeneste for soldatene når de ikke er i sin soknemenighet, og 2) å sikre soldatene adgang til sjelesorg. Vi har en tradisjon, helt fra biskop Grimkjell, at dette har sitt utgangspunkt i Kirkens Herre, ikke i Kongens ideologi. Uniformens funksjon er ikke en tilslutning til et system eller en idé, men en hjelp til å være nær, uten å være i veien.

English Summary

«Do Chaplains Have to Use Uniforms»

The author asks: What is really a clergyman and which role does he have in the military as a chaplain? And he answers: The chaplain has to do his work on the basis of the Incarnation, to stay close to the unit and the individuals. By experience, we know that a uniformed chaplain too a greater extent communicate nearness and solidarity. The uniform helps us to be close without interfering.

Vidar Vik, f. 1937. Stabsprest(R) Adr. Skausnaret 9a, 1262 Oslo. Cand. Theol 1964. Practicum 1965. Brigadeprest Brig N 1967. Res.kap i Stokke 1970, Res.kap i Bøler 1974. Res.kap i Nordstrand 1978. Bataljonsprest UNIFIL 1985-1986 og 1991-1992. Stabsprest FPK/Stab 1988. Garnisonsprest for Østlandet/Stabsprest i Hæren 1990-1997.