Uniformerte feltprester og luthersk teologi

– en replikk til Jacob Børresen

Av major Nils Terje Lunde

Innledning

I forrige nummer av PACEM tok flaggkommandør Jacob Børresen opp sentrale og prinsipielt viktige problemstillinger knyttet til hvordan dagens feltpresttjeneste fremstår – i bokstavelig så vel som overført betydning.¹ Børresen stiller spørsmålstegn ved hvorvidt dagens integrerte og uniformerte feltpresttjeneste er teologisk legitim, i tillegg til mer allmenne overveielser knyttet til kommunikasjon og hensiktsmessighet i en moderne pluralistisk virkelighet. En teologisk refleksjon over feltpresttjenestens begrunnelse og uttrykk må hilses velkommen. Dette anliggende er av avgjørende betydning for en adekvat forståelse av feltpresttjenesten som en kirkelig tjeneste.

Som Børresen påpeker, innebærer den stadig mer flerkulturelle og livssynspluralistiske konteksten at det er nødvendig med en prinsipiell gjennomtenkning av feltpresttjenesten. I dag er det Den norske kirke som har monopol på organisert religionsutøvelse i Forsvaret. Selv om det er frihet til individuell religionsutøvelse innenfor Forsvaret, og Feltprestkorpset rullefører feltprester fra andre kirkesamfunn, er samtidig også Feltprestkorpset et prosti i Statskirken og skal «lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske Kirkes orden».² I lys av de kontekstuelle utviklingstrekk er det betimelig at forholdet mellom Den norske kirke og Forsvaret problematiseres. Når Børresen etterlyser en prinsipiell gjennomtenkning av feltpresttjenesten, innebærer den skisserte problematikken at en slik gjennomtenkning må skje på ulike plan. For det første må Forsvaret definere og begrunne feltpresttjenesten selvstendig.³ Det er ikke gitt at denne skal eller må sammenfalle med en konfesjonell kirkelig definisjon av feltpresttjenesten. For det andre må de ulike kirkesamfunn og religioner definere feltpresttjenesten utfra deres selvforståelse og «teologi». Den norske Kirkes nominelle størrelse og sentrale samfunnsmessige betydning, herunder dens konstitusjonelle status som «Statens offentlige Religion»,⁴ medfører at den prinsipielle gjennomtenkning i denne sammenhengen blir av sentral og allmenn betydning. Når det etterlyses en prinsipiell gjennomtenkning av feltpresttjenesten, er det altså av fundamental betydning å klargjøre hvilket perspektiv som er utgangspunktet – om det er et institusjonelt militært eller et konfesjonelt. Den nødvendige perspektivskjelningen kommer etter min mening ikke tilstrekkelig tilsyne i Børresens artikkel. På den ene side er perspektivet militært og kontekstuelt, på den andre side er perspektivet (luthersk) kirkelig og teologisk.

Feltpresttjenestens prinsipielle berettigelse problematiseres ikke, verken militært eller teologisk. Det er graden av feltpresttjenestens integrasjon i det militære system, symbolisert i uniformsspørsmålet, som utgjør hovedproblematikken i Børresens artikkel. Som anført, kan og bør en slik problematikk behandles fra ulike perspektiv.⁵ I denne replikken vil jeg konsentrere meg om det konfesjonelle perspektiv – knyttet til den nødvendige refleksjon om feltpresttjenestens berettigelse og uttrykk med basis i luthersk teologi. Børresens artikkel er et godt utgangspunkt for en slik refleksjon, fordi han eksplisitt anfører sentrale lutherske begreper og modeller i sin kritikk av dagens feltpresttjeneste.

Etter Børresens mening er dagens militært integrerte og uniformerte feltpresttjeneste teologisk problematisk. Krigen og krigens handlinger er «synd mot Guds bud», mens presten skal forkynne Guds kjærlighet og nåde. En uniformert feltprest fremstår som en del av krigsmakten – prinsipielt og kommunikativt, hvilket står i motstrid til det budskap kirken gjennom dens ordinerte tjenere skal formidle.⁶ Premissene kan minne om pasifismens, i dens kristne såkalte eksempsjonistiske utforming.⁷ Hos Børresen forankres disse premissene imidlertid i sentrum av luthersk teologi og virkelighetsforståelse, nærmere bestemt i toregimentslæren. Selv om både det verdslige og det åndelige regiment er et uttrykk for Guds vilje, må de ikke sammenblandes. Det verdslige regiments siktemål er å hindre og begrense syndens og ondskapens makt i verden gjennom «sverdet». I sin ytterste konsekvens får dette sitt uttrykk i militærmakten. Den er en nødvendighet, men ikke et gode i seg selv. Den er en konsekvens av syndefallet og bærer syndefallets karakter. Militærmaktens utøvere må leve med dette fundamentale dilemma i sitt liv og samvittighet. Det åndelige regiment, derimot, er et uttrykk for Guds frelsende vilje med sin skapning. Instrumentelt anvender det åndelige regiment aldri sverdet, men kun ordet. Institusjonelt får det uttrykk i kirken og i kirkens tjenere – prestene. De to regimentene må aldri sammenblandes. Det er nettopp her Børresens teologiske hovedpoeng fremkommer. Militært uniformerte feltprester er et uttrykk for en teologisk illegitim sammenblanding av det verdslige og det åndelige regiment.⁸

Børresens teologiske argumentasjon aktualiserer en rekke prinsipielle og komplekse problemstillinger, som i denne sammenhengen ikke kan gjøres til gjenstand for så grundige drøftelser som ønskelig. La meg nå derfor bare kort skissere de viktigste prinsipielle problemstillingene, og hvorfor jeg mener Børresens argumentasjon blir for kategorisk og forenklende.

Militærmakten som «synd»

Det første problemkompleks dreier seg om den prinsipielle etiske definisjon av militærmakten.⁹ Leser jeg Børresen rett, mener han militærmakten i teologisk forstand både er en nødvendighet og en synd. Hvis denne definisjonen av militærmakten er rett i teologisk forstand, må ikke bare feltprestens uniformering, men alle kristnes uniformering, avvises. Konsekvensen av dette vil være at ingen kristne for sin samvittighets skyld kan delta i en planlagt, organisert og institusjonalisert synd. I teologisk forstand må spørsmålet om synd rangeres over spørsmålet om samfunnsmessig nødvendighet. Den mulige posisjonen vil være det som kalles eskapistisk pasifisme, en posisjon som har røtter helt tilbake til oldkirken, og som begrunner en kristen militærnekting ikke filosofisk, rasjonelt eller universelt, men i forståelsen av de kristne som utkalt fra verden – kirken og de kristne som et hellig folk som ikke skal ha blod på hendene.¹⁰ Etter min mening er det nettopp dette argumentet Børresen anvender på prestene. Jeg vil hevde at bruk av syndskategorien på militærmakten ikke bare vil få konsekvenser for dem, men for alle kristne. I teologisk forstand er det av avgjørende betydning om militærmakten som sådan blir definert som synd eller ikke. Det er heller ikke en ny problemstilling.

Den reformasjon Martin Luther gav støtet til, utløste en rekke ulike teologiske retninger og strømninger. På den ene side gikk strømningene i retning av det revolusjonerende og samfunnsstormende, på den andre side gikk strømningene i retning av det eskapistiske og pasifistiske. Utformingen av toregimentslæren må forstås i lys av denne konteksten. Hensikten var å hindre at den lutherske reformasjon utviklet seg i utopisk – det Luther kalte «svermerisk» – retning, enten denne var eskapistisk eller revolusjonær i sin utforming. De eskapistiske strømningene, ofte karakterisert som «gjendøperne», stod for en teologisk begrunnet eskapistisk pasifisme. Å gjøre militærtjeneste var synd! Det er mot denne bakgrunnen Luther tar til motmæle i skriftet «Ob Kriegsleute auch in seligem Stande sein können» (1526).¹¹ Her er det nettopp syndsproblematikken som står i fokus. Luther hevder, for å bruke vår tids terminologi, at militærmakten er et uttrykk for Guds verdslige regiment, og dermed i samsvar med Guds vilje. Det militære personell deltar dermed følgelig ikke i institusjonalisert synd, men utfører i lys av dette overordnede perspektivet tvert imot en «gudstjeneste». Dette innebærer imidlertid ikke at syndsproblematikken blir fraværende. Som i alle andre relasjoner og sammenhenger kan også soldatene synde i sin stand. Det er aldri tale om en ukvalifisert og illegitim voldsanvendelse. Denne etiske avgrensingen kommer også til uttrykk i den augsburgske konfesjon artikkel 16, som også Børresen henviser til.¹² Her heter det at det er tillatt for kristne å delta i rettferdige kriger og gjøre militærtjeneste (iure bellare, militare).¹³ I lys av dette blir Børresens definisjon av militærmakten som synd, dersom den presenteres som luthersk teologi, i beste fall misvisende.

Det å hevde at militærmakten er en konsekvens, en følge av synden, og at syndefallets radikale konsekvenser synliggjøres og konkretiseres i krig mer enn i kanskje noen annen situasjon, vil derimot være i samsvar med luthersk tradisjon. Det vil også forståelsen av krigeryrkets særskilte og fundamentalt vanskelige dilemma være, knyttet til det å ta liv for å bevare liv.¹⁴ Det vil også kunne anføres vektige teologiske argumenter for at sentrale elementer knyttet til moderne krig (som atomvåpen), vanskelig lar seg rubrisere innenfor begrepet iure bellare i CA XVI.¹⁵ Men dette er allikevel adskillig mer modifisert og komplekst enn Børresens syndskategori legger opp til.

Toregimentslæren

Det andre problemkompleks som aktualiseres av Børresen, er toregimentslæren.¹⁶ Denne står sentralt i luthersk teologi. Problemet, eller utfordringen, ved bruken av denne, er imidlertid at den er åpen for flere mulige tolkninger.¹⁷ Børresens tolkning vektlegger forskjellen på regimentene. Det verdslige regiment gis en sterk negativ begrunnelse, som gjør syndskategorien nærliggende i tolkningen av militærmakten. Regimentene tolkes også institusjonalistisk til henholdsvis staten/militærmakten og kirken/feltpresten. I den lutherske tolkningstradisjon er det flere eksempler på en lignende forståelse av toregimentslæren. Innenfor så vel den tradisjonelle lutherske ordningsteologi, som nyprotestantismen, er det mulig å finne sentrale sammenfall med Børresens tolkning. Spørsmålet er derfor ikke om Børresens tolkning og konklusjon er mulig med basis i luthersk teologi, men om den er relevant og adekvat i forhold til sentrum i dagens lutherske tolkninger av toregimentslæren. Jeg vil hevde at Børresens tolkning ikke er det.

Et tilnærmet felles trekk i nyere tolkning av toregimentslæren, er perspektivforskyvningen fra det dogmatiske til det hermeneutiske. Her betraktes ikke toregimentslæren som et teologisk «dogme», men som en grunnleggende teologisk-hermeneutisk modell for virkelighetstolkning. Toregimentsmodellen definerer ikke primært konkrete statiske og institusjonelle saksforhold, men for­stås dynamisk, prosessuelt og dialektisk. Denne teologiske virkelighetsbeskriv­else berører det kristne mennesket i alle relasjoner. Mennesket står samtidig i ulike strukturer og relasjoner som teologisk forstås i lys av toregimentslæren. Det er nettopp dette perspektivet som ligger til grunn for den lutherske kalls­etikk. Det er ikke bare feltpresten som vil kunne oppleve problematikken ved samtidig å skulle formidle Guds nåde og samtidig være en del av en maktstruktur. En kristen offiser berøres ikke bare av den problematikken Børresen nevner, knyttet til militær maktutøvelse. I sitt kall som far eller mor skal han/hun samtidig forkynne evangeliet og håndheve lovens første bruk for sine barn.¹⁸ Eksemplene kunne blitt mange.

I lys av et slikt komplekst perspektiv lar den enkle og konkrete polariteten mellom militærmakten og feltpresten seg problematisere. Selv om det teoretisk lar seg gjøre å etablere denne polariteten instrumentelt, løses ikke den dialektiske problematikk ved å legge av seg uniformen. Menneskets situasjon under Guds lov og Guds nåde uttrykker et luthersk grunnanliggende: mennesket som simul iustus et peccator – samtidig synder og rettferdig. Dette er, for å bruke Børresens egne ord, «umusikalsk», men det uttrykker den lutherske tenkning om det kristne menneskets grunnleggende og ufrakommelige dobbelhet i denne verden. Den uniformerte feltprest synliggjør på en radikal måte det som er ethvert troende menneskes situasjon.

Embetsteologien

Det tredje problemkomplekset Børresen aktualiserer, er presteforståelsen eller embetsteologien.¹⁹ Børresen hevder at det er stor avstand mellom den lutherske prinsipielle forståelse av prestetjenesten og den faktiske og praktiske forståelse av presten: han fungerer som en mellommann mellom Gud og menigheten. Børresen legger det han oppfatter som den faktiske forståelse av presten, som en representant for det guddommelige, til grunn når han avviser uniformerte feltprester. I embetsteologisk forstand samsvarer Børresens praktiske definisjon med den posisjonen som ofte karakteriseres som et personalt embetssyn. Som Børresen påpeker, forbindes dette ofte med en romersk-katolsk tenkning om presteembetet. Ordinasjonen gir personen en særskilt nådefylde. Dette knyttes også an til bestemte forestillinger om hellighet og renhet. En romersk-katolsk prest vil derfor leve i sølibat, og, i denne sammenhengen et viktig moment, skal ikke ta liv. En prest kan derfor ikke utføre vanlig militærtjeneste, men kan tjene i de væpnede styrker som ikke-stridende feltprest.²⁰

Børresen bygger sin avvisning av uniformerte feltprester på kombinasjonen av en bestemt forståelse av den lutherske toregimentslæren og en bestemt forståelse av kirkelig praksis knyttet til embetsforståelsen. Kombinasjonen av en adskillende tolkning av toregimentslæren og forståelsen av presten som en offerprest med tilhørende renhets- og hellighetskrav, gjør kravet om avuniformering plausibelt. Min hovedinnvending mot Børresen på dette punkt, er dels argumentasjonslogisk begrunnet, dels materialt teologisk begrunnet. På et argumentasjonslogisk plan synes det problematisk å kombinere premisser som ligger på ulikt nivå. De to første premissene (definisjonen av krig som synd og toregimentslæren) ligger på et prinsipielt nivå, mens det tredje premisset (presteforståelsen) defineres som i eksplisitt motsetning til prinsipiell luthersk teologi, det tar utgangspunkt i praksis. For å få en logisk adekvat konklusjon, må premissene være strukturelt kompatible. Enten må premissene være utformet som uttrykk for prinsipiell luthersk teologi, eller så må de ta utgangspunkt i praksis. Gitt at Børresens analyse av misforholdet mellom teoretisk og praktisk luthersk embetsteologi er riktig, kan det med like stor tyngde hevdes at det historisk er et like stort misforhold mellom teoretisk og praktisk luthersk forståelse av forholdet mellom stat og kirke. Den norske statskirkeordningen er et levende vitnesbyrd om at det ikke er toregimentslæren i Børresens utforming som har vært det rådende paradigme. Verken kombinasjonen statskirkeordning/personalt embetssyn (praksis) eller kombinasjonen toregimentslære/luthersk embetssyn (teori – begge elementene tolket i samsvar med Børresen) vil være innlysende premisser for konklusjonen om avuniformering av feltprestene.

Min materiale kritikk mot den embetsteologiske drøftelsen, er at sakskomplekset fremstilles som to innbyrdes motstridende alternativer uten at eventuelle mellomposisjoner nevnes i det hele tatt. Jeg vil hevde at den faktiske selvforståelsen hos hovedtyngden av norske prester verken kan rubriseres til det rendyrkede personalistiske eller det rendyrkede funksjonalistiske. Som premiss for Børresens to alternative modeller passer det bra, men kommer etter min mening ikke til rette med kompleksiteten og bredden i den embetsteologiske tenkningen i vår kontekst.

Uniform som realitet og symbol

Mine avsluttende betraktninger knytter seg til Børresens konkretisering av problematikken: den militære uniform. Når dette konkrete (og praktiske) spørsmål danner innfallsvinkel og konklusjon på hans artikkel, skyldes det at den militære uniform også er et symbol av sentral betydning. Konkret er uniformen grunnleggende egalitær i den forstand at det er den samme uniform av samme kvalitet som anvendes av alle i det militære system. Innenfor dette systemet er det gradstegnene som angir plassering. Symbolsk betyr uniform samhørighet, delaktighet og solidaritet med andre som bærer uniform. Uniformen uttrykker en felles kontekst rundt de enkelte personene.

Som en konsekvens av Børresens første premiss om krig som synd, symboliserer den militære uniform syndens kategori. Kombinert med andre og tredje premiss, blir bruk av militær uniform på feltprester særdeles problematisk. Jeg har i denne replikken problematisert alle tre premissene. Som en følge av dette kan jeg heller ikke dele Børresens konklusjon knyttet til uniformsspørsmålet. På den andre side representerer min omforming av premissene ikke i seg selv noen selvstendig premissrekke for en konklusjon om feltpresters uniformering. Det er som kjent lettere å problematisere enn å konstruere. Min intensjon har vært å vise at premissene for konklusjonen mot feltpresters uniformering lar seg problematisere og omdefinere.

Feltpresters uniformering er ingen selvfølge. Fra et teologisk perspektiv er verken tradisjon, sedvane eller praktisk bekvemmelighet adekvate premisser for en konklusjon for uniformering. Det er heller ikke negativ argumentasjon ved å henvise til analoge tilfeller på «sammenblanding» mellom det kristne og verdslige/militære, som for eksempel korset i det norske orlogsflagg (krigsflagg) og korset som Børresen og alle andre offiserer bærer øverst på uniformsluen som del av det kronede våpenmerke.

Etter min mening er det mulig å argumentere positivt teologisk for feltpresters bruk av militær uniform,²¹ men da ut fra andre teologiske premisser enn de som er drøftet over. Et mulig utgangspunkt for en positiv argumentasjon er inkarnasjonsteologien. Inkarnasjonshendelsen inngår i kjernen av den kristne tro. Det er troen på at den allmektige Gud ble menneske som deg og meg i Jesus Kristus. Guds inkarnasjon – kjødspåtagelse – ja, uniformspåtagelse – med en syndig verden og en syndig menneskehet, fordi dette var den eneste mulige måten å gjennopprette menneskets forhold til sin skaper på, utgjør et sentralt grunnelement i den kristne tro. Kirken er Jesu legeme på jord og består av mennesker – lemmer – i mange sammenhenger både nasjonalt og globalt, også mennesker som til daglig går i militær uniform. Kirkens prester forkynner Guds inkarnasjon i den menneskelige virkelighet i dens bredde, også i krigens gru og kaos. I denne syndens virkelighet er Kristus inkarnert. Det gjelder også den militære uniformerte virkelighet. Når en prest trekker i uniform for å forkynne evangeliet inn i en uniformert sammenheng – en sammenheng som med Børresens ord på en særskilt måte representerer syndens tragedie, hva annet er det enn et stykke anvendt inkarnasjonsteologi.²²

En slik tenkning er selvsagt ikke uproblematisk. I enhver integrasjon ligger mulighetene for legitimasjon og selvbekreftelse begravet. Dette er uansett ikke noe som bare er begrenset til kirkens tjeneste i Forsvaret, men i enhver sammenheng, fordi kirken som struktur og kirkens tjenere, om de innser det eller ei, ikke bare representerer Kristus, men også samtidig er en del av den menneskelige virkelighet på godt og vondt. Å toe sine hender ved å kle av seg uniformen, endrer ikke denne realiteten for kirkens tjenere. Tvert imot spørs det om ikke en slik avuniformering vil kunne medføre en fremmedgjøring av feltpresttjenesten og dermed svekke det som må være den grunnleggende teologiske begrunnelse for kirkelig tjeneste i Forsvaret: å synliggjøre Guds nærvær i Jesus Kristus for mennesker i alle sammenhenger – også i krigens virkelighet.

English Summary

«Chaplains in Uniform and Lutheran Theology»

The author discusses the interpretation of Lutheran theology as done by Jacob Børresen in his essay (PACEM 4:2 (2001), 161-182). In Lutheran theology use of military force cannot be classified as «sin in itself» (malum per se), but is a relative activity whose ethical status depends of the actual circumstances. The Lutheran Two-realm-doctrine does not exclude ministers or any Christian from serving in the armed forces, but stresses the different vocations with its different responsibilities that every Christian has to cope with. The theology of Incarnation could work as a positive motivation for chaplains wearing uniform.

Nils Terje Lunde, f. 1971. Sildråpevegen 8B, 7048 Trondheim. Cand. theol. 1995, sjøforsvarsprest TRSD 1996, Luftkrigsskoleprest fra 1996. Arbeider med en avhandling til teologisk doktorgrad om forholdet mellom teologisk norm og aktuell kontekst i etterkrigstidens norske kirkelige og teologiske krig/fred-debatt.