Tålmodighet, respekt og nær­het som idealer for en feltprest

En studie av Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff¹

Av major Kyrre Klevberg

Mennesket – det er selve gåten. Den må en tyde, og dersom hele ditt liv går med til å tyde den, da kan du ikke si at du har spilt tiden. Med denne gåten vil jeg beskjeftige meg, for jeg vil selv være et menneske. (Dostojevskij i brev til broren, Michail).

For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også nogen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt (Apg. 17,28).

Innledning

Jeg ønsker i denne artikkelen å si noe om feltprestens møte med soldater og andre han treffer i samtale- og sjelesorgsituasjonen. Slik sett er det altså et stykke pasto­ralteologi jeg vil presentere. Men artikkelen er ikke typisk i sin tilnærming og metodikk. Hoveddelen vil dreie seg om Dostojevskij, hans forfatterskap og i særdeleshet om romanen Forbrytelse og straff, og dennes kvinnelige hovedper­son, Sonja. Artikkelen er med andre ord basert på lesning av skjønnlitteratur, og det betyr at man ikke kan tale om bruk av noen tradisjonell teologisk-vitenska­pelig metode. Jeg håper og tror at artikkelen således kan være til glede også utenfor kretsen av teologer og feltprester.

Metoden er et redskap, en tjener for det egentlige. Det betyr at materialet man arbeider med bør være premissleverandør for hva slags metodiske grep man gjør. Jeg ønsker at min tilnærming skal være en tilnærming på skjønnlitteratu­rens premisser. De fleste lesere finner at lesningen gir materiale som kan trekkes inn i og berike ens eget liv. Det er på dette viset jeg vil tilnærme meg stoffet. Min enkle påstand er at man gjennom et forfatterskap kan finne fruktbare tanker som kan anvendes i andre enn rent litterære sammenhenger, i dette tilfellet altså i en pastoralteologisk kontekst. Like enkle blir mine metodiske grep: Jeg ønsker å ta lesningen av Dostojevskij med inn i min arbeidssituasjon og se om det finnes fruktbare tanker som kan anvendes i samtale- og sjelesorgsituasjonen, som jeg som feltprest ofte står i.

På veien dit er det noen stasjoner det er nødvendig og meningsfullt å stanse ved: Først ønsker jeg kort og svært skisseaktig å si noe om forskjelligheten i Dostojevskijs østlige tradisjon og vår vestlige tradisjon hva angår menneske­synet. Dostojevskij skriver selvsagt med røtter i sin egen kultur. Deretter ser jeg på forfatteren selv og på hans syn på mennesket. Som grunnlag for dette tror jeg det er fruktbart å stanse ved den livskraftige åndsretning i Dostojevskijs samtid som kalles nihilismen, og forfatterens forhold til denne. For Dostojevskij er menneskets frihet av den største betydning. Dette vil jeg også kort si noe om før jeg så går på selve romanen Forbrytelse og straff, med fokus på de to hovedper­sonene, Rodion Raskolnikov og Sonja Marmeladova. Selv om dette blir hoved­fokus, vil det bli noe skjeling til Brødrene Karamasov. Avslutningsvis vil jeg antyde enkeltheter i Dostojevskijs romanverden, som det kan være verdifullt å dra veksler på i tjenesten med sjelesorg blant soldater.

Antropologien i øst og vest

Dostojevskij er russer. Han tilhører dermed en annen del av kristenheten enn vår vestlige kirke. Dette er av betydning fordi østkirken og vestkirken representerer svært ulike tradisjoner. De har ulik historie. Nå er verken kirken i øst eller kirken i vest enhetlige størrelser, og det er en grov forenkling når vi opererer så enkelt. La meg derfor slå fast at jeg ikke har pretensjoner om å levere fyllestgjørende konfesjonelle presentasjoner av noe kirkesamfunn. En grov forenkling er en dyd av nødvendighet og kan dessuten være både nyttig og hensiktsmessig for å få den rette konsentrasjon om artikkelens egentlige sikte. Med disse konfesjonelle friheter vender vi oss først til et eksempel på hvordan kirken i øst har kommet til å tenke om mennesket.

En ortodoks teolog som har kommet til å bli svært sentral i øst er St. Maxi­mos Confessor (ca 580-662). Han opererer med en logosstruktur. Logos, som er hos Gud, og som er Gud (Joh 1), er opphavet til all skapningen, som han kaller logoi. Skapningens delaktighet i guddommen vektlegges. Hos mennesket er denne delaktigheten med Gud sterkere enn i noen annen del av skaperverket (1. Mosebok 1,26).

Vår lutherske tradisjon har en annen tilnærming. Her kan Confessio Au­gustana (CA) tjene som eksempel. I CA leser vi om mennesket at det

blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne alvorlige sykdom og brist virkelig er synd.²

Noe senere lyder det:

Det naturlige menneske forstår ikke det som hører Guds Ånd til.³

Ikke et ord her om menneskets storhet, mennesket skapt i Guds bilde eller om mennesket som Guds ypperste skapning.

Nå vil det være urimelig ut fra dette å slutte at CA og CAs opphavsmann (-menn) har et ensidig negativt syn på mennesket. Vi skal være forsiktig med raskt å slutte for mye om hvordan Melanchton og hans samtidige trosfeller tenkte og lærte om mennesket. Det jeg tror er mindre diskutabelt er at CA og andre be­kjennelsesskrifter gjennom sin virkningshistorie har hatt en betydning for hva slags syn på mennesket som har vært rådende i den lutherske tradisjon. Man har vært snare til å gripe til ordparet synd og nåde,⁴ og tilsynelatende ment at man dermed har sagt det som trengs å sies om mennesket. Reformatorene har utvil­somt hatt sine vektige grunner til denne markeringen av menneskets stilling overfor Gud. Luthers sola gratia (ved nåden alene) har vært det positive anliggendet som skulle sikres. Først på grunnlag av menneskets radikale opprør mot Gud, kan en i lu­thersk sammenheng virkelig snakke om nåden. Dypest sett henger hele evange­liet på læren om synd og nåde. Mennesket må ikke villedes til å tro at det selv kan fortjene frelsen. Dersom det var tilfelle, vil nåden bli overflødig, og evangeliet ikke lenger være evangelium.

Mens det naturlige for mennesket i vår lutherske tankegang er å leve i opp­rør mot Gud, er det i østlig kontekst menneskets natur å leve i fellesskap med sin Skaper. Mennesket har fra naturens side fått guddommelige egenskaper. Som bærer av en guddommelig gnist er mennesket orientert mot Gud. Det lengter tilbake til sitt opphav, til det tapte paradis.

Mens kontinuitet er et begrepet som på en god måte illustrerer forholdet mellom Gud og mennesker i østlig teologi, er det i luthersk tankegang snarere diskontinuiteten i forholdet mellom Gud og Hans ypperste skapning som er blitt fremhevet.

Dostojevskij og nihilismen

En vesentlig forutsetning for Dostojevski og hans forfatterskap representerer ni­hilismen som fra midten av 1800-tallet gjorde seg gjeldende som en betydelig retning innen russisk åndsliv. Det latinske nihil (=ingenting) er det morfologiske grunnlaget for begrepet nihilisme. St. Augustin (354 – 430) brukte nihilisto som benevnelse på dem som ikke trodde på noen ting.⁵ I russisk sammenheng er det Turgenjev som henter frem begrepet nihilisme, og gir begrepet omtrent det samme innhold som St. Augustin i sin tid gjorde. I Turgenjevs roman Fedre og sønner (1862) opptrer romanens hovedperson, Bazarov, som nihilist. Et kort glimt fra romanen, fra en samtale mellom nevnte Bazarov og hans meningsfelle Arkadij på den ene siden, og brødrene Pavel og Nikolaj Petrovitsj på den andre, gir viktige momenter til forståelse av hva nihilisme i datidens Russland var:

Pavel Petrovitsj slo ut med hendene.

– Jeg forstår Dem ikke lenger. De fornærmer det russiske folk. Jeg forstår ikke hvordan man kan la være å anerkjenne prinsipper, lover! Hvilken rettesnor har De da å gå etter?

– Jeg har jo alt sagt deg, onkel, at vi ikke anerkjenner autoriteter, blandet Arkadij seg inn i samtalen.

– Vi følger den rettesnor som vi finner nyttig, sa Bazarov. – På det nåværende tidspunkt er fornektelsen det nyttigste – derfor fornekter vi.

– Alt?

– Alt.

– Hva? Ikke bare kunst og poesi … men også … jeg tør nesten ikke si det …

– Alt, gjentok Bazarov med urokkelig ro.

Pavel Petrovitsj stirret stivt på ham. Dette hadde han ikke ventet. Men Arkadij rødmet av tilfredshet.

– Men tillat meg, sa Nikolaj Petrovitsj endelig. – Dere fornekter alt, eller for å uttrykke det tydeligere, dere river ned alt … Men det er jo nødvendig å bygge opp også.

– Det er ikke vår sak … Først må grunnen ryddes. ⁶

Her fremtrer den rendyrkede nihilist. De som bekjente seg til denne retningen i russisk åndsliv, ville ikke anerkjenne noen autoritet. De fornektet alle prinsipper, alle tradisjoner, og ønsket å rive ned den bestående samfunnsordning. Nihilistene hadde et sterkere fokus på oppgjøret med det bestående enn på hva som skulle erstatte det. Likevel var det et engasjement for folket som lå bak viljen til å rive ned. Kimen til nihilismen lå i samfunnets ulykkelige. Bøndene skulle frigjøres. Livegenskapet måtte vekk, men det var ikke nok; den lille elitære kaste måtte også fjernes. Bort måtte dessuten alle institusjonene som holdt samfunnet ved det gamle.

Blant disse institusjonene var den ortodokse kirke. Men nihilistene forkastet ikke bare kirken som institusjon. De forkastet også religion i sin alminnelighet. Det fantes ikke plass til noen annen virkelighet enn den naturvitenskapelige. Turgenjevs Bazarov innordnet typisk nok mennesket blant pattedyrene. Dette førte til et éndimensjonalt, rasjonalistisk og strikt materialistisk syn på mennes­ket. For nihilistene var det materialististiske menneskesyn faktisk forutsetningen for at et bedre og mer rettferdig samfunn kunne virkeliggjøres. Menneskene ble i den nihilistiske kontekst betraktet som rene produkter av sine omgivelser. Der­med ville mennesket endre seg dersom samfunnet endret seg. Veien til lykke gikk via gjennomgripende samfunnsmessige endringer. Og det var disse end­ringene nihilistene ville fremme.

Dostojevskijs menneskesyn

Dostojevskij frekventerte selv i sine yngre dager miljøer som en må betrakte som nihilistiske. I Petrasjevskij-kretsen og senere i den revolusjonære gruppen rundt Spesjnev er det liten tvil om at nihilistiske holdninger gjorde seg gjeld­ende. Det var disse forbindelsene som førte til fengsling, domfellelse, den av tsaren iscenesatte nesten-henrettelsen og tukthusoppholdet i Sibir, som vi kan lese om i Dostojevskij-biografier.

Dostojevskij ble senere nihilismens svorne fiende og en erklært motstander av deres materialistiske menneskesyn. De fleste ser denne endringen hos Dosto­jevskij nettopp på bakgrunn av opplevelsene i tukthuset.⁷ For ham var mennes­kets frihet selve adelsmerket på det å være menneske. Et rent materialistisk menneskesyn berøver som nevnt mennesket dets frie vilje, og menneskene kan følgelig heller ikke stilles til ansvar for sine handlinger. Dette er en tråd som vi senere vil vende tilbake til og forfølge.

Mange av dem som skriver om eller uttaler seg om Dostojevskij og hans for­fatterskap, understreker hans menneskekunnskap. Slik for eksempel den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev (1874 – 1948). I sin bok Om Dostojevskij skriver han:

Dostojevskij har uteslutande ägnat människan och hennes öde sitt interesse. Det var också det enda temat för hans litterära verksamhet. Han blev människokännare och män­niskoskildrare i en aldeles säregen grad.⁸

Dette er i tråd med Dostojevskijs uttalte ønske med sitt liv og sitt forfatterskap. I et brev til broren i 1839 skriver han:

Mennesket – det er selve gåten. Den må en tyde, og dersom hele ditt liv går med til å tyde den, da kan du ikke si at du har spilt tiden. Med denne gåten vil jeg beskjeftige meg, for jeg vil selv være et menneske.⁹

Den som mistenker Dostojevskij for noen lettvint optimisme i sitt syn på men­nesket, tar grundig feil. Enhver som har lest noe Dostojevskij forstår at det her ikke dreier seg om noen roussausk tankegang om at mennesket i sin natur er godt, og om at alt som trengs er opplysning. I Dostojevskis romanverden kan menneskene stå for perversiteter og grusomheter som ryster leseren, eller de kan være tvers i gjennom usympatiske. Mennesket har både godt og ondt i seg. Det er ikke på dette punkt Dostojevskij skiller seg fra de mer tradisjonelle realister i sin samtid. La oss lytte til Sigurd Fasting:

Ved grensen for det ’dennesidige’ gjør realistene holdt – for dem rommes sannheten i det som kan iakttas. Men her er vi nettopp ved den grense som setter skjell mellom Dosto­jevskij og disse andre realisters menneskesyn og menneskeskildring. (…) Mens de andre realister holder seg på et sosialt-psykologisk plan i sin menneskeskildring, går Dosto­jevskij ut over dette og skildrer menneskene i et psykologisk-metafysisk plan i den betyd­ning at det vesentlige for ham er menneskets irrasjonelle sjel i dens relasjon til den virke­lighet som ligger ’bakenfor’. ¹⁰

Derfor kommer vi heller ikke i mål ved å kalle Dostojevskijs syn på mennesket for et realistisk menneskesyn. Dostojevskij har snarere et metafysisk syn på mennesket. Dette er også i tråd med hva Berdjajev hevder om forfatteren. Han kaller Dostojevskij for «Rysslands största metafysiker», og skriver:

Man kan inte göra Dostjevskij til en realistisk psykolog. Han er inte psykolog utan pneu­matolog och symbolistisk metafysiker.¹¹

Berdjajev skriver også:

Genom den yttre skildringen, som berättar för oss någon osannolik kriminalhistoria, kän­ner man över allt närvaron av denna inre och säregna verklighet, som er mera verklig än den empiriska världen. (…) Människan möter verkligheten i sitt förhållande til Gud och til djävulen.¹²

Dostojevskij beveger seg på menneskets indre plan. Han avdekker avgrunnene som finnes i menneskenes indre. De viktige spørsmål for Dostojevskij blir så­ledes ikke spørsmål om fattigdom, sosial nød og elendighet. Dette er på ingen måte uvesentlige tema i hans romanverden, men de viktigste spørsmål er likevel de store eksistensielle spørsmål; spørsmål om lidelse, skyld, om forsoning og menneskets frihet. Han er uenig med dem som hevder at mennesket kun er et resultat av sine omgivelser. Mot dette sier Dostojevski at hvert menneske er en slagmark mellom gode og onde krefter. Men brytningene skjer i dypet av men­neskets indre. Berdjajev skriver:

En avgrund öppnar sig inom människan själv, och det är derur som Gud och djävulen, himmel och helvete på nytt skall uppenbara sig.¹³

Dostojevskij ønsker å pløye på dypet av menneskene. Det er der slaget står.

Menneskets frihet – byrde og adelsmerke

I Legenden om Storinkvisitoren hentet fra Brødrene Karamasov, er Kristus Storinkvisitorens fange. Storinkvisitorens hovedanklage mot sin fange er at mennesket har fått fri vilje. Ifølge Storinkvisitoren har Kristus tenkt for høyt om menneskene. Kristus ønsker menneskenes frivillige tilslutning, men det kan aldri gjøre «disse usle skapningene» lykkelige. Storinkvisitoren viser til beretningen der Djevelen frister Kristus (Luk 4,1-13), og sier:

Avgjør nå selv, hvem som hadde rett: Du, eller han som den gang spurte Deg? Husk det første spørsmål; om enn ikke bokstavelig, så var dets mening den: «Du vil gå ut i verden og går med tomme hender, med et slags løfte om frihet, som de i sitt enfold og sin med­fødte ustyrlighet ikke engang kan gjøre seg klart, som de er redde for, - for intet har no­ensinne vært uutholdeligere for mennesket og det menneskelige samfunn enn friheten» (…) Det vil ende med at de kommer og legger sin frihet for våre føtter og sier til oss: «gjør oss heller til treller, men gi oss mat». De vil til slutt selv forstå at frihet og brød nok på denne jord for alle – begge deler sammen er utenkelig; for aldri, aldri vil de forstå å dele seg imellom! Og de vil overbevise seg om at ikke noensinne kan de være fri heller, fordi de er kraftløse, lastefull, usle og opprørske.¹⁴

Friheten – og ansvaret som en følge av friheten, er en byrde for mennesket. Der­for vil Storinkvisitoren «gjøre menneskene lykkelige ved å befri dem for det mo­ralske ansvar, for valget mellom godt og ondt».¹⁵ Det er liten tvil om at vi hører Dostojevskij i Storinkvisitorens røst. Selv om Storinkvisitorens svar ikke er Dostojevskijs egne svar¹⁶, gir han like fullt uttrykk for deler av forfatterens tan­ker og frustrasjoner. Men for Dostojevskij er det likevel helt avgjørende å holde fast ved menneskets frie vilje. Nettopp slik kan menneskene bli ansvarlige for de liv som de lever. Owe Wikström skriver om dette i sin bok Den outgrundliga människan:

Nej, friheten och ansvaret är visserligen tungt att bära, men de förblir människans sär­märke. När han (Dostojevskij) därför läste rättegångsprotokoll eller satt i domstolar och lyssnade till jurymedlemmar, kom han ofta till slutsatsen att många frikännanden base­rade sig på en falsk medmänsklighet.¹⁷

Wikström fortsetter samme sted:

Det är (…) väsentlig att hjälpa en människa att känna ånger och skuld. Ångeren är näm­ligen den känsla som beledsagar och stärker människans identitet när hon brutit mot den norm som bär henne själv och samhället. Om man inte inser detta så kommer man til slutsatsen att «brott egentligen inte alls finns och att omgivningen får bära skulden för allt». Ja, slutsatsen blir ju då precis tvärtom att brott egentligen är en skyldighet, en no­bel protest gentemot omgivningen. När kristendomen därför gör människan ansvarig för sina handlingar, så tilerkännar den henne en avgörande värdighet.

Dostojevskijs holdning er altså at dersom man fratar menneskene ansvaret for sine handlinger, så fratar man dem også deres menneskeverd. Friheten er derfor ifølge Dostojevskij av avgjørende betydning for mennesket. Det er friheten som gir menneskets oppgjørets og gjenreisningens mulighet.

Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff er en roman en kan lese på ulike vis. Den kan leses som en kriminalroman: Drapet på en pantlånerske etterforskes og får sin endelige løs­ning mot slutten av romanen. Forbrytelse og straff kan oppfattes som en filoso­fisk roman: Har Nietsches overmennesketeori noe for seg? Hva vil resultatet bli av en slik tankegang? Mange hevder at romanen er en psykologisk roman: Ho­vedpersonen dreper to mennesker, og vi følger hans psykologiske prosess som ender med at han angir seg selv. Tilfellet er vel at alle teoriene stemmer. Roma­nen er gjennomarbeidet av forfatteren, og vi løper en viss fare ved å skulle angi hva slags roman vi har med å gjøre.

Et lite resymé av Forbrytelse og straff kan vi la forfatteren selv gi oss.

Det er en psykologisk beretning om en forbrytelse. Handlingen finner sted i vår tid, i in­neværende år. En ung mann av borgerlig herkomst, som er utestengt fra universitetet og som lever i ytterste nød, har, lett påvirkelig og løs som han er i sine anskuelser, under innflytelse av noen merkelige og ’umodne’ idéer som ligger i luften, besluttet straks å fri­gjøre seg fra sin ynkelige eksistens. Han har satt seg fore å drepe en gammel kone, en pantlånerske, som låner ut penger mot ågerrente. Den gamle konen er dum, døv, syk og grådig i sine ublu rentekrav, hun plager livet av et annet menneske, sin yngre fattige søs­ter, idet hun utnytter dennes arbeidsinnsats til det ytterste. «Hun er til ingen nytte her i verden», «hva lever hun egentlig for?», «hun er ikke til gagn for en levende sjel» osv. Disse tankene svirrer rundt i den unge mannens hjerne. Han beslutter å myrde og plyndre henne for å skaffe sin mor, som bor i provinsen, en lykkelig tilværelse, befri sin søster for de skitne krav en godseier, som hun arbeider i huset hos, stiller til henne med trusler om død og undergang, fullføre sitt studium og reise til utlandet og deretter hele livet leve som et hederlig karakterfast menneske, urokkelig konsekvent i oppfyllelsen av sine «humani­tære plikter overfor menneskeheten». Herved vil selvfølgelig «hans ugjerning være so­net». ¹⁸

Det er to momenter jeg synes det er nødvendig å føye til dette resyméet som Dostjevskij selv gir oss i rammen av et brev til romanens forlegger. For det første: I Forbrytelse og straff er det et poeng at dobbeltdrapet ikke simpelthen er rovmord. Det er på sett og vis en filosofisk handling. Det dreier seg om hvorvidt hensikten helliger middelet, og det dreier seg om hvorvidt hovedpersonen selv, Rodion Raskolnikov er blant de alminnelige menneskene eller blant de ualmin­nelige (over)menneskene som har en rett til å trå over lik for å bringe verden et steg videre i sin utvikling. For det andre nevner ikke resyméet en av romanens desidert mest sentrale skikkelser, nemlig Sonja Marmeladova. Den unge piken som prostituerer seg for å redde sin egen familie. Nettopp hun er sentral i det jeg vil presentere. Men først til romanens hovedperson.

Rodion Raskolnikov er en fattig student. I et essay som han har skrevet til et tidsskrift hevder han at det finnes mennesker som «har en full rett til å begå alle slags ugjerninger og forbrytelser, og at loven ikke er skrevet for dem».¹⁹ Kron­eksempelet på denne type mennesker er Napoleon. Han trår over lik, uten at det synes å plage hans samvittighet. Han har en misjon i livet som ikke kan korrum­peres av mennesker som står i veien. Raskolnikovs drap på en pantlånerske blir prøven på om han tilhører Napoleon og hans like. For leseren blir det fort tydelig at Raskolnikov slett ikke er noen Napoleon.²⁰ Tvert i mot er det slik at Raskol­nikov etter hvert lider under den ugjerningen han har begått. Handlingen driver Raskolnikov ut i en total ensomhet.

Den svenske dostojevskij-kjenneren professor Holger Lundbäck bruker to begreper som beskriver den tilstanden Raskolnikov befinner seg i etter ugjer­ningen, og som dessuten angir temaet for romanen Forbrytelse og straff. Det er begrepene utanförskap og förljugenhet.²¹ En bør som nevnt alltid være varsom med å slå fast hva en roman av Dostojevskij handler om, eller gjøre hans bud­skap entydig.²² Man kan komme i skade for å snevre inn romanens innhold, og dermed gjøre romanens budskap mindre enn det egentlig er. Likevel tror jeg Lundbäck treffer godt ved bruken av disse to begrepene. Etter ugjerningen spin­nes det et nett av løgn rundt Raskolnikov. I enhver sammenheng er han nødt til å forstille seg. Han har ingen han kan tale sant med. Dermed blir han også isolert. Ved noen referanser til romanen vil jeg illustrere hva som ligger i begrepene:

Han ville fryktelig gjerne finne noe som kunne adsprede ham, men han visste ikke hva han skulle gjøre eller foreta seg. En ny uovervinnelig følelse grep ham sterkere og ster­kere nesten for hvert minutt. Det var en grenseløs nesten fysisk vemmelse for alt han møtte og alt som omgav ham, en hårdnakket, ond og hatefull følelse. Alle han møtte var ham motbydelige – ansiktene, gangen, bevegelsene, alt var ham motbydelig. Hadde noen snakket til ham, ville han simpelthen spyttet på dem, ja bitt dem. ²³

En grufull følelse fór på nytt som en dødskulde gjennom hans sjel, atter stod det blen­dende klart for ham at han nettopp hadde sagt en fryktelig løgn, at han aldri mer ville få tale ut, ja at han overhodet aldri ville kunne tale med noe menneske.²⁴

«Men forresten lyver jeg, Sonja,» tilføyde han – «jeg har løyet lenge … Alt dette var slett ikke så; du har rett. Grunnen var en helt annen, en helt annen! …Jeg har ikke snakket med et menneske på lang tid, Sonja … Jeg har så ondt i hodet».²⁵

Ugjerningen har ført til en grunnleggende, eksistensiell opplevelse av å være isolert fra hele verden. Raskolnikov er helt og fullt fremmedgjort. Han kan ikke være fortrolig med noen. Han lever i förljugenhet, selv overfor sine nærmeste.

Raskolnikovs forløser er Sonja Marmeladova, selve billedliggjøringen av den selvoppofrende. Hun prostituerer seg for at hennes stemor og dennes barn skal unngå å sulte. Mot slutten av romanen følger hun med Raskolnikov til hans soningssted i Sibir.

Midt i utanförskapet er det et medmenneske Raskolnikov trenger mest. Han trenger en han kan tale med uten å forstille seg, «I henne hadde han søkt et men­neske da han følte behov for et menneske.»²⁶ Sonja er den første personen han begynner å snakke med. For Raskolnikov blir hun veien ut av isolasjonen, veien bort fra utanförskapet. Helt fremmedgjort fra ethvert menneske, gjenoppretter Sonja forbindelsen mellom Raskolnikov og verden, mellom Raskolnikov og den Gud han gjennom sin ugjerning hadde gjort opprør mot.

Sonja er altså det medmennesket som Raskolnikov trenger. Hun prøver alt hun makter å forstå ham. Hun ønsker å sette seg inn i hans situasjon. Hun strever med å fatte hvorfor han har gjort som han har gjort:

«Slik var det! Ser du: jeg ville være en Napoleon, derfor myrdet jeg … Forstår du det nå?». «N-nei» hvisket Sonja naivt og fryktsomt, «men bare fortsett … fortsett! Jeg skal nok forstå det, jeg vil forstå for meg selv!» bad hun.²⁷

Sonja makter å sette Raskolnikov i sentrum på en helt spesiell måte. Raskol­nikov kommer til henne for å fortelle henne hva han har gjort. Og når hun til sist forstår hva han prøver å få sagt henne, er hennes første replikk påfallende: «Hva har De gjort, hva har De gjort med Dem selv!».²⁸ Sonja spør ikke «Hva er det De har gjort?» – og ferdig med det. Hun spør: «Hva har De gjort med Dem selv!». I dette utbruddet ligger det for det første en erkjennelse av at ugjerningen har ført Raskolnikov inn i den totale ensomhet. For det andre ligger det i utbruddet et uttrykk for omsorg. Raskolnikov er en synder og en drapsmann, men han er samtidig et dypt ulykkelig menneske som trenger hennes hjelp.

Sonja er et etterlengtet medmenneske for Raskolnikov. Hun er full av om­sorg og godvilje for Raskolnikov. Slik kan det synes som om Sonjas blotte til­stedeværelse er nok; ved det drives Raskolnikov til det oppgjøret som er nødt til å følge dobbeltdrapet. Det finnes en parallell til dette forholdet mellom Sonja og Raskolnikov i Brødrene Karamasov. Wikström peker på en passasje fra denne romanen, på et møte mellom Aljosja og hans far, Fjodor Karamasov. Den vel­lystige og egosentriske faren kjenner et stikk i hjertet uten at Aljosja fremmer et eneste fordømmende ord. Det er som om møtet med sønnen gjør noe med Fjodor Karamasov.²⁹ Wikström skriver om passasjen fra Brødrene Karamasov:

Hela tiden är det påfallande i vilken liten grad Aljosja argumenterar för sin övertygelse – den tycks ligga långt under ordens nivå.³⁰

Fasting har sett denne samme holdningen hos Sonja. Han skriver:

Det er ikke med prekener og doktriner hun kjemper mot Raskolnikovs idéer, men med sine handlinger og sitt eksempel.³¹

Det er altså noe hos Aljosja og Sonja, noe i deres person som blir en positiv på­virkning på Fjodor Karamasov og Raskolnikov.

Det er selvsagt ikke så enkelt at det bare er ved å være tilstede at Sonja har den virkningen på Raskolnikov. Sonja er forsagt og forsiktig, men ikke dermed vag. Tvert imot er hun tydelig. Hun gir Raskolnikov en retning. Hun kommer med klare forventninger, hun stiller endog krav til Raskolnikov. Sonja fortoner seg som ydmyk og forsagt. Det er hun nok også. Men hennes personlighet har andre trekk i tillegg til disse som drar i en annen retning. Når hun endelig mottar Raskolnikovs tilståelse eller skriftemål og han spør hva han nå skal gjøre, har Sonja oppskriften klar:

«Stå opp!» Hun grep ham i skulderen. Han reiste seg og så forundret på henne. «Gå straks, øyeblikkelig, still deg på en korsvei, knel ned, kyss først jorden som du har besud­let, bøy deg så for hele verden i alle fire retninger og si høyt, til alle verdens mennesker: «Jeg har myrdet!» Da vil Gud atter skjenke deg livet. Vil du gå? Vil du?» ³²

Sonja forventer av Raskolnikov at han tar lidelsen på seg og soner det han har gjort. Hun vet at tilgivelsen bygger på et oppgjør hos Raskolnikov selv. Det må en gjenopprettelse til, og hun vet at Raskolnikov trenger å betale. Det dreier seg ikke kun om forsoning med medmennesker og Gud. Det dreier seg om at Raskolnikov trenger å forsone seg med seg selv. Sonja holder Raskolnikov an­svarlig for det han har gjort, og det hun med dette i virkeligheten gjør, er å se Raskolnikovs behov for oppgjør. Dypest sett anerkjenner hun ved dette Raskol­nikov som et ansvarlig menneske med fri vilje. Hun viser ham at han er et men­neske, ansvarlig for sine gjerninger, og ikke en lus, slik Raskolnikov selv later til å tro.³³ Sonjas krav til Raskolnikov kommer enda klarere frem i den videre dialo­gen:

«Du tenker på tukthuset, Sonja? Skal jeg angi meg selv?» spurte han dystert. «Ta lidelsen på deg og forløs deg selv ved den – det skal du.» ³⁴

Betydningen av å holde menneskene ansvarlige for sine handlinger er et anlig­gende som Dostojevskij er opptatt av også i andre sammenhenger. I det tidligere omtalte brev til forleggeren Katkov skriver Dostojevskij:

I min fortelling antydes også den tanke at den juridiske straff avskrekker forbryteren i langt mindre grad enn lovgiverne vanligvis forestiller seg, og det av den grunn at forbry­teren selv gjør moralsk krav på sin straff. ³⁵

Raskolnikov vil gjøre opp for seg. Det siste han trenger er falsk medmänsklighet som snyter ham for muligheten til å sone sin forbrytelse. Sonja byr ikke på slik falsk medmänsklighet.

De forventninger som Sonja fremmer overfor Raskolnikov bør oppfattes an­nerledes enn utmattende og uoverkommelige krav. Slik sett ville de fungere des­illusjonerende. Snarere er forventningene et uttrykk for at Sonja tror på Raskol­nikov. Hun gir ham lidelsens og soningens tunge vei å gå. Hun fastholder de ra­dikale kravene, for det første fordi Raskolnikov som nevnt trenger å gjøre opp for seg, men for det andre bærer de klare forventningene altså i seg et tydelig budskap til Raskolnikov: Hun tror på ham. Hun har en tillit til ham, og det blir en spore for Raskolnikov til soning og oppgjør. Hennes forventning og tro er at Raskolnikov vil ta lidelsen på seg. Hun ønsker å gi Raskolnikov korset hun har hengende rundt halsen. Dette korset symboliserer lidelsen. Ved å bære korset hennes sier han samtidig ja til å bære lidelsens kors. Det er et stort steg for Raskolnikov, og han makter ikke bestemme seg umiddelbart for hva han vil. Sonjas svar til Raskolnikov reflekterer den tiltro hun har til ham:

«Ikke ennå, Sonja. Det er bedre senere,» tilføyde han for å berolige henne. «Ja, senere, senere, det er bedre,» samtykket hun ivrig, «når du går for å ta lidelsen på deg, vil jeg henge det om deg. Du kommer til meg – og så vil vi be sammen og gå begge to.»³⁶

Når du går for å ta lidelsen på deg. Ikke hvis.

I bevissthet om at jeg kanskje presser mening inn i romanen som ikke egent­lig ligger der, vil jeg si noe om Bibelens rolle i Forbrytelse og straff: Bibelen og særlig fortellingen om oppvekkelsen av Lasarus er sentral i Forbrytelse og straff. Det er en fortelling som byr på anledning til å identifisere seg med personene som det handler om. Raskolnikov foretar en slik identifisering. Han mener seg selv like død som Lasarus etter fire dager i jorden. Her ser vi med all tydelighet hvor radikalt Raskolnikov oppfatter sitt utanförskap:

«Og du myrdet! Myrdet!».«Hva vil det si – «myrdet» … Er det på det viset man myrder? Er det slik man går hen og myrder som jeg gjorde det? Senere en gang skal jeg fortelle hvordan jeg gikk … Var det kanskje den gamle jeg drepte? Meg selv drepte jeg, ikke den gamle! Med ett slag gjorde jeg ende på meg selv for alltid!» (Min uthevning).³⁷

Raskolnikov har tatt livet av to mennesker, og han har derved også tatt livet av seg selv. Han er død og stinkende som Lasarus, hybelen hans er forvandlet til en likkiste, der han ligger på sengen sin, ligger han egentlig på likstrå.³⁸

I denne situasjonen trenger ikke Sonja seg på med Bibelen. Kan hende ville det bare skapt avstand og motstand. I stedet venter hun til oppfordringen kom­mer, og selv da er hun ikke enkel å be. Grunnen til at hun nøler så lenge med å lese, er at også hun oppfatter seg som en Lasarus i graven. Et vell av følelser velter opp i henne, og gjennom lesningen avslører hun seg selv for Raskolnikov. Sonja og Raskolnikov har samme vis å forholde seg til teksten på. Det gjør at lesningen virker på en spesiell måte overfor Raskolnikov. Hun har erfaringene som gjør at hun makter å lese med stor innlevelse. Så får de to ved lesningen høre evangeliet: «Jeg er oppstandelsen og livet». Og senere: «Løs ham og la ham gå».³⁹

Sjelesorgsituasjonen

Den gjennomsnittlige soldat er i utgangspunktet langt unna dem en tradisjonelt tenker på som kirkefolket. Likevel fortoner det seg som om at det er enklere i en militær sammenheng å gjøre bruk av presten enn i det sivile. Dette gjør preste­tjenesten blant soldater spesiell. For min egen del er menneskesynet blitt det helt avgjørende for hvordan jeg tenker om min tjeneste blant soldater, særlig i ram­men av sjelesorgsamtalen. Det er på dette området jeg tror vi har noe å hente hos Dostojevskij og fra den tradisjon som han står i.⁴⁰ Hvordan kommer menneskesy­net mitt til uttrykk i måten jeg tilnærmer meg soldaten på? Hva kan jeg som feltprest og sjelesørger trekke veksler på i det materiale som vi nå har arbeidet med?

For det første tror jeg det er viktig å være bevisst på den tradisjon vi står i som lutheranere, hva angår antropologien. Jeg tror det er behov for å si noe mer om mennesket enn det Confessio Augustana gjør. I vår lutherske tradisjon har man vært snare til å gripe til ordparet synd - nåde i sin lære om mennesket. Samtidig som vi fastholder viktigheten av å tale klart om menneskets synd og utilstrekkelighet, må vi erkjenne at det må sies noe mer om mennesket enn at vi er syndere. Vi trenger å bevisstgjøre oss på at det er en kontinuitet mellom Gud og oss mennesker. Vi mennesker er det ypperste i Guds skaperverk, skapt i hans bilde, og dette er en kontinuitet som eksisterer også etter syndefallet. Dosto­jevskij mener om Kristus at han er ideal-mennesket. Med Fasting sine ord:

Han (Kristus) er det fullkomne mennesket nettopp fordi Han er den fullkomne åpenbaring av den guddommelige godhet som det også finnes en gnist av i hvert eneste menneske­hjerte (min uthevning). ⁴¹

Som Guds skaperverk har vi et slektskap med Skaperen. Om vi sier at mennes­ket tar del i en guddommelig logosstruktur eller at mennesket har en gnist av den guddommelige godhet, er ikke det så vesentlig. Det viktige er at vi sammen med Paulus slår fast at slektskapet er der: «For i ham er det vi rører oss og er til som også nogen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt». ⁴²

Mennesket har en fri vilje. Så ubeskyttet vil jeg komme med påstanden både her i denne sammenhengen, men også overfor soldaten i sjelesorg. Vi må for­midle at alle er skapt til fellesskap med Gud. Dette er Skaperens ønske for våre liv, men valget tilhører hver enkelt. Gud tvinger ingen til å bli disippel. Ved slik å fremholde for soldaten hans eller hennes frihet gjør vi han eller henne opp­merksom på menneskelivets alvor: Hver enkelt står oppreist for Gud, kan velge mellom godt og ondt og bærer ansvaret for sine handlinger og sitt liv. Samtidig gir friheten en anledning for soldaten til å gjøre opp for seg. Soldaten som kom­mer til skriftemål får vite at han eller hun selv selv har muligheten til å gjøre noe med sin situasjon. Soldaten får en oppreisning. Det stilles krav til en, og det er kanskje nettopp dette han eller hun trenger: Soldaten får en verdighet; mennes­ket gjøres ansvarlig for sitt liv og sine handlinger.

I en slik tankerekke vil det være rett å være moralsk konfrontativ. Med det mener jeg at soldaten må bekreftes i sin oppfatning av at han har gjort noe galt der dette virkelig er tilfelle. Vendinger som: «Det var vel ikke så farlig det du gjorde» og dets like, bør selvsagt unngås i sjelesorgsituasjonen, dersom det ikke er saklig grunnlag for det. I stedet for bør soldaten få klar beskjed: «Det du har gjort er galt, men du har sjansen til å gjøre opp for deg».

Det er viktig at vi formidler tillit til soldaten. En tro på at han eller hun har to i seg til et oppgjør. I vår tradisjonelle lutherske tankegang kommer mennesket til Gud med sin syndsbekjennelse, og han gir oss sin tilgivelse for Jesu Kristi skyld. Det er selve evangeliet: Frelst av nåde. Dette er trossannheter som jeg ikke øns­ker å utfordre. Likevel tror jeg det er grunn til å vektlegge betydningen av at sol­daten ikke alene trenger å få tilgivelse fra Gud. Det er av stor betydning at den enkelte også er i stand til å forsone seg med seg selv. Det er i denne sammen­heng det betyr mye for soldaten å bli holdt ansvarlig. Ved å holde han eller henne ansvarlig, gir en samtidig soldaten muligheten til et oppgjør, til å ta vare på sitt forhold til seg selv. Slik settes soldaten i stand til å forsone seg med seg selv.

Vi har altså vektlagt betydningen av at soldaten gis en mulighet til å gjøre opp for seg. Samtidig må det understrekes at dette aldri går på bekostning av den radikale oppreisningsmuligheten som vi mennesker har i Kristus; barnekår hos Gud, vår Far, på grunnlag av Jesu Kristi gjerning for oss. Det må ligge som en klar forutsetning i all sjelesorg.

Vi har tidligere sett hvor forsiktig Sonja var med å bruke Bibelen. Hun var tålmodig, ventet til tiden var moden. Det er viktig for feltpresten ikke å være gjerrig på Bibelen. Tvert imot tror jeg jeg trenger frimodighet til å bruke Bibelen flittigere i soldatsamtalene. Og slik både Sonja og Raskolnikov finner en person å identifisere seg med i fortellingen om Lasarus, slik kan den enkelte soldat identifisere seg med skikkelsene i bibelfortellingene. Bibelen er slett ikke fjern fra vår virkelighet. Bibelen og dens fortellinger skal vi være rause med.

Likevel er det et par poeng ved Sonjas forsiktighet som vi kan lære noe av. Det at hun venter så lenge, ja, faktisk må bli direkte utfordret før hun leser fra Bibelen, kan være et uttrykk for hennes tålmodighet, et uttrykk for den lange veien hun er villig til å gå med Raskolnikov (helt til fangenskapet i Sibir). Hun har god tid og gir rom for at den nødvendige utviklingen kan skje hos Raskolni­kov. Men hun er tilstede, og hennes tilstedeværelse er tydelig og retningsgi­vende. Med Sonja som læremester kan vi få prøvd og øvd både vår tålmodighet overfor soldaten og den respekt vi møter soldaten med. For det andre kan Sonjas tålmodighet hjelpe oss til å vokte oss for ødeleggende overtramp. Det finnes si­tuasjoner hvor det å være overivrige på evangeliets vegne, kan tjene mot sin hensikt. Det handler om å være sensitiv og vise respekt for soldatens grenser. I verste fall kan en ubehagelig opplevelse av dette slaget være det som får solda­ten til å senke bommen og endelig ta avstand fra kristentroen.

Grunnholdningen til den enkelte soldat, eller rettere, til ethvert menneske, er det jeg ønsker skal stå klart helt til sist: Ethvert menneske har i seg en lengsel mot Gud, en dragning tilbake til sitt opphav. Dette gjør at det finnes noe å bygge på i det enkelte menneske. Det må vi ha klart for øyet, og det må vi prøve å for­midle som sjelesørgere. En vestlig(!) teolog, St. Augustin, klarer i en setning å få uttrykt dette viktige om menneskets forhold til sin himmelske Far: «For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg».⁴³

Litteratur

Augustin (1992), Bekjennelser, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Oslo: Aschehoug forlag.

Berdjajev, Nikolaj (1992), Om Dostojevskij, Skellefteå: Artos bokförlag.

Brunvoll, Arve (red.) (1979), Den norske Kirkes bekjennelsesskrifter, Lunde Forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1991), Brødrene Karamasov, Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1990), Opptegnelser fra det døde hus I, Oslo: Solum forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1990), Opptegnelser fra det døde hus II, Oslo: Solum forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1989), Forbrytelse og straff, Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1993), Brev (1), 1834 – 1866, Oslo, Solum forlag.

Dostojevskij, Fjodor (1994), Brev (I1), 1834 – 1866, Oslo, Solum forlag.

Fasting, Sigurd (1983), Dostojevskij, Oslo: Solum forlag.

Kjetsaa, Geir (1985), Fjodor Dostojevskij – et dikterliv, Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Kjetsaa, Geir (1980), Lutring gjennom lidelse. Om Dostjevskijs «Brødrene Karamasov», Uni­versitetsforlaget.

Krag, Erik (1962), Dostojevskij, Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Meyendorff, John (1995), Bysantinsk teologi – Historik och Lära, Skellefteå: Artos bokförlag.

Mæland, Jens Olav (red.) (1985), Konkordieboken, Oslo: Lunde Forlag.

Steffensen, Eigil (1971), Dostojevskijs store romaner, København: Gyldendal.

Turgenjev, Ivan (1974), Fedre og sønner, Den norske bokklubben.

Wikström, Owe (1990), Den outgrundliga människan. Livsfrågor, psykoterapi och själavård, Natur och kultur.

Wikström, Owe (1997), Aljosjas leende, Natur och kultur.

Bibelen - revidert oversettelse av 1930 (1953), Oslo: Det Norske Bibelselskap.

Bibelen (1978), Oslo: Det Norske Bibelselskap.

Den Katolske Kirkes Katekisme (1994), Oslo: St. Olav Forlag.

English Summary

«Patience, Respect and Nearness as Ideals for Chaplains. A Study of Dostojevskij’s novel Crimes and Punishment».

The author is presenting the novel and Dostojevskij’s metaphysical view upon human beings. The anthropology in the orthodox churches emphasises man’s participation in divinity. Our Lutheran tradition is more occupied with what is dividing us from God. Dostojevskij was convinced about the free will of every human being, even if he is writing about the precipice inside people. This endows every person with a responsibility, but at the same time the possibility to settle out our mistakes and receive complete reconciliation.

Kyrre Klevberg, f.1969. Garnisonsprest ved Garnisonen i Sør-Varanager. Garnisonsbakken 2B, 9912 Hesseng. Tidligere Regimentsprest Våpenteknisk regiment.