Politisk autoritet, moralske terskler og maktanvendelse

Det etiske spranget fra Nansen-tradisjonen til KFOR¹

Av generalmajor (r) Trond Furuhovde.

Jeg er av den oppfatning at autoritet kanskje er det betydeligste politiske virkemiddel, men samtidig også det som er best egnet til manipulasjon. Ved siden av sine positive sider, kan den også anvendes til å manipulere den etiske doktrine på en slik måte at maktanvendelse kan synes rettferdig i nær sagt enhver situasjon. Autoritetens moralske grunnlag blir utnyttet politisk.

En oppfatning av politisk autoritet, er altså at den opptrer som et uttrykk for makt, og gjør til tider sin innflytelse gjeldende mer som en trussel enn som overbevisning. Vi skjelner derfor mellom formell (de jure) og faktisk (de facto) autoritet. Formell autoritet er retten til å kreve, og evnen til å skaffe seg lydighet, for eksempel i kraft av den stilling man har. De instanser innen en stat som har myndighet til å rette rettslig bindende påbud til samfunnsborgerne, har formell autoritet.

Faktisk autoritet er evnen til å påvirke andres handlemåte eller oppfatninger, for eksempel i kraft av indre egenskaper eller den anseelse man nyter, og som har til følge at folk retter seg etter en. Det er denne siste kategorien jeg vil forfølge i mine drøftinger her. Det er denne kategorien som jeg anser for den vesentligste i håndteringen av konflikter der man ønsker å støtte partene i deres søken etter felles løsninger.

Zbigniew Brzezinski² uttrykte kategorien slik i sin bok Out of Control: «American global power is not the same as American global authority.» Autentisk autoritet har det fortrinn fremfor fysisk makt, mener han, at det kreves mindre energi for å utøve den, fordi tilslutning synes å komme automatisk.

Tilslutning i forholdet til faktisk autoritet er avledet av en felles oppfatning av legitimitet, som igjen bygger på et felles verdisyn. Tilslutning defineres derfor som enighet, og er et viktig psykologisk fenomen i forhandlinger og arbeid med konfliktoppløsning.

Konflikter som oppstår som følge av vår tids forvirrende globale politiske prosesser, avslører stadig mangelen på et felles verdisystem. I det konservative blokksystemet fra den kalde krigens dager, spilte verdisystemene en helt annen rolle. Da var det snarere forståelsen av forskjellene i verdisystemene som var forutsetningen for balansen mellom partene.

Samarbeid, basert på et felles verdisyn, er middelet som skal motvirke konfliktdannelse, men også bidra til å løse konflikter, mener enkelte av oss. Det er imidlertid i forlengelsen av slik tenkning vi kan forville oss inn i meningsløse forestillinger om «rettferdig»- og «urettferdig» krig. Bevisste eller ubevisste forvekslinger av det som oppfattes som rettferdig, og det som er rett. Rettferdige kriger som blir kalt «politiaksjoner», eller «robuste humanitære intervensjoner», faller inn under disse begrepskategoriene.

Kineserne kaller prosessen som leder frem til kategoriseringen av slike internasjonale reaksjoner for «rettferdiggjørelse av begreper». Jeg vil komme tilbake til dette fenomenet senere.

At en global autoritet som FN krever monopol på å ha rett til å anvende makt, vil altså ikke være noen mindre trussel mot stabil fred enn om en stormakt gjør et slik krav gjeldende.

I stedet ønsker vi fortsatt å ha en organisasjon som autoriserer sine medlemmer til å anvende makt³ uten selv å involvere seg i selve praktiseringen. Siden en hvilken som helst stat rettmessig kan komme et offer for aggresjon til hjelp, tilfører denne autorisasjonen lite til det moralske og det rettslige argumentet.

Diskusjonene om autorisasjon i forbindelse med Kosovokrigen har derfor mer karakter av et demagogisk taktisk spill enn klarlegging av behovet for et moralsk og rettslig argument for intervensjonen. Den eneste rolle man kan se at FN hadde, var muligens den politiske og belærende effekten av en fordømmelse i Sikkerhetsrådet.

Viktigst er sannsynligvis at det sosiale og kulturelle innholdet i Sikkerhetsrådets signaler blir spredt. Med mindre disse er rettslig relevante,⁴ oppstår det imidlertid en fare for at maktprojisering blir oppfattet i strid med det legitime, og derved mangle kapasitet til å hevde positiv kontroll. Resultatet blir en underminering av et verdigrunnlag som det er ønskelig å videreføre til konfliktens parter.

Noen velmenende demokrater omgir seg med en terminologi som endrer innhold og karakter etter hvert som forståelsen av konfliktene går opp for dem. Retorikken som oppstår er paradoksalt nok det som skaper grunnlaget for dannelsen av koalisjoner, som i sin tur skal reagere på konflikter etter autorisasjon fra FN. Som Habla Dabla summerte opp i sin mesterlige kunnskapsteori: «Når jeg anvender et ord, betyr det bare det jeg velger at det skal bety». Faren med et oratorisk blomsterspråk som anvendes av politikere som ikke er trent til stringent sikkerhetspolitisk tenkning, kan være meget ødeleggende for selve saken – uansett gode intensjoner og motiver. Dydsetiske handlinger bygger som kjent på kunnskap, og ikke bare på fromme ønsker.

Autorisasjonen har derfor to betydningsfulle kriterier som forutsetninger og betingelser – ideelt sett:

Først at de utøvende politiske lederne må kunne skille mellom realiteter og retorikk, og holde et skarpt skille mellom fakta og fiksjoner.

For det andre at politisk analyse må gå foran, og være atskilt fra de talemåtene som anvendes for å artikulere politikken når den først er formulert. Metodene som velges for å selge en politisk beslutning, må komme etter beslutningen og være underordnet selve politikken.

Dette er ikke alltid tilfelle for våre hjemlige politikere, som er sårbare for internalisering i sikkerhetspolitiske spørsmål når de opptrer i internasjonale fora og miljøer. For dem er det mer vanlig å forme sin politikk etter påvirkning utenfra.

En autorisasjon gitt av FN går vanligvis til en ledernasjon med anmodning om å stille seg i spissen for en koalisjon, og koalisjonens basis er vanligvis en regional organisasjon, som for eksempel NATO i vårt tilfelle.

Slike initiativ kan imidlertid bringe nasjoner og organisasjoner på kollisjonskurs med sine moralske tradisjoner og verdinormer. Våre prinsipper kan da lett bli ofret på enighetens alter.⁵

Vi blir tvunget til å endre standpunkter i vår nasjonale strategi, dersom vi har noen. Vi kan bli invitert til å velge mellom metoder som åpner for balansering av partenes interesser, det vil si maktprojisering og konfrontasjon i stedet for harmonisering av interessene med dialogen som metode. Vi gjenkjenner KFORs maktdemonstrasjon, som har blitt fremstilt som et slags likeverdig alternativ til den altruistiske tenkningen bak tradisjonelle fredsoperasjoner, som er vår tids uttrykk for Nansen-tradisjonen. Det er dette som skaper forvirringen. Det er i dette kunstige krysningspunktet vi finner kimen til den moralske kamuflasjen og sammenblandingen av fredsoperasjoner og krigshandlinger. Det er i dette skjæringspunktet meningsløse begreper som «humanitære operasjoner» og, nå sist, «militær humanisme» oppstår.

Jeg hevder at det oppstår to moralske terskler. Den ene i forbindelse med den politiske prosessen som skal rettferdiggjøre at saken reises i for eksempel FN. Den andre terskelen fremstår etter beslutning i Sikkerhetsrådet om utløsning av maktmidler når dets egne medlemmer skal delta i praktiseringen. I begge tilfeller legges først og fremst stormaktenes egne nasjonale interesser i deltagelsen. Dessuten deres egne nasjonale forståelser av hva som er moralsk akseptabelt.⁶ Vi gjenkjenner noe jeg har omtalt tidligere; det strategiske valget mellom en balansering av interesser eller en harmonisering av dem. I sentrum av dette valget finner vi blant annet vurderingen av tvangsmidler som egnede strategiske redskaper.

I ekstraktet fra studien Sårbarhet og sikkerhet⁷ fremgår det ikke noen drøfting av konsekvensene av ikke å anvende maktmidler.

Både hos I. Kant i hans Zum ewigen Frieden (1795) og hos Michael Walzer i hans Just and Unjust Wars (1977) innledes drøftingene med hva en harmonisering av interesser innebærer, og deretter en analyse av en intervensjons etiske grunnlag. Skal en modell for balansering av interesser fremstilles som en rettferdig forutsetning og rettesnor for en intervensjon, må den bygge på en moralsk tradisjons etiske doktrine. Det vil si; hva som, moralsk sett, karakteriserer det som vi meget upresist kaller rettferdig krig. Selv om «rettferdig krig»- begrepet er meningsløst i seg selv, kan jeg trøste dere med at: «Krig har ikke alltid vært meningsløs og kriminell; den har også hatt mening og en funksjon», som Raymond Aron uttrykker det. ⁸

Vurderingen av situasjonen, før makt kan komme til anvendelse, må altså inneholde bestemmelser om den etiske strukturen:

Først, ved at det moralske argumentet prøves med en forutsetning om ikke anvendelse av makt; forutsetningen omfatter imidlertid særlige unntak som er bestemt på bakgrunn av moralske kriterier.

For det andre, kriteriene fremkommer etter at vi har stilt tre spørsmål: Hvorfor kan makt anvendes (Hva er hensikten)? Når kan den anvendes (Under hvilke forutsetninger)? Og hvordan er den tenkt anvendt (Med hvilke midler)?

For det tredje, må spørsmålene prøves mot kriteriene for den moralske doktrine, som omfatter rettferdig sak, rett intensjon, proporsjonalitet (Mål og midler) og ikke-kombatantes immunitet.

Andre spørsmål trenger seg også på, for eksempel hvilke metodiske undersøkelser er gjennomført før politiske beslutninger blir fattet? Hvilke må iakttas i løpet av konfliktens forløp? Er det fare for sammenblanding av krigshandlinger og fredsoperasjoner? Jeg er redd det siste er tilfellet. Offiserenes rolle som rådgivere i vår tid krever derfor inngående innsikt i disse problemstillingene.

Kosovo operasjonene er et eksempel på et politisk og militært engasjement uten at vi, for Norges del, kan henvise til noen systematisk analyse og vurderinger før beslutningen om deltagelse fant sted.⁹ Da ser jeg bort fra de rent tekniske forberedelsene. Dette forholdet bekrefter mistanken om at vi fortsatt befinner oss i en situasjon med Clausewitz’ tenkning; at militære operasjoner er en fortsettelse av politikken, men med andre midler. Selv i strategiundervisningen ved denne institusjonen, fortsetter man i et foreldet tankemønster. Nasjonalstatens makttriade, dens funksjoner og endringskreftenes virkninger, synes å ha fått en ublid skjebne i undervisningen.

La meg få dvele noe ved våre motiver for deltagelse i krigshandlingene på Balkan. Jeg tenker konkret på luftoperasjonene i Kosovo. På den ene side prinsippene og verdiene som politikerne henviste til, men som de hadde store van­sker med å fremstille som konkrete motiver for sine krigshandlinger. På den andre side en form for krigføring som viste seg å bryte med all erfaring. Jeg tenker først og fremst på erfaringene de siste 15 årene. Vanskelighetene med å anvende høyteknologi i et middelaldersk konfliktmiljø.

Kosovo-tragedien gjenspeilet vestens moderne menneskers manglende forståelse for det tragiske ved sin egen streben etter selvhevdelse, og deres higen etter en dominerende plass i alle sammenhenger og forhold.

På den ene side fremkalte det kraftige sinnsbevegelser og visjonær begeistring som mangler historisk sidestykke, samtidig som de mørkeste sider ved mennesket fikk komme til overflaten i verdienes og rettferdighetens navn. Det var bildet av «den nye humanismen som skulle gjøre slutt på alt inhumant i verden».

Den politiske ledelse, både i EU og NATO, innførte en slags ny «humanisme» i prinsippenes og verdienes navn. Applaudert av kommentatorer i alle medier, selv av kirkelige representanter, kunne Clinton meddele det amerikanske folk, og resten av verden, at man involverte seg nå i en «rettferdig og nødvendig krig for å verne om demokratiets verdier, beskytte sine interesser og fremme fredens sak».

Statsminister Tony Blair erklærte at: «En ny generasjon trekker grensen». Den tyske utenriksministeren Joschka Fischer (!), ble talsmann for det den tyske intellektuelle, Ulrich Beck, kalte «NATOs nye militære humanisme»¹⁰ – en tanke som den amerikanske utenriksministeren Madeleine K. Albright grep med begjærlighet. «Forsvaret av de menneskelige rettigheter er å forstå som et militært oppdrag», mente hun.

De av oss som forsøkte å protestere mot denne form for sammenblanding av krigens rett og våre moralske oppfatninger, ble bare tiet i hjel. Det er det frie samfunns metode å øve sensur på.

NATOs maktprojisering i Kosovo kaster lange skygger både over den politiske og den militære tenkning og handling. Det ble et tankekors når britene kunne meddele at deres del av luftkrigen i Kosovo hadde fått kodenavnet «Operation Agricola».¹¹ I dette tilfellet ble valget av navn kanskje et uttrykk for mer enn det man hadde tenkt seg. På den ene side henspeilte det selvsagt på britenes klassiske dannelse, men på den annen påminnet det oss om Agricolas omfattende forfølgelser og utrenskning av keltere i England under sin tid som stattholder der. Det passet jo godt inn i operasjonene i Kosovo. Historikeren Tacitus, som var Agricolas svigersønn, hevdet at kriminalitet som skjedde i imperiets navn «ikke kunne gjemme seg andre steder enn i frekkheten». Den samme Tacitus, som også er berømt for sin beskrivelse av romernes håndhevelse av rettferdigheten i sitt imperium, sa at: «Røverbandene legger verden øde – og så kaller de det fred».

La meg vende tilbake til vår egen tid og dens problemstillinger.¹² Med neomerkantilismen ble militærorganisasjonene utviklet slik at de ble velegnet som beskyttelse for markedene og produksjonsapparatene. Nå har imidlertid den industrielle utviklingen kommet så langt, og den militære ødeleggelsesevnen nådd et så omfattende nivå, at militære innsatser må underkastes omfattende økonomiske analyser før de kan anvendes. Ødeleggelsene kan rett og slett bli så omfattende at militær maktanvendelse kort og godt ikke lenger lønner seg. Luftkrigen i Kosovo er et slik eksempel. Den ble så kostbar for amerikanerne at de måtte be EU om å bære største delen av omkostningene til det humanitære arbeidet og gjenreisningen av infrastrukturen i krigssonen.

Nasjonalstatene har blitt tvunget til å legge om sine maktstrukturer helt etter de nye forutsetningene. Spørsmålet som reiser seg nå, er om alliansene reflekterer de verdisett som samtidig skal være forenlige med de nasjonale interessene? Og om militær maktanvendelse da er det eneste middel som kan gi beskyttelse? Og er det slik at de sterke nasjonene har fått en for dominerende rolle i organisasjoner og allianser? At de dikterer vilkårene i kraft av sine militære kapasiteter snarere enn sin autoritet?¹³ Er vi egentlig vitner til en paradoksal utfordring av demokratiet?

Et paradoks som også har ledet til advarselen mot å påtvinge nasjoner demokratiet mot deres egne ønsker. Det er alltid vanskelig, ja, noen ganger umulig, å skille ekte kjærlighet til det gode for andre fra strategier til forsvar av våre egne nasjonale interesser. Vi gjenkjenner omskrivningen av Robespierres advarsel mot ønsket om å gjøre mennesker lykkelige mot sin vilje.

Bruken av det moralske vokabularet¹⁴ i politisk sammenheng, synes altså å ha som hensikt blant annet å bidra til manipuleringen av opinionen. Nødvendigheten av manipuleringen er diktert av manglene i logikk for krigshandlingene. Språkbruken er altså snarere diktert av politiske behov enn av moralen og rettferdigheten.

Og tidsfaktoren – den er bensinen på bålet. En velinformert allmennhet som time for time påvirkes av mediene, stiller krav til ledere om raske resultater. «Hva har du tenkt å gjøre med det» syndromet rir statsministeren. «Vi kan jo ikke la dette skje uten å gjøre noe med det». I menneskeverdets navn må vi gripe inn, helst med en «robust humanitær intervensjon»¹⁵ – hva nå det er for noe. Det må bare skje noe, og det må skje raskt.

Maktanvendelse som middel i konflikthåndtering, og konfliktoppløsning, bygger på forestillingene til Clausewitz om at maktanvendelse er en fortsettelse av den politiske prosessen. Fordi det er mulig å bygge opp en slags logikk for et slik syn, har den blitt anerkjent under betegnelsen «realpolitikk». Man skal imidlertid være oppmerksom på at den bare kan praktiseres av de makter som rår over de mest omfattende maktmidlene, og som har evnen til å projisere dem der de måtte ønske det. Kissinger er vår tids største talsmann for praktisering av realpolitikk. Først og fremst er denne politiske og diplomatiske metoden diktert av at det er behov for raske resultater. Tiden teller meget i forholdet mellom den politisk leder og allmennheten. Men, situasjonen kan håndteres annerledes med et lederskap som forklarer, informerer og er tilstedeværende og støtter de som skal ledes. Det vil si et mer robust lederskap.

Hannah Arendt uttrykte det slik: «Når makt kommer til anvendelse har de politiske og diplomatiske prosessene kollapset». Denne tenkningen er selvsagt mer troverdig i og med at politikken og krigen ikke oppfattes å tilhøre det samme kontinuum. Politikken fortsetter – det gjør ikke krigen.

Det var på grunnlag av slike resonnementer at enkelte opponerte mot gjennomføringen av luftkrigen i Kosovo. Det var derfor vi advarte så sterkt mot uttalelsene fra daværende statsminister Bondevik om at «vi ikke deltok i krig», men bare var med i «en begrenset aksjon mot militær mål». Det var selvsagt meget uheldig for hans troverdighet som nasjonens leder. Selv om vår deltagelse bare var av høyst symbolsk karakter, var det tatt en politisk beslutning som var et klart brudd på norsk tradisjon og politisk moral. Det var brudd på Nansen-tradisjonen; en tradisjon som har reflektert det Norge har vunnet sin autoritet på: en altruisme som bygget på vår oppfatning av sosial rettferdighet som fundamental for fredelig sameksistens. Det var dette prinsippet vi forlot ved uttrekningen fra Libanon, og sluttet oss til mer robuste¹⁶ militære aksjoner i Europa. Fra da av har vi gitt vår tilslutning til det maktpolitiske dogme som anvender konfrontasjonen som metode og militære aksjoner som middelet.

General Powel oppfattet den dobbelte utfordringen han ble stilt overfor etter at irakerne var drevet ut av Kuwait. Da så han muligheten til å svinge korpset vest for Shat-al Arab mot Bagdad: «Jeg kan nå gå mot Bagdad, men bør jeg?» Et operativt forhold som det kan gis et enkelt teknisk svar på, men med kraftige moralske føringer i logikken.

Først, hva blir konsekvensene om jeg avstår fra maktanvendelse? For det andre, hvilke logiske kriterier skal gjelde for styrkeinnsatsen? Og for det tredje, den moralske doktrinen som styrer våre beslutninger. Vi gjenkjenner den moralske prøvingen som må finne sted ved all maktanvendelse.

English Summary

«Political Authority, Moral Limits and Use of Force. The Ethical Leap from the Nansen-Tradition to KFOR.»

The author claims that the Norwegian participation in the war against Yugoslavia/Kosovo was a break with the Norwegian tradition and political moral. It is a break with the Nansen-tradition, which gave us an authority based on an understanding of social justice as fundamental for peaceful co-existence. Now we are supporting a dogma using confrontation as method and military actions as tools.

Trond Furuhovde, f. 1939. Øvre Allé 14, 7016 Trondheim. Stabssjef UNIFIL (1988-89), Infanteriinspektør(1989-93), Force Commander UNIFIL (1993-95), rådgiver FD/UD (1995-96), Sjef Distriktskommando Trøndelag (1996-99).