Only he can command who has the courage and initiative to disobey.(1)
William McDougall (1871-1938, britisk psykolog)
Innledning
Temaet ordrelydighet versus ordrenekt, for å bruke to vanlige, men upresise be­greper, har vært et tema for meg noe tid. På mange måter har jeg opplevd dette som et av de viktigste temaene for det jeg vil kalle moralsk kontroll over den massive, dødelige maktbruk som enhver militærmakt er satt til å forvalte.
I 1998 fikk jeg oppleve på kroppen at muligheten for å nekte en ordre nok ikke er noe man skal gjøre i utrengsmål. I januar dette året satt jeg sammen med et knippe andre og forsøkte å sy sammen høringsuttalelser til tidligere versjoner av Verdigrunnlaget, med den utfordringen å samtidig lage noe mer spennende og egenartet enn en fellesnevner av hva alle mente om dette og hint.
Ett av de punktene der gruppen delte seg, og til slutt et mindretall over­be­viste et flertall, var i spørsmålet om nettopp ordrenekt, eller rettere sagt: i spørs­målet om å gå mot en såkalt «lederavgjørelse». Resultatet finnes i en pas­sus i Forsvarets verdigrunnlag, hvor det er nevnt tilfeller hvor oppo­si­sjon mot en fattet avgjørelse ikke bare er mulig, men ansett som en plikt. I denne pas­su­sen er det utvilsomt Vassdalen-ulykken som har fått sin etter­virk­ning:
Når en lederavgjørelse først er fattet, skal den følges lojalt av alle impliserte. Dersom avgjørelsen strider mot alminnelig rettsoppfatning, den enkeltes samvittighet eller setter personellets sikkerhet i fare, er det en rett og en plikt å si fra om dette (s. 15).
Det var i denne prosessen vanskelig for noen å svelge at det skulle stå noe om den enkeltes samvittighet, som noe som kunne foranledige at en avgjørelse ikke skul­le følges. Argumentet mot å ta inn «den enkeltes samvittighet», var at dette ville åpne for det glade vanvidd hva gjaldt ulike kreative begrunnelser for ikke å ut­føre en ordre. Den ble likevel stående som man fortsatt kan lese.
Men dilemmaet som ligger til grunn for denne diskusjonen er man natur­lig­vis ikke kvitt. Det er og blir et dilemma at man på den ene siden organiserer en orga­ni­sasjon strengere hierarkisk enn noen annen for slik å sikre kontroll gjen­nom systemet, det vil i praksis si: fra øverste sjef og nedover, og på den andre siden sikrer en mulighet for at hvem som helst kan bli den reelle sjef i en gitt situa­sjon i det man setter til side den avgjørelse som er fattet. Et sitat fra John av Salis­bury viser at selv om den militære autoritet skulle bli gjort absolutt gjel­den­de, så forsvinner likevel ikke det moralske problemet, for ikke å si: moralske ube­haget:
If you bid me plunge my sword in my brother’s heart or my father’s throat, or into the womb of my wife big with child, I will do in full your bidding, though with an unwilling hand.
Hva skal så til for å nekte å iverksette og/eller fullføre en ordre dersom man ikke lar samvittigheten gjelde uinnskrenket og uvilkårlig? Finnes det gode og dårlige argumenter for å påberope seg samvittighetens «mot-ordre»? Hvor kan man i tilfelle oppdrive slike?
Dette er noen av spørsmålene jeg hadde i tankene da jeg lot et kull med kadetter på Krigsskolen respondere, direkte og skriftlig, på BBCs doku­men­tar­film om My-Lai-massakren (My Lai - 22 år etter).
Undersøkelsen
Undersøkelsen(2) ble gjort 8. og 15. januar (to og to klasser, til sammen fire klas­ser) for kadetter ved Krigs­skolens første avdeling. Disse førsteårskadettene ved Krigs­skolens laveste nivå (Krigsskole 1) har førstegangstjeneste og/eller befals­skole eller tilsvarende bak seg, samt minst ett års tjeneste, i tillegg til det halve året de hadde vært ved Krigsskolen, da under­søkelsen ble gjort. Tema­tik­ken for under­­søkelsen var til da ikke behandlet i etikk­timene som undertegnede var ansvar­­lig for. Kadettene hadde en halv time til å besvare 2 ½ ark som in­vi­ter­te til en del korte svar, noen av disse med mulighet for kortere kommentarer, og noen spørsmål som man kunne svare på flere linjer. Alle som var tilstede svar­te, selv om ikke alle i kullet var tilstede i timene. De 67 som svarte, repre­sen­te­rte 96 % av kullet (70 kadetter).
Av svarene på spørsmål 1 - «Hvilket hovedinntrykk sitter du igjen med etter å ha sett dokumentarfilmen?» - ser man raskt at filmen har blitt opplevd som det vi kan kalle «sterk». Kraftige reaksjoner, fra avsky til forferdelse, kan ses i føl­gen­de uttrykk for inn­tryk­kene: «avsky!», «guffent», «sjokkert», «skrekk, for­ban­nelse», «avsmak», «de som var med på dette må leve i et helvete», «krig er jæv­lig. Hva driver vi med?». Også reaksjoner som tristhet og sorg går igjen. En sier: «Motløshet, avsky og frykt. Får dårlig samvittighet og kvalme. Hjertesorg». En annen sitter igjen med dette: «Uvir­ke­lig­het. Har mest lyst til å gråte». En som samler opp både forargelsen, sjokket og den nedstemte følelsen skriver stikk­ords­messig: «Råttenskap - Tomhet - Yd­myk­het».
I dette siste - «ydmykhet» - ligger det nok en spore av hvordan kadet­tene vur­derer seg selv som potensielle aktører i en lignende, fremtidig situasjon, det vil si: mu­lig­heten for at også norske soldater kunne gjøre det samme som ameri­kan­ske soldater gjorde i Vietnam denne formiddagen i 1968. Én av kadettene set­ter ord på dette introverte når han sier:
Tvinger meg til [å] ville granske meg selv i større grad m.t.p. hva JEG kan være i stand til å gjøre i en slik situasjon.
For mange er dette knyttet til det å være «forundret». En kadett skriver talende om dette:
Et inntrykk av forundrelse [sic!]… Er dette noe som kan skje igjen? Er det mulig at jeg kan oppleve noe lignende? Hvordan vil i så fall jeg reagere?
Filmen setter erfaringsmessig i gang slik refleksjon med nesten naturlovmessig nødvendighet (jeg har sett filmen med kadetter 40-50 ganger i perioden 1997-2001). Jeg inkluderte derfor dette forholdet som et uttrykkelig spørsmål i under­søkelsen. Resultatene på spørsmål 6: «Kunne en nordmann gjort noe liknende under noen omstendighet?», er som følger:(3)
Normalt ikke 15 (22%)
Under noen omstendighet 55 (82%)
Under ingen omstendighet 4 (6 %)
Dette betyr at de aller fleste ikke utelukker muligheten for at norske mann­skaper kunne gjøre noe tilsvarende i en lignende situasjon. Dette er ikke bare en hypotetisk mulighet. På et eksplisitt spørsmål (spørsmål 7) om man «selv har gjort noe som er mot krigens folkerett og/eller som ville vakt moralsk avsky blant utenforstående, eller hørt om andre nordmenn som har gjort slikt», svarer kadettene slik:
selv 1
selv og andre 4
andre 32
ingen 30
Dette betyr i klartekst at majoriteten av kadetter har selv brutt regler i krigens folkerett eller hørt om at andre nordmenn har gjort dette. Dette resultatet er ikke helt lett å fortolke. Man kan tenke seg at kadettene her har fokuset rettet på brudd på krigens folkerett, på alt fra mindre alvorlige brudd på krigens folke­rett til graverende forhold. Samtidig er selve spørsmålsstillingen formulert med «moralsk avsky», som en tydelig ingrediens og forståelseshorisont. Jeg velger derfor å tolke resultatene som at noe over halvparten av kadettene selv har gjort eller vet om ting som dårlig tåler dagens lys. En del av det som skjuler seg bak dette, må man regne med knytter seg til de hendelser fra Kosovo som allerede er kjent fra media. Av egen erfaring vet jeg at det finnes mye mer som ikke er kjent - ennå.
Norske kadetter vet at slikt kan forekomme, og forekommer, blant norsk mili­tært personell. At andre er verre, utelukkes ikke. Én av kadettene mener blant annet at My Lai-massakren av­dek­ker det man kan kalle et amerikansk «under­­skudds­forhold», i dette tilfelle hva gjel­der «evner». Han sier:
Jeg er kvalm og mistror amerikanere og deres generelle evne-nivå mer enn noensinne.
En annen sier under spørsmål 2:
Jeg er skremt over USAs militære system (du kan ikke tenke selv).
Det som i kommentarrubrikken danner seg som et begrunnelsesmønster for at norsk personell kan komme til å gjøre noe lignende, er: a) psykologiske forhold knyttet til stridsstress, b) muligheten for at «pøbler» (én nevner en norsk slik) får med seg andre, med andre ord: forhold som har med alt fra kameratskap, små­gruppe­­nor­mer, massesuggesjon, etc. Dette nevnes av enkelte eksplisitt som en leder­­skaps­ut­fordring. Ingen av de som bare har krysset av for «under ingen om­sten­dighet», har kommentert dette.
Et nærliggende spørsmål å stille seg på bakgrunn av det som nevnes om stress­reaksjoner, er hvorvidt moral og verdier så å si nedkjempes av den gjel­den­de situasjonen. En kadett ser ut til å etablere en årsakssammenheng her:
De som gjorde dette var i en helt spesiell situasjon. De mente de gjorde det riktige. My Lai var deres ventil for de opplevelser de hadde der nede (…) Det som hadde bygd seg opp hos dem var større enn deres moralske og etiske verdier.
En annen kommenterer ganske enkelt sitt svar under alternativet «under noen omstendighet» (spørsmål 6) med:
Det handler ikke om rase, kjønn eller alder, men når en har gått igjennom store nok psykiske lidelser og føler motløsheten blir dette en måte å «hevne seg på». Primitive instinkter.
Dette tør være en konklusjon på kadettenes hovedtendens. Menneskenaturen er slik at psykiske forhold kan fortrenge det moralske til fordel for det mer primi­ti­ve og dyriske. Under spørsmål 1, om hovedinntrykk, er da også denne for­stå­el­sen av krig og krigshandlinger nærmest en del av virkelighetsforståelsen knyttet til det My Lai-filmen dokumenterer. Følgende sitater kan illustrere dette:
Helt vanlige mennesker kan plutselig bli krigsforbrytere (nr 23).
Konstatering av fakta (nr 24).
Krig er grusomt. Alt kan skje i krig. Mennesker blir maskiner som er trent til å følge ordre (nr 25).
Krig er det ultimate kaos, men menneskelig lidelse og forferdelige skjebner. Kaos med­fø­rer at det ofte er vanskelig å se det riktige/trekke riktige slutninger i ulike situa­sjo­ner (nr 27).
De to siste sitatene er interessante. Her forutsetter de aktuelle kadettene at det er en forskjell på å handle som maskin, enten på ordre eller i et kaos, og, på den annen side, å gjøre det riktige og trekker riktige slutninger.
Denne menneskelige tvetydigheten gjenspeiles når kadettene blir bedt om å kommentere påstanden: «Når stresset i en krig øker, minker det moralske an­svaret» (spørsmål 5). En del ser ut til å akseptere dette på en eller annen måte, som nærmest uavvendelig, selv om man skulle ønsket det annerledes, hva nå enn det skal bety. Følgende utsagn illustrerer dette:
Det er bevist i alle kriger. De fleste mennesker har en moralsk terskel, som ofte forsvin­ner i en krig (nr 30).
En majoritet, så langt jeg kan bedømme (resultatene er vanskelige å kategori­sere), forutsetter på ulikt vis at man ikke kan løpe fra moralsk ansvar selv om omstendighetene er som i My Lai-filmen. Denne siste posisjonen kan grovt sett formuleres på følgende måte: Rent faktisk (deskriptivt) vil nok dette skje, og med det for øye er det desto viktigere å arbeide for at slikt ikke skal skje (nor­mativt). Av disse ser mange den første posisjonen som ansvarsfraskrivende. En «absoluttistisk» kadett sier rett ut:
Ansvar kan ikke situasjonsbestemmes, ansvar er absolutt (nr 20).
En mer nennsom kadett sier:
Uenig. Det moralske ansvaret er der like fullt og helt, men grensene for rett og galt kan nok i en viss grad bli mer flytende. Må ha enda sterkere fokus på hva man egentlig holder på med (nr 37).
Hele 10 av 67 mener - uoppfordret - at ansvaret ikke bare er intakt, men at det øker.
Hvordan kadettene kommenterer påstanden ovenfor, viser hvordan kadetter forstår offiserer som moralske aktører i en stressituasjon. Dette forholdet ble også forsøkt tematisert i undersøkelsen ved ulike spørsmål om hvorvidt man skal kunne nekte en ordre, dersom man psykisk fortsatt er i stand til det, og i tilfelle hvilke forhold som kan legitimere dette.
Det første av disse spørsmålene, hvorvidt man skal kunne nekte en ordre, er ikke direkte gjort til gjenstand i undersøkelsen. Allikevel kan man ane et svar på dette under spørsmål 8a, der jeg spør om en offiser bør «læres opp til å ikke følge ordre?» Dette er naturligvis en veldig åpen spørsmålsformulering. Sam­tidig tror jeg svarene røper en tendens. Kadettene svarer som følger:
Ja 39 (58 %)
Nei 28 (42 %)
Jeg velger å tolke dette dit hen at dette spørsmålet er kontroversielt, men at et flertall ser på ordrenekt som en så viktig mulighet at man også må gi mulighet for å forberede seg på dette i fredstid under utdannelse.
Det andre spørsmålet (jf. ovenfor) melder seg derfor: Hvilken type begrun­nelse kan gis for en slik ordrenekt? I undersøkelsen har jeg forsøkt å få resultater på dette spørsmålet ved å gi kadettene mulighet til å prioritere ulike «hensyn til …» som mer eller mindre viktig (1 = høyste verdi; 7(8) = laveste) for om man kan gå til det skritt å nekte en ordre.
I tillegg til de første syv som var originalt med i undersøkelsen:
1. Hensynet til hvordan samfunnet vil oppfatte handlingen i ettertid
2. Hensynet til universelle normer og regler av moralsk karakter
3. Hensynet til reglene/konvensjonene i krigens folkerett
4. Hensynet til de moralske prinsippene som ligger til grunn for krigens folke­rett
5. Hensynet til militær suksess (at operasjonen lykkes/målene nås/opp­dra­get løses)
6. Hensynet til den som gir oppdraget/ordren (høyere sjef i kom­man­do­kje­den)
7. Hensynet til undergitte,
ble det tilføyd et åttende alternativ på an­mod­ning fra en kadett:
8. Hensynet til egne normer, verdier og holdninger.
Ikke alle har benyttet denne siste muligheten, noe som utgjør en liten, men sannsynligvis ikke altfor stor feilkilde.(4) Resultatene ble, grafisk presentert:
Etter min mening er det her de mest interessante funnene ligger. Jeg skal i det følgende kort rette oppmerksomheten mot deler av disse som jeg mener er egnet til å formulere noen spørsmål og hypoteser.
Det første vi kan gjøre er å samle svaralternativene i grovere samlinger. Én måte å gjøre dette på er å skille ut det som har direkte med moral, normer, ver­di­er å gjøre. Det vil si: 2, 4 og 8. I tillegg velger jeg å ta med pri­ori­te­rin­gene av «krigens folkerett», som jeg velger å tolke som nesten likelydende med flere av disse alternativene (ikke minst på grunnlag av egen erfaring: kadetter opp­fat­ter krigens folkerett først og fremst som moral, dernest som jus). Blant disse alter­nativene - 2, 3, 4 og 8 - ligger snittet på mellom 1,8 og 3,1. Holder vi alter­na­tiv 8 utenfor, blir snittet liggende på mellom 2,8 og 3,1. Dette kan tolkes som om disse rangeres, totalt sett, tilnærmet likt. Jeg tror en riktig karakteristikk av disse resul­tatene er at det som oppfattes som «rene moralske hensyn, normer, verdier, etc» tillegges størst vekt når det gjelder muligheten og begrunnelsen for å nekte å adlyde en ordre. Slikt sett er kadettene moralsk bestemt i sin forståelse av dette pro­blem­feltet.
Det som imidlertid melder seg med kraft er hva som kommer mye lavere ned på prioriteringslisten. Først kommer hensynet til undergitte (4,3). Dette kan tolkes som et uttrykk for den ene av bærebjelkene for militær lederskap i en norsk kontekst: å «ta vare på personellet». Man undrer seg likevel over at det tilhørende «løs oppdraget», representert ved alternativ 5, scorer så lavt (5,2). Jeg spør meg: Er vi her vitne til et skille mellom på den ene siden kadetters sam­vit­tig­het og moralske preferanser, og for den saks skyld: moralske for­argel­se, og, på den annen side, det man faktisk er satt til å gjøre som offiser. Det kan se ut som om spenningen mellom «samvittighet», «normer», «verdier», etc., og «mili­tær suksess», er utløst før det er følt som et reelt dilemma.
At hensynet til militær overordnet prioriteres lavt (6,1), er å forvente all den tid det nettopp er vedkommende man vil måtte løsrive seg fra - og som man eventuelt vil måtte «tåle steken» av. Mer oppsiktsvekkende er det at «hensynet til hvordan samfunnet vil oppfatte handlingen i ettertid» kommer like lavt (6,1). Det kan bety at det er hva som skjer «her ute» i stridens hete, og ikke «der hjem­me», som teller når det først blir kritisk. Dette samsvarer med det som ofte sies: «man drar i krig for mor, men dør for kamerat». I dette snevres blikkfeltet inn, gruppeprosessene blir intime og endimensjonale, det er langt hjem til mor og statsminister.
Samtidig fristes jeg til å tolke dette som litt virkelighetsfjernt. Er det noe som virkelig vil innhente deg dersom du unnlater å følge din overbevisning når ting går galt, er det pressen. Ikke nødvendigvis CNN der og da, men en av landets dagsaviser et halvt eller to år etter. Og da har jeg ikke nevnt krigs­for­bry­ter­domstolen som er i ferd med å bli en reell rettsinstans for det inter­nasjo­nale samfunn, og som man må regne med for fremtiden. Jeg lurer også på hvilken moralsk betydning lokalbefolkningen i et innsatsområde har i denne sam­men­heng. Eller regnes ikke dette som et samfunn man forplikter seg moralsk på?
På bakgrunn av det jeg har sagt hittil, mener jeg det er grunn til å fremme følgende generelle hypoteser, med noe videre rekevidde enn det å respondere på å ha sett My Lai-filmen. Videre forskning og undersøkelser må i tilfelle styrke eller svekke disse:
1. Norske offiserer henfaller raskt til moralske størrelser (normer, ver­dier, holdninger) uten å gjøre rede for de militære konsekvenser av dette.
2. Hensynet til eget personell oppfattes som viktigere enn hensynet til oppdraget.
3. Forholdet til samfunnet i vid forstand oppleves ikke som nært og normerende når man tjenestegjør i militære oppdrag.
Jeg er fristet til å betegne dette som både moralsk og militær naivitet. Et symptom på dette kan være at egne normer, verdier, holdninger scorer desidert høyest. Det trenger ikke innebære annet enn at mine normer sammenfaller med de universelle, selv om de allmenngyldige normene bare er viktige så sant de også er gjort til «mine». Men, det kan innebære at verden har blitt fokusert om­kring egne verdier, en form for individualisme, på bekostning av andres, og på bekost­ning av militær pro­fe­sjo­nalisme. Hvis så, kan det være vel så viktig å under­streke plikten til å følge ordrer, som å angi og utdanne til muligheten av å set­te disse til side. En annen måte å formulere dette på, er om militære fag, for­hold og ferdigheter er a-moralske eller moralske. Hvis det er det siste man «går for», så vil det kreve en viss anstrengelse å sammenholde disse to stør­rel­se­ne (’moral’ og ’militær’).
Øyeblikket mellom glemsel og rettferdighet
La meg avslutte med å gi vekt til ett av de lavest prioriterte punktene: hensynet til samfunnet i vid forstand. Jeg hørte i januar et innledningsforedrag av en ameri­kansk general, LTG John P. Abizaid, Director, Strategic Plans and Poli­cies, Joint Command Staff, på den årlige amerikanske etikkonferansen felles for alle forsvarsgrener. Han sa, i god retorisk stil, nesten til det kjedsommelige, men med et dypt alvor som jeg deler: «How would you like to be remembered in the history books?»
Dersom våre liv bare består av nuet, separate øyeblikk som ikke står i noen indre sammenheng, er en massakre for intet å regne. Dersom det bare er øye­blik­ket som teller, teller det egentlig ikke, for i neste øyeblikk har det slut­tet å eksi­ste­re. Når man oppretter en internasjonal domsstol for krigs­for­bry­tel­ser, gjøres dette fordi øyeblikket teller. Øyeblikket står slik i en sammenheng, en vev, med tidli­ge­re tider, med samtiden og med fremtiden, og for å bli teologisk: også med det som tar opp i seg alle tidsdimensjoner. Dette er jødisk visdom fra Holo­caust: Glem­mer man fortidens ugjerninger, gjentas de. Minnes man dem, og døm­mer de som er skyldige, er verden allerede blitt rettferdig - og tiden sam­men­hen­gen­de.
English Summary
«Moral and Military Naivity? Norwegian Army Cadet’s Comments on the My Lai Massacre»
In this article the author presents and interprets the results of a survey among first class cadets at the Norwegian Military Academy. The survey deals with the issues of obeying and disobeying orders, as well as the relation between moral responsibility and combat stress situations. The author claims in some conclu­sive and general hypotheses that: 1) Norwegian officers seem to employ moral measures without explaining the military consequences of doing so, 2) the regards to own personnel is perceived as more important than accomplishing the mission, and 3) the relation to ‘society’ in an extended sense is not regarded as normatively highly relevant.
Bård Mæland, f. 1968. Krigsskoleprest ved Krigsskolen, P.b. 42 Linderud, 0517 Oslo. Se for øvrig omtale i 4:1 (2001).
1 Sitatet er hentet fra O’Leary, M.M (Capt, Royal Canadian Regiment), «Auftragstaktik», http://ducimus.com/Archive/auftrags-oleary.htm (L'Association Canadienne de L’Infanterie/Canadian Infantry Association), lastet ned 15. april 2001, 6 pp.
2 Takk til vernepliktig Marius Johansen og Christer Almquist, Krigsskolen, for diverse hjelp med data­behand­lingen av undersøkelsen.
3 Summen av de ulike alternativene overstiger her 67 (antall kadetter som har svart = 100 %), fordi enkelte har «halvgardert» (3) eller «helgardert» (2) seg, til sammen 74.
4 Jeg har i denne tabellen forsøkt å kompensere for dette ved å se denne kun i forhold til det antall som har prioritert denne på en eller annen måte.