Prestene i Forsvaret kan sies å tjene to «herrer». På den ene siden er de kirkens tjenere, og på den andre siden er de offiserer i et norske Forsvaret. Forsvars­prestene er ansatt i Feltprestkorpset, som er Forsvarets religionsvesen. De er også organisert som prester i et eget prosti i Oslo bispedømme. Dette dobbelte lojalitetsforholdet - med kirken på den ene og Forsvaret på den andre siden - må forsvarsprestene forholde seg til. Opplever prestene dette som en lojalitetskon­flikt? Og, i tilfelle, hvor er lojalitetsbåndene sterkest? Følger de ordinasjonsløf­tet: Å tjene menigheten med Ord og Sakrament?

Både den kirkelige og den militære institusjonen har forventninger til pre­stene i Forsvaret. I denne artikkelen skal vi se på i hvilken grad prestene innfrir de forventningene som stilles til dem. Er det motsetninger mellom rollene som prest og offi­ser, og fører det til rollekonflikter? 

Denne artikkelen baserer seg på forskningsdata fra «feltprestundersøkelsen». Et spørreskjema ble sendt ut til alle de tjenestegjørende prestene i Forsvaret, unntatt prestene i Heimvernet (HV). Spørreskjemaet ble sendt ut i to omganger. Først gang 6. oktober 2000, med en purring 18. januar 2001. Responsen i denne undersøkelsen er overraskende høy. Hele 91,5% av forsvarsprestene har svart. Det er en svarprosent man ordinært ikke kan forvente i denne type spørreunder­søkelser. I denne artikkelen skal vi se på enkelte trekk fra denne undersøkelsen. 

Institusjonelle forventninger og krav

Feltprosten har forventninger til forsvarsprestene. Disse nedfeller seg i stillings­beskrivelsene. Selve stillingsbeskrivelsen har form som for andre stillinger i Forsvaret, men innholdet er spesielt for prestene. Dette vil variere etter den stil­ling og funksjon forsvarspresten har, men vi skal se på hovedtrekkene i dem. De kan gi oss et inntrykk av de forventninger som stilles til prestene. Stillingsbe­skrivelsen skal ikke vurderes i denne undersøkelsen.

Formelt stilles det ikke omfattende militære krav til prestene i Forsvaret. Ut­over teologisk embetseksamen og ordinasjon, kreves det at prestene har avtjent førstegangstjeneste og deltatt på offiserkurs for teologer eller tilsvarende.

De spesifikt kirkelige kravene til forsvarspresten er mer omfattende. For det ene skal han, som andre prester i den norske kirke, utføre geistlige gjøremål. For det andre skal presten være sjefens rådgiver i etiske og moralske spørsmål.

Forsvarsprestens arbeidsoppgaver er omfattende. De spenner fra kirkelige handlinger, etikkundervisning, sjelesorg, soldatkvelder, veiledning i etiske og religiøse spørsmål, og til å delta i personalgrupper og i rusmiddelkontaktnemnd. Dette er arbeidsoppgaver internt ved avdelingene. Ved flere avdelinger har pre­stene også nedfelt i sin stillingsbeskrivelse samarbeid med den lokale menig­hetskirken.

Foruten disse formelle kravene, finnes også en del uformelle forventninger. Disse kan være like vanskelige å innfri. Forventningene knytter seg til person­lige egenskaper som samarbeidsevne, evne til å arbeide selvstendig og tolke den kirkelige tjenesten inn i den militære kulturen.

Er forsvarsprestene i stand til å innfri de formelle og uformelle forventnin­gene som stilles til dem? Er han i stand til å fylle den rollen som forventes av ham, som både «presten» og «offiseren»? Hvilken selvforståelse har forsvars­prestene i disse rollene? Forskningsdata fra feltprestundersøkelsen kan gi oss en pekepinn på hvordan forsvarsprestene forstår seg selv i møte med disse utford­ringene.

Presten som Forsvarets tjener

Prestene sosialiseres inn i den militære kulturen. De gis militær trening og inn­føring i den militære kulturen først ved rekruttskolen, og senere ved offiserskurs for teologer. Prestene i Forsvaret kjenner til den militære kulturen, ifører seg daglig uniform, og har grad som andre offiserer. Spørsmålet er om uniform og grad er noe presten ønsker? Og, ser han dette som hinder i sin tjeneste som prest i Forsvaret?

Tallene tyder på at uniform og grad har stor betydning for forsvarsprestene. De fleste av dem ønsker å beholde nåværende ordning med uniform og distink­sjoner (71,9 %). Noen få vil endre dette. De vil beholde uniformen, men uten distinksjoner, og da eventuelt med et kors (26,6%). Korset som distinksjon vil skille prestene tydeligere fra de andre offiserene. Et mindretall av prestene i For­svaret ønsker å gå sivilt kledd (1,6%).

Distinksjoner kan forståes ulikt. De gir et tydelig ytre tegn på makt, og marke­ring av seg selv i det militære og kirkelige systemet. Den graden presten har vi­ser hans posisjon i hierarkiet. Lavest rang har den vernepliktige presten, som er løytnant, mens den høyest rangen, oberst, tilhører feltprosten. Hovedvekten av prestene er kapteiner eller majorer. 

I undersøkelsen ser vi en tydelig tendens til at det ikke er en sammenheng mellom den graden de har og ønske om bruk av uniform og distinksjoner i for­hold til type stilling. Prestene i ledende stillinger ønsker i like stor grad som av­delingsprestene å beholde uniforms- og gradssystemet. I undersøkelsen er det ikke spurt om det er en sammenheng mellom dette og avlønning.

En viktig forklaring på at prestene ønsker å beholde uniform og grad, kan være at dette over tid har vist seg å ha en funksjon. Graden er for presten en hjelp til å fremme sine saker i det militære systemet. Et eksempel er soldatsa­kene. Her er presten de vernepliktiges røst overfor offiserene. Et annet forhold er at presten er avdelingssjefens rådgiver. For å være på lik linje med andre rådgi­vere i stabene, er det en fordel med graden både for å få gjennomslag i perso­nellsaker og for saker av kirkelig art. Som offiserer med distinksjoner har pre­stene innpass i den militære kulturen.

En tendens i undersøkelsen er derfor at uniform og distinksjoner kan være til stor nytte for prestene i Forsvaret. Det gir dem en posisjon i det militære hierar­kiet, og kan være verdifull i utøvelsen av de kirkelige anliggender. I forlengelse av dette: Hva kan man så videre forvente av en offiser? Jo, han bærer våpen.

Hvordan er det da med prestenes forhold til å bære eget våpen? I følge Ge­nèvekonvensjonen kan de geistlige og sanitetspersonell bære håndvåpen til egen beskyttelse(1). Prestene kan med andre ord velge selv om de vil bære våpen. I un­dersøkelsen ble derfor følgende spørsmål stilt:

«Prester kan i følge Genèvekonvensjonen velge å bære våpen. Bærer du vå­pen under militære øvelser?»

I undersøkelsen er svarene på dette spørsmålet svært overraskende. Nesten to tredjedeler av prestene bærer eget våpen under øvelse (64,6%). Man skulle kan­skje forvente at de har samvittighetskvaler i forhold dette, men det har de tyde­ligvis ikke! Av de spurte er det kun 10,7% som har samvittighetskvaler med å bruke våpen under øvelse. Årsakene til at forsvarsprestene gir dette svaret, kan være flere. Vi kan i utgangspunktet se bort fra at prestene ureflektert tar bruk av våpen for gitt. Det må finnes andre og mer eksplisitte årsaker: Føler prestene et konformitetskrav - eller tvang - til å bruke håndvåpen, slik som de andre offiserene? I undersøkelsen svarer over halvparten av de spurte at deres bruk av våpen har en symboleffekt (54,8%). Det er vel rimelig å tolke dette i retning av at våpen har en sosial funksjon for prestene, at de ved å bære våpen får ekstra tillit i miljøet. Undersøkelsen gir ikke entydig svar på dette. En helt annen tolkning kan være at prestene, på lik linje med andre soldater, må være forberedt på en krigssituasjon. Da kan de i enkelte tilfeller kunne komme i den situasjonen å måtte ta andres liv, for å forsvare seg selv.

I denne undersøkelsen ser vi en tendens blant prestene i deres rolle som offi­serer. De ønsker å bære uniform og å beholde grad. Dessuten sier de fleste ja til å bruke håndvåpen under øvelse. Er dette en konflikt for dem i den rollen de har som prest? Hvilken selvforståelse har de da i rollen som prester i Forsvaret?

Forsvarspresten som kirkens tjener

Forsvarsprestene er som andre prester i Den norske kirke ordinert til å forvalte Ord og Sakrament i den menigheten de skal betjene. Men hvilken selvforståelse har de som prester i Forsvaret? Er identiteten de har som offiserer i konflikt med den de har som prester? Er prestene i Forsvaret kirkens tjenere?

I undersøkelsen ble derfor følgende spørsmål stilt: «Hvordan vil du karakte­risere deg selv i presterollen?». (De samme spørsmålene, foruten «underviseren» og «velferdsoffiseren», og «offiseren», er stilt menighetsprestene i en undersø­kelse fra 1999).(2)

Forsvarsprestene er nyanserte i sine svar på hvordan de forstår seg selv i de ulike rollene. Kun et fåtall svarer at noen av disse rollene ikke karakteriserer dem.

Prestene har sterk bevissthet om at de sjelesørgere (90,8%). Dette kan be­kreftes ved årsstatistikken for FPK der de i år 2000 hadde 7876 sjelesorgssam­taler.(3) Forsvarsprestene er dessuten i stor grad underviseren. De har etikkunder­visning, og da primært for den vernepliktige soldaten. Prestene forstår seg også som den karismatiske personen. De er sosiale, kontaktskapende og inspirerer andre. 

Forsvarsprestene ser seg selv som forkynnere og åndelig veiledere. De er li­turger, evangelister og fagteologer, men i mindre grad menighetsbyggere.

Over halvparten av prestene forstår seg i stor grad som ledere. Med en orga­nisatorisk tilnærming er dette svært overraskende, siden få prester har definerte lederposisjoner i den militære organisasjon. Når dette allikevel er slik, kan det være fordi selvforståelsen og synet på seg selv som leder ikke ses i forhold til den militære organisasjon, men i forhold til den kirkelige funksjon. Presten ser på seg selv som åndelig leder og veileder, som leder av avdelingens gudstjenes­teliv, og som en del av ledelsen i forhold til etiske og religiøse spørsmål.

Prestene forstår seg også i relativ stor grad som administratorer (40%). Hvor stor andel av prestenes arbeidstid går da med til kirkelige anliggender?

Forsvarsprestene er primært presten, og da i ulike roller. De har en bevisst­het om at de i liten grad er sosialetikeren, tilsynsmannen, massemedia arbeide­ren og underholderen.

Prestene er også tydelig i sitt forhold til den militære institusjonen. De er i liten grad offiseren (58,5%), og enda tydeligere at de i liten grad har funksjon som velferdsoffiserer (81,6%).

Nettopp her ligger nøkkelen til å forstå forholdet mellom offisersrollen og presterollen i forsvarsprestenes selvforståelse: Vi har sett at de fleste prestene kan identifisere seg på forskjellig måte med offisersrollen . Når offiseren i denne sammenheng skårer såpass lavt, så står ikke dette nødvendigvis i en motsetning. Presterollen er dypere forankret i forsvarsprestenes selvbevissthet enn offisers­rollen, og sistnevnte blir viktig i den grad den er med på å virkeliggjøre tjenesten som prest.

Forsvarsprestene kjennetegner seg selv i denne undersøkelsen som sjelesør­gere, undervisere, sosiale, kontaktskapende og de som inspirerer. Menighets­prestene i den tidligere nevnte undersøkelsen ser på seg selv først og fremst som forkynnere, men også som sosiale og kontaktskapende. Menighetsprestene for­står seg selv, som forsvarspresten, i liten grad som underholder og massemedia - arbeider.

Forsvarsprestene selvforståelse som «presten» kommer tydelig til uttrykk i statistikken for gudstjenester. Totalt for 1999 hadde de 71 prestene i Forsvaret 1498 gudstjenester. Dette tallet økte til 1783 gudstjenester for år 2000. Sam­menlignet med annen virksomhet i Den norske kirke er denne gudstjenestelige virksomheten på lik linje med andre prosti i Oslo bispedømme, som nettopp FPK kirkelig sogner til. De kirkelige handlingene derimot, er for FPK i et min­dretall (444 kirkelige handlinger i år 2000).(4)

La oss se på gudstjenester og kirkelige handlinger i militære kirker og kapell. Av de spurte prestene har over halvparten av dem i løpet av ett år mer enn 12 guds­tjenester i året (56,5%). Et mindre antall prester har gudstjenester 7-12 ganger i året (14,5%). 22,6% av prestene har gudstjenester 2-6 ganger i året. 6,5 % av presten har gudstjeneste 1 gang i året eller sjeldnere. Foruten disse gudstjenesten er også de såkalte feltgudstjenestene. Hovedtyngden av forsvarsprestene har feltgudstjenester 2-6 ganger i året (64,7%).

Totalt har prestene i Forsvaret ofte gudstjeneste. Til sammenligning med menighetsprestene, har forsvarsprestene ikke ofte høymesse. I undersøkelsen kommer det frem at dette er et dilemma for enkelte av prestene i forsvaret. De har i for liten grad mulighet ved avdelingen til å holde høymesse. Forsvars­prester kompenserer for dette ved å ha kontakt med den lokale menigheten.

I stillingsbeskrivelsen er forsvarsprestene, som nevnt, påkrevd samarbeid med den lokale menigheten. Utover dette ønsker prester i Forsvaret å avhjelpe prestene i sognet med gudstjenester og begravelser. Noen prester forteller at de tar vikartjenester helt bevisst for å kunne holde sine liturgiske ferdigheter ved­like. Totalt har forsvarsprestene et høyt antall gudstjenester, men for enkelte av dem er det ett dilemma at dette ikke er høymesser. En prest beskriver egen situa­sjon som:

[Jeg] savner gudstjenestene i eget arbeid, og er forkynner og liturg av legning.

Denne betoningen av gudstjenestelivets betydning for forsvarsprestene er med på å underbygge antagelsene om forholdet mellom offisers- og presterollen: Prestene i Forsvaret er først og fremst kirkens tjener.

Konklusjon

Jeg innledet denne artikkelen med spørsmålet hvem er forsvarsprestene tjenere for: Kirken eller Forsvaret? Innfrir prestene de forventninger som stilles til dem av både Forsvaret og Kirken? Prestene i Forsvaret er sosialisert inn i den mili­tære kulturen. De ønsker å beholde uniform og distinksjoner, og de fleste velger å bære våpen under øvelser. Dette er ytre forhold i den tjenesten de har som pre­ster i Forsvaret. Undersøkelsen viser at den identiteten forsvarsprestene har som prester er dypere forankret enn den identiteten de har som offiserer. Og det er nødvendigvis ikke motsetninger mellom disse rollene, men de utgjør en helhet - Forsvarspresten som kirkens tjener. 

Så langt er dette enkelte trekk og tendenser fra feltprestundersøkelsen. Det videre forskningsarbeidet med denne undersøkelsen vil se nærmere på de rolle­konfliktene, og de lojalitetsforhold, prestene opplever mellom kirken og Forsva­ret. 

Litteraturliste

Menneskerettigheter i væpnede konflikter. Genèvekonvensjonene og andre gjeldende interna­sjonale regler. Røde Kors, Oslo 1984.

Menighetspresters Levekår. Undersøkelse foretatt annet kvartal 1999 av PiA-Stiftelsen. Rapport utarbeidet av cand. sociol Ola Vaagbø. Oslo 1999. 

«Årsmelding fra feltprestkorpset 2000». Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.

Sverre Stai. Stasjonsprest Bardufoss flystasjon. Vikariat som luftkrigsskoleprest ved luftkrigsskolen i Trondheim 2000-2001. E-post: Sstai@mil.no/sverre.stai@ c2i.net

* Jeg retter herved en takk til orlagskaptein Raag Rolfsen for svært nyttige innspill ifm utarbeidelsen av denne artikkelen.

¹ 1. Genèvekonvesjon art 22 pkt 1.

² PiA 1999.

³ Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.

⁴ Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.