Alle som har hatt sitt virke i Forsvaret som menig soldat, gast eller offiser har støtt på feltpresten. Og de aller fleste som har vært avdelingssjefer i Forsvaret på et eller annet nivå, har hatt glede av feltpresten. I tillegg til å utføre sine for­skjellige geistlige og verdslige embetsplikter, er feltpresten en verdifull medar­beider fordi han bringer med seg et annet perspektiv på livet og tilværelsen inn i den daglige tjenesten i Forsvaret enn Forsvarets. Feltpresten bidrar til å skape samhold motivasjon og avdelingsfølelse gjennom å lede høytidelige handlinger som feltgudstjenester, kirkeparader osv. For sjefen er feltpresten en verdifull ressurs som rådgiver i personellsaker. For de troende i Forsvaret, er feltpresten samlings- og kontaktpunkt. Det gjelder særlig der man tjenestegjør borte fra hjemmet og den menigheten man vanligvis tilhører. Feltpresten forener i samme person offiseren, byråkraten, administratoren på den ene side og forkynneren, sjelesørgeren og forvalteren av sakramentene på den annen. Som samtidig kol­lega og prest har han særlige forutsetninger som samtalepartner og etisk og mo­ralsk støtte og veileder når vanskelige spørsmål av og til melder seg for For­svarets kvinner og menn. Forsvaret driver en mangslungen virksomhet. Ofte medfører virksomheten fare for uhell og ulykker, det være seg i omgang med skytevåpen og sprengstoff, under flyging eller under seilas i trange farvann med høy fart eller i dårlig vær, under operasjoner med feltkjøretøyer utenfor vei, over is osv. Det er godt å ha en feltprest til stede når ulykken er ute, som kjenner tje­nesten og de utfordringer den medfører og som kan sette ord på angst og lindre sorg. Feltpresten er også god å ty til når spørsmål reiser seg knyttet til beret­tigelsen av et yrke som blant annet innebærer at man skal dyktiggjøre seg i å ta andres liv og kan måtte risikere å miste sitt eget. Vanskelige spørsmål vedrø­rende ansvar og plikttroskap, skyld og synd som kan møte enhver soldat, sjø­mann eller flyger i krigstjeneste, tanker alle som kan komme i en situasjon der de må ta liv, eller som i kraft av sitt sjefsansvar, kan bli nødt til pålegge under­lagt personell handlinger som kan medføre at de må ta liv eller risikere å miste sitt eget, vil kunne bli konfrontert med. I farens stund, før man skal i kamp eller ut på et farlig oppdrag som kan medføre risiko for lemlestelse og død, er felt­presten til stede for dem som ønsker det. En dyktig feltprest kan bety svært mye for avdelingsmoralen i en situasjon der stress som resultat av sorg eller frykt truer med å redusere avdelingens effektivitet. Til tross for at Forsvaret og kirken ikke har felles målsetting og at det ikke kan være feltprestens oppgave å styrke soldatenes kampmoral, er realiteten at en dyktig og avholdt feltprest ikke bare er et tilbud til den enkelte mann eller kvinne i Forsvaret, men også en styrkemulti­plikator, en faktor som bidrar til at avdelingen yter mer enn den ellers ville ha gjort.

I kirkelige anliggender står feltpresttjenesten under overoppsyn av biskopen i Oslo. Samtidig er feltprestkorpset organisert som en fellesinstitusjon under for­svarssjefen. Feltpresten er offiser i Forsvaret. Han bærer uniform. I stedet for våpen- eller bransjemerke bærer han korsets merke som tegn på sin funksjon som feltprest. Ettersom feltprestkorpset er en integrert del av Forsvaret, kan det synes naturlig. De færreste reflekterer noe særlig over at feltpresten går i uni­form. Det virker praktisk og hensiktsmessig. Da Kirkerådets utvalg for forskning og utredning i 1975 satt ned en komité for å utrede feltpresttjenesten, ble temaet feltprestens uniformering viet under en halv av utvalgsinnstillingens 47 sider.

Allikevel har jeg, særlig i situasjoner der feltpresten i uniform opptrer sam­men med andre prester i ornat eller i sivil med omvendt snipp, vært slått av at det er noe umusikalsk ved en prest i uniform. Korsets og uniformens estetikk kolliderer. Jeg har også følt uro ved å se korset festet til den militære uniform fordi det kan virke som om kirken dermed ubevisst setter sitt bifallende stempel på krigeryrket. Det blir ufrivillig et anstrøk av «Gott mit Uns». I denne artik­kelen prøver en lekmann å få tak i hva denne uro, dette umusikalske bunner i. Er det noe substansielt som kan begrunnes teologisk, etisk eller moralsk, eller bunner det i en kanskje romantisk men misforstått forestilling om hva som er kirkens og prestens oppgave og funksjon. Er det kort sagt tøv?

Offisersyrket, soldatens profesjon, er en aktverdig og rettskaffen profesjon. Å velge offisersyrket, å gå inn i Forsvaret for om nødvendig å forsvare vårt sam­funn, vår rett til selvbestemmelse, vår frihet og våre verdier, mot væpnet overfall med våpen i hånd, er fortjenestefullt og bra. Men mens det å føre krig i selv­forsvar både er lovlig og rett, er krigens handlinger, isolert sett drap på med­mennesker, alltid avskyelige. Prestens rolle i denne situasjonen er selvsagt ikke å forsvare eller å bifalle disse krigens handlinger, men derimot å være til stede for den som er satt til å utføre dem, med trøst og hjelp både som medmenneske og ved å formidle budskapet om Guds nåde og tilgivelse. Ved å bære militær uniform kan han i noens øyne kunne komme til å bli oppfattet som garantist for at Kristus står på vår side i krigen og at han dermed står mot fienden. På den annen side kan det argumenteres for at presten fyller sin funksjon som sjelesørger i felt mest effektivt ved å solidarisere seg med soldaten gjennom å ikle seg hans uniform og dele hans kår.

Hensikten med denne artikkelen er å sette et spørsmålstegn både ved beret­tigelsen, i teologisk og etisk forstand, av at feltpresten tilhører Forsvaret og derfor bærer Forsvarets uniform, og ved hensiktsmessigheten av at han tilhører Forsvaret og bærer uniform gitt de oppgavene han skal utføre og det budskap han skal formidle. Jeg vil derfor som et grunnlag for å trekke konklusjoner om disse spørsmål, se nærmere på både hva krigen er som fenomen og hva en prest i vår norske evangelisk lutherske kirke er.

Krigen

Forsvaret er opprettet for at det skal ha evne til å føre krig om det måtte bli nød­vendig. I dette avsnittet skal vi kort drøfte årsakene til krig både fra et statsviten­skapelig, sosiologisk og teologisk perspektiv, for deretter å stille spørsmål om hvordan vi som mennesker kan forholde oss til krigen. Med krig mener jeg i denne sammenhengen en stats bruk av væpnet makt mot en annen stat og dens innbyggere.

Krigen er en fortsettelse av politikken med andre midler, skrev Clausewitz.(1) Og politikk handler om forholdet mellom mennesker i samfunnet og om forhol­det mellom samfunnene. Politikkens aktører er i siste instans mennesker, enten de opptrer på vegne av en organisasjon eller en stat, sier den britiske statsviteren E.H. Carr. For å forstå politikkens vesen kreves det derfor at vi forstår hvordan mennesker opptrer overfor hverandre innenfor rammen av en organisasjon eller et samfunn. I noen situasjoner opptrer de egoistisk og viser vilje til selvhevdelse på bekostning av de andre samfunnsborgerne. Andre ganger viser de sosialt sinne­lag, vilje til å samarbeide med andre, til å etablere gjensidige forhold basert på velvilje og vennskap, ja, til og med vilje til å underkaste seg. I ethvert sam­funn framtrer disse to handlingsmønstrene side om side. Intet samfunn kan eks­istere uten at et betydelig antall av medlemmene framviser vilje til samarbeid. Samtidig kan heller intet samfunn overleve uten et sett av sanksjoner som sørger for det minimum av solidaritet og respekt for felles regler som må til for at sam­funnet skal fungere. Ethvert samfunn er derfor preget av en iboende dualisme: Tvang og oppslutning, fiendskap og vennskap, egennytte og fellesnytte, eksisterer side om side. Så også i forholdet mellom samfunn, eller stater om man vil, der realisme og utopi, pragmatisme og idealisme, makt og moral, krig og fred, utgjør uatskillelige deler av utenrikspolitikken. Krig er med andre ord et sosiologisk fenomen, et produkt av menneskenes væremåte i forhold til hver­andre.(2) Også Clausewitz understreker krigens sosiologiske karakter. Trussel om bruk av tvangsmidler eller sanksjoner i en eller annen form, er således et under­liggende premiss for alt diplomati mellom stater. Den franske sosiologen Raymon Aron uttrykker det slik: «Internasjonale forhold har én egenskap som skiller dem fra alle andre sosiale forhold: De utspiller seg i krigens skygge. Eller for å sette det enda mer på spissen: Forholdet mellom stater bærer i siste instans i seg alternativene krig eller fred.»(3)

Som en parallell til sosiologens dualisme mellom egennytten og fellesnytten, og statsviterens dualisme mellom makt og moral, kan vi føre opp teologens dua­lisme mellom syndefall og skapelse: På den ene side: Det syndige mennesket som i stedet for å gjøre det gode han vil, gjør det onde han ikke vil (Rom. 7.19), og på den annen: Mennesket skapt i Guds bilde til å forvalte skaperverket med fullmakt fra Gud. Krigen er et uttrykk for syndefallet. Krigens handlinger er syndens handlinger. Krigens handlinger er alltid grusomme, forrående og livsøde­leggende. Selv når krigen utkjempes for et godt formål, er krig alltid en tragedie. Krigen vil alltid, nærmest per definisjon, ha uskyldige ofre i form av ikke krigførende sivile som får ødelagt sitt livsgrunnlag, mister sine kjære eller selv blir lemlestet eller drept. Når Bibelen allikevel flere steder åpner for at øvrigheten eller staten kan benytte seg av sverdet (f eks Rom. 13,4), såkalt rettferdig krig, så er det i erkjennelse av syndefallet, i erkjennelse av at men­neskenes livsvilkår på jorden er slik at uten en ordensmakt som kan tvinge synden til å holde seg innenfor visse grenser, så går samfunnet i oppløsning.

Ettersom vårt tema er den norske feltpresten og ettersom Den norske kirke er en evangelisk luthersk kirke, kan det være nyttig å gå til Confessio Augustana, for å forstå hva den lutherske reformasjon tenker om krigen. Augustana bygger på Luthers skrifter, men ble ført i pennen av Philip Melanchton til riksdagen i Augsburg i 1530, og har senere fått status som det offisielle uttrykk for luthersk lære.(4) I artikkel 16 heter det at det er tillatt for kristne blant annet å bekle øvrig­hetsstillinger, være dommere, føre rettferdige kriger, gjøre krigstjeneste, med mer. Kristne bør nødvendigvis adlyde øvrigheten og dens lover med mindre lovene befaler å synde. Om det skjer, bør kristne adlyde Gud mer enn men­nesker (Apostlenes gjerninger 5, 29).(5) Artikkel 16 tar utgangspunkt i Luthers såkalte regimentslære. Gud har opprettet to slags regimenter blant menneskene, sier Luther. Et åndelig gjennom Ordet, og uten sverd, for at menneskene skal bli fromme og rettferdige, slik at de med denne rettferdigheten oppnår det evige liv. I det åndelige regimentet håndhever Gud rettferdigheten gjennom Ordet, som han har betrodd til predikantene. Det andre er et verdslig regiment gjennom sverdet, for at de som ikke vil bli fromme og rettferdige for Gud allikevel gjen­nom et slikt verdslig regime ved sverdet skal tvinges til å være fromme og rett­ferdige for verden. Begge regimer er Guds. Det ene til frelse, det andre for å opprettholde verden. I det verdslige regimet hører gjerningene og dermed loven hjemme. Luther mente at det verdslige regimet er nødvendig på grunn av syn­den. Uten tukt som tvinger til en viss ytre rettferdighet, kan ikke verden opprett­holdes. Det verdslige regimes oppgave er derfor å holde det onde nede og å tvinge igjennom det gode. Begge regimenter er Guds redskaper i kampen mot djevelen og synden. Det er derfor en nøye sammenheng mellom dem. Men denne sammenhengen ødelegges dersom de to regimentene blandes sammen. Og sammenblanding skjer dersom evangeliets frihet begrenses av loven eller der­som evangeliets frihet gjøres gjeldende på det verdslige området. Det geistlige regimentet består av Ordet og troens rettferdighet. Her er intet sverd. Her har loven og øvrigheten ingen ting de skal ha sagt. I det verdslige regimente derimot skal loven råde. Dersom loven avskaffes her, slippes alle onde krefter løs. Inntil Herren kommer med dom, og all makt og herredømme blir opphevet, skal man holde verdslig herredømme og øvrighet i ære.(6) Også hos Luther er det med andre ord rom for at øvrigheten kan føre krig, bare krigen er rettferdig. Og her opptrer Luther i en lang tradisjon.

Teorien om rettferdig krig har sin opprinnelse i kristen etikk ca 1000 år før Hugo Grotius begynte arbeidet med å omskape den til gjeldende folkerett.(7) De første kristne var pasifister. I løpet av de første 400 år etter Kristi fødsel hevdet så godt som alle kristne forfattere at krigstjeneste, soldatyrket, var uforenlig med kristendommens prinsipper og med kristen tro. Ved å avvæpne Peter, avvæpnet Herren enhver soldat, skriver Tertullian i år 200. De tidlige kristne bar ikke våpen og utførte ikke militærtjeneste. Men de fordømte vanligvis ikke våpen­bruk fra ikke omvendte, dersom det var nødvendig for å opprettholde samfunns­ordenen. Ikke overraskende mente motstanderne av kristendommen at dette var å overlate «drittarbeidet» til de uomvendte. Da keiser Konstantin omvendte seg til kristendommen i år 312 og ga sin kristne tro æren for framgangen på slag­marken, førte det til splittelse og forvirring blant de kristne. Mange søkte tilflukt i forskjellige utopiske sekter, som etter hvert døde ut eller ble utryddet som kjetterske. Majoriteten tok imidlertid det syn at keiserens omvendelse var svar på bibelske profetier og en anledning til å utbre Guds rike på jorden som man ikke burde la gå fra seg, selv om det skulle bety at man i praksis måte gå på akkord med evangeliets budskap.

Kirkefaderen Augustin, som levde midt på 300-tallet, tar utgangspunkt i at orden er et meget viktig gode og en forutsetning for rettferdighet. Dersom orde­nen er truet, har den kristne ikke lov til å drepe på egen hånd, men kan drepe om han får ordre til det av rette myndighet. Augustin tillater ikke drap i selvforsvar med mindre man er soldat eller offentlig ansatt, og handler overensstemmende med den myndighet som dermed er gitt ham. Det er også tillatt å ta liv, dersom Gud uttrykkelig påbyr det. Augustin legger stor vekt på lydighet mot rette myn­dighet og hevder at en soldat er uskyldig selv når han utfører ordre som ikke er rettmessige. Rettferdige kriger, skriver Augustin, er vanligvis slike som hevner urett, når den nasjon eller by krigshandlingene er rettet mot enten har unnlatt å straffe urett begått av dets innbyggere eller har unnlatt å rette opp urett den har begått.

900 år senere påpeker Thomas av Aquinas (1226-74), som Augustin, at krig er det motsatte av nestekjærlighet, men stiller så spørsmålet om det alltid er synd å føre krig. Hans forbilledlig klare svar er at krig er rettferdig, eller kan for­svares, dersom tre betingelser er oppfylt:

1.      Krigen må føres på vegne av en lovlig autoritet. Krig er ingen privat sak.

2.      En rettferdig sak er påkrevet i den forstand at den som blir angrepet fortjener det på grunn av galt han har gjort.

3.      Krigen må ha til hensikt å kjempe for det gode på bekostning av det onde.

«Gi keiseren det keiserens er, gi Gud det Guds er» (Markus 12.17), betyr altså ikke at politikk og moral er atskilte sfærer. Også politiske handlinger må underlegges moralske vurderinger og går ikke fri for moralsk fordømmelse. Å tenke seg at makt og moral er to forskjellige kategorier, løser heller ikke det grunnleggende problemet med å finne en moralsk berettigelse for fysisk bruk av makt. Dersom vi ikke moralsk kan forsvare bruk av fysisk makt eller fjerne makten fra politikken, står vi i realiteten overfor et uløselig dilemma. Som den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr (1892 - 1971) har sagt det: «Politikken vil alltid være en arena der samvittighet og makt møtes, der etikk og nød­vendighet sammenfiltres og frambringer det levende livets ubehagelige og skjøre kompromisser».(8)

Spørsmålet om en kristen i det hele tatt har rett til å ta liv, og dersom svaret er ja, under hvilke omstendigheter og på hvilke premisser, har med andre ord vært debattema i 2000 år uten at man er kommet fram til et endegyldig svar alle kan akseptere. I en brosjyre fra 1971, «Kirken og Forsvaret» er det formulert slik: «I dette vanskelige spørsmål er et standpunkt uten motforestillinger det samme som et standpunkt uten alvor».(9) For meg er det et poeng å holde fast ved følgende enkle observasjon: Selv om krigen selv skulle være rettferdig, er krigens handlinger isolert sett alltid motbydelige. De av oss som i kraft av vårt yrke kommer i en situasjon der vi må utføre dem, vil måtte leve med det resten av livet gjennom en følelse av skyld og sorg.

Og dette er det kors det kristne mennesket er henvist til å bære gjennom livet: Aldri å kunne oppfylle Guds lov. At alle gjerninger utenfor troen er synder, selv om de kanskje er aktverdige i menneskelig forstand.(10) Like umulig som alltid å elske sin neste som seg selv, er det alltid å overvinne det onde med det gode, alltid å vende det annet kinn til. Soldatens spesielle kors er å måtte gjøre det onde for å forsvare det gode. Og fordi krig er synd, blir for eksempel hellig krig et selvmotsigende og derfor meningsløst begrep. Ingen nasjon, ingen stat eller ideologi, kan påberope seg å ha Gud på sin side i kampen mot en annen nasjon, stat eller ideologi. Gott mit Uns er og blir blasfemi uansett hvilket uttrykk det får.

Presten

Om krig er synd, men samtidig også et sosialt fenomen uatskillelig fra men­neskenes tilværelse, om vi må holde fast ved det femte bud, men samtidig ak­septere at det finnes situasjoner der det er rett å gripe til sverdet mot det onde til forsvar av det gode, om kirken fordømmer krigens handlinger, men allikevel godtar berettigelsen av statens krigsmakt i erkjennelse av at dette forsvar som kirken godtar er befolket av kvinner og menn, de fleste av dem døpt inn i den kristne kirke, mange av dem personlige kristne, hvordan skal da presten forholde seg til krigsmakten, til Forsvaret? Kan presten uten å gå på akkord med det han står for og representerer, gå inn i Forsvaret og utøve sin prestegjerning innenfra som en del av Forsvaret eller bør presten heller gå i møte med Forsvarets kvinner og menn uten selv å være del av Forsvaret? Etter mitt skjønn må svaret henge sammen med hva en prest er, med prestens funksjon og oppgaver. Spørs­målet er kanskje egentlig et spørsmål om hva som er hensiktsmessig. Presten bør velge den tilnærmingsform til Forsvaret som best setter ham i stand til å utføre preste­gjerningen. Så hva er egentlig en prest og hva går prestegjerningen ut på?

Kristendommen er egentlig en religion uten prester i vanlig mening. Det greske ordet for prest, hierevs, som betyr offerprest, brukes i Det nye testamente om de jødiske prester, men ikke om innehaverne av det kirkelige embete. Her brukes presbyter, biskop (episkopos), diakon (diakonos), som alle er betegnelser hentet fra den verdslige sfære.(11) Den gammeltestamentlige presten er først og fremst definert ved sin tjeneste i helligdommen, tempelet. Presten er den som er utvalgt til å tre det hellige nær. På det hellige stedet finner vi alteret, og på alteret ofres det. Prestens viktigste funksjon er å frembære det hellige offer på alteret. Dette er kultens sentrale akt, og presten er definert ved sin kultiske funk­sjon der han er mellommann mellom Gud og folket. Prestetjenesten var så knyttet til tempeltjenesten, det hellige Guds hus, at da tempelet falt ble prestene omtrent uten arbeid.(12) Det kirkelige embetets oppgaver og funksjoner var deri­mot opprinnelig forkynnelse, belæring, sjelesorg, kirkestyre og ledelse av me­nighetens gudstjeneste, men ikke offerkult. De urkristne trodde at det bare var én mellommann mellom Gud og mennesker, Jesus Kristus.(13) Og Kristus er ikke bare prest, han er archierevs, øversteprest. Mens hans folk gjør prestelig tjeneste ved å frambringe takk- og lovprisningsoffer, gjør Kristus øversteprestens tje­neste. Framfor noen var det øverstepresten som bar fram det sonende offer og utløste det sonende blod.(14) Da Jesus Kristus en gang for alle brakte det full­komne offer gjennom døden på korset, opphevet han samtidig all ofring (Hebr 4,14-10,18). Dermed forsvant prestedømmet. Det nye testamente hevder at alle kristne er prester i den forstand at de alle har adgang til å tre fram for Gud uten noen prest som mellommann, og at alle bærer fram sin vandel som et offer for Gud (det allmenne prestedømme, se for eksempel 1. Pet. 2,5.9).(15) Men allerede på 200 tallet får det kirkelige embetet betydning av offerprest, når kirkefaderen Cyprianus (biskop i Karthago år 248), bygger ut en bispeteologi som gjør biskopen til offerprest ved alteret. Dermed blir presten igjen en mellommann mellom folket og Gud, blant annet fordi han representerer Kristus. Cyprianus’ argument er at når Kristus ga befaling om nattverden så må hans ord «gjør dette…» bety «gjør nøyaktig slik som jeg gjør…». Og det Kristus gjorde ved den første nattverd var på foregripende vis - i nattverden - å bringe seg selv som offer. På samme måte bringer presten Kristus som offer i nattverden - på ettergripende vis. Før Cyprianus var alteret knapt nevnt hos noen kirkelig forfatter. Men når alteret nå er introdusert, er også helligdommen - tempelet - potensielt til stede, selv om det i ytre forstand ikke ble reist før keiser Konstantin gikk over til den kristne tro og man begynte å bygge kirker etter mønster av det romerske forsamlingshus - basilikaen.(16)

Reformasjonen fratok gudstjenesten dens offerkarakter og forsøkte å fornye tanken om det allmenne prestedømme. Det protestantiske kirkelige embete er dermed ikke ment å være noen prestefunksjon i egentlig forstand. Den protes­tantiske kirkens prest er ikke en offerprest. Hans oppgave er å forkynne, forvalte sakramentene og øve sjelesorg på vegne av menigheten. Fordi presteembetet går over fra å være en offertjeneste til å være Ordets tjeneste i menigheten, er opp­hevelse av sølibattvangen, som de katolske prestene er underlagt, en naturlig konsekvens. Når man ikke skal utøve en kultisk offertjeneste, trenger man heller ikke være ren.(17) Den protestantiske forståelse av prestetjenesten har ofte ført til at man unngår å bruke ordet prest, og i stedet bruker titler som pastor, for­stander og lignende. Forskjellen i oppfatningen av prestetjenesten hører til blant de grunnleggende forskjeller mellom protestantisk og katolsk kristendom.(18)

For å utdype dette poenget nærmere, la oss igjen gå til Augustana: «Ingen bør lære offentlig i kirken eller forvalte sakramentene uten at de har det rette kall», heter det i artikkel 14.(19) Og i artikkel 5 defineres det kirkelige embetets funksjon: «For at vi kan nå til denne tro er det innstiftet et embete (av Gud) til å lære evangeliet og meddele sakramentene».(20) Artikkel 5 henviser dermed til artikkel 4 om rettferdiggjørelsen, der det sentrale poenget er at man bare kommer til frelse gjennom troen; ikke troen som aktiv handling (et helt sentralt punkt i den lutherske lære er at man ikke kan komme til frelse gjennom sine handlinger), men troen som samkvem med Gud.(21) Og mediet som Gud taler til mennesket gjennom, slik at det kan komme til troen og dermed til det evige liv, er Ordet. Det er Ordet som i følge lutheranerne er det egentlige nådemiddel. Nåden er resultatet av et virkelig møte mellom Gud og det syndige menneske, der Gud taler til mennesket og ved sin Ånd lar det få lytte til sitt Ord.(22) Menin­gen med det kirkelige embetet er med andre ord at det skal bringe Ordet til men­neskene for at de skal få del i den rettferdiggjørende tro. Embetet er dermed nødvendig. Det er rettet mot mennesket og har preg av en tjeneste til og for me­nigheten.(23) Et sentralt begrep i artikkel 14 er kallet. Luther avviser at ordina­sjonen er nødvendig. Det eneste som er nødvendig for embetet er kallet. Ordina­sjonen, sier Luther, er egentlig ikke noe annet enn at biskopen på alles vegne tar ut en og befaler ham på deres vegne å utøve den makt som alle har i like stor grad. Ordinasjonen er dermed rett og slett utøvelse av kallsretten. Ordinasjonen er derfor heller ikke noe sakrament men en kirkelig skikk for utvelgelse og kal­lelse av prester.(24) Dette syn er en konsekvens av læren om det allmenne preste­dømme, som nevnt er et sentralt punkt hos Luther. Fordi alle i menigheten er prester, avhenger ikke kallet av biskopens medvirkning. Luther bruker som eks­empel en flokk kristne som befinner seg på et øde sted uten en viet prest. De ble der og da enige om å velge en blant seg til å utøve prestetjeneste. Og dermed var han prest likeså sant som om alle biskoper og paver hadde ordinert ham. Han ville nemlig være kallet til dette embetet, og det er det eneste som er absolutt nødvendig.(25) Poenget er ikke at de historisk betingede kallsrettigheter oppheves av det allmenne prestedømmet, men at menigheten som presteskap har en selv­følgelig rett til å gripe inn dersom evangeliet undertrykkes, enten av de myndig­heter som har kallsretten eller av menighetens prest. Luther ønsket antakelig at biskopen skulle utøve kallsretten som representant for den kallende kirke. For biskopen utøver ikke kallsretten i egenskap av en foresatt som i kraft av sin vielse eier denne myndigheten, men derimot som tjener som er pålagt å utøve kallsretten på vegne av menigheten. Luther hadde ikke ment reformasjonen som en ny kirkedannelse, men derimot som en konsekvens av at kirkens hierarki hadde sviktet. Han hadde helst sett at den katolske kirkes gjeldende kanoniske ordning kunne bevares. Det var biskopene og paven selv som måtte ta skylden for ordningens oppløsning, fordi de forfølger kirken og undertrykker evangeliet. Men fordi lutheranerne ikke betraktet seg som kirkestiftere, er det rimelig, på­peker den danske teologen Leif Grane, at Augustana anser bispeembetet for det normale i kirken. Men heller ikke biskopen er rett biskop alene i kraft av sin ordinasjon. Dersom han ikke utøver Ordets tjeneste skal han ikke adlydes.(26) Den som ikke utøver Ordets tjeneste er atter legmann. Det å være prest i den evange­lisk lutherske kirke, og dermed i Den norske kirke, er således ikke å være opptatt i en stand, hevet over andre, men å utføre et embete på vegne av, i tjeneste for andre.(27)

Etter dette ville jeg når jeg som kirkefremmed lekmann trer inn i en norsk kirke for første gang, ventet å finne en forsamlingssal. Foran forsamlingen eller menigheten, en av menighetens medlemmer, valgt som forstander av menig­heten eller på menighetens vegne, som utlegger teksten, iført sine vanlige sivile klær. Men dette er beskrivelsen av bedehuset eller dissentermenighetens for­samlingslokale. Det passer dårlig som beskrivelse av en norsk kirke. For hva er det jeg finner når jeg går inn i gudstjenesten i en av Den norske kirkens kirke­rom? For det første alteret oppe i koret, gjerne hevet noen trapper opp i forhold til kirkesalen der menigheten sitter. Over alteret, altertavlen som et symbol på Kristus, av og til bare et kors, noen ganger et krusifiks, ofte et bilde eller et re­lieff med scener fra bibelen. Og bak alteret, i full presteskrud, snart med ryggen mot menigheten, henvendt til Gud i bønn på menighetens vegne, og snart vendt mot menigheten, henvendt til den med Ordet fra Gud. Foran alteret kan det komme fram en lekmann og lese fra bibelen. Bak alteret, i det aller helligste, er det åpenbart bare presten som kan tre inn. Og under nattverden kommer menigheten fram til alteret, der de faller på kne foran presten, nå i fullt ornat, og får av ham brødet og vinen med ordene: «Dette er Jesu legeme» og «Dette er Jesu blod». Om jeg et øyeblikk glemmer forklaringene på hva en prest er, men bare vurderer det jeg ser og hører når jeg trer inn i en norsk kirke under gudstje­nesten - hva må jeg da tro om prestens rolle og funksjon, hva er det jeg faktisk observerer? Jo, jeg observerer en prest som åpenbart ikke bare er en av menig­heten. Han er iført prestedrakt, som skiller ham fra menigheten. Prestedrakten gir ham en verdighet som plasserer ham over det vanlige menighetsmedlem og en myndighet til å lære menigheten den rette tro. Presten i fullt ornat er ikke noe alminnelig menighetsmedlem som utlegger skriften på menighetens vegne og i tråd med menighetens felles forståelse av hvordan skriften skal utlegges. Presten er lærer, ikke elev. Og han står ikke til ansvar for menigheten for sin forkynnelse han står til ansvar for sin biskop. Han er del av et kirkelig prestehierarki. Og når jeg observerer presten utføre liturgiens koreografi, er det ikke forstanderen eller pastoren jeg observerer, men presten som mellommann mellom Gud og menig­heten, mellommannen som formidler menighetens bønner til Gud og Guds Ord til menigheten. Og under nattverden ser og hører jeg tydelig offerpresten bære fram offeret for Gud: «Dette er Jesu blod»! Etter gudstjenesten, under kir­kekaffen, når han ikke lenger utøver Ordets tjeneste, da framstår han vel igjen som lekmann og en av menigheten. Men nei, han framstår fremdeles som prest med sin runde snipp og tiltales og behandles av menigheten med den respekt som tilkommer en foresatt. Hvordan kan jeg ha misforstått dette så fatalt? Åpen­bart fordi det er avstand mellom den lutherske kirkens beskrivelse av det kirke­lige embete og måten det kirkelige embete praktiseres og utøves på. Jeg må kon­statere at en prest i Den norske kirke, uansett hva kirken lærer i dette spørsmål, i praksis opptrer og fungerer som en mellommann mellom Gud og menigheten, og at han som sådan er overordnet menigheten. Arven fra før reformasjonen, slektskapet med den katolske kirke, er synlig til stede både i Den norske stats­kirkens presteordning og i dens liturgi.

Feltpresten

Tiden er nå inne til å se nærmere på feltprestens spesielle stilling. Jeg vil da konsentrere meg om den norske feltpresten, og tror det kan være hensiktsmessig først kort å sette feltpresttjenesten inn i en historisk ramme.(28)

Det kan hevdes at vi i praksis har hatt feltprester i Norge fra den dag kristen­dommen kom til landet. Kongene som kristnet landet gjorde dette med militær makt og ved hjelp av et presteskap som hadde direkte tilknytning til kongen og hans hird. Både Olav Trygvasson og Olav den Hellige hadde knyttet til seg så­kalte hirdbiskoper. Etter hvert som kirken utover på 12- og 1300-tallet får en mer selvstendig stilling, forsvinner hirdbispen. I stedet får vi hirdprester som i tillegg til sine geistlige oppgaver etter hvert også får administrative oppgaver som skriver og regnskapsfører. Kongens kapellan hadde også overoppsynet med kongens skattkammer og var dermed skattmester, fehird. Fra stillingen som fehird utviklet kanslerembetet seg. På begynnelsen av 1300-tallet ble kans­lerembetet knyttet til Mariakirken i Oslo, som også var kongens kapell. Samtidig ble en av hirdprestene utpekt til visekansler. Dette organisasjonsmønsteret av­speiler den nære forbindelsen i middelalderen mellom kirke og administrasjon, og dermed også med militærvesenet. Hvordan kirkens betjening av soldatene var organisert, hang nøye sammen med forståelsen av forholdet mellom stat og kirke.

Etter reformasjonen ble Kongen formelt og reelt kirkens øverste myndighet. Kongen hadde ansettelsesmyndighet og ansvar for kirkens administrasjon og økonomi. Han hadde faktisk også det avgjørende ord i de lærestrider som opp­sto. Etter hvert som verneplikten tar form kommer den kongelig administrerte kirke i et direkte forhold til soldatene. Biskopene får ansvar for å utpeke egne prester til å være tilstede under eksersisen, og holde bønner og gudstjenester så lenge den varte. De får også ansvar for å utpeke prester til tjeneste som felt­prester i krig.

Fra hærordningen av 1628 og fram til 1814 er konge, statsadministrasjon, kirke og militærvesen tett sammenknyttet. Når det tales om krig brukes ofte bilder fra Det gamle testamentet: «Den krig som Jahve var med å støtte, den hellige krig, fortsettes i den kristne kongens kriger. Den kristne soldat er en soldat som Gud er med og hjelper».(29) Som nevnt innledningsvis kunne ingen geistlig i oldkirken være stridende soldat. Også den katolske kirkes asketiske presteideal umuliggjør noe slikt. Med reformasjonen blir dette annerledes. Og vi kjenner til at prester har deltatt aktivt som befalingsmenn og soldater, blant annet under krigen i 1808. Et annet eksempel er en biskop som fikk militært kommandoansvar i Nord Norge.(30) Ansvaret for den sivile administrasjonen var ofte knyttet til presten, som dermed også trekkes inn i organisering av og re­kruttering til eksersis. I sommerhalvåret foregår eksersisen gjerne på kirke­bakken etter gudstjenesten. Presten vurderer hvem som kan antas som soldat og får samtidig kontroll med soldatens skriveferdighet og kunnskaper i katekismen. Det var også en del prester knyttet til de viktigste garnisonsstedene. Første gang vi hører om en garnisonsprest er i Halden i 1661.

Også etter 1814 var det et nært forhold mellom kirke og stat, i og med Grunnlovens bestemmelse om at Kongeriket skal ha den evangelisk lutherske religion som statens religion. Det første kapitlet i hærens tjenestereglement fra 1820 omhandler således gudstjeneste og kirkeorden. Her kan man for eksempel lese at «Sand Gudsfrygt er Grunden til al Dyd, Rettskaffenhed og Redelighed; den bør uskrømtet udøves av enhver Krigsmand».

I 1905 innføres en ny ordning for feltpresten, som blant annet innebærer at han skal gå i uniform. Uniformsreglementet forutsetter en feltprost med oberst­løytnants status og feltprester av kapteins og premierløytnants grad, utstyrt med distinksjoner og med korset som bransjemerke.

Ordningen av 1905 varte helt fram til 1940. Etter hvert som norske avde­linger og enheter oppsto ute, kom feltprester i fast funksjon. Dels var det sjø­mannsprester som ble ansatt som feltprester, dels var det prester som var med som befal eller menige. Prestene fulgte avdelingene som mot slutten av krigen rykket inn i Norge. Feltprest Erling Fagerheim overvintret for eksempel med den norske garnisonen på Svalbard 1943-44, og var samtidig nestkommanderende på øya. I oktober 1944 fulgte han 2. bergkompani til Finnmark.

I innstilling om feltpresttjenesten fra 1975 fortelles det om hvordan opple­velsen av den felles kamp mot fienden gjorde at folk, kirke og nasjon for en kort periode var sveiset sammen.(31) Feltprestordningen vakte derfor ingen reaksjoner og ingen vesentlig motstand. Det var naturlig og riktig at kirken var der de stri­dende soldater var. Kirkens ledelse hadde selv initiert en bevisst motstand mot okkupantene. Denne enhet og kirkens nasjonale oppgave i denne krisetiden kommer klart til syne i de instruksene som ble utarbeidet for feltpresttjenesten. I en av disse, instruksen for 1. norske brigade i Skottland, heter det blant annet i paragraf 4 at: «Feltpresten skal virke for de kristelige og nasjonale verdier, og for en høy moral blant soldatene, samt en klar forståelse for deres oppgaves betydning for landets frigjørelse og fremtid…»

Etter frigjøringen ble Forsvarsdepartementets Prestekontor opprettet under feltprost Korens ledelse og med feltprest Dahle som kontorsjef. Kontoret fikk ansvar for prestene i alle tre forsvarsgrener. I det store og hele fortsatte man etter mønsteret fra før krigen.

I 1946 ble det så oppnevnt en bredt sammensatt komité for å utrede den framtidige ordningen med feltpresttjenesten. Komiteens innstilling dannet den feltprestordningen vi hadde fram til 1975, og som vi finner klare spor av i ordningen som ble etablert da. Oslo biskop gjøres til øverste geistlige tilsyns­mann for feltpresttjenesten. De øvrige biskoper forutsettes å føre tilsyn med felt­presttjenesten innen sine bispedømmer. Feltpresttjenesten ledes av en feltprost med bistand av et militært kirkeråd. Kirkerådet skal ha 5 medlemmer: Felt­prosten, én geistlig representant oppnevnt av Kirkedepartementet, én stabsoffiser oppnevnt av Forsvarsdepartementet, én representant for de kristelige ungdoms­organisasjoner - oppnevnt av Oslo biskop og velferdssjefen i Forsvars­departementet. Rådet skal uttale seg ved ansettelse av feltprost og skal ellers «ha sin oppmerksomhet henvendt på det som kan fremme det kristelige og moralske livet innen Forsvaret.»(32) Feltprosten skal være i full stilling med oberstløytnants grad, med adgang til å stige til oberst. Foruten feltprosten an­settes faste feltprester med tittel av garnisonsprest av kapteins grad, med mulig­het for avansement til major. Forslaget bestreber seg på å gi feltprestkorpset en klar kirkelig tilknytning, blant annet ved at ansettelser skal gå via Kirkedeparte­ment og biskop og ved etableringen av et kirkeråd. Utvalgets forslag får en god mottakelse. Bisperådet er kritisk til å etablere et kirkeråd, det er det hele. Striden kommer til å stå om feltprestkorpsets plass i det militære system. Utvalget gikk inn for at feltprosten skulle ha en selvstendig stilling tilsvarende sanitetssjefens. De politiske myndigheter ville at feltprosten skulle være administrativt underlagt undervisnings- og velferdstjenesten i Forsvaret. Og slik ble det, fram til 1953, da feltpresttjenesten ble skilt ut som eget korps. Den bærende idé bak utskillelsen var prinsippet om samsvar mellom en kirkelig og en militær organisasjon.(33)

Feltprestkorpsets oppgave, slik den ble formulert i kgl.res. av 22/10-1954, er nå å lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden. Fagområdet omfatter: Kirkelige handlinger, geistlig virksomhet, sjele­sorg, moral, sosialetisk orientering, karakterdannelse, samvirke med religiøs virksomhet og nasjonalkulturell folkefostring. Feltprestkorpset står administ­rativt under Forsvarsdepartementet, kommandomessig (militært) under forsvars­staben og i kirkelige anliggender under overtilsyn av Oslo biskop. Den norske feltprestordningen innebærer at feltpresten er ordinert prest og dermed innehar det hellige presteembete. Feltprestordningen forutsetter ordinasjon. Feltprest­tjenesten er også underlagt den alminnelige kirkerett og står under ordinært kirkelig tilsyn. Feltpresttjenesten er en autonom åndelig tjeneste innenfor kirken, samtidig som den er statsforvaltet. Den virker og forkynner ut fra sin forståelse av Den hellige skrift og sitt eget oppdrag. Feltprestkorpset er en kirkelig felles­institusjon med så vel prester (forstandere) og teologer fra Den norske kirke, som fra andre trossamfunn. Feltprestordningen er ikke til hinder for at det insti­tueres en egen tjeneste for personell fra andre trossamfunn enn Den norske kirke. Feltprosten og feltprestene er allikevel ikke kirkelige embets- og tjenes­temenn, men har militær status.(34)

Feltpresten skal først og fremst utføre den kirkelige tjeneste som Forsvarets personell er vant til å regne med i lokalmenigheten: Gudstjeneste, andakt, natt­verd, personlige samtaler, brudevigsler, begravelser, dåp og konfirmasjon. Felt­presten skal avlegge besøk i vaktarrest og sykestue, behandle sosialsaker, med­virke ved sosiale arrangementer, kameratkvelder osv. I tillegg skal feltpresten være sjefens rådgiver i religiøse, moralske og sosiale spørsmål, og han skal gjennomføre prestens time i henhold til oppsatt timeplan. Disse timene skal ikke brukes til forkynnelse, men behandler først og fremst sosialetiske og sam­livsspørsmål gjennom informasjon, samtale, spørsmål og debatt.(35)

Ved omorganiseringen av 1975 ble feltprestkorpset lagt under Forsvarets overkommando som en fellesinstitusjon, i likhet med for eksempel Forsvarets sanitet. Feltpresttjenestens overordnede mål er, når dette skrives, å utøve en fullverdig kirkelig tjeneste overfor Forsvarets personell i krig og fred. Det overordnede mål er brukket ned i fem delmål: 1. Utøve kirkelig forkynnelse, diakoni og undervisning, 2. En feltpresttjeneste som fungerer etter sin hensikt ved beredskap og i krig, 3. Motiverte medarbeidere med pastoral og fagmilitær dyktighet på alle nivå i feltprestkorpsets organisasjon, 4. En logistikktjeneste som dekker de operative behov i krig og fred, 5. Tydeliggjøre feltprestkorpsets kirkelige identitet.(36) Det samlede antall feltprester i tjeneste i Det norske for­svaret har år om annet ligget på 55.

 Utvalget som utredet feltpresttjenesten i 1975, slår fast at feltpresttjenesten er en kategorialtjeneste i Den norske kirke, som i prinsipp må betraktes på linje med andre kirkelige spesialtjenester som sykehusprester, fengselsprester og sjømannsprester. Feltpresttjenesten må være en kirkelig tjeneste. Den må utføres på kirkens egne premisser og ikke innholdsbestemmes av bestemte politiske eller militære hensyn.(37)

 Historien om den norske feltpresttjenesten er historien om en prestetjeneste som gjennom flere hundre år og helt til i dag har vært en integrert del av For­svaret. Fram til og med annen verdenskrig har feltpresttjenesten også i varier­ende grad gjort felles sak med Forsvaret og langt på vei identifisert sin mål­setting med Forsvarets. Historien om feltpresttjenesten etter annen verdenskrig er historien om en tjeneste som forsøker å markere sin uavhengighet i forhold til det Forsvaret den er en organisatorisk del av. Det blir lagt vekt på at feltprest­korpsets målsetting er en annen enn Forsvarets, og en forsøker å fjerne seg fra den tradisjonelle funksjonen som sjefens rådgiver. Spørsmålet er hvor vellykket dette har vært. Det kan hevdes at til tross for fine formuleringer om det motsatte, henger mange feltprester og også mange av Forsvarets sjefer fast i de tradi­sjonelle forestillingene om feltprestens rolle og oppgaver i Forsvaret. Det innle­dende avsnittet i denne artikkelen kan stå som vitneprov på det.

Ønsker vi uniformerte feltprester?

Vi er nå kommet til det punkt at vi kan gjenta spørsmålet i innledningen: Ønsker vi uniformerte feltprester? Hensikten med dette avsnittet er nå å trekke inn de praktiske og fornuftsmessige argumentene som verserer til støtte for at felt­presten bør være ansatt i Forsvaret og derfor også bære Forsvarets uniform, for å veie disse argumentene opp mot de prinsipielle spørsmålene vi har drøftet oven­for: Hva er en prest, hva er en feltprest, og hvordan forholder kirken seg til krigen og krigens institutt, Forsvaret.

Slik jeg ser det, henger spørsmålet om berettigelsen og hensiktsmessigheten av om feltpresten er en del av Forsvaret, og derfor bærer Forsvarets uniform, først og fremst sammen med faren for sammenblanding av det geistlige og det verdslige regiment, for å bruke Luthers terminologi. Og sammenblanding skjer som nevnt dersom evangeliets frihet begrenses av loven, eller dersom evange­liets frihet gjøres gjeldende på det verdslige området. For å si det på en litt mer moderne måte: Sammenblanding skjer dersom feltpresten i ord eller handling, bevisst eller ubevisst, lar det komme til uttrykk at kirken gjør felles sak med Forsvaret i bekjempelse av fienden, at kirke og forsvar egentlig har felles mål­setting: Forsvar av oss og våre verdier mot den andre. Sammenblanding skjer også dersom feltpresten går videre fra å kritisere Forsvaret eller sjefens disposi­sjoner, og bruker sin prestelige autoritet til å formane Forsvarets kvinner og menn til ikke å adlyde ordre eller beslutninger. I disse eksemplene skjer sam­menblandingen ved at evangeliets frihet gjøres gjeldende på det verdslige om­rådet. Sammenblanding skjer videre i det øyeblikk feltpresten ikke står fritt, eller ikke føler at han står fritt, til å kritisere Forsvaret eller sjefens disposisjoner på grunnlag av kristen tro og etikk. I dette eksempelet skjer sammenblandingen ved at evangeliets frihet begrenses av loven. I innstilling om feltpresttjenesten har komiteen selv pekt på feltprestens tradisjonelle rolle som rådgiver for sjefen og hans utførende hånd på sjelesorgens område, og uttalt at den kan bidra til sam­menblanding av kirkelig og militært ansvarsområde. Det blir ikke klart at felt­presten er og må være kirkens mann.(38)

I Håndbok for feltprester fra 1959 er det anført at sjefen har plikt til å dra omsorg for både soldatens legemsside og sjelsside, og at han når det gjelder sjelssiden benytter seg av en spesialoffiser, feltpresten. Det er altså sjefen som har ansvaret for det religiøse liv. Komiteen påpeker at denne tankegang synes å forutsette det gamle prinsipp om fyrsten som vokter av begge lovens tavler, med andre ord som ansvarshavende både for folkets forhold til Gud og for mennes­kenes forhold til hverandre. Det er jo denne tankegangen som ligger bak vår statskirkeordning, der Kongen er kirkens øverste leder i den forstand at han «paa­ser, at Religionens offentlige Lærere følger de dem foreskrevne Normer.»(39) Håndboken var i ferd med å gå ut av bruk på det tidspunkt komiteen skrev sin innstilling. Men de finner allikevel grunn til å påpeke at å overføre dette prinsipp til de militære avdelinger også i fremtiden kan bidra til en sammenblanding av kirkelig og militært ansvarsområde.(40) Men nå er det faktisk slik at den militære sjef også i dag anser at han har et videre ansvar for sitt underlagte personell enn det rent administrative. I Forsvarets verdigrunnlag fra 1998 heter det for eksem­pel at «dette etiske fundament [vårt kristne og humanistiske livssyn] er bærende for all ledelse og samarbeid i Forsvaret» og at: «det skal gjenspeiles i all virk­somhet og spesielt i personellpolitikken»(41) Verdigrunnlaget har status av et direktiv fra Forsvarssjefen til Forsvarets sjefer. Det kan ikke være tvil om at Forsvarssjefen med dette har tatt ansvar på et felt som feltprestkorpset har ansett som sitt virkeområde. Muligheten for sammenblanding er altså fortsatt til stede.

I innstillingen om feltpresttjenesten peker utvalget på at det fra kirkens side er avgjørende å ha en tjeneste som på en fullverdig måte formidler hele kirkens budskap og tilbud om personlig omsorg. Det vil si at kirken i Forsvaret primært skal tjene den militære som menneske. Tale til militære kan fra kirkens side ikke bli vesensforskjellig fra tale til andre. Det sentrale i forkynnelse og sjelesorg må her som ellers være livets grunnleggende spørsmål om godt og ondt, rett og galt, død og evig liv. Utvalget peker videre på at mennesker lever i bestemte sam­menhenger som bestemmer store deler av deres problemer. Så også for de mili­tære, som dels kan ha individuelle problemer, dels problemer i forhold til For­svaret som maktstruktur. Presten må være villig til å ta opp denne problemstil­lingen, men ikke for å gjøre militærtjenesten problemfri. Det er umulig. Kirken kan ikke ensidig og ukomplisert begrunne en maktstruktur, og dermed gjøre for­svar til en moralsk plikt. Men kirken kan begrunne rett til nødverge, og dermed rett til å avtjene verneplikt. Prestens oppgave er verken propaganda eller forti­else, men å hjelpe til med å formulere spørsmålene på en riktig måte for å få fram reflekterte standpunkter med motforestillinger.(42) Feltpresttjenesten skal altså samtidig være fullverdig kirkelig tjeneste i Forsvaret og en militær organi­sasjon underlagt militær kommando. Utvalgsinnstillingens forfattere mener alli­kevel at det er mulig å unngå sammenblanding mellom Forsvarets og kirkens målsetting. Forutsetningen er at kirken ikke motiverer sin tjeneste ut fra noe annet hensyn enn menneskets religiøse, etiske og sosiale behov.(43) Vi må for eksempel insistere på at i den grad feltpresten i det hele tatt skal være rådgiver for sjefen, så må det være teologiske råd han gir og ikke råd fra en teolog.

Dersom det er grunnlag for å hevde, slik jeg mener å ha godtgjort ovenfor, at presten i Den norske kirke, og dermed også feltpresten i Det norske forsvaret, i realiteten, og slik presteembetet praktiseres, fungerer som mellommann mellom Gud og menighetens medlemmer, oppstår et annet problem beslektet med det forrige: Den uniformerte mellommannens kommunikasjon blir lett en dobbelt­kommunikasjon. Soldaten hører Guds Ord, men ser offiseren. Han hører felt­presten lyse Guds velsignelse over seg. Han hører feltpresten fortelle at Gud har forlatt ham alle hans synder. Men han ser at det er offiseren, en representant for Forsvarets ledelse, som lyser velsignelsen og formidler syndsforlatelsen. Særlig i en situasjon preget av angst og tvil, når soldaten er mest sårbar og aller mest trenger til støtte og trøst, kan det være fristende å tro at velsignelsen ikke bare ble lyst over soldaten, men også over soldatgjerningen, slik at han nå skyldfritt og med frimodighet kan gå ut på slagmarken og ta livet av fienden i Guds navn.

En viktig grunn til at feltpresten er ansatt i Forsvaret, går i uniform og har offisers status, er at det er praktisk. Uniformen og offisersstatusen gir innfly­telse. Man får ting til. Det er også utvilsomt slik at i det man inngår som en inte­grert del av en organisasjon, får man et helt annet kjennskap og forhold til orga­nisasjonen enn om man går inn i den fra utsiden. Slik innsikt i organisasjonens virkemåte og forståelse for dens forutsetninger er selvfølgelig nyttig for felt­presten i hans daglige dont. Problemet er at man kommer i et lojalitetsforhold til den organisasjonen man tilhører og overfor den sjef man er underlagt. Som militær embets- og tjenestemann må presten være underlagt den samme lojali­tetsplikt som enhver annen embets- og tjenestemann i staten. Det vil si at når ledelsen har trukket sin konklusjon, er diskusjonen slutt. Man slutter rekkene. Mer alvorlig er det kanskje at feltpresten kan komme til, mer eller mindre ufrivillig, å framstå som en apologet for eksempel for omstridte og folkerettslig og etisk diskutable be­slutninger, som at norske soldater skal bidra i flyangrep mot et annet land (Serbia 1999), som verken har angrepet eller truet vårt land. Denne problemstil­lingen er både blitt mer aktuell og vanskeligere etter at Det norske forsvaret nå ikke bare skal delta i krigshandlinger som ledd i forsvaret av Norge, i en situa­sjon der vi først har vært angrepet - rendyrket selvforsvar i folkerettslig forstand - men også må være forberedt på å delta i krigshandlinger utenfor landets grenser, i situasjoner som ikke kan anses som rent selvforsvar. Det har for øvrig også vært hevdet at det er nødvendig at feltpresten bærer uniform i felt fordi han ellers ikke vil kunne gjøre krav på beskyttelse i henhold til Genevekonven­sjonene om krigens folkerett. Dette er ikke korrekt. Det er nok med et armbind eller liknende som identifiserer presten som krigførende part.

Et annet argument for uniform og offisersstatus har vært at det skaper en avdelingstilhørighet. Stoltheten over å tilhøre en avdeling er med på å skape den type kontakt og tillitsforhold som er en forutsetning for at presten kan drive effektiv sjelesorg og forkynnelse. Kirken er tilstede som en integrert og respek­tert del av avdelingen. Det er her legitimt å stille spørsmålet om det, når en slik avdelingsstolthet oppstår i feltprestens hjerte, fortsatt er kirken som er tilstede i avdelingen eller om det er noe annet. Er det ikke fare for at det heller kan være slik at underveis til det hensiktsmessige og i identifikasjonen med avdelingen, i den grad at det skaper avdelingsfølelse og stolthet, så har kirken mistet sin sjel?

I innstilling om prestetjenesten pekes det på at når forkynnelse av Guds ord og undervisning i kristen tro og etikk kan foregå også i en militærleir, så er det fordi de aller fleste offiserer og soldater er døpt og tilhører den norske kirke. Begrunnelsen for feltprestens tjeneste ligger altså i folkekirkeordningen. Felt­presttjenesten er en ren kirkelig tjeneste og hviler på det faktum at ca 95% (i 1975) av det norske folk tilhører Den norske kirke.(44) Det kan synes som om dagens forsvarsledelse deler denne forutsetningen. I Forsvarets verdigrunnlag fra 1998 heter det nemlig at Forsvarets virksomhet skal være grunnet på «sam­funnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett.»(45) Nå er jo samfunnet i ferd med å endre seg. Langt færre nordmenn er medlemmer av kirken, og vi har fått og vil få et økende innslag av nye landsmenn som bekjenner seg til helt andre religioner enn kristendommen, og som også har krav for respekt for sitt livssyn og rett til å praktisere det. Verdigrunnlaget erkjenner for så vidt denne utviklingen. Men det ligger nok allikevel en liten uavklart motsetning mellom verdigrunnlagets utsagn om å for­ankre etikken i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, og ønsket litt lenger ute i dokumentet om at Forsvaret skal gjenspeile «et stadig rikere mang­fold av kulturer og livssyn.»(46) Og jeg vil hevde at vår nåværende feltprest­ordning heller ikke er tilpasset denne utfordringen. Dersom folkekirken ikke lenger eksisterer, er en feltprestordning som er begrunnet i folkekirken moden for revisjon. Man kunne tenke seg at feltprestkorpset ble gitt et økumenisk opp­drag ved også å få ansvar og legge til rette for prester eller geistlige fra andre trossamfunn, også ikke-kristne. Jeg kan ikke finne noen henvisning til noe slikt økumenisk ansvar i feltprestkorpsets målstruktur fra 1995.

Konklusjon

Fordi krigens handlinger er synd mot Guds bud, og presten er forutsatt å skulle formidle Guds nåde til menigheten gjennom Ordets tjeneste, kan han vanskelig være en del av krigsmakten og samtidig inneha det hellige presteembete, uten å blande sammen det geistlige og det verdslige regimentet. Ved å iføre seg krigs­maktens uniform og symboler i form av rangtegn og ved, som en integrert del av Forsvaret, å underkaste seg militær kommandomyndighet, er feltpresten faktisk blitt en del av krigsmakten. Og det hjelper ikke at vi sukrer pillen ved å kalle krigsmakten forsvar. Det norske feltprestkorpsets tradisjon er i vår tid i stor grad sprunget ut av erfaringene fra annen verdenskrig. Da hadde vi en sterk følelse av at vi sto på det godes side mot det onde. Det var nærliggende midt i eksistenskampen å tro eller håpe at Gud var på vår side. Det er, etter mitt skjønn og av grunner jeg har redegjort for, nødvendig at vi fjerner oss fra den tanke­gangen, særlig i en tid da Forsvaret ikke lenger bare er et militært forsvar av Norge, men også kan bli gitt i oppdrag å gå i strid utenfor landets grenser for andre mål enn rent selvforsvar.(47)

Dersom vi ønsker en prestetjeneste som kan betjene Forsvarets personell, men samtidig ikke kan akseptere en prestetjeneste der det kan oppstå tvil om hvilket standpunkt kirken står på i forhold til krigen og krigens handlinger, ser jeg bare to løsninger: Den ene løsningen kaller jeg tillitsmannsmodellen, den andre sjømannsprestmodellen. Jeg er med andre ord skeptisk til å videreføre dagens ordning, nettopp fordi faren for sammenblanding er til stede i for stor grad.

Tillitsmannsmodellen er det allmenne prestedømme i praksis. Men ord­ningen er antakelig i motstrid til hvordan presteembetet vanligvis er organisert og praktiseres i Den norske kirke. Tillitsmannsmodellen åpner opp for at vi kan definere oss ut av problemet med sammenblanding, ved å fastholde, i overens­stemmelse med læren om det allmenne prestedømme, at presten er prest bare når han utøver Ordets tjeneste, ellers ikke. Løsningen kan bygges opp etter samme modell som tillitsmannsordningen i Forsvaret: Kirken kaller ordinerte prester til å avtjene verneplikt eller gå inn i Forsvaret som vervede eller befal, for at de parallelt med tjenesten kan virke som prest blant Forsvarets personell. På samme måte som befal og menige har tillitsvalgte, har de dermed også sin egen prest, som deler deres skjebne og kår, er som dem og blant dem, men er kallet til å forkynne Ordet for dem. Forsvarets bidrag vil da være at de er forpliktet til å registrere ordinerte prester blant personellet, og sørge for at prestene blir be­ordret ut til avdelingene, og da særlig avdelinger i felt eller på øvelse, men også til større garnisoner. På samme måte som for de tillitsvalgte, må Forsvaret være forpliktet til å sørge for at det blir lagt til rette for at presten kan utøve sin gjer­ning. Det innebærer at det ved garnisonen, basen, flystasjonen og om bord alltid bør være en kirke, et kapell eller et vigslet rom som kan brukes til samtale, andakt eller gudstjeneste. Om mulig bør det i felt settes opp et telt eller avses en bandvogn reservert for slik tjeneste. Det vil måtte innebære at uniformsregle­mentet gir presten rett til å kle av seg uniformen og iføre seg prestedrakten når han skal utøve sitt kirkelige embete. Og som for den tillitsvalgte i tillits­mannssaker, må det selvsagt reglementsfestes at presten har direkte tilgang til sjefen i geistlige saker. Selv om presten går i uniform til daglig, når han ikke utøver prestetjeneste, vil dobbeltkommunikasjon blir så godt som umulig. For selv om den tillitsvalgte vanligvis går i uniform, er det aldri tvil om at det er fag­foreningen eller soldaten han representerer, og ikke ledelsen. Når presten tar av seg uniformen og blir prest, vil det på samme måte heller ikke være tvil om at det er kirken han representerer og ikke Forsvaret. På samme måte som tillits­mennene, må prestene være representert i Forsvarsdepartementet med et preste­kontor, som kan legge fram feltprestenes behov og krav og formidle feltpreste­nes inntrykk fra tjenesten i dialog med Forsvarets øverste politiske og militære ledelse. Fordelen med denne løsningen er at alle relevante trossamfunn uten videre kan inkluderes i den. Dersom vi derimot legger den oppfatning til grunn at presten er prest i kraft av sin ordinasjon og at han derfor er prest også når han ikke utøver ordets tjeneste, på samme måte som legen som er lege også når han for eksempel raker løv i hagen, ja, da har vi slik jeg ser det ingen annen løsning enn Sjømannsprestmodellen.

Sjømannsprestmodellen består i at Den norske kirken etablerer et feltprest­korps utenfor Forsvaret, med oppdrag å gå inn i Forsvaret med forkynnelse og sjelesorg, etter omtrent samme modell som Sjømannsmisjonen. Sjømanns­presten er ikke rederiansatt. Det behøver heller ikke feltpresten å være. Også for denne ordningen er det en forutsetning at Forsvaret pålegges å legge forholdene til rette med forlegningsplass til presten og med lokaler der han kan drive sin virksomhet. Den norske kirke ville her måtte finne seg i å ha samme status i For­svaret som andre kirke- og trossamfunn. Det bør også med denne ordningen etableres et feltprestkontor ved Forsvarsdepartementet, med oppgave å formidle kommunikasjon mellom feltprestene ute og Forsvarets øverste ledelse.

Uansett om vi velger å beholde vår nåværende feltprestordning eller går for en av de to andre modellene jeg har antydet, bør etter mitt skjønn praksis med kirkeparade, prestens medvirkning under parade for fanen, og all annen kirkelig medvirkning i seremonier som bevisst eller ubevisst er uttrykk for at Gud vel­signer krigens institutt og krigens handlinger, tas opp til ny vurdering.

Tiden er, etter mitt skjønn, inne til å foreta en ny vurdering av forholdet mellom kirken og Forsvaret. Dette er særlig nødvendig fordi Forsvaret har fått en ny rolle som går ut over det rene forsvar av fedrelandet. Det er også nød­vendig fordi folkekirken, grunnen feltprestordningen hviler på, er i ferd med å forvitre. Vurderingen bør ha to siktemål: For det første bør den ta sikte på å klargjøre det teologiske grunnlaget for forholdet mellom kirken og Forsvaret. Mitt inntrykk er at det ikke bare hos denne skribent, men også ute i feltprest­korpset, fortsatt er mye uklart tankegods å rydde opp i på dette området. For det annet bør feltpresttjenesten ha et økumenisk perspektiv i den forstand at den er organisert slik at det blir praktisk og lettvint å integrere andre kirkesamfunn enn den norske og andre trossamfunn enn det kristne. Om vi skal ha en felt­presttjeneste som er gagnlig for det flerkulturelle Norges folkeforsvar, har vi ikke annet valg.

English summary

The author asks whether chaplains should wear uniform. According to the Lutheran tradition it should be distinguished between God's rule in spiritual matters and the "worldy" realm (regiment). The author claims that Norwegian chaplains confues these matters, appearing both as warrior (officer) and a representative of the holy priesthood. The author proposes two possible ways out of this impasse: Either to become an elected representative among the soldiers, or to work according to the model of Norwegian Seamen's Mission. Whereas the first would embody the common priesthood, the second would guarantee chaplaincy as independent to the military.

Jacob Børresen, f.1943. Granfossveien 7, 1.etg., 1324 Lysaker. Ubåttjeneste (1968-76), adjutant for Forsvarssjefen (1976-79), militærstipendiat NUPI (1983-95), sjef KNM Oslo (1985), militær sekretær for Forsvarsministeren (J.J. Holst, 1986-88), NATO Defence College (1989), Sjef Operasjonsstab Forsvarskommando Nord-Norge (1990-93), Sjef Trøndelag Sjøforsvarsdistrikt (1993-94) nestkommanderende Ops-log divisjonen i SHAPE, Belgia (1994-97), kommandant Akershus festning (1997-98), stabssjef i Forsvarets overkommando/ Sjøforsvarsstaben (1998-2000). Avskjed i nåde etter søknad desember 2000. Driver som frittstående konsulent innen sikkerhetspolitikk, strategi og militærteori og er for tiden engasjert av Institutt for Forsvarsstudier som medforfatter av Forsvarets Historie Bind 5, perioden 1970 - 2000.

¹ Carl von Clausewitz, On War. Sitatet er hentet fra Michael Howard og Peter Parets Indexed Edition, Princeton University Press, 1976.

² E. H. Carr, The Twenty Year’s Crisis 1919-1939. An Introduction to the Study of International Relations, Macmillan Press, 1981, s. 96.

³ Raymond Aron, Paix et Guerre entre les nations Calmann-Lévy, 1984.

⁴ Leif Grane, Confessio Augustana - Oversættelse med noter. Innførelse i den lutherske reformations hovedtanker, 3. udgave, 3. oplag, Gyldendal, København 1976, s. 6.

⁵ Grane 1976, s. 140-141.

⁶ Grane 1976, s. 146-150.

⁷ Denne framstillingen bygger i all hovedsak på Sidney Baileys framstilling i boka War and Conscience in the Nuclear Age, Macmillan, London 1987.

⁸ Carr 1981, s. 95.

⁹ «Innstilling om feltpresttjenesten». Innstilling fra en komité nedsatt av kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten, Oslo, januar 1975, s. 39.

¹⁰ Grane 1976, s. 48.

¹¹ Ole-Martin Nymoen, «Prest», artikkel i Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, bind 9, s. 545.

¹² Oskar Skarsaune, «Det kirkelige embete: fra presbyter til prest og biskop - noen bibelske og oldkirkelige momenter», Tidsskrift for Teologi og Kirke nr. 3, 2000, s. 216.

¹³ Nymoen Store norske leksikon, bind 9, s. 545.

¹⁴ Skarsaune 2000, s. 217.

¹⁵ Nymoen Store norske leksikon, bind 9, s. 545.

¹⁶ Grane 1976 s. 132 og Skarsaune 2000, s. 226.

¹⁷ Skarsaune 2000, s. 217.

¹⁸ Nymoen Store norske leksikon, bind 9, s. 545.

¹⁹ Grane 1976, s. 127.

²⁰ Grane 1976, s. 50.

²¹ Grane 1976, s. 42.

²² Grane 1976, s. 57.

²³ Grane 1976, s. 57.

²⁴ Grane 1976, s. 130.

²⁵ Grane 1976, s. 129.

²⁶ Grane 1976, s. 127-133.

²⁷ Grane 1976, s. 30.

²⁸ Framstillingen i de følgende avsnitt bygger på «Innstilling om Feltpresttjenesten» fra jan. 1975, s. 11-21.

²⁹ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 13.

³⁰ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 20.

³¹ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 15.

³² «Innstilling om feltpresttjeneste», s. 16.

³³ «FPK, ny organisering», vedlegg B, modell IV, pkt 1.

³⁴ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 22-23.

³⁵ «Innstilling til feltpresttjenesten», s. 25.

³⁶ «Målstruktur for FPK».

³⁷ «Innstilling til feltpresttjenesten», s. 31.

³⁸ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 32.

³⁹ Grunnlovens §16.

⁴⁰ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 32.

⁴¹ «Forsvarets verdigrunnlag», Forsvarets overkommando, 1998, s. 9.

⁴² «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 26.

⁴³ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 27.

⁴⁴ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 32.

⁴⁵ «Forsvarets verdigrunnlag», s. 9.

⁴⁶ «Forsvarets verdigrunnlag», s. 11.

⁴⁷ «Innstilling om feltpresttjenesten», s. 21.