Bokanmeldelser

PACEM 4:1 (2001), 107-111

ISSN 1500-2322

En murstein om feltpresttjenesten i den katolske kirke

Torbjørn Olsen: Die Natur des Militaerordinats: Eine geschichtlich-juridische Untersuchung mit Blick auf die Apostolische Konstitution «Spirituali Militium Curae», Kanonistische Studien und Texte, Berlin: Dunker & Humblot, 1998, 560 ss.

I mesteparten av kirkens historie har man kunnet finne kristne soldater. Etter Konstantins tid har dette vært relativt lite anfektet før den moderne pasifistiske bevegelse.

Siden kristne mennesker behøver kirkelig betjening, og kirken gjennom tidene, særlig i krigstid, har villet imøtekomme behovet, har det like lenge forekommet feltpresttjeneste.

Dette er en tjeneste som den lokale kirke, med sin ordinære embedsstruktur har vanskelig for å utføre. Feltpresttjenesten vil derfor alltid være en særtjeneste på siden av «kirken for øvrig». Den vil derfor ofte være en tjeneste, som utføres med spesielle fullmakter.

Tjenesten står i en spenning mellom Kirken, som «eier» prestetjenesten og Staten, som «eier» militærmakten. Stat-kirke-problematikken blir ofte akutt aktualisert i denne spenningen. Er feltpresttjenesten å forstå som «kirken i forsvaret» eller «forsvarets kirke»?

Siden det er konkrete kriger med bestemte felttog som har synliggjort behovet for – og utløst – iverksetting av feltpresttjeneste, har tjenesten ofte vært preget av fleksibilitet og ad hoc løsninger. Den stabile feltpresttjeneste i fredstid er i all hovedsak et moderne fenomen. Med sin avhandling bidrar Torbjørn Olsen på en spennende og utfordrende måte til å tenke prinsipielt om feltpresttjenesten. Han behandler katolsk feltpresttjeneste. Men både det faktum at forfatteren har flere års praksis som feltprest i det norske feltprestkorpset, og tjenestens mange universelle problemstillinger, gjør at boken fortjener å bli lest av alle som er interessert i feltpresttjenesten- både prinsipielt og historisk.

Ikke desto mindre er det tjenestens kirkerettslige spørsmål, som står i forgrunnen for forfatterens interesse. Historiske eksempler og linjer står som bakgrunn for- og illustrasjoner til de kirkerettslig bindende dokumenter som er avhandlingens gjenstand.

Det gjør at denne leser, med sin teologiske utdannelse fra et luthersk fakultet, og tjenesteerfaring fra norsk feltpresttjeneste, tidvis sitter med en følelse av å «drukne» i kanonisk rett. Samtidig evner forfatteren å pirre den historiske interesse med sin grundige bearbeidelse av hendelser og dokumenter fra 1600-tallets tredve-års krig i Europa til den moderne feltpresttjenesten etter det annet vatikankonsil.

Med sin avhandling leverer Torbjørn Olsen oss, både på godt og vondt, en «murstein». Jeg tror den ikke vil være å komme utenom for den som vil være med å tenke kvalifisert og prinsipielt om feltpresttjenesten i vår tid. Som sådan er «mursteinen» en «hjørnestein». Men som mursteiner flest er den tung og ikke umiddelbart gjennomtrengelig. Boken bærer preg av å være en publisert vitenskapelig avhandling, snarere enn en lesebok. Den er skrevet på tysk, noe som i seg selv begrenser tilgjengeligheten. I tillegg inneholder teksten en stor mengde sitater som ikke er oversatt. Det er mulig at man kan forutsette at professorer i en bedømmelseskommisjon behersker fem språk, i tillegg til tysk og latin, men for mange av oss i «den interesserte allmue» hadde det vært å foretrekke å få teksten presentert i en noe mer popularisert versjon.

Heldigvis hjelpes lesningen av stadige oppsummeringer og en gjennomført struktur. Jeg vil tro at man kan få godt utbytte av bare å lese oppsummeringene dersom man er interessert, men skremmes av tekstens omfang.

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med to sterke ønsker. Det første grenser til utidighet, når jeg etter å ha lest en så grundig og interessant fremstilling som Torbjørn Olsen har gitt oss, ønsker meg at han kunne skrevet en popularisert artikkel basert på det arbeidet han har gjort med sin avhandling. Publisert f.eks. i herværende tidsskrift. En slik artikkel kunne bidra til nødvendig refleksjon omkring vår egen feltpresttjeneste. Det andre ønsket lesningen har vakt hos meg, er at noen, på samme grundige og vitenskapelig kvalifiserte måte, kunne behandle den hjemlige feltpresttjeneste.

En nyttig bok for lagfører og general – og de imellom!

Det er sjelden akademisk litteratur kryper inn under huden og rører magen og ikke bare intellektet. Tidligere ble bokens tema dekket av begrepet «psykiske stridsreaksjoner» og ble framstilt i ekstrem varianter med ravende gale soldater og befal som ikke lenger kunne gjøre rede for seg. En slik framstilling gjorde temaet kuriøst og uvirkelig, langt fra den fredelige hverdag vi kjenner som normal.

Sivilt og militært engasjement internasjonalt, i krig og krise områder, og ved større ulykker i Norge har ført til at mange har gjort egne erfaringer om mestring i krig , krise og fred. Med sin pedagogiske bakgrunn henter forfatteren kunnskap fra psykiatri og psykologi, og ikke minst fra militær erfaring i ledelse fra det militære miljø, og gjør dette tilgjengelig for de fleste.

Det er et stort tema med mange retninger som lett kunne avvises som stoff for et lukket fagmiljø. Med sin pedagogiske bakgrunn henter forfatteren kunnskap fra Psykiatri og psykologi og ikke minst fra militær erfaring i ledelse og gjør dette tilgjengelig for de fleste. Bare dette uttrykker noe av spennet og sprangene i boken. En bok som er nyttig for alle fra lagfører til general.

Boken veksler fra en akademisk diskusjon ut fra et rikt kildemateriale til direkte råd til ledere, både til bruk i ledelse og hjelp til egen mestring. Den fyldige Litteraturlisten er glimrende for de som ønsker å gå dypere i temaene.

I sin progresjon er boken springende, men sprangene er logisk. Jeg kan i et kapittel bli sporet til et tema jeg mener er relevant og burde vært behandlet, hvor boken da i neste kapittel gjør nettopp dette.

Språket er muntlig og lett tilgjengelig også i de delene som er mer akademisk preget. Enkelte steder kan meningen bli pakket inn i litt «platte» fraser, boken hadde tjent på å vært mer direkte også på disse stedene. Kanskje det er «sivil» tilpassning? Boken pakker heldig vis ikke bort noen temaer.

En bok som ikke bare bør leses, men også eies da den også vil egne seg for en leder å hente fra hylla i en kritisk situasjon for gode råd!

Gammel tradisjon og nyere militære utfordringer

James Turner Johnson: Morality and Contemporary Warfare, Yale University Press 1999. 259pp. £ 16.95

James Turner Johnson er en av vår tids mest profilerte representanter for rettferdig krig-tradisjonen. Det er da også denne tradisjonen som legges til grunn som fundamentalperspektiv i hans studie av moralsk utfordringer som knytter seg til nyere bruk av militær makt innenfor en politisk kontekst (s. 4). En av Johnsons påstander er at «rettferdig krig», slik han forstår den, samsvarer og er konsistent med både folkerett og menneskerettighetene (s. 7). En annen måte å si dette på, er å hevde at rettferdig krig-modellen er den beste måten å begrunne militær maktbruk på dersom man skal operere innenfor de konvensjoner og erklæringer som de fleste nasjoner har forpliktet seg på. I tillegg hevder Johnson at rettferdig krig-tradisjonens forståelse av forholdet mellom politikk og militærmakt forblir fundamentalt stabil.

I den sammenheng er det interessant å se hvordan han utnytter en sammensatt tradisjonsstrøm med all den endring og ulike fasetter som vil måtte finnes her. At Johnson forstår rettferdig krig-tradisjonen som en bevegelig tradisjon, går klart frem av begreper som: ‘war changes - moral issues changes’ (s. 1), ‘dialogue’, ‘development’, ‘mutual influence’ (s. 25), ‘product of historical experience’ (s. 39), ‘expansion’, ‘renewal’ (s. 40). Johnson ser nemlig en dynamisk sammenheng mellom rettferdig krig-tradisjonen i sine historiske former, og hvordan den fortsatt er relevant for utviklingen innen krigføring, folkerett og den politiske forståelsen av maktbruk.

Interessant er det at Johnson hevder at tiden etter den kalde krigens slutt har satt fart i den etiske refleksjonen rundt bruk av militær makt. I vår tid er det, i følge Johnson, åpnet for et etisk tyngdepunkt i den (sikkerhets)politiske debatten. Det vil i praksis si at (sikkerhets)politiske diskusjoner ikke kan reserveres til parter og deres egeninteresser alene. Også etisk refleksjon har en plass i dette landskapet fordi den utgjør et selvstendig perspektiv på både indrestatlige og mellomstatlige anliggender. For Johnson er dette «perspektivet» ensbetydende med rettferdig krig-tradisjonen, i etterkrigstiden særlig representert ved Paul Ramsey og Michael Walzer (s. 10).

Dette perspektivet kontrasteres dernest i forhold til a) realisme, b) ulike «evig fred»-bevegelser, og til slutt, med aktuell relevans fra Kosovo-krigen, c) moralsk opprørthet (ss. 16-21). Johnson anser rettferdig krig-tenkningen som: «a body of moral wisdom», «a proper forum», videre: en vestlig «synthesis of idealist and realist [positions]», samt en blanding av religiøse og filosofiske elementer (ss. 22f). Hans egen posisjon innefor rettferdig krig-tradisjonen kan betegnes som «presumtion against injustice» (s. 35), en posisjon han mener Augustin og Thomas Aquinas representerer (s. 49). Denne til forskjell fra en jus contra bellum, eller «presumption against war», som han mener var tilfelle hos mange under den kalde krigen, særlig markant uttrykt i hyrdebrevet fra de katolske biskopene i 1983 (ss. 34f).

Nå er ikke rettferdig krig-tenkningen et selvinnlysende system som ved egen hjelp klart kan uttrykke seg selv. Som tradisjon betraktet, trenger den fortolkningshjelp. Johnson fremstår i den sammenheng som en rettferdig krig-fortolker. Et viktig tolkningsprinsipp for ham er at ordningen av elementene innenfor rettferdig krig-tenkning ikke er likegyldig. Helt konkret betyr dette at jus ad bellum (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon, håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei) skal ha prioritet fremfor jus in bello (krigføring; proporsjonalitet og diskriminering mellom militære mål/stridende og ikke-militære mål/stridende). Johnsons prioriteringer slutter imidlertid ikke der. Også innen jus ad bellum skjelner han mellom deontologiske (rett årsak, kompetent myndighet, rett intensjon) og klokskaps-aspekter («prudential»; håp om suksess, total proporsjonalitet, siste utvei). Med dette kan man noe grovt si at «rett» og «plikt» understrekes fremfor «klokt» og «mest hensiktsmessig», uten at det siste anses som irrelevant (s. 43).

Som man raskt kan tenke seg, vil begge differensieringene innen rettferig krig-tenkningen få betydning for hvordan konkrete militæretiske spørsmål behandles. Når det gjelder spørsmålet om (humanitær) intervensjon, for eksempel, vil «rett årsak» veie tyngre enn for eksempel muligheten for «rask oppnåelse av hensikt». I dette kapitlet (kap. 3) er også suverenitets-forståelsen drøftet, som jo er et påtrengende problem i dagens verden, særlig illustrert ved kompetansestriden mellom FN og NATO (og Russland). Johnson hevder at jus ad bellum vanskelig kan forenes med FNs prioritering av enighet fremfor suverenitet. Johnsons bud er derfor å styrke statssuvereniteten i resonnementer som ønsker å argumentere langs rettferdig krig-tradisjonen. Han ser også en parallell til dette i den folkerettslige utvidelsen av legitim bruk av militær makt. Mens denne tidligere var knyttet til FN og «bokstaven» i positiv rett, vektlegges nå «rett årsak» og den sedvanen som knytter seg til kollektive holdninger og praksis hos koalisjoner av stater (s. 62). Johnson ser dette som en styrking av rettferdig krig-tradisjonen. Dette betyr også at egeninteresser og ideelle verdier ikke kan skilles fra hverandre. I dette farvannet, «presumption against injustice», foreslår også Johnson at man skal gjenoppta klassiske kriterier for «rett årsak», blant annet retten til «avstraffelse» og «ta tilbake» (eiendom/eiendeler som er frarøvet) (s. 69).

I tillegg til kapitlet om intervensjon (kap. 3), inneholder boken også case-studies omkring krig mot ikke-stridende (kap. 4), konflikter som har blitt betent av kulturelle forskjeller (kap. 5), samt temaet «krigsforbrytelser og forsoning etter konflikt» (kap. 6).

Min konklusjon er: Denne boken inviterer til et dynamisk møte med rettferdig krig-tradisjonen. I dette møtet revitaliserer Johnson rettferdig krig-tradisjonen ved både å knytte den til aktuelle problemstillinger, og ved å hente inn tapte elementer fra dens klassiske utforming. I alt dette får man innsyn i en tradisjonshermeneutisk etterrettelig omgang med en gammel – men vital – tradisjon.

Til slutt nevner jeg følgende om bokens pedagogiske fortrinn: Boken leverer en strukturert og gjennomsiktig argumentasjon for sin egen posisjon til de temaer som behandles. Dernest inneholder den en rekke oversikter som relaterer seg til historiske, innholdmessige sider ved rettferdig krig-tradisjonen, og dens materialisering i krigens folkerett (ss. 24-30). Disse er ikke minst egnet for de av oss som søker hjelp til å strukturere et komplekst konglomerat av tradisjonselementer innen rettferdig krig-tradisjonen med tanke på undervisning.