Mellom makt og avmakt: Noen kommentarer

PACEM 4:1 (2001), 17-21

ISSN 1500-2322

Da Forsvaret som den kanskje første offentlige instans ga ut sitt Forsvarets verdigrunnlag i 1998 ble det tatt imot av mange som et viktig og riktig tiltak. Men det var også noen som mente at innholdet var altfor begrenset og rettet seg vesentlig mot personellbehandling og personellpolitikk, og at det ga liten vegledning i de virkelig vanskelige spørsmål som er eller kan bli aktuelle i det militære forsvar. Derfor er det fint at Feltprostens Teologiske Fagråd nå har presentert en studie Mellom makt og avmakt som tar opp Forsvarets verdier i møte med nye sikkerhetspolitiske utfordringer.

Under kapittel 2 trekker studien opp hovedlinjene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser, både de ytre og de som er særegne for norsk sikkerhetspolitikk. Her er det imidlertid grunnlag for å stille spørsmålstegn ved enkelte av de synspunkter som legges frem, og i hovedsak ved at betydningen av det som studien anser for ytre rammebetingelser synes sterkt overdrevne. Og videre at vanskene med å oppnå nødvendig tilpassing av den militære struktur og kapasitet til den nye situasjon også synes betydelig overdrevet.

I det tredje kapitlet foretas en vurdering av militærmakt etisk, og studien bruker her en inndeling i fire grunnposisjoner for den enkeltes holdning. Studien konkluderer med en femte grunnposisjon som bl.a. innebærer:

Det som særpreger denne grunnposisjonen er at den hevder at utvikling og bruk av militærmakt ikke bare kan eller bør vurderes etisk men at den må. Videre fremholder den at militærmakt i utgangspunktet må forstås negativt og må derfor godtgjøres etisk for å komme i betraktning som mulig alternativ.

Her som i studien for øvrig synes det å være en svakhet at det bare er militærmaktens mulige voldsutfoldelse som er tatt i betraktning , og at militærmaktens øvrige funksjoner som å forebygge angrep og krig, stabilisere og bidra til krisehåndtering eller yte humanitære bidrag ikke er tatt med i betraktningene.

Studiens krav om legitimitet i forbindelse med utvikling og bruk av militær makt er vanskelig å følge når forfatterne hevder at gjenreisningen av forsvaret etter krigen ikke lenger kan fungere som legitimasjon når ens eget område ikke lenger er umiddelbart truet, og at dette fordrer en ny troverdig grunnposisjon i forhold til å satse på militær virksomhet.

Studien hevder i denne forbindelse at i den grad en slik posisjon ikke synliggjøres i det offentlige rom, vil militær virksomhet fremstå som basert på sekundære begrunnelser og derved miste sin legitimitet. Hertil må det innvendes at det selvsagt er vanskeligere å oppnå støtte for tilstrekkelige forsvarsbevilgninger når det ikke foreligger noen umiddelbar og identifiserbar militær trussel mot eget område eller egne verdier. Men det er likevel fullt legitimt og mulig å opprettholde et adekvat militært forsvar når en står overfor en usikker og uforutsigbar situasjon i landets umiddelbare omgivelser. Et nærliggende eksempel på dette er Sveits som i mer enn 600 år har opprettholdt et effektivt militært forsvar basert på alminnelig verneplikt uten noen gang å være angrepet eller direkte truet av militærmakt.

Det er antagelig nokså alminnelig anerkjent at militær virksomhet må underlegges en etisk vurdering, uten at man derved aksepterer at det forfatterne kaller «det nye sikkerhetspolitiske paradigmet» skjerper dette kravet.

Her er den tredelingen nyttig som forfatterne har foretatt for å vise etikkens mulige strukturelle plass:

Det er riktig som forfatterne påpeker at etikken betraktes av mange som relevant når det gjelder de menneskelige faktorene i virksomheten. Ut fra denne synsvinkel utgjør etikken en rettesnor når det gjelder personellbehandling, samarbeid og kommunikasjon. Etikk blir da først og fremst et spørsmål om lederskap og samhandling i organisasjonen. Denne måten å tenke på står sentralt i den tradisjonelle forståelsen av etikken i Forsvaret. Den er også kommet til uttrykk i Forsvarets verdigrunnlag. I forordet sies det her at verdigrunnlaget skal prege all virksomhet, «men først og fremst i personellpolitikken».

Forfatterne peker også på at ulempen med denne måte å tenke på er at etikken begrenses til ett felt, og at de overordnede rammene som følger av doktrine, teknologi og operative vurderinger unndras etisk vurdering.

En tilnærming som ikke begrenser etikkens plass til avgrensede og definerte deler av Forsvarets virksomhet er å forstå etikken som en analysefaktor i hele Forsvarets virksomhet. Etikk blir da en faktor som inngår i vurderingen av et hvilket som helst tiltak eller handling som forutsetter vurdering og avgjørelse. I en stabsmessig behandling av slike spørsmål vil dermed etikk kunne inngå som en analysefaktor på linje med for eksempel juridiske, folkerettslige, tekniske og doktrinære faktorer. Forfatterne peker på at det er åpnet for denne måten å tenke på i TJ 13-1, Stabshåndbok for Forsvaret. Det er heller ikke noe nytt at denne faktoren tas med i militære vurderinger. Tidligere, da det ble gjennomført kurs i målanalyse for eventuell taktisk bruk av atomvåpen, var hensynet til å redusere skade på sivile liv og eiendom en av faktorene i den militære vurdering (å unngå kollateral skade).

I vurderinger av faktorenes innvirkning på aktuelle handlingsalternativer er det klart at det åpnes for etiske overveielser av deres mulige konsekvenser. Her vil det i siste omgang oppstå situasjoner hvor den militære sjef eller stabsoffiser kommer i et dilemma ved at han må velge mellom militær nødvendighet og hva som er etisk akseptabelt. Det synes også klart at det ikke kan fastsettes noen entydig vekt eller betydning de ulike faktorer skal ha i forhold til hverandre. I slike tilfeller er det viktig at faktorer og kriterier sees i at avveiningsperspektiv, og at dette må skje ut fra et proporsjonalitets-prinsipp som sier at en militær handling for å nå et militært mål må vurderes i forhold til de personellmessige og materielle skader som en slik handling medfører. Vurderinger av militær nødvendighet i forhold til skader på liv og eiendom er vanskelige og det er derfor viktig at personellet gis tilstrekkelig trening i denne type avveininger gjennom Forsvarets skoler og kurs på ulike nivå.

Studiens tredje tilnærming til spørsmålet om etikkens plass i militær virksomhet er å fastslå etikken som en fundamental begrunnelse for hele Forsvarets virksomhet. Forfatterne mener at den eneste tilnærming som imøtekommer militærmaktens egenart og de komplekse etiske spørsmål som er knyttet til denne, er å betrakte militærmakten som en i utgangspunktet negativ verdi , men som allikevel aksepteres i særskilte tilfeller. Å betrakte bruken av militærmakt som et moralsk unntak krever derfor etter forfatternes mening at den konkrete utvikling og bruk av militærmakt må vurderes etisk dersom dette i det hele tatt skal komme på tale.

Forfatterne går altså svært langt i retning av å kreve definering av en etisk grunnposisjon i forhold til utvikling og bruk av norsk militærmakt. Og de har påpekt at etikken må ha plass som en fundamental begrunnelse i forhold til bruken av militær makt med henvisning til den «legitimitetskrise som norsk forsvarspolitikk befinner seg i etter den kalde krigen» som begrunnelse for dette behov.

I denne forbindelse anbefaler studien at vi også bør satse på å utvikle forsvarspersonell med spisskompetanse rettet mot deltagelse innenfor en bred sikkerhetspolitisk tilnærming. Vi bør etter forfatternes mening utdanne forsvarspersonell som sammen med diplomater og eksperter på sosial og rettslig utvikling kan være tilstede i områder der den menneskelige sikkerhet er truet for å verne om og støtte stabiliserende og fredsskapende kulturer og tiltak. Slik vil vi etter deres mening være med på å bygge strukturer og kulturer som er den eneste langsiktige mulighet for vern om menneskers liv, verdighet og rettigheter.

Etter forfatternes mening vil en sikkerhetspolitisk tilnærming i tillegg kunne gi større sikkerhetspolitisk avkastning enn milliardinvesteringer som i løpet av få år vil være utdatert. Det er ingen tvil om at den nevnte fag- og ekspertkompetanse er ønskelig i stabene ved norske avdelinger som settes inn i fredsbevarende- eller fredsopprettende operasjoner. Noe annet ville det imidlertid være dersom det ble fastsatt at diplomatisk virksomhet og sosial og rettslig vegledning skal være del av avdelingenes hovedoppgave. Det er ikke forklart nærmere hvordan denne del av virksomheten skal kunne kombineres med avdelingenes tradisjonelle funksjoner i denne type operasjoner som oftest omfatter observasjon og kontroll av bevegelser og personell i tildelte områder, og forhindre bruk av vold og åpne stridigheter.

Forfatterne forklarer heller ikke hvordan norske militære bidrag til internasjonale fredsoperasjoner skal kunne gjøre bruk av en «bredere sikkerhetpolitisk tilnærming» dersom denne ikke er approbert og iverksatt av de overordnede internasjonale organisasjoner som vanligvis har ledelsen av slike operasjoner, FN, NATO, EU eller OSSE. Her er det fare for at forfatterne går for langt i sine krav til etikkens plass. For det første fordi det antagelig ikke er mulig å gi det militære forsvar en grunnleggende etisk begrunnelse, og samtidig opprettholde et forsvar som er egnet til å gi sikkerhet og handlefrihet i forhold til mulighetene for militær maktbruk eller politisk press bygget på militærmakt mot vårt område og våre verdier. Og dessuten fordi det heller ikke er nødvendig av de grunner som studien nevner. Forsvaret og forsvarspolitikken befinner seg ikke i en legitimitetskrise etter den kalde krigens slutt. Folk i sin alminnelighet er derimot foruroliget over den situasjon som Forsvaret er kommet i av økonomiske grunner, og den pågående nedbygging av vårt tradisjonelle militære forsvar.

Til avslutning vil jeg hevde at studien er lite realistisk når det gjelder vurderingene av mulige sikkerhetspolitiske utfordringer og betydningen av den interne utvikling som må antas å ha innvirkning på opprettholdelse og bruk av norsk militært forsvar. Det må også være klart at de mest ekstreme krav til etikkens plass i norsk forsvar ligger langt utenfor mulighetenes rekkevidde, hvis de overhodet er ønskelige og gjennomførbare.

Det betyr ikke at studien er uten betydning. Man kan ønske og håpe på at utviklingen vil innebære en større plass for etikken i det norske og i andre lands militære forsvar. Og i alle fall vil studien gi svar og vegledning i mange vanskelige spørsmål som militært personell kan bli stillet overfor. Og til slutt vil studien forhåpentligvis gi grunnlag for en oppdatering og videreføring av den gjeldende utgaven av Forsvarets Verdigrunnlag.

Tønne Huitfeldt, f. 1925, Åsstubben 3, 0381 Oslo. Generalløytnant. Tidligere kommandør for landstridskreftene i Nord-Norge, øverstkommanderende i Nord-Norge og direktør for NATOs Internasjonale Militære Stab i Brüssel (1981-1985). General Huitfeldt var redaktør av Norsk Militært Tidsskrift 1984-96, og engasjert ved Forsvarshistorisk Forskningssenter for arbeid med strategiske studier 1985-91.