Mellom makt og avmakt

Studenten på den himmelske freds plass sammenfatter det som er denne studiens anliggende. Enkeltmenneskets absolutte verdi, dets frihet og ansvar, nærhetsetikkens grunnleggende betydning for alle nivå og aktører innenfor sikkerhetspolitikken, militærmaktens og våpenteknologiens begrensinger, den humanitære impuls, skiftet av fokus fra statlig til menneskelig sikkerhet, den globale rammen Alt dette kommer mot oss i ett frosset, men allikevel levende øyeblikk.

Det at ett enkelt menneske, ene og alene gjennom sin sårbarhet, stanser en pansret og militær framrykning, markerer menneskets grunnleggende posisjon. Vi står mellom makt og avmakt. Disse begrepene er ikke enkle og analytiske. Foran det ene sårbare mennesket kommer maktens avmakt til syne. Foran panservognen kommer avmaktens makt til syne.

Men kan man, når man befinner seg på en stor åpen plass, overkjøre et forsvarsløst og sårbart menneske? Kan man det? Ja da, ifølge alle fysiske, biologiske og kjemiske lover, kan man det. Vi gjør det da også, hver dag. Og ikke bare det; menneskets ansikt og forsvarsløse kropp, er det som opprinnelig har lært oss hva det vil si å kjøre over, å krenke og å ødelegge. «Hvis du vil vite hva det vil si å krenke», ropes det ut av det sårbare mennesket, «så se på meg, kryp ut av skallet og kom nær, hold meg inntil deg, varm meg, og du vet hvor uhyrlig, hvor forkastelig og grunnleggende syndig det er å krenke et annet menneske». Uten menneskets sårbarhet, uten muligheten til å krenke og ødelegge, så ville vi aldri kjent til hva verdighet og menneskelighet er.

Sårbarheten er både det godes og det ondes mulighet. Vi vet det, hvordan den samme sårbarhet som er kjærlighetens, nærhetens og elskovens mulighet, framstår som mulighet for overgrep for syke og forvirrede sinn. Vi kjenner maktens nødvendighet. Vi vet at de svakeste iblant oss, det svakeste i oss, må beskyttes med makt. Og når galskapen og ondskapen slippes løs, må nakne, forsvarsløse og sårbare mennesker forsvares med våpen i hånd. Men bare da. Bare da.

Mister vi bildet – eller legger det fra oss – og ser oss selv kun som maktens instrumenter, da blir vi selv våpen. Da gror vi sammen med panservernet, blir selv maskiner og stenger det levende livet ute.

Bildet av studenten på den himmelske freds plass vekker oss og holder mysteriet åpent opp for oss; sannheten og åpenbaringen som ikke kan stamme fra våre beregnende analyser: Menneskets sårbarhet, ikke dets styrke, dets kløkt eller dets teknologi, men dets sårbarhet, viser oss menneskets verdighet. Fortsatt, i en tid som måler og veier, som beregner og analyserer, som tror den har fått grep på virkeligheten, fortsatt, er det noe i oss som fastholder mysteriet.

Kanskje er det ikke så rart. Vi lever i en kultur som er båret av å bestemme som to av sine mest avgjørende øyeblikk et fattig barns fødsel under svært ringe kår, og det samme menneskets nedrige død, dømt som forbryter og forlatt. Og samtidig tro, hinsides enhver fornuft at i disse øyeblikkene åpenbares Gud som Gud og mennesket som menneske.

Å tenke etisk er kan hende bare dette, å stå på jorden, oppreist mellom himmel og jord og stadig å være seg bevisst sin grunnleggende posisjon. Mellom makt og avmakt.