Kapittel 5: Forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer

5.1 Innledning

Dette femte kapitlet utgjør studiens materielle del. Det tar for seg aktuelle forsvars- og sikkerhetspolitiske tema.

Vi vil først (5.2) se på hvordan forholdet mellom sikkerhetspolitikk og etikk er bestemt, eller rettere sagt: mangler en bestemmelse, i noen av de dokumentene som er utgitt i forbindelse med omstillingen av Forsvaret. Vi vil deretter se på forholdet mellom utviklingen mot en internasjonal rettsorden og det moralske grunnlag som ligger til grunn for denne utviklingen (5.3). Under neste kapittel vil vi se på hvordan dette grunnlaget kan anvendes i forhold til humanitære intervensjoner (5.4). Vi vil deretter se på hvilken rolle etiske grunnverdier spiller i offisersutdanningen (5.5). Det siste punktet i dette kapitlet vil behandle forholdet til teknologien (5.6). Vi vil blant annet peke på at teknologien ikke er noen nøytral verdi; den uttømmes ikke i «redskaplighet». Den teknologiske utviklingen er bærer av egne verdier, og hvis man velger å forholde seg nøytral til disse kommer man ikke til rette med sin egen etiske ansvarlighet.

De følgende punkter behandles som selvstendige tema, og kan slik leses hver for seg. De står allikevel i en indre sammenheng.

5.2 Sikkerhetspolitikk og etikk i grunnlagsdokumenter for omstilling av Forsvaret

Forsvarsstudien 2000

Etter å ha ventet på Forsvarsstudien 2000 (FS 2000) i ett år, er det en selsom opplevelse å lese den, ikke minst fra et etisk perspektiv. For det første er det fort gjort. Etter en times lesning har man lest greit gjennom de ca. 30 sidene og fått med seg poengene; tæring etter næring, et nasjonalt rettet alternativ, først og fremst en kvantitativ endring, bevaring av kritiske kapasiteter, operativt i nord, kompetansesentra i sør, nedleggelse av avdelinger og 4000 færre stillinger.

Når man så sitter der og klør seg i hodet og lurer på hva som fór forbi, så tenker man på Mark Twain, som ved en anledning skal ha unnskyldt seg for at et brev han hadde sendt var blitt for langt fordi han hadde hatt så dårlig tid. Her har man gjort et grundig forarbeid, tenker man, skjær bort daukjøttet, og derfor har resultatet blitt kort og godt. Man tenker videre: Her har forsvarsledelsen virkelig foretatt en grundig analyse av hva det nye sikkerhetspolitisk paradigmet betyr. Man har tatt inn over seg den brede og komplekse karakteren av truslene mot menneskelig sikkerhet, verdienes markante inntreden på samfunnsscenen siden forrige forsvarsstudie, både nasjonalt og internasjonalt, og at Forsvaret siden den gang har fått et verdigrunnlag. Ut av alt dette har man så kommet fram til en fundamental etisk begrunnelse for et nytt forsvar. Ut fra denne begrunnelse har man foretatt de nødvendige tekniske og økonomiske analyser, gjerne ressursdrevne, før man med en bevisst ordøkonomi har ført studien i pennen.

Etter en nærmere gjennomlesning må man konstatere: Slik er det ikke. Her har forsvarsledelsen på et tidlig stadium forkastet å legge et etisk fundament i bunnen. Det man har gjort, er å ta utgangspunkt i Forsvarets tradisjonelle oppgaver, å ivareta norsk territorial integritet og politisk suverenitet,¹ legge til de internasjonale oppgaver som Stortingsmelding 38 pålegger Forsvaret, se på ressursgrunnlaget, for så på grunnlag av en analyse å skissere et forsvar som på best mulig måte balanserer oppgavene med den forventede ressurstildeling.

På den ene siden er dette greit. Grepet som er foretatt, fra det oppgavedrevne til det ressursdrevne, er nytenkende og spennende. Med dette nye utgangspunktet har man så tatt med seg en politisk-instrumentell selvforståelse og foretatt en nødvendig og grundig analyse for å se hvilket forsvar man kan få ut av de midler som er tilgjengelig. På den andre siden kan man ikke med en slik selvforståelse unngå å ta med seg, mer eller mindre bevisst, en etisk bagasje på veien. Forsøker man å pakke ut denne, så ser man at den består av en forholdsvis hardnakket realisme, en posisjon midt imellom den normative og positivistiske realismen. Ut fra det som tidligere er sagt,² kan en slik posisjon beskrives med utgangspunkt i følgende grunntrekk:

0. bruk av militærmakt er hinsides moralske vurderinger (Det vil si at militærmakten ikke kan og ikke skal vurderes etisk, i den grad man går med på at den kan det, så gjelder det at bruk av militærmakt ikke bør vurderes etisk.)

1. forholdet mellom militærmaktens og samfunnets grunnverdier må forstås ut fra en distinksjonsmodell (det betyr at det rådende ethos innenfor militærmakten må være grunnleggende forskjellig fra det ethos som rår i det ordinære samfunnet. Vi beskrev ovenfor det ethos som følger av en slik modell som pessimistisk, kollektivistisk, historisk bevisst, maktorientert, nasjonalistisk, militaristisk med fred som mål, kort sagt: politisk-realistisk og konservativt.)

2. en slik posisjon utelukker seg selv fra å inngå i en bred tilnærming til vern om menneskelig sikkerhet (dette rett og slett fordi bruk av militærmakt blir sett på som separat og avgrenset og at den ikke deler etisk grunnlag med nødvendige aktører i et slikt engasjement. En bred sikkerhetspolitisk tilnærming er på mange et uttrykk for en stadig sterkere humanitær impuls i internasjonal politikk. En realistisk tilnærming kan til en viss grad dele formålet med et engasjement for en helhetlig tilnærming til sikkerhet – nemlig gjenoppretting av freden. Den deler derimot ikke den deontologiske og absolutte verdi som menneskets ukrenkelighet utgjør.)

Den realistiske posisjonen kommer dobbelt til kort – etisk sett: Den skjuler sitt etiske grunnlag for seg selv – rasjonalitet og hensiktsmessighet, og dette grunnlaget er i seg selv for spinkelt til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringer vi i dag står overfor.

Det kan synes som et drøyt stykke at FS 2000 lar seg fange opp av en slik beskrivelse. Det man allikevel bør se, er at i et slikt overordnet dokument kommer man ikke ut av skapet på samme måte som Trond Furuhovde gjør i sin kronikk i Aftenposten 19. juni 2000, der han sier:

I forhold til krigens kår er våre etiske forestillinger illusoriske. De tjener bare til å tildekke sannheten. Krig kjenner ikke menneskelige hensyn. De etiske normene er satt ut av kraft. Det er derfor naivt å forklare sine handlinger med henvisning til høyverdige etiske motiver (…) Når krigshandlinger kommer til anvendelse, som i Kosovo, er den gjensidige tillitt borte. Det som gjenstår er hva som oppfattes som nyttig for en selv.

Når FS 2000 velger helt og holdent å holde seg unna etisk grunnlagsarbeid, videre: når man ser for seg en omstilling som er motivert passivt, nasjonalt og realpolitisk, og når forståelsen av sikkerhet fortsatt kun er bestemt militært og nasjonalstatlig, så ligger den posisjon snublende nær som Furuhovde utmynter i klartekst.

Europeisk sikkerhet i en foranderlig tid

I november 1999 utgav Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) rapporten Europeisk sikkerhet i en foranderlig tid: En analyse av Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske handlingsrom. Denne rapporten kan hjelpe oss til å se svakheten ved det utredningsarbeidet som er gjort i forkant av den omstilling Forsvaret og norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk står overfor.

Rapporten analyserer hvilken betydning norske sikkerhetspolitiske interesser har mulighet for å spille innenfor det nye sikkerhetspolitiske paradigmet. Rapporten forsterker det vi tidligere har pekt på i forhold til både utenriks- og innenrikspolitiske forhold: Mottakeligheten i forhold til særnorske interesser er lav hos våre samarbeidspartnere. Det har i årene siden den kalde krigens slutt skjedd en kraftig marginalisering i forhold til norske forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser. Fokus innenfor det euro- atlantiske område er blitt flyttet sørover og østover, og arbeidet fram mot EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk gjør at Norge står på sidelinjen i forhold til sentrale deler av den sikkerhetspolitiske utviklingen.

På tilsvarende måte som vi har gjort tidligere, peker rapporten på at omstillinger i forhold til det nye paradigmet har store innenrikspolitiske omkostninger. Det er i spenningen mellom ytre mottakelighet og indre politiske omkostninger at handlingsrommet bestemmes. Dette kan illustreres slik (fig. 7):

Rapporten peker på at Norges nåværende posisjon er å betegne som i en situasjon med lav mottakelighet for våre interesser hos våre samarbeidspartnere og med relativt høye innenrikspolitiske omkostninger for de nødvendige endringer i forsvars- og sikkerhetspolitikken, og at handlingsrommet for norsk sikkerhetspolitikk derfor er lite.

Rapporten konkluderer med at veien fram mot et større norsk sikkerhetspolitisk handlingsrom er å strukturere norske militære styrker med henblikk på å bidra i de flernasjonale oppsettene som eksempelvis NATOs reaksjonskorps (ARRC) eller Eurokorpset. Det er kun gjennom en slik aktiv og konkret deltakelse vi kan skape mottakelighet for våre interesser. Bare slik kan den nødvendige innflytelse sikres, og Norge vil måtte konsulteres også i forkant av at avgjørende beslutninger blir tatt.

I dette ligger at norske militære styrker i enda større grad må intensivere satsingen på det som har blitt kalt Forsvarskapasitets-initiativet (DCI), slik også FS 2000 legger opp til. Det vil si vektlegge profesjonalitet, reaksjonsevne, mobilitet og satsing på høyteknologisk kompetanse og utstyr. Det ligger i det sistnevnte at det vil være så krevende økonomisk at man må foreta en radikal omfordeling fra drift til tunge investeringer i nye høyteknologiske våpensystemer.

Det er vanskelig å ikke slutte seg til en slik analyse. For en liten nasjon som vår framstår den som nærmest uunngåelig. Kanskje nettopp derfor er det betimelig å notere noen kritiske merknader i forhold til konklusjonen i analysen:

0. For det første kan det være betimelig å uttrykke en bekymring for at når satsingen på og samordningen av teknologisk utstyr og kompetanse framstilles som uunngåelig, så blir det økede sikkerhetspolitiske handlingsrommet paradoksalt nok fiktivt. Føringene på standarder, løsninger og dermed på type krigføring vil være så sterke at selv om man får lov til å bidra med så mye man vil, så blir handlingsalternativene allikevel få. Man stiller seg i en posisjon der man ikke er i stand til å forholde seg verken kritisk eller alternativt til de grunnleggende ideologiske føringer som ligger i bunnen av de krav som stilles til oss. Sagt på en annen måte: Man står i fare for å svekkes som reell etisk ansvarlig aktør. Faren er derfor at man stirrer seg blind på presisjonsvåpen og moderne forsvarsteknologi på en slik måte at man utelukker muligheten for å satse på og samarbeide med en annen type kompetanse.

1. Svakheten også ved denne analysen kan beskrives som at den legger en ensidig vekt på en nasjonal, militær og realpolitisk vurdering av situasjonen. Norske sikkerhetspolitiske interesser blir først og fremst implisitt, men også eksplisitt, gjort ensbetydende med vår nasjonale sikkerhet, snevert forstått. Det vi med andre ord ønsker mottakelighet for er alliert forståelse for og støtte i forbindelse med er særnorske sikkerhetstrusler.

2. Forbundet med dette er det særs problematisk at det internasjonale engasjementet som foreslås er sekundært motivert. I klartekst betyr dette at vi skal sende unge mennesker ut for å sikre våre egne interesser og for å få relevant trening for sannsynlige trusler mot norsk sikkerhet!

Slik vi ser det, burde den primære begrunnelsen for internasjonalt engasjement være å avhjelpe menneskelig nød der grov urett er begått. Norsk sikkerhetspolitikk vil oppnå en større legitimitet, både nasjonalt og globalt, hvis vi også knytter an til en idealistisk tradisjon i vår utenrikspolitikk. Det finnes en solid norsk tradisjon på dette feltet, representert gjennom misjon, u-hjelp, norske hjelpeorganisasjoner, og Norges rolle i Midtøsten og i andre fredsforhandlinger. Norske militære styrkers bidrag i fredsbevarende FN-operasjoner kan også tolkes innenfor denne tradisjonen.

Denne innvendingen styrkes av det vi tidligere har sagt i denne studien: Den internasjonale debatten er i økende grad preget av humanitære verdier og ideer. Det er ikke snakk om at realpolitikken så å si får et idealistisk eller humanitært tillegg som i sin tur rettferdiggjør bakenforliggende og realpolitiske målsetninger.³ Det som skjer er at disse i større og større grad smelter sammen. Humanitære verdier, vern om menneskelig sikkerhet globalt osv. er i ferd med å bli en del av sikkerhetspolitikkens vitale interesser.⁴ Dette fordrer at vi også her til lands tar noen skritt bort fra en angstpreget spinaletikk og mot en etisk grunnlagsrefleksjon som ser selvforsvar og kamp for menneskets rettigheter, sikkerhet og verdighet i sammenheng.

Poenget med å trekke inn FFIs rapport er at selv om denne rapporten konkluderer med en mer internasjonal modell for Forsvarets framtidige struktur enn FS 2000, nemlig den alliansetilpassede, så rammes rapporten av de samme innvendingene som vi reiste mot FS 2000. De tiltak som er foreslått er passivt, nasjonalt og realpolitisk motivert og bygger på en snever og i hovedsak militær forståelse av sikkerhet.

De to utredningene sammenfaller også i det at de begge er preget av et sterkt fokus på teknologi. Ordet «kompetanse» er nesten synonymt med «teknologisk kompetanse» og mange av de sikkerhetspolitiske utfordringene identifiseres i en mangel på ny teknologi og teknologisk kompetanse. Symptomatisk i denne sammenheng er det FS 2000 sier i pkt 4.8 («Nye kapasiteter vurdert i studien»). Folkelig formulert så signaliseres det under dette punktet hva man ville satset på hvis Forsvaret mot formodning skulle fått mer penger. Det man ville satset på, og det gjelder for alle de 8 kapasiteter som er nevnt,⁵ er investeringer i ny teknologi og teknologisk kompetanse. At man f.eks. kunne brukt eventuelle midler til helt andre ting i tråd med anliggender og «kompetanser» som studien vår har pekt på allerede, ser ikke ut til å ha vært vurdert. Bakgrunnen for dette kan være at tanken om en etisk grunnlagstenkning er forlatt allerede på et tidlig punkt i utredningsarbeidet, hvis det noen gang har vært vurdert.

Et nytt forsvar

Det tilsynelatende unntaket i denne sammenheng er Forsvarspolitisk utvalgs (FPUs) innstilling Et nytt forsvar.⁶ Her antydes både viktigheten av en bredere tilnærming til sikkerhet (2.2.5) og en mer uegennyttig motivasjon for militært internasjonalt engasjement (3.5.7). Dette blir allikevel aldri mer enn politisk korrekt sminke. Det uegennyttige dras raskt inn i en videre forståelse av egeninteresse. Det bestemmes som noe som kan styrke andres vilje til bistå Norge i en krisesituasjon, og det slås raskt helt tydelig fast at

All bruk av Forsvaret er innrettet mot å ivareta det norske samfunnets interesser. Dette gjelder samtlige oppgaver som er beskrevet.⁷

I forhold til den bredere sikkerhetspolitiske tilnærmingen, er det svært vanskelig å finne spor av denne i de konkrete konsekvensene for Forsvarets struktur og virksomhet.

FPUs innstilling inneholder altså antydninger til å søke en etisk begrunnelse av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det som sies i denne retningen blir allikevel for overfladisk og får liten eller ingen innvirkning på de konkrete konsekvensene innstillingen tegner opp. Disse konsekvensene står da også i en bred samstemmighet med anbefalingene i FS 2000, og det er derfor også naturlig å anta at innstillingen bygger på mye av det samme grunnlagsarbeidet.

Sammendrag og konklusjon

I forkant av den varslede omstillingen av Forsvaret er det gjort et nødvendig og grundig utredningsarbeid. Arbeidet griper allikevel ikke fatt i roten til den krisen Forsvaret og forsvarspolitikken står i, nemlig den svekkede legitimiteten.⁸ Utredningsarbeidet tar ikke inn over seg de samfunnsmessige endringene som vi har beskrevet med utgangspunkt i vekten på enkeltmenneskets verdi, frihet og ansvar, verdimessig mangfold og betydningen av en global kontekst. I den grad man velger å behandle Forsvarets nasjonale legitimitet, velger man heller fortsatt å bygge denne på verneplikt, sivile oppgaver, bevaring av kulturminnesmerker, synlighet i lokalmiljøet og distriktspolitisk betydning.⁹

Den samme passivitet i forhold til å ta inn over seg endringer, finner vi også i forhold til den internasjonale sikkerhetspolitiske utviklingen. Foruten noen antydninger i FPUs innstilling, finnes det svært lite som knytter an til utviklingstrekk som syntesen av det realpolitiske og det humanitære, bortfallet av den absolutte statssuverenitetens rolle, samt en bred tilnærming til sikkerhet. FS 2000 har valgt den mest nasjonale av strukturmodellene for et framtidig forsvar, det såkalte terskelforsvaret.¹⁰ Når man så tilkjenner et internasjonalt engasjement en plass i framtidens forsvar, så er dette gjennomgående nasjonalt motivert: Vi skal hjelpe slik at vi kan sikre oss selv hjelp når vi trenger det, og utenlandstjenesten kan gi oss en kompetanse som vi trenger i vårt nasjonale forsvar.

Også i forhold til den militærkonseptuelle og våpenteknologiske utviklingen forholder man seg det man kan kalle aktivt passiv. Det betyr at man understreker betydningen av å ta et krafttak for å heve norske militære kapasiteter opp på et nivå som våre samarbeidspartnere krever. Det finnes derimot ingen antydninger til å stille spørsmål ved den militærkonseptuelle og våpenteknologiske utviklingen vi da vil være en del av.

I lys av studien vår kan de påpekte svakhetene ved de omtalte utredningsarbeidene relateres til en manglende etisk begrunnelse for forsvars- og sikkerhetspolitikken. Uten at man foretar en slik begrunnelse, vil omstillingsarbeidet framstå som tilfeldig og uten en grunnleggende legitimitet, både i forhold til egen befolkning og i forhold til de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor.

5.3 Internasjonal rett og dens moralske grunnlag

Forholdet mellom menneskerettigheter, statssuverenitet og internasjonal rett

Menneskerettighetens plass i det sikkerhetspolitiske bildet

Vi har tidligere sett at det nye sikkerhetspolitiske paradigmet har ført til en forskyvning av fokus fra statlig til menneskelig sikkerhet. Vi har pekt på at bakgrunnen for denne endringen av fokus kan finnes i en samfunnsutvikling som innebærer en større vekt på enkeltmenneskets betydning. Dette er allikevel ikke den eneste bakgrunnen for at menneskerettene og enkeltmenneskets verdi står i fokus på en helt annen måte enn tidligere. Enkeltmenneskets verdi og ukrenkelighet står i fokus også som en reaksjon på at sivilbefolkningen i stadig stigende grad framstår ikke bare som offer, men også som direkte mål. Ved begynnelsen av forrige århundre var mellom 85 og 90% av alle krigsofrene militære. Ved århundreskiftet er bildet snudd og man regner med at ca. tre fjerdedeler av tapstallene utgjøres av sivile. I tillegg har til dels grove krenkelser av grunnleggende menneskerettigheter, etnisk rensing og folkemord ført til et stort antall fordrevne mennesker.

Menneskerettighetsproblematikken står ikke bare i fokus som et resultat av ulike konflikter. Menneskerettighetsspørsmål kan sies å ha vært en konfliktutløsende faktor. Det tidligere Jugoslavia – både for Bosnias og Kosovos vedkommende – kan tjene som eksempel på en situasjon der systematiske krenkelser av én gruppes menneskerettigheter har vært med på å destabilisere hele regionen og dermed var med på å utløse væpnet konflikt.

Vi ser altså at det vi tidligere i denne studien har kalt en ny humanitær impuls innenfor sikkerhetspolitikken har sin bakgrunn i minst tre forhold.

0. en generell utvikling som handler om en økt bevissthet om enkeltmenneskets ukrenkelighet og selvstendige verdi

1. at denne bevisstheten skjerpes i møte med en økende tendens i moderne konflikter til at sivile både framstår som mål og offer

2. at spørsmål knyttet til menneskerettigheter i økende grad selv fungerer konfliktutløsende

Statssuvereniteten og internasjonal rett

Den første av forbrytelsene som ble satt under tiltale i Nürnberg, var forbrytelser mot freden. Det betyr i følge Nürnberg-charteret: å planlegge, forberede, initiere eller føre aggressiv krig.¹¹ Aggresjonens forbrytelse er denne: Den konfronterer oss med ultimatumet «rettighetene eller livet!». De rettighetene det til syvende og sist står om er retten til territorial integritet og politisk suverenitet. Disse rettighetene har siden freden i Westfalen vært knyttet til statens suverenitet, som har vært betraktet som et grunnleggende prinsipp i internasjonal politikk helt opp til vår egen tid

Suverenitetsprinsippet er mer enn pragmatikk. Det er nedfelt i internasjonal rett og har i moderne tid blitt oppfattet som bortimot absolutt. FN-paktens artikkel 2 verner om suverenitetsprinsippet og utelukker innblanding i medlemslandenes indre anliggende.¹² Bare dersom fred og stabilitet i en region er truet, har FN i henhold til den samme artikkel adgang til å bruke tvangsmidler som siste utvei for å bilegge en konflikt.¹³ I korttekst betyr dette at den relative fred som fulgte 2. verdenskrig bygde på et internasjonalt rettsregime som la vekt på statlig sikkerhet framfor menneskelig. Betydningen av menneskerettighetene ble dermed tillagt mindre vekt enn statssuveriteten. Den sistnevnte kunne da i praksis brukes som et vern mot å bli straffet for brudd på menneskerettighetene.

Den klassiske folkerettens moralske grunnlag

Det humanitære utgangspunktet for forståelsen av forholdet mellom stater er ikke nytt. I forordet til sitt hovedverk, De Jure Belli ac Pacis, summerer Hugo Grotius opp sine vurderinger fra 30 års krigen:

I have many and weighty reasons for undertaking to write upon this subject. Throughout the Christian world I observed a lack of restraint in relation to war, such as even barbarous races should be ashamed of; I observed that men rush to arms for slight causes, or no cause at all, and that when arms have once been taken up there is no longer any respect for law, divine or human; it is as if, in accordance with a general decree, frenzy had openly let loose for committing of all crimes.

Og når han så skal introdusere dette verket for Wilhelm XIII, blir et av hans viktigste anliggender dette:

A remedy must be found, that men may not believe either that nothing is allowable, or that everything is.

De to synspunktene som Grotius forkaster, kunne med det 21. århundrets merkelapper kanskje klassifiseres som henholdsvis pasifisme og realisme. Vi har tidligere i denne studien vært innom hva som karakteriserer dem (kapittel 3.2).

På hvert sitt vis reflekterer begge disse synspunktene spenningen mellom to viktige etiske anliggender som synes å være helt grunnleggende i enhver debatt om krig og krigshandlinger. Det dreier seg på den ene siden om forpliktelsen til ikke å skade uskyldige med viten og vilje, og på den andre siden plikten til å beskytte de samme uskyldige menneskene. Mens pasifisten holder forbudet mot å skade andre som det fundamentale prinsippet, har realisten framhevet plikten til verne om og gjenopprette en tilstand som sikrer enkeltmenneskets liv og rettigheter.

Nå er Grotius langt fra den første som tenker i etiske og juridiske kategorier om krig og krigføring. I de fleste kulturer og til alle tider har menneskene hatt standarder for krig og krigføring. Dette har medført at noen krigshandlinger har blitt oppfattet som illegitime og umoralske. Selv om fokuset ofte har vært «de andre», og tenkningen sjelden – om i det hele tatt – har vært uttrykk for en pasifistisk holdning, mer enn antyder denne studien at det finnes grenser for hva som er tillatt selv innenfor de rammene som krigen representerer. Handlinger utenfor disse grensene er enten moralsk eller juridisk uakseptable.

Krigens vesen og krav har imidlertid gjort det vanskelig i praksis å avgjøre hvor grensen for kriminelle krigshandlinger har gått. Den tradisjonelle oppfatningen om at soldaten besatt en slags immunitet med hensyn til de krigshandlingene han utførte, har gjort det ytterligere vanskelig. Dette immunitetskonseptet bygget i hovedsak på tre viktige militære doktriner.

0. Prinsippet om militær nødvendighet som har gjort det mulig legitimere handlinger som i utgangspunktet har vært betraktet som illegitime, dersom disse handlingene var nødvendige ut fra tungtveiende militære hensyn.

1. Retten til represalier som medfører at i seg selv illegitime krigshandlinger kan aksepteres dersom de er et svar på motpartens brudd på krigens lover.

2. Den militære lydighetsplikten – soldatens plikt til å følge ordre (superior orders) – som medførte at den enkelte soldat ikke ble holdt ansvarlig for de handlingene han utført dersom de var utført in the line of duty.

Helt fram til 2. verdenskrig var soldaten i praksis beskyttet mot bort i mot enhver anklage om skyld og ville ikke kunne stilles til ansvar for de krigshandlingene han utførte. En forventet rett nok at soldatenes overordnede holdt sine ordrer innenfor visse rammer. Men så lenge rammebetingelsene/forutsetningene var uklare, hadde soldaten i praksis relativt vide fullmakter: «Alle» midler var tillatt for å nedkjempe fienden. I den grad en kunne snakke om proporsjonalitet i maktutøvelsen hadde den bæring på sivile, krigsfanger og sårede. Men også disse gruppene kunne relativt enkelt bli et akseptert militært mål under henvisning til prinsippet om militær nødvendighet eller retten til represalier.

Den amerikanske generalen Telford Taylors oppsummering av situasjonen fra tiden rundt Nürnberg-prosessen illustrerer denne situasjonen:¹⁴

War consists largely of acts that would be criminal if performed in time of peace – killing, wounding, kidnapping, destroying or carrying off other people’s property. Such conduct is not regarded as criminal if it takes place in the course of war, because the state of war lays a blanket of immunity over the warriors.

Målt opp mot denne bakgrunnen framstår Nürnberg-charteret som et forsøk på å vise at dette teppet av immunitet har sine grenser. Så ble da også de hovedanklagede i Nürnberg holdt personlig ansvarlig for de forbrytelsene Charteret lister opp. ¹⁵ Prinsippet om individuelt straffeansvar reiser to spørsmål av vesentlig betydning for internasjonal rett:

1. For det første: Gjelder internasjonal rett enkeltpersoner så vel som stater?

2. Og dersom det er tilfelle: For hvilke handlinger kan en bli holdt individuelt ansvarlig?

Nürnberg-tribunalet framholdt at det eksisterer et slikt individuelt straffeansvar, i det minste for de forbrytelsene som Nürnberg-charteret selv identifiserer: forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. ¹⁶

Crimes against international law are committed by men, not by abstract entities, and only by punishing individuals who commit such crimes can the provisions of international law be enforced.

Med andre ord: Tribunalet hevder at så lenge en kan identifisere krigsforbrytelser, må det også være mulig å identifisere krigsforbryteren. Finnes det aggresjon, finnes det også en aggressor. Er det blitt begått overgrep, så finnes det også en overgriper. Dette synspunktet bygger på den pragmatiske forutsetningen at det ikke bare er mulig å rubrisere bestemte handlinger som krigsforbrytelser, men også å finne fram til regler, retningslinjer eller lover som disse forbrytelsene kan utledes fra.

Rent historisk framstår den såkalte rettferdig krig-tradisjonen (se nedenfor, kapittel 5.4) som et alternativ til de to retningene vi allerede har vært innom, pasifismen og realismen. De fleste rettferdig krig-teoretikere forankrer denne tenkningen i naturretten; tanken om at det finnes en grunnleggende, ideell lov med universell gyldighet. Naturretten er med andre ord å forstå som en kilde for så vel moralske som juridiske normer. ¹⁷ Og da er vi på mange måter tilbake til utgangspunktet: Hugo Grotius og hans konsept i De Jure Belli ac Pacis. Han prøver rundt 30-årskrigen å omdanne rettferdig krig-tenkningen fra et sett moralske prinsipper til positiv internasjonal rett. Det sentrale motivet i boka hans er at forholdet mellom de forskjellige statene – som forholdet mellom enkeltmennesker – må styres av både lover og moralske prinsipper. Han forankrer sin teori i naturretten og oppfatter den som unchangeable – even in the sense that it cannot be changed by God. I følge Grotius er naturretten et uttrykk for universelle prinsipp. Ut fra disse kan en så med fornuften avlede moralske sannheter.

Grotius bringes her inn på scenen for å understreke det faktum at tenkning om krig og krigføring ikke eksklusivt forutsetter en positiv corpus juris. Og poenget kan trekkes lenger. Det er grunn til spørre om juridiske traktater og konvensjoner alene er tilstrekkelig som premissleverandør for en slik diskurs. Det er de ikke. Og, det er mulig å finne støtte for et slikt synspunkt i de samme juridiske traktatene og konvensjonene, f.eks. i form av den kjente Martens-klausulen:

Indtil en mer fuldstændig samling av krigens love kan utfærdiges, finder de høie kontraherende parter det hensigtsmæssig at fastslaa, at de i tilfælde, som ikke er indbefattet i de reglementariske bestemmelser, som er antat av dem, skal befolkningene og de krigførende beskyttes av og stilles under folkerettens principer, saaledes som de fremgaar av fastslaaede sedvaner mellom civiliserte nationer, av menneskelighetens love og av den offentlige samvittighets krav.¹⁸

Rettspositivismen trenger rett og slett et ekstrajuridisk supplement. Og nettopp den moralske begrunnelsen for krig og krigføring utgjør et slikt supplement. Det er av avgjørende betydning at en slik moralsk-juridisk allianse oppstår. Ikke minst gjelder det for spørsmål som har med normbegrunnelse å gjøre. De moralske argumentene eksisterer delvis uavhengig av de juridiske. Vi prøver å rettferdiggjøre og begrunne våre egne handlinger og vi vurderer de andres handlinger. Og når vi gjør det, trekker vi veksler på termer og konsept som er «vanlige» å bruke. Michael Walzer har trolig rett når han sier at denne prosessen neppe kan studeres på lik linje med rettsreferat og juridiske dokument, men det betyr ikke at de ikke er relevant for vår bruk: Å prøve å forstå problemer som knytter seg til krig og krigføring. Et slikt studie tror jeg, vil kunne påvise at det finnes en slags moralsk doktrine som delvis, men ikke helt sammenfaller med de juridiske vurderingene av krig og krigføring.

Forholdet mellom juridiske og moralske aspekt i krigens folkerett

Vi har tidligere pekt på at det består et avgjørende forhold mellom et lovverk og de moralske vurderingene som gjøres i et samfunn.¹⁹ Vi bestemte der forholdet på den måten at de moralske vurderingene som vil måtte gjøres i et samfunn både er bredere enn og en forutsetning for det juridiske/ legale. Lovverket er i seg selv en kodifisering av det dynamiske og kontinuerlige etiske arbeid som gjøres i et samfunn. Skal en kunne forstå den internasjonale rettstilstand, dens opphav, opprettholdelse og utvikling, så må forholdet mellom etikk og juss forstås på samme måte.

Krigens folkerett framstår først og fremst som internasjonal juss i form av juridiske konvensjoner, traktater, pakter. I tillegg spiller sedvaneretten en viktig rolle, slik vi hørte det uttrykt i Martens-klausulen ovenfor. Folkeretten skal regulere stridighetene mellom de statene som har forpliktet seg på den samme folkeretten. På den andre siden har krigens folkerett opplagt også klare etiske implikasjoner. Spørsmålet blir da: Hvordan forholder det etiske seg til den skrevne krigens folkerett? Tre innfallsvinkler er her mulig for å forstå forholdet mellom folkerett og etikk:²⁰

Rettspositivismen hevder at juss og etikk er ubeslektede disipliner. Det faktum at de har et delvis sammenfallende begrepsapparat beror på tilfeldigheter. Helt generelt: Positivisten raderer vekk enhver form for metafysiske spørsmål fra jussen. Normative spørsmål – f.eks. hvilke regler som skal utgjøre loven – er noe annet enn den analytiske jussens oppgaver.

Den juridisk utilitarianismens forhold til krigens folkerett karakteriseres av sitt fokus på Policy goals. Innenfor denne tenkningen representerer konvensjonene i seg selv de moralske fordringene og kravene. Ikke på den måten at de i ett og alt faller sammen med moral, men at de som juridiske regler og forordninger også representerer de moralske plikter, krav og rettigheter i forbindelse med krig og krigføring. Krigens folkerett er bærer av en viss type moralitet. Denne moraliteten er knyttet til formål, tjenlighet og hensikter. Målet er å begrense skadevirkningen og lidelsen som krigen medfører. Slik innfører denne tilnærmingen et argument som ligger utenfor konvensjonene for å begrunne dem moralsk – det en kaller en pragmatisk norm: Minst mulig ødeleggelse, lidelse og død. Fra juridisk side er det nærliggende og spørre om ikke utilitaristene erstatter juridisk analyse med konsekvensvurderinger.

En moralbasert konvensjonsforståelse anerkjenner krigens folkerett som lover og rettsregler. På forskjellige vis og på forskjellige nivå reflekterer disse lovene og rettsreglene imidlertid også etiske problem. Og ikke minst: De kan begrunnes moralsk. Folkeretten havner på sett og vis i en mellomposisjon mellom juss og etikk. Den er mer enn juss, den framstår også som et uttrykk for moral. Dette synspunktet ivaretar de historiske faktorene som gjør seg gjeldende i forholdet mellom konvensjonene og moralen. De kodifiserte folkerettstekstene er ikke særlig mye eldre enn 100 år. Tradisjonene som de moralske begrunnlelsene er en del av går betydelig lengre tilbake.

Denne mellomposisjonen kommer også til rette med vår forståelse av folkeretten som regler, plikter og rettigheter. På den ene side vil det da være nærliggenden å tenke innefor en juridisk ramme. De avgjørende faktorene kan da bli omtrent som for positivisten. Det handler om jurisdiksjon, sanksjoner, juridisk analyse, etc. En slik strikt juridisk ramme kan på den andre side enkelt bli supplert med en moralske anliggende. Regler, forpliktelser og rettigheter er da elementer i et etisk konsept, uttrykk for en bestemt moralitet. To etiske konsept ligger da svært så nærliggende.

1. Deontologisk etikk (pliktetikk): Fokuset er handlingene i seg selv, slik de blir spesifisert i de ulike konvensjonene. Det vil bli lagt mindre vekt på mål, midler, konsekvenser og hensikter.

2. Utilitarisme (formåls-/konsekvensetikk): Folkerettens bestemmelser står på den ene siden i en sammenheng som er bestemt av visse formål og hensikter. Samtidig vil et annet spørsmål nærmest med naturnødvendighet måtte reises: nemlig spørsmålet om hvilke konsekvenser en bestemt lovanvendelse har.

Praktisk argumentasjon

Hvordan disse etiske konseptene kan komme i konflikt kan illustreres med det følgende: Et av de grunnleggende spørsmålene rettferdig krig-tradisjonen konfronterer oss med, handler om krigens mål og midler. Til grunn for denne tenkningen ligger at det ikke er likegyldig hvilke midler en bruker for å nå et bestemt mål, også der det er godtgjort at målet er høyverdig og legitimt. Hensikten helliger ikke automatisk middelet. Det er ikke vanskelig å se at en slik begrensning fort både kan stille meg overfor alvorlige etiske dilemmaer, samt ha bæring på dagsaktuelle hendinger.

Dilemmaet oppstår når jeg (1) mener at omkostningene ved militære angrep oppveies av det vi oppnår gjennom dem og (2) allikevel ikke er trygg på at jeg kan rettferdiggjøre slike handlinger ut fra mer grunnleggende etiske normer. Dette aktualiserer spenningen mellom de to nevnte måtene å nærme seg et moralsk problem på:

En utilitaristisk (konsekvensetisk) tilnærming ville legge hovedvekten på det man kan oppnå av goder (f.eks. hindre/avverge lidelse) ved å ty til militær maktbruk, mens en deontologisk (pliktetisk) vurdering vil fokusere på selve handlingen. Konflikten mellom disse tenkemåtene oppstår fordi handlingsalternativene ser ut til å utelukke hverandre. Det dreier seg ikke bare om vurderingen av et endelig sluttresultat, men om bestemte veivalg som må gjøres og vurderes underveis. Det er ikke likegyldig hvordan veien mot målet ser ut, kunne vi si. Gitt disse perspektivene, handler det ikke bare om å velge det minste av to onder. Det handler også om å bryte eller overholde det som framstår som absolutte og uoverskridelige moralske normer.

Dette dilemmaet blir tydelig i situasjoner der prinsippet om militær nødvendighet (knyttet til bestemte formål) får prioritet. I slike tilfeller har ofte store sivile tap og ødeleggelser blitt akseptert dersom en har oppnådd tilstrekkelig ved å gripe til virkemidler som fremstår som uhyrlige (a-bombe, napalm, etc.). Begrunnelsen har da vært å avverge dramatiske langsiktige konsekvensene ved ikke å handle.

Dette er selvsagt ikke irrelevant. Konsekvensene av våre handlinger skal og må vurderes innenfor en etisk vurdering av ulike handlingsalternativer. Den utilitaristiske feilvurdering skjer imidlertid før man kommer så langt. Vårt anliggende her er at en ensidig vektlegging av mål og hensikter kan komme til å underkjenne den mest grunnleggende regelen for vårt forhold til makt og vold: livet er hellig og ukrenkelig. Et hvert unntak fra denne regelen må gjøres slik at denne regelen restitueres, så og si, dvs. at man handler på en slik måte at man på sikt styrker den samme regelen man gjør et unntak fra.²¹ Slik forstått kan aldri påstander om militær nødvendighet gå godt sammen med moralsk (og militær) latskap.

Konklusjon

0. Det finnes et avgjørende og konstituerende forhold mellom folkeretten og det moralske grunnlag den bygger på.

1. Menneskeverdet som grunnleggende etisk prinsipp er brakt i forkant av forkant av utviklingen av en internasjonal rettstilstand gjennom en økende bevissthet om enkeltmenneskets verdi og med bakgrunn i en reaksjon på at sivile i økende grad blir både offer og mål i moderne konflikter. Spørsmål knyttet til menneskets rettigheter fungerer også i økende grad som konfliktutløsende faktor

2. Resultatet av oppgjøret etter 2. verdenskrig er at prinsippet om enkeltmenneskets frihet og moralske ansvar er tillagt en økende vekt, også i forbindelse med krigshandlinger. Den enkelte soldats immunitet er avgjørende relativisert.

3. Forholdet mellom folkeretten og dens moralske grunnlag kan ikke forstås kun som en bedømmelse av det eksisterende retts- og regelverk med henblikk på hensikter, konsekvenser og målsetninger, men må også reguleres av grunnleggende etiske prinsipper

4. Dette får en avgjørende betydning for bedømmelsen av hvilke krigshandlinger som kan forsvares

5. Forholdet mellom folkeretten og dens moralske grunnlag får slik en avgjørende innflytelse på selve begrunnelsen for utvikling og bruk av militærmakt

5.4 Invasjon som uttrykk for et humanitært imperativ

Innledning

Vi har i det foregående behandlet forholdet mellom statssuvereniteten slik den er et bærende element i FN-pakten, internasjonal rett og det moralske grunnlag som ligger til grunn for det overordnede internasjonale rettsnivå. Vi vil i det følgende se dette forholdet i relasjon til en konkret utfordring, nemlig de spørsmål som knytter seg til intervensjon i ens stats indre anliggender på humanitært grunnlag. Vi vil forsøke å vise at det blir mulig å forholde seg konstruktivt til den spenningen som eksisterer mellom statssuvereniteten og menneskerettighetene hvis vi bruker den bredere moralske tankestrømmen som går under navnet rettferdig krig-tradisjonen på spørsmålet om humanitær intervensjon.

Menneskerettighetene som uttrykk for et allmennmenneskelig moralsk grunnlag

I sin rapport, An Agenda for Peace, framholder den tidligere generalsekretæren i FN, Boutros Boutros-Ghali, nødvendigheten av å respektere suverenitetsprinsippet som en vesentlig faktor i ethvert fredsarbeid. Men, fortsetter han:²²

The time of absolute and exclusive sovereignty (…) has passed; its theory was never matched by reality.

I hovedsak gjenspeiler generalsekretæren FNs uttalte politikk på dette feltet. FN-paktens artikkel 2 utelukker i utgangspunktet innblanding i medlemslandenes indre anliggender. Dersom freden er truet, har imidlertid FN adgang til å bruke tvangsmidler i forsøket på å løse en eventuell konflikt. Det kan synes som om verdenssamfunnets tenkning og, ikke minst, praksis har beveget seg i retning av å la menneskerettighetene endre innholdet i suverenitetsbegrepet: Grunntanken synes å være at dersom grunnleggende menneskerettigheter krenkes, må folkesuvereniteten og prinsippet om ikke-innblanding vike for humanitære hensyn.

En mulig intervensjon forankres altså i balansen mellom to fundamentale folkerettslige prinsipper: prinsippet om statenes suverenitet på den ene siden, og prinsippet om individets og minoritetenes rettigheter på den andre. Tanken er at suverenitetsprinsippet har sin grense, og at denne grensen har med menneskerettigheter, etikk og moral å gjøre. Det er imidlertid ikke avklart hva dette rent konkret betyr.

Et kritisk punkt er mangelen på konsensus i forståelsen av menneskerettighetene. Veiene skilles både i forhold til prinsipielle betraktningsmåter og med hensyn til hvilke menneskerettigheter som skal gis prioritet framfor andre. Er menneskerettighetene å forstå som tidløse, uforanderlige normer, eller er de mer å forstå som etiske prinsipper med ulik utforming alt etter hvilke kulturelle og politiske rammer som gjelder? Selv om den politiske utviklingen det siste tiåret kan ha endret bildet noe, har de sivile og politiske rettighetene vært assosiert med og vektlagt i vestlige demokratier, mens de sosiale og økonomiske rettighetene, samt de rettighetene som befatter seg med vekst og utvikling, tradisjonelt er blitt vektlagt i de tidligere kommunistiske statene i Øst-Europa og i den tredje verden. Bildet kompliseres ytterligere ved at det på den ene siden hersker en formell enighet om menneskerettighetenes betydning og gyldighet, mens det på den andre siden rår en betydelig mangel på vilje til å implementere dem i praktisk virkelighet.²³

En grunnleggende forståelse av menneskerettighetstanken som konstituerende for menneskeverdet er av betydning, ikke bare som legitimering av framtidige intervensjoner, men også som grunnlag for en sikrere og mer rettferdig verden i vid forstand. Den katolske teologen Hans Küng hevder at en slik enighet er en absolutt forutsetning for å trygge verdens framtid.²⁴ Et felles politisk ethos vil kunne underbygge tillit og rive ned fiendebilder og igjennom dette legge grunnlaget for et politisk klima som frammer stabilitet og fred. For Küng er plattformen for et slikt ethos nettopp uttrykt i menneskeverdstanken slik den er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring art. 1:²⁵

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapens ånd.

Ut fra denne grunnsetningen utreder så Küng noen grunnleggende retningslinjer for en felles forpliktende etikk:²⁶

0. menneskeheten utgjør en fundamental enhet basert på tanken om likeverd

1. menneskets samvittighet er ukrenkelig

2. menneskets verd virkeliggjøres i det menneskelige fellesskap

3. understrekning av kjærlighet, medlidenhet, uselviskhet og sannferdighet som bærende verdier i det menneskelige fellesskapet

4. Solidaritet med fattige og undertrykte.

På hjemlig mark har filosofen Tore Lindholm hevdet lignende synspunkt på menneskerettighetene. Hovedtanken er at verdenserklæringens artikkel 1 forplikter på tvers av religiøse, kulturelle og geografiske skillelinjer til å verne om menneskets verdighet, frihet og ukrenkelighet. Menneskerettene er her forstått som konkrete retningsgivere på vei mot et mer rettferdig samfunn.²⁷

Intervensjon i tverrkulturelt perspektiv

Det lar seg ikke gjøre å lukke øynene for at intervensjonsproblematikken bærer i seg tverrkulturelt konfliktpotensiale på minst to fronter. Det dreier seg om problemer knyttet til beslutningsprosessen, men også om problem med relasjon til selve gjennomføringen av en eventuell intervensjon.

På tross av at globaliseringstendensen synes å ha lagt grunnen for et nytt politisk klima der gamle interessemotsetninger er tonet ned, og at det knytter seg positive forhåpninger til FNs rolle på den politiske arena, er det grunn til å bringe en smule realisme inn i bildet. Den nye verdenssituasjonen er ikke preget av «blanke ark og fargestifter til». Arven fra stormaktsrivaliseringen er fortsatt en vesentlig faktor i internasjonal politikk. Sammenbruddet i Øst-Europa har lagt Sovjetunionens interessesfære åpen for framvekst av konflikter av nasjonal, etnisk, kulturell og religiøs art. Dette kommer i tillegg til et tilsvarende konfliktpotensiale i kjølvannet av dekolonialiseringen i den tredje verden. Den kalde krigens stabiliseringsmekanismer er ikke lenger til stede. Nord/sør-konflikten er fortsatt reell. Verdens nød handler også innenfor globaliseringens rammer om skjev ressursfordeling, om forholdet mellom den fattige og den rike del av verden. I denne situasjonen framstår USA som verdens ledende, om ikke eneste, supermakt. Frykten for at USA skal bruke FN som redskap til å skaffe seg innflytelse, for ikke å si verdenshegemoni, er en reell faktor, ikke minst i den tredje verden. Og dermed reises også spørsmålet om FNs troverdighet som redskap for fred og rettferdighet i verden.²⁸

Mot denne bakgrunnen må en realistisk vurdering av intervensjonens muligheter til enhver tid vie følgende problemstillinger vesentlig oppmerksomhet:²⁹

0. En eventuell intervensjonsbeslutning vil som oftest være påvirket av eller fattet av stater med lang tradisjon for å dominere og utnytte den eller de partene det interveneres mot. Dette aspektet vil uvegerlig også skinne gjennom når intervensjonen skjer i regi av internasjonale organer.

1. I noen grad vil grunnlaget for en eventuell intervensjon kunne føres tilbake til problemer som er skapt gjennom den rike del av verdens politikk overfor den tredje verden. Intervensjon vil derfor lett kunne oppfattes som et redskap til igjen å vinne kontroll over situasjonen.

2. Dobbeltmoral og inkonsekvens i forhold til når og hvor det interveneres undergraver verdenssamfunnets troverdighet.

3. Intervensjon er bare en midlertidig og overfladisk løsning. De grunnleggende konfliktene må løses med andre virkemidler enn militær maktbruk.

4. Økonomiske, sosiale og politiske forhold må vies større oppmerksomhet. De konstituerer urettferdighet og er som sådan en krenkelse av menneskeverdet.

5. Intervensjonsstyrkene vil i stor utstrekning mangle en grunnleggende forståelse for kulturen i det konfliktområdet de intervenerer i.

Kun en tilnærming som kommer til rette med disse problemstillingene, kan oppnå en tilstrekkelig legitimitet i det internasjonale samfunn til å kunne anse bruk av makt i forhold til en stats indre anliggender som en legitim handling.

Rettferdig krig-tradisjonen

Det forhold at intervensjon ikke bare er en teoretisk mulighet, men faktisk også forekommer på den internasjonale arena, gjør det tvingende nødvendig å trekke grenser for suverenitetsprinsippet, samt å definere kriterier for folkerettslig legale intervensjoner. Det er i beste fall et åpent spørsmål om det i dag er mulig å skape konsensus om kriterier for når intervensjon i en gitt konflikt vil være i samsvar med folkerettens intensjoner. Denne prosessen vanskeliggjøres av flere grunner. En av de vesentligste hindringene er av kommunikasjonsmessig art. De som argumenterer for intervensjon bygger i alt vesentlig på en etisk argumentasjon. Intervensjon er presentert som et moralsk anliggende. Motargumentene har derimot i stor utstrekning båret preg av å være strategisk, taktisk eller politisk-pragmatisk fundert. I den grad etiske overveininger har gjort seg gjeldende i denne argumentasjonen, har det for en stor del dreid seg om at i seg selv moralsk høyverdige anliggende dessverre ikke er realiserbare i virkelighetens verden. Resultatet har vært at man ofte snakker forbi hverandre, ganske enkelt fordi man mangler et felles begrepsapparat.

Innenfor vestlig tenkning finnes en tradisjonsstrøm som forsøker å sette ord på de moralske problem som vi stilles overfor når vi skal avgjøre hvorvidt det er riktig å gripe til våpen eller ikke. Rettferdig krig- tradisjonen, med røtter tilbake til jødisk, gresk og romersk tenkning, ble i hovedsak utviklet i høymiddelalderen, først og fremst gjennom teologen og filosofen Thomas Aquinas’ arbeid med disse spørsmålene. Den har vist seg å være svært levedyktig og har gjennom flere århundre vært en vesentlig bidragsyter og premissleverandør for vestlig militæretikk og i utformingen av krigens folkerett slik vi kjenner den bl.a. fra Genevekonvensjonene.³⁰

De klassiske rettferdig krig-kriteriene: rett (legitim) myndighet; rett grunn; rett intensjon/ innstilling; siste utvei; rimelig håp om suksess; proporsjonalitet; rett adferd (krigføring), kan sammenfattes i tre prinsipper som har bæring på henholdsvis krigsutbruddet, selve krigføringen og krigens mål.³¹

0. Krigen må ha en rettferdig årsak og kan bare erklæres av legitime myndigheter. Den må være defensiv, ikke aggressiv. Den representerer alltid siste utvei. Den hevder retten og setter gjerder mot uretten.

1. Krigens midler må være kontrollerte. Stridsmidlene må være diskriminerende i den forstand at de skiller mellom sivile og militære mål. De må også være proporsjonale i den forstand at den vold og den ødeleggelse som påføres må være mindre enn eller stå i et rimelig forhold til den lidelsen og volden som den søker å avhjelpe.

2. Krigsutfallet må være forutsigbart. Krigens mål er å gjenopprette freden. Det må derfor være et rimelig håp om oppnå en fred som er bedre enn den tilstanden som en søker å avhjelpe.

Rettferdig krig-tradisjonen har altså tre ulike funksjoner: En preventiv funksjon ved at det trekkes grenser or hvilke kriger som kan utkjempes; en modererende funksjon ved at det defineres visse rammer for selve krigføringen; og en begrensende funksjon gjennom understrekningen av at bare den krigen som tjener som redskap for freden, er rettferdig.

Konkrete kriterier for krenking av en stats suverenitet i annet enn selvforsvar

Rettferdig krig-tradisjonen fordrer en rettferdig grunn for å anvende militær makt. I vår sammenheng har vi forstått dette som konkrete rettsbrudd forstått som alvorlige krenkelser av fundamentale menneskerettigheter.

FNs Menneskerettserklæring bygger på den forutsetning at alle mennesker, uavhengig av politiske kulturelle, religiøse eller rasemessige forskjeller, har en umistelig og ukrenkelig verdi. Erklæringen betrakter menneskeverdet som forutsetning og basis for menneskerettighetene.³²

Når er imidlertid et rettsbrudd så fundamentalt at det rettferdiggjør en intervensjon? En må for det første kunne forutsette at det foreligger en ekstrem nødsituasjon i den forstand at respekten for grunnleggende menneskerettigheter har nådd et absolutt bunnmål. Mangelen på konsensus med hensyn til Menneskerettighetserklæringens praktiske konsekvenser gjør imidlertid en slik vurdering vanskelig. Andre internasjonale rettsbestemmelser kan derimot være med på å sette de nødvendige standardene.

Internasjonal rett gjenspeiler klare moralske anliggende der respekt for menneskerettighetene er et av de mest framtredende. Den avviser imidlertid ikke bare krenkelser av menneskeverdet, men hevder plikten til å bringe slike krenkelser til opphør samt å holde overgriperne ansvarlig. Denne forpliktelsen er absolutt og ligger hos det internasjonale samfunnet.³³ To forhold er framhevet som gjenstand for sanksjoner i henhold til internasjonal rett:

0. Folkemord – forstått som handlinger med sikte på utslette, helt eller delvis, nasjonale, etniske eller religiøse grupper. ³⁴

1. Grove krenkelser av menneskerettighetene – forstått innenfor rammen av begrepet «forbrytelser mot menneskeheten»: vilkårlige henrettelser/mord, slaveri, deportasjon, forfølgelse på religiøst, politisk, etnisk eller nasjonalt grunnlag.³⁵

I internasjonal rettstenkning konstituerer slike forhold en rettslig tvangssituasjon som ikke bare hjemler, men faktisk påbyr inngripen.³⁶

Hensynet til statssuvereniteten må imidlertid fortsatt veie tungt. Det er av vesentlig betydning at styresmaktene i et land gis mulighet til, i positiv forstand, å være herre i eget hus. Dette aspektet lar seg forene med tanken om militær maktbruk som en absolutt siste mulighet. En eventuell intervensjon er bare mulig på bakgrunn av at bredt anlagt diplomati og politisk arbeid ikke førte fram. Vi ender dermed opp med to forutsetninger for militær intervensjon:

0. Den skal være fundert på juridiske og moralske prinsipper nedfelt i internasjonal lov og rett

1. Den forutsetter manglende vilje og/eller evne hos lokale styresmakter til å etterleve/virkeliggjøre disse prinsippene

Er begge disse forutsetningene til stede, må prinsippet om suverenitet vike for humanitære hensyn. Da, og bare da, kan intervensjon sies å være en mulighet.

Forutsatt at en slik misjon har en rettferdig grunn etter de linjer som er anført ovenfor, må intervensjonen dernest være initiert av en legitim myndighet. Det avgjørende spørsmålet er hvilken instans som innehar slik myndighet og på hvilket grunnlag den hviler. En slik myndighet må nyte alminnelig anerkjennelse og må, ikke minst, være forpliktet på den retten den er satt til å ivareta. I praksis har denne myndigheten blitt tillagt FNs sikkerhetsråd. FN må kunne sies å være representativ for det internasjonale samfunnet, og organisasjonen er i henhold til Menneskerettighetserklæringens innledning, forpliktet på å arbeide for at menneskerettighetene blir respektert og overholdt. Formelt er FNs myndighet forankret i FN-paktens kapittel VI, art. 34, som gir Sikkerhetsrådet myndighet til å undersøke enhver tvist eller enhver situasjon som kan lede til mellomfolkelige rivninger eller foranledige en tvist. Videre har rådet anledning til når som helst å anbefale egnede framgangsmåter eller metoder for å løse slike tvister (art. 36).

Vedtak i Sikkerhetsrådet er bindende for alle FNs medlemsland. FN selv rår imidlertid ikke over et egnet apparat for maktutøvelse utover det som til enhver tid stilles til disposisjon av de enkelte medlemslandene. Strengt tatt har FN heller ikke noe hjemmel i sitt eget charter til å intervenere i medlemslandenes indre anliggende. En slik hjemmel vil imidlertid, som vi har sett, kunne hentes ut fra Folkeretten.

Når beslutningen er fattet, må intervensjonen gjennomføres med rette motiver. Den må være fundert på og drevet ut fra en moralsk-rettslig forpliktelse og ha som målsetting å gjenopprette livsvilkår preget av fred og rettferdighet. Egeninteresse og politiske gevinster er diskvalifisert som motivasjonsgrunnlag. Det gjelder både når slike målsettinger er åpenlyse og uttalte, og når de er mer eller mindre kamuflert som humanitært engasjement. Der andre motiver enn de rent humanitære blir stående som de egentlige drivkreftene bak en intervensjon, tjener det bare til å korrumpere aksjonen. Blir mulige politiske gevinster sentrale anliggende, undergraves intervensjonens troverdighet.

Konsekvens er også et viktig element når motivene skal vurderes. Hvorfor reagerte verdenssamfunnet praktisk talt umiddelbart mot invasjonen i Kuwait, mens krenkelser av menneskeverdet i Somalia fikk foregå praktisk talt uforstyrret av verdensopinionen i lang tid? En selektiv intervensjonspolitikk vil bidra til å øke kløften mellom landene i den tredje verden og undergrave troverdigheten i kampen for humanitære livsvilkår.

Sammenblandingen av ulike operasjonskonsept, slik vi bl.a. har sett det i det tidligere Jugoslavia, bidrar også til å sette spørsmålstegn ved troverdigheten. Når en og samme entreprenør driver to operasjoner med helt forskjellig sikte i et og samme operasjonsområde, blir situasjonen i beste fall uoversiktlig. Det er absolutt nødvendig med klare linjer hva intensjoner og målsettinger angår i dette stykket.

Intervensjon må alltid være siste mulighet. Kriteriet har bæring på tre forhold. For det første skal det sikre at konflikten løses med minst mulig omkostninger. Lar kritikkverdige forhold seg rette ved fredelige midler er ingen ting bedre enn det. Attributtet siste har med andre ord ikke utelukkende en temporær klang. At intervensjonsalternativet er siste mulighet, betyr at andre adekvate løsninger har spilt fallitt. Dernest skal dette kriteriet tjene som garanti for at en ikke aksjonerer på feil grunnlag. Diplomati og politiske samtaler vil kunne klarlegge og dokumentere grunnlaget for en intervensjon. Og til slutt vil et slikt kriterium også sette grenser for egeninteresse og maktmotiver hos de intervenerende partene.

I teorien vil dette trolig være det kriterium som er lettest å møte. Ingen militær aksjon vil i dagens internasjonale klima settes ut i livet uten forutgående diplomatisk og politisk aktivitet på bred front. En har imidlertid sett at politiske sympatier og antipatier er sterkere faktorer i beslutningsprosessen enn godt er. Det samme gjelder et godt stykke på vei mulighetene for politiske gevinster.

En intervensjon på humanitært grunnlag må ha muligheten til å lykkes. En må altså kunne kreve proporsjonalitet med hensyn til de midler en tar i bruk. For fredsopprettende operasjoner betyr det at eventuelle krigshandlinger må utkjempes med de midler og den styrke som er nødvendig for å kunne gjenopprette en menneskeverdig og rettferdig fredsordning etter at krigen er utkjempet. Men kravet om proporsjonalitet gjelder også for andre typer humanitær intervensjon. Gode intensjoner basert på et rettferdig grunnlag og mandat fra legitim myndighet er ikke tilstrekkelig dersom de nødvendige midlene for å gjennomføre operasjonen ikke stilles til rådighet. I stor utstrekning er dette en kritikk som rammer FN-operasjoner av nyere dato, ikke minst i Bosnia. Tross et betydelig militært nærvær sammenlignet med andre FN-misjoner, var styrken ikke i nærheten av å kunne gjennomføre sitt mandat mot de stridende partene vilje. Ved opprettelsen av de såkalte sikre sonene i Bosnia-Hercegovina våren 1993, var FN-styrken ikke i stand til å stille de nødvendige troppene for å gjennomføre oppdraget. De mannskapene som ble pålagt å sikre sonene var heller ikke utstyrt for den typen operasjoner.³⁷ Problemet forsterkes av at FN ikke har en egen beredskapsstyrke og derfor er avhengig av styrkebidrag fra medlemslandene når operasjoner skal iverksettes. Dette har alvorlige konsekvenser for kommando-, kontroll og ledelsesspørsmål. Det er i FN-sammenheng ingen felles oppfatning av hva de ulike former for kommando og kontroll innebærer.

Våpenmakten skiller denne typen operasjoner fra det tradisjonelle fredsbevarende konseptet. Dette har implikasjoner som bidrar til en profilendring også i et annet henseende. En hver bruk av våpen impliserer i praksis et valg av side i en konflikt. Selv om våpenbruken kan rettferdiggjøres med referanse til gyldige kriterier, har slik bruk alltid en sosial/psykologisk side som er det ikke er mulig å se bort fra. Dermed er også FN-styrkenes tradisjonelle upartiskhet truet. Når den intervenerende partens nøytralitet undergraves, blir man en del av konflikten på en måte som bryter med prinsippet om rett motiv. Velger en side i en konflikt, stiller en seg også åpen for andre motiv enn de rent humanitære. Nøytralitet er slik forstått en absolutt betingelse for en hver humanitær intervensjon. Her handler det ikke om å vinne krigen for den ene eller andre part, men om å restituere menneskeverdige livsvilkår.

Restitusjonsmotivet begrenser i utgangspunktet de legitime handlingsalternativene for humanitære intervensjonsstyrker. Det er i denne sammenhengen ikke slik at hensikten helliger middelet i et hvert henseende. Vold og ødeleggelse må begrenses til et absolutt minimum og kan bare aksepteres innenfor en utvidet selvforsvarsramme: Forsvar av sivilbefolkningen, forsyningslinjer og egne styrker. I siste instans kan det bety at en må avstå fra intervensjon selv om den er aldri så påkrevd ut fra begrunnelseskriteriet. En humanitær intervensjonsstyrke kan aldri gi seg i kast med noe som bare tjener til å forverre situasjonen. Slike handlinger underkjennes av kravet til proporsjonalitet.

Humanitær intervensjon er ingen uproblematisk kategori enten den har fredsopprettende karakter eller tar form av humanitær hjelpeoperasjon. Avgjørelsen må fattes på situasjonsbestemt grunnlag for hver enkelt operasjon. I denne prosessen må særlig begrunnelsen for intervensjonen etterprøves mot alvoret og omfanget av de rettsbrudd som ligger til grunn for aksjonen. Videre må muligheten for å avhjelpe en uakseptabel humanitær situasjon tillegges avgjørende vekt. Hvert av de anførte kriteriene skal sikre at det humanitære aspektet ikke svekkes eller korrumperes.

Sammendrag og utfordringer

Vi har her brukt rettferdig krig-tradisjonens kriterier for humanitær intervensjon som eksempel på at folkeretten utdypes og blir del av et allment og funksjonelt begrepsapparat når den knyttes til et bredere moralsk grunnlag. Slik har vi også lagt veien åpen for en fornyet forståelse for forholdet mellom statlig og menneskelig sikkerhet:

Satssuverenitetens sterke stilling i FN-pakten har vært et vern om små nasjoners selvstendighet. Også i framtiden vil små nasjoner ha behov for en viss type uangripelighet, det vil si et folkerettslig kodifisert vern mot mektige nasjoners maktpretensjoner. Det etiske dilemma består i at mens selvstendighet og trygghet sikres på et statlig nivå, så legges veien samtidig åpen for å bruke denne uangripeligheten til å undergrave det vern som Menneskerettighets-erklæringen gir på det menneskelige nivået. Det kan synes som om man har valget mellom å la den mektige gjøre hva han vil på enten statlig eller menneskelig nivå.

Det ofte oversette poenget i dette, igjen innenfor en realpolitisk tilnærming, er at hele denne argumentasjonen ikke tar utgangspunkt i at relasjoner, verken mellom mennesker eller mellom stater, alene kan bestemmes i maktkategorier, men at forholdet både mellom stater og innad i den enkelte stat må reguleres av prinsipper som i sitt vesen er etiske. Det handler ikke om den sterkestes rett, men om den svakestes.

Igjen ser vi at det humanitære moment, det som handler om omsorgen for den svake og fremmede, ikke er et slags frivillig tillegg til forståelsen av de sikkerhetspolitiske utfordringene, men inngår som et sentralt moment i selve forståelsen av disse. Det som avkreves oss i denne situasjonen er å være oss bevisst denne syntesen mellom det egennyttige og det uegenyttige. Ser vi dette, ser vi samtidig at vi nærmer oss en tenkning som kan utgjøre en bred og fundamental etisk begrunnelse for maktbruk på den internasjonale arena. En slik begrunnelse vil kunne skape en bro mellom folkeretten og det moralske grunnlag den bygger på, og vil på lang sikt kunne vinne styrke til å endre traktatgrunnlaget i retning av en bedre balanse mellom statlig og menneskelig sikkerhet.

En slik etisk begrunnelse vil også komme til rette med de problemstillingene vi pekte på tidligere.

0. En intervensjonsbeslutning fattet på dette grunnlaget kan ikke i noen av sine momenter ha det å dominere og å utnytte som motivasjon.

1. En intervensjon som har fastholdelse eller gjenvinning av noen form for hegemoni som målsetning vil ut fra en slik etisk begrunnelse ikke være legal.

2. En slik fundamental etisk begrunnelse vil også stå i samsvar med en bred tilnærming til menneskelig sikkerhet, og bruk av militære maktmidler vil slik framstå som legitime i den grad bruken går inn som en del av en strategi for en langsiktig løsning av det konfliktskapende potensialet.

3. Det vil være en naturlig del av en slik strategi å vie økonomiske, sosiale og politiske forhold større oppmerksomhet, for slik å komme til rette med den uretten som utgjør en kontinuerlig og strukturell krenkelse av menneskeverdet.

4. En slik bred tilnærming vil også avkreve alle parter en grunnleggende forståelse for kulturen i det konfliktområdet det interveneres i.

5.5 Rekruttering og utdanning

Betydningen av en etisk begrunnelse for Forsvarets personell

Vi har ved flere anledninger understreket at en fundamental etisk begrunnelse av militærmakt ikke bare gjelder militærmaktens bruk, men også dens utvikling. Det nye sikkerhetspolitiske paradigmet og den omstilling dette krever, vil måtte føre til endringer i rekruttering, utdanning og øving av personellet. Uansett over hvor lang tid den allmenne vernepliktens avvikling strekker seg, så går vi mot et forsvar som i større og større grad profesjonaliseres. Grunnen til at dette vil skje er dels enhetsinstitusjonenes svekkede legitimitet i befolkningen, dels de krav vi blir stilt overfor i forhold til spisskompetanse. De krav som moderne krigføring stiller vil ikke kunne møtes gjennom en så kort tjenesteperiode som en allmenn verneplikt representerer. I tillegg vil krav til mobilitet, reaksjonshurtighet og fleksibilitet stille helt andre krav til framtidens soldater enn de vi kjenner fra vårt tradisjonelle invasjonsbaserte forsvar. Disse krav vil også gjelde i forhold til personellets verdier.

Forsvaret har lenge blitt forstått på linje med en vanlig arbeidsplass, en institusjon i likhet med andre statlige institusjoner. Likhetene med andre institusjoner og andre yrker er nærliggende. Det er lenge siden en virkeligheten for Forsvarets ansatte dreide seg om en kamp på liv og død. Nå er det andre kamper som kjempes: kampen mot papirhaugen på pulten, kampen for bevilgninger og ressurser - kampen mot nedleggelse og nedskjæringer. Slike slag er ikke forbeholdt offiserer og Forsvaret.

Samtidig er det flere som hevder at til tross for likhetene med andre institusjoner, innebærer det noe særskilt å være ansatt i Forsvaret, både når det gjelder ferdigheter, kunnskaper og holdninger. På engelsk kan en skille mellom uttrykkene «vocationalism», «occupationalism» og «professionalism». Disse tre uttrykkene henspiller på tre ulike forståelser av et yrke. Ved bruk av det første uttrykket blir yrket forstått som en et altoppslukende kall som en har dedikert hele sitt liv til, ved det andre uttrykket forstås arbeidet som en jobb som ikke stiller noen bestemte personlige krav til den som har jobben, mens det tredje uttrykket henspiller på yrket som en profesjon der det også kan stilles bestemte personlige krav. Forståelsen av yrket som en profesjon innebærer dermed at det kan stilles bestemte krav til holdninger, verdier og oppførsel i og utenfor selve jobben. Sett i lys av det vi har sagt om Forsvarets verdier som en skjerping eller tilspissing av samfunnets bærende verdier så synes den forståelse og selvforståelse som knytter seg til en slik «profesjonalisme» best til å kunne ivareta de krav som vil måtte stilles til framtidens soldater.

Det paradigmeskiftet etter murens fall representerer, får vidtrekkende følger for militærprofesjonen og militært lederskap. For det første: Vektleggingen av manøverkrigføring og dermed av oppdragsbasert ledelse innebærer at det stilles nye krav. En skal ikke bare kunne motta en ordre og utføre den, men han skal også kunne tolke den og konkretisere den. Overgangen fra «jeg vil, du skal» til «sjefens intensjon» innebærer at en i mye større grad enn tidligere må kunne forstå og tolke helheten, både når det gjelder en militær operasjon, men også kunne sette den inn i en samfunnsmessig og etisk ramme. Den gamle regelstyringen, er i alle fall på verbalplanet, erstattet med målstyring. Dersom vi skal trekke de store linjene, vil vi påstå at vi til en viss grad vender tilbake til idealene fra riddertiden, der holdninger og verdier, mer enn konkrete regler, var det grunnleggende utgangspunkt for militær maktbruk. Dette innebærer at spørsmålet om målsettingen og legitimiteten til bruk av militære styrker er noe som enhver ansatt må forstå og akseptere. Derfor har vi også fått Forsvarets verdigrunnlag som skal angi «de normer, holdninger og verdier»³⁸ som skal prege all virksomhet. Det er en klar linje fra et verdigrunnlag til oppdragsbasert ledelse, i alle fall på et prinsipi­elt plan. En slik ledelsesfilosofi forutsetter et verdigrunnlag som vi deler, aksepterer og forstår.

Og da er vi også inne på det som er vår andre tese: Utviklingen i forståelsen av militærmaktens hensikt og anvendelse krever en gjennomtenkning av hva det vil si å være tilsatt i Forsvaret. Tradisjonelt sett har en vært Kongens og regjeringens lydige redskap som skal forsvare sitt fedreland mot ytre fiender som truer vårt territorium og vår frihet. Dette var greit å forholde seg til, i alle fall dersom en var norsk offiser og ikke offiser i Wehrmacht under krigen. Det bipolare og statiske trusselbildet under den kalde krigen bidro til å sementere denne enkle todelte virkelighetsoppfatningen. Dette er imidlertid ikke lenger vår virkelighet.³⁹

Vi lurer oss selv om vi ikke innser at dette innebærer at kravene, holdningene og verdiene til en offiser endres som en følge av dette. Kombinerer vi dette perspektivet med tesen om manøvertilnærming og oppdragsbasert ledelse, innebærer dette at Forsvarets tilsatte forventes å forstå, akseptere og tolke de overordnede politiske perspektivene.

Vi vil hevde at det rår en grunnleggende usikkerhet om hvilke verdier og holdninger en forventer av en tilsatt i Forsvaret fordi det rår en like grunnleggende usikkerhet omkring Forsvarets begrunnelse og legitimitet etter den kalde krigens slutt. For spørsmålet om hva slags personell man ønsker seg henger sammen med grunnleggende rammebetingelser. Det er ikke mulig å drøfte personellets ønskede verdier uten å drøfte Forsvarets verdier og hensikt.

Denne usikkerheten og forvirringen gir seg utslag i enten en øredøvende taushet, eller i schizofreni. Et eksempel på det siste er Forsvarets media- og rekrutteringssenters storslåtte og påkostede vervingskampanjer. På den ene siden ble det kjørt store annonser hvor man søker etter personell til internasjonal FN-tjeneste. Her sammenlignes en slik tjeneste med de idealer og visjoner som Martin Luther King jr., Mahatma Gandhi og Moder Theresa stod for. Nå kan det sies mye om misbruket av kjente personer, spesielt når innbitte og prinsipielle motstandere av enhver form for militær maktbruk som Gandhi og Luther King blir brukt som sannhetsvitner for internasjonal militær maktbruk, men det får ligge i denne sammenhengen. Det som er interessant i denne sammenhengen er at annonsekampanjen også sier noe om hvilke idealer og verdier som en legger til grunn for tjeneste i militære intervensjoner, og dermed også noe om hva slags holdninger og verdier personellet forutsettes å ha. På den andre siden kjørte FRM en kampanje rettet mot ungdom som kunne tenke seg å søke befalsskole. Her møter vi et helt annet bilde, med helt andre verdier og idealer som etterspørres for Forsvarets framtidige ledere. Her ser vi en skikkelig «Rambo»-type i kamo og felt med teksten: «Er du opptatt av fart og spenning? – da er Forsvaret noe for deg!» Noen vil kalle disse to eksemplene for «selektiv profilering». Vi vil kalle det utslag av holdningsmessig schizofreni!

Hvilket personell og hvilke ledere ønsker Forsvaret? Hvilke verdier, holdninger og livsinnstilling bør en tilsatt i Forsvaret ha? Bør vi satse på «moder Theresa»-typen eller på «Rambo»-typen? Kanskje ingen av delene?

Et ord som ofte brukes i Forsvaret når spørsmålet om hvilke verdier som bør prege personellet er ordet «integritet». Selv om det ofte blir et honnørord uten innhold, en floskel, synes vi dette ordet er et bra startpunkt når vi vil drøfte spørsmålet om ønskede verdier. Å ha integritet betyr «å være hel». Det betyr å kunne holde sammen verdier og holdninger på den ene siden og liv og praksis på den andre siden. Det betyr å kunne holde sammen det å være tilsatt i Forsvaret på den ene siden, og være menneske og medmenneske på den andre . Vi trenger ikke personell som bare ser på arbeidsrolle som en maske som ikke har forankring i personen selv. Som Forsvarssjef Solli sa: «Hvis du ikke kan være en god leder med bar overkropp, kan du heller ikke lede bare i kraft av sin stilling eller uniform».⁴⁰ Dette betyr at det å være offiser begynner i selve innstillingen, i holdninger, i framferd og i verdier og normer.

I en artikkel i Heimevernsbladet synes vi Werner Christie uttrykker de nye problemstillingene vi står overfor på en glimrende måte:

Da Forsvaret ene og alene var et nasjonalt nødverge var oppgaven klar. Det var verken nødvendig eller ønskelig med dypsindige moralske diskusjoner når fienden sto i døren. Nå skal vi delta i såkalte «fredsoperasjoner» – vi er blitt korsfarere som kjemper for ideer.⁴¹

Mer og mer blir Forsvaret og Forsvarets personell brukt som et utenrikspolitisk instrument til oppgaver som ikke har krig som rammebetingelse. Vi snakker om de såkalte MOOTW (Military Operations Other Than War).⁴² Det tradisjonelle gapet mellom diplomati og krig med hensyn til virkemidler går over i hverandre, og en offiser må forholde seg til nye rammebetingelser. Dette vil med naturnødvendighet også påvirke offiserens selvforståelse og hvilke verdier, holdninger og egenskaper som er adekvate for en offiser i en slik sammenheng. I USA snakker man nå om «The Diplomat Warrior» – diplomatkrigeren.⁴³ Militært personell vil mer og mer bli brukt til oppgaver som krever en helt annen innstilling og tilnærming enn tradisjonell bruk av militær makt. Bl.a. er grensegangen mellom det som tradisjonelt har vært politiets oppgaver og det som har vært de militæres, i ferd med å måtte revurderes. Videre vil offiseren ikke lenger bare opptre på vegne av sin egen nasjon, men også opptre på vegne av verdenssamfunnet for å beskytte og verne om verdier som menneskeverd og menneskerettigheter. Dette krever en forståelse både om eget ståsted når det gjelder verdier, livssyn og kultur og forståelse for og respekt for andres ståsted og andre kulturer og livssyn.

Utfordringer

0. Det nye sikkerhetspolitiske paradigmet stiller oss overfor etiske utfordringer som også gjelder utviklingen av militærmakten. Dette betyr at den delen av Forsvarets virksomhet som gjelder rekruttering, utdanning og øving av personell må ses i lys av den fundamentale etiske begrunnelse som vi etterspør i denne studien.

1. Forsvaret må bort fra den forvirring og delvise schizofreni som har rådet i profilerings- og rekrutteringsarbeidet de siste årene og henimot en rekruttering som balanserer kravene om spisskompetanse, moralsk ryggrad og integritet.

2. Forsvaret må gjennom rekruttering og utdanning knytte til seg og utvikle personell som kan gå inn i en bred tilnærming til sikkerhet.

3. Den oppdragsbaserte ledelsesfilosofien knytter an til bærende samfunnsverdier som tar sitt utgangspunkt i enkeltmennesket som et selvstendig, integrert, fritt og ansvarlig individ. Forsvaret må igjennom sin utdannelse sørge for at denne ledelsesfilosofien fører til en evne til både å gi fra seg makt og å ta ansvar.

5.6 Spørsmålet om teknologien

Som det ble pekt på under gjennomgangen av grunnlagsdokumentene for omstilling (kapittel 5.2), knytter utfordringene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk seg på en særskilt måte til den teknologiske utviklingen. Vi mener at det maktpåliggende å ta hensyn til disse utfordringer, og vil under dette punktet se nærmere på hvilke spørsmål og utfordringer som reiser seg i lys av denne utviklingen.

Teknologigapet og den teknologiske utviklingens uavvendelighet

Som det blir gjort rede for bl.a. i rapporten «Europeisk sikkerhet i en foranderlig tid: En analyse av Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske handlingsrom» (FFI, november 1999), utgjør USAs teknologiske forsprang kanskje det største problemet for europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Rapporten peker også på hvilke planer som finnes innenfor EU for å fylle dette gapet. Hvis man velger å satse de nødvendige ressursene på dette, tar man sikte på innen år 2010 å ha fylt noen av de viktigste hullene, slik at EU kan framstå som en selvstendig sikkerhetspolitisk stormakt, i stand til å løse europeiske problemer på egen hånd. Rapporten konkluderer med at Norge, for å skaffe seg nødvendig handlingsrom, må være en aktiv bidragsyter i denne utviklingen. For Norges del betyr det en i nasjonal målestokk massiv satsing på teknologisk utstyr og kompetanse.

Vi ser at denne tilpasningen framstår som et reelt alternativ for hovedsatsingen i norsk forsvarspolitikk. Vi er allikevel bekymret over at kravet om teknologisk kompetanse og utstyr framstilles så entydig og uavvendelig av de ansvarlige politiske og militære aktører. Man synes å velge en bevisst politikk for å kunne delta i den skarpe enden av NATOs og EUs styrker, for gjennom dette å skaffe seg sikkerhetspolitisk handlingsrom. Like påfallende er det at man mangler en like bevisst satsing på en politikk for å utvikle et forsvarspersonell med spisskompetanse tilpasset deltagelse i en bredere sikkerhetspolitisk tilnærming.

Vi vil også uttrykke bekymring for at når framstillingen av satsingen på teknologisk utstyr og kompetanse framstilles som uunngåelig, så blir det økede sikkerhetspolitiske handlingsrom illusorisk (jfr. fig. 7 under pkt. 5.2). Føringene vil være så sterke at selv om man får lov til å bidra med mye, så blir handlingsalternativene allikevel få. Vi stiller seg i en posisjon der vi svekkes som reell etisk ansvarlig aktør og blir ikke lenger er i stand til å forholde oss verken kritisk eller alternativt til de grunnleggende ideologiske føringer som ligger i bunnen av moderne teknologisk krigføring. Faren er at man stirrer seg blind på presisjonsvåpen og moderne forsvarsteknologi og glemmer betydningen av det pågående menneskelige nærværet.

Vi foreslår at vi sterkere, og parallelt med satsingen på teknologisk kompetanse og utstyr rettet mot deltagelse i skarpe internasjonale operasjoner også satser på å utvikle forsvarspersonell med en spisskompetanse som står i forhold til en bred sikkerhetspolitisk tilnærming.⁴⁴ Slik kan vi bidra til å verne om og støtte lokale stabiliserende og fredsskapende strukturer og tiltak. Dette gir oss verken overskrifter eller umiddelbar anerkjennelse i de toneangivende sikkerhetspolitisk fora. Vi vil i stedet være med på å bygge strukturer og kulturer som er den eneste langsiktige mulighet for vern av menneskets liv, verdighet og rettigheter.

Vi vil også peke på at hvis man begrunner forsvarsevne og mulighet til å spille en rolle i det internasjonale rom nesten utelukkende på grunnlag av å være med på et høyteknologisk våpenkappløp, så sier man samtidig at man utelukker størstedelen av verdens befolkning og stater muligheten for å spille en slik rolle i det internasjonale samfunn. Teknologigapet mellom Europa og USA er bare for en liten dump å regne i forhold til gapet for eksempel mellom Europa og de fleste afrikanske land. I den grad Norge blir en pådriver i det vestlige våpenkappløpet, vil vi være med på å øke det teknologiske gapet i forhold til landene i sør ytterligere, med de avgjørende virkninger dette har for milliarder av mennesker. Slik vil vi også være med på å legge grunnen for en større ustabilitet globalt.

Etiske utfordringer i møte med den teknologiske utviklingen

Vi vil under dette punktet løfte fram fire særskilte utfordringer knyttet til den teknologiske utviklingen. (1) Vi vil begynne med å peke på at en ensidig satsing på elektronisk krigføring med nødvendighet vil føre til at vi må gi etter på kravet om redelighet og demokratisk kontroll. (2) Vi vil deretter peke på problemet knyttet til synet på teknologi som etisk nøytralt. (3) Under punktet «Det andre teknologiske gapet» vil vi peke på den økende avstand mellom den lave brukerterskelen og den for de fleste utilgjengelige kompleksiteten i selve teknologien. (4) Vi vil til slutt reise spørsmålet om hvem som er aktørene bak kravet om en stadig akselererende forsvarsteknologisk utvikling.

Teknologisk krigføring og kravet om redelighet og demokratisk kontroll

Den viktigste etiske utfordringen i utviklingen av mer effektiv militær teknologi ligger i at makten samles på få hender. Dette er samtidig hender som tilhører personer som befinner seg langt fra der ødeleggelsene faktisk skjer. Vi mener faren for følgende er overhengende: Mangelen på møtet ansikt til ansikt visker ut det grunnleggende ansvarsforholdet mennesker imellom og unndrar handlingene demokratisk kontroll. Fiendebildet blir statisk og bestemt av den parten som har det kraftigste propagandaapparatet. Den personen som med venstre hånd styrer dataspaken skriver med høyre hånd pressemeldinger som videre distribueres med en like kraftfull teknologi som styrer våpnene. Slik kan et stadig færre antall mennesker samtidig styre både stridsmidlene og det demokratiske grunnlaget for å holde krigen i gang.

Når vi ved hjelp av teknologiens manipulerende muligheter driver en teknologisk fjernkrig i dobbelt forstand, så fjerner vi det menneskelige møtet fra scenariet. Dermed gir vi etter på kravet om redelighet, unndrar oss demokratisk kontroll og svekker muligheten til å nå fram til en prosess med forsoning og gjensidig respekt etter at krigen er over.

En naiv tro på teknologiske løsninger – om teknologien som subjekt

Det mest gjennomgående synet på den teknologisk utviklingen er at den er positiv fordi den gir mennesket store muligheter. I den grad teknologien skulle få uønskede konsekvenser, så kan disse løses gjennom ny teknologi. I bunnen av dette synet ligger en grunnleggende tanke om teknologi som et i utgangspunktet etisk nøytralt redskap. Som noe vi selv kan velge å bruke enten til det gode eller til det onde.

Vi mener at denne forståelsen er naiv. Den tar ikke høyde for at teknologien følger sine egne lover og har sitt eget liv. Den bærende ideologien i den teknologiske utviklingen er menneskets urgamle drøm om å løse lidelsens problem uten for store omkostninger. Poenget er at den teknologiske utviklingen får lov til uhindret å leve sitt eget liv i den grad vi behandler den som etisk nøytral. Når vi behandler teknologien som nøytral, lukker øynene for at teknologien selv er aktør. En aktør som er bærer av sine egne verdier: Sikkerhet bestemmes ut fra ønske om kontroll og usårlighet, virkeligheten bestemmes ut fra det som kan veies og måles, verdi bestemmes ut fra nyttehensyn og framtiden forstås ut fra det som kan planlegges og styres. Ved å ikke innse at teknologien er bærer av disse verdiene stiller vi oss åpen for verdier som vi ikke har gjort oss bevisst og som kan føre til skjebnesvangre konsekvenser. Kun ved å se at teknologien selv er et overindividuelt subjekt, kan vi framstå som etisk ansvarlige aktører som gjennom en bevisst politikk holder utviklingen på et ønsket nivå og beveger den i en retning vi selv ønsker. Dette har ikke minst betydning for våre vurderinger i forhold til utvikling og bruk av militær teknologi.

Det andre teknologigapet

Vi vil også kort nevne enda problemstilling som reiser seg i forhold til en økende bruk av teknologi. Aldri har avstanden mellom kompetanse i den faktiske bruk av et redskap og kompetansen i forhold til hvorfor redskapet virker vært større. Det finnes et stadig økende gap mellom en lav brukerterksel og den komplekse og uoversiktlige teknologi som gjør at teknologien virker. Slik innhentes vi av vår sårbarhet. I forhold til våpenteknologi vil store deler av den nødvendige teknologien også fysisk og geografisk befinne seg utenfor vår kontroll (satellitter, kommunikasjonssentraler, osv.).

Mens man i tidligere tider kunne holde det gående, i alle fall over en viss tid, hvis våpenleverandøren gikk til negative sanksjoner i forhold til levering av deler, kan leverandøren nå iverksette slike sanksjoner umiddelbart ved bare å skru av en satellitt. Det vil i praksis si at den stat som har kontroll over systemene, styrer hvem de skal brukes mot.

Helt konkret betyr det at det å satse ensidig på krigføring bundet opp i moderne våpenteknologi er ensbetydende med i overskuelig framtid å binde norsk sikkerhetspolitikk til USA og å styrke amerikansk hegemoni og en dermed fortsatt unipolar sikkerhetssituasjon.

Hvem stiller kravene

Vi vil til slutt under dette punktet nevne at det står sterke økonomiske krefter bak kravet om at å være med på den stadig akselererende forsvarsteknologiske utvikling og de tilhørende investeringene. I den grad man beskriver denne utviklingen som noe som bare er og må gå videre, bør man se at det er sterke aktører inne i bildet som strategisk og bevisst driver denne utviklingen framover.

Sammendrag og utfordringer

Vi ber om at den militære og politiske ledelse tar inn over seg de klare begrensninger moderne teknologisk krigføring har i forhold til å løse de utfordringer som den nye sikkerhetspolitiske situasjonen reiser i lys av en etisk begrunnelse ut fra vår jødisk-kristne og humanistiske tradisjon. Vi har i det foregående reist følgende problemstillinger i forhold til den teknologiske utviklingen generelt og den moderne teknologiske krigføring spesielt:

0. Den forsvarsteknologiske utviklingen er ikke uavvendelig. Hvis de ansvarlige militære og politiske aktørene velger å basere vår framtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk på moderne forsvarsteknologi, med en tilsvarende nedprioritering av menneskelig kompetanse, så er dette et valg man må stå etisk ansvarlig for.

1. Hvis denne satsingen er ment å øke vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom, så bør man være åpen for at dette handlingsrommet kan vise seg å være illusorisk, i det føringene er begrenset med hensyn til hvilke handlinger som er mulig å utføre

2. Man må i tillegg se at konsekvensene av å være med på det våpenteknologiske kappløpet innebærer at kløften mellom de som er med på kappløpet og de som allerede har falt av, vil bli dypere.

3. Kombinasjonen av moderne krigføring og mediamakt gjør at man står i fare for å samle makten på færre hender, unngå det menneskelige møtet og unndra krigføringen fra reell demokratisk kontroll.

4. Hvis vi behandler den teknologiske utviklingen som etisk nøytral, står vi fare for å styres av andre verdier enn de vi mener å bygge på.

5. Avstanden mellom vår konkrete bruk av teknologi og de forutsetningene som gjør at den faktisk virker, kan bidra til vi blir mer sårbare og at vi mister den endelige kontrollen over våre våpensystemer.

6. Vi bidrar da til å opprettholde en unipolar sikkerhetspolitisk situasjon og opprettholde amerikansk hegemoni

7. Det står sterke økonomiske krefter bak kravet om økte investeringer i forsvarsteknologi. Vi må velge bevisst å analysere og se bort fra disse interessene, både nasjonalt og internasjonalt.

Mot denne bakgrunnen vil vi advare mot endringer i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk som betyr en ensidig satsing på moderne teknologisk krigføring. Vi anbefaler at vi parallelt med satsingen på teknologisk kompetanse og utstyr rettet mot deltagelse i skarpe internasjonale operasjoner også satser på å utvikle forsvarspersonell med spisskompetanse rettet mot deltagelse innenfor en bred sikkerhetspolitisk tilnærming. Vi bør utdanne forsvarspersonell som sammen med diplomatiet og eksperter på sosial og rettslig utvikling kan være til stede i områder der den menneskelig sikkerhet er truet for å verne om og støtte lokale stabiliserende og fredsskapende strukturer og tiltak. Slik vil vi være med på å bygge strukturer og kulturer som er den eneste langsiktige mulighet for vern av menneskets liv, verdighet og rettigheter. En slik bred sikkerhetspolitisk tilnærming vil i tillegg kunne gi større sikkerhetspolitisk avkastning en milliardinvesteringer i teknologi som i løpet av få år vil være utdatert.