Kapittel 4: Etikkens forankring og innhold

4.1 Rammevilkår for en etisk forankring av militærmakt

Gitt gyldigheten av tesen om etikkens nødvendighet for utøvelse av militærmakt, gjenstår allikevel spørsmålet om hvilken forankring denne etikken skal basere seg på, og hvilket innhold den skal ha. Etter vår mening har drøftingen ovenfor godtgjort to grunnleggende rammevilkår som en slik etikk må forholde seg til.

For det første må en slik etikk være forankret i den kulturelle og samfunnsmessige kontekst som militærmakten har som rammer. Utøvelse av militærmakt legitimeres i den grad militærmakten fremstår som et tjenlig redskap for det samfunnet den er satt til å forsvare. Militærmakten har en instrumentell verdi som et ytterste uttrykk for forsvar av samfunnets verdier, kultur, historie, institusjoner, befolkning og territorium. Uten denne samfunnsmessige forankring har militærmakt ingen legitimitet. De grunnleggende verdier, normer og holdninger som Forsvaret baserer seg på, må derfor ikke være i strid med samfunnets grunnleggende verdier. Dette er det negative, avgrensede aspekt ved etikkens forankring. Det positive, definerende aspekt vil være at disse samfunnets grunnverdier skal vernes og fremmes gjennom militærmaktens institusjoner.

For det andre: Selv om militærmakten tar utgangspunkt i samfunnets grunnleggende verdier, innebærer militærmaktens rasjonale som et «ytterste virkemiddel» at det å kun fastslå samfunnets grunnleggende verdier ikke vil være tilstrekkelig som fyldestgjørende uttrykk for militærmaktens etiske grunnlag. Militærmaktens egenart betyr at avgjørelser som i en annen sammenheng ville framstått som uskyldige kan få fatale følger. Dette medfører at det må stilles et skjerpet krav både i forhold til den etiske gjennomtenkningen og til den enkeltes moralske integritet. Dette uttrykkes av filosofen Michael Walzer ved følgende tese:

For war is the hardest place: if comprehensive and consistent moral judgements are possible there, they are possible everywhere.¹

Forholdet mellom disse to rammebetingelsene – den samfunnsmessige normkontekst og militærmaktens begrunnelse – vil da kunne forstås som konsentriske sirkler, der den samfunnsmessige normkontekst utgjør den ytre rammen som definerer og kvalifiserer militærmaktens rasjonale, og hvor den siste utgjør en «til­spis­sing» av samfunnets normgrunnlag i forhold til militærmaktens mål og midler. «Tilspissing» betyr her både en gjennomtenkning av hva samfunnets verdier vil bety i møte med ekstreme situasjoner som ikke uten videre har paralleller i dagliglivet, samt et skjerpet krav til konsistensen i Forsvarets etiske fundament og til personellets moralske integritet. Dette forholdet kan illustreres slik (fig. 3):

4.2 Hva er etikk?

Etikk mellom Athen og Jerusalem

Vi har i det foregående vist at etikken må gå inn som fundament for all militær virksomhet. Militærmaktens særskilte karakter fordrer at den etiske vurderingen og motiveringen må kreves av alle aktører i forbindelse med bruk av militærmakt, det være seg politikere, militære sjefer, utdanningspersonell eller militært mannskap. Vi har også sett at etikken må være forankret i den kulturelle og samfunnsmessige normkontekst som militærmakten har som rammer, da forstått som en tilspissing av denne ut fra militærmaktens egenart.

Det sentrale spørsmålet gjenstår imidlertid: Hva er etikk? Og: Hvordan forstå det etiske innenfor vår særegne kontekst og tradisjon?

Ordet «etikk» stammer opprinnelig fra det greske ordet ethos, som betyr skikk, sedvane. Ut fra dette betyr ethikos det som er i tråd med denne skikk eller vane; det skikkelige, det vanlige. Med andre ord: den rådende moral. Etikk kan på denne måten forstås som en kodifisering og begrunnelse av den gjeldende samfunnsmoral. Vi har under kap. 3.1 pekt på at dette er en nødvendig side av etikken. Enhver sosial gruppe vil ha implisitte og eksplisitte mekanismer for selvopprettholdelse. Jo mer sammensatt og uoversiktlig den sosiale gruppen er, desto større vil kravet til kodifisering og eksplisitte etiske normer være. Innenfor en stat vil denne kodifiseringen ha utviklet seg til et lovverk.

Innenfor et demokrati vil lovgivningen og endringer av denne alltid skje nedenifra; fra folket. Dette er avgjørende fordi det forutsetter at det i bunnen av den konkrete utformingen av hvert enkelt demokrati ligger et levende liv som også inkluderer kontinuerlige etiske vurderinger. Disse gjøres i spenningen mellom det kjente på den ene siden, og det fremmede; det stadig nye ved tilværelsen, på den andre. De etiske vurderinger innenfor et samfunn kan altså ikke betraktes som en applisering av mer eller mindre definerte regler og lover. Det etiske kan heller bestemmes som en bevisstgjøring omkring spenningen mellom det som allerede har sin plass og funksjon innenfor forståelsen av den gjeldende etikk på den ene siden, og det som krever å bli tatt hensyn til i lys av sin egenverdi utenfor denne forståelsen på den andre.

Den delen av etikken som er blitt kodifisert ved lov utgjør bare en liten del av den etiske vurdering som gjøres, og som må gjøres, for at et levende samfunn skal fungere, nærmere bestemt den delen man ikke kan komme til konsensus om på annet vis. Det sier seg selv at den delen av etiske dilemmaer som må løses og de vurderinger som må gjøres for at et samfunn skal fungere; i familien, i næringslivet, i det offentlige, i nabolaget og så videre, er langt bredere enn den delen som omfattes av lovverket. Lovverket kommer først i funksjon når andre mekanismer ikke fungerer. Lovverket er i seg selv en kodifisering av dette dynamiske og kontinuerlige etiske arbeid som gjøres i et samfunn.

Det er da også denne type etiske vurderinger som gjøres av de folkevalgte i selve lovgivningen og i den stadige og nødvendige utviklingen av denne. I tillegg trer denne form for etiske vurderinger i kraft også i anvendelsen av loven, slik at rettspraksis kontinuerlig korrigerer hvordan loven er å forstå. I en demokratisk stat er det etiske altså både en grunnleggende forutsetning for og bredere enn det juridiske/legale.

I forhold til bruk av militærmakt betyr dette at en ren realpolitisk og instrumentell tilnærming ikke kommer til rette med realitetene. Denne tilnærmingen forutsetter at så lenge det militært mulige, det legalt akseptable og det politisk ønskelige sammenfaller, så vil bruk av militærmakt være legitim. I beste fall lukker en slik tilnærming øynene for realitetene. Realitetene er nemlig at de stadige og basale vurderinger i forhold til hva som er etisk forsvarlig i utgangspunktet bestemmer hva som er militært mulig, legalt akseptabelt og politisk ønskelig. I tillegg vil de stadige etiske vurderingene på politisk, strategisk, operativt og taktisk nivå måtte utelukke handlingsalternativer som ellers faller innenfor de angitte rammebetingelsene. Utviklingen fram mot en internasjonal rettstilstand fra den 2. verdenskrig og fram til i dag blir umulig å forstå uten en slik realitetsbeskrivelse. De sikkerhetspolitiske aktørenes etiske vurderinger må både ses som både grunnleggende for og bredere enn den aktuelle og institusjonaliserte folkerett. I verste fall blir derfor et rent instrumentelt syn på bruk av militærmakt en strategi for å unngå de etiske dilemmaene og melde seg ut som etisk aktør.

Fortsatt er det allikevel slik at begrepet «etikk» kan innholdsbestemmes ulikt. Det var også tilfellet i den antikke verden. Innholdsmessig kunne begrepet variere i forhold til den religiøse forestilling, den filosofiske retning eller skole det ble brukt innenfor. Det er imidlertid viktig å være klar over at innenfor vår kulturelle tradisjon ble etikkens innhold kraftig påvirket og modifisert gjennom møtet med den jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden.

Det som har fått det mest iøynefallende gjennomslag fra den jødiske og gammeltestamentlige etikken er de moralske forskrifter vi kjenner som De ti bud, og særskilt de budene som går på forholdet til den andre: Aktelsen og ærligheten, samt respekten for den andres liv, eiendom og familie. Den andre grunnstrømmen fra den gammeltestamentlige etikken er det stadig tilbakevendende bibelske tema om ansvaret for de svakeste i samfunnet; de fattige, enkene og de farløse, og sist men ikke minst; Den fremmede.

En teologisk betraktning vil vurdere De ti bud ut fra at de syv siste budene er avledet av de tre første, spesielt det første; troen på den ene Gud. Dette synes enda mer naturlig i forhold til kravet om ansvar for de svakeste i samfunnet og for den fremmede. Dette fordi troen på at det er én Gud som har skapt alle mennesker i sitt bilde innebærer at alle mennesker, uansett sosial status eller hvor godt de er kjent, er villet av Gud og derfor har en egenverdi.² Det som her er hovedpoenget er at det i løpet av vår kulturs utvikling er etablert en forestilling om et universelt menneskeverd. Og, at dette menneskeverdet aktualiseres som etisk problemstilling i møte med den fremmede.

Mot denne bakgrunn må Jesu etikk forstås. Jesu etikk framstår som en radikalisering av den jødiske. Vi kjenner igjen omsorgen for den fremmede i lignelsen om den barmhjertige samaritan og ikke minst i Jesu forhold til de fattige og de som på grunn av forskjellige forhold falt utenfor det gode selskap. Det som allikevel skulle ha den første og sterkeste innvirkning på utviklingen av kristen etikk var selve den kristne grunnfortellingen, slik vi kjenner den igjen fra Johannes-evangeliet 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Dette, at Gud uegennyttig og ut fra kjærlighet, gir sitt kjæreste, ja, seg selv, for å redde den falne skapning, blir selve urbildet for den første kristne lære om rett og galt.³

For de første kristne var en slik tilnærming nært knyttet til troen på Jesu snarlige gjenkomst. Med denne bakgrunn framstår det lineære, uegennyttige og selvutslettende momentet rendyrket henimot det absurde, i alle fall for en forestillingsverden der gudsrikets umiddelbare inntreden ikke er en del av horisonten. Det kristne martyriet og tendensene til idyllisering av dette må forstås innenfor denne rammen. Det allmenne samfunn, samt bevaringen og beskyttelsen av dette, får kun en sekundær og foreløpig betydning i forhold til den nært forestående Guds dom.

Dette forandret seg i løpet av de første hundreårene, da kirken så å si måtte innstille seg på et liv i verden. I overgangen til å bli en sentral aktør i samfunnslivet mottok kirken sterke impulser fra sin omverden. med tanke på organisering ble kirken påvirket av romersk styresett og forvaltning og i forhold til lære mottok den sterke påvirkninger fra gresk, særlig platonsk, tankegods.

I dette møtet konstitueres det som denne studien tolker som utgangspunktet for en forståelse av noen av de mest grunnleggende strømninger i vår etiske tradisjon. Dynamisk integrert i hverandre lever to motstridende, men allikevel nødvendige, momenter. Det ene handler om selvopprettholdelse, bevaring og i spesielle tilfeller om selvforsvar av det «egne». Det andre handler om åpenhet og omsorg for, og i spesielle tilfeller forsvar av, det fremmede, Den fremmede, dennes verdighet og rettigheter.

Disse to komponentene er konstituerende for en virkelighet som er levende og menneskelig. Det betyr blant annet at «det egne» og «det fremmede» ikke er å forstå som deler av et nytt lukket system. «Det fremmede», «det nye» er av en art som nettopp utelukker at det kan gripes eller begripes innenfor de kategorier som allerede er etablert innenfor en rasjonalitet eller et system. Stikkordet her er tidslighet. Tilværelsen er ikke et lukket system. Det uoversiktlige, nye hører vesensmessig til den menneskelige tilværelse. Det er ikke slik som den rådende ideologi innenfor visse deler av vitenskapen bygger på, at det uoversiktlige stammer fra en foreløpig mangel på kunnskap. Morgendagens, eller det neste øyeblikks, uoversiktlighet hører med til det mest grunnleggende i den menneskelige tilværelse, og dermed hører det også til i denne tilværelse en åpenhet mot det nye og fremmede. Det betyr at det hører vesensmessig til i denne tilværelse å tilkjenne det nye og fremmede som kommer imot oss en egenverdi; en verdi som ikke tilkommer ut fra det system som allerede er etablert.

Et av utgangspunktene for denne studien er at møtet med et fremmed menneske på en særskilt måte synliggjør denne egenverdi. I vår sammenheng vil derfor menneskets rettigheter og uendelige verdi fungere både som forutsetning og konsekvens. Forutsetning som et nødvendig prinsipp for et menneskelig samfunn og konsekvens som noe vi må verne om og i noen tilfeller kjempe for.

Dette har helt avgjørende konsekvenser: Menneskets absolutte⁴ verdi er ikke å forstå som en metafysisk kategori som vi i første omgang forstår og griper, for så i neste omgang å applisere på menneskeheten som helhet. Menneskets absolutte verdi kommer til syne i og med det menneskelige møtet. Denne verdi konstitueres som noe som alltid allerede er der som forutsetning⁵ for at et sant menneskelig møte overhode skal kunne finnes sted. Denne verdi er ikke nøytral og treffer ikke i første omgang vår fornuft, som når en vitenskapelig lov hjelper oss å forstå hvordan fenomenene i naturen rundt oss henger sammen. Menneskets absolutte verdi er til stede i møtet som noe som berører og vekker vår frihet; som fordring. Denne fordringen er det som mest opprinnelig åpner vårt menneskelige handlingsrom, i og med at den viser oss hva som er mer eller mindre verdifullt, og dermed hva som er rett og galt. Som fordring tvinger den oss ikke, slik et snøskred tvinger oss nedover fjellsiden. Som fordring utfordrer den oss til å vise omsorg, til å verne, beskytte og forsvare. Det hører da nettopp til fordringens vesen at vi kan la være; lukke øynene og snu ryggen til. Dette opphever ikke fordringen, men hører snarere til dens vesen. Uten denne mulighet kunne vi verken snakke om menneskelig frihet eller om etikk og verdier.

Hensynet til den andre – og til fellesskapet: Forholdet mellom etikk og politikk

På dette punktet er det allikevel på plass med et innskudd som vil komme noen sannsynlige innvendinger i møte, og som samtidig vil kunne begrunne noen av våre konklusjoner i de følgende punktene.

En tilnærming som nærmer seg overordnede forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål fra et nærhetsetisk utgangspunkt er kontroversiell. Det er ikke gitt for alle at det finnes en sammenheng mellom forholdet til de enkeltmennesker man omgir seg med til daglig og de beslutninger som tas på et overordnet politisk nivå. Det etiske og det politiske ses som virkelighetssfærer som gjensidig utelukker hverandre.

Vi har i det foregående pekt på at sammenheng mellom det etiske og det politiske ikke bare er ønskelig, men reell og nødvendig. Det politiske lar seg ikke forstå hvis det ikke ses i forhold til de kontinuerlige etiske vurderingene som må gjøres for at et samfunn skal fungere. Det etiske er å forstå som både bredere enn og en forutsetning for politisk styring og lovgivning. Vi vil i det følgende forsøke å klargjøre dette forholdet også ut fra en etisk grunnlagstenkning som tar utgangspunkt i møtet med den andre.

Møtet med den andre er en grunnhendelse i den menneskelige tilværelse. I dette møte kommer selve det menneskelige til syne, ikke som en teoretisk eller metafysiske sannhet, men som fordring, som en åpenbaring av rett og galt. Denne grunnhendelsen skjer imidlertid ikke i et vakuum. Det enkelte møtet er en del av et hendelsesforløp som er strukturert av så vel fysiske og historiske omgivelser som de planer og forventninger jeg har til framtiden. Møtet med den andre rykker oss ikke ut av denne virkeligheten men omstrukturerer den i forhold til det fellesskapet vi begge er en del av. Dette betyr at de konkrete handlingsalternativer som kommer til syne i møte med den andre også må ta hensyn til et videre fellesskap.

Handlingene kan ha umiddelbare konsekvenser for andre mennesker, og det handlingsmønster som etableres mellom meg og den andre kan legge føringer som gjøres til moral, etikk og lov. Det er ut fra denne betraktning at vi her inkluderer det rasjonelle og realpolitiske som et nødvendig moment i enhver etikk. Enhver ansvarlig etikk og politikk vil måtte se konsekvensene av sine avgjørelser innenfor en helhet som går ut over det konkrete møtet med den andre. Det er ut fra dette at vi også i ekstreme tilfelle vil kunne legitimere bruk av militær makt.

Den etiske balansekunsten består i å ikke blande nivåene. Faren oppstår når den andre i det levende møtet blir betraktet som objekt, som en hvemsomhelst som kun får sin verdi i forhold til kategoriene i mitt beregnende system. Det grunnleggende utgangspunktet ligger i det konstituerende møtet med den andre, der vi stadig på nytt og på nytt erfarer hva «verdi» er.

Det som gjør en sånn tilnærming interessant i vår kontekst er at vi gjenfinner på makronivå det vi her definerer på mikronivå. På samme måte som vi her framholder at egeninteresse og omsorgen for den andre er to nødvendige momenter innenfor etikken, så har sikkerhetspolitikken etter den kalde krigens slutt framstått som en syntese, der både real- og idealpolitiske hensyn inngår i helheten.

Det tydeligste eksemplet på dette er at dogmet om den absolutte statssuverenitet nå definitivt har falt. Statens selvstendighet og frihet blir i dag mer sett på linje med individets selvstendighet og frihet. Det vil si at suvereniteten ikke kan forstås uavhengig av det ansvar denne innebærer. Dette ansvaret gjelder innad og utad. Innad skal staten sørge for at grunnleggende rettigheter blir ivaretatt. Dette bunner i et demokratisk syn på statens vesen, nemlig at den er et uttrykk for folkesuvereniteten. Utad skal staten være en ansvarlig aktør på den globale arena. Det vil si at den også skal kunne stilles til rette for handlinger som har konsekvenser ut over dens grenser. Det som kan synes paradoksalt er at denne forståelsen av staten som suveren ikke reduserer dens betydning, men styrker den. I møte med de utfordringer vi nå står overfor, både globalt og for de enkelte folk og nasjoner, er verdien av en selvstendig og ansvarlig suveren stat uvurderlig.

Realpolitikk og idealpolitikk framstår i dag ikke lenger som to alternative tilnærmingsmåter til sikkerhet. De er to sider ved samme sak:

Humanitarian values have not superseded traditional conceptions of vital interests but rather have become central to their definition. There is a persistent tendency in the discourse of international relations to juxtapose ideals and realpolitik.⁶

Det som for oss er enda mer interessant, er at denne renessansen for etiske og humanitære verdier kan knyttes helt konkret til det vi ovenfor har benevnt som «omsorgen for den fremmede». I sin artikkel «National sovereignty and citizens’ rights: Having it both ways»,⁷ ser Dan Smith kombinasjonen av økt etisk bevissthet og større sikkerhetspolitisk handlingsrom som en av de viktigste årsakene til den sikkerhetspolitiske utviklingen på 90-tallet.⁸ Smith sier blant annet:

There was an ethical basis for the action [i.e. in Kosovo] and for public support for it. We can characterize this ethical basis as care for strangers.⁹

Også når det er formidlet gjennom media oppleves møtet med den fremmede og nødstedte som menneskelig, dvs. som fordring, som en åpenbaring av rett og galt: «Dette barnet må få leve», «lidelsene må ta slutt», osv. Forskjellen mellom et slikt formidlet møte og et konkret møte består ikke i at det ene er ekte og det andre avledet og sekundært. Forskjellen består i at handlingsalternativene ikke er like oversiktlige og tilgjengelige som i de fleste nære møter der det fordres noe av oss. Vi vet ikke umiddelbart om det som trengs er humanitær hjelp, fredsforhandlinger eller bruk av militær makt. Imellom oss og den nødstedte befinner det seg mange ledd og aktører. Det menneskelige møtet, omsorgen for den fremmede, er allikevel utgangspunkt for det som blir gjort, og ingen aktører, helt fram til det punkt der nøden blir avhjulpet, må miste dette av syne. Politikk er alltid mer enn etikk, men uten etikk er politikk ingenting.

Sammendrag

Det vi har sagt til nå betyr også at etikken, slik vi her forstår den, ikke kan forstås som en sidedisiplin som mer eller mindre valgfritt kan appliseres på definerte dilemmaer eller problemstillinger. Etikken blir i denne sammenheng å forstå som en «førstedisiplin». I forskningen, i møtet med et annet menneske, i politikken og i bruken av militærmakt gjelder det som en uavkortet fordring at åpenheten for det nye alltid skal forstyrre den forståelsen som gjøres ved bruk av allerede etablerte kategorier.

Denne forståelsen av det etiske som en grunnleggende og umistelig spenning i den menneskelige tilværelse hjelper oss også til å forstå sammenhengen mellom Militærmaktens verdier som en tilspissing av det allmenne samfunns normer (4.1), de samfunnsmessige utviklingstrekk som vi skisserte under 2.5, samt de tradisjonelle rammebetingelsene for norsk forsvarspolitikk som vi redegjorde for under 2.6.1. Ved å se denne sammenhengen i lys av den grunnleggende etiske spenningen vi har tatt utgangspunkt i her, vil vi også kunne peke på en mulig vei ut av den motstrid som synes å bestå mellom militærmaktens tradisjonelle legitimitet og de generelle samfunnsmessige utviklingstrekk.

4.3 Etiske grunnverdier

Etiske grunnverdier i samfunnet

Ethvert samfunn har behov for et visst felles minimum med hensyn til normer og verdier for å kunne fungere. Med bakgrunn i den innledende drøftelsen av utviklingstrekk i den samfunnsmessige og kulturelle konteksten (2.5), er det ikke lenger entydig gitt hva som kan karakteriseres som felles samfunnsmessige etiske grunnverdier. Som en følge av dette har den tidligere nasjonale felleskultur med dens institusjoner, herunder Forsvaret, kommet under press. Dette innebærer at muligheten for et felles etisk grunnlag synes å svekkes. Mens det enkelte individ tidligere fant sin plass og betydning i forhold til de nasjonale enhetsinstitusjonene, er dette i dag snudd på hodet: I dag må disse enhetsinstitusjonene søke sin legitimitet i forhold til det enkelte individ.

Vi ser altså at den betydning som det tradisjonelle rammeverket har for den moralske forståelsen, er i ferd med å svekkes og det kan synes som om forholdet mellomom individet og den nasjonale enhetskulturen er snudd på hodet. Dette er imidlertid en for enkel tilnærming. Det er umulig å tenke individ og fellesskap uavhengig av hverandre. Det vil alltid måtte bestå en interaksjon mellom dem. Etikkens rolle vil være å peke på de grunnleggende verdier som forholdet mellom dem bygger på for slik å oppå en bevissthet om denne sammenhengen.

Hvis vi i stedet for å konsentrere oss om farene ved samfunnsutviklingen heller forsøker å sammenholde dette forholdet mellom individ og fellesskap med realitetene, så ser vi at det norske samfunnet ennå i relativt stor grad bærer preg av et felles verdigrunnlag. Dette forsterkes ved at integrerende elementer som for eksempel samfunnskultur, institusjoner og oppdragelse fungerer som motfaktorer til en ensidig fragmentering. Et enda viktigere poeng er at de samfunnsmessige utviklingstrekkene ikke bare fungerer desintegrerende, men også dynamisk integrerende idet elementer som pluralisme, enkeltmenneskets betydning, verdimessig mangfold og globalisering får preg av også å bli normative elementer i hvordan vi forstår oss selv og vår rolle i samfunnet. Dermed vil utviklingstrekkene ikke nødvendigvis fungere desintegrerende og oppløsende, men dynamisk forsterkende i den betydning at fellesverdiene fortsatt er tilstede, men i en annen og endret form enn tidligere.

Utviklingen av de bærende verdiene i samfunnet er ikke negativ i seg selv. Problemene for samhandlingen i samfunnet oppstår når en naiv forståelse av frihet og rettigheter får råde grunnen alene. En av de viktigste målsetningene med en etikk, og dermed også med denne studien, vil være å bevisstgjøre det moderne mennesket om at innskrevet i disse rettighetene og de verdier som ligger til grunn for disse; menneskets frihet, selvstendighet og ukrenkelighet, ligger også ansvaret for å verne om disse rettighetene. Etikkens rolle i denne sammenhengen blir å peke på at en for entydig og overfladisk selvforståelse i forhold til menneskets frihet og rettigheter i neste omgang vil undergrave den samme frihet og de samme rettighetene. Det som det da blir viktig å understreke, er at det i bunnen av det moderne samfunns utvikling finnes etiske verdier som forplikter og setter fri på samme tid. Dette er verdier som både er dypt forankret i samfunnets etiske tradisjon og umistelige i møte med de utfordringer vi står overfor.

En slik tilnærming tydeliggjør også tilknytningen til vår bestemmelse av det etiske ovenfor. Utgangspunktet er det menneskelige møtet, der det enkelte menneskets absolutte verdi framstår som både forutsetning og fordring. Slik kan en tilnærming som setter enkeltmenneskets betydning som ansvarlig etisk subjekt i sentrum knytte an til det dypeste i vår tradisjon med hensyn til forholdet mellom frihet og ansvar.

Det andre menneskets absolutte verdi melder seg i møtet med den fremmede. Vi opplever der at menneskeverdet ikke er knyttet til en særskilt kultur, farge, tro eller virkelighetsforståelse, men at denne verdi nettopp er en egenverdi hinsides disse bestemmelsene. Globaliseringen har som en av sine konsekvenser at mennesker i mye større grad møtes på tvers av tradisjonelle skillelinjer; personlige møter gjennom turisme, næringsvirksomhet, idrett og internasjonale operasjoner eller gjennom nye kommunikasjonskanaler.

Resultatet av dette – at mennesker i dag ikke forstår seg selv først og fremst innenfor en nasjonal enhetskultur – er at også mangfoldet får en positiv verdi. Forskjelligheten blir sett som et positivt faktum som beriker det menneskelige fellesskap og mennesker knytter sin identitet til sosiale grupperinger som sprenger de tradisjonelle skillelinjene. I sine ekstreme utslag inneholder dette faremomenter, som for eksempel ekstreme religiøse sekter. Det kulturelle mangfoldet må allikevel først og fremst tolkes som et utslag av en dypere forankring i de verdier som springer fram av det grunnleggende og konstituerende menneskelige møtet.

Etiske grunnverdier og militærmaktens begrunnelse

Det militære rasjonale synes i utgangspunktet å ha et fundamentalt annet utgangspunkt enn det som er beskrevet overfor. Militærmakt tar utgangspunkt i organisert og institusjonalisert voldsanvendelse hvor ens vilje søkes påtvunget en annen med makt. Denne innfallsvinkelen synes vanskelig å forene med det vi har beskrevet ovenfor. Militærmaktens begrunnelse forutsetter videre en felles kollektiv vilje, hvor det enkelte individ slutter seg til, og underordner seg kollektivets vilje, i siste instans ved å være villig til å ofre sitt eget liv for det, og samtidig være villig til å drepe andre individer for å oppnå kollektivets vilje. Både kollektivets forrang fremfor individet og voldsmakt overfor andre individer synes her særdeles problematisk. Med dette utgangspunktet vil tre modeller for forståelse av forholdet mellom de samfunnsmessige grunnverdier og det militære rasjonale være tenkelige.

For det første kan en basere seg på en distinksjonsmodell (se fig. 4 under), hvor utviklingstrekkene i det moderne samfunn forstås som uforenlige med hva som kreves militært. En konsekvens av dette kan være at bruk av militærmakt ikke lar seg gjennomføre dersom de samfunnsmessige utviklingstrekkene får definere og bestemme innholdet i det militære rasjonalet.

Fig. 4

En slik modell er det Samuel P. Huntington foreskriver i sin berømte bok, The Soldier and the State, fra 1957.¹⁰ Her baserer han seg på tanken om at den militære selvforståelsen i stadig sterkere grad atskiller seg fra den samfunnsmessige utviklingen. Denne selvforståelsen kaller han «The military mind». Dette forutsetter etter hans mening følgende hovedtrekk:

• det permanente, irrasjonelle, svakelige og onde i menneskets natur

• det kollektives forrang fremfor det individuelle

• nødvendigheten av orden, hierarki og atskillelse av samfunnsmessige funksjoner

• aksepterer nasjonalstaten som den høyeste form for politisk organisering

• forutsetter kontinuerlig mulighet for krig mellom nasjonalstater

• vektlegger viktigheten av makt i internasjonale forhold og advarer om farer mot statens sikkerhet

• fremholder at sikkerheten til samfunnet bygger på et sterkt forsvar

• fremhever at krig er et politisk virkemiddel og at de militære tjener politiske beslutninger

• fremholder at lydighet er den høyeste dyden for militære

Ut fra dette er den militære ethos pessimistisk, kollektivistisk, historisk bevisst, maktorientert, nasjonalistisk, militaristisk med fred som mål. Kort sagt: politisk-realistisk og konservativ.

Den andre tenkelige modellen er en tilpasningsmodell (se fig. 5 nedenfor), hvor den militære selvforståelse ensidig tilpasser seg utviklingstrekkene i det moderne samfunn på godt og vondt.

En slik modell er fremsatt av Morris Janowitz i boken The Professional Soldier (1960). Her påpeker han at det militære system og offiserenes virkelighetsforståelse nærmer seg den allmenne oppfatningen i samfunnet, på grunn av trendene i det moderne samfunn, utviklingen av krigsforståelsen og internasjonal politikk. Denne utviklingen anser han som et ubetinget gode.¹¹

Den tredje tenkelige modellen er en kombinasjonsmodell (se fig. 6 nedenfor) i tråd med den modellen som er skissert i 4.1, hvor det etiske grunnlaget for militærmakt forstås som en indre sirkel innenfor rammevilkårene gitt i samfunnet, men hvor denne sirkelen innebærer en «tilspissing» og prøving av de foreliggende verdiene ut fra begrunnelsen for militærmakt.

Denne modellen synes å ligge nært utsagnet i Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse hvor det fremheves at Forsvaret tar utgangspunkt i den samfunnsmessige utviklingen, men må stille andre og strengere krav enn det som vanligvis gjøres generelt i samfunnet. Denne modellen vil da fordre en nærmere definisjon av hvilke samfunnsmessige fellesverdier som står i fokus for militærmaktens utgangspunkt, og videre en drøfting av forholdet mellom disse fellesverdiene en baserer seg på og de midler en anvender. Etter vår mening lar det seg gjøre å forstå militærmaktens rasjonale i relasjon til den etiske grunnlagstenkningen som er skissert her.

Dette forutsetter for det første at en begrunnelse for militærmakten ikke primært tar utgangspunkt i den ovenstående definisjonen som det å påtvinge en annen vår vilje, men snarere definert som det å avverge voldsanvendelse som truer menneskets verdighet med dets etiske frihet og ansvar. Det er med andre ord en variant av det kantianske kategoriske imperativ, et imperativ som synes å fremstå som en nærmest universell fellesnorm: «Handle slik at mennesket ikke bare forstås som et middel, men også alltid som et mål i seg selv». For det andre forutsetter dette også en forståelse av dette etiske imperativets universalitet. Det kan ikke forstås ensidig individualistisk. Det gjelder alle mennesker, uavhengig av nærhet til oss selv. Dette innebærer videre at brudd på dette imperativet som direkte retter seg mot andre, samtidig også blir forstått som et brudd på dette universelle imperativ, og dermed også et brudd på det imperativ som angår oss selv. Forsvar av andres fundamentale rettigheter blir dermed også et forsvar av egne rettigheter, og dermed selvforsvar.

Denne setningen er ikke å forstå som en del av et logisk-metafysisk system. Den etiske fordringen og utfordringen ligger, stadig ny, i situasjonen selv. Det er det andre mennesket slik vi møter det, enten det er helt konkret, via andre medier eller i vår forestilling, som tydeliggjør hva situasjonen handler om og hvilke etiske handlingsalternativer som er aktuelle. Det andre mennesket, slik det framstår i sin sårbarhet og ukrenkelighet, utgjør det stadige og korrigerende moment i vår etiske atferd.

Med dette utgangspunktet, der menneskeverdet ses som både konkret, individuelt og universelt, vil deltagelse i et felles organisert militært forsvar kunne begrunnes, ikke i allerede gitte institusjonsnormer, men i en allment universelt etisk norm som oppleves bindende for den enkelte. Forsvar av nasjonen kan dermed godtgjøres i den grad den aktuelle nasjon som forsvares forstås som en institusjonell ramme som fremmer og verner om mennesket som etisk subjekt med tilhørende frihet og ansvar. Videre innebærer dette utgangspunktet at forsvar og bruk av militærmakt vil kunne tenkes brukt i en global sammenheng, ikke bare begrenset til det nasjonale fellesskap. Det vil kunne begrunne gitte militære handlinger overfor nasjoner og samfunn som ikke verner menneskets fundamentale verdighet slik det uttrykt i menneskerettighetene.

Så gjenstår allikevel spørsmålet om bruk av voldsmakt overfor andre mennesker lar seg forsvare ut fra dette utgangspunktet. Vil ikke nettopp respekten for det enkelte menneskets verdighet, både skyldige og uskyldige sådanne, hindre enhver bruk av tvangs- og voldsmakt som militærmakten nødvendigvis innebærer?

I den grensesituasjonen som forutsettes ved bruk av militærmakt, dvs. som ytterste virkemiddel når alle andre midler har slått feil, står en overfor en normkollisjon. Ut fra den tilnærming som vi her har lagt til grunn virker en institusjon som har som et av sine viktigste formål å forberede en systematisk bruk av vold når man ikke når fram med politiske midler, forkastelig og uhyrlig.

Dette umiddelbare inntrykk er det avgjørende å holde fast på i enhver fase av beslutningskjeden fram mot den konkrete bruk av militær makt. Samtidig er det denne studiens utgangspunkt at dette umiddelbare inntrykket må fungere som en del av en helhet der også hensynet til fellesskapet og den større sammenhengen også opptar plass innenfor blikkfeltet. Hvis ikke kan min gode samvittighet bli et redskap for andres lidelse.

Vår konklusjon på denne situasjonen er at det i en slik situasjon ikke er tale om et valg mellom et etisk gode og et etisk onde, men om å velge mellom etiske onder, og i den situasjonen velge det minste onde. Hva som er det minste onde må vurderes i forhold til den aktuelle situasjon, men i dette valget kan ikke bruk av militærmakt utelukkes per definisjon.

Et verdigrunnlag for Forsvaret

I Forsvarets verdigrunnlag er det for første gang gjort et forsøk på å definere en etisk forankring av Forsvarets virksomhet. Som uttrykk for Forsvarets selvforståelse er dette verdigrunnlaget meget interessant. I vår sammenheng er det særlig tre forhold knyttet til FV som er av spesiell interesse.

1. Det første er at verdigrunnlaget i stor grad gjenspeiler den generelle samfunnsutviklingen og de bærende verdier som vi ovenfor benevnte som umistelige i møte med nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Det finnes en balansert framstilling av enkeltmenneskets ansvar og rettigheter, og det finnes svært lite igjen av tidligere tiders tendens til å knytte tjenesten til institusjonelle og hierarkiske føringer. Lojaliteten er ikke framstilt som blind, men er derimot knyttet til å se den helheten som Forsvarets virksomhet er en del av (s.15). Mangfold og forskjellighet understrekes som positiv og respekten for den andre understrekes (s.11). Alt dette må understrekes som positivt. Verdigrunnlaget er derfor på de fleste områder på høyde med den generelle samfunnsutviklingen og må bedømmes som å møte det kriteriet vi ovenfor stilte om at Forsvarets verdier må forankres innenfor samfunnets bærende verdier og normer.

2. Selv om det som står der er godt, er det allikevel grunner til å påpeke at FV ikke er godt nok slik det står. Dette bunner i at tilnærmingen til spørsmålet om forholdet mellom Forsvarets og samfunnets verdier i for stor grad er gjort etter det vi ovenfor kalte tilpasningsmodellen. Det som skjer gjennom FV er først og fremst en harmonisering og vi ser få spor av en tilspissing. Man har i for liten grad tatt høyde for det særegne ved bruk av militære styrker. Utover noen korte henvisning til det dilemmaet Forsvarets personell står overfor i «kampsituasjoner der det er spørsmål om liv og død», drøftes ikke dette noe nærmere. Det er verdigrunnlagets største svakhet. Forsvarets verdier blir noe som i all hovedsak angår fredsorganisasjonen og da først og fremst personlig kompetanseutvikling, ledelse og personellpolitikk. Med all sannsynlighet vil omstillingen av Forsvaret føre til at det operative aspekt får mye større fokus. Dette vil, etter vår mening, måtte føre til en omarbeidelse av FV. Forsvarets verdier må enda tydeligere innta plass som fundament også for Forsvarets operative virksomhet. Dette fundamentet må da ta form som en tilspissing av de bærende normer i samfunnet med henblikk på Forsvarets egenart, slik vi har gjort rede for det ovenfor.

3. Det tredje og siste vi vil peke på er at noe av grunnlaget for en nødvendig omarbeidelse eller videreutvikling av FV allerede finnes der. I Verdigrunnlaget uttrykkes det spesifikt hva som er forankringen av Forsvarets etiske grunnlag:

Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett (s. 9).

I utgangspunktet virker denne formuleringen som et relativt vidt tilfangsområde for hva Forsvaret betrakter som grunnlaget for etikken. Den inneholder elementer av både historisk, religiøst, kulturelt, juridisk og internasjonal art. Disse elementene står allikevel i en innbyrdes og meningsgivende sammenheng: De tar hensyn til den nødvendige nasjonale og historiske verdiforankringen, slik at de aller fleste vil kunne slutte seg til det. FN-pakten bygger på statssuvereniteten, men dette relativeres og statene stilles ansvarlig i forhold til å tilse at menneskerettigheter blir ivaretatt innenfor statenes grenser, samtidig som dette ansvaret konkretiseres gjennom den overnasjonale rettsorden, som man altså vil måtte stå til ansvar overfor.

Denne grunnlagsformuleringen er altså en definisjon og avgrensing av hva som forstås som konteksten for Forsvarets virksomhet i både positiv definerende og negativt avgrensende betydning. Totalt sett kan definisjonen av det etiske grunnlaget på et overordnet nivå sies å tilfredsstille kravene gitt i de tidligere skisserte rammebetingelsene for Forsvaret: Samfunnsmessige og kulturelle verdier og militærmaktens begrunnelse. Den mer konkrete utviklingen av det siste må allikevel sies å være mangelfull i FV.

4.4 Sammendrag

Vi har i det foregående understreket at militærmaktens etiske legitimitet må befinne seg innenfor samfunnets bærende verdier og normer, og da ikke som en ren tilpasning til, men som en tilspissing av disse. Denne tilspissing tar utgangspunkt i militærmaktens egenart. Vi har deretter redegjort for at etiske vurderinger tar sitt utgangspunkt i en spenning mellom to momenter. To momenter som i logisk forstand står i motstrid til hverandre, men som i den levde menneskelige tilværelse markerer nødvendige deler av virkeligheten. Det ene momentet handler om selvbevarelse og i ekstreme tilfeller selvforsvar. Dette momentet har i tradisjonell tenkning omkring bruk av makt vært knyttet til realpolitikk og rasjonalitet. Det andre momentet handler om beskyttelse og forsvar av den andre og knytter i større grad an til en humanitær eller idealpolitisk tradisjon. I den sammenhengen pekte vi også på at denne kombinasjonen av det egennyttige og det uegennyttige gjenspeiler en utvikling innenfor internasjonal sikkerhetspolitikk der det realpolitiske og humanitære i økende grad utgjør to uatskillelige sider av det som defineres som vitale interesser innenfor sikkerhetspolitikken.

Vi pekte deretter på at de bærende verdier i samfunnsutviklingen; enkeltmenneskets verdi, frihet, rettigheter og ansvar, synes å gå dårlig sammen med Forsvarets tradisjonelle legitimitet og verdier. Vi understreket i fortsettelsen av dette at utvikling og bruk av militærmakt i dagens sikkerhetspolitiske situasjon må innarbeide de bærende samfunnsverdier i sitt rasjonale. Det er kun gjennom å forstå seg selv som et vern om menneskelig verdighet og sikkerhet at bruk av militære styrker i dag kan framstå som legitim, både nasjonalt og internasjonalt. En slik begrunnelse synliggjør også den grunnleggende normkollisjon som ligger i «å ta liv for å bevare liv». Denne normkollisjon begrunner i neste omgang kravet om en nødvendige tilspissing av samfunnets verdier i forhold til bruk av militær makt. Dette krever at alle aktører på den sikkerhetspolitiske arena definerer seg selv innenfor denne normkontekst og at de forstår seg som etisk ansvarlige aktører.

Gjennom sin understrekning av individets og mangfoldets verdi går Forsvarets verdigrunnlag et viktig skritt på veien mot å forankre militærmakten innenfor samfunnets bærende verdier. Gjennom konkret å ta utgangspunkt i vår nasjonale arv, FN-pakten, menneskerettighetene og internasjonal rett, stiller verdigrunnlaget opp en ramme som møter de kriterier vi her har satt opp. Verdigrunnlagets mangel er at den nødvendige skjerpingen av disse kravene som følger av den ovennevnte normkollisjonen ikke i tilstrekkelig grad blir understreket.

Vi vil i det følgende foreta et sammendrag av det vi har gjort til nå å i denne studien, samt sette opp noe i nærheten av etiske kriterier for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Bakgrunnen for dette er forståelsen av militærmakt som et moralsk unntak. I og med framhevelsen av det menneskelige møtet og menneskets absolutte verdi er denne forståelsen blitt styrket. Utvikling og bruk av militærmakt er isolert sett et onde, men kan i gitte situasjoner framstå som et reelt alternativ. Dette stiller strenge krav til de forsvars- og sikkerhetspolitiske aktørene.

4.5 På vei mot et etisk fundament for utvikling og bruk av militærmakt

Norges forsvar og norsk forsvarspolitikk befinner seg i krise. Forsvarsledelsen har identifisert årsaken til denne krisen i mangelen på samstemmighet mellom de oppdrag Forsvaret skal utføre og størrelsen på og stabiliteten til de økonomiske midlene som stilles til disposisjon. Denne studien argumenterer for at roten til problemet stikker dypere enn som så. I bunnen av den krisen som de fleste aktørene innenfor norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har identifisert ligger en mangel på legitimitet.

Denne legitimitetskrisen er dobbel: På den ene siden kan ikke Forsvaret i sin nåværende organisasjon forsvare sin legitimitet verken i forhold til samfunnsutviklingen, de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene eller de krav som stilles til oss fra våre samarbeidspartnere.

På den andre siden har den sterke bindingen til sekundære innenrikspolitiske hensyn ført til at man ikke har lagt et tilstrekkelig ideologisk grunnlag til å få forståelse i befolkningen for de nødvendige omstillinger Forsvaret står overfor.

Bakgrunnen for denne krisen er forandringer i rammevilkårene for sikkerhetspolitikken. Den kalde krigens slutt markerer et sikkerhetspolitisk paradigmeskifte, men kan langt fra forklare dette. Endringene som har ført fram til en ny forståelse av trusselen mot menneskelig sikkerhet har sine historiske røtter langt tilbake i tid.

Samfunnsutviklingen: En større vekt på enkeltmenneskets frihet og ansvar, verdimessig mangfold og en global kontekst, gjør at Forsvaret som nasjonal enhetsbyggende institusjon framstår som svært problematisk.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen: Fraværet av trusselen om en massiv invasjon av norsk og europeisk territorium, lav mottakelighet for særnorske sikkerhetspolitiske interesser, det at trusselen mot menneskelig sikkerhet i dag framstår som kompleks og bred, bortfallet av den absolutte statssuvereniteten som grunnpilar for sikkerhetspolitisk samhandling, samt relativiseringen av skillet mellom krig og fred, alt dette gjør at den omstilling vi når står overfor må innebære en ny grunnlagstenkning om hva norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er og skal være.

Den militærkonseptuelle og våpenteknologiske utviklingen stiller nye og strengere krav til norske militære styrker i forhold til reaksjonstid, mobilitet, våpensystemer, samhandling med andre lands styrker og teknologisk og militær kompetanse.

Slagordet «Aldri mer 9.april» har vært førende for utviklingen av norsk forsvarspolitikk etter 2. verdenskrig. Det norske forsvar har forstått seg selv som en del av et kollektivt invasjonsforsvar, der forsvaret mot en massiv invasjon fra Sovjetunionen (og senere Russland) har vært målsetningen fra norsk side. Denne arven og denne målsetningen har vært så grunnfestet i vår sikkerhetspolitiske forståelse at omstillingen til det nye sikkerhetspolitiske paradigmet har tatt lengere tid hos oss enn hos våre samarbeidspartnere.

Det har vært lite påaktet at denne konservatisme i forhold til omstilling ikke bare bunner i en treghet med hensyn til å forstå de føringer som følger av nye trusler mot norsk sikkerhet. Tregheten i omstillingen har en dypere grunn i at selve den moralske motivasjonen for forsvars- og sikkerhetspolitikken ikke lenger står i forhold til de utfordringene vi står overfor. Den sikkerhetspolitiske utviklingen har ført til en situasjon der det nasjonale og det internasjonale, det egennyttige og uegennyttige, selvforsvar og forsvar av den andre, det realpolitiske og det humanitære, statssuverenitet og menneskerettigheter ikke står i motsetning til hverandre. Disse momentene inngår som deler av en helhet som det ikke går an å skille fra hverandre; de er en og samme sak.

Denne syntesen av to momenter på makronivå gjenspeiler den etiske grunnhendelsen i menneskelivet også på mikronivå, nemlig møtet med Den andre. Dette møtet gjør at en ensidig selvopprettholdelse korrigeres av en åpenhet for det fremmede og en tilhørende tilkjenning av dette fremmedes egenverdi. En slik forståelse av det etiske som en sammenholding av det egennyttige og det uegennyttige knytter an til de dypeste røttene i vår kultur. I dagens samfunn blir dette etiske grunnlaget uttrykt gjennom framholdelsen av det enkelte menneskets absolutte verdi og ukrenkelighet. Til denne verdi ligger også betydningen av menneskets frihet og rettigheter og det tilhørende ansvaret for å verne om og forsvare denne friheten og disse rettighetene, ikke bare for en selv, men også i forhold til andre. Individet og fellesskapet er gjensidig konstituerende for hverandre. Dette fellesskapet må i dag ikke først og fremst forstås nasjonalt, men grensesprengende og globalt.

Det er mot denne bakgrunnen konklusjonene i kapittel 3 må forstås: Forholdet mellom etikk og militærmakt må ta utgangspunkt i en grunnposisjon som fastholder at anvendelse av systematisk vold for å oppnå politiske målsetninger i utgangspunktet må vurderes negativt. En realitetsvurdering vil samtidig måtte fastholde at en slik anvendelse vil finne sted, og i ekstreme tilfeller måtte finne sted. Vurderingen av når og hvordan dette skal skje må underlegges en etisk vurdering. Denne vurdering må bygge på et etisk fundament som både er bredere og mer fundamentalt enn rasjonalitet og hensiktsmessighet forstått som bærende normer. Sentrale verdier i dette fundamentet vil innebære et menneskesyn som sammenholder menneskets absolutte verdi med dets etiske ansvar

En militæretikk som fastholder disse punktene er av avgjørende betydning i forhold til den omstilling vi står overfor. Denne etikken må ikke bare gjelde delsektorer innenfor Forsvaret, som for eksempel ledelse og personellpolitikk. Den må heller ikke forstås analyseredskap på linje med andre. Etikken må tenkes som en fundamental begrunnelse for utvikling og bruk av militærmakt overhode.

I forhold til omstillingen av Forsvaret handler det derfor ikke bare, og kanskje heller ikke først og fremst, om at Forsvarets organisasjon må gjennomgå en omstilling som setter tæring etter næring, men om en moralsk omstilling. Bare slik kan vi komme til rette med de utfordringene det nye sikkerhetspolitiske paradigmet stiller oss overfor. En slik omstilling vil innebære store utfordringer for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det må ligge et etisk fundament til grunn for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det betyr at den omstilling vi nå står overfor må hvile på et slikt fundament. Det at et slikt fundament betegnes som «etisk» vil i denne sammenheng si at det tradisjonelle egennyttige og realpolitiske momentet må kompletteres med et uegennyttig og humanitært. Selvforsvar som eneste begrunnelse for utvikling og bruk av militære styrker må kompletteres med forsvar for menneskets verdighet og sikkerhet. I den grunnleggende sikkerhetsforståelsen må det norske og nasjonale kompletteres med det menneskelige og humanitære. Kun ved å se disse momentene som en helhet kan norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk komme til rette med de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor.

Dette etiske fundamentet må videreutvikle Forsvarets verdigrunnlag. Verdigrunnlaget må styrkes i forhold til den normkollisjon som er uttrykt i setningen «å bevare liv gjennom å ta liv». Enkeltmenneskets absolutte ukrenkelighet må framheves som Forsvarets grunnorm og Forsvarets virksomhet må i dette lys framstå som et moralsk unntak. Enkeltmenneskets verdi må også ligge til grunn som grunnorm i forhold til det ansvar vi har for å verne om menneskets liv, frihet og grunnleggende rettigheter. Enkeltmennesket som ukrenkelig, fritt og ansvarlig blir slik en grunnleggende verdi som ligger til grunn for utvikling og bruk av militærmakt, som har dype røtter i vår tradisjon og som er en bærende verdi i dagens samfunnsutvikling.

Utvikling og bruk av militære styrker må kombineres med en fortsatt og økt satsing på kollektiv sikkerhet, både i samarbeid med våre partnere og i egen regi. Bare ved at vårt skjebnefelleskap synliggjøres gjennom gjensidig avhengighet, forståelse og innsyn, kan vi nå fram til stabile sikkerhetspolitiske forhold som også inkluderer andre sider ved sikkerhetsforståelsen enn den militære.

Kompleksiteten og bredden av truslene mot sikkerhet må føre til en tilsvarende bredde i tilnærmingen, og dermed at en bred kompetanse gjøres tilgjengelig i møte med disse truslene. Dette betyr at Forsvaret må knytte til seg kompetanse i forhold til juridiske, psykososiale, religiøse, kulturelle og samfunnsutviklende forhold, samt søke samarbeid med organisasjoner og på tvers av sektorer, både nasjonalt og internasjonalt, som innehar denne kompetanse. En utvidet sikkerhetspolitisk forståelse, som inkluderer bredden av truslene mot sikkerhet, fordrer en bred sikkerhetspolitisk tilnærming. Bare slik kan vi også på lang sikt legge grunnen for at ulike sivilisasjoner og kulturer kan finne sine plasser innenfor én og samme verden.

Utad må norsk sikkerhetspolitikk arbeide for en utvikling av den internasjonal rettsorden der statssuvereniteten blir en positiv faktor i vernet av menneskelig sikkerhet og der forsøk på utnytte statssuvereniteten til brudd på menneskerettigheter blir stoppet, påtalt og straffet. En slik tilnærming vil også kreve at det arbeides for at det folkerettslige grunnlag tilpasses en slik forståelse av forholdet mellom menneskerettighetene og statssuvereniteten. Dette for at ressurser kan bli brukt for å trygge menneskelig sikkerhet også i områder der stormaktspolitiske interesser ikke er involvert. En humanitær begrunnelse av bruk av militærmakt vil ikke framstå som legitim hvis det internasjonale samfunn ikke tilstreber at allmenne og formaliserte etiske kriterier skal ligge til grunn for en slik bruk.

Innad må det arbeides for at et etisk fundament som både svarer til de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor og som samtidig er dypt forankret i det samfunnet vi er en del av er gjenspeilt hos Forsvarets personell og i de grunnleggende verdier som ligger til grunn for utvikling og bruk av norske militære styrker. Uten at et slikt fundament innarbeides vil Forsvarets legitimasjonsgrunnlag i befolkningen forvitre og en omstilling vil framstå som tilfeldig.