Kapittel 2: Rammebetingelser for norsk sikkerhetspolitikk

Den kalde krigens slutt medførte større handlingsrom for politiske aktører, spesielt i Europa, men også globalt. Frykten for at lokale konflikter kunne eskalere til en altødeleggende atomkrig forsvant gradvis. Demokratiske krefter kunne nå reise seg og omforme mange østeuropeiske samfunn fra kommuniststater til demokratier. Samtidig kom etniske og sosiale skillelinjer igjen til overflaten og førte flere steder til væpnet konflikt mellom etniske grupperinger. Den stabile høyspenning ble på mange måter erstattet av labil lavspenning.

Også FN fant større handlingsrom. På 90-tallet opplevde vi en markant økning av fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner i FN-regi. Men på grunn av økt spenning mellom Russland og Vesten, samt manglende finansiell og militær styrke, avtok FNs betydning som sikkerhetspolitisk aktør mot slutten av 90-tallet.

NATO ser på mange måter ut til å stå igjen som vinneren blant de mange aktørene som valgte å stille seg på den nyåpnede sikkerhetspolitiske scenen. Ved å tilpasse kommandostruktur, strategi og operasjoner til den nye situasjonen løste NATO, i alle fall foreløpig, den legitimitetskrisen som den kalde krigen opprinnelig hadde skapt. Gjennom medlemsutvidelse og satsing på kollektiv sikkerhet overtok de også mye av den rollen som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) tidligere hadde innehatt som den eneste alleuropeiske aktør.

Prisen NATO måtte betale for rollen som den viktigste euroatlantiske sikkerhetspolitiske aktør har allikevel vært høy. Utvidelsen østover har ført til at kravet om konsensus er vanskeligere å møte, spenningen i forhold til Russland har økt og målet om at NATO-landenes styrker, kommandostruktur og utstyr skal være gjensidig tilpasset hverandre er blitt tøffere å oppnå. Det amerikanske sikkerhetspolitiske hegemoniet har ført til at arbeidet med EUs felles forsvars- og sikkerhetspolitikk har foregått med et tempo, en styrke, en selvstendighet og et innhold som langt overgår det som er lagt til grunn i det NATO-godkjente ESDI (European Security and Defense Identity). Det alvorligste er allikevel at utviklingen av NATO til en selvstendig sikkerhetspolitisk aktør, ikke bare på operasjonelt, men også på strategisk nivå, synes å stå i motstrid til alliansens traktatgrunnlag (Washington-traktaten, 1949, som igjen, i sin artikkel 1, viser tilbake til FN-pakten.)

Vi ser derfor en allianse som på den ene siden er styrket strategisk og gradvis politisk. På den andre siden og på bakgrunn av det nye strategiske konseptets tilsløring av forholdet til sitt eget traktatgrunnlag, står alliansens etiske og folkerettslige troverdighet i fare for å svekkes. Gitt de forutsetningene som er skissert her, og i den grad den mest aggressive fortolkningen av NATOs nye strategiske konsept legges til grunn, er det på lengre sikt vanskelig å se for seg et samlet, troverdig og slagkraftig NATO. Det er i denne sammenhengen symptomatisk at det i St. prp. nr. 1 (Forsvarsdepartementet 1999/2000), side 16, i omtalen av NATOs nye strategiske konsept tas et forbehold i forhold til internasjonale fredsoperasjoner under NATO-ledelse:

Det er likevel fremdeles en forskjell i graden av forpliktelse for medlemslandene når det gjelder disse oppgaver og oppgaver som er avledet direkte fra Washington-traktaten, så som kollektivt forsvar.

Et NATO som bygger videre på kollektiv sikkerhet og på en sikkerhetspolitisk forståelse som også inkluderer hensynet til miljø, sosial sikkerhet og økonomisk utvikling, og som seriøst legger til rette for et folkerettslig mandat for sine operasjoner, synes å kunne være en vedvarende viktig aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Ved en vektlegging av disse delene av det nye strategiske konseptet vil man oppnå både indre samhold og styrke, og ytre troverdighet.

For Norges del har den nye sikkerhetspolitiske situasjonen medført at det i dag finnes en lav internasjonal mottakelighet for norske sikkerhetspolitiske særinteresser. Fokus innenfor det euroatlantiske området er flyttet sørover og østover. Medlemsutvidelsen østover, partnerskapssamarbeidet, NATOs avtaler med Russland og Ukraina, satsingen på middelhavsregionen, beredskap og operasjoner i forhold til situasjonen på Balkan, osv., gjør at særnorske interesser trenges i bakgrunnen. I den grad nordområdet er i fokus, settes dette heller på Østersjøområdet enn på Barentsregionen. I tillegg kommer integrasjonen av Vestunionen (VEU) i EU, det vil si arbeidet med EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, der Norge på grunn av sitt ikke-medlemskap vil spille en perifer rolle.

2.2 Fremtidige trusler mot sikkerheten

Grunnen til at satsing på en kombinasjon mellom kollektiv sikkerhet og en utvidet sikkerhetspolitisk forståelse synes som den riktigste, er ikke kun for å bevare NATO som en viktig sikkerhetspolitisk aktør. Hovedgrunnen til at denne brede tilnærminger synes riktig, er karakteren av de truslene vi mest sannsynlig står overfor.

De fortolkninger av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som har skapt mest oppmerksomhet er de som har trukket de mest radikale konklusjonene med hensyn til framtidige scenarier. Den mest fremstående av disse radikale fortolkningene, Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations,^¹ tar sitt utgangspunkt i at den kalde krigen la lokk på gamle, underliggende konflikter. Når den kalde krigens paradigme falt sammen, blusset de gamle konfliktene opp. Den kalde krigen var ideologisk og rasjonelt bestemt, mens de ny-gamle konfliktene er basert på årsaker som ligger dypere, fundert i kultur, religion og etnisitet. Huntington mener konflikter basert på disse årsakene vil dominere sikkerhetspolitikken i fremtiden. Videre hevder han at de ulike kulturene eller «sivilisasjonene» vil utvikle sin egenart. Dermed vil også forskjellene i virkelighetsforståelse øke. Fundamentet er dermed lagt for et nytt og dystrere sikkerhetspolitisk paradigme, sier Huntington: kampen mellom sivilisasjonene. Den vestlige sivilisasjon med sine verdier som demokrati, menneskeverd og frihet vil kollidere med sivilisasjoner som den islamske, med sine verdier: autoritet, orden, lojalitet, strengt kjønnsrollemønster osv. Resultatet kan bli en konflikt mellom sivilisasjoner, og i verste fall, en sivilisasjonskrig. Vestens oppgave vil da være å befeste sitt hegemoni.^²

Basert på en lignende analyse av den sikkerhetspolitiske situasjonen har man forsøkt å bygge endringer i den militære tenkning og organisasjon på slagord som «Fra et forsvar av territorium til et forsvar av verdier». Selv om den analysen som ligger til grunn for dette kan sies å inneholde verdifulle momenter, så må den i sin helhet underkjennes som for ensidig og for grunn. Det er flere grunner til dette:

Sett fra et globalt perspektiv, og ikke minst fra synspunktet til de mest ressurssvake statene, så er formuleringer som «Fra et forsvar av territorium til et forsvar av verdier» i beste fall uheldig, i verste fall er dette i seg selv egnet til å skape konflikt. Blant samfunnsforskere er det stort sett enighet om at vår vestlige kultur har en gigantisk og velsmurt propagandamaskin som er uovertruffen både i historien og i vår egen samtid. Våre verdier og vår kultur er ikke grunnleggende truet av noen ytre fiende. En av de viktigste samfunnspolitiske problemstillingene i vår tid er nettopp det motsatte: Vår kultur står i ferd med å true enhver annen kultur og ethvert annet sett av verdier med utryddelse.

Den andre, og kanskje viktigere, grunnen er at det er en helt annen type scenarier enn en massiv sivilisasjonskrig som framstår som mest sannsynlig, i alle fall på kort og mellomlang sikt. Realistisk sett bør en forutsette mange ulike konfliktlinjer, både med hensyn til konfliktnivå og rasjonale. Det er lett å stirre seg blind på de sikkerhetspolitiske utfordringene som er en direkte konsekvens av den kalde krigens slutt, og enten tone ned eller glemme at verden har forandret seg også i andre henseende. Følgende tendenser og utviklingstrekk kan nevnes i den forbindelse:

Vi står overfor et paradigmeskifte som ikke bare kan utledes av den kalde krigens slutt. Den situasjonen vi kan se for oss på kort og mellomlang sikt har karakter av kompleksitet, uforutsigbarhet og spennvidde. Huntingtons analyse og slagordet «Fra et forsvar av territorium til et forsvar av verdier» tar ikke høyde for denne komplekse og utvidede sikkerhetspolitiske forståelsen. I andre sammenhenger kan det være rimelig uskyldig å ta feil. I denne sammenhengen er nok ikke det tilfelle. Hvis lignende analyser legges til grunn for den sikkerhetspolitiske utviklingen, og utfordringene møtes ved at det vestlige hegemoniet styrkes med en ensidig militær og teknologisk opprustning, så kan det scenariet Huntington skisserer fort bli en selvoppfyllende profeti.

I stedet bør militær sikkerhet og bruk av militær makt sees innenfor det totale bildet av truslene mot sikkerhet. Det betyr helt konkret: samarbeid mellom departementene, militær kontakt med politiske miljøer, fagmiljøer og NGOer, samt tilegnelse av deres kompetanse, samtidig som disse andre, ikke-militære aktørene må få en styrket forståelse av militærmaktens rolle, muligheter og begrensninger.

En utvidet sikkerhetspolitisk forståelse som inkluderer bredden av truslene mot sikkerhet, fordrer en bred sikkerhetspolitisk tilnærming. Bare slik kan vi også på lang sikt legge grunnen for at ulike sivilisasjoner og kulturer kan finne sine plasser innenfor én og samme verden.

Vi har i dette avsnittet beskrevet et paradigmeskifte som har den kalde krigens slutt som sitt symbol, men som ikke kan forklares ensidig ut fra denne. Dagens sammensatte situasjon er et resultat av en langsiktig utvikling, en utvikling som kan forstås i lys av utviklingstrekk som globalisering, teknologisering, samt økt bevissthet om rettferdig fordeling. Vi står nå i en situasjon der trusler som bunner i økonomiske, sosiale og miljømessige forhold kommer i tillegg til de rent militære. Denne utvidede forståelse av trusler mot sikkerhet fordrer en utvidet sikkerhetspolitisk tilnærming.

Dette paradigmeskiftet leder oss over i neste punkt, nemlig den internasjonale politiske utvikling og status for hvordan man per i dag forstår bruk av militære maktmidler i møte med en så sammensatt situasjon.

2.3 Politisk utvikling i synet på bruk av militære maktmidler

I sammenheng med en utvidet sikkerhetspolitisk forståelse og tilnærming spiller arbeidet med kollektiv sikkerhet og utviklingen mot en internasjonal rettsorden en avgjørende rolle. I denne sammenhengen blir også forståelsen av statssuvereniteten og et stadig mer uklart skille mellom freds- og krigstilstand aktuelt.

Kollektiv sikkerhet

Kollektiv sikkerhet er samarbeid mellom nasjonalstatene for å oppnå felles goder, og har vært på dagsorden i internasjonal politikk på hele 90-tallet. Ideen om kollektiv sikkerhet er ikke ny. Den har vært et gjennomgående tema i internasjonal politikk siden Versailles-freden i begynnelsen av vårt århundre.^³

Etter Folkeforbundets fallitt og den påfølgende 2. verdenskrig, kom neste forsøk på å gjenopplive tanken om kollektiv sikkerhet i 1945 med dannelsen av FN, framdeles innenfor den idealpolitiske tradisjon, men denne gang med visse innslag av realpolitikk.^⁴ I kapittel VII i FN-traktaten kom det inn klausuler om bruk av militærmakt for å tvinge eventuell aggresjon til opphør. Problemet nå skulle vise seg å bli den økende konflikten mellom Øst og Vest -en konflikt som vanskeliggjorde beslutningsprosessen i Sikkerhetsrådet og slik i stor grad forhindret bruk av denne muligheten. Unntaket var tilfellet Korea i 1950. I stedet vokste det fram en annen mulighet for bruk av militære styrker basert på kapittel VI i FN-pakten som en nøytral tredjepart mellom stridende parter for å overvåke en fredsavtale, de såkalte fredsbevarende operasjoner.

Gjennom dokumentet An Agenda for Peace fra 1992 har FN, ved daværende generalsekretær Boutros-Ghali, forsøkt å revitalisere tanken om kollektiv sikkerhet gjennom en tilnærming til internasjonal konfliktløsing der de militære maktmidler forstås integrert i en helhetlig politisk prosess. Utviklingen i den andre halvdel av 90-årene har imidlertid vist at det er en lang vei fram mot en internasjonal rettstilstand der en sånn rolle for bruk av militærmakt framstår som akseptabel. Økt spenning mellom øst og vest, og derav FNs svekkede stilling, synes i dag å være det største problemet på veien mot en slik rettstilstand.

Også innenfor NATOs tilpasning til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen på 90-tallet har tanken om kollektiv sikkerhet spilt en avgjørende rolle. Man har supplert den tradisjonelle oppgaven, kollektivt forsvar, med andre oppgaver: kollektiv sikkerhet. Tanken har vært at sikkerheten i det euro-atlantiske området vil øke gjennom at flest mulig land tilknyttes NATO.^⁵ Dette arbeidet har vært gjort gjennom samarbeidet i Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC), og fra 1997 i Det euro-atlantiske parnerskapsråd (EAPC). Det mest kjente initiativet er Partnerskap for fred (PfF). Også NATOs storstilte satsing på kollektiv sikkerhet møtte motbør på slutten av 90-tallet. I forhold til russiske ledere og opinion ble NATOs troverdighet kraftig svekket gjennom medlemsutvidelsen østover og ikke minst gjennom opptakten til og gjennomføringen av krigen om Kosovo. Situasjonen ble ikke bedre ved at NATOs nye strategiske konsept går langt i å antyde i at Kosovo- krigens manglende FN-mandat ikke vil utgjøre unntaket, men regelen, i fremtidige NATO-operasjoner.

Det kan derfor hevdes at tilbakeslaget for kollektiv sikkerhet, både slik det er forstått fra FNs og NATOs side, kan ses i lys av den prosessen som førte fram til Krigen om Kosovo og NATOs nye strategiske konsept. Samtidig er det viktig å se at NATOs nye strategiske konsept, i tillegg til å antyde en fristilling i forhold til mandat fra FN, med mye større tydelighet satser på kollektiv sikkerhet og en utvidet sikkerhetsforståelse og tilnærming. Mens dokumentet vitner om en underliggende uenighet i forhold til spørsmålet om FN-mandat, så vitner det som sies om en vektlegging av kollektiv sikkerhet, og om en bredere tilnærming til sikkerhet, om en grunnleggende konsensus.

På vei mot en internasjonal rettsorden – opprettelsen av FNs krigsforbryterdomstol

I løpet av 90-tallet kom også spørsmålet om en internasjonal rettsorden sterkt i fokus, spesielt gjennom opprettelsen av FNs permanente krigsforbryterdomstol. Dette markerer det foreløpige sluttpunktet i en lang historisk utvikling.^⁶

En av de viktigste hendelsene som legger grunnlaget for tanken om en internasjonal rettsorden, og som peker direkte hen mot opprettelsen av en fast krigsforbryterdomstol, var Nürnbergprosessen. Her ble det slått fast et nytt og vidtrekkende prinsipp: Handlinger begått innenfor en suveren stat, på vegne av og etter ordre fra legitime myndigheter, kan bli bedømt som «forbrytelser mot menneskeheten». Drapet på 6 millioner jøder ble beskrevet som en slik forbrytelse til tross for at det i utgangspunktet var innenfor den suverene stats rammer, og til tross for at en slik handling ikke ble beskrevet i de da gjeldende folkerettslige konvensjoner. Det kan reises viktige innvendinger mot Nürnberg-prosessen,^⁷ men faktum er at selve tankegangen innebærer at objektive moralske prinsipper legges til grunn for maktanvendelse. Moralske og naturrettslige konsepsjoner gis en selvstendig og avgjørende rolle i forståelsen av det internasjonale samfunn.^⁸

I sin karakter er det internasjonale rettssamfunn fortsatt ufullstendig. Det er mange viktige og vanskelige prinsipielle problemstillinger forbundet med tanken om et overnasjonalt rettssamfunn, ikke minst i forhold til prinsippet om statssuverenitet. En realistisk vurdering tilsier allikevel at det må finnes reaksjonsmåter og redskaper som hindrer at statssuvereniteten brukes som beskyttelse av handlinger som utgjør grove og systematiske brudd på menneskerettighetene.

Utviklingen av en internasjonal rettsorden er en nødvendig utvikling fram mot en situasjon der statenes suverenitet og selvstendighet knyttes vesensmessig til kravet om etterrettelighet og ansvarlighet for borgernes sikkerhet. Statssuvereniteten må derfor ikke forstås som å stå i en motsetning til Menneskerettighetene. Den suverene og ansvarlige stat må derimot forstås som en av de viktigste garantistene for at Menneskerettighetene blir respektert og etterlevd. Selvstendighet og frihet er uatskillelig knyttet opp mot det å stå ansvarlig for sine handlinger. Bare slik kan statene i framtiden spille en avgjørende rolle som ansvarlig aktør i vernet av menneskelig sikkerhet.

Relativisering – av statssuverenitet og av skillet mellom krig og fred

Utviklingen etter 2. verdenskrig har på mange måter ført oss tilbake til tiden før «folkekrigens» fremvekst, den gang kriger og konflikter ble ført på tvers av nasjonale grenselinjer. Også i dag skjer stadig færre kriger og krigslignende handlinger mellom suverene stater. Dette medfører en mer kaotisk og uoversiktlig situasjon. Forbindelsen mellom bruk av militærmakt og den politiske legitimitet blir svært komplisert.

Samtidig som den tradisjonelle nasjonale suvereniteten relativiseres, kompenseres dette imidlertid, slik vi har sett, med framveksten av en internasjonal rettsorden. Denne tjener i økende grad som legitimasjonsbasis for anvendelse av militær og politisk makt i internasjonal sammenheng.

Man har tradisjonelt forstått fred og krig som to områder som er skarpt atskilt i tid og rom. Den statiske situasjonen under den kalde krigen bidro til å sementere denne virkelighetsoppfatningen. Etter den kalde krigens slutt er dette endret. Man kan, noe abstrakt, tenke seg forholdet mellom krig og fred som en linje mellom absolutt krig og absolutt fred. Mellom disse ytterpunktene kan det tenkes en glidende overgang. Også i det tenkte midtsegmentet mellom begrenset fred og begrenset krig har den sikkerhetspolitiske situasjonen åpnet for anvendelse av militærmakt. Det er sannsynlig at dette segmentet vil få stadig større betydning i årene som kommer. De ulike intervensjoner i regi av FN og andre internasjonale organisasjoner kan sees som et uttrykk for dette. Dette medfører en ny forståelse av maktbrukens karakter. I denne sammenhengen vil en drøfting av endringens innholdsmessige karakter være av vesentlig betydning.

Bruk av militærmakt har tradisjonelt sett blitt forstått som den ytterste konsekvens av suverenitetshevdelse når andre (diplomatiske) midler har slått feil. Det har derfor vært et prinsipielt og praktisk skille mellom diplomati og bruk av militærmakt. Dette skillet er ikke like klart lenger. Konsekvensen av dette er at militærmaktens område beveger seg inn på det tradisjonelle diplomatiske området, og motsatt.

Under neste underkapittel vil vi se på hvordan denne utviklingen gjenspeiler seg i den militærkonseptuelle utviklingen. Stikkordene her er: manøverkrigføring, samt samspill mellom politiske og militære målsetninger når det gjelder krisehåndtering.

2.4 Militærkonseptuell utvikling

I nyere militær tenkning kan man skille ut to ulike militære hovedretninger når det gjelder den grunnleggende tankegangen omkring krig og krigsførsel. Det er for det første den såkalte «utmattelseskrigføringen» og for det andre den såkalte «manøverkrigsføringen».^⁹ I nyere tid har manøverkrigføringen fått en renessanse.

Manøverkrig kan defineres som «evnen til å bevege seg fysisk og psykisk i forhold til motstanderen».^¹⁰ I US Marine Corps Field Manual I blir manøverkrig definert slik: «Manøverkrig er den filosofi for føring av strid som søker å ødelegge den indre sammenhengen i fiendens organisasjon og operasjoner gjennom en serie hurtige, voldsomme og uventede operasjoner, og derved skape en uoversiktlig og stadig vanskeligere situasjon som han til slutt ikke mestrer».^¹¹

Den teknologiske utviklingen i vårt århundre gav muligheten for at disse teoriene kunne realiseres i praksis. Første verdenskrig var en kamp om å ta og holde «lende» som førte til statiske fronter og skyttergraver på begge sider. I 2. verdenskrig så man konturene av en krigføring som i større grad ble orientert mot evnen til å manøvrere og utnytte svakheter hos motstanderen. Denne utviklingen har fortsatt etter 2. verdenskrig når det gjelder konvensjonell krigføring.

Etter den kalde krigen og gjennomføringen av diverse nedrustningsavtaler, har atomvåpnene blitt tillagt en relativt mindre rolle i de strategier som er valgt. Frykten er nå mer knyttet til spredningen av atomvåpen til stater i den tredje verden og eventuelle terroristgrupper som kan komme til å benytte disse i sin strategi. Denne neddempingen av terrorbalansen (basert på kjernefysiske våpen) har ført til det paradoksale at konvensjonelle militære styrker fremstår som mer anvendelige også for stormaktene, fordi koblingen til den kjernefysiske strategi ikke lenger er like klar.

Som en følge av dette har samspillet mellom de politiske og militære målsettinger, samt befolkningens rolle i utformingen av disse målsettinger, blitt mer avgjørende. Tradisjonelt sett har militærmakt blitt forstått som en kombinasjon av det politisk ønskelige og det militært mulige. Innenfor det nye paradigmet som den kalde krigens slutt markerer, er det mye som tyder på at en slik todelt kombinasjonsmodell bør defineres klarere, og ikke minst utvides med folkerettslige og etiske faktorer. Dette blir et sentralt punkt senere i studien.

Den senere tids fokusering på en fleksibel og selektiv bruk av militære styrker for å oppnå politiske mål innenfor rammen av kollektiv sikkerhet har medført at man på militær side har måttet planlegge i forhold til langt flere scenarier enn det som var nødvendig under den kalde krigen. Multinasjonalitet, fleksibilitet og mobilitet framstår som grunnleggende begreper for den type militærmakt som er i ferd med å utvikle seg i vår del av verden. Det er med andre ord en militærmakt som vil være tilpasset krisehåndtering i konflikter på lavt og middels intensitetsnivå.

Et av de sentrale punktene, både i et moderne syn på militær maktbruk og i denne studien, er en slik bevegelse fra tradisjonell krigføring til større vektlegging av krisehåndtering. Denne type maktbruk er omstridt, men det kan gjennom empiriske studier^¹² føres en argumentasjon for at man kan lykkes med dette. Skal man gjøre dette, kreves et samspill mellom aktører som går langt ut over de krav som ble stilt til aktørene i mer tradisjonelle konflikter.

For det første kreves det et dynamisk samspill mellom politiske og militære beslutningstakere, samt at sentrale beslutninger, både politiske og militære, blir tatt av aktører som befinner seg nært den krisen som skal håndteres. Den komplekse situasjonen og de sammensatte truslene mot menneskelig sikkerhet, slik vi beskrev det under kap. 2.2, krever også at bruken av militærmakt går inn som ett virkemiddel i en tilsvarende kompleks tilnærming. Dette vil igjen kreve en tilstedeværelse av personell med mange typer kompetanse, for eksempel innenfor rettsforståelse, kultur- og religionskunnskap, osv, både i og i nært samarbeid med de militære styrkene som er involvert. Relativiseringen av statssuvereniteten og av forskjellen mellom krig og fred krever dessuten at både utviklingen og bruken av militær makt i større grad må søke folkerettslig og etisk legitimitet.

2.5 Samfunnsmessige og kulturelle utviklingstrekk

I Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret, som gjaldt frem til Forsvarets verdigrunnlag kom, het det følgende om forholdet mellom Forsvaret og samfunnet:

Forsvaret og øvrige deler av samfunnet griper inn i og påvirker hverandre. Forsvarets oppgaver i krig gjør at vi på en del områder må stille andre krav enn det som ellers er vanlig, men vi kan og skal ikke isolere oss fra den samfunnsmessige utvikling. Ledelse og samarbeid i Forsvaret må bygge på de verdier og normer som gjelder i samfunnet for øvrig. Forsvarets ledere må være åpne for impulser fra alle deler av samfunnet for også på denne måten å få inspirasjon til nytenkning og videreutvikling.^¹³

I norsk sammenheng har nærheten mellom samfunnet og Forsvaret i hele etterkrigstiden blitt understreket sterkt. Vernepliktsordningen gjør at Forsvaret står i nær kontakt med det sivile samfunn både hva gjelder rekruttering og generelle holdninger og verdier. I andre land (som f. eks. USA) er dette forholdet svakere. Dette er blitt oppfattet som en positiv verdi ved vår forsvarstenkning. Samtidig gjør dette også Forsvaret mer sårbar for eventuelle negative holdnings- og verdiendringer i befolkningen, endringer som kanskje kan komme i motstrid til den basis som er nødvendig med tanke på «Forsvarets oppgave i krig» som det heter i Forsvarssjefens grunnsyn. Uansett er dette en interaksjon som påvirker Forsvaret. I den forstand vil det være av avgjørende betydning å kunne gi en analyse av de trekk ved den samfunnsmessige og kulturelle utviklingen som i neste omgang vil prege Forsvaret, med tanke på holdninger, normer og verdier.

En slik analyse vil naturligvis være selektiv fordi den vil være sterkt preget av det analytiske subjekts egne verdier og preferanser. Allikevel vil en slik analyse kunne være verdifull, om ikke annet fordi den stiller opp noen problemstillinger som kan gjøres til gjenstand for videre debatt og kritikk. Som et utgangspunkt for drøftelsen synes det å være relevant å se på hvorvidt det kan påvises endringer i samfunnets verdiholdninger de siste årene.

Norsk Monitor har i flere år gjort en omfattende undersøkelse omkring nordmenns holdninger til en rekke sentrale verdispørsmål.^¹⁴ Undersøkelsen omfatter et meget omfattende underlagsmateriale over en lengre tidsperiode. Dette gjør det mulig å si noe adekvat, ikke bare om folks verdiholdninger, men også om utviklingen av disse. I bearbeidelsen av materialet anvender man seg av to akser som kvalifiserer de ulike verdiene og verdiholdningene. Den ene aksen vedrører forholdet mellom verdier som defineres som hhv. «modernistiske» og «tradisjonalistiske». Den andre aksen vedrører forholdet mellom verdier som defineres som hhv. «materialistiske» og «idealistiske». Med utgangspunkt i disse aksene har man delt inn det norske folk etter verdipreferenser i fire hovedgrupper: 1. De moderne materialister, 2. De moderne idealister, 3. De tradisjonelle materialister og 4. De tradisjonelle idealister. I den første undersøkelsen fra 1985 ble befolkningens verdipreferanser kvantitativt fordelt likt mellom disse hovedgruppene. Dermed ble det etablert en utgangsgruppe som man så kunne måle senere undersøkelser mot for å registrere eventuelle endringer i verdiholdninger. Hovedtendensen er klar: De moderne materialister (gruppe 1) øker, mens: De tradisjonelle idealister (gruppe 4) minker. Dette innebærer at verdiholdninger som individualisme, materialisme, hedonisme viser en klar økning, mens verdiholdninger som puritanisme, sparsommelighet, nasjonalisme og offervillighet viser en like klar tilbakegang.

Opphavet til denne utviklingen finner vi i overgangen fra middelalderens kristne enhetskultur, der kirkens autoritet og dogmer definerte hva som var sant både i vitenskapens og troens verden, til en virkelighetsforståelse der den vitenskapelige sannhet er løst fra kirkens autoritet. Når sannheten ikke lenger forankres verken i hellige bøker og dogmer, eller i kirkens fortolkning av disse, må sannheten forankres annet steds. Den naturlige utviklingen førte til at dette sannhetens sted ble det erkjennende subjekt. De trendene vi ser i dag, og som undersøkelsen fra Norsk Monitor viser, kan ses som fullbyrdelsen av denne utviklingen. Innenfor en slik ramme kan vi så forstå utviklingstrekk i dagens samfunn som verdimessig mangfold, forbrukermentalitet, enkeltmenneskets betydning, samt til en viss grad også globaliseringen. Det er ikke lenger kirken, den nasjonale øvrigheten, vitenskapen eller institusjonene som bestemmer hva som er sant og viktig for det enkelte mennesket. Det bestemmer jeg selv!

Malt med svært bred pensel kan dagens situasjon ses som overgangen fra en mellomfase til en sluttfase i denne utviklingen. Nasjonalstaten med dens institusjoner; kongehus, skole, den nasjonale kirke, osv., kan ses som en kompensasjon for det meningsinnhold som gikk tapt da det religiøse verdensbildet ble svekket som meningsgivende faktor. De nasjonale institusjonenes rolle i denne sammenheng blir å verne, bevare og styrke de verdier og den kultur som ses som umistelig i møte med den nye utviklingen. Forsvaret kan ses som et ytterste virkemiddel i dette prosjektet. Nasjonalstaten med dens verdier og kultur skal ikke bare vernes og beskyttes. Når det kreves skal den også forsvares med makt.

Det vi ser i dag er at dette nasjonale prosjektet er i ferd med å svekkes. «Aldri mer 9. april» oppleves av etterkrigsgenerasjonen ikke som noen evig gyldig legitimasjon og definisjon av det norske samfunn og av det norske forsvaret. Faktorer som utdanningsrevolusjon kombinert med sosial og geografisk mobilitet medvirker til at tradisjonelle bånd svekkes. Autoriteter og institusjoner på det livssynsmessige og kulturelle nivå oppleves mindre meningsgivende. Totalt sett gjør dette at nasjonal fellesskapsideologi ikke lenger oppleves som noe entydig meningsgivende og livsmessig strukturerende. Dette reiser også spørsmålet om i hvilken grad det er mulig å mobilisere tanken om felles nasjonale verdier det er verd å forsvare, ja til og med gi sitt eget liv for.

De tradisjonelle institusjonene, inklusive Forsvaret, står overfor en utfordring. Tradisjonelt objektivt gyldige sannheter, verdier og normer er ikke gitt på samme måte som tidligere. De tradisjonelle fellesskapsinstitusjonene som kirke, stat, skole og forsvar forstås ikke lenger som eksklusive fortolkere av normer og verdier. Det grunnleggende sannhetskriterium for normer og verdier synes ikke lenger verken å være at de er forankret i tradisjonelle institusjoner eller at de påberoper seg objektiv sannhet, men at de er sanne eller relevante for den enkelte - for subjektet. Det er subjektet, dvs. den enkelte som definerer sin egen virkelighetsoppfatning. At dette medfører en utfordring for et forsvar basert på allmenn verneplikt og oppslutning i befolkningen som helhet er innlysende. Denne situasjonen innebærer samtidig en åpning og en mulighet, nemlig at den lojalitet og ansvarlighet som tradisjonelt er blitt bestemt som vertikal og hierarkisk, nå forstås horisontalt og demokratisk.

Det vi har sagt til nå betyr at det er det enkelte individ som definerer sin virkelighet og sine normer og verdier. Fellesinstitusjoner og fellesverdier blir forstått som avledet av individuelle valg og preferanser. Dette er et bærende element i hele vår moderne forståelse av forholdet mellom individ og samfunn. Det enkelte mennesket er et moralsk subjekt som har en iboende frihet til å uttrykke sin vilje og sine verdier gjennom folkestyret og den offentlige debatt. Slikt sett er dette grunnlaget for vårt demokrati og vårt samfunn. I denne forstand er fellesinstitusjoner avledet av den enkelte, og ikke motsatt.

Grunnleggende problemer blir det først dersom prosessen knyttet til et verdimessig mangfold medfører at det ikke lenger finnes noen mulighet for felles samtale i samfunnet. Innenfor et samfunn, og ikke minst innenfor et forsvar, der lojalitet vil måtte bety noe langt hinsides kadaverdisiplin, synes veien utenom denne muligheten ikke å være å fastsette strengere regler for kommunikasjon og lydighet, men å tilkjenne den enkelte den frihet og det ansvar han opplever seg å være båret av.

En økt vekt på individets egne verdier og holdningspreferenser må ikke føre til en sosial oppløsning. Denne studien tar ikke bare utgangspunkt i en forståelse av sikkerhetspolitiske og samfunnsmessige utviklingstrekk. Den baserer seg også på en antropologi, en forståelse av hvem mennesket er. Individet vil også i fremtiden måtte forholde seg til andre individer, om enn på en annen måte enn tradisjonelt. I en verden hvor det meste er i endring vil det uten tvil fortsatt være et grunnleggende menneskelig behov for tilknytning og mellommenneskelig fellesskap. Vi er sosiale vesen som blir til i et fellesskap. Denne grunnleggende dimensjonen av at mennesket blir til det det er i et fellesskap som fortsatt vil være familiært, lokalt og knyttet til en særskilt språklig og kulturell gruppe, er den grunnleggende forutsetning for et menneskeverdig liv. Denne fellesskapsdimensjonen er altså både den grunnleggende og stabile, samtidig som den er forutsetningen for at en utvikling som for eksempel individualisering kan finne sted. Denne sammenhengen mellom enkeltmenneskets betydning på den ene siden, og behov for tilknytning og fellesskap på den andre, må forstås som noe gjensidig: det er en vekselsvirking mellom den enkelte og et større fellesskap. Kort sagt: Den moderne kombinasjonen av å være et individ i et fellesskap faktisk er noe av grunnlaget for å snakke om etikk her.

Understrekningen av enkeltmenneskets frihet er allikevel ikke en ukritisk omfavnelse av en universell forbrukermentalitet. Markedsliberalistisk tankegods synes i vår tid å trenge seg inn på stadig nye områder, også når det gjelder områder som tro, livssyn og verdier, og markedsfører seg selv som en nærmest uimotsigelig naturlov. Knyttes enkeltmenneskets frihet for ensidig opp mot forbrukermentalitet og markedsliberalisme står vi i fare for kun å stå igjen med en fordekt sosialdarwinisme der det kun er den sterkestes rett som gjelder. Opp mot en slik ensidighet vil vi holde den svakestes rettigheter og møtet med Den andre.^¹⁵

Det verdimessige mangfoldet innebærer at de tradisjonelle nasjonale bånd svekkes. Individets frihet blir her det avgjørende. Samtidig medfører dette en dynamikk som ikke bare går innover mot det enkelte individ, men samtidig også utover globalt. Som en følge av den teknologiske utvikling har det enkelte individ en for tidligere tider nesten ufattelig tilgang til global samhandling og kommunikasjon. Dersom denne samhandlingen forstås i lys av den nevnte forbrukermentaliteten, så forholder det enkelte individ seg til et globalt marked og en global markedslogikk både økonomisk og når det gjelder normer, verdier og holdninger. Dette stiller både det enkelte mennesket, som skal forholde seg til dette markedet og fortolke denne globale konteksten, og nasjonalstaten, som ikke lenger oppleves som den konstituerende ramme omkring fellesskapet, overfor store utfordringer i tiden som kommer. Hva dette vil innebære i forhold til nasjonal suverenitet og nasjonalstatens makt – og voldsmonopol (politi, rettsvesen og militært forsvar) er usikkert. Det eneste sikre er at dette er fundamentale problemstillinger som har å gjøre med sikkerhet i en endret verden, ikke bare for nasjonalstaten, men når alt kommer til alt også for det enkelte individ.

2.6 Forsvarets legitimitet

Forsvarets tradisjonelle legitimitet og begrunnelse

Det norske forsvarets tradisjonelle legitimitet har i hovedsak vært basert på to hovedkilder: (1) Arven fra Eidsvoll og (2) arven fra 2. verdenskrig.

Grunnlovens betydning for Forsvarets legitimasjon kan kort summeres i tre punkter:

Dette er en tilbakeskuende fortolkning. Helt opp til 2. verdenskrig kan en ikke si at Forsvaret ble forstått som et uttrykk for folkesuvereniteten og demokratiet. Store deler av befolkningen så på Forsvaret som et redskap i de styrende eliters hender mot vanlige folk. Verneplikten ble forstått som en byrde og ikke en rett, og hendelser før krigen var med på å underbygge denne forståelsen.

Den 2. verdenskrig ble gjennombruddet for den nevnte fortolkning av det konstitusjonelle grunnlaget for Forsvaret og det kom slik til å spille en avgjørende rolle i byggingen av etterkrigstidens enhetssamfunn. Sammen med andre nasjonale institusjoner skulle Forsvaret bygge, styrke og verne om en nasjonal og enhetlig kultur. Dette fokuset var sterkt til stede i soldatutdanningen. I tillegg til å beskytte landet mot ytre fiender skulle Forsvaret være med på å bygge indre enhet.

Vi kan derfor oppsummere: Det norske forsvarets legitimitet har tradisjonelt sett vært forankret i arven fra Eidsvoll og arven fra annen verdenskrig. I dette ligger det en sterk understrekning av det demokratiske aspekt og det integrerende aspekt. Forsvaret er blitt forstått som et uttrykk for – og et forsvar for – folkesuvereniteten. Dette har gitt seg uttrykk i sterk demokratisk kontroll over Forsvaret, forståelse av Forsvaret som en integrert del av resten av samfunnet, forståelse av allmenn verneplikt som en nødvendighet, ikke bare rent militært, men også ideologisk og kulturelt, og forståelsen av forsvarets instrumentelle betydning ikke bare i forsvar mot eksterne fiender, men også som et konstruktivt element i dannelsen av den nasjonale samfunnsmessige konsensus.

Forsvarets legitimitet i lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen

En av de største utfordringene norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk står overfor, er at det tradisjonelle legitimasjonsgrunnlaget står i fare for å vitre hen. Dette følger både av den generelle samfunnsmessige og kulturelle utviklingen og av den mer spesifikke sikkerhetspolitiske og militærkonseptuelle utviklingen:

Til sammen gjør dette at Forsvarets legitimitet framstår som klart svekket. De hensyn som lå til grunn for det som fortsatt må ses som bærende element i utformingen av både forsvarspolitikken og Forsvarets organisasjon er enten fraværende eller svekket. I tillegg til svekkelsen av den primære legitimiteten, kommer at Forsvaret gjennom 50 års fredsdrift i økende grad har oppnådd en legitimitet i det norske samfunn som i lys av en strategisk tenkning må ses som sekundær. Lokal- og industripolitiske hensyn er blitt tatt med i betraktningen i forhold til utviklingen av Forsvaret, og en relativ stabilitet i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene har gjort Forsvaret til en trygg, lokal og relativt immobil arbeidsplass. Kombinasjonen av primære og sekundære hensyn har vært en naturlig del av norsk sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden. Kombinasjonen har vært med på å gi Forsvaret legitimitet i befolkningen.

I en radikal og nødvendig omstilling vil Forsvaret i mye større grad måtte ta et ensidig utgangspunkt i de primære sikkerhetspolitiske hensyn, og dermed la de sekundære fare. Dette vil medføre store innenrikspolitiske omkostninger.

Disse høye innenrikspolitiske kostnadene, samt at lærdommen fra 9. april 1940 har gjort veien bort fra et invasjonsforsvar vanskelig, har medført at Norge i mindre grad enn andre NATO-land har tatt konsekvensene av det nye sikkerhetspolitiske paradigmet inn over seg. De fleste aktører innenfor norsk sikkerhetspolitikk ser nå at tiden for endring er overmoden.

I lys av det som er sagt til nå, ser vi at vi står overfor en dobbel legitimitetskrise: På den ene siden kan ikke Forsvaret i sin nåværende organisasjon forsvare sin legitimitet verken i forhold til samfunnsutviklingen, de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer, eller de krav som stilles til oss fra våre samarbeidspartnere. På den andre siden gjør den sterke bindingen til sekundære innenrikspolitiske hensyn at man ikke har lagt et tilstrekkelig ideologisk grunnlag til å få forståelse i befolkningen for de nødvendige omstillinger Forsvaret står overfor.

Vår påstand er at denne dobbelte legitimitetskrisen handler om etisk troverdighet. Det handler også om å utvikle et forsvar ut fra de økonomiske rammebetingelsene som kan forventes, men det handler ikke først og fremst om det. I bunnen av en radikal omstilling for et nytt forsvar må det ligge en etisk begrunnelse. En begrunnelse som den kalde krigen ikke krevde av oss, men som nå er påkrevd. For å komme dit må tilsvaret til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen knytte an til verdier i vår kultur som både er dypt rotfestet og levende. Dette er et av denne studiens hovedpoeng, som vi vil komme tilbake til.

2.7 Sammendrag og foreløpig konklusjon

Vi har under i kapitlet forsøkt å redegjøre for viktige aspekter ved rammebetingelsene for norsk sikkerhetspolitikk. Vi har sett at den kalde krigens slutt åpnet et handlingsrom for politiske aktører. Dette rommet hadde vært stengt under den kalde krigen. I frykt for å utløse en altødeleggende atomkrig lot de sentrale aktørene stort sett være å delta direkte i lokale, nasjonale og regionale konflikter. Murens fall og åpningen av det nye handlingsrommet fikk store sikkerhetspolitiske konsekvenser. Gamle konfliktlinjer, ofte av etnisk karakter eller under dekke av dette, ble igjen synlige og brøt mange steder ut i åpne konflikter.

Innenfor dette rommet fant også de store internasjonale sikkerhetspolitiske aktørene et rom. NATO, som ved murens fall befant seg i en legitimitetskrise, stod i løpet av 90-tallet igjen som den sterkeste aktøren i det euro-atlantiske området. Gjennom å gå inn i områder som i utgangspunktet lå nærmere til FN og OSSE, satsingen på kollektiv sikkerhet og i større og større grad bli ansvarlige for internasjonale fredsoperasjoner, framstår NATO i dag som styrket. Dette har allikevel ført til en økende spenning mellom øst og vest, noe som kan skade NATOs troverdighet, anseelse og rolle på lang sikt.

På tross av den betydning den kalde krigens slutt har hatt for det nye sikkerhetspolitiske paradigmet, så forklarer dette langt fra hele utviklingen. Som en del av globaliseringsprosessen ser vi nå at truslene mot sikkerhet ikke bare kan forstås som militære, men også ut fra sosiale, økonomiske og miljømessige forhold.

Studien har også løftet fram den politiske utvikling i synet på bruk av militær makt og pekt på at tanken om kollektiv sikkerhet og bruken av militær makt i krisehåndtering har fått økende betydning både for NATO og FN. Opprettelsen av FNs krigsforbryterdomstol er også et viktig skritt mot en internasjonal rettsorden der statssuvereniteten relativiseres som absolutt prinsipp. Vi ser en utvikling henimot at suverene stater, og aktører som handler på vegne av slike, i større grad vil måtte stå til rette for sine handlinger, spesielt i forhold til grove brudd på menneskerettighetene. Sagt på en annen måte: Det vil knytte seg internasjonale forpliktelser til statusen som suveren stat.

Vi har også sett at manøverkrigføringen er blitt styrket innenfor den militærkonseptuelle utviklingen, ikke minst på grunn av teknologiske framskritt. I dag er multinasjonalitet, fleksibilitet og mobilitet grunnleggende begreper i den militærmakt som er i ferd med å utvikle seg. Sett sammen med rennesansen for konvensjonell krigføring, ser vi for oss en militærmakt som vil være tilpasset krisehåndtering i forhold til konflikter på lavt og middels intensitetsnivå.

Parallelt med den sikkerhetspolitiske utviklingen har vi pekt på en samfunnsutvikling som preges av at de tradisjonelle enhetsskapende institusjonene, deriblant Forsvaret, er svekket. Disse er i ferd med å erstattes av trender som forbrukermentalitet og globalisering. Denne utviklingen bærer en dobbelthet i seg. Den kan på den ene siden beskrives med ord som økt egoisme, likegyldighet, kompleksitet og makt til de sterke. På den andre side kan utviklingen beskrives ved hjelp av begreper som: kulturelt mangfold, åpenhet, ansvarlighet og globalt fellesskap. I denne dobbeltheten kan vi ane både de nye truslene mot menneskelig sikkerhet og muligheten til å møte dem.

Norge har i liten grad tilpasset sin militære struktur og kapasitet til denne nye situasjonen. Vårt forsvar bygger i stor grad på arven fra Eidsvoll og 2. verdenskrig. Vi har fortsatt et invasjonsforsvar basert på verneplikt, og etter 50 år med fred bygger mye av den reelle legitimiteten for Forsvaret i like stor grad på sekundære målsetninger som på de overordnede forsvars- og sikkerhetspolitiske. Det betyr at de innenrikspolitiske kostnadene ved en nødvendig og radikal omstilling av Forsvaret er høye. Kombinert med at mottakeligheten for særnorske sikkerhetspolitiske interesser er lav blant våre partnere, gir dette et svært utfordrende utgangspunkt for omstillingen. Hvis denne omstillingen ikke skal framstå som tilfeldig, er det denne studiens påstand at den må den bygge på en etisk grunnlagstenkning som er forankret i samfunnets bærende verdier.

2.8 Forutsetninger for den videre analyse

Hovedutfordringene for den analysen som følger blir å vise at en etisk begrunnelse ikke bare er et godhjertet og valgfritt tillegg til en realpolitisk og militærfaglig tilnærming. Uten en slik begrunnelse blir det umulig å skape troverdighet og legitimitet for et framtidig norsk forsvar.

I det ovenstående er det lagt normative føringer for analysen av rammebetingelsene for norsk sikkerhetspolitikk. Vår påstand er at allerede kravet om en utvidet sikkerhetspolitisk tilnærming impliserer bestemte verdier. Det ligger moralske føringer under analysen av hva som er primære og hva som er sekundære målsetninger for denne politikken. Det finnes også et mer eller mindre eksplisitt normsett bak analysen av samfunnsmessige og kulturelle utviklingstrekk.

Enhver analyse vil måtte operere ut fra et slikt ståsted. Mye av problemet med dagens debatt er at mange ikke er seg dette bevisst. En analytisk og logisk tilnærming, med de krav en slik tilnærming stiller til etterprøvbarhet og objektivitet, vil med en viss nødvendighet skjule at den selv bygger på valg og preferanser som også i stor grad er moralske. Man velger her én av to tilnærminger, eller gjerne begge. Man kan enten vise til at ens konklusjoner og handlinger blir bestemt ut fra de sammenhenger man står i, enten det er den teknologiske utvikling, kommandoforhold eller frykten for å bli et fotnoteland. På den andre siden kan det vises til at et etisk eller formaljuridisk regelverk uansett ikke vil kunne komme til rette med så komplekse og påtrengende avgjørelser som kreves av en militærmakt og dens personell.

De utfordringer norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk står overfor, krever at vi tydeliggjør vårt etiske ståsted, både for oss selv og for våre samarbeidspartnere. Bare slik kan vi gjenreise Forsvarets legitimitet og framstå som en selvstendig og etterrettelig samarbeidspartner utad.

Mye av formålet med denne studien vil være å løfte fram et tros- og verdigrunnlag. Formålet er kort sagt å etablere en sammenheng mellom våre verdier og de valg vi tar og argumenterer for.

Vi vil først (kapittel 3) se på sammenhengen mellom bruk av militærmakt og etikk. Ut fra tradisjonelle tilnærminger til denne sammenhengen vil studien argumentere for å velge den tilnærmingen som synes best i lys av de utfordringer vi står overfor. Vi vil deretter (kapittel 4) utmynte et konkret etisk ståsted som vi under kapittel 5 vil bruke i analysen av noen utvalgte utfordringer for omstillingen og bruk av norske militære styrker.

3 Den amerikanske president Woodrow Wilson var en av arkitektene bak disse nye ideene omkring hvordan man kunne organisere verdenssamfunnet slik at man aldri mer skulle kunne oppleve redslene fra Første verdenskrig. Han forkastet maktbalansetenkningen som hadde vært den dominerende i Europa frem mot krigsutbruddet fordi denne skapte rivaliseringer som var nødt til å lede til krig. Hans alternativ var tanken om en «community of power» basert på antagelsen om at alle nasjoner egentlig ønsket fred, og at nasjonene kunne samarbeide om å straffe evt aggresjon. Problemet var at behovet for reell tvangsmakt i stor grad ble oversett av Wilson og hans medarbeidere. De forutsatte at «moralsk kraft» burde være nok til å sette aggressive nasjoner på plass. Folkeforbundet som skulle danne den institusjonelle ramme for dette nye konseptet mistet snart sin støtte fra stormaktene som fortsatte å forfølge sin realpolitikk. Det endelige bevis på organisasjonens impotens kom ved italienernes angrep på Etiopia i 1935.

4 Begrepene ‘realpolitikk’ og ‘realpolitisk’ blir her brukt i den betydning som kommer fram i Websters Third New International Dictionary of the English Language, unabridged, Chicago, et al., 1986, s. 1890: «Realpolitik – Politics based on practical and material factors, on political realities, or on the realities of national interest and power esp[ecially] as distinguished from theoretical, ethical or moralistic objectives». Et av denne studiens viktigste anliggender er å peke på at verken en ren realpolitisk eller en ren idealistisk tilnærming kommer til rette med de sikkerhetspolitiske utfordringene vi står overfor. Selvforsvar og egeninteresse vil alltid måtte kompletteres av et ansvar for den andre som går ut over egeninteressen. Vi finner den samme dobbelthet i vår tids sikkerhetspolitiske forståelse. Det etiske; ansvaret for den fremmede, er blitt en del av kjernen i de vitale sikkerhetspolitiske interesser. Diskusjonen omkring humanitære intervensjoner og relativiseringen av statssuvereniteten i forhold til Menneskerettighetene er tydelige tegn på dette. Ut fra dette vil en tilnærming som er genuint etisk måtte inkludere både idealistiske/humanitære og realpolitiske momenter. Realpolitikk vil videre i studien slik forstås positivt i den grad den defineres som å gå inn og korrigere en ren idealpolitisk tilnærming, slik som her, eller inngår i sammenheng med en idealpolitisk tilnærming. Realpolitikk vil forstås negativt i den grad den defineres rent instrumentelt, det vil si som fristilt fra etiske og moralske betraktninger.

6 Idéhistorisk sett har tanken om et internasjonalt rettssamfunn røtter tilbake til de såkalte publisistene på 17-hundretallet, hvor filosofer som Immanuel Kant og J. Rousseau var fremtredende representanter.Deres tanke var at det internasjonale anarki måtte erstattes av en internasjonal rettsorden for å få slutt på kriger og konflikter. I stedet for bare å regulere selve krigføringen (ius in bello), måtte en skape en rettsorden som umuliggjorde krig og konflikter (ius contra bellum). Denne tankegangen får sitt institusjonelle uttrykk i opprettelsen av Folkeforbundet i 1920 og i Parisdeklarasjonen og Briand-Kellogpakten fra 1928. Nyere, og mindre pretensiøse uttrykk for denne tankegangen finner vi i opprettelsen av de Forente Nasjoner (FN) i 1945, hvor FN-pakten fra samme år og FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 er de grunnleggende dokumenter.

7 F.eks. kan det innvendes at denne domstolen var seierherrenes domstol, og at det bare var handlinger begått av Tyskland som ble bedømt. Videre kan det innvendes at domstolen dømte i ettertid etter en avsluttet konflikt, og at det er en lang vei fra en slik handlingsbedømmelse, til intervensjoner i suverene stater, uten noen form for hverken erklært krig eller kapitulasjon fra regimenes side.

2.1 Legitimitetskrise og handlingsrom