Militær profesjonsetikk

Theirs not to make comply;

Theirs not to reson why;

Theirs but to do and die

Ovenstående linjer er hentet fra Alfred Tennysons dikt Charge of the Light Brigade – i sin tid motto for det amerikanske militærakademiet West Point. Det profesjonsidealet som kommer til uttrykk her, er særdeles tydelig. Det er lydighet – ja mange vil si kadaverdisiplin. Tradisjonelt sett er det dette som har vært inngangs­verdien når det tales om offisersprofesjonen. Militærmaktens mål skal ifølge Clausewitz blott være Ein Fortzetzung der Politik mit anderen Mittlen. Utøverene av denne makten skal altså bare eksekvere det politikerne har bestemt. Utviklingen i vårt århundre, og spesielt etter 2. verdenskrig, bekreftet disse inngangsverdiene. Den kalde krigens bipolære og statiske virkelighetsforståelse gjorde tilsynelatende frontene enkle og klare: en klar definert oppgave, en klar definert fiende, et klart definert territorium å forsvare.

Den kalde krigens slutt med påfølgende dramatiske endringer både i de sikker­hetspolitiske og de økonomiske rammebetingelser for Forsvaret, medfører med nødvendighet også at en må spørre om dette påvirker forståelsen av den militære profesjon. Hva betyr det for den militære profesjon at Forsvaret ikke lenger entydig kan betraktes som et vernepliktsbasert territorielt invasjonsforsvar, men i stadig større grad er tenkt anvendt innenfor en internasjonal kontekst, og da i form av styrker som først og fremst ikke er tenkt anvendt innenfor et tradisjonelt
krigsscenario, men mer innenfor krisehåndtering. I USA taler man nå om «The Diplomat Warrior» – en ganske annerledes innfallsvinkel enn det gamle mottoet fra West Point.

I tillegg til endringer i det grunnleggende rasjonalet kommer så også konsep­tuelle endringer. Den nye vekten på manøverkrigføring og oppdragstaktikk, krever en militærprofesjon som ikke bare er i stand til å motta og gi ordre, men også er kapable til å forstå og tolke det grunnleggende rasjonalet for ordren. Disse end­ringene krever et fornyet fokus på militær profesjonsetikk. Hva vil det si å være offiser? Hva vil det si å utøve statens ytterste maktmiddel i en endret verden?

I norsk sammenheng har det naturlig nok vært krigsskolene – de institusjoner som utdanner Forsvarets offiserer med «ferdigheter, kunnskaper og holdninger» – som har satt dette på dagsorden. I fjor arrangerte Krigsskolen en verdidag hvor bl a Forsvarets verdigrunnlag ble satt i fokus. I november i fjor arrangerte Luftkrigs­skolen sammen med den amerikanske organisasjonen Association for Christian Conferences, Teaching and Service (ACCTS) et internasjonalt symposium i militær­etikk som ett av to faglige bidrag i forbindelse med skolens 50–årsjubileum. Hovedtemaet for symposiet var hvilke faktorer som former og påvirker en militær profesjonsetikk.

Temaet tok utgangspunkt i den modellen den amerikanske obersten Anthony E. Hartle lanserer i sin bok Moral Issues in Military Decision Making. Hans tese er at militær profesjonsetikk baserer seg på tre faktorer: den samfunnsmessige/kulturelle konteksten eller ideologien, den folkerettslige som definerer de juridiske rammene for yrkesutøvelsen og til sist profesjonens eget rasjonale, dvs det som kjennetegner det å være offiser i forhold til andre profesjoner.

Det er utvalgte bidrag fra dette militæretikksymposiet som utgjør hovedbolken av dette nummer av Pacem. General Fredrik Bull–Hansen belyser i sin artikkel de profesjonsmessige aspektene ved temaet. Dr Don Snider (USA) tar for seg de samfunnsmessige aspektene, mens Generaladvokat Arne Willy Dahl presenterer de folkerettslige aspektene. Videre er det tre artikler som tar for seg den dominerende moralfilosofiske tradisjonen som har preget forståelsen av militær profesjonsetikk i vår del av verden: rettferdig krig tradisjonen. Orlogskaptein/Sjøkrigsskoleprest Leif Tore Michelsen fokuserer på de historiske aspektene, den britiske generalmajoren Ian Durie tar for seg tradisjonen ut fra et mer aktuelt perspektiv, mens den amerikanske majoren Charles A. Pfaff fokuserer på forholdet mellom denne tradisjonsstrømmen og et bestemt aktuelt perspektiv, nemlig internasjonale fredsoperasjoner. Den siste artikkelen i denne bolken er en artikkel fra major Palle Ydstebø som fokuserer på interaksjonen mellom to av de grunnleggende perspektivene ved den militære profesjonsetikken: forholdet mellom egen etikk og folkerettslige rammebetingelser.

I tillegg følger andre del av oberstløytnant/stabsprest (R) Vidar Viks artikkel om Feltprestkorpsets historie, den første ble publisert i forrige nummer av
Pacem; en artikkel av major/stasjonsprest Jan Ivar Vorren om etisk rådgivning, samt to bokanmeldelser.

Nils Terje Lunde