Bokanmeldelser

A. J. Coates: The Ethics of War. Manchester University Press, Manchester/New York 1997. 314 sider.

I løpet av de siste årene har det kommet flere betydelige bøker som tar for seg den såkalte ”rettferdig krigtradisjonen”, både fra et historisk–analytisk og et mer aktuelt perspektiv. Den kalde krigens slutt har på mange måter åpnet opp for en mer nyansert diskurs omkring krigens mål og midler – en nyorientering som igjen har åpnet opp for denne tradisjonens perspektiv. Fra en situasjon hvor vekten i den etiske diskurs var knyttet ensidig opp mot terrorbalanse basert på atomvåpen, en situasjon hvor mange så for seg et valg mellom enten pasifisme eller rendyrket realpolitikk, er det igjen mulig å drøfte de vanskelige spørsmålene i hele sin bredde – en diskusjon som nå ikke bare dreier seg om hvilke stridsmidler (les atomvåpen) og militær strategi som lar seg forsvare etisk, men nå også om militærmaktens totale rasjonale og hvilke betingelser som må være tilstede for en etisk godtgjøring av et slikt rasjonale.

Det er denne nye situasjonen som er utgangspunktet for Coates bok. Den forutsetter at krig også i moderne forstand lar seg klassifisere etisk. Slikt sett står han i tradisjonen fra Michael Walzer, hvis hovedtese er at også moderne krig kan og skal la seg underkaste en etisk diskurs. Det er altså et samtidig og dermed også pluralistisk perspektiv som danner forutsetningen for prosjektet. Dette er også førende for bokens disposisjon. Coates presenterer fire tenkelige moral­filosofiske/moralpolitiske paradigmer som så drøftes i forhold til hverandre. Dette betegner det komparative aspekt ved boken.

Enda viktigere er Coates’ neste steg. Han stanser ikke ved det komparative og analytiske, men søker å vise at èn av de moralfilosofiske paradigmene han har behandlet er den beste og mest adekvate innfallsvinkelen til spørsmålet om etisk diskurs når det gjelder krig og fred. I dette henseende står han også i tradisjonen til Walzer, som fremhever at tenkningen omkring disse spørsmålene ikke står i et vakuum, men er avhengige av den historiske, kulturelle og ideologiske kontekst i samfunnet. Denne konteksten finner Coates i rettferdig krigtradisjonen.

Det er denne historiske diskurs som danner det kritiske element i behandlingen av de andre tenkelige tilnærmingene til spørsmålet. På det analytiske/strukturelle plan kan det tenkes flere moralfilosofiske/moralpolitiske modeller som grunnlag for en komparativ analyse. En av de mest kjente er den modellen Martin Ceadel utvikler i boken ”Thinking about War and Morality” (1987), basert på undersøkelse av holdninger i Storbritannia i mellomkrigstiden. Denne modellen tar utgangspunkt i en linje mellom absolutt pasifisme på den ene siden og militarisme på den andre siden. I midtsegmentet mener Ceadel å kunne påvise flere posisjoner, fra det han kaller ”Pacifisism” til høyre for pasifismen, via ”Defencism” til ”Crusading”. Coates’ klassifiseringer er basert på Ceadels, hvilket han også eksplisitt sier, men han omformer og reviderer dem til han står igjen med fire hovedposisjoner: pasifisme, realisme, militarisme og rettferdig krigtradisjon. I motsetning til Ceadel blir ikke disse posisjonene plassert på en entydig rett linje mellom ytterpunkter, men behandlet dels analytisk ut fra posisjonens egne premisser, dels normativt med rettferdig krig tradisjonen som paradigme.

Dette perspektivet er interessant, men er selvfølgelig også problematisk. Det deskriptive inngår som en del av det preskriptive, på en slik måte at det ikke alltid er tydelig hva som er hva. Hovedhensikten er å påvise at rettferdig krig tradisjonen både kan fungere som kritisk redskap i forståelsen av andre tenkelige posisjoner, samtidig som tradisjonens kriterier anvendes ut fra et systematisk perspektiv til å bedømme de overordnede spørsmålene om krig og fred i den moderne verden. Her kommer min andre hovedinnvending. Det systematiske og komparative utgangspunktet svekker ikke bare den analytiske behandlingen av de tre andre posisjonene, men også behandlingen av rettferdig krig tradisjonen. Denne tradisjonen forstås ikke primært ut fra en historisk og kulturell kontekst, men i et systemperspektiv. Det er rettferdig krig teorien – eller rettere sagt: en rettferdig krig teori – mer en rettferdig krig tradisjonen som er det styrende perspektiv. Det presenteres en kriterieliste som selv om historiske eksempler trekkes inn i drøftingen, først og fremst presenteres leseren som gitt. Dette er en forenkling av tradisjonens faktiske karakter som bred historisk og kulturell kontekst, mer enn som en ferdig utformet teori.

Coates pretenderer ikke å drøfte rettferdig krig tradisjonen ut fra et historisk perspektiv men fra dens komparative perspektiv. Med de begrensninger som ligger i dette utgangspunkt har han absolutt nådd sitt mål. Boken er leseverdig og meget systematisk lagt opp. Den er en meget bra innføring i disse perspektivene ved denne brede tradisjonen, og gir et godt innblikk i forholdet mellom en rettferdig krig tilnærming til spørsmålene i forhold til andre normative posisjoner. Den som er opptatt av en mer historisk–analytisk tilnærming både til rettferdig krig tradisjonen og de andre posisjonene som behandles må søke annetsteds.

Nils Terje Lunde

Robert L. Holmes: On War and Morality Studies in Moral, Political and Legal Philosophy. Princeton University Press Princeton New Jersey 1989. 310 sider.

Som deltager på forelesningsserien ”Krig og moral” på filosofisk institutt, NTNU i vår måtte jeg lese Robert L. Holmes’: ”On War and Morality.” Denne boken var sammen med Walzers: ”Just and Unjust Wars” hovedpensum. Med bange anelser (eller fordommer?) begynte jeg lesningen, vel vitende om det faktum at Holmes er en overbevist pasifist. Fordommene ble imidlertid raskt gjort til skamme. Sjelden har jeg lest en slik analytisk og samtidig engasjert fremstilling av det vanskelige problemkomplekset knyttet til krig og fred.

Holmes legger ikke skjul på sitt ståsted, men begynner et helt annet sted enn i deduksjon basert på pasifistiske aksiomer. Dette gjør han helt bevisst, idet han mener et slik dogmatisk utgangspunkt lett vil hindre en fruktbar diskurs omkring problemkomplekset. I stedet tar han utgangspunkt definisjoner av makt og voldsanvendelse – dvs et språkanalytisk utgangspunkt. Etter hans mening er det ikke definisjoner av termen ”makt” som er det mest adekvate innsteg for å forstå militærmakt, men termen ”vold” og voldsanvendelse. Holmes definerer så militærmakt som en ”institusjonalisert voldsanvendelse”. Selv om Holmes på dette stadium avholder seg fra eksplisitte normative definisjoner, vil mange oppfatte bruken av termen ”vold” eller ”violence” som en entydig negativ term, en term også med normative implikasjoner. Nettopp denne ”naturlige” avstandtagen til denne termen i vår kultur til denne termen bruker så Holmes som et argument for at anvendelse av vold, og enda mer institusjonalisert vold gjennom militærmakt på et rent språkanalytisk og direkte plan kan forstås som i beste fall en prima facie norm – dvs en handling som bedømmes som ond dersom ingen andre tilsvarende normer mer enn oppveier denne handling – i verste fall en handling som er malum per se – dvs ond i seg selv.

Hovedtesen er at denne institusjonaliserte voldsanvendelse inngår som en integrert del av samfunnets ideologi, men ikke som en naturgitt nødvendighet. Etter Holmes’ mening bidrar denne institusjonaliseringen til en iboende voldsdynamikk med destruktive følger. Etter denne plassering av spørsmålet går Holmes så til ulike konseptuelle uttrykk for denne tenkegangen.

Det første uttrykket han behandler er den politiske realisme som etter hans mening tar utgangspunkt i en etisk dualisme mellom det enkelte individ og kollektivet, hvor kollektivet blir forstått som maktbasert. Spesielt interessant i denne sammenhengen er hans analyse av den amerikanske teologen Reinholdt Niebuhrs kristne realisme. Hos Niebuhr blir kollektivets uttrykk forstått som en direkte følge av syndefallet – en form for teologisk interpretasjon av Hobbes’ bellum omnium contra omnes – alles krig mot alle, og hvor gjensidig balansert politisk og militær maktanvendelse blir forstått som det eneste adekvate middel mot kaos og gjensidig utslettelse.

Det andre konseptuelle uttrykket for den institusjonaliserte voldsanvendelse han behandler er rettferdig krig tradisjonen. I lys av etterkrigstidens terrorbalanse er denne ofte blitt angrepet for å ikke komme i rette med den moderne krigs utrykk, konkretisert gjennom terrorbalansen og bruk av atomvåpen. Det sies at denne tradisjonen nok kunne oppfattes som relevant i tidligere tider, men er utdatert fordi det ikke lenger lar seg gjøre å forstå krig i avgrensede former. Denne kritikken deler ikke Holmes. Han mener tradisjonens hovedproblem ikke er knyttet til utviklingen av moderne krigføring, men snarere i selve utgangspunktet: voldsanvendelse. Tradisjonen tar etter hans mening for gitt at voldsanvendelse lar seg rettferdiggjøre gitt visse kriterier, og selve grunnspørsmålet: voldsanvendelse, blir ikke besvart av denne tradisjonen. I sin drøfting av tradisjonen har Holmes hovedfokus på Michael Walzers interpretasjon. Walzers bidrag er betydelig, men samtidig bare en av flere ulike moderne interpretasjoner av denne tradisjonen. En bredere behandling av tradisjonen i hele dens bredde ville etter min mening bidra til en mer nyansert kritikk av tradisjonen enn det Holmes gjør seg til talsmann for.

Det tredje konseptuelle uttrykket han behandler er den mer utilitaristiske begrunnelsen for en terrorbalanse basert på atomvåpen. Holmes bok er utgitt i 1989, og reflekterer dermed ikke de store sceneforandringer som er skjedd etter murens fall. Slikt sett oppleves Holmes drøftelse av terrorbalansens indre logikk og dens konsekvenser, noe på siden av hva som oppleves relevant og tvingende i dagens situasjon.

Hovedinntrykket en sitter igjen med etter lesning av boken er at den fremstår som et grundig og vederheftig innspill for en pasifistisk innstilling i møte med en kultur som baserer seg på institusjonalisert voldsanvendelse. Samtidig kan en ikke fri seg fra å den klassiske innvendingen mot pasifismen, en innvendig som også rammer dette bidraget. Holmes tror på det gode i mennesket. Det onde, konkretisert i forståelsen av vold, plasserer han i strukturene: institusjonalisert voldsanvendelse. Holmes peker absolutt på viktige problemstillinger knyttet til vårt samfunn og vår kultur, men det svaret han gir: nedrustning kombinert med en dynamisk fredspedagogikk, synes ikke å komme i rette med de kompliserte årsaksforhold som ligger bak de utallige og forskjellige utrykk for voldsanvendelse og maktmisbruk i vår verden.

Nils Terje Lunde