Etikk etter
«John Wayne–prinsippet»

av Major Jan Ivar Vorren

– «Gjør rett – frykt intet». Når kan dere feltprester sette foten ned, trekke konklusjon og gi dette rådet til oss som skal lede og føre krigen?

Spørsmålet kom ganske direkte fra en oberst som har det meste av sin tjenestetid innen luftvernartilleriet en gang i høst etter at et trettitalls feltprester og andre hadde sittet sammen og diskutert krigsetikk og i særdeleshet debattert våre militærmakters virksomhet på Balkan våren og sommeren –99.

Spørsmålet var betimelig. Særlig ettersom vi som prester og etikere ofte får et prinsipielt og følgelig distansert forhold til etiske problemstillinger og våre fagmilitære kolleger samtidig etterspør en konkret og handlingsfremmende konklusjon. Mitt svar var relativt umiddelbart:–Vi kommer alltid til å diskutere hva som er rett og galt! Hvis vi ikke gjør det er vi blitt stenstøtter uten liv!! Konklusjonen min mht bruk av krigsmakt på Balkan er at det var galt å bombe men det var verre å la være. Rett i streng forstand blir det aldri. Det må vi leve med. Noen ganger kan vi ikke velge det gode – bare det minste ondet. Derfor: «Gjør rett – frykt intet»

Motivasjonen for denne artikkelen er i første instans å svare mer inngående på oberstens spørsmål. Dernest også å diskutere hvordan jeg som feltprest kan være konkret i min etiske veiledning. Hvordan vi feltprester som etikere i større grad
kan tydeliggjøre våre faglige råd som våre militære sjefers rådgivere i etiske og religiøse anliggender. Og dermed drøfte en etisk handlingsmodell etter det jeg vil kalle «John Wayne–metoden» hvor man svarer etter den umiddelbare intuisjon og hvor refleksjon om rett og galt kommer i ettertid. Så vil jeg også stille spørsmål om refleksjonen bare kommer dersom rådet skulle vise seg å ha uheldige kon­sekvenser, eller om etisk drøfting og refleksjon er en selvfølgelig del av det totale etterarbeid etter krigshandlinger.

Jeg kjenner en betydelig motstand mot å gi raske og hastige svar når jeg får en etisk problemstilling i fanget. For etikk er jeg ikke opplært til å avgjøre raskt og hastig. Det er tvert imot noe av metoden å bruke tid på refleksjonen for å sikre at resonnementet er gyldig. Det mer gjennomtenkte svaret på oberstens spørsmål har derfor hengt i lufta en stund. Jeg har likevel kommet til at det er nødvendig med raske og til dels hastige svar. Ganske enkelt fordi et etisk råd som kommer for sent til en viktig avgjørelse er helt verdiløst eller i beste fall etterpåklokt. Første svar på utfordringen om å være konkret i etisk veiledning er derfor å kunne svare raskt nok.

Oberstens sitat – «gjør rett – frykt intet» – er hentet fra artilleristenes heraldikk. Et motto eller valgspråk som artilleristen bevisstgjør seg på før han går til en vanskelig handling eller skal ta en viktig beslutning. Bakgrunnen for mottoet er for undertegnede ukjent, men det forteller noe om en tradisjon for en viss etisk bevisstgjøring på hvordan man er i ferd å handle og behovet for å være sikker på å gjøre det riktige og rette (i moralsk forstand). Kanskje var det en artillerist som hadde sett konsekvensen av hva hans våpen kunne utrette som første gangen tok ordene i sin munn etter selv å ha måttet vurdere det moralske aspektet i sine krigshandlinger?

«Gjør rett – frykt intet» handler om mer enn at man ikke har noe å frykte på slagmarken dersom man bare gjør tingene riktig. Sett i et etisk perspektiv handler dette om tryggheten for at den handling man gjør ikke får unødige konsekvenser for en selv og/eller andre i et livslangt perspektiv. Men for den etiske rådgiveren (feltpresten) kommer også evighetsdimensjonen inn.

Sett fra det trosverdimessige ståsted må enhver handling også veies ikke bare i en konsekvens–/formålsetisk perspektiv, men må også sees i forhold til den allmektige Skapers vilje. For slik å få problemet med innenfor rammen av den absolutte helhet vår tilværelse består av. Rådet rådgiveren gir blir dermed ikke den siste vurdering i forhold til handlingen men rådgiveren er selv den som blir veiet om han blir funnet for lett …

På hvilket grunnlag fattes så de etiske resonnement?

Den grunnleggende opplæring som alt vårt militære personell gjennomgår tidlig i sin opplæringstid inneholder noen etiske grunnsetninger som all militær etikk bygger på, nemlig tanken om å velge det minste av to onder. Denne formen for konsekvensetikk gjennomsyrer hele vår vestlige militære kultur hvor tanken om forsvar av seg selv eller den svake part er avgjørende.

Det grunnleggende spørsmål som enhver uniformskledd militærperson fra tid til annen må tenke gjennom er: Er dette som jeg nå er med på riktig? Er min(e) beslutning(er) innenfor den moralske verdirammen jeg og min samvittighet og mitt samfunn og min kultur bygger på?

Under planlegging og oppbygging av en aksjon eller krigshandling hører denne form for spørsmål med. Og herunder også det etiske resonnement med sitt tid­krevende skjema: Bestemmelse av problem, plassering av problemet innenfor sin helhetlige ramme, innsamling av relevant fakta, identifikasjon av egne normer og plassering av problemet innenfor disse normene, anvendelse av egne normer gjerne sett fra flere synsvinkler og kanskje ulike tilnærmingsmåter, før man til sist kommer til en oppsummering som kanskje inneholder en konklusjon hvor man i tillegg kontrollerer ens eget gjennomførte resonnement.

I den virkelighet krigshandlinger forekommer er svært sjelden tidsfaktoren til stede for en slik kvalitetssikring av et resonnement.

Planen skal være etisk forsvarlig. Det vil si at man i planleggingsfasen er nødt til å ta den tid som er nødvendig for å kvalitetssikre etikken. Det understreker viktigheten av at etikeren blir brukt i staben for den militære sjef. Er planen god inneholder den en forutgående fase med etisk refleksjon hvor de faglige rådene konkretiseres i tydelige faglige råd, synliggjort i den handling den militære sjef pålegger sine undergitte å følge. Og følges plan og handling ad kan man være rimelig sikker på at man «gjør rett» og derfor har «intet å frykte».

Men erfaringer fra mang en slagmark både i historien og i vår egen tid viser at om man har lagt gode planer for hvordan man skal møte fienden og bekjempe ham på den mest adekvate måten, så endrer ethvert møte med fienden disse planene. Logisk nok fordi man ikke har styring med denne fiende men er overlatt til å gjøre kvalifiserte gjetninger om hans handlinger. Det betyr derfor at en krigsmanns viktigste egenskap i så måte er evne til å improvisere. Dette gjelder også for det etiske resonnement i en improvisert handling. Og dette stiller store krav til den som i slike situasjoner skal gi råd om hva som er riktig handling.

Kravene til kjennskap om alle forhold rundt krigshandlingen er derfor enda større i slike situasjoner enn hva som er nødvendig når man har god tid til å gjennomføre det etiske resonnementet.

Vi kommer aldri utenom den verdimessige forankring vi har i vår kultur. Disse grunnleggende verdikildene som nedarves gjennom oppdragelse, trosmessig forankring, livssyn, skolegang osv. Vi sier gjerne at vår kulturs grunnverdier bygger på den kristne humanistiske kulturtradisjon, men vi finner like ofte at vi legger svært forskjellige valører på verdiene i denne kulturtradisjonen. Det vil være til dels stor forskjell fra individ til individ selv om vi alle stort sett kan underskrive på at grunnormene i våre liv finnes i de ti bud, det kristne nestekjærlighetsbud og humanismens plassering av mennesket i sentrum.

Men like fullt er det disse verdinormene som gjør seg gjeldende når «John Wayne–prinsippet» skal anvendes på det etiske resonnementet: Vi henter ikke de etiske premissene fra hjernens store lager av veloverveide meninger, men fra ryggmargens øyeblikkskonklusjon om at denne handlingen er riktig nå ut fra alt jeg har lært og erfart i hele mitt liv. Og handlingen følger umiddelbart!!

Hovedspørsmålet er om dette er holdbart? Kan vi gå ut fra at våre handlinger under slike betingelser er trygge, at vi faktisk har «intet å frykte»? Jeg tror ikke at vi kan forvente det i alle situasjoner. All livserfaring bekrefter at noen ganger er handlinger gale. Og er handlingene krigshandlinger, er konsekvensene alltid fatale. Likevel er det i nettopp slike situasjoner man er tvunget til å stole på at man «gjør rett». Fordi valgmuligheten ikke er tilstede er man kun overlatt til den etiske intuisjon. Man kan si at man står overfor en valgsituasjon uten valgmuligheter fordi valgets alternativer er handling eller ikke–handling og hvor ikke–handling ikke er noen valgmulighet!! Og der intuisjonen sier «gjør» – og så gjør man det. Og det man gjør skal være «rett»! Krigshandlingers krav til riktig moralsk avgjørelse synes slik sett nærmest umulige.

Likevel: Om handlingen skulle vise seg å være gal vil den likevel ha sin verdi fordi den vil være gjenstand for evaluering og i verste fall oppgjør, og vil således gjøre nytte ved at den inngår som en del av livserfaringen.

Utfordringen er her å systematisere slik erfaring. Å gjøre etisk etterrefleksjon til en naturlig (for ikke å si obligatorisk) del av debriefingen av en krigshandling. Jeg tror dette skjer, men ikke i stort nok format og ikke systematisk.

Hovedresonnementet blir derfor at den intuitive etiske reaksjon er be­stemmende for om handlingen skal gjøres eller ikke. Resonnementet følger i etterkant. Er den rett bekrefter den reaksjonens legitimitet. Er den gal inngår den som en del av premissene for neste situasjon hvor den intuitive etiske reaksjon aktiveres (les: John Wayne skyter fra hofta (og han har gjort det så mange ganger at han vet han treffer!)).

Og hovedbudskapet:

Å gjennomgå de etiske resonnement for de handlingene vi utfører i militær sammenheng er nødvendig. Det er ikke likegyldig om resonnementet kommer før eller i etterkant av handlingen. Idealet er før, men om det må skje som evaluering i etterkant så er det bedre enn ingen vurdering. Nettopp fordi verdien av erfaringen gir en bedre sjanse for at man handler riktig i neste situasjon hvor handling følger før tanke.

Slik sett kan avstanden mellom rådgiveren og brukeren av rådet bli kortet ned. Brukeren av rådet er den som skal utføre handlingen og er derfor den som til syvende og sist tar avgjørelse. Ved å kjenne fremgangsmåten for det etiske resonnement og ved å ha størst mulig kjennskap til de erfaringer andre etiske evalueringer gir, skapes en trygghet på egen avgjørelse hvor heroldens (den etiske rådgiverens) utrop «gjør rett – frykt intet» klinger som et naturlig ekko når John Wayne i sin norske feltuniform skyter fra hofta med et ønske om at krigens onde konsekvenser skal bli minst mulig!

English Summary

«Ethics by the 'John Wayne Princple'»

Is it possible for you chaplains to simply give the advise of the old artillery motto – «Do right – fear nothing» – when when we intend to use military force? The question was raised by an airforce colonel during an ethical discussion on the Kosovo actions last year.

This article is my answer the colonel.

The question is: How can we as chaplains give crisp and clean ethical advises to our military leaders when it comes to warfare? What is the chaplain’s part in the military staff? Is he the ethical adviser he should be? And secondly: How does the ethical reasoning really work when it comes to reality in war? My point is that ethical reasoning follows a method I will call the «John Wayne method». You act (shoot) first and do the reasoning (ask questions) after. Often this method works, but also often it does not! And then the consequences are fatal. Still the experience we do in life gives us mental ballast and makes us able to «do right» and «fear nothing» even if we never had the time to make a qualified ethical reasoning.

We always have to be aware of the basis we make our ethic on, both as individuals and as culture. It is not unconcerned whether the reasoning comes before or after the act. It should come first. But more important is it that there actually is reasoning.

If we take all this into a system of evaluation where ethical views are a natural part, I think our ethical knowledge will grow and we can be more sure to make the right decisions when we have to «shoot» ethical reasoning in the style of John Wayne.

Jan Ivar Vorren,(F 1969) Stasjonsprest Bodø hovedflystasjon. Adr: Bodø hovedflystasjon, 8002 Bodø. Cand theol (MF) 1994. Practicum (MF) 1995. Har i tidsrommet1996–1998 tjenestegjortbåde som regimentsprest v/Sambandsregiment og garnisonskapelan v/Skjold garnison. Stasjonsprest v/Bodø hovedflystasjon 1999–.