Feltpresttjenesten
i historisk lys^*

Del I^**

Av Oberstløytnant (r) Vidar Vik

Konge og kirke

Ved lov skal land bygges

«Dette er det første i lovene våre, at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred, og om at vi må ha landet vårt bygd og kongen vår ved helse. Han være vår venn, og vi hans, men Gud være vår alles venn»¹. Slik inn­ledes Gulatingsloven. Den må være formulert en gang mellom år 1024 og 1046. I denne perioden ble kristenretten satt i vårt land.²

Det første Mostertinget ble avholdt 996. Det er behørig omtalt i Snorres Kongesagaer, uten at Snorre nevner stedet. Eldre kilder sier at det ble holdt på Moster³. At det i forbindelse med 1000 års jubileet på Moster i 1996 ble snakket om den første gudstjeneste på norsk jord, er det neppe dekning for. Håkon Adelsteinsfostre bygde tre kirker på Møre⁴. De sto ikke lenge, men den korte tiden de sto, ble de ganske sikkert brukt til å holde messe.

I forbindelse med det første Mostertinget, ble den første presten på Moster inn­satt⁵. Han het Thangbrand, og var en stridbar mann. Han kom i strid med hednin­gene på Moster fordi de ikke betalte ham godt nok. I stedet for å betale, skrev de nidviser mot ham. Thangbrand slo i hjel de som gjorde visene. Han lyktes bedre da han på oppdrag fra Olav Trygvasson dro til Island, og fikk vedtatt kristendommen på Alltinget i år 1000.

Snorre nevner det andre Mostertinget, men ikke stedet. De eldre sogeskriverne⁶ er imidlertid samstemte i at det var på Moster at Olav Haraldsson kom i land med sin hirdbiskop Grimkjell⁷ i 1024. Det var mer liv og røre på det første tinget, men det var på det andre at lovgivningsarbeidet startet. Alt året før hadde Kong Olav og biskop Grimkjell reist rundt i fjellbygdene i Sør-Norge og forberedt tinget⁸. Den allerede siterte innledningen fra Gulatingsloven har en direkte referanse til dette Mostertinget⁹. Det samme har Frostatingsloven. Mens bestemmelsene fra det første Mostertinget provoserte og ble opplevd som et diktat, så var det andre tinget ledd i en prosess, hvor den endelige lovgivningen ble ført ut til de eksisterende lag­tingene. Lovene var ikke gyldige før de ble vedtatt på lagtinget.

En tydelig maktfordeling mellom konge og biskop ble også avtalt på det andre Mostertinget¹⁰. Biskopen hadde råderett over kirkene, han tilsatte prester og fast­satte prestelønn. Han var også den eneste som kunne avsette en prest.

Den offentlige gudstjeneste

Lovene fikk en ny innledning som resultat av det første Mostertinget. Det var vik­tig at den offentlige gudstjeneste ble forandret. Derfor ble det bygget fylkeskirker¹¹ der de sentrale hovene hadde stått. Tvangsdåp gir ingen av Mostertingene hjemmel for, men visdommen hos prestene ved fylkeskirkene kunne nok være varierende. Det står heller ikke noe i lovene som forbyr privat bloting. Det som er viktig er at den kollektive bloting, samt forbannelsen som ble lyst over fiender, ikke lenger skulle finne sted. Alle lagtingene slo etter hvert fast at den offentlige gudstjeneste skulle være en kristen gudstjeneste.

Olav Trygvasson begynte å bygge fylkeskirker, de to første på Moster og på Selje i vest. I Olav Haraldssons tid skjøt denne byggingen fart. Da Olav Haraldsson måtte forlate landet, sendte han snart sin hirdbiskop, Grimkjell, tilbake til Norge. Grimkjell slo seg ned på Hedmarken, og under hans ledelse ble det ikke bare byg­get fylkeskirker, men også herredskirker. I denne perioden hendte det faktisk også at enkelte stormenn bygde kirke på sin egen gård.¹² Den siste gang Grimkjell nev­nes, er i forbindelse med det nevnte forlik på Akr gård.

Skifte av normer

Innføringen av kristendommen i landet betydde i første rekke et skifte av normer. Håkon Adelsteinsfostre prøvde seg med helligdagshold og fredagsfaste. Ingen av delene slo særlig godt an. Olav Trygvasson satte mer makt bak sine krav og fikk altså lovfestet den kristne gudstjeneste i alle lagtingene. Det viktigste var allikevel at menneskeverdet ble hevet i forhold til tidligere. Det tok tid. Det var først i Magnus Lagabøters tid at det kom et absolutt forbud mot å holde treller, og at det ble helt forbudt å sette ut barn. Til tross for at det tok tid, er det lite tvil om at den innsats som biskop Grimkjell gjorde kanskje var den viktigste faktor. Han satte denne prosessen i gang.

Olsok

Olsok er en stor dag for Den norske kirke, ikke på grunn av en militær seier,¹³ men fordi vi fikk et samlende symbol for Kirken i Norge. Det var mulig å realisere dette fordi det, takket være det presteskap som norske konger hadde brakt med seg fra England, allerede var organisert en kirke,. Det er grunn til å merke seg at det var flere kristne i Tore Hunds bondehær enn det var i Olav Haraldssons hær. Det er liten grunn til å tvile på at Olavs hovedhensikt var å vinne kongemakten tilbake. Det som kanskje er undervurdert i forbindelse med Olsok er den innsats som for­beredte grunnen for en St. Olav, ikke minst fra hans hirdbiskop, som også la grun­nen for en videre utvikling av Kirken i Norge.

Middelalderen

Kongens kirke

Sverre talte Roma midt i mot, - slik lyder det i et vers av nasjonalsangen. Vi synger det sjeldent, men vi er stolte av vår selvstendige konge i forhold til paven i Rom. Det vi ikke tenker på så ofte, er at dette var en svak tid for pavedømmet, da det var preget av rivalisering og kamp om økonomisk og politisk makt. Bispeseter ble om­satt på det åpne marked. Hirdpresteskapet stod utenfor dette systemet. En hirdprest kunne konsentrere seg om sin egentlige oppgave. Kong Sverre var ikke den eneste europeiske monark som etablerte seg med eget presteskap, uavhengig av paven. Kong Sverres hirdpresteskap beholdt sin selvstendige stilling. De mest kjente basene for dette presteskap er Mariakirken i Bergen, og Trondenes lengst mot nord.

Kanslerembetet

Innstillingen¹⁴ påpeker, at kanslerembetet utviklet seg fra hirdpresteskapet. Så enkelt og direkte var det neppe. Det foregikk en utvikling som for alvor begynte tidlig på 1100-tallet. Lagtingene fikk mindre makt, og det var kongens hær som opprettholdt lov og orden. Det vokste frem et embetsverk med utgangspunkt i hirden som etter hvert fikk stadig flere sivile oppgaver. Fra kong Sverres tid, på slutten av 1100-tallet, ble også hirdpresteskapet inkludert i dette embetsverket. På 1200-tallet var det viktigste embetet stallaren¹⁵. Stallaren var stallmester, skyss­ordner og merkesmann. Han var også den ledende i hirden, og hadde også forsetet i hirddomstolen. Fehirden er kjent helt fra 1160. Dette embetet hadde ansvaret for kongens økonomi, og var meget godt lønnet. Etter hvert som kongen fikk flere eiendommer ble det flere fehirder. Det ble i alle fall en fehird i hver av de fire byene. Dette er begynnelsen på et desentralisert embetsverk.

Vi vet ikke når kanslerembetet oppstår. Kansleren oppbevarte kongens segl, og hadde ansvaret for skriftlig utforming av lover og dekreter. Det var ganske naturlig å hente kansleren fra hirdpresteskapet, siden prestene var godt utdannet. På Håkon 5.s tid, mot slutten av 1200-tallet, var kansleren kongens sentrale embetsmann, og fikk etter hvert en rekke skrivere knyttet til seg. Fra begynnelsen av 1300-tallet var dette embetet knyttet til Mariakirken i Oslo. Dette betyr at kansleren fremdeles ble betraktet som geistlig. Etter unionen med Danmark forsvant kanslerembetet, men hirdprestene forble.

Etter reformasjonen

Akershus

Ved Akershus slott var det selvsagt egen slottsprest helt fra slottet ble tatt i bruk. Denne ordningen vedvarte helt til 1587. Da skjedde det en endring i forhold til prestetjenesten på Akershus. Jeg er tilbakeholdende med å kalle det en milepæl. Forholdet var jo det at den dansk-norske konge fattet mindre interesse for riket i nord. Betydningen av festningen ble mindre, i alle fall kirkelig sett. Etter reforma­sjonen hadde dessuten kongen fått hånd om alle landets presteembeter, så Kongen bestemte at soknepresten i Aker skulle være slottsprest på Akershus. Det betydde i første omgang en nedgradering av tjenesten ved slottet.

Forholdet skulle snu seg relativt raskt. Oslo brant, og det nye Christiania ble nærmeste nabo til slottet. Slottet ble ombygd i beste renessanse- stil og kong Christian den fjerde oppholdt seg ofte der. Slottspresten ble veldig synlig i forhold til øvrigheten. Det ga seg forskjellige utslag. Etter hvert kom det adskillige klager fra bøndene i Aker, om at de ikke ble tilgodesett med den kirkelige betjening de mente å ha krav på.

Å være slottsprest kunne være farlig. Det var flere som ble avsatt. Noen ble beskyldt for å være papister. Det betyr sannsynligvis at de var opptatt av den gamle gudstjenestepraksis. Noen ble beskyldt for å være kalvinister. De var nok for lite opptatt av gudstjenesten. Det vil føre for langt å gå inn på alle presteskjebner i denne perioden, la meg bare nevne to:

Henning Eggertsen Stockfleth ble utnevnt til slottsprest, sogneprest til Aker og prost i Bragernes i 1641.¹⁶ Dette var litt av en lynkarriere for en ung prest. Hannibal Sehested plukket ham ut. Stattholderens unge kone inngikk et veddemål på 200 dukater med den unge slottsprest og prost, på at han skulle bli den nye biskop i Akershus i 1446. Sehested hadde allerede plukket ham ut, men kongen ville først høre prøvepreken. Som konkurrenter til bispeembetet stilte den meget lærde sogneprest i Christiania, Trugels Nielssøn,¹⁷ og den meget populære lektor ved Christiania skole, Niels Svenssøn Chronic.¹⁸ Etter prøvepreknene, som trolig fant sted i Slottskirken, ble Stockfleth utnevnt på stedet. Som biskop ble han best kjent for at han var dyktig til å trygge sin private økonomi.

Hans etterfølger som slottsprest, Henning Pederssøn Escholt, var også utpekt av Hannibal Sehested. Vi vet at han fant seg særdeles godt til rette som slottsprest. Ved hyllingen av kong Fredrik den III skrev han et langt hyllingsdikt, på 107 vers, hvor han fører kongens aner tilbake til Dan I.¹⁹ Forholdet til Aker sogn var ikke preget av den samme festivitas.²⁰ Etter et jordskjelv på Østlandet, i 1657, skrev han «Geologia Norvegica», et verk som vakte så stor beundring at det ble oversatt til engelsk og trykt i London i 1663. Konklusjonen i boka er at alle naturkatastrofer er et tegn fra Gud.

Garnisonsmenigheten

Opprettelsen

Det står å lese flere steder at Akershus garnisonsmenighet ble opprettet i 1812. Egen garnisonsprest ble først tilsatt i 1823. Den eldste lovregulering finnes i en kongelig resolusjon av 1890. Jeg har ikke hatt mulighet til å gå inn i bakgrunnen for dette. Følgende bør imidlertid bemerkes:

Johannes Storm Munch ble utnevnt til norsk feltprost i 1808.²¹ Det var under Napoleonskrigene, da vi hadde en sterkt stigende nasjonal bevissthet, og forbindel­sen mellom Danmark og Norge var meget dårlig. Vi kjenner til danske feltproster fra tidlig på 1700-tallet. Utnevnelsen av egen norsk feltprost må betraktes som en nasjonal markering.

Akershus garnisonsmenighet blir opprettet i 1812, i første omgang som eget sogn under Aker prestegjeld.

Da Munch ble sokneprest i Aker og slottsprest på Akershus, i 1817, tok han med seg funksjonen som feltprost.

I 1823 ble garnisonsmenigheten utskilt som eget prestegjeld, og den første garnisonsprest, Christian Lotterup Schydtz, fikk funksjonen som norsk feltprost.

Garnisonspresten var også feltprost inntil garnisonsmenigheten ble nedlagt i 1938. Da ble det opprettet en deltidsstilling som feltprost i fredsorganisasjonen.

Kjeld Stub

I sin selvbiografi forteller Kjell Aukrust at han ble konfirmert for andre gang av Kjeld Stub i Akershus slottskirke. Han var ikke mer enn vel konfirmert i Alvdal da hans far ble stortingsrepresentant. Da de kom til Oslo ble han innskrevet til konfirmasjon i Slottskirken av sin mor. Hun var ikke den eneste som var begeistret for Kjeld Stub som prest.

Kjeld Stub, som var garnisonsprest fra 1912 til han gikk av i 1938, hadde en utrolig sterk posisjon i Den norske kirke. Da man begynte med å overføre guds­tjenester på radio i 1927, var den hver søndag fra Akershus slottskirke. Etter hvert kom Vår Frelsers kirke inn som reservekirke, men i 10 år var Kjeld Stub den predikant som var kjent i de tusen hjem.

Annen verdenskrig

Krigen i Norge

Sekretær i Bibelselskapet, Laurentius Koren, ble utnevnt til feltprost fra 1. januar 1940. Han utarbeidet en helt ny plan for feltpresttjenesten. Den ble oversendt fra Bispemøtet til Generalstaben den 8. april 1940. Da Koren meldte seg til tjeneste 9. april 1940, var det ingen å melde seg for. Koren kom imidlertid på banen etter hvert. Han gjorde en prisverdig innsats for å legge til rette for prestetjeneste for norske krigsfanger.

Mobiliseringen i Sør-Norge fungerte dårlig, også for feltprestene. Det betyr ikke at det ikke er en rekke enkelteksempler som det står respekt av. Den eneste norske feltprest som falt i krigshandlinger, var Isak Hoel, som gikk ned med hospitalskipet «Dronning Maud», i aprildagene 1940, utenfor Narvik.

I Nord-Norge fikk de litt mer tid på seg. I 6. divisjon ble det innkalt 11 felt­prester. Vi har ikke sikker underretning om at det var med flere enn 8 i aktivitet i kampene om Narvik. Prosten i Vågan, Kristen Skjeseth, ble brigadeprest. Etter kapitulasjonen i Sør-Norge fikk han tittelen feltprost. Det var en sterkt pasifistisk holdning blant et flertall av presteskapet før annen verdenskrig. Skjeseth var pasi­fist, men tenkte om igjen i aprildagene 1940. Han var ikke den eneste som gjorde det.

Storbritannia

Norsk brigade

I løpet av tiden fra 1940 hadde det meldt seg et stort antall soldater til tjeneste i Storbritannia. De var meget motiverte for en tjeneste for å frigjøre fedrelandet. Allerede sommeren 1940 kom mange norske hvalfangere til Storbritannia. De ble samlet på Palace Hotel i Dumfries, og dannet etter hvert 1. bergkompani. Etter hvert som tiden gikk økte utålmodigheten, og da nyhetsbildet gikk i den retning at det ikke var sikkert at det var bruk for de norske styrker i Storbritannia til å frigjøre Norge, steg frustrasjonen.

Tjenesten som soldat var krevende, men den ble tolerert da motivasjonen var på topp. Sikkerhetsbestemmelsene var ikke de samme som de etter hvert har blitt hjemme. Det ble gjennomført øvelser med skarp ammunisjon, noe som flere gan­ger førte til dødsfall. Kjøreulykker var også en hyppig dødsårsak.

Soldater knyttet forbindelse med lokalbefolkningen. Dette førte til en rekke ekteskap. I Brigadens kirkebøker ble det etter hvert innført 660 vigsler. I henhold til opplysninger fra Ingebrigt Dahle,²² var det kun 2 bigamisaker. Lengselen etter å frigjøre fedrelandet, og båndene til ektefellens hjemland kunne skape frustrasjoner. Hver jul var den siste. Det var helt utrolig at de bevarte helsen. Lettere ble det ikke etter frigjøringen.

Prestetjenesten

Når det var mulig å opprette en norsk feltpresttjeneste i Storbritannia, var det først og fremst fordi det fantes en rekke norske prester i landet, knyttet til Sjømanns­misjonen. Sjømannsprest Leif Brunvand var til å begynne med det naturlige til­knytningspunkt for prestetjenesten da de første norske militæravdelinger ble opp­rettet i Hamilton, og Dumfries.

Leif Brunvand²³ hadde imidlertid ikke mulighet til å gå inn i full tid som felt­prest. Allerede i 1940 fikk han støtte av Ingebrigt Dahle,²⁴ som på deltid tok seg av den Norske Brigade i Skottland. I september 1941 ble Ingebrigt Dahle utnevnt til kaptein og brigadeprest ved den Norske Brigade, og i praksis leder av feltprest­tjenesten i den norske Hæren i Storbritannia.

Forkynnelse og sjelesorg sto sentralt i tjenesten. De norske feltprestene ble akseptert både av Church of Scotland og The Episcopalian Church of Scotland. Dette betydde at de kunne låne kirkene deres til gudstjenester og ha fellesskap med prestene.

Det var ofte kirkeparader, som på samme måte som i den britiske hær, noe som ble betraktet som relativt problemfritt. Av og til var det også andakt på linjen. Det var også stadig gudstjenester med frivillig fremmøte, som var ganske godt besøkt. Det ble ved en anledning bemerket at kunngjøringen var for dårlig. Det var natur­ligvis ikke de tekniske hjelpemidler som man i dag regner som selvfølgelige. Det ble også holdt mindre samlinger, som bibeltimer og liknende. Det var sentrale kristne emner som ble belyst i prekener og bibeltimer.

Besøk på sykehusene hørte med for presten. Det var også besøk i fengslene, og der var ofte salmesangen bedre enn den var i kirkene.

Kirkelige handlinger hadde en bred plass i prestens virksomhet. Vigsler var det som nevnt, mange av, og en del dåp ble det også etter hvert. Begravelser ble det også en del av.

Feltpresten deltok også i øvelser, sammen med avdelingene, og de deltok på militære kurs.

Avdelingene lå jo relativt spredt. En trekant med hjørnene i Callender, St Andrews og Dumfries, vil angi hovedtyngden av Norske Brigade. Det sier seg selv at det ble mye reising. Alle så prestens nærvær som naturlig og nødvendig, så reisetiden synes å være det største problem.

Presten var også en naturlig bidragsyter til Brigadenytt. Feltprestene inngikk også i en turnus med å skrive andakter til Norsk Tidend. Norske andakter og guds­tjenester ble sendt på BBC, og der bidro feltprestene på linje med sjømanns­prestene.

Prestene i Brigaden

Ingebrigt Dahle er allerede nevnt. Hans betydning for norsk feltpresttjeneste, ikke bare under, men også etter annen verdenskrig er sterkt undervurdert. Vi har vitnes­byrd om at han interesserte seg for feltpresttjeneste allerede før krigen²⁵. Ingebrigt Dahle var først stasjonert i Dumfries. Da Brigadestaben flyttet til Callender ble han med dit. Mot slutten av krigen sluttet han seg til den delen av brigadestaben som holdt til i St.Andrews. Her ble det drevet viktig planlegging med sikte på fredsfor­hold. Han fulgte Hærens ledelse til Norge i mai 1945, og ble kontorsjef i Forsvars­departementet som leder av feltpresttjenesten.

Erling Fagerheim kom over til Storbritannia som løytnant og yrkesmilitær. Ingebrigt Dahle kom i prat med ham og ble svært forbauset da han fikk høre at han var cand. theol. Han gjorde det klart at de hadde god bruk for ham som prest, og Fagerheim lot seg overtale, og ble ordinert i London i 1942. Han var en traust bonde fra Stryn. Han var fysisk sterk og en mann av få ord. Han hadde en tillits­skapende fremferd, og kom lett i kontakt med soldatene. Fagerheim reiste over til Finnmark, senhøstes 1944 som feltprest i 2. Bergartillerikompani Han ble senere den første brigadeprest ved Brigaden i Nord-Norge.

Odd Knævelsrud kom til Storbritannia tidlig på høsten 1944, via Sverige. Han ble ordinert i St.Andrews 13. oktober 1944 til feltpresttjeneste. Han overtok etter hvert det meste av tjenesten ute ved avdelingene, og ble i Skottland frem til september 1945, da han bragte 600 urner hjem til Norge.

Prest og Velferdstjeneste

Jeg skal ikke her utrede spørsmålet om forholdet mellom feltpresttjenesten og velferdstjenesten.²⁶ Det er imidlertid grunn til å understreke at feltpresttjenesten kom før velferdstjenesten til den norske brigade. I tillegg skal det bemerkes at i Brigadens organisasjonstablå er brigadepresten på plass i brigadestaben, mens velferdstjenesten ikke er representert på det nivå.

Det er først ved Stortingsvedtak i 1947 at feltpresttjenesten ble lagt under Forsvarets velferds- og undervisningstjeneste.²⁷ Dette skjedde etter sterke protester fra kirkelig side.

Da Ingebrigt Dahle overtok som brigadeprest ba han med en gang om å få en assistent. Brigadens ledelse godtok det umiddelbart. Ingebrigt Dahle sa da at han allerede hadde en, og nevnte Hans Levinsen, som han visste om. Levinsen hadde allerede i oktober 1940 meldte han seg til tjeneste ved konsulatet i Swansea, hvor han bodde, og han ble plassert i saniteten i den Norske brigade. Hans Levinsen kjente ikke Ingebrigt Dahle fra før, men Dahle kjente Levinsen-navnet som var gammelt i Sjømannsmisjonen. Det ble i alle fall slik at Levinsen forlot saniteten og ble assistent for Ingebrigt Dahle, en posisjon han hadde helt til han overtok som sjef for Krigsgravkontoret. De ble knyttet opp i brigadestabskompaniet som da lå i Dumfries.

Det var også en fast organist, knyttet til feltpresttjenesten, sersjant Håkon Hammer. Han hadde stor betydning for virksomheten.

Sverige

Prestetjeneste i Sverige

Allerede som student i 1940, ble Eirik Guldvog utfordret av Alex Johnsson til å bli prest for norske flyktninger i Sverige. «Lagga» hørte jo ikke til den midlertidige kirkeledelse, men sto denne ledelsen meget nær. Dette var en tjeneste som Eirik Guldvog var meget godt egnet for. Det var i første omgang hans meget gode idrettslige prestasjoner som pekte ham ut til denne tjenesten. Hans meget gode fysikk satte ham i stand til å oppsøke norske flyktninger som hadde søkt tilflukt på øde steder på svensk side av grensen. Hans pastorale holdning ga ham en spesiell plass i flyktningenes hjerter. Han har flere malende beskrivelser i boken: - og atter takk!²⁸ I hele sin tjeneste under krigen, også feltpresttjenesten, ser han på seg selv som flyktningepresten.

Den første norske gudstjenesten i Stockholm ble holdt i Kungsholmskyrkan i mars 1943, av Reidar Kobro. Det var presten Krok²⁹ som ga tillatelse til det. Kobro fikk påpakning fra ambassaderåden ved Den norske ambassade, men fortsatte allikevel. Det ble organisert en ansvarsdeling for prestetjenesten i Sverige. Eirik Guldvog fikk hovedansvaret for Nord-Sverige, mens Reidar Kobro hadde ansvaret for Sør- og Midt-Sverige. Administrasjonen av Den norske Kirke i Sverige ble lagt til Stockholm. Jacob Steen Natvig ble satt til å lede dette. Jacob Natvig ble utnevnt til feltprost med kapteins grad, da krigen nærmet seg slutten, og de fleste norske prester i Sverige ble feltprester.

Arthur Berg

Mot slutten av krigen ble det bruk for flere feltprester, og Arthur Berg ble sammen med Finn Guttormsen ordinert til prestetjeneste i Stockholm i 1944. Senhøstes 1944 ble han sammen med de første norske styrkene transportert til Finnmark for sin tjeneste der.

(Del II av artikkelen kommer i neste Pacem)

English Summary

«Norwegian Military Chaplaincy - Its Historical Background».

The article identifies some historical roots of Norwegian military chaplaincy going back to the first years of the Church in Norway and exploring the relations between church and sovereignty through different periods of history in Norway. Special consideration is given to the period of WW II. Part II of the article will be printed in PACEM vol 3 no 2

Vidar Vik, f 1937. Stabsprest (R) Adr: Skausnaret 9a, 1262 Oslo. Cand. theol 1964, Practicum 1965. Brigadeprest Brig N 1967. Res kap i Stokke 1970, Res kap i Bøler 1974. Res kap i Nordstarand 1978. Bataljonprest UNIFIL 1985-86 og xxxx. Stabsprest FPK/Stab 1988. Garnisonsprest for Østlandet/Stabsprest i Hæren 1990 – 1997.