Intervensjonsonsforsvar/
invasjonsforsvar -
Ja takk, begge deler?^

Brigader Sverre Diesen

Innledning

Spørsmålet om Norge skal ha et tradisjonelt invasjonsforsvar eller et mer inter­nasjonalt rettet, allianseintegrert forsvar er kommet på dagsorden i løpet av de siste månedene. Vi som steller med forsvarsstudie 2000 i Forsvarets overkommando liker å tro at dette ikke bare er et resultat av krigen i Kosovo, men også i noen grad skyldes at de to hovedalternativene vi utreder grovt sett dreier seg om et slikt valg. Studiens forutsetning ble som mange husker lagt ut på Internett i mai i år, nettopp som en spore til debatt om hva slags forsvar vi skal ha i fremtiden. Vi tror altså at Forsvaret som konsekvens av en rekke forhold – ikke bare økonomiske – nå er i en situasjon hvor et strategisk veivalg er påkrevet. Det implisitte spørsmål i over­skriften – hvorvidt vi fortsatt kan holde oss med ”begge deler” – kan således besvares allerede her og nå med ”Nei”, i hvert fall hvis begrepet intervensjons­forsvar skal bety noe mer enn sporadiske og relativt ufarlige fredsbevarende opera­sjoner. Her vil jeg med en gang presisere at jeg oppfatter alle typer internasjonale operasjoner, hva enten vi snakker om artikkel 5 innenfor NATOs område, humanitær intervensjon eller andre former for internasjonale operasjoner, som sidestilt når det gjelder hva slags forsvar det krever, og jeg kommer tilbake til hvorfor.

Debatten om hva slags forsvar Norge trenger er først og fremst utløst av det eksisterende forsvarets økonomiske krise, og kan sånn sett sies å være økonomisk drevet. Ikke desto mindre er det i dag grunn til å stille spørsmål om ikke også sikkerhetspolitiske og teknologiske utviklingstrekk gjør det nødvendig å få en slik debatt. Sivile sikkerhetspolitiske ekspertmiljøer har som kjent hevdet dette lenge. Det man imidlertid må være klar over, er at en slik omprioritering i så fall ikke bare er et spørsmål om praktiske justeringer av dagens organisasjon. En omleg­ging av Forsvaret i mer internasjonal retning vil for det første innebære et farvel til store deler av det gamle forsvaret, i betydningen masseoppbudet som skulle forsvare Norge i en situasjon der det sto om vår eksistens og vår fremtid som fri nasjon. Dette har sammenheng med økonomiske begrensninger, som gjør at vi rett og slett er for små til å holde oss med to typer forsvar i et lite land, og jeg skal komme nærmere tilbake til dette. Dernest kommer at militære avdelinger bygget på frivillighet og rettet inn mot operasjoner utenlands er noe annet enn det vi tradi­sjonelt har funnet i vårt forsvar, også rent psykologisk. Spørsmålet er med andre ord om vi er klare til å akseptere et forsvar med innslag av en annen type profe­sjonskultur.

Nå er det ikke min oppgave her i dag å gi noe bidrag til debatten om de etiske sider ved spørsmålet om humanitær intervensjon, så det skal jeg avholde meg fra. Det må likevel være tillatt å bemerke at jeg tidvis slås med undring av forsøkene på å skape et moralsk eller formaljuridisk regelverk for denne type bruk av militær­makt. Det slår meg som litt naivt å tenke seg at virkeligheten skal la seg presse inn i rammer som tilfredsstiller den slags forestilling. Med fare for å bli smilt av i denne forsamling av skarpskodd ekspertise på etikkens område, tror jeg faktisk dette er så enkelt som at virkeligheten unndrar seg slike forsøk på kodifisering. Dermed vil den også i fremtiden stille politiske beslutningstagere overfor et valg som er like uoversiktlig som det er ubehagelig: Å bruke makt med alt det inne­bærer, eller avstå fra å bruke makt og akseptere eller risikere et enda større onde. Å tro at fravær eller nærvær av FNs velsignelse eller andre ytre formelle om­stendigheter alltid vil være der og gjøre det valget komfortabelt er for meg urealis­tisk, men det er altså ikke derfor jeg er invitert hit i dag. Jeg skal i stedet vende tilbake til den problemstilling jeg allerede har antydet, og prøve å begrunne hvorfor Norge ikke kan holde seg med to typer forsvar.

Avklaring av problemstillingen – hva skiller de to typene forsvar?

De to typene forsvar vi her løselig snakker om er altså forskjellige på en rekke punkter, der de praktiske forskjellene er lettest å få øye på. De færreste vil ha noe problem med å se at militære enheter som skal brukes utenfor landets grenser åpenbart må være basert på frivillighet. Dette er riktignok ikke noe absolutt krav rent juridisk, men i dagens politiske virkelighet tror jeg personlig at vernepliktens virkekrets ikke oppfattes av noen å strekke seg utover landets grenser. Dette har med andre ord å gjøre med den delen av den sosiale kontrakt mellom styrende og styrte som dreier seg om Forsvaret, og hva folk flest i Norge anser eller føler at de er forpliktet til på dette området. Jeg har dessuten vondt for å tro at dagens norske stat ville ønske å bruke massiv tvang for å få det til – rent bortsett fra at det ville være å invitere til en militær katastrofe hvis en slik tvangsrekruttert enhet ble satt inn i operasjoner. Denne smule skepsis til hva staten eventuelt er villig til har med ren proporsjonalitet å gjøre, derved at den samme staten har gjort adgangen til militærnekting selv i det opprinnelige hjemmeforsvaret til et spørsmål om å fylle ut et skjema. Da kan den ikke samtidig tenkes å ville true med fengsel for å tvinge andre til å tjenestegjøre i skarpe operasjoner utenlands.

På samme måte er det neppe vanskelig å akseptere at et forsvar som skal operere på eget territorium og i en situasjon der den nasjonale eksistens ligger i vektskålen, har andre rammefaktorer rent materielt. Alle ressurser, så vel mennes­kelige som materielle, må da kunne rekvireres uten hensyn til andre konsekvenser. En ekspedisjonsstyrke som skal kunne operere utenlands og under forhold som er uten betydning for norsk hverdag, derimot, må selvfølgelig være ferdig oppsatt med alt det materiell den trenger – dvs logistikken kan ikke lenger baseres på det mye omtalte totalforsvarskonseptet.

De mer subtile psykologiske forskjellene burde heller ikke være alt for vanske­lige å få øye på, men ikke desto mindre er det etter mitt skjønn en tendens til å undervurdere betydningen av dem. Det er med andre ord en tendens til å overse det eksisterende forsvars begrensninger for andre formål enn den nasjonale eksistenskamp, også når vi snakker om en psykologisk nøkkelfaktor som motiva­sjon. Mannskaper som mobiliseres i en nasjonal krisesituasjon er jo mentalt sett alminnelige sivile nordmenn på linje med alle andre. De er ikke knyttet til For­svaret til daglig, og kan derfor ikke forventes å være bundet til sine militære avdelinger med den type lojalitetsbånd som er karakteristisk for stående avdelin­ger. I stedet baserer vi oss på at de verdier krigen utkjempes for er så umistelige at tilnærmet alle vil være villige til å risikere livet for å forsvare dem. Moralbæreren i et mobiliseringsforsvar er med andre ord idealisme - en kollektiv og ubetinget oppslutning om de verdier som står på spill. Men etter som man selvsagt ikke kan forlange at gløden og begeistringen for menneskerettigheter, frihet og demokrati skal være så universell at de fleste er like innstilt på å ofre livet for disse verdiene på Balkan eller i Midt-Østen, må et forsvar som skal brukes i slike sammenhenger ha et annet motivasjonsmessig fundament. Vår løsning på dette problemet har til nå vært noe så vidt fantasiløst som penger. Rent bortsett fra at det i en virkelig skarp operasjon ikke er nok penger i verden til å rekruttere tusenvis av soldater til slik tjeneste, har denne tilnærmingen en rekke negative sider. For det første har den ført til en kjøpslåing om lønn og tillegg fem minutter på tolv som etterlater et uprofesjonelt inntrykk både innad i vårt eget samfunn og blant våre allierte. Dertil kommer at den fremmer et lite ønskelig selvbilde blant militært personell. I stedet for å understreke at soldaten er statens tjener, med en forpliktelse til å stille opp når og hvor staten måtte pålegge ham det, oppmuntrer systemet ham til å se på seg selv som en entreprenør i forhandlingsposisjon om et oppdrag. Hvis det er noe som minner om tidligere tiders leiesoldatordninger, må det være denne form for rekruttering. I tillegg innebærer selvfølgelig en slik ad hoc rekruttering at militært personell i praksis kan overprøve lovlig fattede politiske vedtak. Nå mener jeg ikke med dette å si at økonomiske forhold er uten betydning. Poenget er imidlertid at det som gjør at en militær avdeling holder sammen når den settes på prøve til syvende og sist ikke er penger. Det ville jo også være merkelig, etter som det neppe er mulig å få folk til å gjøre notorisk livsfarlige ting for penger alene. Det som derfor representerer limet i en avdeling under slike forhold – den tredje pol som hverken er idealisme eller kommersialisme – er den profesjonelle avdelings­kultur; uviljen mot å svikte kameratene, svikte enheten, svikte avdelingens tradisjoner osv. Det er med andre ord fordi svikt er ensbetydende med totalhavari for selvbilde og selvrespekt at man står løpet ut. Men dette forutsetter at denne type lojalitetsbånd er til stede, og det er de logisk nok bare når avdelingen er en permanent og levende organisme – et nettverk som eksisterer i det daglige og binder medlemmene til seg slik at avdelingen utgjør den sosiale primærgruppe. Når vi ser at et hundretalls soldater med kontrakt i Telemark bataljon hever kon­trakten, selv opp mot et fredsbevarende oppdrag, ser vi med andre ord utslaget av at deres primærgruppe ikke er avdelingen. Disse mannskapene er ikke soldater til daglig, men har i stedet gått i gang med en utdannelse eller har funnet sivilt arbeid. Dermed er de omgitt av et helt annet sosialt nettverk til daglig – dvs koner, kjærester, foreldre, arbeidskamerater osv – i tillegg til at det selvsagt er mange ulemper forbundet med å skulle avbryte en utdannelse eller si opp enn jobb.

Et tradisjonelt hjemmeforsvar og et forsvar som også skal løse alle typer inter­nasjonale oppdrag er altså såvidt forskjellige både praktisk og psykologisk at de må bygges opp fra bunnen av på forskjellig måte. For nasjonale formål har vi til nå basert oss på et produksjonsapparat i fred for en mobiliseringsorganisasjon i krig, mens internasjonale oppdrag på det nivå vi får signaler om trolig krever inn­slag av et stående forsvar. Spesielt det siste alternativet vil imidlertid ha en så høy kostnad at det neppe vil være mulig å ha noen rent nasjonal tilleggsambisjon, gitt det omfang på den internasjonale kapasiteten som de politiske myndigheter legger opp til. Det er med andre ord ikke mulig for et så lite land som vårt å holde oss med to typer militærvesen, slik de europeiske stormaktene fortsatt i noen grad kan. Spørsmålet i tittelen på dette foredraget må dermed besvares med et ”Nei”, slik jeg allerede har antydet. Jeg vil imidlertid understreke at dette inntil videre er et om­diskutert spørsmål, og denne konklusjonen står inntil videre helt og holdent for undertegnedes regning. Når det er sagt, er jeg likevel nokså sikker på at de kost­nadssimuleringer vi etter hvert skal gjennomføre med ulike strukturalternativer i FS 2000 vil bekrefte min antagelse.

Etiske dimensjoner ved nye vs gamle konfliktformer

Som jeg var raskt ute med å presisere innledningsvis er det ikke min oppgave her i dag å bære ved til bålet når det gjelder spørsmålet om etikken i humanitær inter­vensjon. Jeg stiller meg imidlertid litt undrende til den debatten som utfolder seg, i det minste hvis ambisjonen er å formulere et universelt moralsk-juridisk regelverk for denne type dilemma. Dette så meget mer som ingen later til å være interessert i de etiske problemstillinger som det rent nasjonale forsvar etter hvert stilles overfor, og som sånn sett burde ha vel så stort krav på oppmerksomhet – ikke minst fordi man her vil kunne konkludere med noe nyttig. Jeg tenker da på de etiske problem­stillinger som følger av å bruke en vernepliktsbasert totalforsvarsorganisasjon i kriser og konflikter som ikke innebærer noen trussel mot vår eksistens som selv­stendig nasjon, og jeg skal prøve å utdype dette noe mer.

Det er i dag nærmest blitt en klisjé å fastslå at det ikke lenger er noen trussel mot Norge, i betydningen en klassisk invasjonstrussel. Det er imidlertid like alminnelig å hevde at man ikke vet hva som vil skje på litt lengre sikt, og at vi der­for ikke må la Forsvaret forfalle, det tar lengre tid å bygge opp enn å rive ned etc. Jeg skal ikke her ta stilling til spørsmålet om et nytt 9.april 1940 egentlig er noe realistisk scenario overhodet, selv i den fjernere fremtid. La meg nøye meg med å konstatere at det er en rekke langt mindre alvorlige scenarier som kan inntreffe - på betydelig kortere sikt og med vesentlig høyere sannsynlighet. Felles for disse scenariene, hvorav vi arbeider med en hel rekke i FS 2000, er imidlertid at makt­anvendelsen er begrenset i så vel intensitet og omfang som geografisk utbredelse. Militærmakt anvendes med andre ord av en aktør i våre omgivelser som ikke har noe ønske om å annektere vårt territorium og påtvinge oss en annen religion, en annen ideologi eller et annet styresett. Han er rett og slett interessert i å påvirke den norske regjerings kurs eller beslutninger i forhold til klart avgrensede spørs­mål, og bruker militærmakt i kombinasjon med andre former for politisk påtrykk for å få dette til. Vi står med andre ord overfor en konflikt hvor konsekvensene av et nederlag ikke er okkupasjon og undertrykkelse, sult og nød, fengsel og galge for annerledes tenkende osv. Det kan meget vel tenkes at konflikten dreier seg om forhold uten noen påviselig effekt for de fleste nordmenns livsvilkår og hverdag overhodet. Da blir det for meg et meget interessant spørsmål om det er etisk å sende mobiliserte vernepliktige ut i en slik konflikt, tatt i betraktning det vi er vant til å se som vernepliktens moralske fundament. Mange av vernepliktens sterkeste forsvarere gjør det jo til et moralsk poeng at forsvar skal være alles ansvar nettopp fordi det står om de grunnleggende verdier for oss alle. Men hva så når dette ikke lenger er tilfelle? Vi har siden Grunnloven ble skrevet under innflytelse av be­givenhetene ute i Europa under Napoleonskrigene levet med det paradigmet for krig og konflikt som implisitt forutsetter at krigen er total og dreier seg om nasjonalstatens eksistens. De historiske begivenheter har til nå stort sett bekreftet dette paradigmets gyldighet, men nå ser vi altså konturene av en utvikling der den totale krig er på retur. I stedet vender vi faktisk tilbake til en tilstand som minner om forholdene i Europa før den franske revolusjon. Da ble militærmakt anvendt i begrenset grad og for begrensede formål – ikke minst fordi enevoldskongenes små og profesjonelle armeer, i likhet med dagens, var uhyre kostbare, når man tar hen­syn til at utgiftene skulle bæres av det som hovedsakelig var rene jordbruks­samfunn. Når Grunnlovens formulering om ”at værne om sitt Fædreland” ikke lenger betyr å forsvare norsk selvstendighet og frihet, men derimot dreier seg om konflikter med utgangspunkt i f eks norske suverene rettigheter på Svalbard, eller et norsk krav om ressursutnyttelse i bestemte havområder – har vi da et etisk pro­blem, eller har vi det ikke? Jeg ser her bort fra hva man i et verdi- og holdnings­messig fragmentert samfunn kan se som realistisk at det store flertall av nordmenn vil la seg beordre til. Spørsmålet er om vi fortsatt er innenfor rammen av det Eidsvollsmennene hadde i tankene, og det man ut fra et verneplikts-etisk reson­nement – hvis man kan kalle det noe slikt – kan forsvare. For oss som studerer det norske forsvarets utvikling på lengre sikt er dette en langt mer aktuell etisk problemstilling enn spørsmålet om humanitær intervensjon – både fordi den er mer nærliggende og fordi det antagelig hadde vært mulig å komme frem til et nyttig resultat. Spørsmålet er med andre ord om det etiske problem ikke først og fremst relaterer seg til spørsmålet om nasjonale eller internasjonale operasjoner, men derimot til spørsmålet om gamle eller nye konflikttyper og deres konsekvenser for vernepliktssystemet. Jeg vil derfor avslutte dette innlegget med å uttrykke et ønske om at i det minste noen av de tilstedeværende vil finne det interessant å si noe også om dette i diskusjonen

English Summary

«National Defense or International Reaction Forces - Yes, please, both?»

The author, a leader of the Norwegian Defense Study 2000, argues that the financial and international situation compels the politicians to make a choice between the future Norwegian military forces as either meant for national defense or international reaction. His answer is twofold. First, he is convinced that it is impossible to choose both. Second, he contends that choosing professional reaction forces are better adapted, not only to take part in international operations, but also to meat the most probable future national security challenges. The author has also, without wanting to say it, something to say about the uselessness of formal ethics in these questions.

Sverre Diesen. Brigader. Adr: Forsvarets overkommando/Sentralstaben, Oslo mil/Huseby, 0016 Oslo