Humanitær intervensjon

Åpningstale ved Feltprestkorpsets militæretiske fagseminar
14 - 15 september 1999

Av Forsvarsminister Eldbjørg Løwer

All ære til Feltprestkorpset for å ha satt dette temaet på dagsordenen i forbindelse med 700-års jubileet for Akershus festning. Opptakten til festningsjubileet, som nå snart er over, kunne jo ikke blitt mer dramatisk enn det ble, med referanse til semi­narets tema. Jeg finner det for egen del derfor naturlig til en viss grad å belyse temaet gjennom Norges deltakelse i NATOs luftoperasjoner over Den jugoslaviske føderasjon (FRY). Imidlertid tror jeg vi allerede innledningsvis, og uten forbehold, kan slå fast at spørsmålet om legitimiteten av intervensjoner er et av de viktigste sikkerhets- og forsvarspolitiske tema ved inngangen til et nytt millenium, kanskje det viktigste.

En mulig Kosovo-intervensjon ble i liten grad debattert i pressen i Norge i for­kant av 24 mars 1999, men det er bred politisk enighet om at Regjeringens og Stortingets behandling av spørsmålet var grundig. En grunn til det sparsomme offentlige engasjementet, var kanskje at svært få forestilte seg at det internasjonale samfunnet når det kom til stykket, virkelig hadde vilje til å intervenere militært i en konflikt hvor ikke strategiske, nasjonale interesser sto på spill for noen av hoved­aktørene.

Kritikken av NATOs operasjon fulgte tre hovedspor. Det første var det folke­rettslige: Om enn legitimt, på rent humanitært grunnlag, var det legalt folkerettslig å starte bombingen? Det andre kritikken gikk på, var militære begrensninger: Var det riktig eller fornuftig allerede i utgangspunktet å utelukke muligheten for bakke­styrker i en tvangsoperasjon til støtte for luftoperasjonen? Og for det tredje: Valgte man mål for bombingen som i for høy grad også var sivile i tillegg til å ha militær verdi? Disse to sistnevnte problemstillingene har imidlertid bare perifer interesse for seminarets tema.

I en kort åpningstale er det vanskelig å drøfte det folkerettslige aspektet på noen helhetlig måte og andre innledere vil i mer detalj befatte seg med dette. Overordnet er det selvsagt den gamle debatten om den folkerettslig suverene stats monopol på utøvelse av fysisk makt innad på eget territorium som ligger til grunn for diskusjonen om humanitær intervensjon. Menneskerettighetene, kodifisert i Menneskerettighetserklæringen fra 1948 og Konvensjonen av 1950, er blitt så «gamle» at vi nå tar dem for gitt, som vi lenge har gjort det med statssuvereniteten. Den kalde krigens opphør gjør det også i deler av verden realpolitisk mulig å handle til forsvar av menneskerettighetene. To helt avgjørende sider ved folke­retten kolliderer derfor hvis en statsleder begår folkemord på egen grunn.

Det er lenge siden krigskorrespondentene reportasjer tok dager eller uker før de nådde avisene. TVs «sann tids»-gjengivelser globalt gjør oss medfølende for overgrep i en skala som tidligere ville passert ubemerket. Opinionens krav om handling, en form for intervensjon, kommer tidlig i en konflikts utvikling. Ters­kelen for det internasjonale samfunnets handling senkes. Dette gir håp om kon­flikthåndtering før konflikten eskalerer, men utfordrer selvsagt suverenitetsprinsip­pet tilsvarende tidlig. Samtidig utfordres også verdenssamfunnets fysiske evne til å gripe inn tidlig, jeg tenker på styrker for tidlig reaksjon. De siste dagers utvikling på Øst Timor springer en tragisk i øynene, bokstavelig talt.

Dette er problemstillinger som ligger meg på hjertet. I siste instans er det jo våre militære styrker som vil bli satt inn, som i Kosovo, hvis vi ikke med andre, ikke-militære midler evner å hindre en menneskeskapt, humanitær katastrofe og et folkemord i å utvikle seg. Men en slik innsats av fredsbevarende og freds­opprettende styrker vil ikke være mulig over tid, bli forstått og akseptert, hvis vi ikke for alvor tror på og er villige til å forvare menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten. Et forsvar for disse verdiene er følgelig også en forsvarsministers ansvar, og jeg synes klart at vi etter den kalde krigens opphør ser at denne problemstillingen forsterkes. I første - og siste - instans er det jo et vern om disse verdiene som er årsaken til at vi også har et nasjonalt forsvar.

Jeg er avhengig av at tilstrekkelig mange av våre soldater og befal identifiserer seg med våre demokratiske grunnverdier og at de frivillig kan tenke seg å forsvare dem - også med våpen i hånd - utenfor Norges grenser selv om ikke et NATO-land blir angrepet. Konsekvensene kan ellers bli at vi blir stående å se på at forbrytelser mot menneskeheten foregår uten at vi griper inn, selv om vi har midlene til å gjøre det, selv om det kun i siste instans vil være militære midler.

Dette er den underliggende utfordringen når vi nå har tatt initiativ til å bygge ut våre beredskapsstyrker for internasjonale operasjoner til rundt 3500 personer. Det kan bli vanskelig å oppnå dette utelukkende med økonomiske og karriere­fremmende tiltak. Hvis vi ikke oppnår forståelse for dette synet, frykter jeg at de samme idealer og verdier, respekten for menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten, på sikt vil forvitre også i det norske samfunnet. Truslene mot disse verdiene er mange nok innad i våre egne samfunn om vi ikke også skulle utvikle en passiv kultur av kyniske TV-seere overfor de forbrytelser mot menneskeheten som utspiller seg rett utenfor vår stuedør.

Jeg vil også peke på at denne utfordringen vil være nøyaktig den samme selv om FN i framtida skulle overkomme sin organisatoriske svakhet med hensyn til Sikkerhetsrådets sammensetning og virkemåte. FNs charter åpner som kjent, for etablering av verdensorganisasjonens egne militære styrke. Men slike styrker vil selvsagt også måtte rekrutteres fra medlemslandene, og de vil åpenbart ikke kunne være sammensatt av rambo-typer uten tilstrekkelig utviklet verdibevissthet.

I mellomtiden, dog, hvis vi noen sinne kommer dit, vil vi etter all sannsynlig­het på ad hoc grunnlag måtte ta stilling til en rekke konflikter internasjonalt hvor statssuverenitsprinsippet må settes på prøve. Det er selvsagt å håpe at eksistensen av Krigsforbryterdomstolen i Haag og de enkeltvise tribunalene som opprettes, på sikt vil ha preventiv virkning på tilbøyeligheter til å begå slike eksesser som de vi har vært vitne til blant annet i Bosnia og Kosovo. Jeg håper dette seminaret vil yte et bidrag til en debatt som nå har pågått noen måneder og som jeg i aller høyeste grad ønsker velkommen. Samtidig må jeg beklage at jeg selv ikke har anledning til å være til stede under seminaret. Våre KFOR-stryrker legger siste hånd på forbe­redelsene til sitt Kosovo-engasjement og det er mitt ønske å overvære den «Øvelse Kosovo» de nå gjennomfører på Hjerkinn. Onsdag står årets «Nordic Peace»-øvelse i Finland for tur. Dette seminarets deltakere kjenner vel betydningen av begge disse øvelsene for det tema som her vil belyses teoretisk.

Lykke til med diskusjonen!

English Summary

«Humanitarian Intervention»

This article is the Norwegian Minister of Defense's opening speech at the Norwegian Military Chaplain Corps symposium on military ethics - Humanitarian Intervention - in September 1999.

Eldbjørg Løwer, Forsvarsminister. Adr: Myntgata 1, Postboks 8126 Dep, 0032 Oslo