Bokanmeldelse

«Rettferdig krig» og legitim intervensjon

Nordquist, Kjell-Åke: From «Just War» to Justified Intervention. A Theory of International Responsibility, Department of Theology Uppsala University, Uppsala 1998, 123 s.

Etter at «den kalde krigen» var over i 1989, har verden vært vitne til en rekke interne væpnede konflikter, samtidig som de demokratiske stater ikke lenger ser ut til å gå i krig med hverandre. I denne situasjon er det grunn til å spørre om det internasjonale samfunn skal blande seg inn i interne konflikter og kriger, eller om det skal være opp til den enkelte nasjon selv å finne løsning på slike affærer. I mange tilfelle dreier det seg om sammenstøt mellom folkegrupper av forskjellig etnisk opprinnelse. Vi har sett hvordan interne væpnede konflikter kan føre til humanitære katastrofer, til krenkelse av menneskerettighetene og til ødeleggelse av rett og velferd i et samfunn. Med tyngde melder spørsmålet seg om det finnes etiske kriterier som kan rettferdiggjøre en intervensjon utenfra. Det er tilstrekkelig å nevne navn som Afghanistan, Somalia, Rwanda, Liberia, Kongo/Zaire, Bosnia og Kosovo/Albania.

Det er aktuelle situasjoner av denne karakter som ligger til grunn for Kjell-Åke Nordquists avhandling. Han vil undersøke under hvilke forhold det kan gis et etisk forsvar for at det internasjonale samfunn, etter beslutning på regjeringsnivå, intervenerer i indre nasjonale kriser. I den anledningen retter han oppmerksomheten mot det gamle konseptet om rettferdig krig (justum bellum). Inneholder dette konseptet kriterier som kan gi svar på spørsmålet om intervensjon utenfra? Nå tar ikke Nordquist opp igjen hele diskusjonen om den rettferdige krigen. Han konsentrerer seg om ett aspekt ved denne problematikken, nemlig det som ligger i den gamle formelen jus ad bellum, dvs. retten til å gå til krig. Spørsmålet er om denne formelen kan gi hjelp når en skal vurdere berettigelsen av en intervensjon i en konflikt mellom to parter innenfor en og samme nasjon. Nordquist diskuterer ikke spørsmålet om hvilke krigsmidler som kan tas i bruk, og heller ikke spørsmålet om hva som for øvrig er tillatt og ikke tillatt i krig (jus in bello). Det er de etiske kriteriene for retten til å gripe inn i en intern konflikt som er temaet i den foreliggende avhandlingen fra Uppsala universitet.

Å drøfte jus ad bellum under etisk synsvinkel med henblikk på intervensjon i en indre nasjonal konflikt krever at en nøye overveier sitt valg av kilder. Nordquist starter i teologihistorien og henter fram etiske kriterier for retten til å gå til krig fra kirkefaderen Augustin (354-430) og høymiddelalderens store teolog Thomas Aquinas (1225-1274). Begrunnelsen for å velge disse tenkerne er at de har bidratt til utviklingen av rettferdig krig-konseptet. Augustin og Thomas studeres på grunnlag av sekundære kilder. Hva disse kildene kan fortelle om retten til å gå til krig, sammenliknes så med tre moderne kirkelige uttalelser om krig/fred-spørsmålet av henholdsvis katolske, metodistiske og lutherske biskoper. Uttalelsene stammer fra 1980-årene, dengang debatten om bruk av kjernefysiske våpen gikk høyt.

De to gamle og de tre moderne kristne perspektivene på retten til å gå til krig vurderes i forhold til følgende etiske kriterier: (1) berettiget årsak (just cause), (2) sørgelig livssituasjon (mournful mood), (3) rettferdig hensikt (right intent), (4) legitim myndighet (legitimate authority), (5) sammenlignbar rett (comparative justice), (6) siste utvei (last resort), (7) håp om å lykkes (hope for success) og (8) proporsjonalitet (proportionality). Det er bare Augustin som legger vekt på kravet om at soldatene skal befinne seg i en sørgelig livssituasjon. Hverken Augustin eller Thomas stiller det kravet til en rettferdig krig at den må være siste utvei, at det må være grunn til å tro at en vil lykkes, og at det må være et rimelig forhold mellom de planlagte ødeleggelser og det gode som en håper å oppnå. Det eneste kriterium som alle de fem kristne instansene har med, er at det må foreligge en berettiget grunn til krig (just cause). Ellers påviser Nordquist at Augustin og Thomas først og fremst er opptatt av makthaverens personlige ansvar for å legitimere en krig, mens bispeuttalelsene fra 1980-årene betoner det nasjonale ansvar og de konstitusjonelt baserte beslutningene i forhold til et internasjonalt forpliktende nettverk.

Det Nordquist videre gjør, er å sammenlikne disse fem kristne innspillene i diskusjonen om jus ad bellum med fire internasjonale sekulære juridiske tekster fra vår egen tid. Disse er: FN-charteret, basisdokumentet for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE), charteret for Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) og charteret for Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS). Den komparative analysen viser at de kristne dokumentene i større grad tillater bruk av forskjellige former for vold enn tilfellet er i de sekulære avtaletekstene. Disse er faktisk mer restriktive enn det synet som kommer til uttrykk i de biskoppelige uttalelsene. Her må det imidlertid legges til at biskopene ikke uttaler seg om bruk av vold i interne konflikter, men om forholdet mellom stater. Deres vurderinger er dessuten så generelle i formen at de gir rom for en analyse fra situasjon til situasjon, noe som kan føre til strengere restriksjoner for bruk av vold enn tilfellet er i internasjonale chartre.

Nordquist nøyer seg ikke med å sammenlikne kristne og sekulære kriterier for retten til å gå til krig. Han går videre og utvikler en normativ teori for etisk holdbar intervensjon (justified intervention). Teorien baserer seg på prinsippet om menneskeverdet (human dignity). Fra dette prinsippet utleder han tre mer spesifikke prinsipper, nemlig: prinsippet om menneskerettighetene, prinsippet om rettferdighet og prinsippet om velferd. Når det internasjonalt er tydelig at disse prinsippene krenkes, kan det forsvares å intervenere. Det vil altså si at en kan rettferdiggjøre en intervensjon utenfra i tilfelle det internasjonalt kan konstateres at en står overfor en humanitær katastrofe eller en systematisk krenkelse av menneskerettighetene eller en omfattende ødeleggelse av rett og velferd. En intervensjon på dette grunnlag er betinget av en avgjørelse basert på et internasjonal charter, hvor bruk av våpen bare er til beskyttelse. Det er også et poeng at intervensjonen bør finne sted så fort som mulig.

I en sum lyder Nordquists teori slik: Det er etisk berettiget å intervenere, ved første mulige anledning, mot en regjering i tilfelle det skjer en humanitær katastrofe som angår det internasjonale samfunn, eller i tilfelle det foregår systematiske krenkelser av menneskerettighetene, av rettferdigheten eller av velferden, under forutsetning av intervensjonen er fundert i et globalt charter og bruken av vold bare har til hensikt å beskytte.

Den foreliggende avhandling er kortfattet, men presis i sin oppbygning og argumentasjon. Her er ikke mye prat. Det er sjelden en leser en så skrapet avhandling. Forfatteren går til sitt verk med en klar spørsmålsstilling, og han jobber seg fram til et normativt svar på spørsmålet om det finnes situasjoner hvor det er etisk berettiget at det internasjonale samfunn griper inn i en nasjonal konflikt mellom to eller flere parter. Han ender opp med et ja til intervensjon, men på betingelse av at det kun dreier seg om bruk av vold til beskyttelse (protective violence). Det som her ikke blir klart, er hvordan en skal kunne begrense volden til beskyttelsesformål og forhindre at vold avler vold. Det er også et spørsmål om de internasjonale chartrene vi har, stiller tydelige nok etiske krav til den legitime myndighet som måtte ta ansvaret for å gripe inn i et lands indre konflikter.

Vi har for oss et interessant, profilert og aktuelt bidrag til debatten om internasjonal intervensjon i indre nasjonale konflikter. Arbeidet har innbrakt forfatteren licentiatgraden ved Det teologiske fakultet i Uppsala. Han er imidlertid ikke teolog. Fra før har han en Ph.D. i freds- og konfliktforskning. I den foreliggende avhandlingen viser han sin dyktighet til å gripe de etiske poengene i de internasjonale chartrene. Men Nordquist har ikke samme skarphet i analysen av de teologiske dokumentene som han tar for seg. Der blir uttrykksmåten noen ganger svært enkel og argumentasjonen for unyansert. Etter å ha lest avhandlingen er det nærliggende å spørre om det over hodet er noen forskjell mellom kristen og sekulær etikk? En sitter igjen med inntrykk av at kristen etikk er etikk formulert av teologer og kirkeledere, mens sekulær etikk er etikk formulert på ikke-religiøst grunnlag, fortrinnsvis av jurister. I begge tilfelle later det til at den etiske argumentasjon er av allmenn karakter.

Torleiv Austad