Å være muslim i Forsvaret

Kaptein Farhat A. Chaudhry

Det å være muslim kan oppfattes på ulike måter, avhengig av mottaker som tolker utsagnet. I dagens opplyste samfunn, tenker en med det samme at det har noe med tro å gjøre. En kristen person vil antagelig oppfatte en muslim på samme måte som han oppfatter seg selv fordi begge er troende.

En muslim er en etterfølger av religionen «Islam». Slik en bygning hviler på stolper, sies det at Islam bygger på fem grunnpilarer. De grunnpilarene er å tro på Gud som den eneste og alene, å be til Gud (fem ganger daglig), faste en bestemt måned i året, foreta pilegrimsreise en gang i livet sitt dersom en har råd til det, og sist men ikke minst gi almisse til de som trenger det. En person som oppfyller disse kravene, kalles muslim.

I Norge er alle som i utgangspunktet tror på Jesus, kristne, og tilhører kristendommen. Noen går i kirken hver søndag og er opptatt av kristelige gjerninger. Andre gjør det sjeldnere, og noen har nesten aldri vært i kirken, men sier at de tror på Jesus Kristus og derfor er kristne. Hva forskjellen er, vet Gud best.

Slik er det i Islam også. Noen oppfyller alle krav og andre bare enkelte av disse, men alle sier at de er muslimer. Det er kun det første vilkåret – troen på den ene Gud – som må være oppfylt, for at en kan kalle seg muslim. De andre vilkårene er en del av det fremtidige liv. Det betyr at en må tilstrebe å oppfylle disse en gang i livet etterhvert som en har kapasitet og mulighet til å gjøre dette.

Min oppfatning om hvordan det er å være muslim i Forsvaret, vil være subjektiv, basert på mine holdninger, verdier, opplevelser og erfaringer som befalselev, befalingsmann og deretter offiser i det norske forsvaret.

Jeg vil forsøke å beskrive opplevelsene slik jeg har følt disse som rekrutt, befal og offiser i Forsvaret. Jeg håper ikke dette blir forvekslet med min oppfatning av det norske samfunn og kulturen i sin helhet. Det er tross alt stor forskjell på de militære som er underlagt et autoritært system og sivilister.

Det var nok et kultursjokk å flytte til Norge med helt andre verdier enn det jeg var vant med. Jeg visste knapt hvor Norge var på verdenskartet før jeg flyttet hit i 1979.

Mitt første mål i livet var å studere, uansett hvor jeg var. Men studenttilværelsen ga ikke mye tid til å tenke på om jeg trivdes i Norge. Det var klart at jeg var av utenlandsk opprinnelse, skilte meg ut fra flertallet pga. hudfarge og det jeg ikke gjorde (svinekjøtt, alkohol). Jeg foretok ellers mine valg slik alle har rett til å gjøre.

Tiden gikk fort. Jeg ble ferdig med første del av utdannelsen og tenkte på å ta en pause i studiene. I denne «pausetiden» i 1987 ble jeg innkalt til førstegangstjeneste som norsk statsborger. Jeg ville kombinere førstegangstjenesten og utdannelse, siden det fantes muligheter for å utdanne seg i Forsvaret.

Utgangspunktet mitt var at jeg aktet å gjøre noe for det samfunnet jeg levde i. Jeg ville vise at jeg hadde mot til å gjøre noe som ingen med innvandrerbakgrunn hadde gjort før meg. Det var et yrke hvor en ikke ble sett ned på slik tilfelle var andre steder, spesielt i det sivile livet. Det var litt overraskende å oppleve at ved slike tanker steg stoltheten i meg et par hakk. Jeg var overbevist om at det var et respektabelt yrke og det rette for meg.

Det brukes selektive metoder til utvelgelse av befalingsmenn i Forsvaret. Visse krav må være oppfylt før søknaden vurderes for videre behandling. Deretter må en del utvalgte søkere som ønsker å bidra med sitt, som pliktoppfyllende borgere av nasjonen, konkurrere med hverandre før de heldige velges ut etter fastlagte kriterier og vurderinger. Etter min mening er vurderingen av kandidatene som fysisk og psykisk sunne individer mindre viktig enn deres positive holdninger, sosial tilpasningsevne, personlige leder egenskaper osv.

Jeg opplevde det som en personlig seier (anerkjennelse) å bli innkalt til opptaksprøver til befalsskolen. Da innkallingstidspunktet nærmet seg, gledet jeg meg til å gjøre tjeneste som soldat for Kongen og det norske folket. Det var mange som løftet blikk da navnet mitt ble ropt opp. Jeg var så godt forberedt som jeg kunne være for å klare opptakskravene, og følte meg som en helt vanlig norsk gutt. Opptaksprøvene varte en uke og jeg dro hjem med gladmeldingen om at jeg var kommet inn. Skolestart var om to uker.

Befalsskolen

Stolt og selvsikker dro jeg tilbake til leiren for halvannet år. Befalsskolen startet i juni 1987. Alle elevene ble etterhvert kjent med hverandre og fant sin naturlige plass i det nye miljø med nye kamerater og fremtidige kolleger. Men ca. 4-5 uker etter start fikk jeg et stort sjokk. De synlige kulturelle forskjellene begynte å vise seg under gjennomføring av rekruttskolen.

Jeg var forberedt på å takle problemer som ekstra oppmerksomhet, nysgjerrighet, og uvitenhet om meg og det jeg sto for fordi jeg var den eneste mørkhudede på befalsskolen. Men jeg var ikke forberedt på den manglende forståelsen for min tro og de verdier som jeg sto for som individ.

Manglende forståelse for annerledeshet

Jeg trodde alt var i orden siden jeg hadde sagt ifra til befalet og ledelsen om de små forskjellene mellom meg og resten. De forskjellene gjalt min overbevisning som muslim om å ikke spise svinekjøtt. Dette skulle ordnes med at jeg fikk vegetar- eller annen erstatningsmat de dagene det ble servert svinekjøtt.

Det var et vedtak som ordnet mine fysiske behov, men psykisk støtte manglet. Personlig opplevde jeg ikke mange fredelige middager i matsalen, uten ubehagelige kommentarer de dagene jeg fikk servert karbonader eller oksekjøtt. Men også de dagene jeg fikk to dager gamle fiskekaker eller koketorsk, var det heller ikke fred å få rundt bordet.

Forståelse eller trakassering

Det var selvfølgelig ikke alle som var slik. Det fantes også samvittighetsfulle medelever som hadde observert alt dette, og viste sympati. Et par romkamerater merket problemet og tok dette opp i troppsjefens time. Jeg oppfattet dette som andres manglende forståelse for min tro og væremåte, men det ble mitt problem nå. Det var rett og slett vondt å høre og se at de, som kritiserte min væremåte åpenlyst, fikk støtte og ros som modige fordi de torde å si sin mening. De hevdet at de brukte sin ytringsfrihet til å uttrykke sin mening.

Tvil om riktig avgjørelse

Jeg følte meg mer isolert og ensom. Jeg hadde aldri følt meg så ensom og alene i hele mitt liv. Jeg følte at identiteten min var borte. Stoltheten jeg hadde følt for min identitet som nordmann, var i ferd med å forsvinne. Jeg begynte å tvile på om jeg hadde tatt et riktig valg angående befalsskolen og om jeg skulle klare å gjennomføre den i det hele tatt.

Identitetskrise

Men jeg ville heller ikke slutte fordi det kun ville gå utover meg og ødelegge mulighetene for eventuell andre med utenlandsk bakgrunn som ventet på gjerdet. Den kommende perioden ga ikke noen særlig gode minner, men jeg ble på befalsskolen uansett.

Det var kongelig besøk i Kristiansand, kong Olav skulle besøke byen. I den anledning skulle Krigsskolen Linderud og Luftforsvarets befalsskole på Kjevik gjennomføre en seremoni. Under seremonien i parademarsj, hørte jeg en tilskuer med den beste sørlandsdialekt si: «Fy f . . ., j . . . svarting, han tror han er noe bare fordi han har uniform på seg». I det øyeblikk dukket det opp flere spørsmål i hodet mitt mens jeg gikk marsj. Hvem er jeg? Hvor er jeg? Hva gjør jeg og hvorfor? Nå følte jeg at jeg måtte lete etter meg selv og min identitet.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe og lovet meg selv at jeg skulle fullføre befalsskolen uansett resultat. Jeg tok opp lån og flyttet ut fra leiren til privat hybel i siste 7-8 månedene av befalsskolen. Jeg var minst mulig i leiren etter tjenestetiden.

Ensomhet i selskap

Endelig kom avslutningsdagen med utdeling av vitnemål og beskikkelse til sersjant. Det var middagsservering og sosialt arrangement på kvelden for vordende befalingsmenn.

Under middagen gikk alt greit fordi det var faste sitteplasser. Etter middagen samlet alle seg i små grupper og hygget seg. I en slik hyggelig stemning var det sårende å oppleve at jeg stod der helt alene uten å ha noen å snakke med. De som stod og satt rundt meg forsvant en etter en. I et lokale med ca. 50 personer satt jeg alene på en toseter mens andre presset seg sammen i sofaene rundt det samme bordet.

Nystart

Dette var det siste jeg ville oppleve av ydmykelse og neglisjering. Jeg hadde allerede forberedt meg til nytt tjenestested. Jeg hadde bestemt meg for ikke å finne meg i slikt lenger.

En ny epoke startet da jeg kom til nytt tjenestested som befal i Luftforsvaret. Jeg hadde funnet igjen identitet min, nemlig som norsk med innvandrerbakgrunn og en annen religion enn statskirkens. Nå kunne jeg ikke bli såret lenger.

På det nye tjenestedet var situasjon akkurat lik. Jeg fikk de samme spørsmålene, og så og si samme type kommentarer. Men problemer som jeg hadde hatt på befalsskolen, ble taklet på en helt annen måte. Nå besvarte jeg kommentarene og turde å si min mening slik at selv de som ikke hadde hørt spørsmålet, allikevel skulle få høre svaret. Dette virket bra. Jeg fikk også sagt min mening. Jeg hadde verken usikkerhet eller redsel i meg nå. Jeg var ikke en elev lenger, men en kollega.

Det kan trekkes frem mange uhyggelige episoder som ligger i minnet mitt, fra hverdagen og holdninger til enkeltpersoner. De vanligste spørsmålene dreide seg selvfølgelig om hvor mange ganger om dagen jeg ba og hvor sterk fundamentalist jeg var. Som regel var spørsmålene veldig hypotetiske. Her vil jeg kun ta frem et par av episodene.

En gang i 1993 kom en norsk offiser tilbake etter å ha tjenestegjort som FN-observatør i Libanon. Under samtalen forklarte han at han hadde hatt problemer med enkelte muslimske offiserer i hans gruppe.

Problemet var at de muslimske offiserene rengjorde grytene både før og etter at de hadde laget mat. Først som et slags rituale i tilfelle det var blitt servert svinekjøtt eller annen type mat som de ikke kunne spise. Og etterpå som vanlig kjøkkenorden. De spurte bestandig om hva det var til middag.

Dette irriterte den norske offiseren. Han bestemte seg sammen med noen andre for å ta igjen ved å la de muslimske offiserene spise svinekjøtt i den tro at det var lamme- eller oksekjøtt.

Slike holdninger er ikke tillitskapende.

Ny tid nye erfaringer

Det er snart 12 år siden jeg opplevde dette. Men det føles som om det skjedde i går, fordi det har vært en del av minnene mine. Det har vært utallige episoder i denne perioden som har gjort inntrykk i en eller annen form. Opplevelsene har imidlertid vært veldig lærerike og har bestandig gitt meg noe å tenke på. Det er kanskje dette som har lagt grunnlaget for min personlige utvikling og for det jeg står for i dag.

Å behandle underlagt personell på en rettferdig og riktig måte, er et stort ansvar som er pålagt troppsjefen. Etter min mening bør personellet vurderes etter sine holdninger, innstilling, atferd som militært personell, og ikke minst etter resultatet av gjennomførte oppgaver og oppdrag som de er blitt tildelt.

Under behandling av en personellsak, ble jeg møtt med påstander fra en som ikke var part i saken, om at min avgjørelse ikke var riktig fordi jeg ikke hadde riktig «norsk» bakgrunn. Jeg måtte forstå den norske kulturen før jeg tok en slik avgjørelse. Grunnen til det var at min avgjørelse ikke var i samsvar med hans meninger.

Jeg ville vist bedre forståelse dersom påstanden hadde kommet etter at vedkommende hadde hatt fullstendige opplysninger i saken. Da han ble gjort oppmerksom på manglende opplysninger i saken, kom det bare et lite «åh» fra vedkommende.

Forsvaret i forhold til religion

Når det gjelder Forsvaret som arbeidsgiver, har forholdet til «nye landsmenn» og dermed utøvelse av religionsfrihet blitt satt på dagsorden de siste årene.

Allerede i 1987 opprettet Forsvarsdepartementet et utvalg som skulle vurdere hvordan Forsvaret kunne tilpasse seg etniske minoriteter. En ny innstilling kom i 1989. Begge innstillingene gikk ut på å bedre tilrettelagt kosthold, helligdager og uniformstilpasning for minoritetene. Innstillingene ble sendt ut til høring og ble godkjent. Direktivet ble utgitt som Direktiv med bestemmelser for etniske minoriteter i Forsvaret.

Dette er jo selvfølgelig et resultat av lovbestemmelser som stadfester rettigheter angående religionsfrihet og ikke-diskriminering pga. hudfarge, etnisitet osv. Bakgrunnen kan ikke være noe annet enn Lov om verneplikt som sier at alle landets borgere skal tjene fedrelandet.

Å gi direktiv er en ting. Å endre holdningene til den norske befolkningen er en annen ting. Personell som jobber i Forsvaret, er en del av den norske befolkningen og har sine egne meninger uavhengig av innstillinger, direktiver osv. Departementet kan sende ut direktivene med pålegg om oppfølging, men det vil ikke skje noe utvikling dersom det ikke finnes vilje til oppfølging, innsikt og erkjennelse.

Oppsummering

De ovennevnte beskrivelsene av selvopplevd pine kan med letthet tolkes som mobbing. Men dette vil ikke gjøre saken noe særlig bedre.

Tross alle negative episoder har jeg ikke den formening at mine opplevelser bør danne grunnlag for en allmenn oppfatning av det norske folk.

Med mennesket i sentrum og grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, valgfrihet, religionsfrihet som menneskelige rettigheter, burde det ikke være vanskelig å forstå ulikhetene mellom oss. Det er kanskje dette som burde gjort det umulige mulig, nemlig å akseptere forskjellene hos oss og tilpasse disse til sameksistens preget av verdighet og respekt for alle.

Norges engasjement for fred i kriserammede land der trygghet for sivilbefolkningen blitt satt på prøve, har gitt mer åpenhet og forståelse i samfunnet. Dette håper jeg i sin tur påvirker de negative elementene i samfunnet. Det er synd at jeg ikke har hatt mulighet til å bruke all min energi og mine krefter for å konsentrere meg om mine oppgaver i forhold til mine kolleger.

Personlig er jeg like mye muslim som enhver nordmann er troende kristen. Norge er jo en kristen stat med statskirke i spissen for en sterk tro – eller? En sunn holdning i Forsvaret må bygge på grunnleggende menneskelige verdier som er dannet ut fra det samfunnet vi lever i, og som bør være akseptable for alle.

For meg er Forsvaret noe mer enn en vanlig arbeidsplass. Det er mange av «de nye landsmennene» som tar kontakt med meg for å vite hvordan det er å jobbe i Forsvaret. De skal snart avtjene verneplikten og kan tenke seg å fortsette i Forsvaret. Mitt svar til dem må vel bygge på mine erfaringer om hva en kan oppleve i Forsvaret i verste fall og eventuelt i beste fall?

English Summary

«Being Muslim in the Norwegian Defence»

This article is about being a Muslim officer in the Norwegian Air Force. The article is based on impressions and memories pictured in the mind from the past, as cruel experiences. Reflections from the time during the Academy which almost forced the author to quit the Academy.

The author has had difficulties representing his values and his religion in the traditional and conservative society of defence culture. May the reason be the independency and freedom of speech in modern Norwegian democratic society?

Kaptein Farhat A. Chaudhry, Leif Rolstadsveg 3-c, 9325 Bardufoss. F. 1964. Sjef Militærpoliti, Bardufoss hovedflystasjon. Tidligere teknisk befal i Luftforsvaret, ingeniørhøgskole, politihøgskole.