Om realismen¹

Av kaptein Harald Høiback

Jeg har med stor interesse lest de to første nummer av Feltprestkorpsets publikasjon, men det forundrer meg at flere av bidragsyterne tilsynelatende fremdeles leter etter det «faste punkt» i etikkens univers.² Slik som gamle Arkimedes; «Gi meg et fast punkt hvor jeg kan stå, så skal jeg dreie jorden», leter de etter det faste punkt hvor de etiske resonnement kan hvile trygt. Dessverre har en slik jakt små muligheter til å ende med fangst. Det er mange skarpe hjerner i generasjonene før oss som har demonstrert hvor umulig det er.

Dette betyr ikke at all filosofering rundt etikk og moral er bortkastet tid, snarere tvert i mot. Men resonnementene må ta utgangspunkt i det «tomme rom». Den non-kognitivistiske tradisjonen innenfor meta-etikken benekter muligheten av sanne moralske vurderinger. Jeg vil i denne teksten ta utgangspunkt i nevnte tradisjon, også kjent som nihilismen, for å vise at det er mulig å unngå barbariet også uten hjelp av religion, sedvane eller tradisjonell moral.³

1. Berettiget krigføring

Utrykket «berettiget krigføring» inneholder en vurdering både av jus ad bellum, som har med berettigelsen å gjøre, og jus in bello som har med krigføringen å gjøre. Essayet vil med andre ord handle om krigens etikk.

Jeg vil ikke være like beskjeden som Michael Walzer er i sin hyppige siterte bok, hvor han i innledningen skriver:

I am not going to expound morality from ground up. Were I to begin with the foundations, I would probably never get beyond them; in any case, I am by no means sure what the foundations are. The substructure of the ethical world is a matter of deep and apparently unending controversy.⁴

Jeg derimot, vil i min innledning kort redegjøre for hva jeg oppfatter som moralens fundament. Men jeg vil ikke agitere for mitt syn. Å begrunne sine etiske holdninger sammenlikner Wittgenstein med å helle vann i en tekopp; «Det er på samme måte som med en tekopp som ikke rommer mer enn en kopp full av vann, selv om jeg fortsetter å helle litervis med vann oppi den».⁵ Enten er en enig med meg i utgangspunktet, eller så er en det ikke, og da hjelper det ikke å pøse på med nye argumenter.

2. Politisk realisme

Det etiske syn som jeg legger til grunn, ble formulert allerede i antikkens Hellas, av den atenske general og historiker Thukydides. I sin bok om peloponneskrigen forteller han om en episode som i ettertid har blitt svært beryktet. Det er uklart hvorvidt ordene falt slik som Thukydides hevder, men budskapet er krystallklart. Historien handler om en atensk delegasjon som kom til øya Melos for å kreve deres overgivelse. Under de innledende forhandlinger skal de atenske generaler ha sagt følgende;

Then we on our side will use no fine phrases saying, for example, that we have a right to our empire because we defeated the Persians, or that we have come against you now because of the injuries you have done us - a great mass of words that nobody would believe. And we ask you on your side not to imagine that you will influence us by saying that you, though a colony of Sparta, have not joined Sparta in the war, or that you have never done us any harm. Instead we recommend that you should try to get what it is possible for you to get, taking into considerations what we both really do think; since you know as well as we do that, when these matters are discussed by practical people, the standard of justice depends on the equality of power to compel and that in fact the strong to do what they have the power to do and the weak accept what they have to accept.⁶

Dette er politisk realisme i ren form. Den er så usminket at Walzer ikke kan tro at det er mulig å uttale ordene slik de står. Han hevder at dialogen er en litterær og filosofisk konstruksjon fra Thukydides side.⁷ Walzer hevder at de aller fleste mennesker har en moralsk ballast som de ikke kan overse. Han skriver at hvis det finnes realister slik som de atenske generaler, ville det bety slutten både på all moral, og ikke minst på alt hykleri. Men erfaring viser at også i krig ønsker vi å gi et skinn av at vi handler moralsk, og det gjør vi, sier Walzer, fordi vi vet hva moral er.⁸

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Walzer i at vi har en indre stemme som reagerer når vi opplever urettferdighet. De fleste av oss reagerer intuitivt med vemmelse ovenfor et slikt amoralsk program som Thukydides fremlegger, spesielt når vi vet at atenerne til slutt satte makt bak ordene og drepte alle menn på Melos og solgte kvinnene og barna som slaver. De menneskene som ikke reagerer på slikt, blir i regelen påklistret psykiatriske termer, og regnes ikke som friske mennesker. Men mitt hovedankepunkt mot Walzer`s politiske idealisme er at denne «moral sense» er svært avhengig av den ytre situasjon. Det klareste eksempelet finner vi selvfølgelig i Nazi-Tyskland. I Jens Bjørneboes essay «Eichmann i oss», maler han et relativt dystert bilde av menneskenes evne til å bedømme sine egne handlinger moralsk. Artikkelen er basert på Hannah Arendts «Eichmann i Jerusalem», som igjen fokuserer på rettssaken mot Adolf Eichmann, som var ansvarlig for organiseringen av massedeportasjoner av jøder til utryddelsesleirene. Bjørneboe, som alltid er demagogisk i sine uttalelser, hevder at omtrent 97% av alle mennesker ville ha handlet som Eichmann, og vi hadde alle fortjent å bli hengt for det.⁹ Nå skal ikke jeg stå inne for tallet, men jeg er enig med Bjørneboe at menneskets samvittighet er lite å stole på.

Min påstand er at det ikke finnes noen form for autoriteter som kan gi oss fast støtte i moralske spørsmål. Verken religion, naturrett eller menneskets samvittighet har hatt autoritativ kraft nok til å lede menneskene utenom de mest brutale handlinger. Men det er på det rene at det finnes mennesker som handler etter en sterk indre overbevisning. Min påstand er altså ikke at vi alle er skrup­pelløs, men at det ikke finnes noen evidente moralske sannheter.

Hva som er akseptabelt, og som til slutt nedfelles i lov, bestemmes av den de facto makt. Det finner vi også uttrykt i Thukydides, der hvor representantene fra Melos hevder at Sparta vil komme dem til hjelp, ikke minst for ærens skyld. Til det svarer atenerne:

(...) with regard to your views about Sparta and your confidence that she, out of a sense of honour, will come to your aid, we must say that we congratulate you on your simplicity but do not envy you your folly.....of all people we know the Spartans are most conspicuous for believing that what they like doing is honourable and what suits their interest is just...¹⁰

At det virker selvinnlysende for oss at forsvarskrig er den eneste rettferdig krig, er etter mitt syn et resultat av at den for tiden sterkeste makt er fornøyd med status quo. Lenins forsvar av den væpnede klassekampen som progressiv og nødvendig, og von Moltkes frykt for den evige fred, viser at dagens «rettferdig krig»-doktrine ikke er innlysende riktig.

Min tekopp er sannsynligvis i ferd med å renne over. Grunnmuren til min argumentasjon om berettiget krigføring er dermed lagt. «Makta rår», ikke fordi jeg synes at den bør gjøre det, men fordi jeg konstaterer at den faktisk gjør det. Om noen skulle finne dette ubehagelig, betyr ikke det at det er uriktig.

3. Hans Morgenthau

Det er neppe egnet til å overraske noen, ut fra det som er skrevet over, at det er tankene innenfor den politiske realisme som likner mest på mine egne. Før jeg skisserer minimumsvilkårene for berettiget krigføring, vil jeg kort redegjøre for Hans Morgenthaus sine seks prinsipper for politisk realisme. De er hentet fra Lawrence Freedmans «War».¹¹ Deretter vil jeg vise at Morgenthaus beskrivelse passer relativt godt overens med Carl von Clausewitz teorier om krig, før jeg til slutt viser hva jeg mener bør være minimumsvilkårene for å gripe til våpen.

Jeg vil avslutte teksten med å utdype Michael Walzer’s argumenter for «jus in bello». Jeg er relativt uenig med hans kriteria for «just war», men langt mer enig i hans syn på hva som bør være lovlig krigføring.

3.1 Objektive lover

Grunnlaget for den politiske realisme, i følge Morgenthau, er at politikken, og samfunnet, blir påvirket av et sett objektive lover. Slik jeg tolker ham tilkjenner han disse lovene ontologisk status som naturlover. Disse lovene gjelder for menneskenes samkvem, uansett om vi har begreper om dem eller ei. Morgenthau advarer sterkt mot å neglisjere disse lovene, og signaliserer samtidig et epistemologisk problem. Disse lovene er ikke av en slik karakter at de springer oss i øynene, men vi kan få kjennskap til dem gjennom analyser av den politiske virkeligheten, og gjennom hypotetisk-deduktive metode. Det er videre politikernes handlinger, og deres konsekvenser som er teoriens variabler, ikke den propagandaen de pakker politikken inn i.

3.2 Interesse uttrykt gjennom makt

Det sentrale begrepet i politisk realisme er ‘interesse’ utrykt gjennom makt (power). Motiver og ideologiske preferanser vedkommer ikke den politiske analyse. Vi kan ikke vite hva som er en politikers motiv da vi sjeldent klarer å sette ord på våre egne. I tillegg er korrelasjonen mellom motiver og praktiske politiske resultater meget lav. Morgenthau bruker Neville Chamberlain og Winston Churchill som eksempler. Den største idealisten av dem ledet gjennom München-forliket Europa ned i avgrunnen. Den andre, som var langt mer Machiavellisk i sin politikk, reddet Europa ut igjen. På toppen av dette er beslutningsprosessen ofte preget av irrasjonelle krefter. Et eksempel finner vi ved å lese «The Guns of August» hvor Barbara Tuchman forteller om hvordan Europa snublet mot stupet sommeren 1914 uten at noen egentlig ønsket det.¹² Robert McNamara hevder at president Kennedy i 1962 insisterte på at hvert enkelt medlem av Det nasjonale sikkerhetsrådet skulle lese boka. Kennedy minnet om en samtale mellom to tyske politikere i 1914, hvor den ene spør «Hvordan skjedde det ?» Den andre svarte: «Å, om vi bare visste det».¹³

Politisk realisme inneholder også et normativt element. Teorien forutsetter at aktørene handler rasjonelt, men som vi så over, er ikke det alltid tilfelle. Morgenthau sammenlikner forholdet mellom den virkelige politikk og den rasjonelle teori som er utledet av den, med forholdet mellom et fotografi og en malt portrett. På fotografiet ser en alt en kan se med øyet. På bildet derimot, er mange detaljer borte, men det er en kunstnerisk dimensjon der som forteller mer enn det fotografiet viste. Det normative i politisk realisme er at fotografiet bør strekke seg etter maleriet. Teorien forutsetter en rasjonalitet som kanskje ikke er til stedet, men er politikerne skolerte realister, vil de strebe etter å handle så rasjonelt som mulig. Med rasjonalitet menes her at det er samsvar mellom middel og mål, og at de forskjellige målene er konsistente. Rasjonalitet er altså ikke avhengig av moralske vurderinger.

3.3 Makt er en objektiv størrelse

Som nevnt over forutsetter en realist at interesse, utrykt gjennom makt, er en universell objektiv størrelse. Det er ikke slik at det er interessen, behovet, beveggrunnene, eller hva vi velger å kalle det, som er universell, men anvendelsen av makt for å realisere dem. Med makt forstår Morgenthau alle mulige midler som taes i bruk av et menneske for å kontrollere et annet. Derfor dekker begrepet alt fra fysisk vold til psykisk påvirkning i alle former. Realisten utelukker ikke at en kan forandre de politiske forhold i verden, men benekter at det kan gjøres ved abstrakte idealer som ikke tar hensyn til de politiske lover.

3.4 Moral har føringer på politikken

Den politiske realist lukker ikke øynene for at mennesker har en genuin følelse for moral, og at det kan oppstå konflikt mellom den moralske og den politiske sfære. Han vedgår også at moralske holdninger kan påvirke politikken. Men til syvende og sist er det de konkrete resultatene som er hans anliggende. Også Clausewitz, som vi senere skal komme tilbake til, hevder at det er handlingens konkrete resultat som bør legges til grunn, når vi bedømmer handlinger. Han hevder at det kanskje virker urimelig å kun legge resultater til grunn når en skal uttrykke billigelse eller misbilligelse. Men han begrunner sitt syn med å hevde at vi aldri kan få full oversikt over de mekanismene som påvirker utfallet av en sak. Derfor er resultatet en upartisk dommer som forteller om vårt prosjekt var overilt eller ei.¹⁴

Gode intensjoner har ingen verdi med mindre de fører til gode resultater. Politiske realister er derfor teleologer, ikke deontologer, i den grad det gir mening å bruke slike termer i denne sammenheng.

3.5 Gud har ingen representant på jorden

Politiske realister vil ikke legitimere noens krav på å representere de sanne moralske verdier. De fleste nasjoner har i en eller annen sammenheng forsøkt å fremstille seg selv som representanter for den moralske lov som styrer universet. Den svenske historiker Peter Englund viser hvordan de gode intensjoner kan føre riktig galt av sted;

En vanlig feiltagelse, oftest begått av folk til høyre som for eksempel Paul Jonson, er imidlertid å gjøre revolusjonære som Trotskij til onde mennesker. Ondskapen må være en kategori som en gang iblant er nødvendig for å forklare visse menneskelige handlinger, men i Trotskijs tilfelle hjelper det oss lite. Det ville nemlig være feil å se ham eller noen av hans samtidige eller senere gelikere som onde. Selv om de som sagt var destruktive genier, så var destruktiviteten ingen drivkraft. Den revolusjonære er ofte et høyst uegennyttig menneske, blendet av en visjon som rommer mye skjønnhet og stille fornuft; dette messianske vrengebildet lover uendelig lykke i den hinsidige verden som venter på den andre siden av revolusjonens Ginnungagap. Og dit må man nå, for nær sagt en hvilken som helst pris, selv om man må føre menneskene dit i håndjern og med bind for øynene for at de skal gjøres lykkelige med tvang, ja, selv om man så må ofre nettopp de menneskene man hadde tenkt ut tusenårsriket til. ¹⁵

Englund setter nok ting på spissen, men han forteller med all mulig tydelighet at idealister kan føre oss på langt verre avveier en de mest kyniske Machiavellister. Den politiske realist aviser alle krav om å være ute i et hellig ærend, ikke bare de «destruktive geniers».

3.6 Realismens nisje

Den politiske realist forfekter den politiske sfæres autonomi. Han bruker begreper om interesse, utrykt gjennom makt, mens økonomer, jurister og moralister har sine spesifikke arbeidsområder. Moralisten spør om en politisk handling er i tråd med de moralske prinsipper. Den politiske realist spør om hvordan den politiske handlingen påvirker nasjonens makt. Det er dette som skiller ham fra den juridisk-moralske angrepsvinkel som svært mange andre bruker i sin analyse av politikken.

4. Carl von Clausewitz

Clausewitz var ingen fagfilosof. Det finnes ingen indisier på at han selv søkte til kildene for datidens filosofiske strømninger. Han fulgte derimot foredrag om logikk og etikk, beregnet på et bredere publikum, noe som var vanlig for de dannede i hans generasjon. Han leste også populariserte bøker og artikler, og hentet ideer fra det kulturelle strømninger i tiden. Han må betegnes som en filosofisk eklektiker, som hentet inspirasjon både fra neoklassesismen, den tyske idealismen og den sene opplsyningstid.¹⁶ Han hadde svært lite til overs for den spekulative filosofien som han mente førte til at vi mistet den nødvendige bakkekontakt.¹⁷

I Clausewitz’ politiske filosofi finner vi, etter mitt syn, en temmelig renskåren politisk realisme. Om ikke Clausewitz ble vekket fra sin «dogmatiske slummer», så vekket Fichte noe i ham da han skrev sitt essay om Machiavelli i 1807. Clausewitz ble så begeistret for deler av det Fichte skrev, at han sendte Fichte et anonymt brev hvor han utrykte sin anerkjennelse, og utdypet en del av Fichtes punkter. Selv om Machiavelli primært hadde det innenrikspolitiske for øye, var Fichte og Clausewitz enige om at hans tanker hadde relevans også for det internasjonale anarki. Fichte siterer en passus fra Machiavelli som kan minne om Clausewitz’ senere tanker om utenrikspolitikken:

Anyone who establishes a republic (or any state) and gives it laws, must presuppose that all men are vicious, and that without exception they will express their inner viciousness as soon as they find it safe to do so.¹⁸

For Clausewitz var samvittighet og etiske vurderinger like uvedkommende for det han oppfattet som de politiske realiteter, som for Machiavelli.

4.1 Morgenthau og Clausewitz

Det er 150 år som skiller Morgenthau og Clausewitz, og en sammenlikning av deres politiske realisme blir en svært tvilsom vitenskap. Spesielt synet på ‘staten’ er så forskjellig dem i mellom, at eventuell begrepslikhet i deres argumentasjon ikke garanterer noen dypereliggende felles forståelse av politikkens mekanismer. Men jeg vil i det følgende vise at Clausewitz og Morgenthau, etter mitt syn, forfekter syn som på mange måter likner på hverandre.

Clausewitz hevder at krig er en voldsakt for å tvinge motstanderen til å oppfylle vår vilje. Implisitt i denne definisjonen av krig ligger det at han ser for seg rasjonelle aktører. Aggressoren starter krigen for å oppnå noe. Krigen har en begynnelse; voldsakten, og en slutt; motstandernes ettergivelse. Men definisjonen fanger ikke opp den endemiske krigføringen som kjennetegner pre-statlige og enkelte sub-statlige samfunn. John Keegan hevder at Clausewitz ikke skrev om krigen slik den er, men om hvordan den burde være.¹⁹ Det normative element i Clausewitz’ definisjon minner om Morgenthaus ønske om en normativ teori om politikk. Begge ønsker seg rasjonelle politiske aktører, ikke nødvendigvis idealistiske, eller «gode». Vi finner Clausewitz syn enda klarere formulert mot slutten av On War:

No one starts a war – or rather, no one in his senses ought to do so – without first being clear in his mind what he intends to achieve by that war and how he intends to conduct it.²⁰

Clausewitz stiller ingen formelle krav til hvilke kriger som er «just» og hvilke som er «unjust». Han sier kun at en ikke bør starte krigen hvis en ikke har tenkt gjennom hva en ønsker med den, og hvordan en vil utkjempe den. Men jeg understreker at heller ikke Clausewitz hevder at kriger blir utkjempet i politisk vakuum.

First, therefore, it is clear that war should never be thought of as something autonomous but always as an instrument of policy ; otherwise the entire history of war would contradict us. Only this approach will enable us to penetrate the problem intelligently. (...) The first, the supreme, the most far-reaching act of judgement that the statesman and commander have to make is to establish by that test the kind of war on which they are embarking; neither mistaking it for, nor trying to turn it into, something that is alien to its nature.²¹

Han er også på det rene med at aktørenes moralske oppfatninger legger føringer på politikken, og på krigføringen, men hans budskap er som Morgenthaus, at en ikke bør la seg føre av sted av dem. Slik jeg tolker Clausewitz, er han motstander av alle former for korstog, enten det er for å jage de vantro ut av det hellige land, eller om det er for å trygge demokratiet.

4.2 Mahdi of the Mass

Mange ynder å fremstille Clausewitz som den personifiserte voldsromantiker, og hevder at den første verdenskrigs grusomheter skyldes at generalene hadde blitt «forgiftet av den blodrøde vinen» som de så i On War.²² I likhet med blant andre Marx og Weber hevdes Clausewitz å være en av verdens minst leste, men mest siterte forfattere. Tar en ikke den påstanden altfor bokstavelig, er man inne på noe vesentlig. Clausewitz fremstilles ofte feilaktig som gudfaderen til Bernhardi og Ludendorff, som i årene rundt første verdenskrig misjonerte for voldens evangelium. For disse to hadde krigen opphørt å være et politisk virkemiddel. Forholdet hadde blitt snudd på hodet, og politikken ble satt til å tjene krigen;

Krigens vesen har forandret seg, politikkens vesen har forandret seg; dermed må også forholdet mellom politikken og krigføringen endre seg. Alle Clausewitz’ teorier må kastes på dyngen. Krig og politikk tjener folkets livsopprettholdelse, krigen er det høyeste utrykket for folkets vilje til liv. Derfor må politikken tjene krigen.²³

En kan selvfølgelig bare gjette seg til hva Clausewitz ville sagt til Ludendorffs lovsang til krigen. Budskapet i On War er dog av en slik karakter at jeg antar at han ville hatt problemer med å ta Ludendorff alvorlig; «war is no pastime; it is no mere joy in daring and winning, no place for irresponsible enthusiasts».²⁴

4.3 Clausewitz’ maktbalanse

Jeg har ovenfor vist at Clausewitz ikke fordret andre krav til berettiget krigføring enn at mål og middel må være veloverveid. Jeg har også vist at det bildet som er skapt av Clausewitz som brutal militarist ikke er korrekt. Jeg vil avslutte denne analysen av Clausewitz ved å belyse hans forståelse av maktbalansen. Dette vil vise at til tross for at han hadde få moralske betenkeligheter ved en angrepskrig, advarte han allikevel sterkt mot dem. Jeg velger her å sitere Clausewitz ganske utstrakt fordi det vil ha betydning for mine resonnementer senere i teksten, men også for å gi leseren et inntrykk av hvor defensiv Clausewitz kunne være.

Finally, a defender’s allies can be cited as his ultimate source of support. By this we do not mean the ordinary type of ally such as the aggressor also possesses, but the kind who have a substantial interest in maintaining the integrity of their ally’s country. If we consider the community of states in Europe today, we do not find a systematically regulated balance of power and the spheres of influence, which does not exist and whose existence has often been justifiably denied; but we certainly do find major and minor interests of states and peoples interwoven in the most varied and changeable manner. Each point of intersection binds and serves to balance one set of interests against the other. The broad effect of all these fixed points is obviously to give a certain amount of cohesion to the whole. Any change will necessarily weaken this cohesion to some degree. The sum total of relations between states thus serves to maintain the stability of the whole rather than to promote change; at least, that tendency will generally be present... It is thus also certain that in defending itself every individual state whose relations with the rest are not already strained will find that it has more friends than enemies....If it were not for that common effort toward maintenance of the status quo, it would never have been possible for a number of civilised states to coexist peacefully over a period of time; they would have been bound to merge into a single state.²⁵

Jeg tolker Clausewitz slik at han her skisserer politiske lover, som Morgenthau ville gjenkjenne, som de tidligere nevnte naturlover. Tregheten i systemet, maktbalansen, gjør at en angrepskrig har svært små muligheter til å lykkes hvis aggressorens militære styrke ikke er overveldende. Som en digresjon kan nevnes at også Det nye testamentet erkjenner det faktum at terrorbalansen har evne til å forhindre krig; «Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får han ha sin eiendom i fred».²⁶

Interessant nok faller Clausewitz med dette ned på standpunktet til Michael Walzer. Walzer, forkaster angrepskrigen fordi den er amoralsk, Clausewitz fordi den sannsynligvis ikke vil lykkes. Det var ikke comme il faut for offiserer å agitere for forsvarskrigen, men Clausewitz hadde mot nok til å gjøre nettopp det, om enn post mortem;

Thus constituted, defence will no longer cut so sorry a figure when compared to attack, and the latter will no longer look so easy and infalliable as it does in the gloomy imagination of those who see courage, determination, and movement in attack alone, and in defence only impotence and paralysis.²⁷

Hvis jeg med dette har skapt et bilde av Clausewitz som pasifist er selvfølgelig ikke det meningen. For Clausewitz var evnen til forsvarskrig et kategorisk imperativ.

The fact that slaughter is a horrifying spectacle must make us take war more seriously, but not provide an excuse for gradually blunting our swords in the name of humanity: Sooner or later someone will come along with a sharp sword and hack off our arms».²⁸

Konklusjonen på dette avsnittet er at budskapet til idealisten Walzer, realisten Morgenthau, og «erkeprøysseren» Clausewitz blir den samme. Angrepskrigen er lite egnet til å nå politiske mål. For Walzer fordi det bryter med menneskenes rettferdighetssans, for Clausewitz fordi det ikke vil føre frem.

5. Berettiget krigføring

Jeg vil i det påfølgende skissere hva jeg mener er minimumsvilkårene for berettiget krigføring.

5.1 Ta ikke det første skritt uten å planlegge det siste

Det kan virke som et meget moderat krav å forlange at alle som starter en krig skal ha tenkt igjennom hva de ønsker å oppnå ved det. Historien viser at uttallige lidelser ville vært unngått hvis den krigslystne hadde analysert situasjonen grundigere. Som nevnt ovenfor, advarer Clausewitz sterkt mot å løse en konflikt med midler som ikke er tilpasset formålet.

Kanskje er det naivt å hevde at kriger kunne vært unngått hvis bare politikerne hadde tenkt seg om. Alle forstår alvoret ved å starte en krig, og alle som starter en, har helt sikkert tenkt igjennom følgende av å gjøre det. Det er etterpåklokskap å hevde at alle som har tapt en krig, burde ha vist at de kom til å tape den. En kan forlange at alle med offensive hensikter gjennomtenker situasjonen, men en kan ikke forlange at de skal analysere situasjonen riktig. Begrepet «den forutseende utenriksledelse» er et utrykk som har blitt herostratisk berømt i Norge. Opphavsmannen til slagordet, daværende oberst Ruge, hevder i sine memoarer at setningen var ironisk ment. Han hevder implisitt at setningen egentlig er inkonsistent; det lot seg nemlig ikke gjøre å være forutseende i utenriksledelsen. Utviklingen ble drevet frem både av rasjonelle og av irrasjonelle krefter som lå utenfor disse politikernes kontroll. Ruge formulerte seg slik i håp om at politikerne skulle se det uforsvarlige i deres nedbygging av Forsvaret. Ruge ble misforstått, og følgene ble fryktelige for Norge.

Vi forsøkte å få statsmaktene til å forstå hvor tynt det hele ville bli, og det var i den forbindelse at jeg skapte det uttrykk at «ordningen forutsatte en forutseende utenriksledelse»: Det var ment ironisk, for å gjøre oppmerksom på hvor dårlig krigsberedt landet ville være med et forsvar til 30 millioner.²⁹

Betyr dette at kravet mitt er urimelig, og at det ikke er mulig å fordre større rasjonalitet blant aggressive politikere enn det de har vist til nå? Til tross for at vi ikke er i stand til å forutse politikken på samme måte som vi forutser måneformørkelser, mener jeg det er mulig å komme lengre enn i dag.

I den politiske teori finner vi flere forsøk på å lansere et begrepsapparat til å analysere årsaken til krig. Jeg vil nevne noen av dem her. Dette er selvfølgelig ikke ment som noen utfyllende redegjørelse, men kun som en antydning av at det finnes metodiske hjelpemidler som kan bidra til at politikerne får et mer reflektert forhold til krig og fred.

Den første «treenighet» finner vi hos Kenneth Waltz, som hevder at et krigsutbrudd har sin årsak i tre forhold, enten i mennesket selv, innenfor det enkelte lands struktur, eller innenfor statssystemet.³⁰ En kan finne eksempler på alle tre. Det første eksemplet kan være Saddam Husseins angrep på Kuwait. For meg virker det som om Saddams idiosynkrasi utløste den krigen. Eksempel på den andre type krig kan være Atens angrep på Syrakuse i år 415 f-kr. Her var det innenrikspolitiske forhold i Aten som gjorde at en iverksatte landgangen. Eksempel på det siste kan være utbruddet av første verdenskrig, hvor statenes gjensidige mistro førte dem kollektivt ut i avgrunnen.

Den andre måten å vise hvordan krig oppstår, fokuserer på de utløsende faktorene. Martin Wight klassifiserer krigene under tre hovedmotiver; «wars of gain», «wars of fear» og «wars of doctrine».³¹ Eksempler på den økonomisk begrunnede krigen finner Wight i Ludvig XIV og Hitlers kriger. Peloponeserkrigen brukes som eksempel på kriger forårsaket av frykt, mens den politiske begrunnede krigen eksemplifiseres med revolusjonskrigene på slutten av 1700-tallet og Sovjets innmarsj i Polen i 1920. Wight hevder videre at alle kriger i Europa etter 1792 har hatt islett av ideologiske motiver. Forskjellen på Waltz og Wight er etter mitt syn at Waltz fokuserer på de grunnleggende årsakene, de som ligger utenfor menneskets egen forståelse, forhold som påvirker hans måte å tenke og resonnere på. Wight derimot fokuserer på de tankene menneskene faktisk gjør seg om krigene. For å bruke en kanskje tvilsom parallell kan en si at Waltz skisserer «basis» mens Wight analyserer «overbygningen».

Som nevnt ovenfor hevder Clausewitz at den viktigste oppgaven en politiker, eller hærfører står overfor, er å finne ut hvilken krig som truer. Misforståelser eller forsøk på tvinge den inn i andre baner vil være ytterst farlig. Det er heller ikke kun i analysen av krigens natur det kan gå galt, men også i anvendelsen av middelet. Jack Snyder hevder i sin bok «The ideology of the offensive» at planene og strategien for den første verdenskrig ble utarbeidet i spenningen mellom tre poler. ³²Den rasjonelle kalkulering av risiki ble påvirket av emosjonelle krefter, og av doktrinære forenklinger. Den første verdenskrigs tragedie skyldes ikke bare politikernes feiltolkning, men også at generalenes strategi var i fullstendig ubalanse med de teknologiske realiteter. Når politikerne grep til våpen, oppdaget de for sent at våpenet var like farlig for dem selv som for fienden. «Offensive à outrance» var dessverre en anakronisme i maskingeværenes tidsalder. USAs fremferd i Vietnam er også et eksempel på at amerikanerne forsøkte å tvinge krigen opp på et konvensjonelt nivå, hvor de kunne få sine våpensystemer til å virke med full styrke. Det lykkes de ikke med, og krigen ble utkjempet på det sub-kon­ven­sjo­nelle nivå, som en gerilja krig, en krig USA verken hadde teknologi eller doktrine til å vinne.

Mitt første krav til minimumsvilkår for berettiget krigføring er altså at politikerne investerer tid og resurser i analysen av situasjonen. Alle organer som har myndighet i spørsmål om krig og fred, burde ha en «djevelens advokat» av Robert Kennedy-typen. Folk med motforestillinger er ressurspersoner, ikke dissentere som bør kastes i fengsel.

5.2 Forsvarskrig

Som nevnt ovenfor, hevder Walzer at forsvarskrigen er den eneste rettferdige krig. Clausewitz hevder at forsvarskrigen er den sterkeste form for krig. Med full­sten­dige ulike premisser faller de etter mitt syn ned på samme konklusjon: angreps­krig er i utgangspunktet forkastelig enten fordi den er amoralsk eller fordi den ikke vil føre frem.

Mitt andre minimumsvilkår for berettiget krigføring er at kun forsvarskrig kan legitimeres med de unntak som følger nedenfor. Dette fordi jeg tror Walzer har rett i at dette samsvarer mest med folks intuitive oppfatning, og fordi Clausewitz med styrke hevder at en angrepskrig oftest vil ende i katastrofe, også for den som utløser den.

5.3 «Nasjonalt bankerott»

Walzer skriver at humanitære operasjoner utgjør unntaket fra hans kategoriske fordømmelse av angrepskrigen. Grenser kan etter hans syn kun krysses etter nærmere kriterier som jeg vil belyse nedenfor. Men det er ulemper med dette prinsippet slik det fungerer i dag. I følge Ingvar Carlson er FN`s hovedproblem at de er avhengig av at opinionen vekkes før de går inn i stater som trues av oppløsning og barbari. Først må CNN eller andre tv-kanaler interessere seg for konflikten. Når politikerne føler sikkerhet for at de har støtte blant egne velgere, aksjonerer de. Carlsons poeng er at etter denne lange prosessen har FN bare dårlige løsninger igjen. Da er ofte massakrene i full gang og katastrofen et faktum. Hans løsning er at FN får en slagkraftig «politistyrke» som kan rykke inn i turbulente områder og «slukke brannen» før den har blitt uhåndterlig.³³ Hovedproblemet med en slik løsning er at den bryter med det fundamentale prinsippet om at grenser ikke må brytes og om staters suverenitet på eget territorium. Walter Clarke og Jeffrey Herbst omtaler dette problemet i Forreign Affairs;

The development of an international political equivalent to American bankruptcy law is not merely an arcane task for international lawyers. A clear procedure for handling a failed state and determining that state’s relationship to the international community is essential if the mistakes of the Somalia intervention are not to be repeated. ³⁴

FN har tradisjonelt ikke beskjeftiget seg med interne konflikter i en stat. Dens anliggende har vært mellomstatlige konflikter. FN må få et endret mandat og en mer effektiv organisasjon skal Clarke’s og Herbst’s ønske bli oppfylt. Nå har det vist seg svært vanskelig å få til en slagkraftig organisasjon, og den har frem til i dag vært avhengig av at de store lands interesser. Jeg vil ikke gå nærmere inn på hvordan vi praktisk kan reorganisere FN for å nå målet om å kunne erklære en stat bankerott. Konklusjonen min er at hvis det viser seg praktisk mulig å gjennomføre det, vil det utgjøre mitt tredje minimums krav for berettiget krigføring. Grenser kan krenkes hvis en gjøre det for å berge menneske liv. Dette er en utilitaristisk måte å argumentere på og en kan lett forenkle den etiske virkelighet ved kun å telle døde kropper. Det er nødvendigvis ikke slik at den løsningen som sparer menneskeliv er den beste. Dette er altså ingen enkel oppskrift, men klarer FN å etablere et regime som oppfattes som legitimt fra et stort flertall, mener jeg at et humanitært hjemlet angrep kan forsvares.

5.4 «Britts out!»

Ulempen med forslaget om å rekonstruere en stat med makt er at undertrykte grupper i en stat ikke får muligheten til å løsrive seg. Det finnes et uttall grupper i verden i dag som føler det ytterst urettferdig at de ikke får danne sin egen stat. Det trenger med andre ord ikke å være noe moralsk grunnlag for å erklære en stat bankerott. Det kan hende at minoritetenes ønske om selvstendighet er mer legitimt, sett med våre øyne, enn statsapparatets ønske om status quo. John Stuart Mill hevder at enhver intervensjon i utgangspunktet er forkastelig. Han forfekter en form for sosialdarwinisme som går ut på at uten ytre påvirkning vil den sterkeste vinne en borgerkrig. En stat vil derfor få den styreform den fortjener, eller i det minste den styreform som passer den.³⁵

Walzer skisserer som nevnt tre tilfeller hvor regelen om grensenes ukrenkelighet kan brytes. Det første er der hvor en kan identifisere to eller flere politiske fellesskap, hvor minst en av dem er i gang med et storstilt forsøk på å rive seg løs, en nasjonal frigjøring. Det andre er hvis grensen først krysses av en annen stat, altså en form for motinvasjon. Dette er i tråd med Mill, og skal sørge for at vekstskålen ikke tippes «kunstig» i en retning. Det siste er som nevnt tidligere, ved tilfeller hvor brudd på menneskerettigheter grenser opp mot massakre eller slaveri. Dette hjelper oss etter mitt syn ikke ut av det fundamentale moralske problem som Arne Olav Brundtland formulerer slik:

Det er vanskelig på noe moralsk grunnlag å ta avstand fra et demokratisk ønske om nye statsdannelser basert på etnisitet eller annet nytt identifikasjonsgrunnlag av nasjonalistisk eller endog religiøs karakter. Det blir et hensiktsmessighetsspørsmål. Men problemet er at du knapt får det til uten bruk av vold.³⁶

Det viser seg gang på gang at når et en stat bryter sammen og faller ned i anarkiet, blusser bestialiteten opp i menneskene. Her er årsaksammenhengen spuriøs, men erfaringen forteller at den totale sum av grusomheter er mindre i de fleste totalitære stater enn i stater som har opphørt å fungere. Dette kan virke som seierherrenes justis, men jeg tror at dagens statssystem fungerer relativt godt for store grupper. Når enkelte ønsker en mulighet til å intervenere for å berge en stat som er slått «nasjonalt bankerott», er det likevel til syvende og sist et «hen­sikts­mes­sig­hetsspørs­mål». Vi har ingen moralsk autoritet som tilsier at separatister kan ofres i kampen for statsystemet. Nord-irske katolikker, tyrkiske kurdere og befolkningen på Øst-Timor synes vel alle at det er urimelig at ikke også de kan få bestemme hvordan de skal organisere seg.

Slike frigjøringskamper varer ofte i årevis og er kostbare. I enkelte tilfeller varer krigen så lenge at deltakerne på hver side etterhvert begynner å glemme hva de sloss for. Det kan virke som om konflikten i Nord-Irland kun står om klisjeer, der kun slagordene står igjen. Jeg tror at i dagens EU er det ingen praktisk forskjell på hvilke side av grensen i Irland du bor, men agitasjonen og volden ruller videre både av gammel vane og fordi enkelte grupperinger tjener på den. Ulster har falt ned i den hengemyren som Keegan beskrev som endemisk krigføring.

Mitt siste minimumsvilkår for berettiget krigføring er at folkegrupper kan gripe til våpen for nasjonal frigjøring. Det finnes ingen etisk relevante argumenter for at enkelte folkegrupper skal holdes i en stat de selv ikke anerkjenner. Prinsippet om at noen kan ofres for at flertallet skal ha det bra kan ikke tuftes på annet enn hensiktsmessighet. På den annen side viser erfaringen at slike væpnede konflikter bringer enorme lidelser med seg. Mange av dem er et resultat av Englunds destruktive genier som er villige til å ofre sitt folk for å nå sitt mål.

5.5. Minimumsvilkårene for berettiget krigføring.

Jeg har over listet fire minimumskrav for berettiget krigføring. Alle unntatt det første er vilkår hvor jeg har åpnet for relativt store unntak. Det eneste kravet som er absolutt er at ingen bør foreta seg noe i utenrikspolitikken uten at en så godt som overhode mulig prøver å analysere situasjonen. Jeg har ett kategoriske imperativ: Ta aldri det første skrittet før du kan redegjøre overfor et kritisk publikum hvordan du skal ta det siste. Eller for å si det med Clausewitz;

Theory, therefore, demands that at the outset of a war its character and scope should be determined on the basis of the political probabilities. The closer these political probabilities drive war toward the absolute, the more the belligerent states are involved and drawn in to its vortex, the clearer appear the connection between its separate actions, and the more imperative the need not to take the first step without considering the last.³⁷.

Mine minimumsvilkår for berettiget krigføring hjelper egentlig ingen. Irrasjonelle aktører og fanatikere med sitt endelige mål i den neste verden lar seg dessverre ikke fange opp av bønnen om mer rasjonalitet. På den annen side er det kun brutal makt som kan hjelpe oss i kampen mot slike, noe som umuliggjør den totale nedrustning, selv i vår «nye» opplysningstid. På dette punkt i teksten er jeg fristet til å låne en formulering til fra Wittgenstein som sier noe om hvor mye og hvor lite vi har oppnådd:

On the other hand the truth of the thoughts communicated here seems to me unassailable and definitive. I am, therefore, of the opinion that the problems have in essentials been solved. And if I am not mistaken in this, then the value of this work secondly consists in the fact that it shows how little has been done when these problems have been solved.³⁸

Min teori overlater alt til den som skal fatte beslutningen. Dette er ingen oppskrift for hvordan en skal handle etisk i krig, men det er heller ikke teoriens oppgave. Teori skal ikke være en positiv doktrine, eller en manual for handling.

It is meant to educate the mind of the future commander, or, more accurately, to guide him in his self-education, not to accompany him to the battlefield; just as a wise teacher guides and stimulates a young man’s intellectual development, but is careful not to lead him by the hand for the rest of his life.³⁹

Noen vil sikkert hevde at det er like vanskelig å finne det rasjonelle mennesket som det er å finne det gode mennesket, og at jeg derfor ber om det umulige. Menneskene er ikke skrudd sammen slik at de kan opptre fullstendig rasjonelt:

Neuroscientists have discovered strong evidence that human intelligence, human memory, and human decisions are never completely rational but are always colored by emotions, as we all know from experience.⁴⁰

Derfor er diskusjon i seg selv et viktig sikkerhetspolitisk verktøy. Hvis man hele tiden hadde forsikret seg om det man foretok seg ledet frem til det overordnede politiske målet, hadde mange av de mørkeste kapitler i verdenshistorien aldri inntruffet. De som derimot holder «den gode sak» som rettesnor har nok et mørkere rulleblad hva gjelder å snuble inn i bestialiteten.

6. Jus in bello

Som nevnt i innledningen har jeg langt færre motforestillinger mot Michael Walzer’s syn på jus in bello.⁴¹ Jeg vil derfor avslutte dette innlegget med en kort redegjørelse for hans syn. Dette vil være mine minimumsvilkår for berettiget krigføring.

Vi kan tenke oss at Walzer operer med en «tretrinns rakett»:

Figuren over skal illustrere Walzers jus in bello. I konflikter med lav intensitet og hvor ingen vitale interesser står på spill bør krigføringen domineres av en utilitaristisk måte å tenke på. En må nøye vurdere den metoden en velger opp mot de mål en ønsker å nå. Men når situasjonen tilspisses og intensiteten øker, må krigføringen bli styrt av moralske ufravikelige lover. Hvis en fortsetter å tenke utilitaristisk vil en havne i den problematikken Walzer kaller «the sliding scale».⁴² Spesielt prinsippene om proporsjonalitet og nødvendighet vil bli så uthulet at de ikke har noen styringsverdi. Spesielt i Vietnam så en at idealet om å redusere denne «dobbelt-effekten» forsvant i løpet av krigens gang. Amerikanerne utslettet til slutt landsbyer ved hjelp av jagerfly for å få has på en snikskytter. Walzers poeng er at hvis utilitarismen får råde uhemmet, vil den militære sjef alltid hevde at målet var av en slik viktighet at byen måtte ofres. Prinsippet om nødvendighet går ut på at en ikke skal påføre sivilbefolkningen skader med mindre det er siste utvei. Igjen hevder Walzer at etterhvert som krigen skrider frem, vil soldater oppleve hver eneste dag som full av kriser og katastrofer. Derfor må den utilitaristiske tenkemåten erstattes med moralsk absoluttisme ganske tidlig i konflikten. Hvis en til slutt havner i en situasjon hvor hele eksistensen står på spill trår vi over i den siste fasen. Her mener Walzer at de absolutte lovene fremdeles gjelder, men at en må sette seg ut over dem for en periode. Her må en også legge utilitaristiske vurderinger til grunn, kanskje må en bombe sivile byer slik engelskmennene var tvunget til i innledningsfasen av den annen verdenskrig, men det bør ikke gjøres fullstendig uten hemninger.

Jeg føler som nevnt at Walzer setter ord på de viktigste synspunktene rundt jus in bello. I lavintensitets-konflikter, som for eksempel Falklandskrigen, bør de stridende pålegge seg større begrensinger enn det som tillates i gjeldende krigskonvensjoner. Selv om en handling er moralsk akseptert i krig, trenger den ikke å være akseptabel i den aktuelle situasjon. I en mer konvensjonell krig bør en legge de absolutte krav til grunn. Når en nasjon trues av undergang, slik England var i september 1940, må en bryte de moralske imperativer. Det ville etter mitt syn vært galt å velge slaveriet under nazismen fremfor å bryte de etiske spilleregler i krigføringen. Men med dagens atomvåpen må en nødvendigvis legge strenge bindinger på seg selv. En kan tåle relativt mye før jordens undergang er et bedre alternativ.

Leseren vil kanskje stusse over at jeg i avslutningen høres ut som en moralist, når jeg i innledningen forfektet den politiske realisme. Men som nevnt tidligere, er motsetningen mellom realisme og idealisme mer tilsynelatende en reell, i hvert fall sett fra den teleologiske synsvinkel. Den moralske absoluttismen har en instrumentell verdi, det «lønner» seg å være etisk renhårig i trengte situasjoner. Jeg vil avslutte med et kort sitat av Sigurd Hoel. Han skrev det i sin bok om nazismen i Norge, «Møte ved milepælen», hvor han angrep rettsoppgjøret etter krigen. Men det kan stå som begrunnelse på hvorfor vi bør følge de moralske imperativ også i krig.

Det er ikke lett å vinne med anstand. Har vi lært nok? Har vi opplevd nok, tenkt nok, følt nok - så vi kan vinne anstendig? Så vi ikke taper - mens vi vinner - den verdighet vi gradvis nådde mens vi var de svake, de undertrykte - de som ble trampet på ?

Målet med jus in bello er å avslutte krigen uten å legge ned kimen for den neste. Ikke fordi religion, samvittighet eller lover hindrer oss, men fordi vi neppe vil være tjent med det.

Litteratur

Bjørneboe, Jens: Utvalgte essays. Oslo 1989.

Brundtland, Arne Olav: Norsk Militært Tidsskrift, nr. 4, 1996.

Capra, Fritjof: The Web of Life . New York 1996.

Clarke, Walter og Herbst, Jeffrey: «Somalia and the Future of Humanitarian Intervention», Foreign Affairs, March/April, 1996.

von Clausewitz, Carl: On War, oversatt av Michael Howard og Peter Paret, Princeton 1984.

Englund, Peter: Fortidens landskap. Oslo 1992.

Fleischer, Carl August: Folkerett .Oslo 1984.

Fredriksson, Gunnar: Wittgenstein, Oslo 1994.

Hellesnes, Jon: Fra Athen til Pompeii. Oslo 1997.

Hobsons, Rolf: Fra kabinettskrigen til den totale krigen. Forsvarsstudier 6/1994.

Howards, Michael: The Laws of War. Yale 1994.

Howard, Michael: War in European History. Oxford 1976.

Keegan, John: A History of Warfare. London 1993.

Parret, Peter: Clausewitz and the state. Princeton 1985.

Ruge, Otto: Felttoget. Oslo 1989.

Snyder, Jack: The ideology of the offensive, military decision making and the disaster of 1914. New York 1984

Syse, Henrik: «Naturretten-en tanke for vår tid?», Aftenposten, 31.8 1995.

Thucydides: History of the Peloponnesian War. London 1972.

Tuchman, Barbera W.: The guns of August. New York 1994.

Walzer, Michael: Just and Unjust Wars, 2.edt. 1992.

Wittgenstein, Ludwig: Tractatus Logico-Philosophicus. London 1922

Wolff, Robert Paul: In defence of Anarchism. New York 1976.

English Summary

«On Realism»

The article states that most people have a genuine feeling for what is right and what is wrong. But the author refuses to grant these feelings any substance beyond psychology. With this rather gloomy departure he embarks on the concept of ‘just war’. From the political realism of Hans Morgenthau through the naïve realism of Clausewitzhe shows that both end up side by side with the moral realism of Michael Walzer. Walzer asserts that self-defence is the only justifiable war, while Clausewitz claims «that the defensive form of warfare is intrinsically stronger than the offensive». With antipodal departures the moralist and the militarist reach the same conclusion; offensive wars will not be viable in the long run. The article end with an appeal to the reader that since we have to make the moral properties ourselves, we better do it in a way we can take pride in.

Harald Høiback, f. 1969, Lyngveien 4, 2200 Kongsvinger. Stipendiat innenfor luftkommando og kontroll hvorav et hovedfagsstudium ved UiO inngår. Tjeneste innen luftkommando og kontroll fra Honningsvåg, Sørreisa og Mågerø. Instruktør ved Luftforsvarets kontroll- og varslingsskole, Kongsvinger (1997-98). Luftkrigsskole II fra 1995. Cand. mag. med fagkretsen pedagogikk, historie og filosofi.