Bokanmeldelse

Barnes, Rudolph C. Jr.: Military Legitimacy – Might and Right in the New Millennium. London/Portland, OR: Frank Cass. 1996, 199 s.

Legitimasjonsspørsmålet for bruk av militær makt har de senere årene fått avgjørende betydning. Dette har både vært viktig i forhold til samfunnet, men har også fått funksjon av å være en avgjørende faktor for hvorvidt en militær operasjon blir vellykket i militær forstand.

I denne boken drøfter den amerikanske oberst Rudolph C. Barnes jr disse spørsmålene på en meget grundig og balansert måte. Han fremhever at de ulike typer militære operasjoner krever ulik grad av legitimasjon. Den tradisjonelle bruk av militære maktmidler, dvs. krig, må forstås som bare ett uttrykk for anvendelse av militærmakt. De siste årene har mellomsjiktet mellom en konvensjonell krig og fredstilstand blitt fokusert. Med amerikansk terminologi kalles disse militære operasjoner for OOTW – Operations Other Than War. Disse varierer fra Non-combat activities som f eks tradisjonelle fredsoperasjoner til Combat activities som f eks Peace enforcement. Mens tradisjonell anvendelse av militærmakt først og fremst har blitt legitimert ved tradisjonell maktpolitikk, krever disse operasjonene en annen og mer utfyllende legitimering.

I denne forbindelse blir spørsmålet om rett og galt, om normer og verdier av essensiell betydning. Hvilke normgrunnlag kan tjene som legitimasjonsgrunnlag for operasjoner som f eks intervensjoner i andre land? Ut fra en amerikansk bakgrunn mener forfatteren at verdier som demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten er grunnleggende. Disse verdiene er igjen avledet av den jødisk-kristne tradisjonen. Han mener disse verdiene må være grunnlag for drøftingen av legitimasjonen til militærmakt i det nye årtusen.

Militær legitimitet kan aldri forstås isolert. En militær legitimitet fordrer en politisk legitimitet. Det innebærer at militære operasjoner må ha demokratisk støtte og akseptasjon for å være vellykkede. Han bruker Vietnamkrigen, Golfkrigen og intervensjonen i Somalia som eksempler på hvor viktig demokratisk aksept er for utviklingen. Men dette er jo egentlig ikke noe nytt, selv om spørsmålet er blitt viktigere de siste årene. Allerede Clausewitz taler om triaden mellom militæret, folket og regjeringen som grunnlaget for anvendelse av militærmakt.

Samtidig er legitimasjonsspørsmålet blitt mer komplisert enn tidligere fordi de tradisjonelle verdiene og normene som er avledet av en felles kultur- og tradisjonsstrøm, fragmenteres. Pluralismen får også verdimessige og normative utslag. Forfatteren mener de tradisjonelle rettsstatsprinsippene om likhet for loven og demokrati fragmenteres og omdannes til grupperettigheter og egeninteressepolitikk. En slik utvikling truer, mener forfatteren, selve legitimasjonsgrunnlaget for anvendelse av militær makt i det lange løp.

Forholdet mellom det sivile samfunnets og miltærets verdier er både viktig og vanskelig. På den ene side er det et paradoks at militær makt må anvende midler som er vanskelig å komme til rette med ut fra demokratiske verdier. Forsvaret krever noe annet av sitt personell enn det staten gjør av sine borgere. Samtidig er bruk av militærmakt avledet av politisk makt, som Clausewitz understreket i sin tese om krigen som fortsettelsen av politikken med andre midler. Hvordan skal så forholdet mellom politikken og militærmakten forstås?

Det tradisjonelle paradigmet om en skarp adskillelse mellom politikk og militærmakt finner en klassisk uttrykt i Samuel P. Huntingtons bok: The Soldier and the State fra 1957. Her argumenterer han for at relasjonene mellom politikken og militærmakten skal være på et minimum. Militær profesjonalitet blir forstått som basert på en kampmoral og en «warrior spirit».

Det nye paradigmet derimot tar utgangspunkt i at det er en nær sammenheng mellom politikk og militærmakt. Her blir militær profesjonalitet forstått som evnen til å forstå og anvende politiske målsettinger. Det er med andre ord idealet om den politiske offiser eller «The Diplomat Warrior». Militærteoretisk kan dette forstås som en endring fra en jominiansk forståelse til en clausewitziansk forståelse. Grunnlaget for et slikt paradigmeskifte kan også forklares ut fra nettopp Huntingtons tese fra 1996 om endringer i det sikkerhetspolitiske paradigme fra en geopolitisk bestemt situasjon til en verdi- og sivilisasjonsbestemt situasjon.

Barnes’ hovedtese er at militær legitimitet er avhengig av en balanse mellom makt og rett. Det er med andre ord en syntese av realisme og idealisme. Spørsmålet om forholdet mellom rett og makt, med andre ord spørsmålet om legitimitet spiller en viktigere rolle i OOTW enn i tradisjonell krigføring. Dette er en tese som undertegnede ikke har vansker med å istemme. Boken er en grundig og vederheftig innføring og drøftelse av viktige og sentrale spørsmål, i lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Spørsmålet om militær legitimasjon har lenge vært forstått som en selvfølge, og dermed ikke noe grunnlag for diskusjon eller analyse. Det har endret seg, gledeligvis. Denne boken er et viktig innlegg i en slik debatt.

Samtidig må det sies at boken i stor grad tar utgangspunkt i en amerikansk virkelighet og en amerikansk forståelse av militærmakt som kan kjennes fremmed ut fra et norsk perspektiv. Boken må sees på som et svar på, og et innlegg i debatten om den tradisjonelle amerikanske forståelsen av militærmakt. I norsk og europeisk sammenheng har en hatt et mer nyansert syn. Etter min mening har dette bidratt til en mer adekvat tilnærming til nyere konflikter. Kanskje skyldes dette at vår militærteoretiske tradisjon i større grad enn amerikanerne har tatt utgangspunkt i et clausewitziansk perspektiv på militær maktanvendelse.

Nils Terje Lunde