Militærmaktens utvikling mot det 21. århundre og etiske utfordringer

Av oberst Tom Henry Knutsen og major Nils Terje Lunde

Innledning

Ved inngangen til et nytt århundre har en innenfor de fleste fagområder gjort opp status og prøvd å forutse noen av de utfordringene en vil bli stilt overfor i framtiden. Vår verden preges av dommedagsstemninger så vel som optimisme og fremtidshåp. Vi har opplevd håpet som ble tent gjennom nedrustningsavtaler og tilnærmingen mellom øst og vest. Samtidig har vi blitt stilt overfor frustrasjon og handlingslammelse i forbindelse med hendelsene i Bosnia, Rwanda, Somalia og Kosovo.

Det kollektive sikkerhetssystemet har fått en renessanse, samtidig som det synes å synge sin svanesang. Nasjonalstaten har seiglivet motstått integrasjonsbestrebelser og effektene av informasjonsteknologien og den globale økonomien.

Innenfor disse nye rammebetingelsene strever militærmakten med å finne et ankerfeste i grenselandet mellom realpolitikkens tradisjonelle syn på nasjonalstaten og det mer idealpolitiske perspektivet på kollektiv sikkerhet. Nasjonalstaten gav på mange måter trygge og enkle rammer for anvendelse av militær makt. Det dreide seg om statens legitime eksistens (småstatperspektivet) eller forsvar av statens vitale interesser (stormaktperspektivet). Hvordan vil dette fortone seg innenfor et kollektivt sikkerhetssystem? Og hvilke etiske utfordringer vil dette medføre?

Globale utfordringer

I globalt perspektiv er det særlig tre forhold som vil påvirke menneskehetens framtid:

• Befolkningseksplosjonen

• Miljøproblemene

• Ressursknappheten

Disse forholdene kan danne utgangspunkt for en rekke dommedagsscenarier. Selv om slik prognosevirksomhet er beheftet med adskillige usikkerhetsfaktorer, er det interessant for oss som representerer «the ultimate problemsolver» å spørre hvilke konflikter de kan tenkes føre til. En kan tenke seg følgende scenarier:

• Miljøkatastrofer som i seg selv representerer en akutt utfordring samtidig som de indirekte kan utløse en eller flere av følgende scenarier.

• Migrasjon; folkevandringer som følge av befolkningseksplosjonen og ressursknappheten

• Sosial uro som følge av de nevnte scenariene

• Etniske/religiøse konflikter som igjen følger av det foregående samt at presset fra de gamle kommunistregimene er borte.

• Oppløsning av nasjonalstater – borgerkriger

• Direkte kamp om naturressursene

• Internasjonal organisert kriminalitet som følge av generell sosial uro og omlegging til markedsøkonomi i samfunn med svake etiske verdigrunnlag

De trendene disse scenariene representerer, indikerer at spennvidden og uforutsigbarheten har økt siden den kalde krigen. Verdensproblemene lot seg da forstå innenfor rammene av en øst/vest-dimensjon som samtidig gav svarene på hvordan en skulle innrette seg politisk som militært for å møte de ulike utfordringene.

Politisk utvikling

Den bipolære verden med USA og Sovjetunionen som verdens to ledende supermakter, eksisterer ikke lenger. Frykten for en kjernefysisk krig og høyintensitetskonflikt i sentraleuropa er betydelig redusert. I stedet har vi fått usikkerhet, uforutsigbarhet og fare for mindre, regionale konflikter. De store alliansene og organisasjonene som stod for kollektivt forsvar og sikkerhet, tilpasser seg nye roller.

FN har involvert seg mer direkte med fredsbevarende og fredsopprettende styrker i de mange konfliktene som har blusset opp etter 1990. NATO har forandret sin strategi i retning av krisehåndtering både innenfor og utenfor alliansens grenser. EU bygger opp sin egen forsvarsstruktur som et supplement til NATO og som et selvstendig instrument i krisehåndteringsøyemed.

Disse trendene er uttrykk for håpet om å kunne etablere en internasjonal rettsorden basert på internasjonale organer med mandat til å reagere på eventuelle overgrep. En viktig faktor i denne prosessen har vært å revitalisere konseptet om kollektiv sikkerhet, som har vært et gjennomgående tema i internasjonal politikk siden Versaille-freden. De første skriftlige kildene for konseptet bærer tydelig preg av idealpolitisk tenkning. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson lanserte tanker om hvordan verdenssamfunnet burde organiseres for å unngå at redslene fra Første Verdenskrig skulle gjenta seg. Han forkastet maktbalanse-tenkningen som hadde vært dominerende i Europa fram til krigsutbruddet, fordi den skapte rivaliseringer som uvegerlig førte til krig. Hans alternativ var tanken om en community power som forutsatte at alle nasjoner egentlig ønsker fred og derfor kunne samarbeide om å straffe internasjonal aggresjon.¹ Wilson og hans medarbeidere overså i stor grad behovet for reell tvangsmakt. De forutsatte at moralsk kraft burde være nok til å sette aggressive nasjoner på plass.² Folkeforbundet som skulle danne den institusjonelle rammen for det nye konseptet, mistet snart sin støtte fra stormaktene som fortsatte å føre sin realpolitikk. Det endelige beviset på organisasjonens impotens kom ved italienernes angrep på Etiopia i 1935.

Dannelsen av FN representerer det neste forsøket på å gjenopplive tanken om kollektiv sikkerhet. Fremdeles er rammen idealpolitisk, men nå med visse realpolitiske innslag. FN-traktatens kapittel VII inneholder klausuler om bruk av militær makt for å tvinge aggresjon til opphør.³ Den tiltakende konflikten mellom øst og vest og beslutningsprosedyrene i Sikkerhetsrådet forhindret i stor grad bruken av dette virkemiddelet, unntatt i Koreakonflikten i 1950. I stedet vokste det fram en annen bruk av militære styrker basert på FN-paktens kapittel VI: FN-styrker som overvåket fredsavtaler mellom stridende parter i såkalte fredsbevarende operasjoner. Klimaendringene etter Berlinmurens fall i 1989 har gitt FN muligheten til å opptre mer aktivt som konfliktløser på den internasjonale arena. Samtidig har vi sett en øking i bruken av militærmakt i forbindelse med internasjonal konfliktløsning. Gjennom An Agenda for Peace fra 1992 prøvde FNs generalsekretær Boutros-Ghali å revitalisere tanken om kollektiv sikkerhet gjennom en systematisk, logisk og sekvensiell tilnærming til internasjonal konfliktløsning der han ser militære maktmidler som en integrert del av en helhetlig politisk prosess. Utviklingen i siste halvdel av 90-årene har imidlertid reist en rekke spørsmål omkring validiteten og gjennomførbarheten av dette gamle konseptet i ny klesdrakt. Hva med suverenitetsprinsippet og prinsippet om ikke-innblanding i indre anliggender? Hva med menneskerettsbrudd og bestrebelsene på straffe dem? Hvilken legitimitet har en slik kollektiv inngripen? Kan den forsvares etisk? Kan moderne militærmakt anvendes for å presse gjennom en kollektiv internasjonal vilje?

Militærmaktens utvikling i vårt århundre

Militærmakt som fenomen har på mange måter vært gjennom et paradigmeskifte etter Berlinmurens fall. På den annen side er det de som hevder at ingenting egentlig er nytt. Utviklingen har bare gitt oss nye muligheter til å planlegge og gjennomføre militære operasjoner mer effektivt. De gamle prinsippene gjelder fortsatt. Sun Tsu, Clausewitz og Liddle Hart er fortsatt like aktuelle. The Fog of War eksisterer også – for ikke å si nettopp – i vår informasjonstidsalder.

Noen militærteoretiske utviklingstrekk

Etter Første verdenskrig har utviklingen gått i retning av manøverkrig som den dominerende militærteoretiske tilnærmingen til krigen. Militærteoretikere som Liddell-Hart, Fuller og Guderian utviklet i mellomkrigsårene teorier om manøverkrig som i stor grad er gyldige i dag. Den teknologiske utviklingen gav muligheter til å omsette teoriene i praksis. På totalstrategisk nivå ble Annen verdenskrig ført som en utmattelseskrig, men på operativt og taktisk nivå hadde de nye ideene fått gjennomslag. Man kunne se konturene av en krigføring som i mindre grad var orientert mot å ta og holde lende, men mer fokuserte på evnen til å manøvrere og utnytte fiendens svakheter. Denne utviklingen har fortsatt i moderne tid.

I etterkrigstiden har avskrekking spilt en sentral rolle i forbindelse med militærmakt. De kjernefysiske våpnenes ødeleggelseskraft har gjort at en i stor grad har fokusert på hvordan en skal forhindre at krigen i det hele tatt bryter ut.

Etter den kalde krigen har man i USA og innenfor NATO med hensyn til doktrine gått fra Flexible Response som også innebar en teoretisk mulighet for førstebruk av atomvåpen, til en tenkning som betrakter dem som weapons of last resort. Bruk av atomvåpen innenfor rammen av den klassiske terrorbalanse framstår med andre ord ikke lenger som like relevant. Denne nedtoningen av terrorbalansen har gjort konvensjonelle styrker mer anvendelige fordi koblingen til en kjernefysisk eskalering ikke lenger er like klar. Dette bidrar i sin tur til at konvensjonelle styrker framstår som et element i opprettholdelsen av internasjonal rett innenfor rammen av et kollektivt sikkerhetssystem. Denne endringene har medført endringer med tanke på militær planlegging. At fleksibel og selektiv bruk av militære styrker framstår som et middel for å oppnå politiske mål innenfor rammen for kollektiv sikkerhet, gjør at en må planlegge for adskillig flere scenarier enn tilfellet var under den kalde krigen. Ulike krisehåndteringskonsept medfører økt behov for utdanning, trening, og øvelser innenor et spekter av operasjoner, fra lavintensitetskonflikter til høyintensitetskonflikter, under varierende geo­gra­fiske og klimatiske forhold. Contingency planning (even­tuali­tets­plan­leg­ging) er i ferd med å bli et sentralt militært begrep innenfor de fleste nasjoner i den vest­lige verden.

Internasjonal krisehåndtering og bruk av militærmakt

Synet på militærmakten har tilsynelatende beveget seg fra tradisjonell krigføring til større vektlegging av krisehåndtering. Under stikkordene multinasjonalitet, fleksibilitet, mobilitet framstår den militærmakten som er i ferd med å utvikle seg i den vestlige verden som skreddersydd for krisehåndtering i forbindelse med konflikter på lavere og middels intensitetsnivå.

NATO definerer krisehåndtering som den prosessen som iverksettes for å opprettholde eller gjenopprette stabiliteten i et konfliktområde. Konflikten kan være uvæpnet eller væpnet. I det siste tilfellet forutsettes det en begrenset militær maktbruk til forskjell fra full krig der militære midler brukes i stor skala for å oppnå politiske mål.⁴

Krisehåndtering vil imidlertid alltid primært være et politisk anliggende. Militære styrker vil kunne settes inn i begrenset eller full skala som et ledd i krisehåndteringsprosessen. Militærmakten brukes da ikke for å nedkjempe en motstander, men for å oppnå grader av adferdsendring. Slik tvangsbruk av militær makt er omstridt,⁵ men gjennom empiriske studier kan det føres argumenter for at den fører fram. Royal Air Force brukte f.eks. luftstyrker for å opprettholde ro og orden i imperiets yttergrenser i 20-30-årene (The Air Control Doctrine). I nyere tid bidro Operation Deliberate Force til å tvinge serberne til forhandlingsbordet i Bosnia.

Skal prosessen føre fram, må det imidlertid være et dynamisk samspill mellom de politiske og de militære beslutningstakerne. Videre må beslutningsnivåene – kommandokjeden om man vil – være rimelig rettlinjet, og prosedyrene tilstrekkelig kjent og øvet. General Vigleik Eide, tidligere formann i NATOs militærkomite, pekte på nødvendigheten av dette i et foredrag han gav på Atlanterhavskomiteens Leangenkollseminar 3. februar 1992:

There is an emphasis here on effective coordination, and on the close political control of selected response measures, including economic and military ones. The crisis handling function will need to be carefully adressed in practical terms if it is to be successfully achieved. Implementing it will require an improvement to existing political-military consultations and decisionmaking mechanisms, together with more reliable methods for evaluating incipient crisis stuations.

Militærteknologisk utvikling

Den teknologiske utviklingen siden Golfkrigen forsterker de trekkene vi har beskrevet med hensyn til bruk av militærmakt i konfliktløsningsøyemed. Det er ikke rom for å gi en detaljert framstilling av denne utviklingen her, men noen tendenser bør nevnes:

• Stealth gjør at en kan trenge gjennom forsvarsverk med redusert risiko for deteksjon og bekjempelse.

• Presisjon reduserer den våpeninnsatsen som er nødvendig for å oppnå effekt og reduserer faren for utilsiktet skade.

• Avstandslevering gjør at mål kan bekjempes og signaler sendes utenfor rekkevidden av forsvarssystemer.

• Ikke-dødelige våpen, direkte beregnet på anvendelse i krisehåndtering der hensikten er å påvirke viljen, ikke nødvendigvis å drepe eller ødelegge.

Samlet framstår militærmakten som et relevant virkemiddel i framtidig konfliktløsing. Begrensningene ligger antagelig mer på det konseptuelle og det mentale planet, og ikke minst de etiske utfordringene som kan utledes av de forholdene vi hittil har beskrevet.

Noen grunnleggende normative forutsetninger

Siden denne artikkelen ikke tar sikte på å drøfte forholdet mellom militærmakt og etikk i sin fulle bredde, men bare har som målsetting å gi et overblikk over de etiske utfordringene som den militære utviklingen medfører, må vi forutsette visse grunnleggende prinsipper med hensyn til forholdet mellom militærmakt og etikk.⁶

For det første forutsetter vi at det er sammenheng mellom militærmakt og etikk. Militærmakt innebærer at en med makt ønsker å påtvinge en annen part sin vilje, eventuelt slå tilbake en annens maktanvendelse. Maktanvendelsen kan variere fra trusler til total krig. Siden etikk dreier seg om normer og retningslinjer for samkvem mellom mennesker,⁷ mener vi at det selvsagt er en sammenheng mellom militærmakt og etikk.

For det andre forutsetter vi at det er en sammenheng mellom militær, politisk og etisk legitimasjon av militærmakten.⁸ Militær maktanvendelse forutsetter en politisk legitimering som igjen forutsetter en etisk legitimering.

For det tredje forutsetter vi – som en følge av de to foregående forutsetningene – at bruk av militær makt ikke i seg selv kan defineres som legitimt eller illegitimt. Slik bruk må drøftes utfra sin sammenheng.⁹

Endringer i militærmaktens legitimitet

Som nevnt ovenfor, krever bruk av militær makt en politisk begrunnelse som igjen krever en etisk begrunnelse. Innenfor den såkalte rettferdig-krig-tra­di­sjo­nen¹⁰ har spørsmålet om autoritet til å anvende makt vært et viktig kriterium.¹¹ Tradisjonelt har en forstått militærmakten som et uttrykk for og en følge av statens suverenitet. Det er statsmakten som har maktsuverenitet i et samfunn og det er nettopp denne maktsuvereniteten som begrunner staten. Bruk av militærmakt er følgelig et aspekt ved politisk suverenitet. Samtidig er slik bruk noe annet enn indre suverenitetshevdelse fordi den anvender andre midler – dvs militære maktmidler – og den retter seg mot en annen suveren stat. Denne forståelsen av militær makt lar seg oppsummere i Clausewitz’ hovedtese: «Krigen er (...) en videreføring av politikken iblandet andre midler.»¹²

Dette tradisjonelle synet er under endring. Færre og færre kriger utkjempes mellom suverene stater. Det kan synes som om vi er tilbake til tiden før «folkekrigens» fremvekst, hvor ulike kriger og konflikter føres på tvers av nasjonale grenselinjer.

Dette medfører fragmentering og kaos. Forbindelseslinjene mellom militærmakten og den politiske legitimiteten blir svært komplisert. Samtidig som den nasjonale suvereniteten relativiseres, kompenseres dette med et økende internasjonalt rettsregime som i stadig større grad tjener som legitimitetsbasis for maktanvendelse – militær og politisk – i internasjonal sammenheng. Det klassiske suverenitetsprinsippet har vært utsatt for adskillig press og blir ikke lenger forstått som et absolutt og hellig prinsipp. Det er blitt et relativt prinsipp både i form og innhold. I form ved at det i stadig sterkere grad avveies mot andre viktige prinsipp som f.eks. menneskerettighetene.¹³ I innhold ved at prinsippet innskrenkes gjennom folkerettslige konvensjoner og avtaler. Suverenitetsprinsippet vil nok fortsatt spille en vesentlig rolle som basis for statsdannelsen, men må i framtiden avveies mot andre viktige prinsipper. I praksis innebærer dette en konflikt mellom to ulike tilnærminger, idealismen og realismen. Utviklingen har utvilsomt ført til større muligheter for en idealistisk posisjon enn hva tilfellet var tidligere.

Endringer i forståelsen av militærmaktens hensikt

Som en følge av endringene med hensyn til militærmaktens legitimitet, har det også skjedd endringer i forståelsen av dens hensikt. Tradisjonelt har militærmakten blitt forstått som et uttrykk for den eksterne suvereniteten. Militærfilosofisk forankres dette i tesen om krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler. Det innebærer at militærmakten blir forstått som et virkemiddel til å bevare suverenitet, eventuelt til å utvide suvereniteten. Det nye militærpolitiske paradigmet utfordrer en slik tradisjonell forståelse. Ut fra dette forstås ikke militærmakten lenger bare som uttrykk for suverenitet, men også som et uttrykk for, og et middel for, verdier. Vi vil påstå at vi er i ferd med å gå fra et forsvar av territorium til et forsvar av verdier.

Vi har tatt suverenitetsprinsippet som en selvfølge. Det har vært et grunnleggende paradigme som ikke bare har vært grunnlaget for statsdannelsen, men også grunnlaget for Forsvaret. Vi har da lett for å glemme at suverenitetsprinsippet også er et resultat av et paradigmeskifte. Historikerne fører det tilbake til fredsslutningen etter 30-årskrigen i Westfalen i 1648. 30-årskrigen brøt ut som en følge av den religiøse og ideologiske delingen av Europa etter reformasjonen. Prinsippet om maktsuverenitet og ikke-intervensjon skulle sikre freden i en verden som bestod av stater med ulik nasjonalitet, religion, ideologi og kultur. Med andre ord: Hensynet til struktur og orden ble gitt forrang framfor spørsmålet om rett og galt.¹⁴ Dette er i ferd med å endres: Spørsmålet om rett og galt, etiske verdier, spiller en stadig større rolle når bruk av militær makt i internasjonal sammenheng skal begrunnes.¹⁵ Fra en side sett er dette en positiv utvikling fordi maktanvendelse etter vårt syn aldri kan finne sted i et verdimessig vakuum. På den andre siden medfører den store komplekse problemstillinger med hensyn til forholdet mellom makt og rett, mellom blandede motiver hvor makt maktpolitikk kan skjules bak en humanitær og etisk fasade,¹⁶ og hvilke verdier som skal ligge til grunn for maktanvendelse i det internasjonale samfunnet.

Innenfor rettferdig-krig-tradisjonen har ‘rettferdig grunn’ – causa iusta – vært et viktig kriterium for anvendelsen av militærmakt. Dette kriteriet kan ta ulike former: (1) selvforsvar og forsvar for allierte; (2) erobre noe som er illegitimt tatt; (3) straffe ondskap.¹⁷ I vår sammenheng er det det tredje punktet som er interessant. Mens de to første kan utledes av et geopolitisk, realismebestemt konsept, har det tredje punktet sterke idealismebestemte føringer. Det gir en teoretisk plattform for verdibasert anvendelse av miliitær makt. Samtidig løser ikke denne innfallsvinkelen de komplekse problemstillingene vi har gjort rede for ovenfor.

Endringer i krigens og maktanvendelsens karakter

Tradisjonelt har en forstått krig og fred som to, i tid og rom, adskilte områder. Den statiske situasjonen under den kalde krigen bidro til å sementere denne virkelighetsoppfatningen. Dette har endret seg. På det formale og strukturelle nivået kan forholdet mellom krig og fred forstås som en linje mellom absolutt krig og absolutt fred. Mellom disse ytterpunktene er det glidende overganger. Også i det tenkte midtsegmentet mellom begrenset fred og begrenset krig har den sikkerhetspolitiske situasjonen åpnet for anvendelse av militærmakt. I amerikansk språkdrakt snakker en ofte om MOOTW – Military Operations Other Than War.¹⁸ Dette fokuset gir seg blant annet utslag i ulike intervensjoner i regi av FN og andre internasjonale organisasjoner og er uttrykk for en ny forståelse av maktanvendelsens karakter både formalt og materielt. En drøfting av disse endringenes karakter er derfor nødvendig og nyttig.

For det første: Tradisjonelt har militærmakten vært det ekstreme uttrykket for suverenitetshevdelsen; det middelet en har grepet til når alle andre midler har slått feil. Det skillet denne forståelsen tenkte seg mellom diplomatiske midler og militærmakt, er ikke lenger like klart. Begrepene går over i hverandre med det resultat at militærmakten beveger seg inn på det tradisjonelt diplomatiske området, og motsatt.¹⁹

For det andre: Ved siden av suverenitetsprinsippet bygger den tradisjonelle oppfatningen av krig og maktanvendelse på den militærfilosofiske arven fra Clausewitz. Det er imidlertid viktig å være klar over at Clausewitz’ paradigme bygger på bestemte forutsetninger som kan hjelpe oss til å forstå den materiale utviklingen av militær maktanvendelse etter den kalde krigens slutt.

I innledningen til Vom Kriege hevder Clausewitz at krig har to årsaker: fiendtlige hensikter og fiendtlige følelser.²⁰ Vi kan forestille oss disse to begrepene på en tenkt linje, der de markerer ytterpunktene.²¹ Fiendtlige hensikter er uttrykk for rasjonalitet, mens følelser er uttrykk for emosjoner og «irrasjonalitet». Clausewitz hevder at forståelsen av krigens karakter henger sammen med graden av sivilisasjon. «Usiviliserte» folk og nasjoner tenderer mot å forstå krigen som fiendtlig følelse, mens de mer «siviliserte» går i retning av fiendtlig hensikt og altså ser krigen som uttrykk for politikk og logikk. Vår tradisjonelle forståelse har vært preget av det siste. Krig og militær maktanvendelse er uttrykk for en fiendtlig hensikt eller rasjonalitet. Den kalde krigens logikk lar seg forstå i lys av dette paradigmet. Fiendene snakket samme språk, hadde samme logikk. Dette har endret seg.

Fire år etter Berlinmurens fall publiserte Samuel Huntington en artikkel i Foreign Affairs som skapte voldsom debatt. Tittelen var formet som et spørsmål: The Clash of Civilizations?. Tre år senere, i 1997, utgav han en bok under samme tittel – denne gangen uten spørsmålstegn – med undertittelen: and the Remaking of World Order.²² Huntingtons tese er at den kalde krigen la lokk på gamle, underliggende konflikter. Når så de gamle paradigmene falt, blusset de gamle konfliktene opp igjen. Den kalde krigen var ideologisk og rasjonelt bestemt, mens de gamle konfliktene var basert på dypereliggende årsaker – kultur, religion og etnisitet. Huntington hevder at det er denne typen konflikter som vil dominere det sikkerhetspolitiske bilde i tiden fremover. Videre, mener han, at de ulike kulturene, eller sivilisasjonene som han kaller dem, vil utvikle sin egenart med økende forskjeller i virkelighetsoppfatning som resultat. Dermed er fundamentet lagt for et nytt og verre sikerhetspolitisk paradigme: Kampen mellom sivilisasjonene. Den vestlige sivilisasjonen med sine ideer om demokrati, menneskeverd og frihet vil kollidere med sivilisasjoner som den islamske, med verdier som autoritet, orden, lojalitet, strengt kjønnsrollemønster osv. Resultatet vil være sivilisasjonskonflikter eller sivilisasjonskriger. Vestens oppgave vil være å befeste sitt kulturelle og sivilisasjonsmessige hegemoni.²³ Har Huntington rett, åpner dette for skremmende og nye perspektiver.

Dette perspektivet problematiserer vår tese om at vi tilsynelatende går fra et forsvar av territorium til et forsvar av verdier. Tesen bygger på den forutsetning at det finnes visse objektive og universelle menneskelige verdier som skal vernes. Huntingtons innfallsvinkel impliserer imidlertid at en på sett og vis er gått fra asken til ilden: Den vestlige verdens intervensjoner forstås som intet mindre enn et korstog for vestlige verdier.

Huntingtons analyse fanger utvilsomt opp flere viktige trekk ved den sikkerhetspolitiske situasjonen, men er allikevel for ensidig. Det er likeledes et langt skritt fra å godta en situasjonsbeskrivelse til å utlede normative prinsipper av den samme utviklingen. Det er utvilsom å finne utviklingstrekk som tenderer mot fiendtlige følelser, men det impliserer ikke nødvendigvis noe i retning av sivilisasjonskrig. Heller ikke behøver humanitære intervensjoner bety det samme som korstog for vestlige ideer. Vi tror at det tross alt finnes noen felles menneskelige verdier på tross av kulturelle, religiøse og samfunnsmessige forskjeller.

Det internasjonale samfunnet – mellom makt og rett

Under den kalde krigen var det grunnleggende sikkerhetspolitiske paradigmet basert på maktbalanse mellom to blokker. Makt ble betraktet som den grunnleggende faktoren i internasjonal politikk og mellomstatlig samkvem. Situasjonen etter den kalde krigen har medført at et annet perspektiv, idealismen, har fått en sterkere posisjon. Dette har gitt seg utslag på flere måter.

For det første: «Intervensjonsinstituttet» har endret karakter. Intervensjon sees først og fremst som et middel for uttrykte humanitære formål.²⁴ Innenfor denne nye intervensjonsforståelsen blir spørsmålet om motiv eller intensjon viktig. En må være oppmerksom på at militære intervensjoner ofte bygger på blandede motiver der hensynet til maktpolitikk og politisk egeninteresse spiller inn ved siden av hensynet til menneskerettighetene. En kan ikke se bort fra at en idealistiske hensyn kan tjene som legitimasjon for god, gammel maktpolitikk og ønsker om innflytelse i andre stater og regioner.

For det andre: Spørsmålet om en internasjonal rettsorden har kommet i fokus, spesielt gjennom opprettelsen av FNs faste krigsforbryterdomstol. Idéhistorisk har tanken om et internasjonalt rettssamfunn røtter tilbake til publisistene på 1700-tallet,²⁵ med filosofer som Kant og Rousseau som fremtredende representanter.²⁶ Deres tanke var at internasjonalt anarki måtte erstattes av en internasjonal rettsorden som i stedet for bare å regulere krigføringen (ius in bello) måtte en skape en rettsorden som umuliggjorde krig (ius contra bellum). Denne tankegangen får sitt institusjonelle uttrykk i opprettelsen av Folkeforbundet i 1919 og konstitusjonelt i Parisdeklarasjonen og Briand-Kellog-pakten fra 1928. Opprettelsen av FN kan forstås som et nyere og mindre pretensiøst uttrykk for den samme tankegangen. Her er FN-pakten og Menneskerettighetserklæringen fra 1948 de grunnleggende dokumentene.

Nürnbergprosessen er en viktig faktor i utviklingen av grunnlaget for en internasjonal rettsorden.²⁷ Domstolen fastsatte et nytt og vidtrekkende prinsipp: Handlinger begått innenfor en suveren stat, på vegne av og etter ordre fra legitime myndigheter, kan bli betraktet som forbrytelser mot menneskeheten. Folkemordet på jødene ble beskrevet som en slik forbrytelse til tross for at de skjedde innenfor en suveren stats grenser og til tross for at slike handlinger ikke var beskrevet i datidens gjeldende folkrettskonvensjoner. Dette innebærer at objektive moralske prinsipper legges til grunn for maktanvendelsen. Med andre ord: Moralske og naturrettslige konsepsjoner gis en selvstendig og avgjørende rolle i forståelsen av det internasjonale samfunnet.²⁸

Samtidig er det langt igjen til det internasjonale samfunnet virkelig framstår som et ordnet rettssamfunn på linje med de nasjonale rettsstater. I sin karakter er det internasjonale rettssamfunnet fragmentarisk. Det er mange viktige og vanskelige prinsipielle spørsmål knyttet til tanken om et overnasjonalt rettssamfunn, som gjør det vanskelig ut fra et moralfilosofisk perspektiv ukritisk å godta en slik tanke. Eksempelvis må viktige verdimessige og moralske spørsmål som forholdet til nasjonalstatenes suverenitet og spørsmålet om demokratisk legitimitet bli grundig drøftet i en slik sammenheng.

Litteratur

Asheim, Ivar (1994): Mer enn normer. Grunnlagsetikk. Oslo.

Barnes, Rudolph C. Jr. (1996): Military Legitimacy – Might and Right in the New Millennium. London/ Portland, OR: Frank Cass.

Clausewitz, Karl von: Vom Kriege. 19. Auflage. Jubiläumsausgabe mit erneut erweiterter historish-kritischer Würdigung von Professor Dr. Werner Hahnweg. Bonn: Ferd. Dümmlers Verlag 1980.

FN-pakten

Hehir, J. Bryan (1994): Intervention: From Theories to Cases. Paper presented as the thirteen annual Morgenthau Memorial Lecture on Ethics and Foreign Policy, New York.

Howard, Michael, George J. Andreopoulos and Mark R. Shulman (eds.) (1980): The Laws of War. Constraints on Warfare in the Western World, Yale University Press, New Haven and London.

Huntington, Samuel P. (1997): The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, Simon & Schuster Ltd, London.

Høiback, Harald (1996): «Clausewitz og det postmoderne», i Norsk Militært Tidsskrift, nr. 11.

Johnson, James Turner (1984): Can Modern War be Just? New Haven and London: Yale University Press.

Johnson, James Turner (1987): The Quest for Peace. Princeton University Press.

Kissinger, Henry (1994): Diplomacy. Simon & Schuster.

Schelling, Thomas (1966): Arms and Influences. Yale University Press.

Stålsett, Sturla (1998): «Fredsetikk etter den kalde krigen», i PACEM 1:1.

Thomas Aquinas: Summa Theologica, First complete American Edition in three Volumes. Literally Translated by Fathers of the English Dominican Province. Benxiger Brothers, Inc. New York.

Walzer, Michael (1992): Just and Unjust Wars. A Moral Argument with Historical Illustrations. 2 ed. (1 ed 1977). Basic Books.

English Summary

«The Military Force towards the 21st Century – the Ethical Challenges»

In this article Colonel Knutsen and Major Lunde at The Royal Norwegian Air Force Academy discuss the new international framework for the use of Military Force and the ethical challenges facing the Military Force at the doorstep of a new Century.

Military Force is struggling to find a new raison d’être between the old realistic view of the Nation State and the more idealistic perspective on Collective Security. How will Military Force be legitimised in future conflicts? Is it possible to transform Military Force into an instrument for the collective political determination? If so, how will this affect traditional ethical thinking on the use of military means?

This article discusses these questions through a description of the global political developments in the 90’s and how the Military force has adapted to these developments. Then the article discusses the moral-philosophical foundation for the use of Military force and what ethical challenges that can be derived from this foundation in lieu of the current transformation of the framework for the use of such force.

The authors assert that the traditional paradigm of realism and a paradigm of idealism create a synthesis toward a system of collective security. This positive evolution involves also difficult ethical questions regarding the national sovereignty, democratic legitimacy and the normative framework for an order of collective security.

Oberst Tom H. Knutsen. Skyåsveien 19b, 7015 Trondheim. F. 1956. Sjef Luftkrigsskolen. Tidligere stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og hovedlærer i Strategi ved Luftforsvarets stabsskole.

Major Nils Terje Lunde, Brøsetveien 127, 7046 Trondheim. Luftkrigsskoleprest. Se ellers omtale i PACEM 1:1 (1998), s. 116.