Massakre og moral

(U)partiskhet og militær (av)makt i Srebrenica?

Av Henrik Thune og orlogskaptein Vegard V. Hansen¹

Bartolomeusnatten, Nanking, My Lai, Auswitch og «the killing fields» – byen Srebrenica i det østlige hjørnet av Bosnia-Hercegovina er blitt nok en referanse i bestialitetens historie. Forskjellen er imidlertid den at massakren i «den sikre-sonen» Srebrenica sommeren 1995 skjedde, i fysisk og politisk forstand, rett foran øynene på det internasjonale samfunnet.² Beretningen om Srebrenica handler om internasjonal handlingslammelse. Men ikke bare om dét. Det som gjør Srebrenica til en særlig beklemmende beretning fra 1990-tallets fredsoperasjoner, er hvordan det ble handlet. Sagt på en annen måte: Det internasjonale samfunnets politiske (og moralske) disposisjoner og overveielser, medvirket til at «Srebrenica» er navnet på den største enkeltmassakren på europeisk jord siden annen verdenskrig.

Denne artikkelen er imidlertid ikke en øvelse i å moralisere i lys av etterpåklokskap. Den er heller ikke et forsøk på å oppsummere eller analysere selve det konkrete hendelsesforløpet i Srebrenica våren og sommeren 1995.³ Til erstatning for etterpåklokskap, og i stedet for en analyse av de faktiske begivenhetene, skal vi forsøke å belyse tre spørsmål som alle var nært forbundet med den rollen det internasjonale samfunnet spilte i forbindelse med Srebrenica. Vi skal begynne med det spørsmålet som, kanskje mer enn noen annet, ble aktualisert av hendelsene i Srebrenica, og som har vært utgangspunktet for mye av den kritikken som er blitt rettet mot den rollen det internasjonale samfunnet spillte (og ikke spillte) i krigen i Bosnia. Hvordan skal man fordele skyld, eller bør det internasjonale samfunnet i det hele tatt fordele skyld og definere overgriper i de konfliktene det gripes inn i? I forlengelsen av dette spør vi: Hva er forskjellen mellom FN som en nøytral og FN som en upartisk aktør og fredsskaper? Vi stiller spørsmålet fordi vi tror at FNs og deler av det internasjonale samfunnets behandling av Srebrenica-problematikken hadde noe å gjøre med at forskjellen mellom nøytralitet og upartiskhet ikke var klart formulert. Og til slutt: Selv om vi muligens kan enes om prinsipper for når og hvorfor det internasjonale samfunnet bør ta stilling med hensyn til ulike parters framferd i en konflikt, har vi ennå ikke løst problemet om når det i praksis skal handles. Ofte vil en massakre først framstå som hva den er, etter at den er i gang, og etter at massakren ikke lengre kan forhindres. Derfor (i paradoksets navn): Er det mulig å «oppdage» en massakre før den er i gang?

Om skyld og stillingtaken

I en bok om rettsoppgjøret i forbindelsen med krigen i det tidligere Jugoslavia, skriver Agrell & Alcalas (1997:283) at konvensjonen om folkemord sier «…att folkmord är […] ett brot som alla stater är skyldiga att förhindra, också när någon internationell konflikt inte har uppstått. Det finns alltså en plikt att handla mot folkmördare. Gör en regering inte så blir den själv skyldig».⁴ La oss derfor begynne med to forutsetninger: Vi kan enes med Agrell og Alcalas i at folkemord gjør internasjonal inngripen til et moralsk imperativ. Vi er også enige om at det som skjedde i Srebrenica sommeren 1995 var en massakre, som derfor (om mulig) burde ha vært forhindret av det internasjonale samfunnet. En slik «dobbelt» enighet er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne felle noen entydig dom over den rollen det internasjonale samfunnet spilte eller burde ha spilt i tilfellet Srebrenica. For nettopp på grunn av uenighet om partenes skyld og eventuelle uskyld, er det ikke umiddelbart klart på hvilken måte det internasjonale samfunnets handlingslammelse var en moralsk fallitterklæring.

Fra krig til massakre

For å belyse dette spørsmålet skal vi i de følgende avsnittene lytte til to debattanter.⁵ Den ene er Arne Johan Vetlesen. Han er filosof og mener det kan formuleres en klar etikk for hvordan det internasjonale samfunnet burde ha håndtert situasjonen i Srebrenica, og i tilsvarende framtidige situasjoner. Den andre debattanten heter Bo Pellnäs. Han er tidligere yrkesmilitær, har gitt ut en rekke bøker om krigen i det tidligere Jugoslavia og var rådgiver for ICFY.

Pellnäs er ikke uenig med Vetlesen i at hendelsene i Srebrenica reiser en rekke prinsipielle spørsmål. Han mener allikevel at moralens entydige idealer ikke umiddelbart lar seg overføre på den konkrete virkeligheten. Den «ideale fordring» må konfronteres med, og til en viss grad underkastes, de politiske realiteter. Og innenfor det Pellnäs betrakter som «realitetene» i Bosnia, fantes det lite rom for å ta absolutt stilling – skille mellom skyldig og uskyldig, mellom overgriper og offer.

Vetlesen velger et ganske annet utgangspunkt for sitt resonnement. Han mener at vi er nødt til å operere med en klar distinksjon mellom massakre/folkemord og krig. Krig foregår mellom to væpnede og likeverdige parter. Krig er en kamp på liv og død mellom mennesker i egenskap av å være soldater. Folkemord er derimot «…vold rettet mot individer, ikke i deres egenskap av individer, men som medlemmer av en nasjonal [eller etnisk, rasemessig, religiøs] gruppe» (Vetlesen 1997:75).

Den klareste og mest omstendelige begrunnelse for et slikt syn er Thomas Nagels klassiske artikkel «War and Massacre» fra 1972. I artikkelen setter Nagel seg fore å gi en etisk begrunnelse for hvorfor sivilbefolkningen alltid skal ha absolutt immunitet i en krigssituasjon. Nagel gjør dette ved å formulere følgende prinsipp: «Hva enn man gjør med overlegg mot et annet menneske, så må dette være rettet mot dette menneske som et subjekt». Hva menes med dette? Nagel fortsetter på følgende måte: «Hostile treatment of any person must be justified in terms of something about that person which makes the treatment appropriate. [Thus extremely] hostile behaviour towards another is compatible with treating him as a person» (Nagel 1985: 64). Det at vi aksepterer drap av soldater, mens vi samtidig ønsker å avvise drap av sivile som forkastelig, har å gjøre med at strid mellom soldater ikke utelukker at de kjempende behandler hverandre som mennesker, mens angrep på sivile er umenneskelig. Nagel innrømmer at dette kan fortone seg absurd. For hvordan kan man overhodet mene at det å skyte eller kaste en håndgranat på en soldat, er å behandle denne soldaten som et menneske? Jo, hevder Nagel, fordi angrepet på soldaten er rettet direkte mot en annen som selv både vil og kan handle på den samme måten som du selv gjør. Relasjonene mellom soldater er direkte, horisontale og gjensidige.

Det samme gjelder ikke for soldatens forhold til sivilbefolkningen. For eksempel kunne man tenke seg at en soldat enten søker å redusere trusselen fra en fiende eller å bekjempe fienden ved å angripe fiendens familie eller andre som gir soldatene føde og husly. Dette vil være en massakre. Sivilbefolkningen utgjør ingen direkte trussel mot soldaten. Ved å angripe dem angripes et mål som soldaten står i et vertikalt og indirekte forhold til. Soldaten gjør seg dermed skyldig i mord og ikke krigføring (ibid.68). Det at soldaten eventuelt handler under kommando, kan ikke være noen unnskyldning for dette, mener Nagel.⁶

I Vetlesens kritiske analyse av det internasjonale samfunnets holdning til Srebrenica og krigen i Bosnia forøvrig er spørsmålet imidlertid ikke bare hvem som ble angrepet. Spørsmålet er også hva som var målsettingen med partenes krigføring. Vetlesen mener at selve målsettingen for serbernes krigføring var en absolutt negasjon av ideen om menneskets iboende verdighet som ligger til grunn for menneskerettighetene. Liksom Nagel etablerer en begrunnelse for hvorfor det er etisk uakseptabelt å ikke skille mellom soldater og sivile, hevder Vetlesen at serberne helt utillatelig erklærte utryddelsen av en hel sivilbefolkning som en hovedmålsetting for sin krigføring. Folkemordet var en programmatisk og bevisst del av serbernes strategi, og Srebrenica var en del av denne:

De tvang en heterogen gruppe mennesker, bestående av troende muslimer, såvel som religiøst indifferente, såvel som ateister, inn i et konstrukt av en kunstig homogen gruppe: «muslimer innen Bosnia-Hercegovina»(Vetlesen 1997:77).

Ved å konstruere gruppen «muslimer» og ved å (re)presentere disse som den historiske motstanderen, etableres det en «fiende» som ikke tas «...av dage for noe individuelt i betydningen: noe personen qua individ har ment, gjort eller tenkt» (ibid.81). Muslimene angripes som etterkommere av dem som – innenfor den serbisk-nasjonalistiske mytologien – er raseforrædere og Kristus-mordere. Disse fikk nå som fortjent. For i tråd med den samme mytologien er det «muslimene» som er den opphavlige aggressoren. De er direkte medskyldige i de slavisk-kristne serbernes lidelseshistorie som startet i 1389, da den serbiske hæren led nederlag mot den tyrkisk-ottomanske sultanen (ibid.80-1). Heri finner Vetlesen ondskapen i Bosnia. Det er en konkret og ikke en abstrakt form for ondskap – en ondskap hvor massakre inngikk som en del av en militær og politisk strategi.

Ondskapen har en erklært hensikt: å fjerne noe ondartet, truende, livsuverdig for slik å beskytte noe godartet og verdifullt […] «Det onde er ikke den rene aggresjon som sådan, men en aggresjon gjerningsmannen føler seg berettiget til. Det onde blir det gode på vrangen» (Vetlesen 1997:86).

Det er bl.a. på denne bakgrunnen at Vetlesen gjør seg til talsmann for at det internasjonale samfunnet hadde en plikt til å ta parti. «Det moralske synet på folkemord må være like absolutt som folkemord er absolutt i sin intensjon og målgruppe. Det må være et samsvar» (ibid.73). Det internasjonale samfunnet burde ha forholdt seg til krigen i Bosnia som et folkemord, til Srebrenica som et konkret utslag av en bevisst politikk, og latt dette være bestemmende for handlingsvalgene. «Tilfellet Srebrenica» ble imidlertid tilslørt ved at konflikten ble presentert som en krig mellom to likeverdige parter:

Vi som lever i det frie Vesten har siden våren 1992 fått høre at i krigen i Bosnia er skylden jevnt fordelt mellom alle parter. Om vi aksepterer synspunktet, får det følger for vår forståelse av hva slags ondskap som her har utspilt seg. Synspunktet er imidlertid, slik jeg ser det, dobbelt feilaktig. Det som skjedde i Bosnia fra 1992 til 1995 var ikke krig; det var folkemord. […] «Krig» defineres i internasjonal rett som «a conflict between armed adversaries». Folkemordet som fant sted i Bosnia har en helt annen karakter enn krig i denne forstand. For det andre er det dypt villedende å implisere at skyld, roughly, er jevnt fordelt mellom partene. Ja, det er til og med misvisende å tale om «parter». Begge talemåtene tildekker det faktum at folkemordet som fant sted hadde én hovedaggressor (ekstreme, etnoreligiøse serbiske nasjonalister; «serbister») og et hovedoffer (sivile bosniske muslimer) (Vetlesen).

Dersom man er enig i grunntanken hos Nagel, og også kan slutte seg til den beskrivelsen Vetlesen gir av konflikten i Bosnia, synes det relativt uproblematisk å omtale det internasjonale samfunnets handlemåte mht. Srebrenica sommeren 1995 som en moralsk fallitterklæring.

Bo Pellnäs er imidlertid skeptisk. Han mener at Vetlesen legger den moralske listen for høyt. Den faktiske og den teoretiske verden er uforenlige i den forstand at man i den virkelige verden ikke har å gjøre med det absolutt gode versus det absolutt onde. Det finnes ikke noe entydig svar på skyldspørsmålet. Og han fortsetter:

Filosofers engasjement er svært viktig fordi det legger press på politikerne. Men å håndtere det onde og det gode i den politiske virkeligheten er vanskelig – man må skille mellom de politiske lederne og sivilbefolkningen. Vi må av og til foreta valg som innebærer et onde, selv om det kanskje er det minste onde. Det er helt unødvendig å komplisere dette.⁷

Forhistoriens moralske (ir)relevans

Pellnäs’ innvendig er ikke rettet mot det Vetlesen hevder er folkemordets/massakrens etiske implikasjoner. De to debattantene er heller ikke uenige i at det var sivilbefolkningen som var ofrene, og at de skyldige derfor primært må søkes blant den politiske og militære ledelsen. Det de derimot ikke er enige om, er hvorvidt konflikten i Bosnia kan beskrives som en konflikt mellom skyldige og uskyldige, hvor det internasjonale samfunnet burde ha tatt klar stilling til fordel for den ene parten. Hvor langt skal man i såfall gripe tilbake i historien for å identifisere hvem som er overgriper og hvem som er offer?

Problemet er dette: Dersom man enes om at det er en moralsk plikt å forhindre og å stanse folkemord, står man i all vesentlig grad overfor et definisjonsspørsmål. Er dette et folkemord, eller er det ikke? Dette spørsmålet er imidlertid ikke så enkelt å avklare som det kan synes. Svaret vil avhenge av hvordan enkelthendelser avgrenses mht. fortiden – hvorvidt man forholder seg til et folkemord som en enkelt hendelse, eller plasserer det i en historisk sammenheng.

Pellnäs gjør et poeng av dette. Han mener at det ikke er mulig å vurdere skyldspørsmålet uten å drøfte hvordan både serbere og muslimer historisk sett, og i ulike perioder, har vekslet mellom å være både offer og aggressor. Pellnäs er derfor kritisk til å begynne «beretningen om Srebrenica» med den serbiske propagandaoffensiven og den nasjonale mytologiseringen fra slutten av 1980-tallet.

Det spørsmålet Pellnäs reiser, er ikke spesielt for Bosnia. Da tutsiene hevnet folkemordet i Rwanda ved å angripe hutuer i sivile flyktningleire i 1995, stod man overfor et liknende problem: Hvem er skyldige dersom det over tid har foregått gjentatte overgrep fra begge parters side? Hvilken etisk relevans har fortidens urettferdighet?

I utgangspunktet kan det kanskje synes rimelig å mene at når overgrepene er omtrent jevnt fordelt mellom to parter, bør det internasjonale samfunnet unngå å ta direkte stilling. En slik innstilling til spørsmålet om skyld har imidlertid noen svært lite attraktive implikasjoner. En av disse er at enkelthandlinger på denne måten relativiseres ved at en anvender historien som bakteppe. Dersom vi hver eneste gang vi står overfor et angrep på en sivilbefolkning, begynner med å summere godt og ondt ved å ta for oss, slik tilfellet er i Bosnia, en over 600 år lang forhistorie, vil vi berøve oss selv muligheten til over hodet å ta stilling. På denne måten underkaster vi oss også historieskrivingens tilfeldigheter og politiske slagsider. Produktet vil være en form for «historisk relativisering» av skyld og dermed pulveriseres mye av den moralske beveggrunnen for å handle.

Det synes derfor som om det er nødvendig å sette punktum for historien. Det internasjonale samfunnet må forholde seg til de humanitære konsekvensene av enkelthendelser, og ikke bruke forhistorien til å utligne dagens overgrep i lys av tidligere overgrep.

Man kan sette seg inn i forhistorien og ha det som et bakteppe. Men dette har kun informasjonsverdi for å forstå deres selvforståelse samt å forklare noe historisk som kan bety noe psykologisk i dag. I forhold til moral og den moralske vurderingen av en situasjon er det derimot ikke hensiktsmessig. Den etiske evalueringen kan ikke baseres på myter og lange historiske beretninger […] For hva er den moralske relevans av å henvise til andres ugjerninger overfor egen gruppe? Jeg ser ikke det, annet enn for å skjønne partenes tanker. Så hvor kommer vi ved å inkludere dette i den moralske vurderingen? I forhold til folkemord er den moralske stillingtaken ukomplisert og kan ikke kobles til historien.⁸

Vetlesen mener at historiseringen av skyldspørsmålet ville ha umuliggjort forhandlingene mellom partene, og samtidig vært en legitimering av serbernes egen begrunnelse for sine handlinger. Følgelig var det riktig av Richard Holbrooke å meddele partene, slik han gjorde under et av forhandlingsmøtene i 1995, at «de som nevner ordet «historie» kan forlate rommet».

Pellnäs er ikke uenig i dette. Likevel mener han at en fullstendig neglisjering av fortiden vil resultere i et for enkelt og – i politisk forstand – lite formålstjenlig bilde av situasjonen. For selv ikke når man utelukker fortiden, kan partene behandles som «de skyldige» versus «de uskyldige». Ingen kan eller bør frikjennes for all skyld. Også de muslimske politiske lederne stod ansvarlig for tap av sivile. «I Bosnia var det regelen heller enn unntaket at granatkasterne ble stilt opp utenfor sykehuset», innvender Pellnäs.

Med denne formuleringen påkaller Pellnäs et stadig gjentatt ankepunkt mot muslimenes opptreden i forbindelse med Srebrenica, nemlig at de muslimske soldatene som ennå var igjen i byen rett før den serbiske offensiven, flyktet ut. Oberst Hagrup Haukeland, som selv var Commander Sector North-East (UNPROFOR) i den aktuelle perioden, mener at de muslimske soldatene under kommandant Naser Orif hadde et helt klart ansvar for å forsvare byen. I vurderingen av hvem som var skyldige i massakren i Srebrenica kan derfor de muslimske lederne som kommanderte soldatene ut av byen, ikke frikjennes (Kadhammar 1996).

Vetlesen er nok en gang uenig:

Det er riktig at ca 4000 soldater flyktet fra Srebrenica for å redde seg selv. Men hensikten med de seks «sikre sonene» var jo at FN skulle garantere for fred og sikkerhet – hvilken betydning kan man da legge på at muslimene ikke forsøkte å slå tilbake det FN hadde sagt at de skulle ta seg av? Det er ikke hos de muslimske soldatene at ansvaret ligger for at det som ble erklært som «sikre soner» ble åstedet for de verste massakre siden 1945. Det er en tendens [i debatten om de «sikre soner»] til at ansvaret pulveriseres i kompleksiteten og mangfoldet av aktører.⁹

Pellnäs tar ikke direkte stilling til dette spørsmålet. Hans generelle poeng er imidlertid at det må skilles mellom den moralske analysen, på den ene siden, og hva som var politisk mulig, på den andre. Slik sett må «tilfellet Srebrenica» behandles like mye som et praktisk politisk problem med utgangspunkt i det mulige, som et politisk filosofisk problem. Ikke desto mindre er han enig i at Sikkerhetsrådets medlemsstater hadde et ikke ubetydelig ansvar for at beretningen om Srebrenica ble «…en vittnesbörd om mänskligt lidande och […] en orgie av våld och död (Pellnäs 1998)»:

«Slutligen – det torde för de flesta bedömare stå klart att säkerhetsrådet har en stor del i skulden till at det gick som det gick. Oförmågan att välja mellan om man ville föra krig eller vara opartisk leder till att UNPROFOR ges ett orealistiskt mandat. Inte minst om man ser till oviljan att betala räkningen för de politiske ambitioner som resolutionerna uttrycker. Ett stycke politisk teater där utrikesministrarna lovar långt mer än finansministrarna är beredda att betala» (Pellnäs 1998).

Avvæpning og ansvar i Srebrenica

I Srebrenica brøt det internasjonale samfunnet det løftet som ble gitt da de «sikre sonene» ble formelt etablert. Sommeren 1995 fantes det hverken tilstrekkelige styrker omkring Srebrenica eller politisk vilje til å etterleve general Philippe Morillons erklæring fra våren 1993: «Jeg forsvarer Srebrenica».

Det som i ettertid gjør dette særlig beklemmende, er at avtalen om å opprette den «sikre sonen» innebar en ensidig avmilitarisering av Srebrenica. Følgelig ville en eventuell manglende evne og vilje til å forsvare byen bety noe langt mer enn et løftebrudd. Gjennom avtalen om demilitarisering hadde Sikkerhetsrådet gjort sivilbefolkningen mer forsvarsløs enn hva den ellers ville ha vært. På denne måten illustrerer tilfellet Srebrenica et paradoks, nemlig at det å gjøre noe kan være vesentlig verre enn ikke å gjøre noe som helst.

Vi synes med andre ord å stå overfor følgende problem: Opinionens og ikke minst medias krav om at det internasjonale samfunnet av stater, må foreta seg noe, medfører at politikere foretar seg noe som i øyeblikkets tidshorisont framstår som et tilsvar på det presset de utsettes for. Problemet er at tiltalende og umiddelbare tilsvar ofte etablerer moralsk forpliktelse. Dersom det internasjonale samfunnet for eksempel står som initiativtaker til en forhandlingsløsning mellom parter i en borgerkrig som innebærer avvæpning av en av partene, har man påtatt seg et betydelig moralsk ansvar for den avvæpnede partens sikkerhet. At Srebrenica likevel ikke ble fullstendig demilitarisert, er i denne forbindelsen uten moralsk relevans. Det relevante er det programmatiske – det internasjonale samfunnets erkjennelse av en moralsk plikt til å trygge individer mot at krigføringen i Bosnia resulterte i et Srebrenica hvor «...more lives were put in jeopardy for the sake of short-term solutions» (tidligere generalsekretær Butros Boutros-Ghali).

Dette illustrerer noe av problemet med en ensidig eller skjev avvæpning av stridende parter. Avvæpning innebærer at evnen til selvforsvar svekkes. Befolkningens sikkerhet gjøres til en funksjon av de internasjonale styrkenes vilje og evne til å verne den mot angrep fra andre væpnede grupper.

En avvæpning må derfor alltid følges opp av langsiktige tiltak og strategier for å trygge en gruppe eller et territorielt område. Hva dette innebærer i praksis, vil avhenge av hva slags konfliktsituasjon man står overfor. Omkring Srebrenica dreide det seg om tilstrekkelige kapabiliteter for å stoppe et eventuelt serbisk angrep – i det minste så lenge Srebrenica hadde formell status som en demilitarisert sone – og vilje til å bruke disse. Når det gjelder konflikter i statdannelser hvor det overhodet ikke finnes noen form for suveren myndighet eller politiske institusjoner («sammenfalne statsdannelser»), må en eventuell avvæpning følges opp av langsiktige politiske og sosio-økonomiske tiltak for å sikre en grad av lov og orden etter at troppene trekkes ut av området. Forsøket på å demilitarisere den italienske sonen i Somalia i 1993-94 (UNOSOM II) er ett av flere eksempler som på 1990-tallet har aktualisert denne problematikken. I den grad det ikke fantes planer for hvordan de avvæpnedes sikkerhet skulle ivaretas vis-á-vis andre grupperinger, gjorde FN seg til en aktør med direkte ansvar for eventuelle framtidige angrep mot sivilbefolkningen.

Nøytralitet eller upartiskhet i Srebrenica

Et av hovedankepunktene mot FNs handlemåte i Bosnia generelt, og Srebrenica spesielt, var motviljen mot å peke ut én part som den skyldige. Kritikken er rettet mot en form for politisk tenkning der det settes likhetstegn mellom «upartiskhet» og «avvisning av enhver stillingtaken». Alternativet er – slik den «franske doktrinen» for fredsbevaring legger til grunn – at partene bedømmes avhengig av hvorvidt de etterkommer det FN-mandatet som ligger til grunn for fredsoperasjonen.

The French key word for this attitude is ‘active impartiality’, where impartiality refers to the binding and universal character of any Security Council mandate, while ‘active’ is the codeword for the use of force in order to defend the content of the mandate: ‘To be able to treat the parties equally and in the same manner […] according to the way they respect the mandate themselves (Knudsen 1997:31).

Både i forbindelse med UNOSOM II (Somalia) og UNPROFOR ble det reist spørsmål om hva upartiskhet skal bety og hva dette innebærer for hvordan FN bør forholde seg til ulike parter. Erfaringen er tvetydig: I forbindelse med Bosnia ble FN kritisert for ikke å ha gjort det de ble kritisert for å ha gjort i Somalia, nemlig å ta stilling mot en av partene (les: general Mahamed Farah Aydiid). Denne kritikken av FN er imidlertid ikke så selvmotsigende som den kan synes. I Somalia ble FN trukket inn som part i konflikten, og mistet dermed i realiteten muligheten for å medvirke til en nasjonal forsoning, slik Sikkerhetsrådets mandat forutsatte. I forbindelse med Srebrenica var det omvendt. Der forbrøt det internasjonale samfunnet seg mot det mandatet som etablerte de «sikre sonene» ved i praksis å forholde seg relativt strengt til en betingelsesløs upartiskhet. Denne tosidige kritikken av FN understreker noe vesentlig, nemlig at upartiskhet ikke innebærer det samme som ubetinget nøytralitet. Upartiskhet må alltid ha et referansepunkt for ikke å gli over i det likegyldige.

I boken Justice as Impartiality (1995) framstiller Brian Barry en posisjon som tar hensyn til begge disse forholdene, og som meget vel kan benyttes som et rammeverk for doktrinen om FNs upartiskhet. Barry tar utgangspunkt i følgende problem: Dersom det settes likhetstegn mellom upartiskhet og nøytralitet (det å forholde seg (uten betingelser) likt overfor to parter), kan vi ikke ta stilling mot en gruppe som forbryter seg mot grunnleggende menneskerettigheter. På den andre siden vil en fullstendig tilbakevisning av prinsippet om upartiskhet frata oss muligheten til på noen som helst måte å heve oss over gruppeinteresser og makt (Barry 1995:11). Dette tilsvarer det dilemmaet som også det internasjonale samfunnet står overfor i forbindelse med FN som tredjepart og fredsskaper.

Den løsningen Barry gir på problemet er omfattende, men kan gis følgende kortform: Det å hevde at alle mennesker, grupper av mennesker eller parter i en konflikt bør behandles likt, uavhengig av hvem de er og hva de gjør, kan ikke la seg forsvare ved å henvise til upartiskhet som et rettferdighetsideal. Når noen hevder noe annet, er dette fordi de ikke skiller mellom førsteordens og andreordens upartiskhet. Førsteordens upartiskhet dreier seg ganske enkelt om at når en part behandles på én måte, må den andre parten behandles på tilsvarende måte. Som et rettferdighetsideal mener Barry at dette er uholdbart. Å være upartisk dreier seg om å være upartisk i en andreordens forstand. Det vil si å forholde seg til to eller flere parter i henhold til visse moralske prinsipper og regler. I det internasjonale samfunnet kan grunnleggende menneskerettigheter (nedfelt i Menneskerettighetserklæringen av 1948) og krigens folkerett (uttrykt i Genève-konvensjonene av 1949 og Tilleggsprotokollene av 1977) tillegges en slik status.

Kravet til FN som upartisk må følgelig være knyttet til en andreordens upartiskhet. Dette vil si at FN ikke bør betrakte nøytralitet som upartiskhet, men snarere forholde seg til partene med henblikk på deres krigføring (krigens folkerett) og hvorvidt de etterlever grunnleggende menneskerettigheter.

Om etterpåklokskap og «føre var»

Folkemord er et brudd på folkeretten. Vi har en plikt til å handle mot folkemord, også når dette innebærer at det er nødvendig å tilsidesette FN-charterets «ikke-innblandingsprinsipp». I Srebrenica skjedde det et folkemord, og det internasjonale samfunnet gjorde seg dobbelt skyldig ved ikke å etterleve løftet om at Srebrenica var en «sikker sone».

I lys av en slik oppsummering var «tilfellet Srebrenica» en moralsk fallitterklæring. Hvordan kunne det internasjonale samfunnet likevel unngå å erkjenne situasjonen og, senere, la være å handle? Var problemet at man ikke visste hva som var i ferd med å skje? Hva burde i såfall det internasjonale samfunnet av stater ha lært om hvordan man kan være føre var?

Etterpåklokskap kan også være en form for klokskap. Men det er en forsinket form for klokskap. Og nettopp dette at massakre først framstår som massakre etter at de er i gang, og oftest bare lar seg bedømme som hva de er etter at de er over, bør få de fleste til å forholde seg relativt pessimistisk mht. det internasjonale samfunnets evne til å hindre nye tilfeller à la Srebrenica. Først i ettertid blir ansvar fordelt. Først i ettertid straffeforfølges de skyldige i et tribunal i Haag eller Arusha. Dette kan virke preventivt mht. framtidige konflikter, men det endrer ikke fortiden. Spørsmålet vi står overfor er derfor, paradoksalt nok: Hvordan «oppdager» man en massakre før den har begynt?

Serbiske troppeforflytninger, og uttalte målsetninger samt rapporter fra de nederlandske FN-soldatene i og omkring Srebrenica, signaliserte på et tidlig tidspunkt at serberne var i fred med å angripe byen (Haukeland 1998). Men det var likevel langt fra klart at et eventuelt serbisk angrep ville få de humanitære konsekvensene det fikk. Eller var det dèt? Var det noe ved konfliktens dynamikk som burde ha blitt forstått, som et forvarsel om det som var i ferd med å skje, og som dermed kan fortelle oss noe om hva man i framtiden bør være seg bevisst for å kunne ha en berettiget mistanke om hva som er i ferd med å skje, før massakren er en kjensgjerning? Både i Pellnäs’ og Vetlesens beretninger om Srebrenica er det forhold som peker i denne retningen. Spissformulert kan det sies på følgende måte: Man må være seg bevisst det folkemordet som går forut for folkemordet. Poenget er, slik Espen Barth Eide (1997:57-65) har framhevet, at vi kan avgrense i det minste to nivåer i forbindelse med nasjonale og etniske konflikter. Det dreier seg om henholdsvis «a war of words» (emosjonalisering av politikken, gruppekonstituering og en igangsetting av krigen i det politiske og retoriske språket), og «a war of bodies» (den fysiske krigen).

«The war of words» er preget av propagandaen og den nasjonale mytologiseringen som gjør de etniske skillelinjene politisk relevante. Dette vil ofte skje ved at en gruppe identifiseres og etableres mht. visse ideologiske, religiøse, økonomiske eller historiske merkelapper, som gis innhold i opposisjon til en fiendtlig framstilling av andre grupper. Et slikt politisk prosjekt har en klar utopisk valør (Berlin 1991:ch. 1). Vi har å gjøre med en form for politisk tenkning som med utgangspunkt i en etno-nasjonalistisk klangbunn uttrykker at det er mulig og nødvendig å etablere en virkelighet uten motsetninger og med full harmoni – det etnisk rene territoriet eller det endelige homogene fellesskapet. Legitimeringen av denne krigens nødvendighet og rettferdighet etableres i det politiske språket, i de historiske referansene og med henvisninger til, slik det eksempelvis utartet i det tidligere Jugoslavia på slutten av 80-tallet, «…at bare oppnåelsen av ‘territorial enhet’ for alle (nå spredte) serbere i form av en enhetlig nasjonalstat ville sikre deres overlevelse» (Vetlesen 1998:83). I Vetlesens øyne var «folkemordet» som ideologisk program og politisk prosjekt, allerede i gang på begynnelsen av 1990-tallet. Han peker blant annet på hvordan et memorandum underskrevet av 200 serbiske intellektuelle og Ram-planen (senere Brana-planen) fra august 1991 eksplisitt dokumenterer folkemordets planlagte karakter (ibid:83-5).

Det er usikkert hvor mye generell innsikt man bør trekke ut av dette. Men en ting synes i det minste klart. Det er nødvendig å monitorere denne typen konflikter på en ganske annen måte enn det som til nå har vært vanlig. Det er nødvendig å dokumentere det «genocidale» ved en konflikt før massakrer kan dokumenteres i massegraver. Satellittbilder, observasjon av troppeforflytninger o.l. er ikke tilstrekkelig for å varsle om at vi har å gjøre med en type konflikt som med en viss grad av sannsynlighet vil innebære massakre og angrep på sivile. Satellittbilder og rapporter om angrep mot sivile gir ofte ikke varsler før varslene er for sene. For å unngå at etterpåklokskapen blir en gjentatt synsvinkel, er det nødvendig å supplere den militære og sikkerhetspolitiske monitoreringen med en «politisk diagnostikk». Konflikter må analyseres med utgangspunkt i den form for politisk legitimering og etablering av motsetninger som har gått forut for selve krigføringen. Helt konkret betyr dette at FN og det internasjonale samfunnet bør vurdere å utruste et permanent observatørkorps som har kapasitet til å bedrive en hurtig og nærgående «politisk diagnostikk» i ulike konfliktområder. Målsetningen bør være å avdekke tendenser og symptomatiske trekk ved de konfliktene som har utviklet seg i retning av folkemord. I så fall har man en mulig informasjonskilde som i mindre grad enn media er befengt med motstående parteres mediemanipuleringer, og noe mer nøytral og tilgjengelig enn nasjonale etterretningstjenester.¹⁰

Avslutning

Lærer man noe av de hendelsene man gjennomlever?¹¹ Dersom «hendelsen» er Srebrenica, og «man» er det internasjonale samfunnet, er svaret ja, man har lært noe av hendelsene i Srebrenica. Hvorvidt og eventuelt hvilken innvirkning denne lærdommen vil ha på framtidig handling er selvsagt et ganske annet spørsmål. Læring dreier seg ikke bare om hva man lærer, men også om hvordan lærdommen nedfeller seg i framtidig handling. Dersom 90-tallets kollektive humanitære intervensjoner betraktes i sammenheng, er det ingen grunn til å være for optimistisk. I noen grad synes det internasjonale samfunnets læringsprosess å være dialektisk. På flere punkter ble f.eks. operasjonen i Bosnia en negasjon av de ting som gikk galt i Somalia.

Det finnes selvsagt en god del problemer og dilemmaer som vil være symptomatiske for de fleste humanitære militæroperasjoner. Likevel er det eneste man helt sikkert vet at neste konflikt vil være forskjellig fra den forrige. Det at «safe havens/sikre-soner» langt fra huskes som en positiv erfaring fra Bosnia, betyr ikke at etablering av soner hvis sikkerhet garanteres av det internasjonale samfunnet, ikke vil være en fornuftig politikk i framtidige konfliktsituasjoner.

Slik vi ser det, har deler av debatten om kollektiv bruk av militærmakt i forbindelse med humanitære og fredsopprettende operasjoner vært feilfokusert. For mye av debatten har dreid seg om intervensjonsrettigheter. Dette betyr ikke at en systematisk vurdering av om og når menneskerettigheter bør gis forrang framfor statssuverenitet, ikke er vesentlig (Thune 1998b). Poenget er snarere at de virkelig vanskelige spørsmålene som vi stilles overfor i forbindelse med militært humanitært engasjement, har å gjøre med selve gjennomføringen av operasjonen, ikke dens legitimitet (jus ad bellum). Vi har sagt noe om hvilke spørsmål det her er tale om: Bør man ta stilling? Hva betyr upartiskhet? Hvilke krav stiller politiske lovnader og avvæpning til langsiktighet og «deployering» av styrker? Hva innebærer sivilbefolkningens immunitet i praksis? Og ikke minst: Hvorvidt er militærmakt et virkemiddel som lar seg forene med humanitære målsettinger?

Så mange spørsmål, så få svar: Det er ikke til å legge skjul på at de ovenstående sidene inneholder flere spørsmål enn svar. En grunn til dette er selvsagt at vi (forfatterne) mangler kunnskap og evner til å finne entydige og gode svar. Men det kan også hende at de endelige svarene uteblir fordi vi ikke har å gjøre med «spørsmål» i egentlig forstand. Som den britiske idéhistorikeren Isahia Berlin (1991) har spissformulert i sin kritikk av det han omtaler som «the pursuit of the ideal», er forskjellen mellom vitenskapelige spørsmål og politisk-moralske spørsmål, at det ikke finnes ett men mange sanne svar på det samme spørsmålet. Ulike målsettinger og idealer som hver for seg er gode og ønskede, vil ofte være innbyrdes uforenlige. Å handle moralsk forsvarlig dreier seg ikke om å viske ut dilemmaene, eller pga. dilemmaene motsette seg enhver form for handling. Når man velger å handle må ikke det være fordi man hevder å besitte den ibsenske «ideale fordring», men fordi man evner å vurdere ulike idealer opp mot hverandre, og å stadig revurdere egne handlinger i lys av det konkrete. Dette ble glemt i Somalia, kanskje fordi mange trodde at man utkjempet en «rettferdig krig», men glemte at det ikke fantes noen enkeltfiende som utgjorde urettferdigheten. I Srebrenica var det omvendt. Der medvirket det internasjonale samfunnet i en massakre, kanskje fordi betingelsesløs upartiskhet ble definert som rettferdighet, og at man dermed glemte hvordan også rettferdighetsidealer kan avføde urett.

Bibliografi

Agrell, Wilhelm & Jesus Alcala (1997): Den rättsliga interventionen: folkrätten, Haagtribunalen och krigsförbrytelserna i forna Jugoslavien. Stockholm: Norstedt.

Article 19 (1994): Forging War. The Media in Serbia, Croatia and Bosnia-Hercegovina. London: International Centre Against Censorship.

Barry, Brian (1995): Justice as Impartiality. Oxford: Clarendon Press.

Berlin, Isahia (1991): The Crooked Timber of Humanity. Chapters in the History of Ideas. Oxford: Oxford University Press.

Brown, Chris (1992): International Relations Theory. New Normative Approaches. New York: Harvester Wheatsheaf.

Bull, Hedley (1977): The Anarchical Society. A Study of Order in World Politics. London: Macmillian.

Eide, Espen Barth (1997): «‘Conflict Entrepreneurship’: On the ‘Art’ of Waging Civil War», i McDermott (red.) Humanitarian Force, Oslo: PRIO.

Haukeland, Hagrup (1998): «Tilfellet Srebrenica: fredsstyrkenes sikkerhet versus sivilbefolkningen» i Thune & Hansen (red.): Etter Srebrenica. Massakre, militærmakt og moralske dilemmaer, NUPI-Rapport. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Honig, Jan W. & Norbert Both (1996): Srebrenica. Record of a War Crime, Harmondsworth: Penguin.

Kadhammar, Peter (1996): Berättelsen om Srebrenica, Stockholm: Norstedts.

Knutsen, Tonny Brems (1997): European Approaches to Humanitarian Interventions: From Just War to Assistance – and Back Again? Aarhus University: Departement of Political Science.

Lane, Charles (1995): «The Fall of Srebrenica», i The New Republic, 14. aug.

Nagel, Thomas (1985) «War and Massacre» i Beitz, Cohen, Scanlon & Simmons (red.): International Ethics, Princeton: Princeton University Press.

Norman, Richard (1995): Ethics, Killing & War, Cambridge: Cambridge University Press.

Pellnäs, Bo (1998): «Beretningen om Srebrenica» i Thune & Hansen (red.): Etter Srebrenica. Massakre, militærmakt og moralske dilemmaer, NUPI-Rapport. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Rohde, David (1997): Endgame: the Betrayal and Fall of Srebrenica, Europe’s Worst Massacre since World War II. New York: Farrar, Straus and Giroux.

Silber, Laura & Allan Little (1995): The Death of Yugoslavia, London: Penguin Books.

Thune, Henrik (1998): «Finnes det rettferdige kriger? En kort kritikk av begrepet ‘rettferdig krig’», Internasjonal Politikk, vol. 56(1).

Thune, Henrik (1998b): «Westfalerfreden og ‘humanitær intervensjonisme’. Stat versus individ i internasjonal politikk», Internasjonal Politikk, vol. 56(4).

Thune, Henrik & Vegard V. Hansen (red.)(kommer): Etter Srebrenica. Massakre, militærmakt og moralske dilemmaer, NUPI-Rapport. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Vetlesen. Arne Johan (1997): «Ondskap i Bosnia», Norsk Filosofisk Tidsskrift, no 32.

Walzer, Michael (1997): Just and Unjust Wars. A Moral Argument with Historical Illustrations, New York: Basic Books.

Zibigniew, Brzezinski (1995): «After Srebrenica», i The New Republic, 7. aug.

English Summary

«Massacre and Morality. (Im)partiality and Humanitarian (Im)potence in Srebrenica?»

One of the lessons the UN has learned in the 1990’s is that basic peacekeeping principles like neutrality may reduce a UN force to a witness of gross violation of human rights without being able or willing to halt the killing of civilians. This begs several questions, all of which were highlighted during and after the massacre in Srebrenica July 1995. What dose it mean to treat the parties in a conflict equally? Is this relative to the difference between murder and allowable killing in warfare? What is the moral relevance of history, and when is the political principle of neutrality incompatible with the idea that the international community should be an impartial third party?

Henrik Thune, Nobelsgate 1, oppg. C, 0273 Oslo. F. 1969. Thune er statsviter fra UiO og London School of Economics, er ansatt som forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og har i 1997-98 jobbet med et prosjekt om humanitære intervensjoner og moral finansiert av Forsvarsdepartementet.

Vegard V. Hansen, Lilleborggt 4, 0480 Oslo. F. 1966. Hansen har tjenestegjort i UNPROFOR/IFOR/SFOR, er militærstipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og tjenestegjør også ved Forsvarets overkommando.