Folkemord

– staters suverenitet og individers ukrenkelighet

Av Arne Johan Vetlesen

I

Den FN-erklærte «sikre sonen» i Srebrenica ble istedet åstedet for den største massakren i Europa siden annen verdenskrig. David Rohde konkluderer sin bok Endgame: The Betrayal and Fall of Srebrenica slik: «The international community partially disarmed thousands of men, promised them they would be safeguarded and then delivered them to their sworn enemies. Srebrenica was not simply a case of the international community standing by as a far-off atrocity was committed. The actions of the international community encouraged, aided and emboldened the executioners» (s. 350). Og videre: «American, French and British policy in Bosnia has created twin cancers. Serb nationalists were taught that «ethnic cleansing» could succeed; Muslims learned that their lives didn’t matter. Many survivors argue that if Srebrenica had been a Christian town surrounded by attacking Muslims, the West would have acted» (s. 375). Om nødvendigheten av rettergang mot gjerningsmennene skriver Rohde: «If no accurate history emerges, Srebrenica is doomed to join the myriad of real and imagined atrocities that nationalist leaders can play on in five or fifty years to incite the next round of bloodletting. A young Ratko Mladic may have been born during the fall of Srebrenica. This time, a Muslim will be brought up on tales of atrocities committed against his people» (s. 375f.).

II

Den danske statsviteren Tonny Brems Knudsen finner at det han samlet betegner som den europeiske tradisjonen for humanitær intervensjon fokuserer på følgende kriterier for når intervensjon er legitimt: For det første, bruken av makt er legitim dersom forbrytelsen er så grusom at den sjokkerer det menneskelige samfunn. Intervensjoner har således vært et svar på massive forfølgelser, massakrer eller folkemord. For det andre, legitimiteten for en humanitær intervensjon er blitt hentet fra en universell og absolutt kilde for rettferdighet, den være seg guddommelig lov, naturrett eller alment anerkjente prinsipper for menneskeheten. Selvsagt er dette svært ulike kilder, ettersom de speiler ulike tidsepoker og intellektuelle ståsteder. Men fra Grotius’ doktrine fra 1625 og frem til i dag gjelder det at retten til intervensjon ved hjelp av makt på et humanitært grunnlag henviser til beskyttelsen av menneskeheten som en helhet. I våre dager er det særlig med henvisning til universelle menneskerettigheter at intervensjon finner sted, og da i menneskehetens navn for å beskytte en bestemt gruppe individer fra overgrep. Slik intervensjon forutsetter en identifikasjon av overgriper såvel som offer. I dette ligger det, for det tredje, at intervensjonen innebærer å ta parti mot overgriperen, vel å merke i anerkjennelse av et strikt krav om at den intervenerende part hele tiden er forpliktet overfor det humanitære formål. Den intervenerende part skal ikke oppnå territorielle eller politiske fordeler ved sin inngripen, men ha som mål å påtvinge minimumsstandarder for humanitet overfor den overgripende hersker eller part. For det fjerde, som en konsekvens av rettferdigheten ved det humanitære formålet, innebærer de legitime midlene for intervensjonen en full-skala bruk av makt på vegne av den overgrepne part dersom dette trengs for å sette en stopper for inhuman behandling. For det femte, ambisjonen i den klassiske europeiske doktrinen om humanitær intervensjon har vedvarende vært den høyest mulige: å bringe mishandling av individer til opphør. For det sjette, i staters praksis har retten til humanitær intervensjon blitt utøvet kollektivt for slik å unngå misbruk. Endelig, når det gjelder forpliktelsen til å reagere, er det klart både fra doktrinen og praksisen i den europeiske doktrinen at intervensjon ikke har form av en plikt til å gripe inn for menneskeheten; istedet er det tale om en legitim opsjon. Gitt nasjonalstatens naturlige egeninteresse er det vanskelig å se hvordan det kunne være annerledes. Grotius’ utsagn «truly it is more honorable to avenge the wrongs of others rather than one’s own» er treffende både med tanke på det internasjonale samfunns solidaritet og dens begrensninger.

Hva nå med legitimiteten for humanitær intervensjon ved hjelp av militærmakt i FN-regi? I dag er denne legitimiteten søkt etablert ved å knytte en forbindelse mellom humanitære formål og tiltak som anses nødvendige overfor trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Den tilsiktede forbindelsen er ivaretatt i FN-charterets kapittel VII, hvor kapittel VI’s bestemmelse om operasjoner som søker å bevare freden («peace keeping operations»), suppleres av en bestemmelse om implementering ved makt («enforcement operations»). Forbindelsen ble først etablert, om enn indirekte, i FNs Sikkerhetsråds Resolusjon 688 av 5. april 1991, som ble vedtatt som svar på den humanitære katastrofen som truet den kurdiske befolkningen i det nordlige Irak. En strengere oppfølging av intensjonen i kapittel VII skjedde i forbindelse med den humanitære intervensjonen i Somalia. Den legale basis for intervensjonen var Sikkerhetsrådets Resolusjon 794 av 3. desember 1992, hvor det ble erklært at Somalias situasjon som «the deteriorating, complex and extraordinary nature (...) required an immediate and exceptional response» (Knudsen 1997, s. 15).

FN har tradisjonelt nølt med, eller vegret seg i det lengste mot, å ta parti direkte og avgjørende overfor et undertrykkende regime eller en part i en borgerkrig, også i tilfeller der det er helt åpenbart at regimet eller parten er skyldig i grove brudd på menneskerettighetene. Tross resolusjonene som FN har vedtatt i kapittel VIIs ånd i de senere år, har uviljen mot å gripe direkte inn overfor den eller de overgripende parter i Somalia, Rwanda og Bosnia vært meget stor. Som Knudsen hevder skyldes dette ikke bare politiske og operasjonelle hensyn. Uviljen skyldes også fraværet av en eksplisitt rett til humanitær intervensjon – samt klare og entydige kriterier for dens anvendelse – i internasjonal rett. Konsekvensen er at FNs Sikkerhetsråd har holdt seg til prinsippet om upartisk handling basert på samtykke selv i møtet med ensidige brudd på menneskerettighetene. Selv de resolusjonene angående Bosnia som eksplisitt autoriserte bruk av makt, refererte til alle parter. I tråd med den kalde krigens praksis for humanitære intervensjoner har således tilnærmingen til Bosnia fulgt formularet om upartisk beskyttelse av humanitær assistanse ved hjelp av begrenset makt. Kort sagt, det er prinsippene om upartiskhet, nøytralitet og begrenset maktbruk som har vært ledetråden. Denne praksisen står i kontrast til ånden i den klassiske europeiske doktrinen om intervensjon som går tilbake til Grotius. Denne doktrinen forsvarer rettferdigheten i en avgjørende og ensidig bruk av full-skala makt for å stanse menneskelig lidelse. Den normative kjernen i doktrinen er at menneskeheten ikke skal forferdes («be outraged»); ut av dette kan det leses en moralsk forpliktelse til å reagere overfor nedslakting og ekstrem forfølgelse.

FNs handlemåte overfor krisene i Somalia og Bosnia vitner om en nedtrapping av humanitære ambisjoner og en motvilje mot å peke ut en bestemt regjering eller fraksjon som den skyldige part, samt mot å bruke full-skala makt mot den. Den britiske doktrinen for «Wider Peacekeeping» er et eksempel på forsøket på å bevare et ihvertfall delvis eller symbolsk samtykke blant de stridende parter i tilfeller av begrenset maktbruk, samt en avvisning av åpen partiskhet og stillingtaken, altså en strategi om ikke-provokasjon, «containment» og humanitær hjelp. Målsetningen er å yte humanitær assistanse mens stridighetene pågår, altså å hjelpe krigens ofre snarere enn å iverksette en intervensjon for å sette en definitiv stopper for lidelsene. Kort sagt, en strategi for «keeping the peace rather than making the war».

Det er rikelig belegg for å hevde at dette konseptet for «Wider Peacekeeping» er dekkende for tilnærmingen til FNs ledende rådgivere og utsendinger til Bosnia. Resolusjon 824 av 6. mai 1993 erklærte Srebrenica, Sarajevo, Tuzla, Bihac, Gorazde og Zepa for sikre soner («safe havens»). Implementeringen av resolusjonen baserte seg på samarbeidet med og samtykket fra alle berørte parter, og den var fremfor alt annet drevet av ønsket om at FN skulle forbli upartisk. FNs spesialutsending Yasushi Akashi pleide, i samsvar med dette ståstedet, å si at «the man you bomb today is the same man whose cooperation you may require tomorrow for the passage of a human convoy» (Honig & Both 1996, s. 181). Lederen for FN-styrkene, general Bernard Janvier, artikulerte samme fikserthet på bevaring av upartiskhet og nøytalitet da han, i et møte med Akashi og general Rupert Smith, lederen for «Rapid Reaction Force», den 9. juni uttalte at «As peacekeepers, we must talk to all parties; the small gains that we achieve from doing so are better than the losses from the combative approach. (…) We will never have the possibility of combat, of imposing our will on the Serbs. The only possible way is to go through political negotiations. That is the only way we can fulfill our mandate» (Rohde 1997, s. 421). Logikken hos Akashi og Janvier er enkel nok: En ensidig og avgjørende maktanvendende inngripen i situasjonen mellom partene vil uvegerlig ha karakter av å være rettet mot den ene part som den hvis handlinger det gjelder å stanse. Ved slik å være rettet mot en distinkt part, vil inngripenen innebære en stillingtaken, nemlig å ta parti mot den ene parten og for den andre. Dermed har man oppgitt sin upartiskhet. Prisen for slik å ta parti vil være at man mister den parten man tar parti mot som samarbeidende og samtykkende part i fremtiden, og dermed i det videre humanitære arbeid FN, nettopp som nøytralt organ, er forpliktet på.

Det springende punkt er hvorvidt FN legitimt kan handle på en måte som er mot samtykket til en av de stridende partene, og der FNs handlemåte overfor parten inkluderer såkalt ensidig bruk av makt. Akashis og Janviers standpunkt var at bevaringen av upartiskhet, dvs. bevaringen av et konsensusbasert samtykke hos alle parter, utgjorde et så overordnet hensyn at det i en gitt situasjon måtte gis forrang fremfor – og dermed utelukke – opsjonen om bruk av «autorisert vold» i «ekstraordinære» tilfeller, altså den opsjonen som Charterets kapittel VII åpner for.

Frem til iverksettingen av «Operation Deliberate Force» 30. august 1995, den største flybaserte operasjon i NATOs historie med 3400 sorties (se Rohde 1997, s. 339), var Akashis og Janviers tenkemåte den dominerende i FN-systemet, samt i Washington og London og (i avtakende grad etter Chiracs avløsning av Mitterand i mai 1995) i Paris. Som Knudsen fremholder er det likevel mulig å peke på en annen tilnærming til spørsmålet om maktbasert humanitær intervensjon. Knudsen setter her en såkalt fransk tilnærming opp mot den refererte britisk-inspirerte tanke om «Wider Peacekeeping». En ledende talsmann for den franske tilnærmingen (som for all del ikke må forveksles med Mitterands politikk overfor krisen i Bosnia) er Bernard Kouchner, som tidlig på 1970-tallet grunnla organisasjonen «Leger uten grenser». Den utenforståendes rett til å assistere lidende ses her ikke bare som en rett, men som en moralsk plikt. Plikten til å hjelpe ofrene for humanitære overgrep gjelder uavhengig av samtykke hos de stridende parter i landet man griper inn i. Kouchner viderefører Grotius’ klassiske tanke om bruk av ensidig full-skala makt mot den overgripende parten dersom dette er den eneste måten å bringe pågående nedslakting og folkemord til opphør på. Dette innebærer at opsjonen for militær maktbruk må være på rede hånd på ethvert nivå av en militær konflikt eller humanitær krise, altså også i den initielle fasen av klassisk fredsbevaring. I praksis betyr dette at «what is normally called peace enforcement is (…) a situation of outright war, where a clearly identified enemy is met by a UN force of substantial power in order to bring an end to aggression» (Knudsen 1997, s. 31).

Den moralske impulsen er her utvetydig nok. Men hvordan etableres det legale grunnlag for intervensjon slik forstått? Det legale grunnlaget beror på at et mandat gitt av FNs Sikkerhetsråd anses og anerkjennes som en lov som binder alle parter over nasjonal lovgivning. Implikasjonen er at «any disregard of the humanitarian demands of the Council is an act of aggression, which is to be countered by an appropriate use of force, no matter whether an aggressor has been named beforehand or not. The French key word for this attitude is «active impartiality», where impartiality refers to the binding and universal character of any Security Council mandate, while «active» is the codeword for the use of force in order to defend the content of the mandate» (ibid.). Doktrinen om aktiv upartiskhet er en åpen avvisning av klassiske prinsipper for fredsbevaring som nøytralitet og ikke-bruk av makt unntatt i selvforsvar. Motsatt dette innebærer aktiv upartiskhet å nekte en passiv holdning, å nekte å forbli tilskuer til pågående eller sågar eskalerende overgrep. De intervenerende parter er forpliktet til å engasjere seg i mandatet; det skal ikke forfalle til en papirtiger alle kan «pay lip-service to», men som ingen frykter. De må tilstrebe nøytralitet overfor de stridende parters politiske mål, men ikke overfor deres atferd; aggresjon mot sivile må ikke aksepteres, men stanses ved bruk av makt om nødvendig. Ifølge denne doktrinen er det «essential to avoid that a UN force will find itself in a situation where it is reduced to witnessing violations of human rights without being able to help the victims until after the cessation of hostilities» (ibid.). Som anført ovenfor, legitimiteten for slik inngripen mens overgrep foregår beror på at man ganske enkelt tar ordene til FNs Sikkerhetsråds vedtatte Charter som den øverste lov i internasjonalt samkvem, og dermed anser forsvaret for de erklærte humanitære ambisjoner som en fullgod berettigelse for maktbruk overfor enhver som systematisk krenker Charteret (op.cit., s. 32).

III

Pågående folkemord i et fremmed land reiser spørsmålet «Når er det uetisk å ikke handle?» på en presserende måte overfor utenforstående stater. Wilhelm Agrell og Jesus Alcala gir i sin bok Den rättsliga interventionen følgende svar, vi kunne si i forlengelsen av den franske doktrinen om aktiv upartiskhet: «Det är sant att folkmordskonventionen enbart talar om «handlingar». Men konventionen säger också att folkmord är ett brott mot folkrätten, ett brott som alla stater är skyldiga att förhindra, också när någon internationell konflikt inte har uppstått. Det finns alltså en plikt att handla aktivt mot folkmördare. Gör en regering inte så blir den själv skyldig. Att så skall vara fallet följer också av en i praxis stadfäst princip som kommit att kallas »Drittwirkung der Grundrechte»: konventioner om de mänskliga rättigheterna gäller inte bara när staten själv kränker medborgarnas fri- och rättigheter, en stat gör sig också skyldig till brott mot de mänskliga rättigheterna om den inte sätter stopp för övergrepp begångna av enskilda eller grupper» (Agrell & Alcala 1997, s. 283).

Utenforstående staters respons overfor hendelsene i Bosnia må ses i lys av at folkemordet ikke var et – tilfeldig, utilsiktet eller ukontrollert – biprodukt av serbistenes politikk overfor sivile ikke-serbere. Folkemordet var snarere selve målet med politikken. Ramplanen og senere Branaplanen dokumenterer folkemordets planlagte karakter (se Allen 1996, ss. 56ff.). Som Agrell og Alcala påpeker, «förbrytelserna var själva krigföringen och var utifrån den militära organisationen och dess målsättningar följaktligen funktionella» (Agrell & Alcala 1997, s. 339). Det fra starten av intenderte ved folkemordet og bruddet med krigens lover gjør at den enkelte offiser og soldat stilles overfor et moralsk valg: Tross Nürnbergdomstolens avvisning av de tiltaltes hyppige henvisninger til at de «kun adlød ordre», er det fremdeles slik at soldatene, i utførelsen av sine oppgaver i en krigssituasjon, først og fremst skal adlyde. Imidlertid, «hur skall den enskilde förhålla sig om krigsförbrytelserna beordras, om själva syftet med den militära uppgiften är förbrytelse?», spør Agrell og Alcala – bare for å måtte konstatere at «principen om det individuella ansvaret finns inte fastlagd i någon konvention och i praxis har stater genomgående lagt större vikt vid lydnadsplikten än vid det moraliska valet» (ibid.). En av deltakerne i massehenrettelsene i området rundt Srebrenica heter Drazen Erdemovic. Han motsatte seg først å skyte, og prøvde sågar å overtale sin kommandant, Branko Gojkovic, om å spare livet til en muslimsk mann han var kommet i samtale med. Gojkovic svarte at intet muslimsk vitne skulle overleve massakren, og la til at Erdemovic kunne stille seg opp blant muslimene dersom han ikke ville skyte dem – underforstått, ingen kritiske vitner blant gjerningsmenne skulle overleve, derfor ble også sjåførene av bussene med de muslimske ofrene tvunget til å drepe «minst en»; medskyldigheten ville forhåpentlig få dem til å holde tett (Honig & Both 1996, s. 63f.). Erdemovic erklærte seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten for Tribunalet i Haag i juni 1996, og ble dømt til ti års fengsel for å ha drept 70 mennesker. En annen av soldatene i Erdemovics enhet, Stanko Stovanovic, skrøt av å ha brukt 700 kuler på en dag (Rohde 1997, ss. 307ff., 388). Erdemovic er per i dag den eneste som er dømt for massakrene ved Srebrenica; ifølge hans vitnemål henrettet hans enhet (den bosnisk-serbiske armeens 10. Sabotasjeavdeling, ledet av løytnant Milorad Pelevic) 1200 ubevæpnede sivile på en dag.

Konfliktene i det tidligere Jugoslavia har gjort mennesker – og inntil nylig fredelig sameksisterende medborgere – til venn eller fiende på død og liv avhengig av deres etniske opphav; ihvertfall har propagandaen ovenfra inndelt dem slik, men det skal legges til at mange motsatte seg å tillegge etnisk opphav den skjebnebetydning som konfliktentreprenørene gjorde alt for å gjennomtrumfe. Som Bogdan Denitsch har vist, vil en nasjon som søkes definert etnisk (eller ut fra religiøs tro) alltid skape et problem for sine minoriteter. Minoritetene vil ikke være anerkjent som fulle og likeverdige borgere av nasjonen slik definert; de vil være annenrangs borgere, i beste fall tolerert på betingelse av at de assimilerer seg og fornekter alt distinkt eget, i verste fall fordrevet og søkt utryddet, «renset vekk» fra territoriet. Etnisitet er noe tilskrevet, ikke tilegnet; en person er født med den. Riktignok kan en person tape sin etnisitet ved å gi avkall på sitt språk og sin kultur; men selv om slik forkastelse er mulig, er den positive tilegnelse av en annen etnisitet ikke en opsjon for individet. Følgelig vedblir etnisitet qua identitetsbestemmelse, å ha karakter av noe ikke valgbart. Denitsch fremhever den viktige forskjellen mellom etnisitet slik (essensialistisk) forstått og borgerskap («citizenship»). Borgerskap kan både tilegnes og tilskrives. Derfor må en moderne demokratisk stat definere seg ikke-essensialistisk; staten må være «the state of all its citizens, irrespective of national origin or religion» (Denitsch 1996, s. 141). Motsatt dette vil etnisk nasjonalisme av det slaget som har herjet i – og sønderrevet – det tidligere Jugoslavia, definere «the ethnic community as the only relevant unity when it comes to rights, grievances that need to be addressed, and representation» (op.cit., s. 197). Siden etnisitet her anses å hefte ved personens «essens» på en måte som ingen individuelle overbevisninger eller handlingsvalg kan endre, vil en konflikt som sorterer mennesker, som venn eller fiende, med henvisning til etnisitet uvegerlig utarte til en konflikt der alle er berørt og der ingen er nøytrale. Det åpnes dermed for en krigens logikk som ikke kjenner forskjellen mellom kvinne og mann, gammel og ung, soldater og sivile. Med ordene til den serbiske politisjefen i Banja Luka: «In ethnic warfare the enemy doesn’t wear a uniform or carry a gun. Everyone is the enemy» (sitert i Honig & Both 1996, s. 177).

Hvordan kan slik essensialisme, med dens skjebnesvangre alle-inkluderende fiendebilde og dens begrep om intergenerasjonell kollektiv skyld, bli motvirket på et overordnet legalt og politisk plan? Det korte svaret lyder: Ved å opprette og sette makt bak FN. For å bruke store ord skal FN være en over-nasjonalstatlig kollektiv beskytter av individers ukrenkelige rettigheter mot overgrep fra kollektiver av nasjonalstatlig karakter. Verdenserklæringen om menneskerettighetene, vedtatt av FN i 1948, definerer menneskelige individer som bærere av slike rettigheter, ikke (nasjonale, religiøse, etniske etc.) kollektiver. Men om bærerne er individer, uavhengige av det kollektivet de historisk og på andre måter måtte tilhøre, så er det stater som holdes ansvarlige for anerkjennelsen – evt. misaktelsen – av menneskerettighetene: «Human rights imply state obligations: governments are the main depositories of the obligations to respect, protect or fulfil people’s human rights» (Lindholm 1990, s. 8).

Ikke bare etnisk rensning i det tidligere Jugoslavia, men også intrastatlige konflikter og fraksjonsstrider i en rekke andre land (Somalia, Rwanda), viser den iboende spenningen i denne konstruksjonen. Det er altså staten, ved den til enhver tid utøvende politiske myndighet (den nasjonale regjering) som har rollen som beskytter og overvåker av sine borgeres menneskerettigheter. Men hva om staten, istedet for å beskytte sine borgere, vender seg mot dem (f.eks. en bestemt minoritet)? For FNs vedkommende stiller spørsmålet seg slik: Representerer FN verdens stater eller verdens folk? FN har en todelt lojalitet: På den ene siden lojaliteten overfor de individuelt konsiperte menneskerettighetene, på den andre siden lojaliteten overfor prinsippet om ikke-innblanding i suverene staters indre anliggender. I tilfeller av konflikt blir spørsmålet hvilken av de to forpliktelsene som skal gis forrang: Sikkerheten til anerkjente stater eller sikkerheten til individer? I tilfeller der FN vurderer inngripen i og tilstedeværelse i et område, kommer en tredje mulighet: Nemlig at FN primært betrakter seg som forpliktet overfor seg selv, in concreto overfor sikkerheten til sine egne ansatte og utsendte (jfr. Barnett 1996).

For å ta det siste først. Marrack Goulding, dengang visegeneralsekretær for politiske saker i FN, argumenterte i et internt memo i mai 1992 for at FN burde holde seg unna Bosnia inntil FN kunne operere med samtykke fra alle parter og det var stabilitet på bakken (Rieff 1995, s. 163). Holdningen blant FN-tjenestemenn var, med visse unntak, at som administratorer av en fredsbevarende operasjon, gjelder det fremfor alt at man bevarer sin nøytralitet og upartiskhet. Og dersom det ikke var noen fred å bevare, gjaldt det for FN å unngå å blande seg inn av redsel for å bli sittende fast i en hengemyr på ubestemt tid og med et ubestemt utfall av stridighetene mellom de berørte partene. Michael Barnett har beskrevet hvordan fraværet av orden, samt uenigheten blant partene, ble brukt som argument for at FN ikke burde blande seg inn, ihvertfall ikke med ensidig maktbruk mot en part. «There was…a belief that the occasional evil could be tolerated so long as it did not damage the greater collective good» (Barnett 1996, s. 139). Dermed gjorde FNs tjenestemenn et skille mellom konflikter som kunne være «vinnere», og de som bare ville være «tapere» for FN. Budskapet var at FN bare ville søke å hjelpe dem som var villige til å hjelpe seg selv. Således understreket FNs Sikkerhetsråd i en resolusjon angående Somalia at «the people of Somalia bear the ultimate responsibility for achieving national reconciliation and for rebuilding their country» (ibid., s. 140). Følgelig er «state security» overordnet «human security». I Bosnia artet holdningen seg slik at «folks» svikt i å ta vare på seg selv og gjenetablere orden ble benyttet som rettferdiggjørelse av inaktivitet fra FNs side. Men som Barnett spør: «Who were «the people» in Bosnia? In Somalia? In Rwanda?» Den refererte holdningen evner ikke å sondre klart mellom konfliktentreprenørene på politisk-militært nivå hos de såkalte stridende parter og sivilbefolkningen. Sivilbefolkningen slås istedet i hartkorn med «sine» ledere, og får ha det så godt.

Et talende eksempel på den beskrevne holdningen er FNs håndtering av serbernes angrep på den erklærte «sikre sone» Gorazde våren 1994. FN nektet å innvilge NATOs forespørsel om luftangrep. I sin begrunnelse for avslaget argumenterte den gang visegeneralsekretær for fredsbevarende operasjoner, nåværende generalsekretær Kofi Annan, med at rasjonalet for luftangrep er «to protect lives – not just of the handful of UN soldiers who might be threatened by a given attack, but thousands of lightly armed peacekeepers and hundreds of unarmed relief workers, military observers and police monitors whose lives could be threatened by precipitous military action». Hvortil Barnett tørt bemerker: «Missing from Annan’s list of groups to be protected were the residents of the safe havens» (ibid., s. 154). Det samme skulle gjenta seg drøye to år senere. 29. mai 1995, fire dager etter at han hadde beordret det første luftangrepet mot våpenlagre nær serbistenes «hovedstad» Pale som følge av at Mladics styrker hadde nektet å etterkomme kravet om å stanse rakettangrepene mot Sarajevo, mottok lederen for «Rapid Reaction Force», general Rupert Smith, følgende direktiv (2/95) fra sin militære sjef, general Bernard Janvier: «The execution of the mandate (dvs. om å «beskytte fred og sikkerhet for sivilbefolkningen» innen de erklærte sikre sonene, hvorav Sarajevo var en) is secondary to the security of UN personnel. The intention being to avoid loss of life defending positions for their own sake and unnecessary vulnerability to hostage-taking» (sitert i Danner 1998, s. 44f.; Danners uthevelser). I Barnetts oppsummering: «Simply put, NATO and the United Nations seemed more willing to use force to protect UN troops than it did to protect civilians; UN forces were most outraged when they were personally humiliated, not by acts of ethnic cleansing» (Barnett 1996, s. 155). Rupert Smith innså dette. Han forsøkte å bryte den onde sirkel Mladic hadde spesialisert seg på – luftangrep besvares med gisseltaking som avverger flyangrep – ved å foreslå at UNPROFOR trakk sine folk ut av de «sikre sonene» for så åpne dem for luftangrep uten fare for tap av FN-personnellet. Dette forslaget ble imidlertid avvist, blant annet med den begrunnelse at FN ved å trekke sin fysiske tilstedeværelse ut av sonene i opinionens øyne – og for innvortes propoagandabruk hos serberne – ville ha «oppgitt» dem. General Smiths strategi var den motsatte: Først ved å forlate sonene ville man kunne angripe styrkene som beleiret dem, og dermed ville man effektivt kunne innfri mandatet om å forsvare dem. (Se fremstillingen hos Danner 1998).

La meg skyte inn en refleksjon over forholdet mellom individ og fellesskap før jeg kommer tilbake til spørsmålene jeg stilte angående stater som misakter snarere enn beskytter sine borgeres menneskerettigheter. Et individs tilhørighet til et bestemt fellesskap – det være seg konstituert ved tilskrevete eller tilegnede kriterier som etniske, religiøse eller politiske – vil være av grunnleggende betydning for individets identitet; for hvem og hva det er. Ikke nok med det; individets opplevelse av verd, ikke bare dets deskriptive identitet som en «slik eller slik», vil være henvist til anerkjennelse i og av fellesskapet. Anerkjennelse er ikke den enkeltes sak, men et anliggende for et sosialt kollektiv som den enkelte inngår i, og som kan både gi og nekte individet sin anerkjennelse. Et individ må inngå i et fellesskap for rent faktisk å oppleve at dets verd blir anerkjent. Men må et individ tilhøre et partikulært sosialt fellesskap for overhodet å ha verd, for overhodet å være bærer av verd – basalt menneskeverd – i normativ forstand?

Svaret er nei. I klartekst: Vi må ikke gjøre individets tilhørighet til et eksisterende partikulært fellesskap til en begrunnelsesmessig – i tillegg til psykologisk-praktisk – betingelse for å være bærer av verd av den art menneskerettighetene omhandler. Det som må unngås, begrepsmessig og normativt, ikke bare praktisk-politisk, er at de individer som står, eller måtte havne, utenfor et gitt fellesskap, eo ipso står uten verd. Vårt århundre har til overmål demonstrert det katastrofale i at individets verd, samt beskyttelsen av dette, blir gjort avhengig av dets medlemskap i et partikulært fellesskap. Det er uholdbart at fordrevne og mennesker uten statsborgerskap av den grunn er rettsløse individer – fritt vilt – slik tilfellet var med mange jøder på flukt under 2. verdenskrig; ja, slik tilfellet stadig er, verden over, med mange minoriteter. Når det gjelder Bosnia, der individer tilhørende etniske minoriteter (som imidlertid stedvis utgjør majoriteter, alt etter området man fokuserer på) fratas sine rettigheter og nektes ethvert verd, er advarselen rettet mot den tanken at noen fellesskap er mer verd enn andre, og således gir «sine» individer mer verd enn andre.

Intensjonen med Verdenserklæringen om menneskerettighetene var utvilsomt at rettighetene skulle anses å utgjøre en normativ trumf: De skal tillegges forrang dersom de kommer i konflikt med andre normer og verdier, det være seg på interstatlig nivå eller vis-à-vis gjeldende positiv rett innenfor spesifikke nasjonalstater. Med tragedien i Bosnia i friskt minne er det nærliggende å argumentere for at kollektiver, slik som f.eks. etniske eller religiøse minoriteter innen en nasjonalstat, skal anses som juridiske bærere av rettigheter (jfr. Lindholm 1990, ss. 8-9). Resonnementet går ut på at rettferdighetsgrunner – prinsippene om likeverd og likebehandling – tilsier, nei krever at minoriteter innen en nasjonalstat innrømmes samme grunnleggende rettigheter – samt tilføres de hertil nødvendige ressurser – som majoritetskulturen(e) allerede, ganske enkelt qua etablert majoritet, problemløst nyter godt av. Den juridiske implikasjonen er, som nevnt, at grupper blir rettighetsbærere. I strikt forstand vil rettighetssubjektene fremdeles være individer, ikke kollektiver; det er i Verdenserklæringens ånd at rettighetene er til for individenes skyld. Men i praksis er det slik at individene trenger – nettopp for realiseringen av sin individuelle frihet – tilgangen til kulturelle, og dermed over-individuelle, ressurser (hvorav et levendeholdt språk, og tilhørende offentlighet(er) i multimedial forstand, kanskje er den mest opplagte) for i sin samfunnsmessige eksistens å kunne utfolde sine frihetsretter. Den kanadiske filosofen Will Kymlicka sier det slik: «Were it not for these group-differentiated rights, the members of minority cultures would not have the same ability to live and work in their own language and culture that the members of majority cultures take for granted. This, I argue, can be seen as just as profound and morally arbitrary a disadvantage as the inequalities in race and class that liberals more standardly worry about» (Kymlicka 1995, s. 126).

Tanken er at forskjellsbehandling av kulturer (der de rangeres som høyt- og lavtstående og tildeles materielle og åndelige ressurser og eksistensmuligheter deretter) smitter over på og gjør seg gjeldende som forskjellsbehandling av individer. Derfor er kulturell (eksempelvis etnisk) diskriminering et anliggende for men­neskerettighetene. I praksis innebærer slik diskriminering krenkelse av verdet og livssjansene til de individer som en kultur består av. Straks forestillingen om tette skott, om et utvendighetsforhold mellom kulturen på den ene siden og individene på den andre, faller, faller også forestillingen om at kultur- og grupperelaterte rettigheter skulle stå i motsetning til individets autonomi. I virkeligheten handler det om to sider av samme sak. Imidlertid er kulturers bevaring over tid ikke noe som primært kan eller bør sikres rent legalt. For selv om majoritetskulturer har en moralsk forpliktelse til å anerkjenne og tolerere minoriteter, så er det de tilkommende generasjoners medlemmer av disse kulturene selv som i første rekke fritt må kunne velge å støtte opp om og videreføre «sin» kultur eller ei. Kulturers bevaring kan ikke som sådan vedtas eller lovfestes; lovfestes kan kun det minimum av materiell og åndelig understøttelse (infrastruktur) som kreves for at individer som ønsker å videreføre en distinkt minorites-kultur, gjøres i stand til det.

Anvendt på situasjonen i det tidligere Jugoslavia: Likesom serbistene må holdes ansvarlige for å ville utrydde innflytelsen fra den muslimske tro og kultur innen hva som ble erklært å være området tilhørende den Storserbiske republikk, må den bosniske regjering i Sarajevo i dag holdes ansvarlig for en tiltakende (om enn foreløpig ikke voldelig) undertrykkelse av den kroatiske og serbiske minoriteten innen sitt myndighetsområde. Mye tyder dessverre på at tilhengerne av et multietnisk samfunn er den tapende parten – den marginaliserte minoriteten – i alle deler av det som utgjorde det tidligere Jugoslavia. Svaret på angrepene på egen etnisitet er ofte å rendyrke den.

Den overordnede lærdom synes å være at intet partikulært, kun verdenssamfunnet, kan sikre alles «right to have rights«, uansett kulturtilknytning og statsborgerskap. Politisk peker denne konklusjonen mot en «world government«, for hvilken alle individer – helt forskjellsløst – har likhet i verd og basale rettigheter. Selv om nyere historie har gjort en slik konstruksjon til en politisk nødvendighet, er et regime av typen «world government» en kompleks juridisk størrelse. Nasjonalstaten vil i uoverskuelig fremtid vedbli å være den primære anerkjennende instans av konkrete individers like rettigheter. Likefullt, nasjonalstaters grove misaktelse av rettighetene til større eller mindre grupper (minoriteter) innen sitt territorium reiser kravet om en overstatlig instans som kan overvåke staters faktiske anerkjennelsespraksis; i radikalisert utgave reises et tilleggskrav om en slik instans sin rett – eller sågar plikt – til med makt å gripe inn overfor brudd på anerkjennelseskravet. Vi ser at nasjonalstaten har en tvetydig karakter i dette bildet. På den ene siden er nasjonalstaten av opplagte juridiske og praktiske grunner den instans som mest effektivt kan overvåke og sanksjonere innenstatlige krenkelser av menneskerettighetene. På den andre siden vet vi historisk at nettopp ideen om nasjonen, det vil si om den rene (eksempelvis etnisk homogene) Nasjonen, er misbrukt med uovertruffen effektivitet med det for øyet å mobilisere de «egne» blant sivilbefolkningen i fordrivningen eller utryddelsen av de «andre» (inklusive de «urene egne«, slik som serbere som motsatte seg etnisk rensning av ikke-serbere). Kort sagt, historisk er nasjonalstaten både den mest effektive anerkjenner og den mest effektive misakter av borgernes – alle borgernes – rettigheter.

For å motvirke tvetydigheten i nasjonalstatens rolle trengs en overgang fra folkerett til verdensborgerrett, slik at universaliteten i alle individers likhet i rettigheter møtes med og ivaretas av innretningen av et globalt virksomt organ. Menneskerettighetene skal verne om og muliggjøre alle individers rett til selvbestemmelse; slik markerer rettighetene respekten for individets suverenitet som frihetssubjekt. Nasjonalstatene, derimot, kan ikke betraktes som suverene analogt med individers suverenitet. Den spesifikke juridiske betydningen av menneskerettighetene ligger i at de er subjektive rettigheter til borgere av en verdensborgerlig ordning (for å tale kantiansk). Derfor vil beskyttelsen av individers universalistisk konsiperte menneskerettigheter, i gitte tilfeller av innenstatlige overgrep, nødvendiggjøre tilsidesettelsen av den angjeldende statens suverenitet. Kort sagt, universelt anlagte menneskerettigheter trenger et rettslig-sanksjonerende organ på nivået over nasjonalstasten(e) (jfr. Kant 1991; Habermas 1996, s. 209). Dette nivået, som kan kalles nivået for en verdensborgerlig organisasjon, må følgelig ikke forestilles som en føderasjon av stater, men som samlingen av verdensborgere. Statsborgeres suverenitet, deres autonomi i betydningen rett til selvbestemmelse, kan ikke ha sine respektive nasjonalstaters suverenitet som sin skranke, ettersom stater vis-à-vis andre stater kan påberope seg sin suverenitet i det de misakter individers (i regelen minoriteters) rett til selvbestemmelse. Kort sagt, individers moralske ukrenkelighet må overtrumfe staters suverenitet.

Synspunktet, utviklet av Jürgen Habermas i en modernisert versjon av Kants avhandling Zum ewigen Frieden, innebærer at ethvert individ er å betrakte som statsborger og verdensborger på en og samme tid. Statusen som verdensborger peker henimot et overstatlig myndighetsorgan for beskyttelse av menneskerettighetene og for idømmelse av straff i tilfeller av dokumenterte brudd. Dette myndighetsorganet vil, ved å gripe tvers gjennom staters suverenitet, peke ut enkeltpersoner som må svare for forbrytelser begått i statens (eller nasjonens) navn. Et permanent tribunal trengs så for å prøve og straffe tilfeller av brudd på menneskerettighetene, hvorav folkemord er det groveste. Det internasjonale ad hoc-tribunalet i Haag er opprettet med et slikt mandat for forbrytelser begått i det tidligere Jugoslavia. På FN-konferansen i Roma i juli 1998 stilte 120 land seg bak opprettelsen av en permanent domstol, kalt «International Criminal Court», for forbrytelser mot menneskeheten, med særlig henblikk på tilfeller av folkemord utført av en stat mot en gruppe innen egen befolkning og innen nasjonalstatens internasjonalt anerkjente territorium. Selv om motstanden mot en slik domstol er stor (bl.a fra stormakter som USA, Kina og India), så er vedtaket et viktig skritt mot rettslige forfølgelser av de ansvarlige for folkemordet i Rwanda og det tidligere Jugoslavia.

Bibliografi

Agrell, Wilhelm, & Jesus Alcala, Den rättsliga interventionen, Stockholm: Norstedts Juridik, 1997.

Allen, Beverly, Rape Warfare, Minneapolis: University of Minnesota Press, 1996.

Barnett, Michael, «The Politics of Indifference at the United Nations and Genocide in Rwanda and Bosnia», i Cushman & Mestrovic 1996, ss. 128-162.

Cushman, Thomas & St. Mestrovic, This Time We Knew, New York: N.Y. Univ. Press, 1996.

Danner, Mark, «Bosnia: Breaking the Machine», The New York Review, February 19, 1998, ss. 41-45.

Denitsch, Bogdan, Ethnic Nationalism, Minneapolis: The University of Minnesota Press, 1996.

Habermas, Jürgen, Die Einbeziehung des Anderen, Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1996.

Honig, Jan Willem & Norbert Both, Srebrenica. Record of a War Crime, Harmondsworth: Penguin, 1996.

Kant, Immanuel, Political Writings, Cambridge: Cambridge University Press, 1991.

Knudsen, Tonny Brems, «Sovereignty under Pressure: Humanitarian Intervention in the Post-Cold War Order», Aarhus: Department of Political Science, 1995.

Knudsen, Tonny Brems, «European Approaches to Humanitarian Intervention», Aarhus: Department of Political Science, 1997.

Kymlicka, Will, Multicultural Citizenship, Oxford: Oxford University Press, 1995.

Lindholm, Tore, «The Cross-Cultural Legitimacy of Human Rights», Oslo: Norwegian Institute of Human Rights, 1990.

Rieff, David, Slaughterhouse. Bosnia and the Failure of the West, London: Vintage, 1995.

Rohde, David, Endgame. The Betrayal and Fall of Srebrenica, New York: Farrar, Straus and Giroux, 1997.

Vetlesen, Arne Johan, «Menneskers likeverd i spenningsfeltet mellom universalistiske og kommunitaristiske perspektiver», Norsk Filosofisk Tidsskrift 31, 1996, ss. 19-38.

— , «Impartiality and Evil», Philosophy & Social Criticism 24:5 (1998), ss. 1-35.

— , «Genocide. A Case for the Responsibility of the Bystander», Journal of Peace Research (1999, kommer).

English Summary

«Genocide – The Sovereignty of the State and the Inviolability of the Individual»

The use of military force in humanitarian intervention is a much-discussed issue at least since Grotius. The article explores different approaches to the issue, in particular the British doctrine of «active impartiality». Focusing on the tragic case of Screbrenica, the UN-declared «safe haven» turned instead into the site of the worst massacre in Europe since WW II, the author argues that intervention using force is required, even a duty, in cases of on-going genocide such as «ethnic cleansing» in former Yugoslavia.

Arne Johan Vetlesen, Bekke-Søndre, 3070 Sande. F. 1960. Dr. philos. Førsteammanuensis ved UiO.