Forsvarets verdigrunnlag som etisk dokument

Av professor Ivar Asheim

1. Hva slags verdidokument er dette?

Verdikommisjonen representerer ikke noe fullstendig nytt; andre har vært på ba­nen lenge. Tidlig ute var Norges Idrettsforbund med «Idrettens verdimanifest» (1994). Det vi ikke har visst, er at også Forsvaret har arbeidet med verdispørs­mål, og nå, mens andre starter opp, fullstendig overraskende allerede kan presen­tere sine konklusjoner: «Forsvarets verdigrunnlag»¹ (heretter: FV), en nydelig li­ten (men innholdsmettet) trykksak på 30 små sider, hvorav annenhver side er en vakker illustrasjon forsynt med hovedpoenget i en merkesats og eventuelt et profilert sitat som kan si tingene mer skarpt og uvørent enn Forsvarssjefen selv.

Slepne formuleringer og veloverveiet pedagogisk fremstillingsform røper en lengre forhistorie med opplæringserfaringer og interne drøftelser. Leseren innvies imidlertid ikke i dette. Hva vi får del i, er et sluttresultat som Forsvarssjefen i for­ordet erklærer han «vil skal prege vår virksomhet og være grunnlaget for vår be­driftskultur».

Hvorfor er et slikt dokument nødvendig akkurat nå? Det sies ikke. I så måte er forskjellen i forhold til Idrettsforbundet iøynefallende. «Idrettens verdimani­fest» ble til i en stort anlagt prosess: omfattende empiriske undersøkelser av ver­diproblemer og verdioppfatninger, metodisk tilrettelagt interndebatt på bredt grunnlag (som også offentligheten ble invitert til å delta i), redegjørelse i spen­nende rapporter.² Tingene ble hentet opp nedenfra. I Forsvaret kommer de oven­fra, etter klargjøring bak lukkede dører, uten invitasjon til åpen diskusjon under­veis eller etterskuddsvis.

Forsvaret er en institusjon hvis virksomhet har særdeles mange aspekter: po­litiske, økonomiske, sosiale, velferdsmessige, utdannelsesmessige, teknologiske, kulturelle, økologiske, nasjonale, internasjonale. Tittelen «Forsvarets verdigrunn­lag» vekker assosiasjoner om et problemkompleks av en enorm størrelsesorden. Her må det være nok av verdiproblemer å rydde opp i! Dette veldige landskapet tegnes ikke for oss i teksten, vi bare aner deler av det i forsiktige antydninger, og i grunnen overraskende lite. Hva er tekstens problemhorisont? Hvilke spørsmål er den tenkt å gi grunnlag for å besvare? Hva er det man vil ha angrepet, og hva lar man bare ligge? Et «verdigrunnlag» for hva?

Iøynefallende er den sterke markeringen av etikken. Den første av dokumen­tets tre deler, med overskriften «Grunnleggende verdier», begynner med et avsnitt om «Etisk forankring» (s. 9), og utmerker seg ved en gledelig klar innholds­mes­sig stillingstagen.

Den internasjonale etisk-rettslige sammenhengen som ethvert moderne for­svar vil innrammes av, markeres ved henvisning til «FN-pakten, FNs menneske­rettighetserklæring og internasjonal rett». Hensynet til vårt eget samfunns kultu­relle egenart fremheves ved henvisning til den «kristne og humanistiske tradi­sjon», en formulering velkjent fra grunnskolens vedtekter. Slik gjøres det allerede i utgangspunktet klart at Forsvaret verdimessig legger seg på en linje som myn­dighetene har trukket opp for andre offentlige virksomheter.

Den sterke understrekningen av denne sammenhengen tyder på at at foran­ledningen til verdidokumentet ikke har vært at Forsvaret har villet klarggjøre egne verdier, verdier som uttrykker denne institusjonens egenart i forhold til an­dre, men at man har funnet det nødvendig å betone sin lojalitet overfor de verdier som gjelder for samfunnet generelt, og å vise hvordan disse kan gjøres gjeldende «i all virksomhet» (s.9) i denne ellers meget spesielle etaten. Og man plasserer verdienes tyngdepunkt i det etiske.

Etikken er ikke unnagjort i innledningsavsnittet, men følges opp fra side til side som et hovedaspekt, for så avslutningsvis å fremheves igjen ved en over­skrift som på siste side knytter tråden tilbake til begynnelsen: «fremgang og etisk forankring». Heftet fremtrer for så vidt i sin helhet som et etisk dokument.

Å kort og godt kalle FV et «etikkdokument» ville ikke desto mindre være for­feilet. Blant underoverskriftene i første del («Grunnleggende verdier») finner vi, ved siden av «Menneskeverd og likeverd» og «Integritet og lojalitet» også «Personlig utvikling» - en overskrift som antyder at «verdi» brukes som en term med et mer omfattende begrepsinnhold enn det etiske. Når man kommer til del to og tre, blir dette enda tydeligere. I del to («Grunnsyn på ledelse») dreier det seg vel nærmest om en «ledelsesfilosofi», i del tre («Forsvaret i samfunnet») om en form for utadrettet institusjonell «samvirkefilosofi».

I tråd med språkbruken i Forsvarssjefens forord («grunnlaget for vår bedrifts­kultur») kan vi kanskje karakterisere FV som et «bedriftsfilosofisk» grunnlagsdo­kument med særlig vektlegging av etiske aspekter. Vil man analysere det som etisk dokument (som redaksjonen har anmodet meg om), må man derfor ta hen­syn til at det altså dreier seg om mer enn etikk, men samtidig også om mindre. Å lese teksten som en «forsvaretisk grunnlagsetikk i grunnriss», ville være overbe­toning av etikkdimensjonen. Etikken fremtrer bare som et (viktig!) element i noe mer omfattende. Nettopp dette er imidlertid interessant, og gir grunn til å spørre hva slags etikk vi da har for oss.

Teksten er knapp, mye sies bare antydningsvis, formuleringene er gjennom­gående svært generelle. Egentlig er vel materialet noe snaut for en dyperegående analyse, men ved å trekke ut noen hovedpoenger og tillate seg å forlenge linjene ut over det som uttrykkelig sies, skulle det la seg gjøre å antyde noen karakteris­tiske trekk, selv om man da må ta en viss risiko for overinterpretasjon med på kjøpet.

2. Etikk under verdisynspunkt

Innfallsvinkelen er verdietisk. Selvfølgelig, vil noen si: Etikk handler om ver­dispørsmål. For en fagetiker er dette imidlertid ikke gitt. Verdietikkens status an­sees i faglitteraturen som ganske problematisk.³

Større verditeoretiske konsepsjoner må vi tilbake til begynnelsen av vårt år­hundre for å finne. Også dengang gjorde det seg gjeldende et behov for å over­vinne etisk formalisme og gi klare materialetiske holdepunkter. Max Scheler og Nicolai Hartmann mente det måtte kunne la seg gjøre å utforme en teoretisk overbevisende verdietikk ved en kombinasjon av fenomenologiske og intuitive metoder. Forsøkene var imponerende, men beheftet med for åpenbare svakheter til å hevde seg i lengden. Når teoretikere i den senere tid tar opp tråden igjen, holder de en atskillig lavere profil med hensyn til hvor langt man vil kunne komme med en verditeoretisk tilnærming, samtidig som de gir uttrykk for at en form for verdietikk er noe vi ubetinget trenger.⁴

Verdibegrepet stammer jo fra den økonomiske sfæren, og da man i begynnel­sen av 1800-tallet begynte å anvende det også om ideer, fremkalte det sarkas­tiske bemerkninger om å gjøre alt til børs. Skulle kremmerånden gjøre sitt inntog også i moralen? I vår tid er problemstillingen nærmest den motsatte. At vi tenker i verdier, er et udiskutabelt utgangspunkt. Men nettopp fordi vi tenker i verdier, kan vi ikke bare tenke i penger. «Verdi» er blitt et begrep for kvalitet. Når vi henter det frem, er det for å motvirke kremmerånden som tenker i kvantiteter. Vi spør hvordan samfunnet, med alle dets institusjoner, kan bli et kvalitativt bedre samfunn. «Verdi» får i overflodssamfunnet et begrepsinnhold som mer og mer forskyver seg over mot det åndelige, fordi det er der vi føler det skorter mest. Når Forsvaret, som forvalter enorme materielle verdier, publiserer et «verdigrunnlag» med sikte på «et bedre forsvar» (forordet), dreier det seg ikke om bedre materielle ressurser, men fremfor alt om etikk.

Her følger offiserene politikerne. Det er nemlig ikke fagetikere, men politi­kere som har fortjenesten av at verdiproblemer igjen er kommet på dagsorden. Typisk var situasjonen i etterkrigstidens Tyskland. Når vi i Norge nå har begynt å tale om «grunnverdier», fortoner det seg i historisk perspektiv som en etterklang av en grunnverdidebatt som oppstod i Vest-Tysklands politiske miljøer i tom­rommet etter nazistaten.⁵ Filosofer og teologer forholdt seg, av teoretiske grun­ner, heller nølende til denne debatten. Man innså dens politiske nødvendighet, men trakk et skille mellom politikk og etikk. Særlig gjaldt dette protestantiske etikere; verditenkning har alltid vært mer nærliggende for katolsk enn for refor­matorisk tradisjon. I den senere tid har imidlertid også protestantisk etikk, under trykket av samfunnsmessige nødvendigheter, begynt å gi rom for verdietiske syns­punkter, men da bare som et underordnet innslag i mer omfattende sosial­etiske konsepsjoner. At etikk som sådan skulle være et spørsmål om verdier, slik at etikk generelt må gis form av verdietikk, er fortsatt en fremmed tanke innen protestantismen. Derimot ser det ut til å slå mer og mer igjennom at etikk blant annet også vil måtte ta opp verdispørsmål.

Hvorfor denne nølende holdningen til noe som menigmann vil finne så innly­sende riktig? Én grunn er vel en følelse av at verdibegrepet trekker med seg en beregnende og kalkulerende innstilling også om vekten forskyves fra det kvanti­tative til det kvalitative. Etikk skal gi hjelp til å foreta riktige valg. Men kan rik­tighet avgjøres ved veiing etter plass på en verdiskala? Hvordan skal i så fall vekten fastsettes? Dette har vært utilitarismens hodepine - og er blitt velferdsta­tens. Prioritering forutsetter sammenligning. Men verdier kan ligge i ulike plan som gjør dem usammenlignbare. Noen verdier krever uforbeholden respekt for seg i sin individuelle egenart og avslår relativiserende veiing og rangordning.

I forlengelsen ligger den vanskeligheten som vi har støtt på ovenfor: at begrepet «verdi», ettersom det omfatter mer enn etikk, kan gjøre det uklart om det virkelig er etikk vi diskuterer, og at det er fare for at det spesifikt etiske nivelleres av den mer sammensatte verdirammen det presenteres i. Den klassiske terminologien, som ikke talte om «verdi», men om «det gode», var her klarere, idet den impli­serte distinksjonen mellom «det gode» (entall) og «goder» (flertall). Helt fri for uklarhet var imidlertid heller ikke denne språkbruken, ettersom den aristoteliske forestillingen om «det gode for mennesket» (= det som menneskenaturen er anlagt på og streber hen imot) også refererer til selvutvikling i sin alminnelighet. Der­med blir det også her en uskarp grense mellom etiske kvaliteter og andre, mellom «dyd» og «dyktighet» eller «fremragenhet», og faren med dette er at etikken ikke får gjøre seg gjeldende med full tyngde.

Problemet gjenspeiler seg i vår egen tids språkbruk. En «god» fotballspiller bør vel også ha visse etiske kvaliteter, men er først og fremst en som virkelig kan spille fotball. Tilsvarende for et «godt fotball-lag» («godhet» er en kvalitet med både individuelle og kollektive aspekter). Brukt i slike sammenhenger går begre­pet mer på det profesjonelle enn på det etiske, og dette kan vel føre til at man tøyer etikken litt og tillater seg noen triks om dette gir større målhøst. Det funk­sjonelle blir hovedperspektivet; etikk kommer bare inn som markering av ytter­grenser.⁶

Noe tilsvarende kan være tilfelle når vi taler om «verdier», som i FV. Doku­mentets målsetting er å «styrke oss i arbeidet med å skape et bedre forsvar» (forordet). «Bedre» i hvilken henseende? Etisk? Profesjonelt?

Nå kan man spørre: Er det noe poeng i å skjelne her? Er ikke den store forde­len med verdietikk blant annet at den ser tingene i sammenheng? Et profesjonelt godt forsvar kjennetegnes blant annet også av høy moralsk standard: Ved på denne måten å gjøre etisk kvalitet til et aspekt ved generell profesjonell kvalitet, blir etikk noe som man ikke kan komme forbi. Reflektert verditenkning viser at etiske verdier er grunnleggende for ethvert fellesskaps kvalitet, og vil dermed styrke etikkens stilling i den alminnelige bevissthet.

I første omgang synes dette innlysende, men saken har også en annen side. Problemet ligger i vektforholdet mellom det etiske og det funksjonelle. En funk­sjonell stridsenhet, en effektiv organisasjon⁷, en velsmurt intern «bedriftskultur» er ikke som sådan etisk. At den for å være velsmurt, effektiv og funksjonell også må ha en viss etisk standard, kan det anføres gode argumenter for. Men det er ikke gitt at etikk alltid vil være funksjonell. Noen ganger kan den være ganske forstyrrende. Og velsmurthet kan bli uetisk, bl.a. ved å nivellere eller nøytralisere etiske motforestillinger.

Etiske hensyn har det med seg at tatt på alvor vil de gå på tvers av alt annet. Det etiske krever forkjørsrett. Dette må det tas høyde for i alle sammenhenger hvor det tales om etikk. Har FV gjort dette? Det finnes passasjer som antyder at man har vært oppmerksom på saken - således betones rett og plikt for en leder til eventuelt å «gå imot etablerte sannheter når egen reflekterte overbevisning sier at dette tjener fellesskapet» (s.17), og lojalitetsplikten forsynes med klare etiske klau­suler (s. 15 og 23). Men blir ikke fremstillingen litt for glatt?

Jeg vil anta at man i forsvarssammenheng ikke sjelden vil stå overfor ganske vanskelige verdikonflikter, og at disse både kan ha sammenheng med at samfun­nets verdigrunnlag ikke er fritt for spenninger, og at det dertil ikke hersker noen alminnelig enighet om hvordan verdiene skal rangeres i forhold til hverandre og konflikter dermed løses.⁸ At FV skulle rydde opp i denne problematikken, ville være for mye forlangt. Men hadde det ikke vært en fordel å tale noe mer åpent om tingene? Så harmoniserende som teksten i sin knapphet nå fremstår, blir et­terarbeidet ganske tungt. Honnør skal man likevel ha for den klare markering av at etisk standard er en hovedsak. Dette gir et godt utgangspunkt for videre ar­beid.

3. Verdietikk utmyntet i holdningsetikk

Forsvarets verdigrunnlag skal «gjenspeiles i all virksomhet», sies det, men «spesielt i personellpolitikken» (s.9). Tillegget er vesentlig: Som helhet er doku­mentet mer innsiktet mot personale problemer enn mot sakproblemer. Poenget er et godt «arbeidsmiljø» (s. 5). Debatten om krigførings- og rustningsspørmål ser ikke ut til å ha stått i forgrunnen i arbeidet med FV. Derimot er det tydelig at teksten har bakgrunn i opplæringen av personell, kanskje særlig på høyere nivå. Vil man skjelne mellom «profesjonsetikk» og «militæretikk»⁹ dreier det seg pri­mært om det første. Det viktigste forarbeidet har vel vært «Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i forsvaret».

I et slikt perspektiv gir det seg av seg selv at når linjer skal trekkes fra gene­relle verdier til konkrete forhold, vil dette skje ved at de utmyntes i personale holdninger. Forsvaret skal verne om «liv, frihet og personlig sikkerhet» og gjen­speile det «stadig rikere mangfold av kulturer og livssyn» som kjennetegner det norske samfunnet. Ergo kreves det «respekt for enkeltmennesket», «oppmerksomhet mot minoritetsgrupper» (s.11), «vidsyn, forståelse for og lojali­tet til helheten», og toleranse (s. 12), osv. Hovedsynspunktet er at løsningen av Forsvarets oppgaver «krever mennesker» med bestemte kvaliteter (s. 5, jf. s. 17).

I teksten som helhet er holdningsetiske synspunkter faktisk vel så fremtre­dende som verdietiske. Det bildet som tegnes, er ikke bildet av et teoretisk verdi­landskap, men et bilde av verdier integrert i holdninger. Overskriftene benytter seg gjerne av holdningstermer: fremhever nødvendigheten av integritet og lojali­tet, karakterstyrke og djervhet, troverdighet, åpenhet og handlekraft, selvstendig­het og engasjement. Dokumentet er for så vidt en interessant illustrasjon av Bård Mælands tese at holdningsetikken har det fortrinn at den «binder sammen både person, organisasjon/fellesskap og de mer grunnleggende mål for organisasjo­nen»¹⁰, og dermed av seg selv blir krumtappen i profesjonsetikk.

At «aktørsentrerte» synsmåter¹¹ på denne måten nå kommer i forgrunnen i forsvarsetisk sammenheng, er ikke desto mindre overraskende, sett i lys av tidli­gere forsvarsetisk debatt, som har vært handlingsorientert. Et eksempel på dette er den eneste større forsvarsetiske avhandlingen norsk teologisk etikk har frem­brakt i senere tid: Trond Bakkevigs «Ordnungstheologie und Atomwaffen».¹²

Bakkevigs tese, som han leverte en sterk argumentasjon for¹³, var at om for­svarsetikken skal kunne få tak på den nye problemsituasjonen som er skapt ved de moderne masseødeleggelsesvåpnene, må den innsiktes mot valg av hand­lingsalternativ. Den kan ikke, som ordningsteologien, begrense seg til refleksjo­ner over ordningenes vesen (med de oppgaver som gir seg av dette) og militær­personers sinnelag. Hvis den spesifikt kristne etiske impuls trekkes tilbake til sinnelaget, dømmes den til maktesløshet overfor strukturene, som i ordningsetik­ken fremtrer som uttrykk for mer eller mindre tidløst gitte lovmessigheter man bare må ta til følge ved å gjøre det militære nødvendigheter til enhver tid krever. Overfor denne fatalistiske tendensen gjør Bakkevig med rette gjeldende at man ikke kan unndra handlingsalternativer etisk vurdering, uansett hvor militært nød­vendige de kan synes, ettersom rammene for moderne krigføring er slik at den ikke utelukker handlinger av en rekkevidde som i virkeligheten kan undergrave selve ordningens meningsfullhet. Vi må derfor fornye den pliktetiske tilnærmin­gen fra rettferdig-krig-tradisjonen slik at handlingsetikken også kan få anvendelse på atomrustningsproblemene.

I det mellomliggende tiår siden Bakkevigs avhandling utkom i tysk, bearbei­det versjon, er atomtrusselen kommet mer på avstand. Vi beveger oss i et roli­gere farvann, og problemstillinger forskyver seg. En statisk ordningsetikk hører i dag fortiden til. I stedet tenker man altså i verdier. Verdier er, som Martin Ho­necker gjør oppmerksom på¹⁴, «entwicklungsfähig und auslegungsbedürftig». Når institusjoners målsettinger drøftes og klargjøres i rammen av en verdidebatt i ste­det for å fastlegges ved vesensbestemmelser, innebærer det således for det første at de stadig står til revisjon, og for det andre at revisjonen da vil skje i lys av den allmenne verdibevissthet i samfunnet slik at samme verdigrunnlag blir gjort gjel­dende overalt, slik nettopp FV er uttrykk for.

Hvis man så i stedet for «sinnelag» taler om holdninger, vil også tilbaketrek­ningen til det «indre liv» være gjennombrutt, idet holdninger alltid vil ha et hand­lingsaspekt.¹⁵ Holdninger uttrykker seg i handlingsmønstre av en viss stabilitet og konstans. Hvor handlingsmønstret er vaklende eller selvmotsigende, taler almin­nelig språkbruk om «holdningsløshet» eller «mangel på holdninger». Med en kombinasjonen av holdningsetikk og verdietikk (som element i en formålsetikk) skulle på den måten forsvarsetikken kunne arbeide seg ut av de tosidige svakhe­ter Bakkevig påpekte ved tradisjonell luthersk militæretikk.

Men kan vi dermed droppe handlingsetikk som særskilt innfallsvinkel og til­nærming? Dét ville være korttenkt, og det gjør da FV heller ikke. Faktisk finner vi i FV her og der også etikk i form av handlingsregler, skjønt dette ikke er noe fremtredende trekk. Et godt eksempel er synspunktene på «lojalitet».¹⁶ I alminne­lige vendinger introduseres saken som et generelt holdningskrav (interessant nok etter at man først har fremhevet nødvendigheten av åpenhet og dialog omkring spørsmål hvor det kan oppstå uenighet). Men deretter kommer så regelen: «Når en lederavgjørelse først er fattet, skal den følges lojalt av alle impliserte» (s. 15).

«Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret», som man kan anta på mange måter ligger i bunnen av FV (og som på mange måter taler mer åpent om problemer), røper på dette punkt en reflektert oppfatning. Også her er utgangs­punktet generelle holdningskrav. Men disse presiseres så nærmere ved regler. Som eksempel kan vi ta omtalen av «disiplin» (s.10-12). Først defineres selve be­grepet: «Disiplin innebærer at man underordner seg ledelse». Så knesettes rege­len: «Vårt militære system bygger på at foresattes befaling skal adlydes». Men dette modifiseres: «Det grunnleggende prinsipp er at en ordre skal følges, men den skal ikke utføres blindt». Dette presiseres ved beskrivelse av et handlings­mønster som man skal følge om man har alvorlige motforestillinger. Beskrivelsen er ganske detaljert. Men dernest tas forbehold overfor overdreven detaljstyring: «Detaljstyring minsker ofte mulighetene for og viljen til å ta initiativ. Oppdrag bør derfor gis slik at ordremottakeren har størst mulig frihet til å løse oppdraget på den måten vedkommende finner best. Dette må øves i fred.» Det hele avrun­des med generelle vendinger om samarbeid og forståelse.

Pliktetikk gir muligheter for konkretisering og presisering uten at dette behø­ver å bety at man lander i et stivt regelverk. Når holdningsetikk kombineres med pliktetikk, bevarer pliktformuleringene etikken fra å lande i intetsigende og fler­tydige generaliteter, mens holdningsbegrepene bevarer pliktetikken fra å snøre livet inn i et jernkorsett. Som Forsvarssjefen sier kommer man ikke utenom nor­mer og regler. Men for at de «ikke skal hindre ønsket handlefrihet, må de likevel begrenses til det som er nødvendig» (s. 16).

Såkalte «områdeetiske» tekster, som ikke fremgår av rent teoretiske studier, men har sin bakgrunn i en bestemt samfunnsvirksomhet, kan, i all sin begrens­ning, være lærerike ved å samle opp praktisk erfaring og innsikt. De tekstene vi her har tatt for oss, synes å underbygge den tesen at det ikke er meningsfullt å gjøre verdietikk/formålsetikk, holdnings-/dydsetikk og pliktetikk til tre gjensidig eksklusive alternativer som stilles opp mot hverandre til valg av «modell». I livets virkelighet fungerer disse etikk-formene som utfyllende tilnærminger.¹⁷ Generelle målsetninger krever klargjøring ved en verdiforankret formålsetikk. Holdnings­forutsetninger som målrealiseringen hviler på, vil måtte beskrives i en hold­ningsetikk. Og begge deler må konkretiseres i en handlingsetikk med regler som forhindrer at etikken lander i intetsigende alminneligheter uten konkrethet. Om­vendt må handlingsreglene forankres i holdningskrav som ivaretar at liv er mer enn et regelverk kan innfange. Og holdningene trenger på sin side en verdietisk definert målrettethet, for ikke å risikere å stilles i tjeneste for noe som ikke er etisk - militær disiplin er en farlig sak om den ikke er styrt av positive etiske verdier.

4. Forsvaret: en samfunnsinstitusjon som alle andre?

Det som kanskje overrasker mest ved FV, er hvor lite militært dokumentet er. Særpreget ved militær virksomhet kommer lite frem i teksten. Naturligvis åpner forordet med en henvisning til Forsvarets fredsbevarende og frihetsvernende mål­setting; det tales om «stridsevne», nødvendig bruk av maktmidler, fare for tap av av liv, krav om å tåle spesielle belastninger og fungere under sterkt press osv. Men det meste av teksten er så ikke-militær at den ville kunne overføres på en hvilken som helst samfunnsinstitusjon. Det er den samme kommunikasjons- og samarbeidspsykologi, ledelsesfilosofi, vektlegging av kompetanse og personlig utvikling osv vi finner her som overalt ellers.¹⁸ Og fremfor alt samme verdigrunn­lag.

Åpenbart har det vært om å gjøre å presentere Forsvaret som en sam­funnsinstitusjon helt på linje med andre. Dette er grunnleggende positivt. Histo­rien har, fra Spartas dager, sett nok av eksempler på at det militære er blitt en stat i staten, med en egen ideologi og en spesiell mentalitet. Slik bør det ikke være i en demokratisk stat. Man skal, når man går inn i Forsvaret, kunne være trygg på å også her finne de verdiholdningene som er grunnleggende for samfunnet for øv­rig, den samme måten å vurdere og behandle mennesker på.

Så langt synes man FV er et fint dokument. Men så melder ettertanken seg: Er det ikke litt for fint? Forties ikke en del problemer?

Det er vel ikke sikkert at en rekrutt vil oppleve Forsvaret som en institusjon som alle andre, i den grad som denne fremstillingen gir inntrykk av. Tvert imot kan vel innrulleringen oppleves som å komme til en helt annen verden. Brakkeli­vet, ordenskravene, disiplinen, kommandoforholdene, gradene, drillen: noe mer forskjellig fra den «fun morality» (Martha Wolfenstein) som i tiden etter annen verdenskrig er blitt barneoppdragelsens og skolevesenets ideologi og som også mer og mer preger voksnes livsforventninger, kan vel ikke tenkes. Aktiviteter skal være lystbetonet, drivkraften skal ligge i egen motiverthet og ikke i utenfra­kommende krav, læring skal ikke være drill men interessebestemt og arte seg som mest mulig fri selvutfoldelse. Denne ideologien, som det i sine sammenhen­ger saktens kan sies mye bra om, avspeiles på flere steder også i FV, f.eks. i vektleggingen av selvutvikling (s. 13), og dette er positivt. Men har ikke militær­livet også andre sider?

Når Forsvaret sliter med rekrutteringsproblemer, kan det vel henge sammen med at man her møter en institusjon som av gode grunner har begrensede mulig­heter for å virkeliggjøre den «fun morality» som vi i dag drømmer om. Forsvaret er i vårt samfunn kanskje den mest markerte påminnelsen om at denne drømmen har illusjonære trekk: I mange sammenhenger kommer man ikke forbi gammel­dagse krav om orden, lydighet og disiplin. Den gamle skolens krav er ikke blitt totalt foreldede!

Verdigrunnlaget skal nok være det samme for Forsvaret som for andre insti­tusjoner, men innen dette verdigrunnlaget vil oppgavens egenart kreve egne vektlegginger som gir denne institusjonen en ganske spesiell egenprofil.¹⁹ En sol­dat må gjøre «helt om» hva enten han «er motivert for» dette eller ikke. Når vi har et forsvar, er neppe hovedbegrunnelsen å fremme «selvutvikling».

Å fruktbargjøre alminnelig bedrifts- og ledelsesfilosofi for Forsvaret og lære av vanlig organisasjons- og kommunikasjonspsykologi bør ikke føre til at man underslår at det er forskjell på å være skoleelev og å være kriger.

Skyldes den noe glatte fremstillingen at FV er blitt til i en «fredstid» og med tanke på personalets «normalsituasjon» hvor ting kan gå relativt hyggelig og sko­lemessig for seg? Det gir grunn til ettertanke når en stabssjef i en fredsoperasjon etterpå gir uttrykk for tvil om hans avdeling var godt nok forberedt på den situa­sjonen den kom til å stå overfor, og at også han selv «langtfra var bevisst alle problemstillingene».²⁰

Det er noe her med forholdet mellom «normalsituasjonen» og «unn­taks­si­tua­sjonen» som forsvarsetikken vel nødvendigvis vil måtte ta opp, om den skal være realistisk. Av et dokument som FV vil dette kanskje være for mye forlangt, men all den stund teksten skal legges i bunnen av all personalopplæring, kunne den med fordel ha gitt noen antydninger som etikkundervisningen så kunne ha knyttet an til og videreutviklet.

Til sammenligning kan man bla litt i den til dato mest omfattende protestan­tiske håndbok i etikk, Helmut Thielickes «Theologische Ethik», som kom ut like etter den siste verdenskrigen og ikke minst hadde bakgrunn i sjelesørgeriske er­faringer med hjemkomne tyske soldater og deres frustrasjoner. Et hovedsyns­punkt for Thielicke er at etikken samlet, ikke minst forsvarsetikken, nettopp ikke kan orienteres ut fra en «normalsituasjon».²¹ Den unormale situasjonen, «grense­si­tuasjonen», er det fruktbare sted for erkjennelse.²² Etikken må tåle kon­fron­ta­sjon med situasjoner hvor alt er unormalt, ellers blir den urealistisk, for verden er nå engang ikke normal. - Personlig synes jeg Thielicke overdriver dette synspunkt­et og trekker konklusjoner som er vanskelig å forene med en kristen skapertro. Men som et memento til en glatt harmoniserende verdietikk kan det ha sin be­rettigelse.

Den etiske hovedlinjen i FV er at det gjelder å fastholde at den respekten for menneskeverd, personlig integritet og kulturelt mangfold som samfunnet for øvrig bygger på, skal legges til grunn også i Forsvaret og integreres i personlige og kollektive holdninger. Dette er greitt i en normalsituasjon. Men hva i en situasjon hvor alt normalt har brutt sammen? FVs svar er vel at samme holdninger skal fastholdes også der. Tankegangen synes å være at kjernen i forsvarsetikken må være en personlighetsdannelse som skaper karakterer sterke nok til å «tåle de belastninger tjenesten krever» (s. 9). Det blir, for å forandre Bård Mælands spørsmål²³ til et svar, «bedre krigere» av «gode mennesker». Dette er et godt ho­vedsynspunkt, men neppe tilstrekkelig, og forutsetter iallfall at belastningene ikke kommer uforberedt på en. Da må ikke Forsvaret i den grad fremstilles som en institusjon på linje med enhver annen, som tilfellet er i FV. I det minste må opp­følgingen i etikkundervisningen ikke gjøre dét.

Det som sies i FV, er som helhet meget positivt og vesentlig. Ligger proble­mene i det som ikke sies, men i høyden antydes i spredte enkeltutsagn?²⁴ God personalbehandling og organisasjonskultur er viktig. God kommunikasjon med samfunnet for øvrig er også vesentlig. Men forsvarsetikkens horisont må være videre enn det som dekkes av de hovedintensjoner som synes å ligge til grunn for FV.

Slik vi kan gjette oss frem til disse intensjonene av en tekst som ikke selv ris­ser opp en klar problemhorisont, er meningen med «Forsvarets verdigrunnlag» ikke å skissere en ramme for ethvert grunnlagsspørsmål som kan bli aktuelt i for­svarssammenheng. Det man særlig har vært opptatt av, er organisasjons- og le­delsespsykologiske perspektiver. Mye annet har man ganske enkelt latt ligge. For eksempel kommer fundamentale problemer i samspillet med andre institusjoner (aktualisert gjennom «det militær-industrielle komplekset» og forskningssektoren, forholdet til samfunnsøkonomien inklusive våpenhandel og våpenutvikling, samt hele det innviklede spørsmålet om selvstendighet og lojalitet i forhold til politisk styring) overhodet ikke innen synsvidden.

Forsvarets medarbeidere oppfordres riktignok til å «engasjere seg i forsvars- og samfunnsdebatten» (s. 25), men på hvilke premisser? På basis av Forsvarets verdigrunnlag selvfølgelig, men dette grunnlaget aktualiseres ikke i FV for et så bredt problemfelt som slike formuleringer vel må referere til.

Skal vi kunne få en fruktbar samfunnsetisk debatt om forsvarsspørsmål, må nok også andre sider ved grunnlagsproblemene tematiseres enn de som aksentu­eres i dette dokumentet. Men kanskje vil man gå videre? Begynnelsen er kon­struktiv og lovende.

English Summary

«Core Values of the Norwegian Defence as an Ethical Document»

Last year the Chief of Defence (CHOD) Norway issued an official statement (30 pages) on the core values of the Norwegian Defence. The document presents itself as a kind of organisational philosophy with emphasis on ethics. This essay attempts a description and a critical evaluation of the merits and limitations of the ethics implied in this important document, which especially is intended for use in instruction of personnel. Characteristic of the text is the strong affirmation of common values in the cultural tradition of the Norwegian society and the international community of law. A combination of value ethics with an ethics of personal attitudes (virtues) gives the document an interesting profile as compared with the more act-centred peace and war-ethics of the last decades, whereas the document’s emphasis on ordinary management philosophy and psychology runs the risk of blurring dilemmas implied in the inevitable differences between military organisations and other institutions in society.

Ivar Asheim, Røyskattlia 40, 1347 Hosle. F. 1927. Professor emeritus. Cand. theol. 1952, dr. theol. 1962. Dosent religionspedagogikk, Det teologiske Menighetsfakultet (1963-1970). Direktør i Det Lutherske Verdensforbunds Teologiske avdeling, Genève (1965-1970). Professor i religionspedagogikk, MF (1970-1979). Professor i systematisk teologi, MF (1979-1994). Seniorforsker Norges Forskningsråd (1994-1997).