Forsvarets verdigrunnlag

Av flaggkommandør Jacob Børresen

Det er neppe noen tilfeldighet at det var i 1998, året da statsminister Bondevik utnevnte Verdikommisjonen, at Forsvaret fikk sitt verdigrunnlag. Etter flere tiår med økende sekularisering av samfunnet, stadig mer materialisme i holdninger og adferd, økende avstand og mindre kjennskap til, forståelse for og opptatthet av «barnetroen», er tiden rett og slett moden for den slags. Og når vi så søker det åndelige, så er ikke de gamle enkle «sannhetene» så enkle lenger. Det holder ikke med snusfornuftig «Margrethe Munthe moral» og enkle forestillinger om rett og galt, godt og ondt. Vårt eget samfunn er blitt mer komplisert. Og fordi vi har fått mer å rutte med, større handlefrihet og dermed også større valgfrihet, blir hver enkelt av oss oftere enn hva som var vanlig i tidligere tider, konfrontert med vanskelige valg og avveininger. Nordmenn har dessuten fått større kontaktflate til andre kulturer, religioner og verdisett både gjennom flere og lengre reiser til andre land, gjennom internasjonale massemedia og gjennom økt innvandring til Norge fra fjerne himmelstrøk. Det innebærer at det i større grad enn før foreligger andre mulige svar og valgmuligheter enn de tradisjonelle, når utfordringene melder seg. Resultatet kan spores i en viss verdioppløsning og normløshet og etter hvert også i en lengsel etter etiske og moralske fastpunkter i livet. Religionssurrogater som «New Age» har fått økende tilslutning, i visse kretser går det en kristen legmannsbasert vekkelsesbølge over landet. Og når Kristelig Folkeparti i det siste har opplevet sterk oppgang og en velgertilslutning langt ut over den tradisjonelle snevre kretsen av kirkegjengere er ikke forklaringen bare partilederens og statsministerens TV-tekke, men også et utslag av hva man kunne kalle «tidsånden».

Når det gjelder Forsvaret selv, så gjennomlever også vi på mange måter en vanskelig tid. Den tradisjonelle trusselen fra Sovjetunionen, som gjennom hele den kalde krigen effektivt bidro til å holde forsvarsbevilgningene oppe, er borte. Og fordi vi nokså ensidig ble vant til å begrunne behovet for et norsk militært forsvar med trusselen fra Sovjetunionen, har vi nå et troverdighetsproblem når vi forsøker å argumentere for å opprettholde bevilgningene til Forsvaret. Dette gjelder enten vi argumenterer med at det nå er Sovjetunionens arvtagerstat Russland vi må være forberedt på å kunne forsvare oss mot, eller vi legger mer prinsipielle betraktninger til grunn for hvorfor en suveren stat i et internasjonalt samfunn av stater har rett og plikt til å holde seg med et troverdig militært forsvar. Dessuten har troen på at den «evige fred» endelig har inntrådt «i vår del av verden» og at krig heretter er noe som bare utkjempes mellom mindre utviklede samfunn langs Europas yttergrenser, befestet seg langt inn i regjeringskorridorene.

Om man deler slike synspunkter, har et norsk militært forsvar liten eller ingen relevans som bidrag til å fremme norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser, annet enn som nødvendige minimumsbidrag til det internasjonale samfunns «ordenstjeneste» i FN- eller NATO-regi. Som en kompliserende faktor kommer selvsagt det faktum at «krigeryrket» ikke har og aldri har hatt noen høy stjerne i det demokratiske Norge. Forsvaret blir betraktet som et nødvendig onde. Og mange av de holdningene og ferdighetene som skal til for å overleve og lykkes i strid, holdninger som lydighet, disiplin, ferdigheter i å skyte på en fiende for å drepe ham, står verken spesielt høyt i kurs eller er særlig etterspurt i det sivile samfunn.

I offentlig debatt er tausheten rundt Forsvaret nærmest total. Og i den grad vi får mediaomtale er det som regel negativt: Vi tar oss til rette og ødelegger natur og miljø under øvelser, vi har gigantoverskridelser på materiellprosjekter, vi makulerer arkiver for – formentlig – å skjule gamle synder, vi sløser med penger, vi fraskriver oss ansvar for krigsskadde FN-veteraner, førstegangstjenesten er meningsløs og fordummende og repetisjonsøvelsene enda verre, osv. Og får vi støtte, er det som regel ikke på grunn av Forsvaret selv, men fordi vi bidrar med kontrakter til norsk industri eller til arbeidsplasser og bosetning til små lokalsamfunn i utkantstrøk. Unntaket er selvsagt de mange områdene der Forsvaret og Forsvarets folk gjør en formidabel samfunnsnyttig innsats slik som kystvakt, redningstjeneste, bistand ved flomkatastrofer og liknende store ulykker samt ved større idrettsarrangementer. Problemet er bare at denne innsatsen for det første stort sett tas for gitt, og for det andre at vi ikke trenger noen krigsstruktur for å utføre den; Kystvaktas innsats i norsk økonomisk sone er ikke noe argument for nye undervannsbåter til Marinen og i alle fall ikke for kamphelikoptre til Hæren.

Minkende budsjetter har ført til pålegg om nedskjæring, omorganisering og modernisering av Forsvarets organisasjon og struktur, samtidig som store materiellkategorier faller for aldersgrensen samtidig i alle tre forsvarsgrener og skal fornyes. I seg selv en positiv og nødvendig prosess, men en prosess som stiller store krav til, legger store belastninger, og derfor fører til slitasje, på Forsvarets personell. Mens prosessen pågår, vil nødvendigvis deler av organisasjonen være i ubalanse slik at den enkelte, mange steder og i mange tilfeller, føler at han eller hun ikke får tildelt ressurser i forhold til oppgavene, ikke får akseptable arbeidsbetingelser og dermed heller ikke en meningsfylt arbeidssituasjon. I tillegg kommer at Forsvaret over tid både har sakket akterut lønnsmessig i forhold til andre statsansatte, og særlig i forhold til det private næringsliv, og at vi dessuten har utviklet et lønnssystem som for mange ikke gir noen tilfredsstillende inntektsutvikling gjennom karrieren. I en periode med krevende omstilling og innfasing av nytt avansert materiell der Forsvarets behov for personell med den rette spisskompetanse er avgjørende for vår evne til å gjennomføre endringene på en vellykket måte, går det private næringsliv «så det suser». Etterspørselen etter våre beste folk er stor og vi har ikke mulighet til å konkurrere på lønn. Derimot har det vist seg at vi ofte kan konkurrere på andre områder som fellesskap, korpsånd, kultur, trygge ansettelsesforhold og interessante, krevende og varierte oppgaver.

Et viktig bidrag til å gjøre Forsvaret konkurransedyktig når det gjelder å rekruttere og holde på kvalifisert personell er nettopp at vi vet, er trygge på og stolte av hvem og hva vi er og makter å formidle dette til hverandre og til omverdenen. Og det er akkurat her at et Forsvarets verdigrunnlag, etter mitt syn, har en av sine viktigste misjoner. Den typen spørsmål jeg venter eller håper å finne svar på når jeg åpner Forsvarets verdigrunnlag, er derfor f.eks.: Hva er Forsvaret? Hva skal forsvaret bidra med til samfunnet? Hvilke verdier skal Forsvaret forsvare og hvilke verdier skal danne grunnlaget for Forsvarets virksomhet? Er det motsetninger her og i tilfelle hvilke og hvordan forholder vi oss eventuelt til det? Hva rettferdiggjør samfunnets opprettholdelse av et militært forsvar som i verste fall kan bli satt til å ta liv? Under hvilke omstendigheter er det rett å ta liv?

Den andre, og kanskje enda viktigere, funksjonen et verdigrunnlag for Forsvaret skal ha, er å bidra til å utvikle slike holdninger hos Forsvarets personell at samfunnet kan være trygg på at det fysiske maktapparatet Forsvaret forvalter og utgjør, aldri kan bli tatt i bruk mot samfunnets eller befolkningens interesser eller mot samfunnet eller befolkningen selv, dernest at Forsvarets forvaltning av de verdiene det har ansvar for både er effektiv, rasjonell og etisk forsvarlig. En annen gruppe spørsmål jeg derfor naturlig ville konsultere Verdigrunnlaget for å få svar på, er derfor: Hvem, hva slags folk, kan jeg forvente at forsvarets personell stort sett er? Eller sagt på en annen måte: Hva står de for, som yrkesgruppe, som stand? Hvilke verdier eller etiske normer ligger til grunn for og styrer de forsvarsansattes handlinger i fred og krig?

Det er med andre ord med en viss spent forventning jeg plukker opp og begynner å bla i den lekre og ytterst smakfullt anrettede publikasjonen fra mai 1998: Forsvarets verdigrunnlag.

Førsteinntrykket av formen man har valgt er overveldende positivt! Her har åpenbart mange kunnskapsrike og dyktige mennesker arbeidet målrettet over lang tid. Og resultatet er en tekst som sitter. En innholdsmettet men knapp, nesten gjerrig tekst som med rytme og presisjon, og på sitt beste med en nesten lyrisk undertone, overbringer budskapet. Plenty luft rundt teksten på hver side gjør den lettlest og oversiktlig. Det er lett å finne tilbake til avsnitt man merket seg under lesningen. Teksten er supplert med lekre illustrasjoner som ikke bare er dekorasjon, men som også på en elegant og meningstung måte supplerer, nyanserer og beriker teksten. Godt gjort! For hvert av de tre hovedavsnittene har man dessuten funnet fram til et sitat som ytterligere bidrar til å presisere avsnittets tema. Spennende! Kvaliteten på produktet understrekes ytterligere av heftets papirkvalitet, farger og trykk. Heftet kommer i A-4 eller A-5 format etter valg, og med praktiske metallhemper i ryggen for innsetting i brevordner. Delikat!

Hva så med innholdet? Så langt jeg har kunnet vurdere, og jeg har ingen formell kompetanse på området, er det som står der riktig og godt. Jeg har bare mindre kommentarer noen få steder i teksten. Jeg skal komme tilbake til dem. Min hovedinnvending går på hva som ikke står i Verdigrunnlaget. Det faktum at jeg bare får svar på noen få av spørsmålene mine ovenfor. Og la meg her gå rett på sak:

Med unntak av den innledende setningen i Forsvarssjefens forord og av fire setninger på sidene 9, 11, 27 og 29, omtales ikke Forsvarets rolle i krise og krig og de vanskelige dilemmaene og krevende oppgavene Forsvarets stridende personell der vil kunne stå overfor. Og heller ikke de fire setningene jeg har referert til gir, naturlig nok, dette vanskelige temaet noen uttømmende behandling. Forsvarets verdigrunnlag framstår derfor i all hovedsak som et hvilket som helst annet liknende dokument til bruk for sivil bedriftsledelse. Det er mulig at dette er et bevisst valg, at man uttrykkelig har ønsket å holde krigen og krigens krav borte fra Verdigrunnlaget fordi man ser for seg at det skal være rettet mot og anvendes av Forsvarets fredsorganisasjon, og at formålet med Forsvarets verdigrunnlag primært skal være å øke kvalitet og produktivitet i styrkeproduksjonen i fred. Denne antakelsen blir bestyrket når Forsvarssjefen i sin innledning snakker om vår «bedriftskultur» og når hovedvekten i dokumentet ligger på organisasjonsutvikling og ledelse.

Man kan argumentere for at krigens krav er ivaretatt av det som står om temaet i Forsvarets reglementer. I Tjenestereglementet for Sjøforsvaret heter det for eksempel at:

Militært personell plikter å vise Kongeriket Norges konstitusjon og H M Kongen lydighet og troskap. De skal våge liv og blod i rikets tjeneste, når og hvor det befales av H M Kongen eller på hans vegne av vedkommende foresatte.¹

Og:

Krigsmenn skal i tjenesten ubetinget lystre enhver lovlig ordre fra foresatt myndighet. Er ordren klar og forstått, skal denne utføres uten motsigelse, innvending, tegn på uvilje eller unødige spørsmål, enten de får ordren av sin foresatte eller på annen tjenstlig måte. Er man i tvil om ordrens mening og/eller innhold, skal man be om å få den gjentatt eller be om en forklaring på det som ikke er forstått. Den ubetingede plikt til å lystre ordre fritar den underordnede for straff i forbindelse med ordreutførelsen, med mindre ordren overskrides eller de underordnede klart burde ha innsett at de medvirker til straffbar handling. Rett og plikt til å nekte å utføre ordre har man dersom man forstår at ordren vil medvirke til straffbar handling.²

De fleste av oss vil mene at dette er nødvendige, riktige og viktige påbud til personellet i en organisasjon som skal virke i krig. Men det sies ikke noe her, naturlig nok, om hvordan disse påbudene er begrunnet i folkeretten, menneskerettighetserklæringen eller i norsk lov, ut over den alminnelige henvisning til Grunnloven, eller om hvordan og hvorfor de avviker fra eller går ut over de normer og regler som ellers gjelder f. eks. i arbeidslivet, og konsekvensen av at det er slik. Jeg hadde ventet å finne denne typen problemstillinger behandlet i Forsvarets verdigrunnlag.

Det området der Forsvaret skiller seg grunnleggende fra enhver annen statsetat eller sivil bedrift eller organisasjon er jo nettopp det at vi kan få ordre om å skulle risikere eller beordre andre til å risikere eget og ta andres liv. Jeg tror ikke at det er noen av mine kolleger, i alle fall blant de litt eldre, som ikke en eller annen gang i løpet av karrieren har stoppet opp og tenkt på dette, og i tunge stunder kanskje også slitt med det. Det ville vært fint om Forsvarets verdigrunnlag hadde hatt noen støttende og forklarende formuleringer om dette alvorlige temaet.

En annen side av saken er at det er et sjefsansvar å minne undergitte om krigsmenns plikter og ansvar i krisesituasjoner og i situasjoner der krig truer. I vårt daglige strev for å holde trange budsjettrammer og møte korte tidsfrister, og særlig ved tjeneste ved forvaltningene eller i sentrale staber, kan dette komme i bakgrunnen. Og da glemmer man lett hva det egentlig er man driver med og kan få seg en overraskelse. Jeg vet for eksempel at det kom som en ubehagelig overraskelse på flere av det norske befalet som var ute i NATO-tjeneste, og som et sjokk på deres ektefeller og barn, da det i desember 1995, på et tidspunkt da vi ikke visste hva som ville møte NATOs intervensjonsstyrke IFOR når den rykket inn i Bosnia, ble antydet at noen av dem kanskje måtte gjøre tjeneste i Sarajevo. Det var åpenbart at mange av befalet ikke hadde tenkt igjennom hva det egentlig betydde å gå i uniform som befal i Forsvaret, hva det i visse situasjoner kunne innebære. De hadde heller ikke snakket med sine pårørende om det. Både for avdelingens sjef og for den enkelte befalingsmann eller soldat kunne det vært nyttig om man hadde hatt et Verdigrunnlag å støtte seg til av den kvaliteten som her foreligger, men som også dekket dette tema.

Jeg savner altså ett avsnitt som jeg ville ha kalt noe slikt som: Forsvaret i krise og krig. Her kunne man kort og konsist – formen man har valgt for verdigrunnlaget er som sagt fremragende – redegjort for det folkerettslige grunnlaget; for hvor grensen går for kravet til plikt og lydighet; for den stridendes personlige skyld og ansvar når det gjelder å utføre handlinger som isolert sett alltid er onde, som for eksempel å ta liv, og for hvilke regler som gjelder for voldsanvendelse; grensene for selvforsvar etter folkeretten; begreper som proporsjonalitet og diskriminering; osv.

Men dette er – i rettferdighetens navn – kritikk av et annet dokument enn det Forsvarssjefen har valgt å framlegge. La meg nå kort komme med noen bemerkninger til teksten slik den faktisk står:

I det første avsnittet på s. 9 viser man generelt til samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett. Dette er et meget bredt felt. Det kunne vært greit om man litt mer konkret hadde tatt tak i hvilke formuleringer i dette materiale man anså for å være de grunnleggende. Jeg undres også på om det ikke ligger en liten uavklart motsetning mellom utsagnet på s. 9 om å forankre etikken i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon og ønsket på s. 11 om at Forsvaret skal gjenspeile et stadig rikere mang­fold av kulturer og livssyn.

Jeg synes også, som jeg kommer tilbake til mot slutten av denne anmeldelsen, at Forsvarssjefens forord der han begrenser seg til å ønske at Verdigrunnlaget skal bidra til en etisk og verdimessig bevisstgjøring og til å be om at Verdigrunnlaget gjøres til en rettesnor i vårt daglige virke, og utsagnet i 2. avsnitt på s. 9 om at: dette etiske fundament er bærende for all ledelse og samarbeid i Forsvaret, og at: det skal gjenspeiles i all virksomhet og spesielt i personellpolitikken, er litt for passivt og uforpliktende. Dersom Verdigrunnlaget skal bli noe annet enn en uforpliktende pusteøvelse, så bør Forsvarssjefen gi pålegg om at det legges til grunn, og kontrollere at så finner sted. Dette kan f.eks. konkret gjøres gjennom å omarbeide tjenesteuttalelsene og gjennom måten Forsvarssjefen og Generalinspektørene instruerer ledelsens representanter på i de respektive Råd i disponeringssaker. Jeg hadde også ventet å finne spor av Verdigrunnlaget i den nye Forsvarets personellhåndbok Del B – Forvaltning av befal – datert 1. september 1998, nærmere bestemt i håndbokens kapittel 12 som omhandler Vurdering og utvikling av befal. Men bortsett fra at det pliktskyldigst er vist til Verdigrunnlaget i håndbokens innledning, pkt. 1.1 Generelt, finner jeg ingen ting. Jeg synes ikke det akkurat lover godt. Men det kan jo hende at det av praktiske grunner ikke har vært dialog mellom dem som arbeidet med håndboken og gruppa som formulerte Verdigrunnlaget. Uansett bør det være en ambisjon med første revisjon av Forsvarets Personellhåndbok at man i større grad enn nå innarbeider i den formuleringer hentet fra Verdigrunnlaget.

I tredje avsnitt på s. 11 omtales problemstillinger og dilemma i tilknytning til bruk av makt. Men måten dette er formulert på understreker noe av problemet jeg har med Verdigrunnlaget på dette punktet: At vi skal beskytte samfunnsverdier og menneskeverdet er uttrykt i aktiv form. Dette er noe vi skal gjøre, samtidig som eget og andres liv kan gå tapt, heter det så. Her har man valgt passiv form. At liv går tapt er noe som skjer. Mitt poeng er at når liv går tapt i krig skjer det også som følge av våre egne valg og våre egne aktive handlinger. Og det er grunnlaget og rammen for disse valg og handlinger jeg savner behandling av i Verdigrunnlaget.

I siste avsnitt på s. 15 omtales lydighetsplikten. Jeg synes at dette avsnittet er blitt for svakt. Det er ikke bare en rett og plikt å si fra, men også en rett og plikt til å nekte å utføre ordre dersom man forstår at ordren vil medvirke til en straffbar handling, slik det for øvrig, og som nevnt ovenfor, er presist formulert i Tjenestereglement for Sjøforsvaret. ³

Listen på s. 17 over lederegenskaper er igjen, etter mitt syn, for mye preget av bedriftsledelse og for lite av stridsledelse. Egenskaper som personlig mot, betydningen av eksemplets makt, betydningen av å dele undergittes kår og ta del i deres farer burde vært mer framhevet, mens det å vise åpenhet vel ikke alltid er å anbefale i farens stund. En militær sjef vil ofte være tjent med å holde en viss avstand til sine medarbeidere for å kunne bevare respekt og handlefrihet også i kritiske situasjoner. Forbeholdet nederst på siden om at ledelsesformen avhenger av oppgavens art, lederens og medarbeidernes situasjon og situasjon for øvrig, blir for generelt og er etter mitt syn ikke nok til å rette opp denne svakheten ved listen.

På s. 27 får vi vite at Norges engasjement i FN, NATO, VEU og OSSE er begrunnet med at en viktig forutsetning for egen sikkerhet er å bidra til andres. Det kan vel være noe i det. Men så vidt jeg vet er en hovedgrunn for vårt bidrag til for eksempel FN med penger og personell, bl.a. militære avdelinger, at vi med det bidrar til organisasjonens troverdighet og handlekraft, og dermed til at FN-paktens normer for mellomstatlig adferd etterleves. Og når det gjelder NATO at det er et viktig poeng ved vår oppslutning om og bidrag til alliansens fellesforsvar at det også bidrar til å øke troverdigheten av alliansens sikkerhetsgaranti til Norge. I begge disse forhold ligger et direkte bidrag til vår egen sikkerhet som småstat. Man kunne uttrykke seg i liknende ordelag – men kanskje ikke så direkte – om VEU og OSSE. Det er i det hele tatt et poeng at framveksten av flernasjonale organisasjoner hvor medlemslandene i større eller mindre grad delegerer noe av sin myndighet, avgir noe av sin suverenitet om man vil, til organisasjonen, er en viktig kilde til handlefrihet for småstaten og har gjort småstaten til aktør på den internasjonale sikkerhetspolitiske arena på en måte som tidligere var forbeholdt stormaktene.

Til slutt: Uansett mine kritiske bemerkninger. Det står etter mitt syn fast at vi i Forsvarets verdigrunnlag, så langt det rekker, har fått et verdifullt dokument og et nyttig verktøy, primært kanskje innen personellforvaltning. Jeg skulle imidlertid ønske at man etter noen tids erfaring og kanskje en ny høringsrunde, tok en ny gjennomgang av Verdigrunnlaget med sikte på å utvide det til også å omfatte Forsvarets rolle i krise og krig og de etiske og verdimessige utfordringer som ligger i dem.

Den største utfordringen på kort sikt ligger derimot i å få realisert det program for personellbehandling, lederutvikling og utvelgelse, som i realiteten ligger innbakt i Verdigrunnlaget. Som nevnt synes jeg at man gjennom formuleringene i selve dokumentet allerede i utgangspunktet går litt for passivt til verks i denne sammenheng. I stedet for å ønske og håpe at Verdigrunnlaget får virkning og blir lagt til grunn, bør man sørge for å legge det til grunn. Om dokumentet skal bli noe annet enn en pusteøvelse eller et pliktløp, så må det tas i bruk i praksis. Og det vil bare skje gjennom pålegg om konkrete tiltak med kontroll av gjennomføringen, og ved at formuleringene i Verdigrunnlaget tas inn i Forsvarets forskjellige reglementer og grunnlagsdokumenter der det er relevant.

For med Verdigrunnlaget er listen lagt meget høyt. Og den skal ligge høyt. Det dreier seg tross alt om alvorlige, nærmest eksistensielle, spørsmål. Og dessuten: En ledestjerne, om den skal virke og gi retning, må alltid ligge lenger bort enn at det går an å gripe den.

Litteratur

Forsvarets verdigrunnlag. Forsvarets Overkommando, Oslo 1998.

English Summary

«Core Values of the Norwegian Defence»

The author reviews Chief of Defence (CHOD) Norway’s recently published Forsvarets verdigrunnlag (Core Values of the Norwegian Defence) for the Norwegian Defence Forces. He argues that a time with increasing breakdown of values and norms in society and at a time when The Armed Forces too are searching for a raison d’être, this is a most timely publication. In form, the document is of high quality, with delicate layout, instructive illustrations and a most effective and telling text. In content, what is written is generally of high quality, too. The main problem of the document is what is not written. It has very little to say about the one issue that makes armed forces different from any other human organisation, the toughest issues there is, namely that we are organised and trained to kill and must be prepared to be killed.

Jacob Børresen,f. 1943, Granfossbakken 7, 1. etg., 1324 Lysaker. Ubåttjeneste (1968-76), adjutant for Forsvarssjefen (1976-79), militærstipendiat NUPI (1983-85), sjef KNM Oslo (1985), militær sekretær for Forsvarsministeren (J.J. Holst, 1986-88), NATO Defence College (1989), sjef Operasjonsstab Forsvarskommando Nord-Norge (1990-93), sjef Trøndelag Sjøforsvarsdistrikt (1993-94), nestkommanderende Ops-Log divisjonen i SHAPE, Belgia (1994-97), kommandant Akershus festning (1997-98). Utgitt boken Kystmakt – skisse av en maritim strategi for Norge, Oslo: Cappelen (Europaprogrammet), 1993.