Bokanmeldelser

To nye nordiske lærebøker i yrkesetikk for offiserer

Anders Lundberg, under medverkan av Gunnar Artéus och Cecilia Wijnbladh: Vägar till Svensk officersetik. Grundtext till militär etikutbildning. Försvars­högsko­lan 1997. 112 s.

Jens Olav Mæland: Yrkesetikk for offiserer. Høyskoleforlaget 1998. 284 s.

I løpet av det siste året har det kommet to nye lærebøker i yrkesetikk for offiserer i nordisk sammenheng. Dette er i seg selv en begivenhet fordi materialet på nor­diske språk har vært meget sparsomt tidligere. På svensk kom boken Vägar till svensk officersetik – Grundtext till militär utbildning forfattet av Anders Lund­berg i 1997, og i begynnelsen av 1998 kom den første norske boken i yrkesetikk på norsk, Jens Olav Mælands «Yrkesetikk for offiserer».

Det er interessant å sammenligne disse to bøkene av ulike årsaker. Selv om Norge og Sverige geografisk og kulturelt ligger svært nær hverandre, er forskjel­lene påtagelige. I det følgende skal jeg ta frem noen strukturelle og innholdsmes­sige for­skjeller og likheter, og drøfte stryken og svakheten med de to lærebøkene.

Jens Olav Mælands bok er en forholdsvis omfattende bok på nesten 300 si­der, mens den svenske boken er betydelig mindre, litt over 100 sider. Mens den svenske boken er utgitt av Forsvarshögskolan, og dermed er utgitt militært og på militært oppdrag, er den norske boken utgitt på det sivile Høyskoleforlaget. Begge bøkene har imidlertid kadetter og offiserer som primærgruppe, det er altså tenkt at begge bøkene skal kunne benyttes i undervisningen på krigsskoler og til­svarende.

Bøkene fokuserer primært på offisersprofesjonen. Hovedsiktemålet ligger der­for i skjæringsfeltet mellom individual- og sosialetikk, nærmere bestemt i pro­fesjonen og med fokus på profesjonsnormer. Imidlertid fokuserer Mæland i større grad enn Lundberg på det institusjonelle aspektet ved etikken. Allikevel kan en vel knapt kalle noen av bøkene for «Militæretikk» i form av det amerikanske be­grepet ‘Military ethics’. Dette begrepet fokuserer nemlig primært på det institu­sjonelle as­pektet som f.eks. forholdet mellom krig og moralitet. Dette aspektet finnes i begge bøkene, men er ikke noen bærende tanke.

«Vägar till svensk officersetik» tar utgangspunkt i Överstbefälhavares: Vägvi­sare till svensk officersetik, og søker å være en utfyllende kommentar til denne. Bo­ken fokuserer på hva som er hensikten med etikk og forsøker å definere etikk og yrkesetikk i forhold til andre begreper som f.eks. normer, juss og livssyn. Bo­ken tar også opp en diskusjon om allmenne normer som ansvar, lojalitet, rettfer­dighet, ær­lighet osv., og hvilken funksjon disse spiller i offisersetikken.

Den svenske boken står i den typisk svenske etikktradisjonen der den analy­tiske-deskriptive etikken er grunnlaget. Det er mange likheter mellom denne bo­ken og den klassiske svenske boken Etiska problem fra 1970 (Jeffner/Holte m.fl.). Skal en søke å fiksere en normtradisjon som boken bygger på, blir det en bred forankret humanisme (s. 21). Boken forankres ikke i en kristent begrunnet etikk. Hovedformå­let med boken synes å være å redegjøre for ulike moralfiloso­fiske tilnærminger uten å ta noe konkret standpunkt. Til tross for bokens kvanti­tative knapphet vil en få en meget god oversikt over den analytisk-deskriptive etikken, mens den normative etikken er mer stemoderlig behandlet. Dette er bo­kens største styrke og svakhet.

Yrkesetikk for offiserer har i likhet med den svenske boken et kapittel som fo­kuserer på den analytisk-deskriptive etikken, hvor begrepsanalyse og presenta­sjon av ulike normmodeller fremkommer, men i forhold til den svenske boken spiller denne tilnærmingen en betydelig mindre rolle. Boken legger mye større vekt på for­holdet mellom etikk og livssyn. Ulike livssyn, både ideologiske og re­ligiøse, blir fremstilt, og forfatteren konkluderer med at det kristne livssyn histo­risk og kulturelt vil spille en viktig rolle i begrunnelsen og innholdsbestemmelsen av offisersetikken i en norsk kontekst. Forfatteren bruker mange steder bibelvers og bibelske motiver som eksempler og delvis også som argumentasjonsbasis. In­nenfor en kristen og teologisk sammenheng lar dette seg absolutt forsvare, spørs­målet er imidlertid i hvilken grad dette kommuniserer og faktisk har argumenta­sjonstyngde for bokens primære målgruppe: kadetter og offiserer.

Som tidligere nevn, er Mælands bok bredere i sin tilnærming til offisersetik­ken enn Lundbergs bidrag. I tillegg til en grundig drøfting av profesjonsnormer, tar bo­ken på den ene side opp etiske spørsmål som tangerer den klassiske «military et­hics» som rettferdig krig og bruk av våpenmakt, og på den andre side mer individua­letiske pregede problemstillinger som seksualetikk, familieetikk og personlighetsty­per/personlighetspsykologi. Denne brede tilnærmingen er både en styrke og en svakhet. Den er en styrke fordi den setter profesjonsetikken inn i en videre ramme, og med rette fremhever at det er en sammenheng mellom personlig etikk og profe­sjonsetikk. Samtidig kan denne brede tilnærmingen imidlertid bidra til at fokus flyt­tes fra det som etter min mening bør være hovedfokus i all etikk­undervisning i For­svarets sammenheng. På bakgrunn av et begrenset timetall bør hovedfokus være i skjæringsfeltet mellom institusjonsetikk, dvs. «military ethics» og profesjonsetikk. Nå kan de individualetiske problemstillingene som drøftes i bo­ken absolutt forsvare sin plass under henvisning til det som er sagt over, men en slik drøfting kan en i like stor grad finne i nyere etikkfremstillinger som ikke har som siktemål å gi en offiser­setikk.

Disse innvendinger til tross, Mælands yrkesetikk for offiserer er et viktig og be­tydelig bidrag til en norsk offisersetikk. I særlig grad vil jeg fremheve de kapit­lene som fokuserer på offisersprofesjonen (kap. 7, 9 og 11). Disse kapitlene er et vektig argument for behovet for gjennomtenkning og refleksjon over offiserens selvfor­ståelse og profesjonsnormer. I valget mellom Yrkesetikk for offiserer og Vägar till svensk officersetik, vil Mælands bidrag være å foretrekke.

Nils Terje Lunde