Norsk feltpresttjeneste – noen hovedlinjer fra 1905-1955^*

Av Frode Lagset

Hva er feltpresttjenestens egenart? Har norsk feltpresttjeneste endret seg opp gjennom årene? Til det siste: Ja, norsk feltpresttjeneste har helt klart endret ka­rakter. Dels er det Forsvarets karakter og oppgaver som er endret, dels er det kir­kelige (eller kirkepolitiske) forventninger som påvirker feltprestene og deres tje­neste. Denne artikkelen vil presentere noen linjer i utviklingen av norsk felt­presttjeneste i den første halvdel av vårt eget århundre. Hovedvekten vil ligge på perioden 1945-1955.

Det er selvfølgelig umulig å finne noen bestemt dato for opprettelsen av felt­presttjenesten i Norge. Vi kan definere feltpresten som en person som følger eller er knyttet til en militær avdeling, og hvis oppgave er kirkelig (pastoral) betje­ning av det militære personell. Mye av den tjeneste som prester har ytt militær­makten i tidligere tider faller utenfor denne definisjonen. Helt frem til midten av det nit­tende århundre hadde for eksempel norske prester et betydelig ansvar for utskri­ving og klassifisering av militært personell. Dette er et utslag av statskirke­ordnin­gen, og kan ikke karakteriseres som feltpresttjeneste i ordets moderne be­tydning.

Sett fra en militær eller en juridisk synsvinkel er feltpresten kjennetegnet ved det særskilte vern som Genèvekonvensjonene gir, og som synliggjøres ved arm­bindet med rødt kors. Det internasjonale samarbeidet om Œ begrense krigens ska­devirkninger har hatt stor betydning for utviklingen av feltprestens milit¾re og rettslige status. Landkrigsreglementet (1899) og Parisdeklarasjonen (1856) er to tidlige eksempler på slike konvensjoner. I dag er det som kjent Genève-konven­sjonene av 1949 som regulerer feltprestens rolle og gir ham/henne s¾rlig beskyt­telse i krigsteateret. Fra perioden før 1949 finner vi imidlertid svært få henvisnin­ger til slike konvensjoner i kildematerialet. Det er derfor uklart i hvilken grad fol­keretten har påvirket feltpresttjenesten før 1949.

1905 – 1940 Presten som sanitetsmann

Den 23. januar 1905 kommer det et nytt reglement for feltpresttjenesten, som kongelig resolusjon. Her trer prestens s¾rlige stilling i det milit¾re samfunnet klart frem, og feltpresten utstyres med s¾rlige kjennetegn pŒ uniformen.¹ Nå inn­føres en ordning for feltpresttjenesten som ser ut som et feltprestkorps, i hvert fall på papiret. Tjenesten ledes av stabsbaserte feltproster (én per arméfor­deling) og brigadeprester som fordeler de tildelte feltprester «til de forskjellige militære un­deravdelinger (…) efter beste skjøn».² Til hjelp har disse «stabsprestene» «medhjelpere der (…) gives underoffisers grad».³ Feltprestenes tiltenkte rolle er definitivt pastoral. Det er for å avlaste feltproster og brigade­prester med praktiske eller administrative oppgaver at de får tildelt assistenter, og det forutsettes at også feltproster og brigadeprester skal utføre praktisk prestetje­neste.⁴

Ett moment forkludrer imidlertid dette bildet. Det skal nemlig ikke ¿ves pŒ feltpresttjeneste: «Sluttelig bemerkes (É) at feltprestinstitusjonen kun skal trede i virksomhet ved mobilisering i krigstilfelle, ikke i tilfelle av pr¿vemobilisering».⁵ Denne ordningen gjelder bare i krigstilfelle, og selv da er vesentlige deler av landstridskreftene holdt utenfor denne ordning. Ordningen av 1905 omfatter bare felth¾ren, altsŒ ikke festnings- og posisjonsartilleriet eller depotstyrkene. Ordnin­gen skulle heller ikke gjelde for styrkene i Troms¿ stift.⁶ Det interessante ligger altsŒ pŒ planleggingsstadiet. Man har sett for seg en smidig feltpresttjeneste som kan gŒ inn hvor som helst i felth¾ren og ut¿ve en effektiv feltpresttjeneste under alle forhold.

Ett konkret eksempel viser at feltprestordningen nok ikke ble ansett som et viktig sp¿rsmŒl hverken i milit¾re eller kirkelige kretser. Torkildsen opplyser at ved l¿srivelsen i 1905 «ble for¿vrig omkring 20.000 soldater mobilisert uten at noen fast feltpresttjeneste ble etablert. Den geistlige tjeneste ble utf¿rt av sivile prester fra omliggende menigheter».⁷ NŒr man nettopp har utarbeidet en ny ord­ning for feltprester, bestemmer man at den ikke skal brukes. Likevel leier avde­lingssjefene inn lokale prester til Œ forrette gudstjenester for mannskapene. Dette viser at de lokale militære sjefer nok så behovet for geistlig betjening, selv om man på høyere (politisk?) nivå ikke så dette behov.

Hva skulle så feltprestens rolle og oppgave være rent praktisk? «Feltprestene knyttes – som ovenfor nevnt – til vedkommende sanitetskompanier, der, sŒsnart en kamp forestŒr, bliver at dirigere mot den forreste kamplinje. Deres virksomhet kommer for¿vrig til Œ foregŒ under de forskjelligste situasjoner – un­der hvile (...), umiddelbart eller dagen f¿r en kamp, under kampen og efter denne samt ved de forskjellige sanitetsanstalter».⁸ Det er altså en tjeneste først og fremst knyttet til sanitetsavdelingene, selv om feltpresten skal være overalt. Det at feltprestene bare skal tjenestegjøre ved mobilisering, og ikke ved øvelser, tyder nettopp på at det er sanitetstjenesten som er det vesentligste. Det er først og fremst de syke og sårede som trenger feltprestens bistand.

1940 -1945 En militær sjømannskirke

De f¿rste h¾ravdelinger opprettes i juni 1940. En del unge offiserer som hadde fungert som tolker for engelske styrker i Norge, fulgte med over til Storbritannia. Disse dannet grunnstammen av befal i den norske h¾r i Storbritannia. De forleg­ges f¿rst i Hamilton, men forflyttes snart til Dumfries, «som gjennom hele krigen var et norsk milit¾rsenter».⁹ Avdelingen var totalt pŒ mellom 1000 og 2000 mann. Allerede den 13. juni ble Leif Brunvand tilsatt som midlertidig deltids felt­prest. Han var egentlig sj¿mannsprest i Leith. I februar 1941 avl¿ses han av sj¿­mannspresten for Tynehavnene, Ingebrigt Dahle.¹⁰ Det er altså tydelig at behovet for feltpresttjeneste erkjennes svært tidlig i Storbritannia. Dahle forblir feltprest i Storbritannia under hele krigen, og har en sentral plass i feltpresttjenesten både der og ved hjemkomsten til Norge i 1945. De øvrige feltprester i Storbritannia rekrutteres fra Sjømannsmisjonen, senere kommer noen teologiske kandidater over fra Norge. Sjømannsprestene utgjør hoveddelen, og ledelsen, i feltpresttje­nesten for de norske styrker i Storbritannia.

Brigadeprest Dahle fikk sommeren 1944 i oppgave Œ lage et forslag til nyor­ganisering av feltpresttjenesten i fredstid. Allerede h¿sten samme Œr ble forslaget godkjent av henholdsvis Kirkedepartementet og Forsvarsdepartementet (i Lon­don) som et arbeidsgrunnlag for den senere organisering».¹¹ Dette forslaget bærer preg av å ta med seg de erfaringer som feltprestene har gjort i Storbritannia og av kontakten med britisk feltpresttjeneste.

Hvilke arbeidsoppgaver skal sŒ Dahles feltprester ha? Dahle innleder med Œ sitere den dagjeldende instruks for Den Norske H¾r i Storbritannia: «Feltpresten skal virke for de kirkelige og nasjonale verdier, og for en h¿y moral blandt solda­tene, samt en klar forstŒelse for deres oppgaves betydning for landets frigj¿relse og fremtid».¹² Dette er nok et betegnende uttrykk for den holdning som rŒdet i Storbritannia under krigen. Kirkens og nasjonens sak var Žn. Det var ingen mot­setning mellom prestens kirkelige kall og hans oppgave i frigj¿ringen av norsk territorium. Prestens og soldatenes oppgaver er definert slik: «Vi dreper ikke for Œ drepe, men for Œ verne hjem og land, vi slŒr leir for dets fred, trygger dets fremtid. VŒr oppgave er positiv: f¿re arven fra fedrene videre til de slekter som f¿lger et­ter».¹³ Dette kall krever store ofre: «SŒ fŒr heller vi d¿ for at vŒre barn kan leve som frie mennesker i et fritt Norge».¹⁴ Dahle er likevel klar nŒr det gjelder Œ un­derstreke prestens kirkelige kall: «Han er prest for en h¾ravdeling pŒ samme vis som en sogneprest er det i sin menighet».¹⁵ Hans kall er et krevende kall. «Hvordan dette arbeide skal utf¿res stŒr og faller med presten selv. Der trenges i sannhet visdom til dette embedet. Og der trenges praktisk sans».¹⁶

Presten representerer ogsŒ det sivile samfunnet og dets normer. «Han er der­nest bindeleddet mellem soldaten og hjemmet, og mŒ alltid holde den siden for ¿ye. I sine prekener skal han s¿rge for at soldatens tanker gŒr ogsŒ til hjemmet og de kj¾re, og appelerer til ham om ogsŒ for deres skyld Œ holde seg oppe moralsk sett. Det faller i en feltprests lodd Œ ha med mange saker pŒ det ekteskapelige, erotiske og seksuelle omrŒde. Her mŒ han i sannhet l¾re seg til Œ forstŒ Ômannfolkmentaliteten,Õ og selv ha et klart og sterkt syn som kan hjelpe ham til Œ v¾re deres fortrolige og ikke deres dommer».¹⁷

Et eksempel henviser til velferdsarbeidet, men kan vel i dag like gjerne klas­sifiseres som tillitsmannens oppgaver. Feltpresten skal «ta seg av de personlige velferdssp¿rsmŒl, og enhver har rett til Œ henvende seg til ham uten Œ kunne bli trukket til ansvar for de besv¾ringer han mŒtte komme med om folk eller for­hold».¹⁸ Det mer generelle velferdsarbeid er ogsŒ prestens ansvar. «Prestene b¿r ta initiativet til Œ arrangere foredrag, musikkaftener o.l. for soldatene hvis der ikke er egen velferdsoffiser til Œ ta seg av disse ting. Han b¿r ogsŒ v¾re soldatene be­hjelpelig med Œ fŒ i stand soldateraftener hvor de selv bidrar til Œ skape program­met».¹⁹

1946-1949 En ny feltprestordning

Den 22. januar 1946 nedsatte Kirkedepartementet en «nemnd for å utrede for­skjellige spørsmål i forbindelse med den fremtidige ordning av feltpresttjenesten». Feltprestnemndas mandat var Œ utrede «den fremtidige ordning av feltpresttjenes­ten».²⁰ Vi ser da ogsŒ at det nettopp er sp¿rsmŒl knyttet til organiseringen av felt­presttjenesten som er i fokus. Nemnda beskjeftiger seg i begrenset grad med sp¿rsmŒlene om prestens konkrete arbeidsoppgaver, og nevner sv¾rt lite om de prinsipielle sider ved feltprestens tjeneste. I den senere debatt er stridens kjerne nettopp sp¿rsmŒlet om feltpresttjenesten skal organiseres sammen med velferden. Selv et sŒ viktig sp¿rsmŒl som prestenes verneplikt legges til side. Viktige pre­misser for (felt)prestens tjeneste kommer imidlertid til syne i argumentasjonen. BŒde den organisasjonsmessige diskusjon og de korte henvisninger til prestens arbeidsoppgaver peker hen mot viktige prinsipielle forutsetninger.

1) Det diakonale aspekt – feltpresttjeneste som velferdsarbeid

Feltprestnemnda setter opp som s¾rskilte punkter blant feltprestens arbeidsopp­gaver at han skal ha samtaler med soldatene og v¾re deres kurator, og at han skal samarbeide med legen. Han skal ogsŒ samarbeide med velferdsoffiseren og den lokale menighet. Feltprestnemnda er imidlertid mer opptatt av forholdet mellom velferd og prest pŒ et organisatorisk plan. Nettopp derfor skal velferdssjefen ha sete i det foreslŒtte milit¾re kirkerŒd. Det er en forutsetning at velferdskorpset gir en tilsvarende plass til feltprosten. Dette bygger naturlig pŒ erfaringene fra krigen. BŒde i Sverige og i Storbritannia var feltprestene n¾rt knyttet til velferdstjenes­ten. Ja, flere steder satt prester i kombinerte velferds- og prestestillinger.²¹ Selv om Nemnda vil ha en egen feltprestorganisasjon, betyr ikke dette at velferdsas­pektet ved prestens tjeneste neglisjeres.

Det kristelige engasjement pŒ velferdssiden ivaretas ikke bare av feltpresten. Nemnda forutsetter at NKUF fortsatt fŒr drive sine soldathjem, med tilh¿rende m¿ter og kafŽvirksomhet. Det er altsŒ ikke slik at Feltprestnemnda n¿dvendigvis nedvurderer velferdsaspektet selv om feltpresten ikke har dette som et sentralt arbeidsomrŒde. Samarbeidet med NKUF, og med den lokale sognemenighet, in­neb¾rer et «sivilt» innslag i soldatenes hverdag. Dette kjenner vi igjen fra Dahles planer i Storbritannia, hvor det jo betones at presten skal v¾re et bindeledd mel­lom soldaten og hjemmet. Enger forteller ogsŒ fra sin tjeneste i Tyskland/Polen at han formidlet kontakt med hjemmene i Norge.²²

2) Feltpresttjeneste som forkynnelse

Forkynnelsen i vid forstand er gitt stor plass i Feltprestnemndas innstilling. Det foreslŒs at avdelingene skal ha faste gudstjenestedager hvor feltpresten forretter, i tillegg til kirkeparader pŒ minnedager, h¿ytidsdager osv. Han skal ogsŒ holde korte andakter «foran fronten» minst en gang i uken.²³ I tillegg skal presten holde guds­tjenester og andakter i mannskapenes fritid (soldatlagsvirksomhet). Feltprest­nemnda gir altsŒ feltpresttjenesten en klart kirkelig profil. Her ser vi ogsŒ hvordan tradisjonene med kirkeparade bringes med fra oppholdet i Storbritannia. Samtidig innf¿res Ôb¿nn pŒ linjaÕ som et fast innslag hver uke. Denne gudstjenesteformen (andaktsformen) omtales ikke i Storbritannia.

Forkynnelse forstŒs enda videre enn preken og andakt. Presten skal ogsŒ lede bibeltimer og sŒkalte «samtalem¿ter».²⁴ Det siktes her til de velkjente PadreÕs hour. Litt eiendommelig er imidlertid koblingen til bibeltimene. Ser en pŒ Inge­brigt Dahles planer fra Storbritannia, er det tydelig at PadreÕs hour er en forl¿per for vŒre dagers etikkundervisning. Feltprestnemnda ser det tydeligvis mer som forkynnelse. OgsŒ de foredrag presten skal holde kan ses i en forkynnende sam­menheng. Som vi skal komme tilbake til, kobles her forkynnelse med folkeopp­lysning og nasjonsbygging: Presten skal foredra om «religi¿se, etiske, sosiale, nasjonale og historiske emner».²⁵

3) Det nasjonale aspekt – feltpresttjenesten som folkefostring

I kirkelige kretser finner man etter den tyske kapitulasjon en iver etter Œ rekristi­anisere det norske folk. Dette skulle nŒ v¾re mulig, ettersom motstandskampen har f¿rt folk og kirke sammen.²⁶ Finner vi sŒ noen referanser til slike interesser i vŒrt materiale? Feltprestnemnda er som kjent mest opptatt av de formelle, organi­satoriske sp¿rsmŒl. Likevel fastslŒs det at «Feltprestens oppgave er Œ fremme det (...) nasjonale liv og en god Œnd innen avdelingene».²⁷ Feltpresttjenesten har ogsŒ et nasjonsbyggende aspekt. Biskopene utdyper dette nŒr de pŒpeker at «en utvi­delse av feltpresttjenesten (É) vil og mŒ fŒ den st¿rste betydning for ungdom­mens moralske og Œndelige oppfostring i Norge».²⁸ Det er altsŒ klart at felt­prestens oppgave ogsŒ er Œ bygge nasjonen, Œ oppdra folket. Samtidig er oppdra­gelsens innhold ikke presisert i s¾rlig grad. I Dahles planer fra Storbritannia gŒr det frem at moralsk oppdragelse f¿rst og fremst har med kj¿nnsmoral Œ gj¿re.²⁹ Nasjonens sak var der Œ frigj¿re norsk territorium og Œ «f¿re arven videre».³⁰ Det kan se ut til at forholdet til folket og oppdragelsen av folket ikke var temaer som skapte debatt i 1946.

1950 – 1955 Feltprestkorpset opprettes

Sommeren 1953 behandler Stortinget spørsmålet om organiseringen av Forsvaret. Etter en lang tautrekking mellom feltprost Ulltveit og hans militære sjef, Ola Brandstorp (Sjef Forsvarets Undervisings- og Velferdskorps, FUVK), ender det hele med at Stortinget vedtar å opprette et eget Feltprestkorps den 6. juli 1953.³¹ Sett under ett representerer opprettelsen av Feltprestkorpset lite nytt i praksis. Avgj¿relsen om Œ gi kirken en egen milit¾r enhet er nok mer en aksept av status quo enn et ¿nske om Œ innf¿re noe nytt. Feltpresttjenesten har fungert ubrutt siden fredsslutningen, ja egentlig helt siden man organiserte norske styrker i Storbri­tannia i 1940. I en periode pŒ over ti Œr har nŒ den nye feltpresttjenesten arbeidet. Selv om medarbeiderne fra krigens da­ger stort sett er skiftet ut, har det gŒtt grad­vis.³²

1) Feltpresttjenesten som velferd

Synet på velferdsaspektene ved feltpresttjenesten varierer. Prestens rolle i vel­ferdsarbeidet er sterkt understreket av Ola Brandstorp. Fra Velferdskorpsets side oppleves prestetjenesten som en del av velferdsarbeidet, eller i hvert fall et arbeid som naturlig b¿r koordineres av FUVK.³³ Det er altsŒ en klar forventning om at presten kan bidra til personellets velferd. Forsvarskommisjonen vektlegger felt­presttjenesten i begrenset grad, men ser den likevel som en n¿dvendig del av det totale velferdsarbeidet. Kommisjonen er imidlertid oppmerksom pŒ at den ikke helt kan identifiseres med det ¿vrige velferdsarbeid.

Fra feltprestenes side kan man se en endring. Feltpresttjenestens rolle som bindeledd til det sivile samfunn (som vi kjenner fra ‘sjømannskirkemodellen’ i Storbritannia) reduseres til fordel for en sterkere identifikasjon med den militære kultur. Dette kommer til syne i ordvalget: ‘samarbeid’ blir til ‘samvirke’ og ‘lokalmenigheten’ blir til ‘sivil religiøs virksomhet.’³⁴

2) Forkynnelse og folkefostring

Selv om forkynnelsesaspektet ved feltprestenes arbeid fortsatt er viktig, ser vi at ÔPadre’s hourÕ nŒ har blitt til etikkundervisning. Der hvor man tidligere brukte ord som samtalem¿te, bibeltime, heter det nŒ Ôsosial-etisk orienteringÕ eller Ôkarakterdannelse.Õ Under krigen var Padre’s hour en uformell samling hvor pre­sten samtalte med soldatene om aktuelle emner, uten noe felles program. NŒ har prestens time blitt innarbeidet med et fast pensum. Det er til og med utarbei­det manuskripter som prestene kan bruke. Selv om det forutsettes at prestene skal gj¿re lokale tilpasninger,³⁵ er det helt klart at institusjonen Ôprestens timeÕ har endret karakter.

Det er satt opp 14 temaer som skal gjennomgŒs pŒ tilsammen 20 timer.³⁶ Emnevalget er lagt opp med utgangspunkt i mŒlgruppens livssituasjon. Det er li­ten tvil om at emner som «ungdom og ansvar» eller «forelskelse, forlovelse» in­ter­esserer. Men de har da intet med f¿rstegangstjenesten Œ gj¿re. Av de emnene som er satt opp, er det ingen som direkte tar opp sp¿rsmŒl omkring pasifisme. Ett tema omhandler Forsvaret: «Kirkens oppgave i Forsvaret» og i et annet kan man kanskje ta med noe om Genève-konvensjonene og krigens rett: «Menneskerettighetene». Selv om enkelte emner er mer generelle («Trenger vi mo­ral?», «Mennesket med legeme, sjel og Œnd»), er det andre som mer vitner om tra­disjonell oppdragelse («Alkoholsp¿rsmŒlet»). To temaer kan komme inn pŒ de spesifikke, etiske utfordringer som m¿ter soldaten. Emnene «samvittigheten» og «demokrati og kristendom» kan ta opp aspekter ved de etiske problemer rundt krigsdeltagelse. Det er grunn til Œ anta at denne orienteringen var sterkt preget av et grunnsyn som ikke bare tillater krigsdeltagelse, men som ogsŒ vil fremheve dette som en plikt i bestemte situasjoner. Ulltveit skriver selv om prestens time: «MŒlet (É) er Œ gi soldatene orientering (É) for at de skal utvikles til harmo­niske og gode borgere (É) og gj¿re sin plikt»³⁷ Det er imidlertid uklart hvor van­lig det var Œ fremme slike synspunkter blant feltprester og  assistenter.³⁸

Oppsummering

1) Folkefostringen og det nasjonale

Selv om en kan finne enkelte hentydninger til nasjonale motiver i kildene fra kri­gen,³⁹ finner vi ikke folkefostringen eller folkeoppdragelsen som noe sentralt mo­tiv i materialet fra før 1945. Derimot har Feltprestnemnda (1946) med en slik pas­sus. Denne blir klarere uttrykt av Bispem¿tet.⁴⁰ Imidlertid er det her f¿rst og fremst tale om en religi¿s oppdragelse, som ikke uten videre kan knyttes til den daglige tjeneste i Forsvaret. Det eneste konkrete eksempel pŒ folkeoppdragelse, er forholdet til Ôden nye moralen,Õ eller seksualmoralen.

I den senere del av tiŒrsperioden 1945-55 blir dette oppdraget mer konkret. Fra politisk og milit¾rt hold fremheves viktigheten av den psykologiske bered­skap. Det er imidlertid uklart i hvilken grad dette er myntet pŒ feltprestens tje­neste. Fra feltprestenes (feltprostens) side blir denne forventningen tatt opp. Ulltveit ar­gumenterer for at nettopp kirkens budskap er soldatens beste mentale vern.⁴¹ Oppdragelse i kristendom blir da oppdragelse til soldatergjerningen.

2) Forholdet til den milit¾re virksomhet

Dahle skriver i Storbritannia under krigen: «Ingen venter at presten er kommet for Œ oppegge dem».⁴² I Dahles planer kommer det klart frem at det kirkelige opp­drag i milit¾ret er Œ betjene soldatene kirkelig sett, uten n¿dvendigvis Œ ta stilling til de konkrete milit¾re oppdrag som mŒtte pŒlegges soldatene. Biskop Berggrav f¿rer dette enda lengre nŒr han mener at prester fortsatt skal v¾re fritatt for ver­neplikt. Selv om de kan utkommanderes til prestetjeneste, tolkes feltprestens stil­ling som ikkestridende dithen at han ikke skal gj¿re krigstjeneste. F¿lgelig kan heller ikke feltprestens tjeneste karakteriseres som verne­plikts­tje­nes­te.

Denne holdning er ikke entydig i det kildemateriale vi har sett pŒ. Ulltveit for­fekter en annen holdning nŒr han hevder at «Kirke og Forsvar m¿tes til innsats for folk, fedreland og kirke»⁴³ Selv om man kan finne spirer til slike holdninger alle­rede hos Feltprestnemnda,⁴⁴ er det f¿rst i 1955 at dette intime samarbeid blir eksplisitt. Kirken og Forsvaret skal, hver pŒ sin mŒte, i f¿lge Ulltveit, forsvare den kristne demokratiske stat. Ulltveit er vel den fremste talsmann for denne koblingen mellom kirke og forsvar.⁴⁵ Han forfekter altsŒ et ganske annet syn pŒ feltpresttjenesten enn det Berggrav gj¿r.

3) Forholdet til Forsvarets organisasjon

Den ordning som etableres i 1947 gj¿r feltpresttjenesten til en del av det milit¾re velferdsarbeid blant soldatene (og befalet). Dette skjer mot et uttrykt kirkelig syn. Bispem¿tet h¿sten 1946 er klar i sin holdning. Dette styrkes ytterligere av biskop Berggravs korrespondanse utover h¿sten. Utgangspunktet for et samarbeid med velferdstjenesten er altsŒ forholdsvis dŒrlig. Allerede i 1946 er det klart at det fra kirkelig hold bare finnes Žn brukbar ordning; en selvstendig feltprestorganisasjon.

De kirkelige bestrebelser er ogsŒ entydige i fortsettelsen. Fra alle kirkelige in­stanser ¿nskes det et eget feltprestkorps. Selv om dette ¿nsket m¿ter motb¿r bŒde i milit¾r og politisk sammenheng, arbeides det konsekvent fra kirkelig hold for Œ fŒ opprettet et korps. Som vi vet lykkes dette arbeidet. Slik sett fŒr man fra 1953 en nyorganisering av feltpresttjenesten.

Det vesentlige argument i denne sammenheng er kirkelig. Feltprestenes legi­timitet avhenger av at de er direkte og utelukkende underlagt biskopen i alt som vedkommer deres tjeneste som prester. Som vi har sett ovenfor, er feltprestene kirke i Forsvaret uten Œ v¾re Forsvarets kirke. Dette må gjenspeiles i feltpreste­nes organisasjon. På samme måte blir også feltpresttjenestens egenart først og fremst prestetjenestens egenart.

Utviklingen i norsk feltpresttjeneste er fremveksten av feltpresttjenesten i vår moderne forstand. Fra en sped begynnelse, hvor presten nærmest er et haleheng til legen og tar seg av dem som legen ikke (lenger) kan rå med, utbygges felt­presttjenesten til en integrert del av personellets totale velferdstilbud. Denne ut­viklingen fortsetter etter 1945. Feltpresten overtar stadig flere oppgaver og nytt ansvar i og med at den psykologiske beredskap også knyttes til prestens virke.

Denne utviklingen fortsetter videre fremover. Selv om Feltprestkorpset stadig yter de tradisjonelle pastorale tjenester, kommer stadig nye til. Det nyeste er vel at presten som etisk rådgiver blir en integrert del av den militære beslutningspro­sess.

Litteratur

Enger, Asle og Apenes, Sverre Inge : Frivillig Fange. Oslo:Luther 1982.

Lagset, Frode: For Gud og fedrelandet. Spesialoppgave i kirkehistorie, Det teologiske fakul­tet, Universitetet i Oslo høsten 1997.

Torkildsen, Pål Erling: Norsk Feltpresttjeneste. Spesialavhandling. MF 1981 I.

Tschudi, Stephan: Norsk kirke idag. Oppgjør og program. Land og Kirke. Oslo 1945.

Ulltveit, Erling, feltprost: «Feltpresttjenesten». Norsk Militært Tidsskrift. Oslo 1955.

Innstilling fra nemnd for Feltpresttjenesten oppnevnt av Kirkedepartementet 22.01.1946. Kopi­ert fra Oslo bispearkiv.

Instrukser...– Direktiver og Instrukser for Feltpresttjenesten, utarbeidet av Feltpresten i Den Norske Hær (Ingebrigt Dahle?), udatert, kopiert fra Oslo bispearkiv, mappe Feltpresttjenesten.

Protokoll fra Bispemøtet 1946, sak 24/46: Feltprestordningen.

English Summary

«Norwegian Chaplaincy 1905-1955. Some Main Developments».

The article displays some main developments of the Norwegian military chap­laincy in the period 1905-1955. This period is characterised by the connections between the pastoral and the medical service. The chaplain’s service is concerned about the ill and wounded. During the Second World War the chaplaincy be­comes more aware of «the civilian world», i.e. the families and homes of the sol­diers in Norway. After 1945, while still assuming these tasks, a new field of in­terest is incorporated in the chaplain’s tasks, namely the moral fostering of the youth of «the new Norway». Moral education becomes one of the main tasks of the chaplain.

Frode Lagset, Enerhauggt. 1, 0651 Oslo. F. 1971. Stud.theol. ved Teologisk Fa­kultet, UiO.