Folkeretten og

feltpresttjenes­ten

– Feltprestordningens legitimitet i krigens folkerett

Av Major Nils Terje Lunde

Innledning

Feltprestordningen er en ordning som er blitt legitimert på ulikt vis. Ofte er det en legitimering som har tatt utgangspunkt i en tidsbetinget argumentasjon, et ut­gangs­punkt som nok kan virke legitimerende i det aktuelle tidsrom, men som ikke kan danne noe grunnleggende prinsipp for å opprettholde en slik ordning. I 50- og 60-årene ble ordningen legitimert ved at feltpresten skulle være en moralsk støt­tespiller i forvaltningen av soldatene. I 70-årene ble ordningen legitimert med at feltpresten skulle være en slags «sosialkurator» i personellbehandlingen og i 80- og 90-årene ble ordningen legitimert med at feltpresten var en fagperson på etikk. Fortsatt snak­kes det varmt om «behovet for etikk», men hva når dette ikke lenger er noe popu­lært, hva skal da feltprestordningen legitimeres ut fra?

Et angrep på feltprestordningen

På lederplass i Forsvarets Forum nr. 1/97 tar redaksjonssjef Georg Mathisen et oppgjør med feltprestordningen. Han medgir at feltprestene fyller en viktig rolle som medmennesker, samtalepartnere og sosiale tilretteleggere av velferdstiltak. Men han stiller spørsmålet om det må være en prest som gjør disse oppgavene og svarer: «Det må ikke være en prest, det bør ikke være en prest – og det er på tide å gjøre noe med saken.»¹ Mathisen mener feltprestordningen er i strid med prin­sippet om religionsfrihet og diskriminerer det mindretallet som ikke tilhører statskirken. Han mener soldatene må få anledning til å ha noen å snakke med uav­hengig av personlig tro: Den som har en annen religiøs overbe­visning, må slippe å henvises til en person som er ansatt fordi han er prest. Han mener det er på tide å diskutere hele feltprestordningen på bakgrunn av debatten om statskirkeordningen og vanskene med å få feltprester til avdelingene i Nord-Norge. Konklusjonen er at «rollen som samtalepartner og etisk veileder bør stå åpen for leg og lærd med eller uten et kristent utgangspunkt og at den personlige egnetheten er viktigere enn den kirkelige bakgrunnen».

Denne lederartikkelen i Forsvarets Forum synliggjør tydelig behovet for en drøftelse av feltprestordningens legitimitet. Mathisen konsentrerer sin argumenta­sjon omkring feltprestens funksjon som samtalepartner og etisk veileder. Han mener denne rollen må stå åpen for alle som er personlig egnet uavhengig av tro. Dersom feltpresttjenesten henter sin legitimitet fra en kombinasjon av tradisjon og hensikts­messighet har Mathisen et viktig poeng. Skal feltpresttjenesten fortsatt ha plass i Forsvaret, må legitimiteten begrunnes utfra andre kriterier. I denne artikke­len vil jeg søke å redegjøre for feltpresttjenestens legitimitet utfra krigens folke­rett. Etter min mening danner dette kriterier som gir en sakssvarende begrunnelse for feltpresttje­neste i Forsvaret.

Krigens krav som utgangspunktet for Forsvarets virksomhet

Et grunnleggende spørsmål er hva som er utgangspunktet for virksomheten i For­svaret. I Forsvarssjefens grunnsyn for utvikling og bruk av norske militære styr­ker i fred, krise og krig heter det:

Forsvarets bidrag som politisk virkemiddel i fred og krise er derfor direkte forbundet med Forsvarets troverdighet som en ef­fektiv militær organisasjon.²

Videre heter det:

Forberedelse til å møte et an­grep rettet mot norsk territorium vil derfor stadig være Forsvarets viktigste opp­gave i fred.³

Vi ser altså at Forsvarets virksomhet blir definert ut fra en eventuell krigssi­tuasjon. Dette kommer enda tydelige til uttrykk i Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse:

I krig skal Forsvarets militære ledere lede mennes­ker i kampsituasjoner der det er et spørsmål om liv eller død. I fredstid skal For­svarets ledere utdanne og vide­reutvikle alt personell på en slik måte at det skapes stridsdyktige avdelinger og funksjonsdyktige staber.⁴

Forsvarets virksomhet i fredstid blir dermed forstått som en funksjon av og en forberedelse til en eventuell krigssituasjon. Det betyr at det er krigsstrukturen som er styrende for all virk­somhet. Personelltrening skal ikke utledes av fredsbe­hov, men av krigsbehov. Denne forutsetningen er svært viktig når en skal vurdere feltprestenes funksjon i Forsvaret ut fra et prinsipielt grunnlag.

Krigens folkerett

Krigens folkerett er en del av folkeretten. Folkeretten regulerer mellomstatlige forhold og utgjølr et eget rettssystem i forhold til det enkelte lands interne rett. På denne måten er det et eget rettssystem i for­hold til den interne rett i det enkelte land.⁵ Krigens folkerett ble til gjennom en lang histo­risk utvikling i mange land. Både skrevne regler og sedvaner danner grunnlaget for krigens folkerett. De før­ste reglene om krigens folkerett var nasjo­nale instrukser gitt til egne styrker, men senere kom internasjonale normer og regler. Det var imid­lertid først midt på 1800-tallet at det ble skapt en egentlig kri­gens folkerett. En viktig pådriver for en slik utvikling var stifteren av Røde Kors, sveitseren Henri Du­nant.⁶ Hensikten med utviklingen av krigens folkerett var å skape mest mulig ordnede forhold mellom statene også i krig. Reglene avspeiler en nødvendig balansegang mellom militær nødvendighet og humanitet.⁷ Den idé­historiske bakgrunnen for krigens folkerett er for det første teorien om rettferdig krig. Denne blir utformet i tiden fra tidlig middelalder (Augustin) til renessansen (Luther og Erasmus) på bakgrunn av prinsipper både fra romersk, jødisk og kristen tankegang.⁸ Teorien om rettferdig krig søker å stille opp kriterier for når en krig er rettferdig (jus ad bellum) og kri­terier for rett krigs­førsel (jus in bello).⁹ For det andre danner tan­ken om naturret­ten en viktig forut­setning for krigens folkerett. Ut fra en naturretts­lig tankegang finnes det objektive normer for hva som er rett og galt. I eldre natur­rett ble disse normene begrunnet religiøst, mens i den moderne sekulære naturretten som Hugo Grotius la grunnla­get for, blir de begrunnet ved at de er selv­inn­ly­sen­de.¹⁰ Mens all nasjonal rett kodifiseres gjennom vedtak i nasjonalfor­samling eller lignende, finnes det ikke en slik overnasjonal kodi­fi­se­rings­myn­dighet. Det har vært avholdt en rekke konferanser, hvorav konferansene i Haag og Genève er de mest fremtre­dende. Men den egent­lige skrevne folkeretten blir først rettsstiftende idet avta­lene/konvensjonene un­derskrives og ratifiseres av de enkelte statene. Den skrevne krigens folkerett er derfor avtaler – konvensjoner – mellom ulike land om prinsip­per for opptreden og adferd i krig. Det er viktig å understreke at de skrevne rettsreg­lene er minimumsnormer – normer som representerer det minste felles multiplum mellom de ulike landene. Krigens folkerett er et grunnleggende utgangspunkt for hele det norske Forsvarets virksomhet.¹¹ I tråd med Forsvars­sje­fens grunnsyn på ledelse skal personellet i fred trenes og forberedes på en krigssituasjon,¹² hvor altså krigens folkerett spil­ler en grunnleggende rolle. Det er derfor viktig at Forsva­ret også i fredstid foretar en opplæring og bruk av personell som ifølge krigens fol­kerett har en sen­tral og legitim plass.

Retten til religionsutøvelse ifølge krigens folkerett

Retten til religionsutøvelse i felt og som krigsfanger har alltid vært et viktig prin­sipp i krigens folkerett. Allerede i den første skrevne instruks om rett krigsførsel finner en dette prinsippet. I 538 f.Kr. gav den persiske kong Kyros følgende in­struks til sine styrker:

Min mektige armé har erobret Babylonien. Jeg har gitt mine soldater ordre om at dets folk skal få leve i fred og utøve den religion de ønsker. Jeg har befalt at intet hus skal bli ødelagt, intet menneske såret og at hver og en skal fritt få velge sine egne guder.¹³

Vi legger her merke til at den erobrende hersker understreker respekten for fri religionsutøvelse også for de folk som blir erobret. Går vi til dagens folkerett blir retten til religionsutøvelse slått fast som en grunnleggende menneskerettighet. I FNs menneskerettighetserklæring av 10. desember 1948 blir følgende prinsipp knesatt:

Everyone has the right to freedom of thought, conscience and religion; this right includes freedom to change his religion or belief, and freedom, either alone or in community with others and in public or private, to manifest his religion or belief in teaching, practice, worship and observance.¹⁴

Dette prinsippet blir gjentatt i den Europeiske menneskerettighetserklæringen av 4. november 1950.¹⁵ Så kan det hevdes at en slik vidtgående konsesjon til fri religi­onsutøvelse ikke kan gjelde under krig, da andre hensyn blir viktigere. En slik forståelse kan finne støtte i artikkel 15 i samme erklæring hvor det heter føl­gende:

In time of war or other public emergency threatening the life of the nation any High Contracting Party may take measures derogating from its obligations under these Conventions to the extent strictly required by the exigencies of the situation, provided that such measures are not inconsistent with its other obligations under international law.¹⁶

Denne artikkelen åpner for at myndighetene kan fravike enkelte prinsipper i krigstid såfremt det ikke kommer i konflikt med forpliktelser i internasjonal rett. I krigstid er partene bundet av de konvensjonene som utgjør krigens folkerett, og vi må derfor gå til disse konvensjonene for å se hvorvidt retten til religionsutøvelse er fastsatt. Dersom så er tilfelle, må artiklene som omhandler religionsutøvelse i men­neskerettighetserklæringen og den europeiske menneskerettighetserklæringen antas å danne den prinsipielle overbygning for bestemmelsene i krigens folke­rett.

Den grunnleggende artikkel om retten til religionsutøvelse innen krigens fol­kerett finner en i IV Haag­konvensjon artikkel 18 hvor det heter:

Krigsfanger skal ha helt fri religionsutøvelse, derunder indbefattet adgang til at overvære gudstjenester, under den eneste betingelse at de retter sig efter de ordens- og politibestemmelser som er git av den militære myndighet.¹⁷

Denne artikkelen gjelder i utgangspunktet bare for krigsfanger, men det er i strid med grunnprinsippene i krigens folkerett å foreta en innsnevrende fortolk­ning av hvem denne artikkelen skal anvendes på. Det gir lite mening å hevde at krigsfanger skal ha fri religionsutøvelse dersom ikke en slik rettighet også gjelder eget personell. En må anta at denne bestemmelsen også kan anvendes på eget personell. Støtte for en slik utvidet fortolkning av anvendelsesområdet kan beleg­ges med artikkel 8 hvor det heter at:

Krigsfanger skal underkastes de love, reglementer og befalinger, som gjelder for den stats hær, i hvis makt de befinder sig.¹⁸

Dersom en ikke gir egen styrkes personell adgang til de samme grunnleg­gende trosrettigheter som en er forpliktet til å gi fiendens krigsfanger og som en krever på vegne av krigsfanger fra egne styrker som er tatt av fiendens styrker, blir artikkel 18 vanskelig å komme til rette med på et prinsipielt grunnlag. Jeg leg­ger derfor til grunn at artikkel 18 er en konvensjonsartikkel som er bindende, ikke bare i forhold til krigsfanger, men også i forhold til eget personell. Denne tolknin­gen støttes også av artikkel 35 i Genèvekonvensjonen hvor det forutsettes at felt­prester som faller i fi­endens hender, skal få fortsette med å utøve sin virksom­het.¹⁹

Artikkel 18 i IV Haagkonvensjon fastsetter i utgangspunktet prinsippet om helt fri religionsutøvelse. Denne retten ekspliseres ved retten til å overvære guds­tje­nester. I tråd med prinsippet om fri religionsutøvelse må derfor denne retten ikke forstås som en plikt til å overvære gudstjenester for krigsfangene, men som en plikt for lan­dets myndigheter til å tillate at det holdes gudstjenester for krigs­fan­gene og en plikt til å la krigsfangene få anledning til å delta. Den eneste betin­gelse som konvensjonen setter, er at religiøs virksomhet retter seg etter ordens- og politibe­stemmelser som er gitt av mili­tær myndighet. Det sies ikke hvordan denne inn­skrenkning skal forstås. Den mest nærliggende tolkningen er at disse bestemmel­sene går på ytre, ordensmessige for­hold og at den ikke berører selve forkyn­nelsen. Det er imidlertid en hårfin grense mellom aktuell forkynnelse og politisk aktualisering av budskapet. I 3. Genèvekon­vensjon er det en lignende ar­tikkel som artikkel 18 i Haagkonvensjonen. Den ly­der:

Krigsfanger skal ha rett til fri religionsutøvelse og herunder å delta i sitt trossamfunns gudstjenester, forutsatt at de retter seg etter de alminnelige regler for disiplin som de militære myndigheter har fastsatt. Det skal reserveres passende lokaler til gudstjenester.²⁰

Ordlyden i denne artikkelens første setning støtter den tolkning av innskrenk­ningssetningen i artikkel 18 i IV Haagkonvensjon som det er redegjort for oven­for. I artikkel 34 i 3. Genèvekonvensjon blir det presisert at krigsfangene har rett til å delta i eget trossamfunns gudstjenester. Dette er et utslag av religionsfriheten. Ingen skal tvinges til å være med på gudstjenester mot sin vilje, heller ikke til å delta på andre trossamfunns gudstjenester. Retten til gudstjenester konkretiseres i siste set­ning der det fremheves at det skal reserveres plass for passende lokaler til gudstje­nester. Dette skal sannsynligvis ikke forstås som en plikt til å skaffe for­skjellige lo­kaler til ulike trossamfunn, men som en plikt til å stille til disposisjon et eller flere lokaler som kan an­vendes til gudstjenester.

I tillegg til retten til gudstjenester har også krigsfangene andre rettigheter når det gjelder religiøs virksomhet. I artikkel 72 i 3. Genèvekonvensjon står det bl.a.:

Krigsfangene skal få adgang til å ta imot gjennom posten eller på annen måte, individuelle eller kollektive sendinger som særlig inneholder matvarer, klær, legemidler og ting som er beregnet på å tilfredsstille deres behov når det gjelder religion, studier eller fritid, herunder bøker, religiøst eller vitenskapelig utstyr (...) som setter fangene i stand til å fortsette sine studier eller å utøve kunstnerisk virksomhet.²¹

Krigsfangene har også rett til å få oppnevnt religiøse tillitsmenn som kan ut­øve religiøse funksjoner for krigsfangene av samme kirkesamfunn i henhold til artikkel 37 i 3. Genèvekonvensjon:

Når krigsfanger ikke kan få bistand fra en feltprest som er holdt tilbake eller fra en fange som er prest i deres eget trossamfunn, skal det, på de interesserte fangers anmodning, til dette verv oppnevnes en prest som tilhører deres eget eller et liknende trossamfunn, eller, der det ikke finnes slike prester, en kvalifisert legmann, hvis dette er mulig etter trossamfunnets lære. Denne oppnevning, som skal godkjennes av den makt som holder fangene tilbake, skal skje etter avtale med det interesserte fangesamfunn, og, om nødvendig, etter godkjenning fra de stedlige geistlige myndigheter av samme tro. Den person som på denne måte oppnevnes, må rette seg etter alle de regler som den makt som har fangene i sin varetekt, har fastsatt av hensyn til disiplinen og de militære sikkerhetskrav.²²

Vi merker oss at ordningen med religiøse tillitsmenn som skal ivareta religi­øse funksjoner for krigsfangene, er forstått som en nødløsning, hvor det ikke fin­nes en feltprest som er holdt tilbake. Dermed er vi inne i kjernen av problemstil­lingen i denne drøftelsen: Trenger vi feltprester? Krigens folkerett forutsetter at det skal være feltprester tilknyttet de væpnede styrkene og at de har en viktig funksjon i felt, krig og i krigsfangeleirer – en funksjon som er så viktig at det kan oppnevnes tillits­menn blant krigsfangene for å løse viktige oppgaver når feltprest ikke er tilgjenge­lig. Vi skal nå se på hvilken status og funksjoner en feltprest har i hen­hold til krigens folkerett.

Definisjoner i krigens folkerett

Det anvendes en del forskjellig terminologi for prester i krigens folkerett.²³ De fleste steder anvendes ter­men «geistlige» som benevning.²⁴ Dette er en generell og omfattende terminologi. En an­nen term som har denne generelle betydning fin­ner en i termene «prester»²⁵ og «sjelesørgere». Den siste termen blir i Tilleggs­pro­tokoll I definert på følgende måte:

«sjelesørgere» betyr militære eller sivile personer, slik som feltprester, som utelukkende er engasjert i arbeidsoppdrag for sin menighet og tilknyttet: i) de væpnede styrker til en part i konflikten; ii) sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler til en part i konflikten; iii) sanitetsavdelinger eller sanitetstransportmidler nevnt i Artikkel 9, paragraf 2 eller iv) sivilforsvarsorganisasjoner til en part i konflikten. Sjelesørgernes tilknytning kan være enten permanent eller midlertidig, og vedkommende bestemmelser nevnt under (k) gjelder også for dem.²⁶

Det er verd å merke seg at termen «sjelesørgere» er oversatt fra det engelske «religious personell». En konkordant oversettelse ville vært «religiøst personell», men fordi denne termen har en tvetydig betydning på norsk har man valgt termen «sjelesørgere». Denne termen må utfra originalteksten derfor ikke fortolkes som sjelesørger i snever forstand, men som et omfattende uttrykk for personell som har med de sjelelige og religiøse behov å gjøre. Heller ikke kan termen fortolkes i seku­lær betydning ut fra originalteksten, slik at f.eks. psykologer og humanetikere kan defineres innenfor termen. Det står uttrykkelig «religious personell» i origi­nalteks­ten.

Selv om termen i seg selv er generell, blir termen definert klart i tilleggsproto­kollen. Termen omfatter både militære og sivile personer som er utelukkende knyttet til religiøse oppgaver. Termen blir eksemplifisert ved termen «feltprester». Andre steder benyttes termen «feltprest» eller «feltprester tilknyttet til de væp­nede styrker» alene.²⁷ Ifølge tilleggsprotokollen kan en slik feltprest både være tilknyttet de væp­nede styrker, sanitetsavdelinger og sivilforsvarorganisasjoner. Men også sivile pre­ster blir definert innenfor krigens folkeretts rammer. I 3. Ge­nèvekonvensjon blir det slått fast at:

Okkupasjonsmakten skal gi prestene adgang til å utføre sin sjelesørgergjerning blant sine trosfeller. Okkupasjonsmakten skal videre ta imot sendinger av bøker og gjenstander som er nødvendige for religiøse formål og skal lette utdelingen av disse i okkupert område.²⁸

Også sivile prester som er krigsfanger, men ikke har vært feltprester, blir de­finert innenfor bestemmelsene i krigens folkerett. De får samme beskyttelse som tilbake­holdte feltprester, og skal behandles på samme måte og gis de samme ret­tigheter.²⁹ Som nevnt i punkt 5 er det anledning til å oppnevne prester blant krigs­fangene, hvor feltprest ikke er tilstede. Dermed kan også ikke-ordinerte personer i nødstilfelle fun­gere som prester.³⁰ Det er imidlertid usikkert ut fra konvensjons­teksten hvorvidt slike personer har den samme status som regulære feltprester eller sivile prester i krigsfangenskap. Det sies bare at en slik person må «rette seg etter alle de regler som den makt som har fangene i sin varetekt, har fastsatt av hensyn til disiplinen og de militære sikkerhetskrav».

Sammenfattende kan det sies at konvensjonene skiller mellom ulike katego­rier av geistlige: feltprester tilknyttet de væpnede styrker, sanitetsavdelinger eller sivilfor­svarsorganisasjoner, sivile prester tilknyttet de væpnede styrker, sanitets­avdelinger eller sivilforsvarsorganisasjoner, sivile prester i krigsfangenskap, sivile prester i ok­kupert land og personer som er oppnevnt til å ivareta religiøse behov i krigsfange­leir. I denne artikkelen brukes termen «feltprest» til å betegne de for­skjellige ka­tegoriene av geistlige, dersom annet ikke sies eksplisitt.

Feltprestens folkerettslige status og immunitet

De ulike kategorier prester har etter krigens folkerett en særskilt status og immu­ni­tet. Genèvekonvensjonene gir feltprestene sammen med sanitetspersonell en særskilt beskyttelse, en beskyttelse som ikke kan fravikes ved noen avtale.³¹ Denne beskyt­telse henger sammen med de spesielle oppgavene som dette perso­nel­let er satt til å utføre:

Det sanitetspersonell som utelukkende arbeider med å søke etter, samle inn, transportere eller pleie sårede og syke eller forebygge sykdom, det personell som utelukkende arbeider med forvaltning av sanitetsforlegninger og sanitetsavdelinger, og feltprester knyttet til de væpnede styrker, skal under alle forhold bli respektert og beskyttet.³²

Dette innebærer at feltpresters beskyttelse er avhengig av at de kun utfører opp­gaver som er forbundet med feltprestgjerningen. Dersom en feltprest benyttes til vakt­opp­drag o.l., mister han sin folkerettslige immunitet. Han vil også miste immuni­teten dersom han tar militær kommando. De eneste han har kommando over er andre felt­prester og feltprestassistenter.³³ Genèvekonvensjonen slår fast at prin­sippet om at feltprester ikke kan settes til andre oppgaver enn de som er rele­vante for tjenesten, også gjelder i krigstid:

Selv om det skal være underlagt den indre disiplin i den leir hvor det befinner seg, skal ikke det tilbakeholdte personell kunne bli satt til noe arbeid utenfor rammen av dets medisinske eller geistlige oppgaver.³⁴

En feltprest blir definert som en del av de væpnede styrkene, men blir sam­men med sanitetspersonell definert som ikke-stridende:

Medlemmer av de væpnede styrker til en part i konflikten (utenom sanitetspersonell og feltprester som er dekket av artikkel 33 i Tredje Konvensjon) er stridende, dvs. de har rett til å delta direkte i fiendtligheter.³⁵

Feltprestens status som ikke-stridende har lange historiske tradisjoner. Alle­rede i kong Christian V norske lov av 1687 blir dette prinsippet slått fast.³⁶ Dette innebæ­rer imidlertid ikke at feltprester ikke kan bære selvforsvarsvåpen. Det grunn­leggende utgangspunkt for definisjonen av feltpresten som ikke-stridende er at feltprester ikke kan delta i angrep eller krigshandlinger, uten å miste sin folke­rettslige immunitet.

For å synliggjøre feltprestenes status og immunitet er det gitt bestemmelser om bestemte kjennetegn som slikt personell skal bære. I likhet med sanitetsperso­nell skal feltpresten bære et armbind og et identitetskort med kjennemerket for Ge­nève­konvensjonen (Genferkorset). Disse kjennetegn kan ikke bli fratatt perso­nel­let i noen tilfeller, og dersom de er tapt, skal personellet ha rett til å få kjenne­teg­nene erstattet.³⁷

Feltprestene kan utfra sin folkerettslige immunitet ikke tas som krigsfanger, men av hensynet til krigsfanger, kan de holdes tilbake for å yte bistand. Selv om de ikke defineres som krigsfanger i en slik sammenheng, skal de allikevel nyte godt av alle de fordeler og den beskyttelse som krigens folkerett fastsetter:

Medlemmer av sanitetspersonell og geistlige som er holdt tilbake av motparten for å yte bistand til krigsfanger skal ikke bli betraktet som krigsfanger. De skal dog nyte godt av alle de fordeler og den beskyttelse som denne konvensjon yter, og alle de lettelser som er nødvendig for å sette dem i stand til å yte krigsfangene legehjelp og sjelepleie.³⁸

I de tilfellene hvor en slik tilbakeholding ikke er nødvendig, skal feltprestene gis fritt leide:

Hver gang forholdene tillater det, skal partene i konflikten treffe lokale ordninger angående evakuering sjøveien og syke fra et beleiret eller omringet område og om fritt leide for sanitetspersonell og geistlige og for sanitetsmateriell bestemt for dette område.³⁹

Feltprestenes oppgaver

Feltprestenes oppgaver er relativt inngående definert i krigens folkerett. I forholdt til en fredssituasjon vil omfanget og fordelingen av arbeidsoppgaver naturlig nok være noe annerledes. Feltprestens funksjon bygger på den grunnleggende be­stemmelsen i IV Haagkonvensjon om fri religionsutøvelse for krigsfanger.⁴⁰ Felt­prestenes funk­sjon er derfor primært bestemt av den grunnleggende rett til religi­onsutøvelse. Dette blir definert som et område som er unntatt fra den vanlige mili­tære myndighet over krigsfanger og internerte. Religionsutøvelse blir forstått som et autonomt område, og feltprestene får derfor en autonomitet i sitt arbeid innen­for dette område.

Feltprestenes oppdrag blir nevnt sammen med sanitetspersonellet. Krigsfan­genes legemlige og sjelelige behov blir stilt sammen som grunnleggende behov, som ikke kan undergraves:

Geistlige, leger og sanitetspersonell som sørger for de legemlige eller sjelelige behov til de personer som er nevnt i artiklene 12 og 13 skal respekteres og beskyttes hvis de faller i fiendens hender; de skal fortsatt kunne utføre sine oppdrag så lenge det er nødvendig for de såredes og sykes pleie.⁴¹

I IV Haagkonvensjon blir adgangen til å overvære gudstjenester anvendt som en eksplisering av retten til fri religionsutøvelse.⁴² Det er derfor tydelig at forret­ting av gudstjenestlige handlinger inntar en sentral plass blant feltprestens oppga­ver. Denne oppgavens viktighet blir likeledes understreket i bestemmelsen om at leirmyndighe­tene plikter å stille egnet gudstjenestelokale til disposisjon. De samme bestemmelsene gjelder også for internerte.⁴³ I tillegg til gudstjenestelige handlinger blir også an­dre oppgaver som sjelesorg og besøksvirksomhet, definert som feltprestens oppga­ver. For at feltprestene skal kunne utføre disse oppgavene, er det i konvensjonene gitt bestemmelser om lettelser:

De skal få adgang til med regelmessige mellomrom å besøke krigsfanger som befinner seg i arbeidsgrupper eller i sykehus utenfor leiren. I dette øyemed skal den myndighet som holder dem tilbake stille til deres rådighet de nødvendige transportmidler.⁴⁴

Vi merker oss at tilbakeholdte feltprester har mulighet til å bevege seg utenfor leiren for å utføre sine sjelesørgeroppgaver, og at leirmyndighetene har plikt til å legge forholdene til rette for dette, ved å stille transportmidler til rådig­het. Felt­prestene har også adgang til leirmyndighetene for å konferere om de geistlige opp­gavene:

I alle spørsmål som angår deres oppdrag skal denne lege og feltpresten ha direkte adgang til vedkommende leirmyndigheter. Disse skal gi dem alle nødvendige lettelser for korrespondanse om slike spørsmål.⁴⁵

Sammenfattende kan det sies at konvensjonene gir feltprestene en stor grad av indre autonomi i forvaltningen av de geistlige oppgavene. Oppgavene blir defi­nert både til å gjelde gudstjenestlige handlinger og sjelesørgervirksomhet. Felt­prestene gis en rekke rettigheter som leirmyndighetene ikke kan krenke, men som de tver­timot har plikt til å støtte.

Oppsummering

I denne artikkelen har jeg forsøkt å begrunne feltprestordningens legitimitet ut fra krigens folkerett. Gjennomgangen av de aktuelle konvensjoner har vist at felt­prestene har en sentral funksjon, som er forankret i den grunnleggende bestem­mel­sen om retten til religionsutøvelse også i krig, krigsfangenskap og under ok­kupasjon. Det grunnleggende perspektivet er at prestene utfører en nødvendig tjeneste for perso­nellet. Denne tjeneste har ikke partene anledning til å innskrenke eller regu­lere ut over fastsettelsen av visse ordensbestemmelser. Feltprestene har ifølge krigens folkerett en særskilt beskyttelse og immunitet som skal sette dem i stand til å utføre sin tjeneste på best mulig måte.

Selv om krigens folkerett bare kommer til anvendelse i krig, og dens be­stem­melser ikke uten videre kan gjøres gjeldende i fredstid, danner alikevel kon­ven­sjonene et viktig legitimasjonsgrunnlag for feltpresttjenesten også i fred. For det første er det krigens krav som er utgangspunkt for Forsvarets virksomhet også i fred. Personellet skal trenes med tanke på en slik situasjon. Det er derfor naturlig at også prester, som per definisjon skal utføre en nødvendig oppgave i krigstid, i fredstid får muligheten til å øve og forberede seg på en slik situasjon. En tilsva­rende argumen­tasjon benyttes for alt øvrig personell i Forsvaret, og da er det en selvfølge at dette også skal gjelde prestene.

For det andre utgjør konvensjonene i krigens folkerett en minimumsstandard, hva angår rettigheter og plikter. En må derfor forutsette at personellets rett til fri re­ligionsutøvelse også skal gjelde i fredstid. Det vil ikke være i samsvar med konven­sjonenes grunntanke å anta at slike fundamentale rettigheter bare skulle gjelde i krigstid.

For det tredje forutsetter konvensjonene at det finnes feltprester i de væpnede styrkene. Selv om sivile prester i krigsfangenskap og i interneringsleir skal kunne utføre geistlige oppgaver for sine trosfeller, er hovedregelen at det finnes feltpres­ter som er en del av de væpnede styrkene, som kan holdes tilbake for å utføre vik­tige oppgaver for krigsfangene.

Ordningen med feltpresttjeneste i det norske forsvaret, organisert også i freds­tid, er en adekvat måte å trene og ivareta de krav og plikter som en krigssi­tuasjon vil kreve. I fredstid skal personellet øve og forberede seg på en slik si­tuasjon, men samtidig vil det også være rom for andre oppgaver, som i en krigssi­tuasjon ikke vil være adekvat. Feltprestene er fagpersoner som Forsvaret også benytter til etikkun­dervisning og personellbehandling, men dette er oppgaver som aldri kan legitimere feltprestordningen som sådan. Kritikken av feltprestordningen i Forsva­rets Forum hadde nettopp dette utgangspunktet. Dette viser hvor viktig det er med en avklaring og definering av legitimeringsgrunnlaget for feltpresttje­nesten i det norske forsvaret.

English Summary

«The Laws of War and the Military Chaplaincy. The legitimacy of the Military Chaplaincy according to the Laws of War»

This article discusses the legitimacy of the military chaplaincy according to the Laws of War. In the conventions, especially in the Geneva-conventions of 1949, the military chaplaincy is understood as an important and necessary service. According to the human rights and the Hague-convention, all persons, including prisoners of war, has liberty of worship. This is a fundamental human right also in times of war, and the chaplain has the same protection as medical personnel.

The liberty of worship is an important focus in the Laws of War, therefore the chaplain is given wide freedom to exercise his duty. This, the author indicates, also prescripts the ordinary service in times of peace. In times of peace the focus of the military service is war; therefore the Laws of War has to be prescribable for both the military and the military attitude towards chaplaincy in times of peace as well as times of war.

Major Nils Terje Lunde, Brøsetveien 127, 7046 Trondheim. Luftkrigsskoleprest. Se ellers omtale i PACEM 1/98, s. 116.