Blir det bedre krigere av gode mennesker?

Noen overveielser i tilknytning til spørsmålet om en normativ etisk kodeks for offiserer

Av Major Bård Mæland

1. Innledning

Overskriften henspiller på en artikkeloverskrift av daværende oberst og professor ved US Mili­tary Academy, West Point, Anthony E. Hartle (se Hartle 1992). Ar­tikkelen selv føyer seg inn i en relativt omfattende debatt, særlig i USA, om hvilke grunnverdier og holdninger en offiser bør forplikte seg på.

En formulering som angir et fokus for denne debatten, har Hartle selv fremsatt an­netsteds. Der sier han at «persons of strong character are the ultimate resources for any military organization, and they are by definition persons of integrity ­– in­dividuals whose action are consistent with their beliefs» (Hartle 1989:84). Spørsmålet om den etiske kvaliteten hos offise­rer knytter dermed an til både for­ståelsen av hva et godt militært forsvar er over hodet, og hva militæryrket mer spesifikt innebærer av personlige forpliktelser og karakterdannelse.

Problemstillingen for denne artikkelen er: I hvilken grad vil en normativt ut­formet etisk kodeks som profilerer og sammenfatter de viktigste verdier, hold­ninger og normer som en offiser bør forplikte seg på i sin yrkesutøvelse, kunne styrke den etiske bevisstheten hos norske offiserer, samt være til hjelp i deres daglige og fremtidige virke? I tilfelle disse spørsmålene besvares bekreftende, spør jeg videre: Hvilke premisser bør i så fall legges til grunn for en slik kodeks?

Som man kan se her, fokuserer jeg på offiserens person og yrkesutøvelse, det vi kunne kalle et profesjonsetisk perspektiv. Alternativt kunne man ha fokusert på det system offiseren er en del av, det vi kunne kalle et militæretisk perspektiv. Det skal jeg ikke gjøre her. I stedet skal vi se litt mer på den nevnte amerikanske debatten og hvilken betydning den eventuelt kan ha for en norsk militær kontekst.

2. En amerikansk debatt

I USA har man i de senere år snakket om å utforme en kodeks som enten en eller alle for­svars­gre­ner skulle kunne gi sin tilslutning til. Dette har man ikke kommet i havn med, i alle fall ikke når det gjelder å finne frem til én bestemt for­mu­lering. Av interesse er det imidlertid at ønsket om en kodeks fremsettes med ulike typer begrunnelser. Hos mange av dem faller imidlertid ulike argumentasjonsstrategier sammen. Vi skal her kort gjengi noen av dem. For tydelighets skyld profileres de hver for seg.

a. Noen tenker seg at en kodeks kan være nyttig som en destillasjon av det samlede, men svært spredte etiske materialet som finnes i militære dokumenter. Alt fra reglementer til «Field Manuals» og mottoer for skoler har stoff av enten overveiende etisk kvalitet, eller av mer juri­disk oppblandet karakter. Mens det etiske innhold i større dokumenter gjerne får den skjebne at de drukner i all ver­dens regler og paragrafer - gjerne med tilhørende sanksjonsmu­lighet - så preges de korte og opprinnelig innholdsmettede honnørordene som «honor», «duty», «commitment», «courage», «competence», «discipline» og «loyality», av en viss innholdstom­het (Lynch 1996). Korte formuleringer slites ved bruk - og av «tidens tann» - ikke minst der man slutter å inn­holds­bestemme dem. Samme resultat får man selvsagt ved å unnlate å inte­grere dem i den militære undervisning (Liddell 1996).

Ønsket har derfor vært å lage et slags konsentrat som både huskes, er velfor­mulert og sy­stematisk oppbygd, samtidig som det altså sammenfatter det som an­dre steder er ytterligere utdypet (Matthews 1994:27). Man snakker gjerne om «a single accessible code» på omlag en sides størrelse.

b. Andre ønsker å profilere militæryrket som yrke i forhold til det sivile sam­funn. Amerikanske skribenter i denne debatten har det nokså klart for seg at de vis-à-vis det amerikanske samfunn må legitimere at de har et særegent og full­verdig yrke, samt at dette holder en etisk standard. I den sammenheng sammen­ligner man seg gjerne med jurister og leger som begge har klare yrkesetiske ko­dekser (Matthews 1994:26). Av denne grunn ser man det slik at offiserene mangler et sentralt kriterium på om man innehar et yrke der de etiske idealene er klart definert.

Også et annet argument er interessant i denne sammenheng, nemlig betonin­gen av behovet for noe samlende for militæryrket. Altså noe å kanalisere, utnytte og skjerpe gruppefølelsen i forhold til (Gabriel 1982:120). Et mere generelt syns­punkt, om enn noe pessimistisk, som gjerne kan tolkes i samme retning, går ut på at militæret med fordel kan styres med andre mid­ler enn makt alene (Hartle 1989:134). I et slikt perspektiv kan en kodeks vise seg å være nyttig.

c. Andre betoner behovet for å sikre en etisk standard blant offiserer, ja, en­dog en særlig etisk standard (Gabriel 1982:121;Lynch 1996:43). Det er tydelig at man har en oppfatning av at det er en stund siden alle offiserer også var gentle­men. Man har i tillegg både tidligere mili­tær­operasjoner (les: særlig Vietnam) og etisk utilbørlig adferd av nyere dato (ikke minst seksuell trakassering av kvinner) friskt i minne. At samfunnet i stigende grad destabiliseres, også moralsk sett, be­tyr at man ikke uten videre kan legitimere seg som «etisk kompetent» (Toner 1996b:19) ved å hen­vise til hva som gjelder i samfunnet ellers. Samtidig er den etiske holdning avgjørende for hvordan forholdet mellom samfunnet og forsvaret skal bedømmes (Gabriel 1982:120; Matthews 1994:27). For enkelte er dette ulø­selig knyttet til tanken om at den militære organi­sasjon må underlegges det kultu­relt og politisk akseptable (Hartle 1989:136, jfr. Clausewitz).

En interessant forståelse av påstanden om at offiserer er bundet av en høyere moralsk standard er fremført av J. Carl Ficarrotta, US Air Force Academy (Ficarrotta 1986). Ficarrotta forstår en ‘høyere moralsk standard’ ut ifra:

– At man er bundet av noen moralske standarder som er særegne for militær innsats i den forstand at de ikke refererer seg til noe utenfor den militære sfære.

– Men at alle fordres av de samme moralske standarder ved det at man er menneske.

– Samtidig er man som offiser på en særskilt måte utfordret til å bevisstgjøre seg denne moral på en slik måte at man ikke senker moralen i en stridssituasjon, noe som ofte har vist seg å skje.

Ficarrotta mener at det i denne forstand fortsatt kan snakkes om en ‘høyere moralsk standard’ for offiserer. Interessant er det at både forståelsen av offisers­yrket, samfunnets verdigrunnlag og synet på hva et menneske er, knyttes sammen på denne måten.

d. Et helt annerledes debattinnlegg – som også er fremsatt i den amerikanske debatten – kommer fra den israelske senior-stabsoffiseren i hoved­kvarteret for den israelske marinen, Ye­didiah Groll-Ya´ari (Groll-Ya´ari 1994). Hans syns­punkt er blant annet at den militære situa­sjon har endret seg så mye at gamle måter å tenke militær etikk på kommer til kort i forhold til å bidra med «a nor­mative working point» som «demokratienes militærstyrker» (!) trenger nå (467).

De «gamle svar» rommer dels en fokusering på det «konstruktive» og militært «funksjonelle» (S.P. Huntington, M.D. Taylor) der idealoffiseren nærmest er i stand til å utføre et hvilket som helst oppdrag, og på en slik måte at «forbruket» av ressurser er minimalt (se f.eks. Taylor 1989:127.130). På den annen side finner man en vektlegging av det «preventive», «moralske» og samfunns-legitime, da særlig med krigens folkerett som basis (M. Walzer). Groll-Ya´ari selv tenker seg en kombinasjon av det funksjonelle og preventive aspektet (se også Hartle 1992:23).

Groll-Ya´ari fokuserer altså den militære situasjon. I korte trekk beskriver han dagens si­tuasjon på følgende måte:

– Soldatene har blitt militære operatører.

– Slagmarkene har blitt multidimensjonale.

– Våpensystemene har blitt svært sofistikerte.

– Ansvarsbyrden har økt betraktelig «in the ranks», både på grunn av mer ef­fektive våpen – aggressive som defensive – og det faktum at ingen, særlig ikke de som aktiviserer slike våpen, kan unndra seg ansvar ved en illegal og/eller uetisk utførelse eller utstedelse av en ordre (post-Nürnberg!).

– Den enkelte tjenestegjørende har fått en økt bevissthet omkring egne rettig­heter.

Det siste knytter an til det ufrakommelige datum hos Groll-Ya´ari at soldatene også er borgere av det samfunnet som etab­lerer et forsvar, jfr. pkt. c.) ovenfor. Det ligger i det hele tatt implisitt i hans synspunkter at mye av offisersrollen har tilflytt «the ranks».

3. Har dette implikasjoner for norske offiserer?

For å starte med svaret: Ja, jeg tror det. Noen implikasjoner er relativt nærlig­gende, mens den amerikanske kulturen for kodekser, erklæringer og edsavleggel­ser, gjør en noe fremmed overfor andre deler av argumentasjonen. Totalt sett me­ner jeg likevel at alle de fire argu­menta­sjons­strategiene ovenfor rommer viktige grunner for at også norske offiserer bør få en norma­tiv yrkesetisk kodeks, for­svarsgrenvis eller samlet. Jeg skal kort kommentere den amerikanske debat­ten med tanke på norske forhold.

Når det gjelder behovet for en destillert og kortfattet oversikt (en etisk «plakat»?), så tror jeg det er tilstede også hos oss. Hva en slik sammenfatning skal ta sitt utgangspunkt i, er mer uklart. Jeg tror likevel at vi i en norsk sammen­heng til en viss grad stiller noe likt med tanke at det finnes spredte etiske syns­punk­ter i vårt «system» som med fordel kan samles. Disse ligger enten helt i da­gen i diverse reglementer (uniformsreglement, reglement for indre tjeneste, ref­selse, osv.), beskikkelsesbrev, «Plakaten på veggen», tjenesteuttalelser, perso­nellplaner, annet planverk ved skoler og institusjoner, Forsvarets verdigrunnlag), eller så ligger de implisitt i de samme dokumenter. Begge deler fordrer at man løfter dem ut og tydeliggjør dem dersom de skal ha noen verdi for en kodeks. I tillegg til dette finnes det i enda sterkere grad en informell kodekstenkning i For­svaret.

Sannsynligvis vil alt dette materialet være et godt utgangspunkt for nettopp en kodeks. Jeg tenker da på et krav som jeg senere kommer til å stille, nemlig at en kodeks må signalisere en nærhet til det yrket den skal gjelde for.

Hvorvidt vi i Norge har behov for å profilere militæryrket som yrke ved hjelp av en etisk kodeks, kan man gjøre seg ulike overveielser i forhold til. Særlig i en fredsmessig situasjon kan nok det profesjonsspesifikke ved offisersyrket fort mistes av syne. Mange oppfattes som kon­torfolk som kunne vært plassert hvor som helst i byråkratienes verdener. Andre oppfattes som en slags idretts- og fri­luftsmennesker som får dyrket hobbyen sin på heltid. Og atter noen, de som drar i utenlandstjeneste, ses på som vår tids sjømenn og eventyrere. Svært få dør! Og få ofrer så veldig mye. Slik tenker mange som står godt på utsiden av det hele. Og slik er det jo i stor grad også dersom man tenker etter hva man kunne kommet til å måtte ofre i en krig på egen jord. Jeg setter det selvsagt litt på spissen. Poenget er at en etisk kodeks, i tillegg til andre ting, ville kunne profilere kjernen i yrket til de mennesker som forvalter noenogtjue milliarder og tusenvis av samfunnets søn­ner og døtre hvert år. Problemet er at man i neste omgang kan skjule seg bak denne gruppefokuseringen i mangel av egen moralsk dømmekraft.

Så til behovet for en etisk standard. I Norge har vi ikke et Vietnam å gremmes over. Vi har hatt noen få episoder med seksuelle overgrep både innenlands og utenlands. Vi har antageligvis forvaltningsmessig utroskap i ulik målestokk, og vi har ­– som amerikanerne – et i mange henseende etisk destabilisert samfunn, om kanskje ikke i samme grad. Mange vil mene at dette i seg selv ikke er noe avgjø­rende argument for å utarbeide en kodeks. Jeg er tildels enig, men ikke helt.

I mange festtaler understrekes det at Forsvaret skal gjenspeile de verdier og holdninger som gjelder ellers i samfunnet. For å legitimere at man tar unge menn ut av det sivile samfunn i ett år av deres beste tid, fungerer muligens en slik ar­gumentasjon. Men ikke dersom man tror man har reddet den etiske standarden i Forsvaret. Jeg tror bestemt at Forsvaret etterhvert vil bli tvunget av sine egne krav til profesjonalitet til å signalisere en høyere etisk standard enn hva samfunnet som helhet har. Med det mener jeg at yrkets krav og dilemmaer krever at man profilerer det beste av det som allerede fin­nes i det mangfold av verdier og hold­ninger som vi har i dagens plurale, tildels fragmenterte og relativiserte sam­funn. (Dermed er det altså ikke en «stat-i-staten»-argumentasjon jeg legger opp til.)

På norsk jord har dette tradisjonelt betydd de kristne og humanistiske verdier og holdnin­ger (eventuelt «kristen-humanistiske»). Men det kan ikke lenger sies at disse entydig gjenspei­ler «samfunnets verdier og holdninger». For tiden er disse i vel så stor grad sentrert rundt grå­dighet, selvopptatthet, maksimal konsu­mering, med tilhørende mangel på offervilje, mange blir desillusjonerte, likegyldige og mangler etiske retningslinjer. Gitt at det samfunns­dia­gnos­tiske i dette medfører hel eller delvis riktighet, så slipper heller ikke offiserskorpset unna denne situa­sjo­nen. Derfor må det klargjøres hvilke profesjonelle etiske krav som stilles til den enkelte som trer inn i offisersstanden.

Når det gjelder Groll-Ya´aris betoning av den nye militære situasjonen, så er det en rele­vant utfordring for en yrkesetisk kodeks. For det første sier det noe om at en kodeks må inte­grere de militære parametere av for eksempel taktisk, organi­satorisk og kommunika­sjons­mes­sig karakter, sammen med de etiske. Dette må så og si finne sin kombinasjon som kommer til rette med både det yrkesspesifikke og det etisk ønskelige og høyverdige. Det holder ikke at en kodeks bare er profi­lert for å skape gentlemen, den må også være funksjonell nok til å skape bedre «krigere».

Groll-Ya´aris situasjonsanalyse går i retning av en manøver­krig­førings­situa­sjon der også oppdragstaktikk vil ha sin plass. En slik si­tuasjon medfører større krav til hurtighet, fleksibilitet, mobilitet, og derfor må avgjørelser tas hurtigere, selv­­sagt også som endelige beslutninger. Individet er nok også i større grad foku­sert her dersom man ser både operasjonelle og taktiske nivåer under ett.

Gitt at de fleste avgjørelser, for ikke å si alle, har klare etiske implikasjoner, så betyr det at den som tar disse avgjørelsene – og de som utfører ordrene – til­kommer et betydelig ansvar for at ordrene er både legale og etisk ve­lover­veide. Med det tempopress som er forutsatt i slike situasjoner, er det klart at en etisk ko­deks som er kort, konsis og som også har en viss taktisk profil, vil kunne være til hjelp for å med­virke til at operasjoner utføres tilfredsstillende i forhold til taktisk-etiske krav. Det forutset­ter selvsagt at den har vært kjent en tid og er aktivt inn­lært i undervisning og øvelser på ulike nivåer i Forsvaret. Den store grad av usik­kerhet med tanke på fiendens si­tuasjon som også forutsettes i et slikt scenario, understreker bare enda mer hvor viktig det er å ha maksimal kontroll over hva en selv foretar seg.

Før vi går videre til de mer prinsipielle overveielsene, skal jeg kort antyde en test på nytten av en kodeks: Gitt at en av grunnsetningene i en kodeks sier at «En offiser skal behandle undergitte slik han eller hun selv ønsker å bli behandlet». Vi kan tenke oss at kodeksen under­skrives av blant annet kadetter som uteksami­neres fra KS 1 eller tilsvarende, og gis dem ferdig innrammet for å henges på kontorveggen. Setningen ovenfor er en grunnsetning i kodeksen som ikke detalj­regulerer, men som trekker opp de store linjene. Den handler heller ikke om å gi sine undergitte alt det de måtte ønske seg til enhver tid. Men: I hvilken grad ville en offiser i sitt daglige virke føle seg mer forpliktet på dette «prinsippet» enn om det ikke fantes en slik kodeks?

4. Prinsipielle overveielser med tanke på utformingen av en kodeks

For hvem skal den gjelde?

Det første spørsmålet man må ta stilling til er hvem som faktisk skal forplikte seg på en slik kodeks. På et eller annet punkt vil de pedagogiske anliggender ved en kodeks vike for det mer forpliktende spørsmålet: Gjelder den som et krav til meg? På hvilken måte?

Slik jeg ser det, vil det på grunn av kodeksens yrkesprofil være naturlig at den knyttes opp til de som faktisk har fast arbeid som offiserer i Forsvaret. Det vil ikke si at den ikke kan ha en funksjon for dem som går på kontrakt. Men hoved­sakelig bør forpliktelsen på kodeksen ligge hos den yrkestilsatte delen av Forsva­ret. Når det gjelder de vernepliktige, har Forsvarssjefen et godt poeng i Forsvarets Forum 9/98 når han kommenterer det nye Forsvarets verdigrunnlag (1998): Ver­nepliktige skal ikke lære seg dette ved å studere det, de skal se det hos sine over­ordnede. Det samme bør også gjelde for en eventuell kodeks.

Imidlertid kan man for offiserer tenke seg ulike muligheter for å «overdra» forpliktelsen på kodeksen. Dette kan skje ved uteksaminering fra krigsskolene, ved yrkestilsetting, etc. Med tanke på å fange opp reservebefal bør også befals­skolene diskuteres som et aktuelt sted for en slik overdragelse. Det viktigste er at det er helt på det rene at kodeksen forplikter. I så fall melder spørsmålet seg om hvilken status man skal og kan tillegge en yrkesetisk kodeks.

Hvilken status bør den ha?

Dersom en yrkesetisk kodeks skal forplikte, så må den også kunne brukes i be­dømmelsen av yrkesutøvelsen hos den enkelte. Da ikke for å saumfare alt den enkelte gjør, men til bruk som et speil for å si noe om den moralske kvalitet på det man foretar seg. Fortrinnsvis bør den brukes til å si noe konstruktivt og be­kreftende om den enkeltes grad av etisk bevissthet og forpliktelse, og ikke bare brukes til å «felle» mennesker som har kommet til kort overfor kodeksen. Jeg snakker nå konkret om muligheten for å bruke kodeksen ved utarbeidelse av tje­nesteuttalelser.

For at ikke kodeksen skal bli et nytt reglement, tror jeg det er riktig å betrakte den som en non-le­gal kodeks. Det vil si at man ikke profilerer den som påbud («Du skal...») eller forbud («Du skal ikke...»), men som positivt konstaterende om hva det vil si å være offiser, f eks: «En offi­ser løper aldri fra det ansvaret han eller hun har blitt pålagt». Dermed angir man klart hvor lista ligger, samtidig som man appellerer mer til æresfølelse og egenrespekt enn til redselen for å bli tatt for deretter å anmeldes (jfr. White 1996:31-34).

Under dette synspunktet ligger det en bestemt forståelse av at det er forskjell på juss og etikk. Dette tilsvarer forskjellen mellom hva som er legalt og hva som er moralsk rett eller ikke. I en kodeks vil det være helt avgjørende at det er det etiske som vektlegges, og ikke re­gu­lativer, forbud, påbud og sanksjonsmulighe­ter. Etikkens force er at den kan skape enga­sje­ment for «det gode liv», bedre re­lasjoner, skape gode livsvilkår for mennesker som man er ansvarlig for, og sette standarder for dette. Mens jussen går inn og setter grenser for hva som kan tolere­res og ikke, og som av andre håndheves med makt, så kan etikken kun appellere til samvittighet, det gode initiativ, æresfølelse, solidaritets­følelse, forståelsen av hva som er rett og galt, godt og vondt, og lignende.

Likevel kommer man nok ikke unna at en slik kodeks i gitte tilfeller kan komme til å få ju­ridisk betydning i forbindelse med tjenestelige anliggender. Tje­nestemannsloven åpner også opp for at særlige betingelser og vilkår på den en­kelte arbeidsplass kan få betydning ved en vurdering av hvordan arbeidsforholdet har blitt skjøttet, f.eks. av en offiser. Ved klare og/eller gjentatte overtramp i for­hold til en slik kodeks, vil forholdet til denne kunne få følger for det rettslige ut­fall av en arbeidsrettssak.

Viktigere enn dette, er imidlertid den mer innholdsmessige profilen på en slik kodeks. Vi skal nå gå litt nærmere inn på dette.

Hvilken type etikk bør en yrkeskodeks baseres på?

Dersom en slik normativ kodeks for offiserer skal være etisk, melder med engang spørsmålet seg om hvilken type etikk man skal legge seg på? Når man i fagetik­ken snakker om «type etikk», så er man over i den delen av etikken som kalles prinsipiell etikk eller grunnlagsetikk. Det teoretiske har innenfor denne delen av etikken en særlig prioritet, og da fremfor spørsmål som knytter seg til konkrete situasjoner, verdier, dilemmaer, osv.

I vårt tilfelle kan det være relativt klargjørende å se litt på hvilken etisk «sjablon» man bruker for å «skjære til» en kodeks. Det er særlig fem muligheter som fremtrer som relevante: a. en pliktetisk, b. formålsetisk, c. konsekvensetisk, d. sinnelagsetisk, eller e. holdningsetisk tilnærming til det aktuelle spørsmål (til disse og andre typer, se f.eks. Asheim 1994:95-130; Aadland 1993:70-94).

Dersom man velger en pliktetisk (eller deontologisk) tilnærming, kommer man svært nær gjeldende reglementer av ulik art. Her er det pliktene, «budene» og forskriftene som gjelder, enten i påbydende eller forbydende form. Disse kan enten ha form av grunnprinsipper eller mer av detaljregler. Pliktetikkens «grøft» er den detaljstyring som i sin konsekvens virker an­svarslammende, for eksempel i en eller annen variant av følgende spørsmål: Er det greit å gjøre alt som ikke er regulert i lovs form? Samtidig finnes det blivende frukter av en pliktetisk tenke­måte, jfr. Imma­nuel Kants tenkning omkring det kategorisk imperativ: Du skal bare handle etter den maksime som du også kan gjøre til allmenn lov. Dette sti­mulerer nettopp til anvarstenkning.

En formålsetisk (teleologisk, av gresk telos=mål/formål) måte å tenke på, fo­kuserer enten verdier man ønsker å realisere, eller de mål man ønsker å oppnå. Store perspektiv og grunnleggende forhold settes i fokus med denne tenkemåten, gjerne med en bestemt ideologisk støtte. Dette er til en viss grad politikernes måte å bedrive etikk på. «Grøften» her er at individ og mindretall fort kan for­svinne i de overordnede perspektiver (som gjerne er «endelig beslut­tet»!). Tenk­ningen kan fort komme til å understreke målet på en slik måte at midlene unndras etisk kritikk. Denne type etikk passer altså godt for de som sitter med både makt og midler til rådighet.

En lignende måte å tenke på, kalles konsekvensetisk. Her ser man for seg ulike konsekven­ser og tilstander ved at man velger det ene eller det andre hand­lingsalternativet, eller rett og slett unnlater å handle. For de forhold som rammes inn av store tidsperspektiv (f.eks. økonomiske og økologiske), kan dette være en påkrevet måte å tenke på. Samtidig kan valget mellom ulike alternativer komme til å frem­stå som kynisk kalkyle, der ikke minst profitt og effektivitet vil spille en avgjørende rolle. Men det er selvsagt også mulig å legge inn andre kriterier som styrer valget mellom ulike konsekvenser og handlingsalternativer.

Noen vil begrunne sin motstand mot en kodeks med at etikk ikke skrives; den må leves ut i forhold til hva sinnelag og samvittigheten tilsier. Dette har ofte blitt kalt sinnelagsetikk. Her er det den indre motivasjonen som betones. I tillegg vil situasjonene selv komme til å tvinge oss til med­følelse, innlevelse og handling. Fokus ligger altså her på den etiske personen: Når du selv er god, blir allting godt (Aadland 1993:80). Det betyr ikke at man nødvendigvis blir mer selv­opptatt utover det at man starter med sin egen motivasjon og innlevelse i forhold til om­verde­nens behov og dilemmaer. Problemet er likevel at mye kan komme til å «flyte». Man kan fort bli lite forutsigbar i det man skaper usikkerhet av typen: «Hvordan kan jeg forholde meg til deg når jeg ikke vet hva du kommer til å gjøre ved neste korsvei?».

Til slutt har man på nytt tatt opp arven fra først og fremst Aristoteles (og se­nere: middelalderen) der dyds­etikken var både særlig utviklet og fremtredende. I denne tenkningen har fokus tradisjonelt vært rettet mot hva den enkelte person kan innøve av gode egenskaper og perfeksjon. For å demme opp for en selvsent­rert og selvforherligende livsfor­ståelse, har Ivar Asheim (Asheim 1994) lansert begrepet holdningsetikk. Holdninger har man til noe, nemlig mennesker, felles­skapet, til sitt yrke, osv. Dermed kommer både mennesket selv og dets relasjoner i fokus. I motsetning til situasjonsetikken kan man her basere seg på en stor grad av forutsigbarhet. Holdninger har jo nettopp å gjøre med hvordan vi over tid for­holder oss til andre mennesker, til ulike typer fellesskap (f.eks. arbeid, skole, familie) og til ting (eiendeler, lånt utstyr, etc.).

Vurdering av de ulike typene

Jeg skal så kort si noe om hvilke preferanser jeg selv mener bør gjøres i forhold til disse ulike måtene å tenke etikk på når det gjelder spørsmålet om en yrkesetisk kodeks.

Den pliktetiske modellen understreker betydningen av klare prinsipper for god adferd. I den amerikanske debatten har Den gyldne regel flere ganger blitt fremsatt som den ene grunn­regelen for en offiserskodeks (Simi 1996; Moilanen 1995:10). Selv om det er viktig med klare prinsipper, vil det være umulig å begi seg inn på en kasuistisk (latin casus=tilfelle) detaljre­gulering av alle tenkelige og utenkelige situasjoner og dilemmaer man kan havne i. For en ko­deks vil denne etiske modellen kun være egnet for å angi grunnprinsipper, men ikke prinsip­per for alle mulige situasjoner.

Den formålsetiske modellen vil kunne bidra med enkelte grunn- eller kjerne­verdier som bør realise­res eller tilstrebes av offiserer. I den amerikanske debatten har dette mye handlet om å finne så­kalte «core-values» i større (Matthews 1994:23; Hartle 1989:85ff) eller mindre (Maslowski 1990) overensstemmelse med «American values». I Forsvarets verdigrunnlag er dette tematisert som «grunnleggende verdier» eller «grunnverdier» (menneskeverd og likeverd, per­sonlig utvikling, og integritet og lojalitet). Uansett vil det være av betydning å finne frem til verdier som er så grunnleggende at de kan fremheves uten å skygge for hva den enkelte offiser forøvrig bør forplikte seg på. En konsentrasjon om of­fiserens person betyr derfor at det er noe begrenset hvor mye en kodeks bør inne­holde av formålsetisk tenkning av denne typen.

Det samme gjelder enda mer den konsekvensetiske måten å tenke på. Her kan fort funk­sjonalitet, suksess og maksimal effektivitet med minimale ressurser bli tillagt størst vekt (Taylor 1989). Pliktfølelsen avdempes gjerne tilsvarende. Dette er selvsagt nyttig for en (potensielt ekstremt) maktanvendende organisasjon som Forsvaret. Relevansen av en konsekvensetisk måte å tenke på kan også vise seg å være stor for stabs- og utrednings­arbeid. Men dersom en yrkeskodeks skal «kraftsamle» omkring offiserens person og hans eller hennes ledelse av mennes­ker, kan heller ikke dette perspektivet dominere for mye.

Sinnelagsetikken kan særlig gi signal om at ikke all etikk kan formuleres. På et visst punkt må man handle utfra den dømmekraften, samvittigheten og den in­tuisjonen man har opparbeidet seg. I tillegg vil man - og bør man - emosjonelt sett i gitte tilfel­ler følge sitt «instinkt».

Krigens folkerett er først og fremst juridisk forpliktende overenskomster. Li­kevel ligger det nær å tolke noen av hovedformuleringene i en sinnelagsetisk ret­ning, nemlig i forhold til gjennomgangstemaet om å behandle syke, sårede og krigsfanger blant fiende, sivile og allierte humant (f.eks. art. 3 i alle Genève-kon­vensjonene). Dette kan tolkes pliktetisk, men det kan også tolkes i retning av at man skal behandle nevnte grupper mennesker slik man intuitivt oppfatter som humant.

Likevel: Det er vanskelig i en offiserskontekst å gjøre dette til det eneste prinsippet. Selv i enkelttilfeller (f.eks. en såret medsoldat) der mye kan tale for å følge sitt intuitive ønske om f eks å hjelpe, vil det ved nærmere ettertanke ikke alltid være rett (f.eks. dersom området ikke er sik­ret). En militær kodeks trenger noe mer håndfast å forholde seg til, selv om den indre moti­vasjon ofte vil være av uvurderlig betydning

Noen aner muligens at jeg selv mener den siste etiske modellen (holdningsetikk) har størst relevans for utformingen av en profesjonsetisk kodeks. Det er riktig. Jeg skal kort antyde hvor­for jeg mener at det er slik:

a. Holdninger er stabile per definisjon. En slik forutsigbarhet hos enkeltoffise­rer vil være av avgjørende betydning for både undergitte og overordnede. Man vet hva man har å forholde seg til.

b. Holdningsetikken fokuserer på personens integritet og evne til å holde sammen grunn­leggende verdier og retningslinjer med den faktiske anvendelse av disse i konkrete situasjoner. Offiseren blir så og si krysningspunktet mellom det etiske fundament for Forsvaret og den gode og riktige handling som omsetter dette i praksis, ved å utføre oppdrag med moralsk «ryggrad».

c. Holdningsetikken binder sammen både person, organisasjon/fellesskap og de mer grunnleggende mål for organisasjonen. Fokus blir hverken liggende på personen, organisasjo­nen eller etikken i seg selv. Holdningene skaper en ny type integritet, yrkets integritet. Man tar derved høyde for at de som ikke innehar visse holdninger utfra egen overbevisning, i det minste må kunne forplikte seg profe­sjonelt på et bestemt verdigrunnlag (jfr. Ficarrotta 1996:3f).

d. Holdninger kan lett utformes slik at de både viser hvilke verdier de springer ut fra, og hvilke konkrete handlinger som kan forventes av en med slike holdnin­ger. Eks.: Holdningen «en offiser tar seg av sine undergitte slik han ville omgås sine overordnede». Denne holdningen har sin basis i verdien «likeverd», og man kan lett tenke seg handlinger som «realiserer» både ver­dien og holdningen, f.eks. at man tiltaler sine undergitte like høflig som man ville gjøre overfor ens egen sjef. Forholdet mellom verdier, holdninger og regler kan anskueliggjøres slik:

Dersom handlinger, holdninger og integritet ikke lever i et vakuum, men til syvende og sist er avhengig av hva som legges i bunn av verdier, filosofi (jfr. Clarke 1996) og kulturbærende elementer, blir det desto viktigere å bevisstgjøre seg på – og velge! – hva som faktisk skal være ret­ningsgivende. Etisk forstått dreier dette seg om etisk legitimering og normering.

Hvor henter etikken sin legitimitet og normativitet?

I Forsvaret har man alltid vært opptatt av å ikke bli en stat i staten. Dette er et viktig synspunkt som i ulike dokumenter får nedslag av typen «verdier og normer som samfunnet, og derved også Forsvaret bygger på» (jfr. DKN 1997:47, jfr. FSJ 1992:18). Spørsmålet er imidlertid hvor lenge man kan si dette (uten å si hva man faktisk mener med det), uten å havne i den situasjonen at man faktisk ikke sier noe som helst. Enkelte formuleringer i forsvarsdokumenter nærmer seg det man i filosofien kaller sirkelargumentasjon av typen: Det er viktig med etikk fordi etikk er viktig!

Dersom man med «samfunnets verdier» imidlertid mener den kristne og hu­manistiske tra­di­sjonsstrøm, noe jeg har et bestemt inntrykk av at Forsvaret me­ner, bør man si det. Forsvarets verdigrunnlag sier da også dette i klartekst (1.1 Etisk forankring). Med det samfunnet vi for tiden har, der absolutter og en­kelttradisjoner svekkes med tanke på hvilken gyldighet de skal ha overfor enkelt­personer, må man være eksplisitt dersom man skal skjære unna en «everything goes»-basis for etisk refleksjon og forpliktelse i Forsvaret.

Men selv ikke begrepsparet «kristen-humanistisk» er entydig. Man vil både strides om hva disse begrepene betyr tilsammen og enkeltvis. I særdeleshet vil dette gjelde forholdet mellom etikkens autonomi (selvbestemmelse, fornuft, kon­sensus, f.eks. FNs men­nes­ke­ret­tig­hets­er­klæ­ring) og he­teronomi, dvs. en ekstern begrunnelse for våre etiske overveielser (Bibelen, «den evan­gelisk-luther­ske lære», «Guds vilje», etc.).

En mer konserverende uttrykksmåte kan være å henvise til «Forsvarets tradi­sjoner» eller tra­disjonene innen de ulike forsvarsgrenene. Her knyttes linjene bakover med tanke på å sikre et godt svar for fremtiden. Problemet er at dette fort blir en argumentasjon av typen «slik er det!» (strengt tatt er vel ikke dette argu­mentasjon), mens dagens offiserer – så langt jeg har rukket å erfare – i større grad ønsker seg en «slik ønsker jeg det skal være, fordi...»-argumentasjon. Man stiller rett og slett strenge krav til begrunnelse. Og den mener jeg må gis enten det ene eller andre velges.

En annen måte å profilere etikkens normativitet på, er å henvise til folkeret­ten. Dette er konvensjoner og overenskomster som har kommet frem ved en kon­sensuell fremgangsmåte, basert på en bestemt type rasjonalitet og til en viss grad påberopelse av «selv-evidens» (jfr. den amerikanske uavhen­gighetserklæringen av 1776). Etisk betraktet har den mye for seg, og har et teoretisk fotfeste hos særlig filosofen Jürgen Habermas (diskursetikk). Han fremhever den herredøm­me­frie dis­kurs som en egnet metode for å oppnå en konsensus som forplikter de involverte. Genèvekon­vensjonene er langt på vei eksempler på en slik konsensus. Argumentet er at konsensus sikrer den etiske kvaliteten på disse konvensjonene. Dette kan kalles en formal form for nor­mativitet. Pro­blemet, som mange mener er marginalt, er selvsagt at alle som deltar i diskursen kan ta feil! Eller at fornuften kan spille oss (nok) et puss.

En tilsvarende, men mer individorientert måte å tenke om dette, finnes hos den amerikan­ske general Maxwell D. Taylor (Taylor 1989). Med eksplisitt til­knytning til tanken om en offi­serskodeks, foreslår han en «do-it-yourself code». Fremgangsmåten er følgende: «Lag deg først en idealoffiser. Prøv så å leve opp til denne idealtypen». Dette betyr at hver offiser utar­beider hver sin kodeks relatert til sitt eget verdisystem.

Dette vil selvsagt kunne medføre høy deltakelse og bevisstgjøring. Den egner seg til klas­se­roms­under­visning. Samtidig kan ikke Forsvaret som sådan, basere seg ene og alene på at hver offiser er sin egen etiske premissleverandør. Hvilken forutsigbarhet ville vi da kunne snakke om i forhold til offiserskorpset? Dersom ikke Forsvaret på en eller annen måte kan si noe konkret når det gjelder dette, hvordan kan man da ytre seg om andre saksforhold? Pensjonert oberst i US Army, Lloyd L. Matthews, ytrer seg klart nok om dette: Da kan man like godt stenge bu­tikken! (Matthews 1994:25)

Hvor entydig bør en kodeks være?

Så kan man spørre: Hvor konkret bør en kodeks være? Mitt svar på det er ganske kort: Man bør være så tydelig som mulig, uten å henge seg opp i all verdens en­kelttilfeller (kasuistikk). Ulike situa­sjoner krever ulike løsninger. Det gjelder også de etiske prioriteringene. Det betyr ikke at man skal la grunnleggende standarder på båten. Det betyr bare at de ikke bør utformes så strengt, i betydningen detaljre­gulerende, at det moralske skjønn undergraves av angstfull puk­king på regelverk og faste løs­ninger.

Med det økende ansvar for vurdering, innstilling og mental fleksibilitet som tillegges ledel­sen av de enheter som kommer nærmest kamphandlinger i følge en oppdragstaktisk tenkning (FFI 1992:83; FSJ 1992:8.10.12 går også i denne ret­ning), vil det være helt nødvendig å tillegge det moralske skjønn og den etiske dømmekraft stor vekt. Dette mener jeg gjelder uav­hengig av om høyere sjefs in­tensjon er kjent eller ikke.

Det spørs om ikke dette mer generelt også passer bedre til den manøver­krig­førings­dok­trinen som Forsvaret (i stor grad) forholder seg til for tiden. Uforutsig­barhet og høyt hand­lings­tem­po vil sannsynligvis få liten hjelp av situasjonsspesi­fikke etiske anvisninger. I stedet tror jeg at militære ledere vil profittere mer på en retningsgivende og overgripende etikk som angir et etisk nivå og en standard for de løsninger som velges av den enkelte.

5. Hvordan kan da en kodeks komme til å se ut?

En kodeks bør nok være gjenstand for en viss prosess før den implementeres. I den forbin­delse vil det ikke være av veien at det kommer innspill «nedenfra». Det gjelder blant annet denne artikkelen.

Helt konkret vil jeg sette frem en skisse til en kodeks som grunnlag for videre debatt og reflek­sjon med tanke på utarbeidelse av bedre kodekser. Man kan tenke seg mer omfattende kodekser, og i alle fall mer formfullendte. Her følger likevel et forslag basert på egne formuleringer, samtidig som den henter mye av sitt ma­teriale fra de kodeksene som finnes hos Richard A. Gabriel (1982:140) og for US Naval Aca­demy (Montor 1994:ii). Forslaget er delt opp i det jeg kaller «grunnforhold» og «generelle forhold». Den første utgjør en overgripende tolk­ningshorisont for de siste «forhold» (10 punkter).

Grunnforhold

0. Som offiser behandler man andre – fiende, egne og allierte ­– slik man selv øn­sker å bli be­handlet. Likeledes behandler man tilgjengelige midler, utlevert utstyr og naturen som om de var i eget eie.

Kommentar: Det virker kanskje lite innlysende at denne varianten (første setning) av den gyldne regel skal gjelde for fienden. Ved ettertanke er det kanskje ikke så urimelig. Gitt at man selv som part – objektivt sett – opptrer på illegitime premisser: Ville man ikke da – prinsippielt sett – forvente og akseptere våpenbruk fra motparten? Dette er selvsagt en relativt spesiell bruk av den gyldne regel. Samtidig må den vel også gjelde her dersom man over hodet aksepterer militær innsats på bestemte premisser? Dermed har jeg ikke sagt at fiender behand­les likt som allierte eller egne, bare at det eksisterer et etisk gjensidighetsforhold som også fi­enden er inne­sluttet i.

Generelle forhold

1. Militær tjeneste og lederskap er et moralsk anliggende der ingen kan løpe fra sitt etiske an­svar.

2. En offisers holdning til moralsk integritet er avgjørende for hvorvidt man lyk­kes både som sol­dat og leder.

3. Brudd på etiske standarder kan aldri forsvares, spesielt ikke når de fremmer karrieren.

4. En offiser innehar en særlig posisjon når det gjelder tillit og ansvar. Ingen per­sonlige om­kostninger tilsier at man kan undergrave tilliten eller løpe fra sitt an­svar.

5. En offisers lojalitet knytter seg både til sine overordnede, undergitte, og opp­draget. Selv om oppdraget skal utføres med størst mulig suksess, tillater det ikke misbruk av mannskapet.

6. En offiser krever ikke noe av sine undergitte som han eller hun aldri ville ha utsatt seg selv for. En offiser deler byrden av både offer og risiko som de under­gitte blir delaktige i.

7. En offiser er først og fremst en leder. En offiser leder ved personlig eksempel til etterfølgelse og setter på denne måten de moralske standarder som gjelder for militær inn­sats.

8. En offiser hverken utsteder eller utfører en ordre dersom han eller hun på for­hånd vet at den er gal, eller dersom det hersker betydelig tvil om hvorvidt så er tilfelle. En offiser rapporterer om tilfel­ler av slik art som han/hun får kjennskap til.

9. En offiser innehar også ansvar for at moralske overtramp blant overordnede ikke blir til­dek­ket og stilltiende legitimert. En offiser har en høyere forpliktelse overfor de moralske stan­dar­der som gjelder, enn til de mennesker man komman­domessig er underlagt.

10. Alle offiserer er ansvarlige for sine undergittes handlinger. Uetiske og re­spektløse handlin­ger virker nedverdigende på alle. Respekten for militæryrket og hederligheten av den militære innsatsen kommer av de handlinger man faktisk forestår. Derfor må disse til enhver tid holde en etisk standard som er maksimal.

6. Konklusjon

Jeg startet artikkelen med å stille et spørsmål allerede i overskriften, nemlig om det blir bedre kriger av gode mennesker. For å svare kort på det som mange vil oppfatte som noe av et ky­nisk spørs­mål, men som etter min mening, er et av de virkelig gode yrkesspesifikke spørsmål man som offiser bør stille seg, så er svaret et ubetinget «ja». Det spørsmålet denne oppgaven imid­lertid har forsøkt å svare på, er om en forpliktende etisk yrkeskodeks kan virke styrkende for den etiske bevisstheten blant offiserer, samt være til hjelp i deres nåværende og fremtidige tje­neste i fred, krise eller krig. Med de over­veielser som er gjort ovenfor, er sva­ret på dét spørs­målet et betinget «ja».

Svaret er betinget dels fordi jeg har en relativt begrenset tro på hvor mye man kan oppdra et menneske som ikke har internalisert de ønskede holdninger og verdier før man blir offiser, dels fordi en krigssituasjon gjør at man ikke alltid handler etter den på forhånd bevisstgjorte moral. Det vil på ingen måte si at mo­ralsk oppdragelse knyttet til profesjonalitet og kodeks er bortkastet.

Litteratur

Asheim, Ivar (1994): Mer enn normer, Oslo.

Clarke, Scott W (1996): «The Core Values Issue», Marine Corp Gazette, Sept, s. 58.

Distriktskommando Nord-Norge (1997): Personelldirektiv, kap 9: DKNs etiske og moralske verdigrunnlag, Harstad, s. 46-47.

Ficarrotta, J. Carl (1996): «Are Military Professionals Bound by a ‘Higher’ Moral Standard?». Finnes på Internett: http://www.cdsar.af.mil/cc/standard.html, s. 1-7.

FFI (1992): FFI/RAPPORT-92/5027. Rekkedal, N M m fl: Utviklingen av moderne krigføring, Kjeller.

FSJ (1992): Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret, P&I/FO.

FSJ (1998): Forsvarets verdigrunnlag. P&I/FO.

Gabriel, Richard A. (1982): To Serve with Honor: A Treatise on Military Ethics and the Way of the Soldier, Westport, Connecticut, paperback 1987.

Groll-Ya´ari, Yedidiah (1994): «Toward a Normative Code for the Military», Armed Forces & Society, Vol. 20, No. 3, Spring, s. 457-472.

Hartle, Anthony E. (1989): Moral Issues in Military Decision Making, Kansas: The University Press of Kansas.

Hartle, Anthony E. (1992): «Do Good People Make better Warriors?», Army, August, s. 20-23.

Liddell, Daniel E. (1996): «Instilling Marine Values», Marine Corp Gazette, Sept, s. 54-57.

Lynch, Brian R. (1996): «To Keep Our Honor Clean», Marine Corp Gazette, June , s. 43-44.

Maslowski, Peter (1990): «Army Values and American Values», Military Review, April.

Matthews, Lloyd J. (1994): «The Need for an Officers´ Code of Professional Ethics», Army, March, s. 20-29.

Norges Røde Kors (1984): Menneskerettigheter i væpnede konflikter. Genèvekonvensjonene og andre gjeldende interna­sjonale regler.

Moilanen, Jon M. (1995): «Command Philosophy and Battle-Focused Excellence», Infantry May-June, s. 7-10.

Montor, Karel, ed., (1994): Ethics for the Junior Officer, US Naval Institute:Annapolis, Ma­ry­land.

Simi, Robert F. (1996): «Fourteen Traits, Eleven Principles, But Only One Belief», Marine Corps Gazette, Fe, s. 50-52.

Taylor, Maxwell D. (1989): «A Do-It-Yourself Professional Code for the Military», i Matt­hews, L.J./Brown, D.E.: The Parameters of Military Ethics, Washington/ New York/London et al: Pergamon-Brassey`s International Defense Publishers, s. 126-132. (opprinnelig artikkel i Parameters, Dec 1980)

Toner, James H. (1996): «Gallant Atavism. The Military Ethic in an Age of Nihilism», Air­po­wer Journal, Summer, s. 13-22.

White, Jerry E. (1996): «Personal Ethics versus Professional Ethics», Airpower Journal, Sum­mer, s. 30-34.

Aadland, Einar (1993): Etikk for helse- og sosialarbeidarar, 2 utg, Oslo: Det Norske Samla­get.

English Summary

«Do Good People Cause Better Warriors? To the Question of a Normative Ethi­cal Officer’s Code»

With respect to an American debate on the foundation, kind and purpose of an officer’s code, the author aims at outlining general considerations concerning an implementation of a normative ethical code for Norwegian officers. With empha­sis on principal ethical arguments and theories as well as expected utility and function within a particular Norwegian military system, the author argues for a code that focuses on personal attitudes (virtues). The code tries to this by simple sentences that have a confirming style of expected behaviour and attitudes.

Bård Mæland, Meklenborgåsen 82, 1274 Oslo. F. 1968. Krigsskoleprest på Krigsskolen. Se ellers forfatteromtale i PACEM 1/98, s. 130.