Mandatspørsmålet i Forsvarets etikkundervisning

Av Major Nils Terje Lunde

1. Innledning^*

En av de mest synlige oppgavene til feltprestene i Forsvaret er etikkundervisningen. Idag er det feltprestene som underviser i etikk både på soldatnivå, befalsskolenivå og krigsskolenivå i Forsvaret. Undervisningen er en obligatorisk del av Forsvarets undervisning. Egne obligatoriske «Prestens timer» fikk en etter 2 verdenskrig. Denne ordningen kom til etter mønster fra Storbritannia (Padre´s hour). De siste årene er det blitt utarbeidet både fagplaner og omfattende undervisningsopplegg, mens det ikke har vært noen prinsipiell drøftelse av grunnlaget for etikkundervisnin­gen i Forsvaret og for feltprestenes medvirkning i denne undervisningen, utover tid­li­gere feltprest Geir Afdals fagdidaktikk til etikkfaget i Forsvaret: Forsvar av ver­dier? (Afdal 1993).

Grunnlaget for etikkundervisningen i Forsvaret er imidlertid ikke bare av aka­demisk og prinsipiell interesse. Som en konsekvens av den omfattende debatten omkring krigsskoleprestens lærebok i etikk våren 1996, ble behovet for en prinsi­piell drøftelse aktualisert. Dette reiser tre beslektede problemstil­linger:

a. Personal problemstilling

Underviser presten i etikk på grunnlag av sin ordinasjon og under tilsyn og mandat av Kirken, eller underviser presten i etikk på grunnlag av sin fagkompetanse under tilsyn og mandat fra avdelingens sjef? Dersom det siste er utgangspunktet; vil andre per­soner med tilsvarende relevant kompetanse (filosofer, idéhistorikere m. fl.), kun­ne ivareta etikkundervisningen på lik linje med feltprester?

b. Formal problemstilling

Skal etikkundervisningen forstås som kirkens undervisning i Forsvaret, eller skal etikk­undervisningen forstås som en integrert del av Forsvarets soldat-/be­fals­ut­dan­nel­­se?

c. Material problemstilling

Skal etikkundervisningen basere seg på Kirkens tros- og bekjennelsesgrunnlag, eller skal etikkundervisningen basere seg på Forsvarets/samfunnets verdiholdninger?

Hensikten med denne artikkelen er å klargjøre mandatspørsmålet for etikkun­dervisningen. Mandatspørsmålet dreier seg om hvem som definerer form og innhold i etikkundervisningen og er dermed en sentral del av fagdidaktikken. Den kortfat­tede fagdidaktikken som idag foreligger til etikkfaget i Forsvaret, analyserer ikke denne problemstillingen i tilstrekkelig grad. Den diskusjonen som fulgte i kjølvannet av «Mælandsaken», har vist at det er behov for en grundig drøfting av dette spørs­må­let. I tillegg til den konkrete saken vil denne artikkelen også ta utgangspunkt i dis­kusjon om feltprestenes enerett på etikkundervisning og religiøs virksomhet i For­svaret.

2. Den aktuelle bakgrunnen

Mælandsaken

17. mars 1996 skrev Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring brev til For­svars­ministeren angående etikkundervisningen ved Krigsskolen. Bakgrunnen for deres engasjement var Krigs­skoleprest Jens Olav Mælands etikkbok På livets side hvor av­snit­tet om homofili ikke var i sam­svar med Landsforeningens eget syn. Bo­ken var ikke i bruk som obli­ga­torisk pensum ved skolen, men som støttelitteratur. I udatert brev til Landsforeningen svarer statsråden at «undervisningen i etikk ved Krigsskolen skal ha forankring i de holdninger, verdier og normer som ellers er akseptert i vårt sam­funn. På den annen side må det i undervisningen selvsagt kunne åpnes for de­batt slik at ulike synspunkter kommer frem». Videre responderer statsråden på den kon­­krete foranledning for brevet med å «sørge for at boken trek­kes helt ut av un­der­visningen slik at mitt standpunkt i denne saken gjøres helt klart».

30. mai 1996 sender Feltprestkorpsets tilsynshavende biskop, biskop Andreas Aarflot, et brev til Forsvarsministeren hvor han stiller seg kritisk til statsrådens av­gjørelse. Han me­ner statsrådens inngripen er «et anslag mot min tilsynsmyndighet som biskop. Det vil innebære en uholdbar innskrenkning av kirkens lærefrihet der­som det skal øves politisk sensur mot presters undervisning i eller utenfor Forsva­ret». Videre stiller Aarflot spørsmålstegn ved den forvaltningsmessige side av ved­taket. Han me­ner det er viktig å innhente faglige vurderinger før slike saker avgjø­res. Det største problemet i statsrådens vedtak er etter Aarflots mening antydningen om at etikkun­dervisningen skal baseres på en «autorisert departemental etikkfor­ståelse». Aarflot fremhever at Kirkens forkynnelse og etiske veiledning ikke kan «underlegges poli­tisk kontroll og styring».

Saken blir også tatt opp i Stortinget på spørretimen 5 juni 1996. Representanten Odd Holten (KrF) spør her Forsvarsministeren om han mener «det er rik­tig å ute­lukke en etikkbok som representerer kirkens syn på sentrale etiske spørs­mål fra denne undervisningen?» Forsvarsministeren svarer at boken inneholder «enkelte uheldige formuleringer om homofili som klart kan virke støtende og dis­krimine­rende, og etter min mening være i strid med de holdninger, verdier og normer som ellers er akseptert i vårt samfunn». Videre understreker statsråden at å fjerne boken som støttelitteratur ikke er ment som sensur av etikkundervisningen ved Krigssko­len. Han uttaler at ulike synspunkter på både samlivsformer og religion må få komme frem i debatten, men han ønsker ikke at «Forsvaret skal kunne bli tatt til inntekt for det syn på homofili som framkommer i den omtalte lærebok».

Forsvarsministeren svarer også på den kritikken som er fremkommet ved hans inngripen i Krigsskolens etikkundervisning. Han fremhever at det er Forsvarssjefen og i siste instans Forsvarsdepartementet som er ansvarlig for etikkfagets utforming. «Selv om feltpresten normalt forestår den praktiske gjennomføringen av faget, er dette ikke å betrakte som Kirkens undervisning». Han sier videre at undervisningen i etikkfaget legges opp i samsvar med Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse, der det heter at «vi kan og skal ikke isolere oss fra den samfunnsmessige utvikling. Ledelse og samarbeid i Forsvaret må bygge på de verdier og normer som gjelder i sam­funnet for øvrig». Dette utdyper Forsvarsministeren i svar på tilleggsspørsmålet. Her heter det: «Det norske storting har gjennom å fatte vedtak om partnerskap sagt ganske klart ifra at homofilt partnerskap er akseptert som samlivsform. Det kan da ikke aksepteres at det i Forsvarets etikkundervisning trekkes skillelinjer der dette klassifiseres som noe uetisk». Forsvarsministeren sier videre at «feltpresten, når han opptrer som lærer eller instruktør ved etikkundervisningen, opptrer som in­struktør basert på Krigsskolens læreplaner, ikke som prest i Den norske kirke».

Debatten om feltprestenes enerett

I Forsvarets Forum nr. 18/96, tar informasjonssjef Barbro Sveen i Human-Etisk Forbund et oppgjør med det hun karakteriserer som feltprestenes «enerett på livssyn blant soldater og offiserer». Hun hevder videre at det ikke fin­nes noen form for «livssynslikestilling i Forsvaret». Sveen innser at en feltprest kan gjøre en god jobb også for en ateist, men sier at hennes inntrykk er at mange solda­ter blir møtt med religiøse floskler i møte med prestene. Sveen ønsker at Forsvaret skal gi innpass også for andre livssynsgrupper og trossamfunn.

I intervjuet berøres ikke prestens time/etikk direkte, men i et leserinnlegg i For­svarets Forum nr. 20/96 tar korporal Thor Audun Saga opp tråden fra intervjuet med Sveen, hvor også etikkundervisningen blir behandlet. Korp Saga sier at han er blitt «kommandert til etikkundervisning hos en feltprest - som i prak­sis viste seg å være et ensidig partsinnlegg for kristen etikk». Han fremholder vi­dere at ordrene kom fra lavere befal, og at «Forsvaret her, sikkert mot kirkens vi­tende og vilje, forgriper seg sterkt på religionsfriheten som for mange står som et meget viktig prinsipp». På denne bakgrunn etterlyser korp Saga klare retningslinjer for befalet som skal kommandere de vernepliktige. Vi merker oss her at korp Saga stiller sterke spørs­målstegn både til etikkundervisningens obligatoriske karakter og til selve innholdet i undervisningen. Han mener at etikkundervisningen fremstår som «et ensidig parts­innlegg for kristen etikk».

3. Hjemler for etikkundervisningen i Forvaret

De grunnleggende hjemler for etikkundervisningen finnes i Bestemmelser for Felt­prest­korpset, BFPK 6-1 og BFPK 6-2. I tillegg til de referanser som oppgis i BFPK, finnes en sentral hjemmel i TJ 14-3 Reglement for den indre tjeneste pkt 45b hvor «Prestens time» inngår som en del av feltprestens oppgaver. BFPK 6-1 hen­vi­ser til UD 0-1, undervedlegg A-3, hvor Pres­tens time/etikk fastsettes til 20 ti­mer og inngår som en del av undervisningen i fel­lesdisipliner under første­gangs­tje­nes­ten. Dette gjel­der også for grunnleggende be­falsutdannelse, kfr. FO/PIII6 notat 5. feb. 91/164791/K-2.

BFPK 6-2, 2. mars 94 fastsetter formålet med prestens time/etikk­un­der­vis­nin­gen:

«Prestens timer/etikk er faglig undervisning og bevisstgjøring på etiske spørsmål med aktualitet for både det militære og det sivile liv, og med klar referanse til sen­trale livssynsspørsmål.

Prestens timer/etikk er ikke gudstjeneste, andakt eller preken. Dette må klart presiseres og overholdes. Presten opptrer her på linje med andre instruktører. Det forutsettes likevel at undervisningen har et normativt preg, forankret i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier.

Det er av største betydning at presten henvender seg til personellet under den forutsetning at han taler til det moralsk ansvarlige menneske, slik at personellet engasjeres uten hensyn til personlig trosstandpunkt. Prestens time/etikk legges opp med sikte på spørsmål, samtale og debatt».

4. To kirkelige syn på feltprestens rolle i etikkundervisningen

Fra kirkelig hold har det i debatten etter «Mælandsaken» utkrystallisert seg to ho­vedsyn på prestens rolle i etikkundervisningen, og derigjennom også en ulik forstå­else av mandatet for etikkundervisningen.

Presten som kirkens representant

Feltprestkorpsets faglige tilsynsmann, biskop Andreas Aarflot, har i debatten mar­kert seg ut fra en sterk understrekning av det kirkelige. Aarflot fremholdt at felt­prestene står under kirkelig tilsyn og at de er bundet av sitt ordinasjonsløfte. Etikk­undervis­ningen i Forsvaret kan utfra feltprestenes ordinasjon og kirkelige tilsyn ikke forstås med Forsvaret som mandatgiver, men må forstås utfra et klart kirkelig man­dat. Aar­flot mener dette dreier seg om «prestenes frihet i forkynnelse og undervis­ning, så lenge den skjer i samsvar med kirkens lære». Aarflots posisjon kan karak­teriseres som en sterk understrekning av det kirkelige ved feltpresttjenesten. Styrken ved Aarflots posisjon er at feltprestenes kirkelige basis vektlegges, samt at felt­prestene ut fra denne modellen unngår to prinsipielt forskjellige roller som hen­holdsvis prest og instruktør. Svakheten ved Aarflots posisjon er at forholdet til For­svaret og til Forsvarets øvrige virksomhet, må betegnes som heller uavklart. Aarflot har ikke gått inn på de viktige problemstillingene om hvorvidt etikkundervisningen kan forstås som en inte­grert del av den grunnleggende soldat/gasteutdannelsen, slik det er forutsatt i da­gens hjemler, ei heller til spørsmålet om obligatorisk fremmøte ved undervisningen.

Presten som instruktør

Tidligere krigsskoleprest (Krigsskolen Gimlemoen) Odd Terje Døvik har et helt an­net utgangspunkt enn An­dreas Aarflot. I en artikkel i Vårt Land 10. juni 1996 tar han opp debatten om Mæ­lands etikkbok. Døvik mener at feltprestene må skille mellom etikkundervisningen og den øvrige virksomhet. Han mener etikkundervis­ningen i Forsvaret ikke er kir­kens undervisning, men «en integrert del av soldatopp­læringen». I Forsvaret er all undervisning på vegne av sjefen. Feltpresten fremstår først og fremst som fagperson og sakkyndig. «Det er i kraft av sin teologiske kom­petanse feltpresten underviser i etikk, ikke i kraft av sin ordinasjon». Han mener videre at etikkundervisningen er «Forsvarets undervisning». Dette medfører at pre­sten kommer inn i en dobbeltrolle og verdikonflikt, «fordi den verdimessige basis for de to funksjonsområdene er for­skjellig. Som prest står man på kirkens grunn, som etikkinstruktør må man nød­vendigvis forholde seg til den pluralisme Forsvaret dels gjenspeiler, dels er satt til å forsvare». Døvik mener det mest konsekvente ville være å legge etikkundervisnin­gen i andre hender, og han tror denne debatten vil fremskyndes av et feltprestkorps «som ikke ser forskjellen mellom prekestol og ka­teter.»

5. Formalplassering av etikkundervisningen i Forsvaret

I dette avsnittet vil jeg forsøke å plassere etikkundervisningen i forhold til annen un­der­visning både i skole og kirke. Det er med andre ord tale om bestemmelse av un­der­visningens «Gattung» og «Sitz im Leben».

a. Undervisningens institusjonelle kontekst

Etikkundervisningen skjer innenfor Forsvaret. Fagplaner, formål og sikte er godkjent og fastlagt av Forsvaret. De formelle hjemlene for undervisningen finnes derfor ute­lukkende innenfor Forsvarets kontekst. Imidlertid er det Feltprestkorpset som har fått i oppdrag av Forsvaret å utarbeide de forskjellige fagplanene for etikkundervis­ningen i Forsvaret.

b. Undervisningens plass innenfor Forsvaret

Etikkundervisningen blir i gjeldende hjemler fastsatt som en del av den obligatoriske grunnutdannelsen for soldater/gaster i førstegangstjenesten. Det finnes derfor ikke noen fritaksordning for de som ikke ønsker å følge etikkundervisningen, slik tilfellet er når det gjelder kirkeparader. Det er derfor tydelig at etikkundervisnin­gen har en an­nen status enn kirkeparader og bønn på linje. I BFPK understrekes det at etikk­un­der­visningen ikke er «gudstjeneste, andakt eller preken». Dette presiseres i TJ 19-2-1, Hefte 0: Kirken i Forsvaret, pkt. 3. Der heter det at Prestens time ikke er for­kynnelse, men «sjefens time i etikk». Det er tydelig at prestens funksjon i etikk­un­dervisningen her blir forstått som et utslag av forståelsen av feltpresten som «sjefens veileder i etiske og moralske spørsmål».

c. Begrunnelsen for etikkundervisningen

De soldatene/gastene som er inne til førstegangstjeneste er alle over 18 år og er dermed myndige i både religiøs og politisk betydning. Det betyr at undervisning for dem får en annen begrunnelse enn undervisning i grunnskolen. Det er større likhets­trekk med undervisningen i videregående skole både formalt og materialt. I formåls­paragrafen for den videregående skole heter det bl.a. at den videregående skole skal «bidra til å utvide kjennskapet til og forståelsen av de kristne grunnverdier, vår nasjonale kulturarv, de demokratiske ideer og vitenskapelig tenkemåte og ar­beidsmåte» (Asheim 1987:76). Det er endel likheter mellom formålet for etikkun­dervisningen i BFPK 6-2-2 og den videregående skoles formålsparagraf. I begge legges det vekt på en verdimessig forankring, samtidig som denne forankring ikke har noe særlig høyt taksiomatisk nivå. Den grunnleggende forskjellen på Forsvaret og den videregående skole er at mens videregående skole i prinsippet er frivillig, er Forsvaret i prinsippet obligatorisk. Videre har videregående skole en fritaksordning for undervisningen, mens det ikke finnes et slikt unntak i Forsvaret. Et interessant historisk aspekt som kan være verd å se nærmere på, er at etikkundervisningen kan forstås innenfor rammen av «nasjonal folkefostring». En slik terminologi brukes i den kongelige resolusjonen om opprettelse av feltpresttjeneste etter 2. verdenskrig. I tillegg til forkynnelse, kirkelige handlinger og sjelesorg sies det at feltprestene skal bi­dra til «nasjonal-kulturell folkefostring» (sic!). Det er da mulig å forstå be­grun­nel­sen for prestens time/etikkundervisningen ut fra dette historiske perspektivet.

d. Undervisningens hensikt

I BFPK slås det fast at etikkundervisningen skal dreie seg om «etiske spørsmål med aktualitet for både det militære og det sivile liv og med klar referanse til sentrale livssynsspørsmål». Her understrekes klart at det er etiske spørsmål som har hoved­vekten. I forhold til tidligere BFPK har det imidlertid skjedd en viss utvidelse av definisjonen. Tidligere var det orientering om sosialetiske spørsmål som var ut­gangspunktet, mens i den nye BFPK er dette forandret til undervisning og bevisst­gjøring på etiske spørsmål. Det betyr at etikkundervisningen ikke bare skal ta opp typiske sosialetiske spørsmål, men også mer individetiske og livssynsmessige spørsmål.

e. Undervisningen som prestens time

I fagplanene blir «etikkundervisning» og «prestens time» anvendt som synonymer. Det forutsettes dermed at det er presten som har etikkundervisningen. I BFPK 6-2 forutsettes det at presten i etikkundervisningen opptrer «på linje med andre instruk­tører». Samtidig utfører presten tjeneste i Forsvaret ut fra kirkelig ordinasjon og kollas. Han står under faglig tilsyn av Feltprosten/biskopen i Oslo. I BFPK blir etikk­undervisningen definert som «faglig undervisning». Det kan derfor være nær­liggende å forstå etikkundervisningen som underordnet den faglige linje og ikke den militære kommandolinje i Forsvaret.

6. Avklaring av mandatinnehaverne

Hvem har rett til å bestemme hva som skal foregå i etikkundervisningen i Forsvaret? Når vi spør slik, spør vi etter hvem som har ansvar og myndighet. I pedagogisk fag­terminologi er dette spørsmålet etter pedagogisk mandat (Asheim 1987:24). Et grunnleggende spørsmål er spørsmålet om hvem som er mandatinnehavere. En kan prinsipielt tenke seg flere mandatinnehavere i relasjon til etikkundervisningen i For­svaret:

a. Soldaten/gasten

Som nevnt er elevene i etikkundervisningen myndige i både religiøs og statsrettslig forstand. I grunnskolen er det vanlig å tale om «foreldreretten» som den grunnleg­gende. Når eleven når myndig alder, kan en så tenke seg at han overtar «forel­dre­ret­ten» selv og dermed fremstår som mandatinnehaver. I tillegg understre­kes det i BFPK 6-2 at presten skal tale til «det moralsk ansvarlige menneske». Det forutset­tes dermed at soldaten/gasten ikke skal være en passiv tilhører, men at un­dervisnin­gen skal legges opp ut fra idealet om «spørsmål, samtale og debatt». Dette gir sol­daten/gasten et stort ansvar for undervisningens innhold og struktur.

b. Presten

Etikkundervisningen blir også definert som «Prestens time». Det er feltpresten som i stor grad legger opp den konkrete undervisningen ved avdelingen. Selv om det er gitt rammeplaner fra sentralt hold, står feltpresten i realiteten meget fritt med hensyn både til hvilke emner han vil ta opp og vinklingen av de forskjellige emnene. I BFPK 6-2 er det presten det refereres til i fastsettelsen av formålet med etikkunder­visningen. I tillegg er presten fagmann på området og en fratagelse av prestens pe­dagogiske mandat, vil lett gjøre ham til en pedagogisk teknolog. Når presten gis et mandat for etikkundervisningen, er det samtidig viktig å understreke at dette manda­tet også er et bundet mandat. En feltprest må ha klart for seg at han er ansatt på be­stemte premis­ser. Han skal utføre et nærmere definert oppdrag. Dette oppdraget angir ramme for arbeidet.

c. Forsvaret

Undervisningen skjer som en del av Forsvarets obligatoriske undervisning for dem som er inne til førstegangstjeneste og ved Forsvarets skoler. Det er Forsvaret som fastsetter og godkjenner rammetimetall, hjemler, formål og veiledende undervis­ningsmateriell. Det er videre lokal sjef som fastsetter sted og tidspunkt for prestens time og som har ansvaret for at personellet møter opp til undervisningen. Forsvaret har derfor formelt sett en sterk mandatposisjon.

d. Samfunnet/opinionen

Forsvaret er en del av samfunnet og etikkundervisningen skal dessuten tangere de etiske spørsmål som er aktuelle i samfunnsdebatten. Den generelle samfunnsdebat­ten og samfunnets/opinionens synspunkter vil naturlig nok gjenspeile seg både i den konkrete diskusjonen i prestens time og i holdningene hos soldatene/gastene og For­svaret. Allikevel kan en ikke si at samfunnet/opinionen er noen sterk mandatinneha­ver, ut fra et formalt perspektiv.

e. Kirken

Den norske kirke har både i kraft av statskirkeordningen og gjennom opprettelsen av Feltprestkorpset en særskilt plass innenfor Forsvaret. Samtidig som Felt­prest­korp­set er et prosti i Oslo bispedømme, har det også en militær tilknytting som del av Fors­varets Overkommando. Denne doble strukturen med både faglige og militære lin­jer danner grunnlaget for dagens ordning med feltprester. Dette får dermed også prinsipielle følger for etikkundervis­ningen. Kirken gis en faglig og teologisk til­synsmyndighet med hele feltprestens virksomhet i Forsvaret, hvilket også vil si etikkundervisningen.

7. En prinsipiell teologisk avklaring av etikkundervisningen

Hensikten med dette punktet er å plassere etikkundervisningen i Forsvaret inn i en prinsipiell teologisk ramme. Den grunnleggende hermenevtiske struktur tar utgangs­punkt i den såkalte «to-regimentslæren». Grunnspørsmålet er: I hvilken grad kan etikkundervisningen karakteriseres som «kristen», og dermed i kvalifisert forstand inngå som en del av feltprestens kjerneoppgaver?

To-regimentslæren er ikke først og fremst et dogme, men mer en hermenevtisk tolkningsnøkkel for all luthersk teologi. Kort sagt går den ut på å skjelne mellom to linjer i Guds verdensstyre. Gud styrer sin verden på to måter. Dette henger sammen med forståelsen av 1 og 2 trosartikkel, hvor Gud bekjennes som henholdsvis skaper og forløser. Gjennom første trosartikkel forstås Gud som verdens skaper og opprett­hol­der. Gud styrer indirekte gjennom naturens prosesser, historiens gang, lov og rett, offentlige institusjoner som f eks Forsvaret. Dette er Guds «verdslige regi­mente». Gjennom annen trosartikkel forstås Gud som forløseren som virker gjen­nom frel­seshistorien, evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning. Dette er Guds «åndelige regimente». Disse to linjene skal ikke sammenblandes, men heller ikke adskilles. Det verdslige regimente trenger evangeliets lys. Derfor skal kirken både forkynne lov og evangelium. Det kan derfor tales om at det må være en inter­aksjon mellom de to regimentene. En slik forståelse av to-regimentslæren avgrenser seg dermed fra tanken om statens og politikkens «egenlovmessighet», en tolkning som fikk fatale konsekvenser for den lutherske kirken i Tyskland under nazistenes styre.

I tillegg til den hermenevtiske struktur, som tar utgangspunkt i to-regimentslæ­ren, kan det prinsipielle teologiske grunnlaget også suppleres med tanken om den all­menne åpenbaring. Denne tanken har en strukturell likhet med to-regimentslæren og henger prinsipielt sammen med den. Ifølge tanken om den allmenne åpenbaring har Gud åpenbart seg både gjennom sitt skaperverk, den allmenne historie og gjen­nom evangeliet og frelseshistorien. Den allmenne åpenbaring er prinsipielt tilgjen­gelig for alle, slik at kristentro ikke er nødvendig for å forstå den allmenne åpenba­ring. Dette medfører at det er mulig å diskutere og komme til enighet på en hel rekke punkter som bl. a. gjelder etiske spørsmål. Det er mulig å anvende fellesmen­neskelige redskaper som fornuft, logikk, følelser og tradisjoner uten å gjøre dem absolutt avledet av den spesielle åpenbaring.

Med dette grunnleggende utgangspunkt kan vi så gå til etikkundervisningen for å søke å plassere den inn i en teologisk prinsipiell ramme.

Ifølge BFPK 6-2 er undervisningen «faglig undervisning og bevisstgjøring på etiske spørsmål med aktualitet for både det militære og det sivile liv og med klar referanse til sentrale livssynsspørsmål». Undervisningen skal samtidig ha «et nor­ma­tivt preg forankret i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier». Perso­nel­­let skal videre engasjeres «uten hensyn til personlig trosstandpunkt», ved at pre­s­ten skal ha som forutsetning at han taler til «det moralsk ansvarlige menneske».

Det formålet som er nedfelt i BFPK forutsetter tydelig en allmenn tilnærming til etikkproblematikken. Det er derfor klart at etikkundervisningen må ta utgangspunkt i linjen fra 1. trosartikkel. Etikken kan derfor ikke ha et kristosentrisk eller evange­lisk utgangspunkt. Dette medfører at etikken ikke kan søkes begrunnet i en barthi­ansk preget konsepsjon, men må ta utgangspunkt i to-regimentslæren og tanken om den allmenne åpenbaring. Dersom en som prest skulle ta utgangspunkt i et kristo­sen­trisk forståelse av etikken, ville det fastsatte formålet med etikkun­dervis­ningen blitt vanskelig å komme i rette med. Det ville i tillegg være vanskelig i å be­grunne en obligatorisk etikkundervisning for de vernepliktige med dette ut­gangs­punk­tet uten å havne i en teokratisk tankegang.

Med utgangspunkt i to-regimentslæren og tanken om den allmenne åpenbaring er det mulig å fastholde en etikkundervisning som ikke har som hensikt å bringe sol­da­tene frem til en kristen tro, men samtidig anerkjenne undervisningen som helt ut teologisk forsvarlig.

Samtidig er det viktig å understreke den prinsipielle sammenhengen det må være mellom de to regimentene og mellom den allmenne og den spesielle åpenbaring. Kirken/presten har et ansvar for å holde dem sammen i sin forkynnelse. Det går ikke an å isolere dem fra hverandre. Det innebærer at den spesielle åpenbaring kan kaste lys over og korrigere den allmenne åpenbaring.

8. Etikkundervisningens normative tilknytning

Selv om BFPK 6-2 avgrenser undervisningen fra handlinger som gudstjeneste, an­dakt eller preken, så slås det likevel fast at forutsetningen er at «undervisningen har et normativt preg forankret i samfunnets historiske og kulturelle grunnver­dier». Det forutsettes dermed at undervisningen ikke bare skal være en generell ori­entering om ulike etiske emner, men at undervisningen skal ha et normativt preg.

Den materiale bestemmelsen av normgrunnlaget er imidlertid svært generell og allmenn. Hva er det som ligger i «samfunnets historiske og kulturelle grunnver­dier»? Skal uttrykket henvise til den såkalte «kulturarven» (et historisk normativt sikte)? Eller skal uttrykket henvise til det som er allment akseptert i samfunnet idag (et aktuelt normativt sikte)? Den mest sakssvarende forståelsen av dette utsagnet er trolig en form for kombinasjon mellom det historiske og det aktuelle sikte.

Det norske samfunn har vært et relativt homogent samfunn i verdimessig for­stand. Den kristne enhetskulturen har satt dype spor i den norske selvforståelsen. Der­for vil den kristne tradisjonen spille en viktig rolle i hva som defineres som etikkun­dervisningens normative grunnlag. Samtidig er det viktig å være klar over at sam­funnet er i ferd med å bli mer verdipluralistisk (såkalt vertikal pluralisme) enn tidli­gere. Dersom en skal forstå etikkundervisningens normative forankring under et ak­tuelt sikte, vil forholdet til det spesifikt kristne innslaget i grunnverdiene bli preget av en stor grad av spenning.

Denne spenningen må etikkundervisningen ta hensyn til, samtidig som det forut­settes at dette er mulig uten at det vil sprenge etikkundervisningens enhet. Det mønsteret som avtegner seg på bakgrunn av den fast­satte normative forankring, er tanken om at det finnes mange fellesverdier i det norske samfunnet, fellesverdier som er av en slik art at det gir mening å tale om et verdisett som kan danne en nor­mativ basis for etikkundervisningen i Forsvaret. Den mest fremtredende problem­stillingen i vår sammenheng vil fremkomme i en situasjon der forståelsen av de his­toriske og kulturelle grunnverdiene spriker mellom de vik­tigste aktørene (Forsvaret og Kirken) i relasjon til etikkundervisningen.

I Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret (oktober 1992) er det et eget kapittel om Forsvaret i samfunnet. Her heter det: «Forsvaret og øvrige deler av sam­funnet griper inn i og påvirker hverandre. Forsvarets oppgaver i krig gjør at vi på en del områder må stille andre krav enn det som ellers er vanlig, men vi kan og skal ikke isolere oss fra den samfunnsmessige utvikling. Ledelse og samarbeid i Forsva­ret må bygge på de verdier og normer som gjelder i samfunnet forøvrig. Forsvarets ledere må være åpne for impulser fra alle deler av samfunnet for også på denne må­ten å få inspirasjon til nytenkning og videreutvikling».

Som tidligere nevnt, refererer forsvarsminister Kosmo til dette punktet når han responderer på Holtens spørsmål i Spørretimen 5. juni 1996. I tilleggssvaret sier Kosmo videre: «Ledelse og samarbeid må bygge på de verdier og normer som gjelder i samfunnet for øvrig. Det norske storting har gjennom å fatte vedtak om partnerskap sagt ganske klart ifra at homofilt partnerskap er akseptert som sam­livsform. Det kan da ikke aksepteres at det i Forsvarets etikkundervisning trekkes skillelinjer der dette klassifiseres som noe uetiskt».

Denne argumentasjonsrekken reiser to viktige prinsipielle spørsmål:

Hvordan skal Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse forstås? Det er mye som taler for at Kosmos utgangspunkt, hvor han forutsetter at personellet i Forsvaret er forpliktet på Forsvarssjefens grunnsyn, er relevant. Allikevel har også feltprestene en faglig tilsynsmann som står utenfor det militære systemet. Denne tilsynsmyndigheten er fastsatt ved kongelig resolusjon, og står derfor formelt sterkt. Det grunnleggende og vanske­lige spørsmålet er imidlertid om den kirkelige tilsynsmyndigheten også strek­ker seg inn i etikkundervisningen. Selv om en kan følge Kosmo i hans argumenta­sjon for at også etikkundervisningen skal være i samsvar med de prinsippene som er nedfelt i Forsvarssjefens grunnsyn, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved den tolkningen som Kosmo her foretar. Kapittelet: «Forsvaret i samfunnet» kan på den ene side tol­kes som at Forsvaret lojalt skal følge regjeringens politikk. Dette er en tolkning som har støtte i tradisjonell tenkning. Ifølge den store militærteoretikeren Carl von Clausewitz skal krigen forstås som en fortsettelse av politikk med andre midler. Det innebærer at Forsvaret skal forstås som et politisk instrument og at For­svarets per­sonell derfor skal være lojale mot den politiske ledelse.¹ På den annen side kan også kapittelet forstås som et uttrykk for at Forsvaret må være relevant også i et moderne samfunn, men at Forsvaret har plikt til å holde en høy standard.

Det andre spørsmålet er av enda større prinsipiell betydning. Kosmo foretar en føl­geslutning fra et politisk vedtak som ble gjort med meget knapt flertall, til at dette dermed er etisk korrekt. Det som vedtas politisk, er dermed også kvalifisert etisk. En slik følgeslutning er imidlertid svært problematisk. Kosmos prinsipielle argumen­tasjon fra situasjon til norm kan tilbakevises på et vitenskapsteoretisk grunnlag. På den annen side kan en også oppfatte Kosmos ar­gumentasjon som et uttrykk for en positivistisk rettsoppfatning, hvilket i seg selv er en helt legitim posisjon. Til for­skjell fra en positivistisk rettsoppfatning, er det også mulig å ha en naturrettslig opp­fattelse. En slik oppfattelse skiller mellom retten som et apriorisk element og den positive retten som et aposteriorisk element.

9. Embedssyn og etikkundervisning

Det er feltprestene som underviser i etikk i Forsvaret. Skjer denne undervisningen på grunnlag av feltprestens ordinasjon eller skjer den på grunnlag av feltprestens fagkompetanse? Fra kirkelig hold er dette blitt besvart på to helt ulike måter. Biskop Aarflot har, som påvist tidligere, argumentert for at presten underviser på grunnlag av sin ordinasjon og under tilsyn av biskopen, mens tidligere feltprest Døvik har ar­gumen­tert for at presten i etikkundervisningen går inn i en instruktørrolle. Bak disse to po­sisjonene er det tydelig to forskjellige pastorale grunnposisjoner. Det er ikke uten videre lett å identifisere klare og entydige embedsteologiske posisjoner ut fra det foreliggende materiale, men det er allikevel klart at Døvik tar utgangspunkt i en mer funksjonelt rettet embedsteologisk posisjon enn det Aarflot gjør. Døvik mener felt­presten kan gå inn og ut av forskjellige funksjoner, slik at feltpresten i etikkun­der­visningen representerer noe annet enn i en liturgisk sammenheng. Døviks poeng er at det må skilles mellom «prekestol og kateter». Dette representerer forskjellige «Sitz im Leben» og det får også følger for forståelsen av presten. Døviks argumen­tasjon kan karakteriseres som en funksjonell argumentasjon. Aarflot på sin side er opptatt av det kirkelig helhetsmessige. Det er ut fra det foreliggende materialet van­skelig å karakterisere Aarflots embedsteologiske posisjon, da argumentasjonen tar utgangspunkt i «biskopens tilsynsmyndighet» og «kirkens lærefrihet». Det sies ikke noe direkte om forståelsen av prestens person eller rolle. Allikevel er det tyde­lig at Aarflot tar avstand fra tankegangen om at feltpresten kan gå inn og ut av ulike roller. Dermed kan ikke Aarflots posisjon karakteriseres som funksjonalistisk. På den an­dre side er det heller ikke grunnlag for å karakterisere hans posisjon som per­sona­listisk, til det er det foreliggende materiale for snevert. Uansett understreker Aarflot at presten er underlagt biskopen i all virksomhet. Dette kunne da tyde på en posisjon i retning av det personalistiske.

Selv om de to embedsteologiske grunnposisjonene: det funksjonalistiske og det personale ikke kan utledes klart utfra det foreliggende materialet, er disse to grunn­posisjonene et relevant hermenevtisk utgangspunkt for å drøfte den foreliggende problemstillingen. Dersom en tar utgangspunkt i en funksjonalistisk embedsforstå­else, er det relevant å foreta et kvalitativt skille mellom feltprestens pastorale oppga­ver og andre pålagte oppgaver, som f. eks. etikkundervisningen. Feltpresten opptrer da i etikkundervisningen ikke som prest, men som fagperson i etikk. Denne under­visningen forstås dermed ikke som en del av feltprestens kirkelige virksomhet, men som instruktørvirksomhet i Forsvaret. Som instruktør er kravet at en skal ta ut­gangspunkt i de gjeldende fagplaner og undervise i samsvar med Forsvarets grunn­syn på ledelse. Andre krav eller bindinger kan ikke gjøres gjeldende. Det er i fag­planene fastsatt at undervisningen skal ha en normativ karakter. Det grunnleggende spørsmål utfra et funksjonalistisk embedssyn vil være om presten/personen som un­derviser kan gå god for det normative grunnlaget i forhold til sin egen samvittighet. En eventuell kirkelig tilsynsmyndighet overfor undervisningen vil imidlertid måtte avvises, da undervisningen ikke blir definert inn under prestens ordinasjonsforplik­telse.

Med utgangspunkt i en personal embedsforståelse vil hele prestens liv, lære og virksomhet bli forstått og vurdert i lys av ordinasjonsforpliktelsen. Presten er for­pliktet på kirkens tro og lære i alt han gjør, både i liturgisk sammenheng og i seku­lær sammenheng. Det er umulig å skille mellom forskjellige normgrunnlag da dette vil skape en uholdbar dobbeltrolle og dobbeltkommunikasjon. Også med utgangs­punkt i et personalt embedssyn vil en forutsette at etikkundervisningen har en annen «Sitz im Leben» enn liturgisk tjeneste, men at presten i alle «Sitz im Leben» frem­står som prest. Presten vil da undervise i etikk på grunnlag av sin ordinasjon og er dermed underlagt ordinasjonsforpliktelse og kirkelig tilsyn. Det innebærer at bisko­pen også har tilsynsmyndighet overfor etikkundervisningen i Forsvaret.

Begge disse grunnposisjonene har sine styrker og svakheter. Styrken med den funksjonalistiske posisjonen er understrekningen av at etikkundervisningen er noe annet enn prestens forkynnelse. Etikkundervisningen er i fagplanene definert som faglig undervisning, og det blir understreket at den ikke er forkynnelse eller lig­nende. Svakheten med denne posisjonen er imidlertid at feltpresten lett kan komme i en uholdbar dobbeltrolle og står i fare for å dobbeltkommunisere med tilhørerne der­som han skal ta utgangspunkt i forskjellige normgrunnlag når han møter solda­tene/gastene i hhv. undervisning og forkynnelse/sjelesorg. Det er ikke som privat­person han underviser, men både tilhørerne og undervisningsansvarlig (Forsvaret) oppfatter ham som feltprest. Styrken med den personale posisjonen er at feltpresten kan ta utgangspunkt i en integrert basis for hele sin tjeneste. Feltpresten kan for­holde seg til ett normgrunnlag og én faglig tilsynsmyndighet. Svakheten med denne posisjonen er at relasjonen til undervisningens oppdragsgiver kan bli svak. Da un­dervisningen blir definert som en obligatorisk del av soldatutdannelsen, vil en slik grunnposisjon kunne komme i konflikt med viktige forutsetninger for etikkunder­visningens obligatoriske og allmenne karakter.

10. Sammenfatning

Det er Forsvaret som fastsetter rammene og formålet for den etikkundervisningen som foregår innenfor Forsvaret. Forsvaret må derfor forstås som den grunnleggende mandatinnehaver. Dette innebærer imidlertid ikke at Forsvaret ikke kan delegere myn­dighet til fagledd for å utarbeide nærmere rammer og innholdsbestemmelse av faget. Feltprestkorpset har stått for utarbeidelsen av materiellet, og dette er en prak­sis som har vist seg hensiktsmessig.

Tradisjonelt er det feltprestene som har stått for selve undervisningen i etikk ved avdelingene. I andre land, som også har feltprester, er det eksempler på at andre fagpersoner har stått for undervisningen. Det er flere som har hevdet at det bør være andre fagpersoner som står for etikkundervisningen. Dette begrunnes ofte i en økende verdipluralisme i samfunnet. Feltprestenes plass i Forsvaret er en interessant og viktig diskusjon. Imidlertid kan vi ikke se at verdiplu­ralismen pr. idag er av en slik art, at en endring av praksis er påkrevet. Gjeldende praksis fungerer tilfredsstil­lende, og feltprestene bør fortsatt stå for etikkun­dervisningen i Forsvaret. Et moment som taler for at det er feltprestene som skal ha ansvaret for etikkundervisningen, er at feltprestene gjennom konvensjonene om Krigens folkerett har en bestemt plass i krigstid. Feltpresten følger soldatene i såvel fred som i krig, og den etikkundervis­ningen som foretas i fredstid skal også være med på å forberede soldatene til en krigssituasjon.

Feltprestene har en hel rekke oppgaver som ikke står på samme prinsipielle linje. Det er forskjell på gudstjeneste og sosialsaker. På samme måte har etikkun­dervisningen sin egen forankring, som ikke stiller feltpresten fritt med hensyn til rammene og innholdet i undervisningen. Feltprestens kjerneoppgave er å forkynne ordet og forvalte sakramentene. Andre oppgaver er tilleggsoppgaver og har en an­nen prinsipiell vekt.

Etikkundervisningen er en obligatorisk del av soldatutdannelsen. Det er ingen fritaksmulighet slik det er for gudstjenester som feltpresten forretter. Dette innebæ­rer at etikkundervisningen ikke i form eller innhold skal kunne forveks­les med denne. Det slås fast at det er faglig undervisning og bevisstgjøring på etiske spørs­mål. Samtidig skal det være en klar referanse til sentrale livssynsspørsmål. Vi­dere skal undervisningen ha et normativt preg. Det innebærer at presten ikke bare skal undervise i deskriptiv etikk, men også i normativ etikk. Samtidig understrekes det at personellet skal engasjeres uten hensyn til personlig trosstandpunkt.

Det normative grunnlaget for etikkundervisningen blir definert som «samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier». Dette er et normativt grunnlag som ikke nødvendigvis sammenfaller med Den norske Kirkes bekjennelse. Allikevel kan den kristne tro og kirkens lære sees på som en sentral og viktig del av de historiske og kulturelle grunnverdier.

Dersom etikkundervisningen bare var undervisning i deskriptiv etikk, ville ikke normgrunnlaget spille noen fremtredende rolle. Så lenge undervisningen har et nor­mativt preg, forutsettes det at feltpresten skal undervise normativt. Dersom den sam­funnsmessige utviklingen medfører en grunnleggende idémessig konflikt mellom de rådende grunnverdier i samfunnet/Forsvaret og feltprestens lovpålagte forpliktelse på kirkens bekjennelsesgrunnlag, er det skapt en situasjon som vanskeliggjør ord­ningen med at feltprestene skal undervise i etikk.

Selv om etikkundervisningen har en mer generell og svakere normativ basis enn Den norske kirke, kan feltprestenes medvirkning i undervisningen legitimeres ut fra to-regimentslæren. Denne hermenevtiske modellen tar imidlertid utgangspunkt i en interaksjon mellom de to regimentene. Dersom det oppstår en prinsipiell og vedva­rende konflikt mellom regimentene, basert på grunnleggende forskjellige norm­grunn­lag, kan feltprestenes medvirkning både føre til en problematisk legiti­mering og til en uholdbar «schizofreni» mellom rollen som prest og etikkinstruktør.

Feltpresten er i alt sitt arbeide og liv underlagt kirkelig tilsyn. Det medfører der­for at presten også i etikkundervisningen er underlagt dette tilsynet. Tilsvarende er alle prester, også sivile, underlagt kirkelig tilsyn også i spørsmål som ligger utenfor gudstjenesten og kontorholdet. Dersom det kirkelige tilsynet finner at feltprestene tvinges til å basere sin undervisning på et normgrunnlag som på avgjørende punkter avviker fra Kirkens tro, må feltprestene trekkes tilbake fra en slik undervisning, og Forsvaret må finne andre instruktører.

Som nevnt er det to grunnposisjoner fra kirkelig hold: Aarflots og Døviks. Den første forstår etikkundervisningen som et rent kirkelig anliggende, mens den andre forstår etikkundervisningen utelukkende som Forsvarets anliggende. Ingen av disse posisjonene kommer til rette med etikkundervisningens art, en middelposisjon mel­lom Aarflots og Døviks synspunkt er etter min mening mest adekvat. På den ene side må etikkundervisningen forstås som en del av Forsvarets undervisning, og på den andre siden har kirken et tilsynsansvar med feltprestene som underviser i etikk. Videre har Forsvaret gitt Feltprestkorpset i oppgave å utarbeide materiell og planer for undervisningen. Så lenge dette er tilfelle, er det ikke noen grunn til å trekke felt­prestene ut av etikkundervisningen. Dersom de forutsetningene som nå ligger til grunn, i en gitt situasjon skulle endre seg i negativ retning, må det kirkelige tilsyn ta opp ordningen med feltprestenes undervisning i etikk til ny og kritisk vurdering.

Anvendt materiale

Afdal, Geir, 1993: Forsvar av verdier? Fagdidaktikk til etikkfaget i Forsvaret.

Asheim, Ivar og Sverre Dag Mogstad, 1987: Religionspedagogikk. Oslo.

Christie, Werner: «Offiseren», Heimevernsbladet 1/97.

Døvik, Odd Terje: Innlegg i Aftenposten 6. juni 1996.

Døvik, Odd Terje : Innlegg i Vårt Land 10. juni 1996.

Feltprosten: Bestemmelser for Feltprestkorpset (BFPK), 1989 med senere endringer.

Feltprosten: Prestens time under førstegangstjenesten (TJ 19-2-1).

Forsvarets Forum: Artikkel: «Forlanger likestilling», nr 18/96, 25. september 1996.

Forsvarets Overkommando/Hærstaben, 1991: Reglement for den indre tjeneste (TJ 14-3).

Forsvarssjefens grunnsyn på ledelse i Forsvaret, Forsvarets overkommando oktober 1992.

Kosmo, Jørgen: Brev til Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring, udatert.

Mathisen, Georg: «Hvorfor er det religiøs bakgrunn som avgjør hvem som blir ansatt som “Forsvarets medmennesker”»?, lederartikkel i Forsvarets Forum.

Saga, Thor Audun: Innlegg i Forsvarets Forum 20/96 23 oktober 1996.

Stortinget, referat fra møtet i Stortinget 5 juni 1996: sak nr 1: spørretime sp mål 34.

Utaker, Helge: Innlegg i Vårt Land 12 juni 1996.

Aarflot, Andreas: Brev til Forsvarsministeren 30 mai 1996.

Summary

«The Question of Mandate in the Education in Ethics in The Armed Forces»

The article discusses the education in ethics (Padre`s hour) in The Norwegian Ar­med Forces, with focus on the question of mandate. The author, Major Nils Terje Lunde is chaplain and instructor in ethics at The Royal Norwegian Air Force Aca­demy. The background for the question of mandate in the education in ethics is a discussion two years ago about a book in ethics written by the former Chaplain of The Norwegian Military Academy. The principal question is: Is the education in ethics based on the general accepted values in society or is it based on the moral teachings of the Church? The article conclude that the principal holder of mandate is The Armed Forces, but the Church can and have to resign from participating in the education if the basic values for the education are in conflict with the moral te­achings of the Church.

Major Nils Terje Lunde, cand. theol. Brøsetveien 127, 7046 Trondheim. Prest ved Luftkrigsskolen i Trondheim. Har tidligere undervist ved Diakonhjemmets Teolo­giske Høyskole og ved Luthersk Bibel- og Menighetsseminar.