Norsk militær innsats på fremmed jord

Også en etisk utfordring

Av General Fredrik Bull-Hansen

Etikk er blitt et moteord. Etikk som mote betyr at det ikke sjelden selges som en motevare, tynt i innhold og popularisert i fremstillingen. Kanskje ogsŒ som en engangsspr¿yte fordi moter jo kan skifte. Men etikk er ikke en flyktig «kj¿p og kast»-vare. Etikk er heller ikke et fag som kan undervises og l¾res gjennom en artikkel eller en forelesning. Etikk er en vesentlig del av en kulturarv, en kultur­arv som mŒ kjennes, gjennomtenkes, om mulig ytter­ligere berikes og sŒ, for­s¿ksvis etterleves. NŒr noe skal sies om etikk og moral kan det for de fleste av oss v¾re fornuftig raskt Œ presisere at det ikke skjer utfra tro pŒ egen fortreffelig­het.

I stigende grad finner norske menn og kvinner fra Forsvaret seg i tje­neste i andre teatre enn Norge og under andre enn det norske flagg. I sum har hittil ca. 60 000 nordmenn av begge kj¿nn deltatt i ulike former for FN operasjoner. NŒ dreier det seg om hva som kalles «annen generasjons» inn­sats. Det vil si de for­mer for operasjoner som vi har sett etter avslutning av Den kalde krigen. Postula­tet, som et stykke pŒ vei er riktig, er at mŒlt mot de f¿rste operasjoner pŒ 60-tallet og frem til muren mellom ¿st og vest sprakk er de operasjoner som fulgte adskil­lig endret i karakter, i innhold og i antall. De oppfattes bl. a. som mer komplekse. Da holder man selvsagt et til­felle som innsatsen i Korea i 1950-53 unna og ogsŒ bl. a. FNs operasjoner i Kongo i 1960-64 .

VŒrt tema i det etterf¿lgende omfatter ikke alle sider ved norsk milit¾r inn­sats ute og under fremmed flagg, men de etiske utfordringer som kan knytte seg til slik innsats. Det gjelder utfordringer fra de politiske og faglige beslutningspro­sesser og til den enkelte soldat som er sendt ut i felt.

De politiske beslutninger bak milit¾r innsats utover det umiddelbare nasjo­nale og kollektive eksistensforsvar tar utgangspunkt i de virkelighets­billeder vi ser av verden rundt oss og hos oss selv og i forestillinger om hvorledes vi b¿r forholde oss til disse virkelighetsbilleder. Oppfatningene om hva vi ser og om hva det hele inneb¾rer, varierer. Tross uenighet om mye, synes det Œ v¾re en felles forstŒelse at vi mŒ orientere oss i et stadig skiftende landskap. Det gjelder globalt sŒvel som i Europa og i vŒrt umid­delbare n¾romrŒde. Skiftningene er grense­sprengende i trippel forstand, mŒlt i hastighet, i innhold og geografisk. Noe er nytt, noe kjennes til for­veksling igjen som historiske repriser, da forutsatt at ob­servat¿ren har og anvender litt historisk ballast. Blant det nye og overveldende er ogsŒ at vi ser og tar inn over oss alt som skjer kloden rundt samtidig. Det gir bl. a. et ikke alltid riktig inntrykk av at fortiden var fredeligere enn vŒr tid. Ganske Œpenbart stilles krav om fantasi og om evne til Œ fri seg fra de mest konven­sjo­nelle tenkesett. En ikke mindre fare er imidlertid Œ bli forblindet av det nye. Det gjelder fra teknologi og ¿konomi til troen pŒ at mennesket er grunnleggende for­andret med samme hastighet som det materielle milj¿ vi har skapt rundt oss.

Blant de utslagsgivende trekk er det banale at de sterke iblant oss – som i na­turen ellers – fortsatt meget gjerne beriker seg pŒ de svakes bekostning. Det gjel­der fra statsplan til bandeplan. Midlene er allsidige. Vi ser ogsŒ re­petert at nŒr imperier sprekker, varig eller for en tid, blottlegges sterke et­niske bindinger, stammetilh¿righet og kulturelle s¾rtrekk. De kan gi fotfeste for n¾rhet og tilh¿­righet, og det trenger vi mennesker flest, men de kan ogsŒ slŒ ut i outrert sentre­ring om det egne og i tanketom ekstremisme. Som nok en gammel erfaring, fŒr vi stadig bekreftet at den humanistiske politur pŒ mennesket er tynn og tŒler liten friksjon. De «etniske rensninger» innen den balkanske variant av et «fargerikt fellesskap» er en verdig tredje arvtaker etter de to tidligere, noksŒ ferske «rensninger» bare innen vŒrt Europa, den leninistisk-stalinistiske og den nazis­tiske variant.

Med en spredning av kjernevŒpen og annen vŒpenteknisk spissteknologi til sv¾rt labile hender, Œpnes det for nye scenaria. Fjernstyrte, sŒkalt kon­vensjonelle vŒpen som pŒ noen tusentalls kilometers avstand kan treffe det moderne sam­funns n¿kkelobjekter med meters presisjon, og biologiske og kjemiske vŒpen som kan produseres pŒ et kj¿kken, gj¿r mulig nye varianter av terrorisme. Det kan v¾re i statlig regi, sŒvel som i enkeltmenneskers og gruppers regi. Skulle fi­nansene mangle, byr internasjonal narkotikahandel pŒ en mulighet. Og narkotika er jo ogsŒ i seg selv et kraftfullt vŒpen rettet mot et samfunns indre, menneskelige kraft.

I det globale billede ser vi ogsŒ at tyngdepunkter forskyves. VŒre tradi­sjo­nelle oppfatninger om sentrum og periferi er i ferd med Œ skifte geografi og inn­hold. Asia stiger igjen frem med kraft. Men ogsŒ pŒ soloppgangens kontinent vil befolkningseksplosjon og kommende ¿kologiske og sosiale miserer skape spen­ninger og utfordringer som det ikke skal bli lett Œ hŒnd­tere. H¿yst tradisjonelle maktambisjoner mangler heller ikke her. I Midtøsten krysses stormakters stra­tegiske og ¿konomiske interesser. Det har de gjort sŒ langt vi kan se tilbake. De sŒvel gj¿dsler som kan tjene til Œ dempe Midtøsten register av ¿konomiske, be­folkningsmessige, sosiale, religi¿se og politiske skisma og motstridende ambi­sjoner. Med fŒ unntak synes de raskest voksende folketall pŒ denne kloden fort­satt fanget i vanstyre, ¿kende analfabetisme, ¿konomisk tristesse og klientpas­sivi­tet. OgsŒ etter klientenes egen oppfatning har den del av vŒr vestlige bistand som ble iverksatt uten pragmatisk forhŒndsanalyse og uten etterkontroll, gitt sitt ufri­villige bidrag til passiviteten. Og sŒ blir det stadig klarere at vann til Œ drikke og vann til dyrking av mat er i ferd med Œ bli en mer verdifull ressurs til berikelse enn oljen er i dag.

Utover det labile n¾romrŒde i ¿st og syd for Middelhavet, har, som kjent, de fleste europeere fŒtt i fanget nye utfordringer, indre som ytre. Noen indre skisma synes Œ v¾re dekadensresultater av en ensidig materiell priori­tering og et Œndelig for magert liv. Noen springer ut av arbeidsl¿shet, det verste som kan skje mentalt og fysisk levende mennesker. Noe skyldes an­dre skjevheter. Det s¿kes etter nye fotfester. Tilh¿righet under enkle og ab­solutte l¾resetninger appellerer, fellesskap i en ultranasjonal eller ultrareli­gi¿s gruppe, i en gategjeng, i en bande. Det er ogsŒ pŒ europeisk jord blitt et marked for importert og for selvlaget terror.

Globalt sŒvel som innen Europa selv er det i sum Œpenbare behov for sŒvel nasjonale som felles innsatser med sikte pŒ Œ dempe de underliggende Œrsaker til konflikter, motvirke at konflikter blir varme og, om det ikke lyk­kes, dempe dem som allerede er blitt voldelige. Fra beslutningsprosesser til gjennomf¿ring dreier det seg om politiske, organisatoriske, ¿konomiske og ogsŒ etiske utfordringer over et i sannhet bredt register.

For en nasjons milit¾re innsats ute og under FNs flagg er selvsagt FNs evner og muligheter utslagsgivende, sŒ ogsŒ for de s¾rlige etiske utfordrin­ger som mili­t¾re kan bli stillet overfor. Pr. i dag er denne unike, historiske og be­va­rings­ver­di­ge sammenslutning tilstede i ulike former i et 80-talls land klo­den rundt. NoksŒ Œpen­bart har organisasjonen tatt pŒ seg mer enn den kan makte. Organisasjonen har i stor grad overskredet sin evne til Œ tolke beho­vene for innsats, til Œ be­d¿mme hvor, innen hvilken kultur, nŒr, hvorledes, ved hvem, for hvor lenge, til hvilken kostnad og under hvilken form for le­delse. Det betyr langtfra at alt er galt, men de f¿rste ca. fire Œr pŒ den jugo­slaviske scenen 1991-95 ble et s¾rlig l¾rerikt eksempel pŒ politisk, faglig og ¿konomisk forspiselse. Den slutningen gjelder ikke mindre for Europa. SŒvel utenfor som innen organisasjonen er det etterhvert oppfattet at FN mŒ trimmes og satse mot st¿rre profesjonalitet. Det mŒ ogsŒ innbefatte evne og vilje til Œ prioritere, til Œ slŒ fast hva organisasjonen kan og ikke kan ta pŒ seg. Man sitter ogsŒ med den erfaring, elsket eller ikke, at st¿rre innsatser under FN der politisk tyngde og milit¾r kraft kan bli utslagsgi­vende, krever at stormakter selv stiller opp som sentrale beslutningstakere sŒvel som sen­trale ut¿vere innen rammen av en FN-velsignelse.

I tiden etter Den kalde krigen har vi sett operasjoner velsignet, garantert og sponset av FN, men i praksis gjennomf¿rt under NATO kommando. Det dreier seg om operasjoner som gŒr utover det tidligere rom for NATOs ga­rantier. Med en kommende formell og reell utvidelse av NATO vil f¿lge en ytterligere utvi­delse av mulige teatre for innsats i NATOs regi med eller uten noen direkte in­volvering av FN. Norske styrker kan bli engasjert innen rammen av alle disse va­rianter.

Det er pŒ norsk jord rimelig enighet om at sikkerhet og sikkerhetspoli­tikk sŒ langt rŒd mŒ fange opp summen av de mange utfordringer som her skissemessig er repetert. OgsŒ det milit¾re instrument i vŒre ansvarlige po­litikeres hender pŒ­virkes av dette. PŒ hvilken mŒte og i hvilken grad er til debatt. Argumentene bak hvor, nŒr, hvorledes og til hvilken kostnad Norge b¿r engasjere seg milit¾rt ut­over det umiddelbare nasjonale og kollektive eksistensforsvar spenner over en skala fra hva som kan kalles realpolitikk til misjon¾r entusiasme. I de mest entu­siastiske ytterpunkter har Norge inni­mellom blitt presentert mer som en menighet enn som en stat. Motivene er i de siste tilfeller mer ideelle enn noen, men konse­kvensene av beslutningene kan gi meget diskutable resultater. Mange synes Œ forutsette at milit¾re styrker egner seg til det meste. Det kan det kanskje v¾re noe i, men det er i alle fall et sv¾rt kostbart alternativ om hovedoppgavene er av humanit¾r karakter og vŒpen ikke er en betingelse for Œ lykkes.

De som stŒr politisk ansvarlig for vŒr sikkerhet, og som derfor ogsŒ er an­svarlig for Œ avveie innsats innen det nasjonale forsvar pŒ norsk jord mot innsats ute, har ingen enkel oppgave. Det dreier seg om avveininger mellom et nasjonalt eksistensforsvar og, pŒ den annen side, hva man mener er en regningssvarende preventiv innsats overfor mer fjerne trusler. Det dreier seg om avveininger mel­lom egen sikkerhet og en samtidig vilje til solidaritet med andre pŒ denne kloden. Det dreier seg om Œ finne hvorvidt, og i tilfelle hvor, de to hensyn kan og b¿r kobles. Som vi allerede har v¾rt inne pŒ, mŒ under enhver omstendighet ikke bare de praktiske, men ogsŒ de etiske sider has in mente.

Historisk har de mer grunnleggende etiske utfordringer knyttet til milit¾r inn­sats endret karakter med synet pŒ krigens mŒl og hensikt, med krigstek­nikk og med synet pŒ menneskeverd. N¾r vŒr tid fikk vi et utslagsgivende karakterskifte da de f¿rste kjernefysiske vŒpen innvarslet at sivilisasjoner kunne bli utryddet i et masseslag. Denne ragnarokk-visjon reiste dyptpl¿y­ende etiske sp¿rsmŒl. Alle som fattet at atomvŒpen ikke kunne avoppfinnes, hŒpet vel at det kjernefysiske damoklessverd ville bidra til frav¾r av krig mellom dem som hadde slike vŒpen. I forholdet mellom ¿st og vest ga den gjensidige terrorbalanse etter alt Œ d¿mme sitt bidrag til det. Men lenger strakk erkjennelsene seg kanskje ikke.

Innen vŒr kulturkrets er det fŒ som stilles overfor st¿rre etisk-moralske ut­fordringer enn dem samfunnet beordrer til i ytterste fall Œ bruke vŒpen mot men­nesker. Milit¾re ledere og soldater mŒ konkret pŒ slagfeltet, ikke bak skrivebord eller under teoretiserende seminarer, s¿ke Œ forene respekt for det menneskelige liv med bruk av d¿dbringende vold. Det dreier seg om et dilemma, ikke om Œ velge det Œpenbart gode i forhold til det Œpenbart dŒr­lige. Det blir fors¿k pŒ Œ for­ene det ideelle og mest ¿nskelige med det mulige og n¿dvendige, Œ definere inn­satsen med vŒpen med samtidige grenser for hva man etisk kan og vil. For dem som settes inn i kamp er det et dilemma som man ikke kan r¿mme fra. Pasifisten og ramboen har, uten annen sammen­likning, ikke dette dilemma. Ramboen er kanskje for enkelt utstyrt til Œ se noe dilemma. For pasifisten b¿r et evt dilemma ha oppstŒtt i forbindelse med valget av pasifisme. Det etisk h¿yverdige eller den etiske svikt vil v¾re av­hengig av motiveringen bak valget, og bare den enkelte selv vil vite hva mo­tiveringen var. Selvsagt har ogsŒ mange andre sin fred i sinnet ved at de ikke pŒ forhŒnd har kommet pŒ at de stŒr overfor noe dilemma. De kan kanskje sŒgar utgj¿re et flertall.

Innen det vi kan kalle vŒr kulturkrets har vi et begripelig etisk fotfeste for vŒre overlegninger. Tuftet, som kjent, ikke minst pŒ gresk, j¿disk, kris­ten og ro­mersk tenkning, som alt igjen har eldre r¿tter, har vi langsomt og famlende dyrket og videreutviklet en del retningslinjer for tenkesett og livs­f¿rsel som vi nŒ oppfat­ter som ideelle. Den kristne filosofi og etikk stŒr sentralt. Variasjoner i tolkninger til tross, og tross groteske misbruk til fremme av h¿yst jordiske maktambisjoner, har denne arv mer enn noen an­nen retning preget de moderne oppfatninger om menneskets verd, rettigheter og forpliktelser. Vi underkjenner ikke dermed at ogsŒ enkelte andre religi­¿se og filosofiske retninger har trukket i samme retning. Vi har etterhvert fŒtt normer og regler som ogsŒ har funnet sin plass i internasjo­nal rettsopp­fatning. Det gjelder fra krigens rett til FNs og de europeiske mennes­keret­tighetserkl¾ringer.

La oss her bare kort repetere at sŒvel i litteraturen som i virkeligheten har sy­net v¾rt at det Œ gŒ til bruk av voldsmakt kan v¾re forsvarlig, eller sŒkalt «rettferdig», nŒr den eksisterende situasjon er ulevelig, nŒr alle andre midler f¿rst er fors¿kt og nŒr mŒlet det siktes mot er en klart mer «rettferdig fred». Her vil selvsagt vurderingene bli subjektive. Juridisk, folkerettslig er mange av den opp­fatning at staten, som sŒkalt lovlig eller rett myndighet, under samme betingelser har en s¾rrett til Œ bruke voldelig makt pŒ fellesskapets vegne. Noen vil gi opp­r¿rs- og frigj¿ringsbevegelser de samme rettigheter nŒr den urett de mŒtte lide under er stor og uopprettelig med an­dre midler. NŒ er det ikke alltid lett Œ slŒ fast hvem er «staten» hvem repre­senterer «folket» og hvem er folket.

Retten til nasjonalt og kollektivt selvforsvar ble, som kjent, et hoved­punkt ogsŒ i FN-pakten. FNs rett til Œ gripe inn for Œ stanse en aggressorstat ble ogsŒ stadfestet. Begrensningene kom til Œ knytte seg til vetoretten i Sik­kerhetsrŒdet og til kapasiteter til disposisjon. Blant mange av FNs medlem­mer har senere funnet sted en skrittvis bevegelse mot den tanke at det st¿rre fellesskap ogsŒ mŒ ha en rett og en plikt til Œ gripe inn i sŒkalt «indre anlig­gender». MŒlet er da Œ opprett­holde fred, hindre at aggresjon skal l¿nne seg og hindre at grunnleggende men­neskerettigheter brytes. Man har ogsŒ tatt det meget vesentlige skritt at det reises tiltale ved internasjonal domstol mot krigsforbrytere. Som kjent stŒr imidlertid mange stater og systemer fortsatt hardt pŒ prinsippet om ikke-innblanding.

Stillet overfor dilemmaet Œ forene grunnleggende respekt for menneske­liv med d¿dbringende vold i statlig regi, hadde nordmenn, som de ¿vrige nordiske br¿dre, lenge den store fordel, den forenkling av dilemmaet, at voldsbruken var begrenset til nasjonalt og kollektivt n¿dverge. Ettersom vi var meget fŒ som skulle forsvare et stort og strategisk utsatt omrŒde, kom videre vŒr del av den kollektive innsats innen NATO f¿rst og fremst til Œ skje pŒ egen jord. Det var sŒvel etter NATOs som vŒrt eget syn, den opti­male l¿sning. Det nasjonale for­svar, og senere det kollektive forsvar sam­men med vŒre allierte, var for mange nordmenn basis for deres forsvarsvilje. Nordmenn flest har videre hatt det syn at Œ gŒ til kamp mot en milit¾r angri­per for Œ berge sin egen nasjons eksistens, er en rett og forpliktelse som mŒ falle pŒ flest mulig av de vŒpenf¿res skuldre. VŒr ver­neplikt hviler ikke minst pŒ en slik tanke. Forestillingen har hatt sterke, moralske overtoner.

Samfunnets rett til Œ beordre til tjeneste, og borgerens plikt til Œ f¿lge opp, har v¾rt regulert gjennom lovverk og skiftende forskrifter. Under be­redskap og i krig har plikten til tjeneste i det nasjonale forsvar, og deretter ogsŒ i det kollektive forsvar innen NATO, selvsagt v¾rt ubetinget. Eventu­elle etiske betenkeligheter hos den enkelte har v¾rt ivaretatt gjennom en rett til fritak fra milit¾r tjeneste utfra overbevisningsgrunner forutsatt at annen og sŒ langt rŒd tilsvarende belas­tende samfunnstjeneste blir utf¿rt. De tidlige ordninger etter Den annen verdens­krig virket utmerket ogsŒ for tjeneste utenfor landets grenser, som f eks nŒr en norsk brigade pŒ 40-tallet og se­nere skulle settes inn i Tyskland innen rammen av en britisk divisjon, f¿rst som okkupant hos en tidligere fiende, sŒ som partner in­nen et fellesforsvar med den tidligere fiende, som alliert med den samme, altsŒ en politisk ikke helt enkel situasjon. Parallelt med ordninger knyttet til det nasjo­nale og kol­lektive forsvar, fulgte etterhvert oppf¿lginger av de forpliktelser som vi alle­rede ved tiltredelsen av FN pakten hadde pŒtatt oss. Med milit¾re midler kom det f¿rst og fremst til Œ dreie seg om «fredsbevarende» innsats i form av megling, observat¿rer, humanit¾r innsats og fredsbevarende styrker. Grensene for hva som kunne komme inn under dette varierte riktignok ad­skillig. Under fredsbeva­rende oppgaver ble frivillighet nyttet som grunnlag for vernepliktiges deltakelse. Det gjaldt sŒvel under, som etter deres f¿rste­gangstjeneste. For yrkes­befal ble en kombinasjon av s¿knad, frivillighetser­kl¾ringer og beordring prakti­sert. Innset­tingen av norske styrker i fredsbevarende operasjoner – den f¿rste i 1956/57 i Si­nai – skapte ingen store pro­blemer knyttet til beordring og frivillighet. SŒ langt historien.

De nyere sp¿rsmŒl ble nŒr og i hvilken grad samfunnet i sŒkalt «fredstid» har rett til Œ beordre sŒvel vernepliktig som fast personell til mili­t¾re operasjoner ute nŒr innsatsen ogsŒ kan fŒ karakter av milit¾re tvangstil­tak. Den ene aktuelle mu­lighet for slik innsats er, som nevnt, innen rammen av NATO. UnderforstŒtt dreier det seg da om operasjoner pŒ euro­peisk jord og i europeiske n¾rmilj¿er. Den neste mulighet er innen rammen av FN. Mest komplisert synes for mange en innsats i mulige sŒkalte fredsopprettende operasjoner innen fjerne teatre, kulturer og sammenhen­ger. Fredsopprettende operasjoner betyr tvangsoperasjoner. Det mŒ det ikke overraske at enkelte kan fŒ nye avveiningsproblemer med spenn fra det praktiske til det etiske. Selvsagt kan tvangsoperasjoner v¾re solid begrun­net. Det kan dreie seg om situasjoner der de fleste finner det sŒvel politisk som mo­ralsk uholdbart Œ sitte pŒ sidelinjen. Utgangspunktet kan sŒvel v¾re tro pŒ at inn­satsen bidrar til den egne, nasjonale sikkerhet som tanker om solidaritet innen rammen av et Europa, eller solidaritet med mennesker i krise innen den st¿rre verden. Det kan imidlertid klart oppstŒ situasjoner der det reises tvil om hvorvidt FN, sŒvel som vŒre egne politiske myndigheter, er inne pŒ holdbare veier. I noen tilfeller kan ogsŒ oppgavene bed¿mmes til noksŒ klart Œ overstige det internasjo­nale samfunns praktiske evner. Erfaring forteller at det oppfattes ikke alltid av FN selv, dvs. av FNs medlemmer, og altsŒ heller ikke av Norge. I sammenheng med de etiske sider ved slik innsats mŒ gjentas at for soldater av alle grader dreier det seg ikke om uten­rikstjeneste ved en ambassade eller ved et firmakontor. I siste instans – mŒlt i tid kanskje i f¿rste instans – dreier det seg om Œ ta og miste liv i situasjoner der det kan v¾re meget vanskelig Œ skille aggressor fra forsvarer eller skyl­dig fra uskyldig. Eller hva med Œ skyte pŒ barnesoldater selv om de skyter mot en selv? Det kan videre bli sp¿rsmŒl om Œ utsette seg for en personlig bruta­lisering som det senere kan koste mye Œ justere. For befal vil det utover egen ri­siko og egen bruk av vŒpen dreie seg om Œ beordre andre til Œ ta og miste liv. Stillet overfor slike utfordringer mŒ det forventes at vŒkne og etisk bevisste men­nesker ¿nsker Œ ha en personlig tro pŒ innsatsen.

Under enhver omstendighet mŒ erkjennes at norsk befal og norske mannska­per i alle fall hittil i overveiende grad har v¾rt borgere i uniform. Profesjonelle t¿r vi hŒpe, men av natur og tradisjon ikke leiesoldater som gŒr nŒr de blir bedt om Œ gŒ, kloden rundt og uansett retning. Og det er vel noe som vi ikke alle beklager.

Men om nasjonens ledelse, med et holdbart fotfeste i lovverk og sed­vane, mener at slike engasjementer er berettiget, mŒtte l¿sninger finnes. NoksŒ selvsagt er at om Norge skal forplikte seg til milit¾r innsats ute, mŒ de ansvarlige, poli­tiske og faglige myndigheter vite hva de har til disposi­sjon. I de fleste forsvar er det en regel at yrkesbefal og yrkessoldater beord­res til all tjeneste, hjemme som ute. Det gjelder i nasjoner like demokratiske som vŒr egen og med samme re­spekt for det menneskelige liv og for den enkeltes rettigheter. I utgangspunktet er de forpliktelser som vi har pŒtatt oss overfor FN mer ubetinget enn dem som vi, og NATOs medlemsland forøvrig, har tatt pŒ seg innen NATOs fellesforsvar. Mener da FN at organisasjo­nen b¿r engasjere seg ogsŒ i tvangsoperasjoner, kan selvsagt hevdes at da b¿r ogsŒ vi ta del.

SŒvel faglig som politisk synes det Œ v¾re enighet om at vernepliktige ikke beordres til tjeneste i fjerne teatre mot sin vilje. Det alternativ som ble valgt er Œ gj¿re opptak til det milit¾re skoleverk for kommende yrkesbefal betinget av vil­lighet til slike beordringer. Det er i alle fall en redelig vei Œ gŒ. Bak de vedtak som foreligger synes ogsŒ forstŒtt og akseptert at frivillighet er det beste så langt det gŒr.

Men ogsŒ med en regel om frivillighet kan vi fŒ solide etisk-moralske feil­skj¾r. Skal frivillighet skapes gjennom overfete bonuser, slik tilfellet var for sŒ­vel norsk befal som for vernepliktige i Gulfen, noksŒ fjernt fra enhver kampsone, stŒr vi selvsagt ikke for kritikk. Her balanserer vi ogsŒ i dag pŒ meget tynn line. Det er en tvilsom forestilling at et norsk liv er overlegent mer verd enn et ameri­kansk, et britisk eller et fransk liv. Med slike beveg­grunner for frivilligheten risi­kerer vi nettopp Œ fŒ leiesoldater som er villige til Œ gj¿re det meste, nŒr som helst, hvor som helst, bare betalingen er god nok. GŒr vi som samfunn inn for slike l¿sninger, er det ikke soldaten som f¿rst og fremst skal lastes, men de myndigheter og de milj¿ som har lagt premissene for en slik utvikling. En av premissene nŒ er at norske, vervete soldater er gitt status som sŒkalt «tjenestemenn» med i praksis en mulighet under pŒgŒende operasjoner til i pro­test mot l¿nn og annet Œ reise hjem om de skulle finne det opportunt. PŒ et skip i fart kalles dette mytteri. De nasjo­ner som vi stŒr sammen med ser med lite skjult undring pŒ denne norske modellen. Og det er altsŒ ikke de som tar feil. Skikke­lige l¿nnsforhold og, ikke minst, holdbare forsikringer og annen oppf¿lging til etterlatte om liv skulle gŒ tapt er en annen sak.

For vŒr politiske ledelse er det ogsŒ en forpliktelse Œ gi rammebetingel­ser som gir norske soldater av alle grader og kategorier en rimelig sjanse til Œ over­leve mens de profesjonelt utf¿rer det de settes til. Skal soldater lykkes i kamp, forutsetter det en mental og fysisk tilvenning og en holdning som gj¿r at de klarer oppgavene utfra tro pŒ seg selv og med fast sammensvei­sete kamerater og godt befal som de viktigste st¿tter. Det er det som kalles «kampmoral», vilje til risiko og innsats mot alle odds. De som skal forbe­rede seg pŒ krig mŒ utvikle sine egne sikkerhetsnett som virker nŒr det gjel­der, ikke bli objekter for uinviterte, opps¿­kende og eksperimenterende «katastrofepsykiatere». Dette siste er heller ikke i konflikt med gangbar psykiatrisk teori, men det har dessverre v¾rt i adskillig konflikt med en del praksis. Under ingen omstendighet mŒ en milit¾r leder ak­sep­tere Œ bli sett som en blant eventuelle andre pleietrengende klienter. Til lede­ren stilles et ubetinget krav om Œ v¾re en leder, en inspirator og moralbygger nettopp nŒr det mest r¿yner pŒ, og det kan ogsŒ v¾re etter at den akutte belast­ningen har funnet sted. Forsvaret mŒ fŒ lov til Œ forberede utfordrende og risiko­fylt innsats med den kraft det krever. SŒ mŒ selvsagt Forsvarets folk selv ville det uten at hvert gangne kvarter skal s¾rmŒles og s¾rhonoreres. Selv om et milit¾rt yrke som befal kanskje ikke kan kalles et kall, dreier det seg heller ikke bare om en «jobb» som kan mŒles i betalt tid tilstede. Det er ikke bare en «jobb» Œ stŒ an­svarlig for det meste av norsk mannlig ungdom, og mange unge kvinner, i mer enn et Œr av deres liv. Og det er klart ikke bare en «jobb» Œ forberede seg og an­dre til innsats som krever liv.

NŒr vi stŒr overfor tvangsoperasjoner ute sp¿rres, i Norge som i innen andre nasjoner, ogsŒ om samfunnets vilje og evne til Œ tŒle tap. Er hensikten fullt for­stŒtt og akseptert, t¿r erfaringen hos oss v¾re at sorgen b¾res. Er vi med, er det under ingen omstendighet noen vei Œ gŒ for Œ berge vŒre egnes liv Œ se til at nordmenn bare sendes til de minst utsatte oppgaver. Det er, for Œ gjenta, ikke noe s¾rlig sympatisk trekk om vi sŒ inderlig vel godtar de tap under FNs flagg som ikke rammer oss selv. ﾁ kamuflere en slik problem­stilling, gjennom Œ velge opp­gaver av mykere natur med referanse til hva nordmenn sŒkalt mŒtte «egne seg for», er en ytterst tvilsom praksis.

Tjeneste pŒ fremmed jord vil ofte bety tjeneste innen meget fremmede kultu­rer. OgsŒ det har sine s¾rlige, etiske utfordringer. Det gjelder for alle, men i s¾r­lig grad for ledere. De fleste vil v¾re med pŒ at varhet for den si­tuasjon man stŒr i er vesentlig i alt lederskap. Det gjelder ¿yeblikkets situa­sjon, men ogsŒ «situasjon» i en mer omfattende betydning, dvs. innen hvil­ken «kultur» og innen hvilket milj¿ er det man skal leve og fŒ mennesker til Œ forstŒ hverandre og trekke sammen. Selvsagt er overgangen st¿rst om vi krysser de mer markerte kultur­grenser. En forutsetning for Œ forstŒ de ut­fordringer det kan dreie seg om er at man fors¿ker Œ sette seg inn i hvor­for mennesker tenker, lever og handler som de gj¿r der de er i sitt milj¿. Innmarsjen i nye milj¿er og kulturer b¿r selvsagt skje med Œpne sinn og med vilje til forstŒelse. Krysses skarpe etniske, religi¿se og liknende grenser, mŒ noteres og respekteres lov og rett og adferdsregler som mŒtte hvile pŒ dypt­pl¿yende tradisjoner. Innen enkelte teatre der FN er engasjert har f eks den personlige og slektens ¾re et innhold som hos oss for et tusentall Œr siden, og begrepet menneskerettigheter i vŒre tolkninger er lite kjent eller lite re­spektert. Noen setter ogsŒ kollektivet i sentrum, ikke enkeltindividet. Men sam­tidig forventes lokalt at ogsŒ de utenfra i utgangspunktet selv stŒr for noe. Det har ogsŒ med «¾re» Œ gj¿re.

Det mŒ gjentas at basis for all milit¾r innsats ute er at vi pŒ egen jord har bygget opp og sikret den profesjonalitet og tradisjon som borger for suk­sess. Det er i dag Œpenbart at befolkningseksplosjon, ¿kologiske resultater av materialistisk vandalisme og mer utgj¿r trusler mot menneskeheten som i sannhet berettiger et «utvidet sikkerhetsbegrep». Erfaring viser imidlertid at en tilsvarende utvidelse, i praksis utvanning, av begrepet «forsvar», sv¾rt lett tjener til Œ kamuflere sŒvel den virkelighet et milit¾rt apparat er ment Œ m¿te, som de milit¾re styrkers evne til Œ m¿te denne virkelighet, pŒ egen jord eller ute.

Et milit¾rt forsvar betinger tradisjon. Tradisjon vil si en spesiell kultur mod­net gjennom tid, «de levende tanker fra de d¿de». Tradisjon lar seg ikke med et vink improvisere i krisetid. Tradisjon er ikke tradisjonalisme. Tradi­sjon er ikke pŒ kollisjonskurs med Œ tenke nytt. Men det l¿nner seg ofte Œ tenke nytt med et fotfeste i realiteter. Det er heller ikke dumt Œ erkjenne at mange i de ytre milj¿ som vi skal forholde oss til kanskje ikke alltid tenker like nytt.

Summary

«Norwegian forces in foreign theatres. The ethical challenge».

Ethics is in, not seldom markeded as fashion, superficial in content and po­pulari­zed in form, in business ticked off on a checklist. But ethics is a fun­damental part of a cultural heritage. Essential within what we term our western culture is the notion that human life shall be respected. To the ethi­cally concious a philosophi­cal as well as practical challenge has been to ba­lance this idea against the use of deadly force. This article is addressing the particular challenges related to mili­tary use of force in what has been termed UN «second generation», «peace enfor­cement» operations. The focus is put on such military involvement under the auspices of the UN in far away thea­tres and cultures requiring an intimate under­standing of the local thinking and conditions and where it may be hard to distin­guish between the aggres­sor and the innocent. Beyond the general considerations affecting any nati­ons engagement in such operations, the author discusses the special conside­rations relevant for the engagement of Norwegian forces. Norway is a soci­ety within which compulsory military service is the traditional rule. The will to serve has here, as in some other Scandinavian countries, been intimately linked to the national and collective defence against an aggressor threatening the very existence of the nation and its close Allies. Although hopefully pro­fessional in their military functions, Norwegian soldiers have been seen as «citizens in uni­form». The article concludes by pointing to the political and military prerequisites for such an involvement and for its successful fulfil­ment. The need for the most thorough and detailed evaluation on the part of the UN as well as by the national authorities of the conflict and the conflict theatre is stressed. The preparedness for such military involvement should include an evaluation of the ethical schisms and dilemmas which may con­front the soldier in the field.

General Fredrik Bull-Hansen, Kongleveien 17, 0875 Oslo. F. 1927. P.t. enga­sjert i frittstående virksomhet i forhold til næringsliv, akademiske og forsknings­fora, ideelle organisasjoner og media. Forsvarssjef 1984-87. Har interna­sjonal tjenesteerfaring fra Tysklandsbrigaden (1952), FNs fredsbevarende styrke etter Suez-krisen (1956), som forsvarsattaché i Finland 1970-73, arbeid med å etab­lere og senere lede det multinasjonale apparat som ble satt inn mellom Egypt og Israel etter Camp David avtalen av 1979. Bull Hansen har hatt en rekke offent­lige og ideelle tillitsverv både nasjonalt og internasjonalt. Bull-Hansen har i tillegg forfattet ulike analyser og artikler om nasjonale og internasjonale sik­kerhets- og forsvarspolitiske spørsmål, om lederskap, forsvar og etikk.