Fredsetikk etter den

kalde kri­gen

Nye etiske utfordringer etter den senere tids endringer

i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

av Sturla J. Stålsett

«Aldri mer 9. april!» Slik lyder parolen som har fundert norsk forsvars- og sikker­hetspolitikk i de over femti årene som har gått siden den annen verdenskrigs av­slutning. I etisk henseende har parolen uttrykt et folks og en nasjons legitime rett til å forvare sin selvstendighet og frihet mot fiendtlige angrep utenfra. Den kirke­lige tilslutning til parolen, som strukturelt og institusjonelt kommer til uttrykk i Den norske kirkes direkte deltakelse i Forsvaret gjennom Feltprestkorpset, har hatt teologisk rotfeste i dokumentet «Kirkens Grunn». Dette oppropet, som ble lest fra prekestolene våren 1942, avviste med henvisning til Skrift og bekjennelse samarbeid med de tyske okkupantene, og underkjente deres legitimitet som øv­righet. Bortimot 90% av de norske prestene nedla sine embeter og ga dermed in­direkte kirkelig tilslutning til motstandskampen.¹

Under den kalde krigens utpregede blokktenkning, stod parolen tilsynelatende støtt. «Aldri mer 9. april» ble et slagkraftig argument for alliansepolitikken i NATO.² Norges strategiske allianser og sikkerhetspolitiske disposisjoner hadde det overordnede formål å forhindre en invasjon av norsk territorium. For den etiske refleksjon ble nå dilemmaene knyttet til terrorbalansen og kjernefysiske våpen spesielt påtrengende. Bevisstheten om disse dilemmaene økte i takt med et nasjonalt og internasjonalt kirkelig engasjement for fred og nedrustning. Både den faglige etiske debatt og den mer allmenne kirkelige oppmerksomhet fikk en merkbar dreining i retning av spørsmål knyttet til krig og fred og internasjonale forhold mer generelt.

Den kalde krigen er blitt historie. Østblokken eksisterer ikke lenger etter Sovjetsamveldets og Warszawapaktens oppløsning. Russland er blitt en samar­beidspartner, og flere av de tidligere østblokk-landene nærmer seg en tilknyt­ning til NATO og EU med stor hastighet. I løpet av forbløffende kort tid har der­med hele det sikkerhetspolitiske panoramaet endret seg radikalt. Norsk forsvars­poli­tikk og -strategi har blitt gradvis omformet for å svare til de nye realiteter. Og omleggingen fortsetter. Det er ikke lenger et nytt «9. april» som er det mest nær­liggende scenariet for det norske Forsvaret mot årtusenskiftet.

Hva så med den etiske refleksjon? Har den klart å holde følge med denne ut­viklingen? Tilsynelatende bare i begrenset grad. I all hovedsak har faglig etisk arbeid innen dette problemfeltet i vår hjemlige sammenheng forholdt seg til para­digmer knyttet til den annen verdenskrig eller den kalde krigen.³ Det kan derfor være på sin plass å forsøke å beskrive i grove trekk noen av de viktigste endrin­gene som har funnet sted, med det siktemål å få fram hvilke nye etiske dilemmaer og utfordringer de bringer med seg.

1. Mot en ny verdensorden? Seks vaklevorne steg.

I kjølvannet av den kalde krigens opphør ble et nytt slagord lansert med stor bra­vur og optimisme – ikke minst tydelig i forbindelse med Gulf-krigen de intense dagene i januar og februar 1991. Det var parolen om en ny verdensorden, «a new world order», en verdensorden med større stabilitet, sikkerhet og rettferdighet, der FN endelig skulle spille den rollen som verdensmyndighet – med evne til å sette makt bak krav – som organisasjonen opprinnelig var tiltenkt.⁴ Men nettopp den aksjon som skulle vise at en slik ny verdensorden nå var på vei, nemlig det inter­nasjonale militære angrepet på Irak, gjorde at mange mente at parolen var hul og tvetydig.

Er det sakssvarende å snakke om en ny verdensorden? Det kan i alle fall ikke være tvil om at svært mye har endret seg i løpet av kort tid. La oss se på noen betydningsfulle hendelser, eller steg, på veien mot den nye situasjonen, enten man nå vil kalle denne en «orden» eller ikke.

Første steg: Muren faller

Det helt avgjørende vendepunktet inntraff i høstmånedene 1989. Murens fall og den kalde krigens opphør innebar i realiteten at de grunnleggende forutsetningene og styrende faktorene i hele forsvars- og sikkerhetspolitikken både i øst og vest var drastisk forandret. Det klare, entydige fiendebildet – to supermaktblokker i uttrykt ideologisk og politisk konkurranse og med gjensidig evne til å utslette hverandre flerfoldige ganger – var erstattet med et «risiko- og sårbarhetsbilde».⁵ Den store Fienden var erstattet med mindre, men flere potensielle «bråkmakere».

I utgangspunktet var den kalde krigens opphør et ubetinget gledesbudskap. I lettelsen over at et kjernefysisk ragnarokk var unngått og gleden over gjenvunnet frihet og rett til selvbestemmelse for folkene i den tidligere øst-blokken, så mange nå optimistisk på mulighetene for en ny epoke med fredelig sameksistens og til og med nært samarbeid mellom tidligere rivaler. Og, ikke minst, penger kunne kana­liseres fra forsvarbudsjettene til mer fredelige formål.⁶ Men det viste seg raskt at den nye situasjonen ikke bare var lys; det ble åpnet for motsetninger som var blitt holdt mer eller mindre i sjakk av terrorbalansen, samtidig som armslag var skapt for bruk av militærmakt der det tidligere ville innebåret fare for represalier på su­permaktsnivå. Et eksempel på det siste er invasjonen i Panama.

Andre steg: USA intervenerer i Panama

Bare få uker etter de bokstavelig talt grenseprengende hendelsene midt i Europa, iverksatte USA sin første militære intervensjon etter den kalde krigens opphør. Natten til den 20. desember 1989 angrep amerikanske styrker uten forvarsel den panamanske hovedstad med tungt artilleri og bombefly. Mer enn 25 000 elitesol­dater deltok i aksjonen. Panamanske menneskerettighets-kilder kunne noen dager senere fortelle om angrepets omfang, slik det ble registrert på seismografen til geologisk institutt på Panama Universitet: Den første bomben falt kl.00.46, og i løpet av ett minutt falt det 67 bomber til. Kl. 00.57 falt det 23 bomber på ett mi­nutt. Kl. 01.00 ble det registrert en kraftig detonasjon med et utslag på 1.7 på Richter’s skala. Mellom kl. 06.00 og 14.00 ble 251 bombeeksplosjoner registrert. Alt dette skjedde i tett befolkede deler av Panamas hovedstad.⁷

I amerikanske versjoner som raskt ble adoptert av pressen, ble angrepet om­talt som et «kirurgisk inngrep», en metafor som tydelig driver tanken i retning av nødvendighet, presisjon og avgrensning. Det rådet samtidig stor forvirring om­kring antallet sårede og drepte i dagene og ukene som fulgte. Panamanske anslag varierte fra 2.000 til 10.000 drepte, mens amerikanerne i det lengste strakk seg til noen hundre. Men selv om en skulle akseptere de mest forsiktige anslagene, kan de knapt regnes som små omkostninger sett i forhold til angrepets intensjon. Denne intensjonen ble forklart av president George Bush i en tale på nordameri­kansk fjernsyn kl. 07.30 neste morgen. Hovedmålet var å arrestere Panamas pre­sident, general Manuel Antonio Noriega, for å stille ham for retten – i USA – for narkotikaforbrytelser.⁸ I tillegg ville USAs myndigheter med dette «beskytte amerikan­ske borgere, og gjenopprette demokratiet i Panama.» Det som imidlertid ikke ble nevnt, men som helt sikkert også var langt framme i amerikanske vurde­ringer, var Panama-kanalens strategiske betydning, og den stigende misnøyen i USA med den såkalte Carter-Torrijos avtalen, som innebar en gradvis overføring av kanal­sonen fra amerikanske til panamanske hender.

Det hersket liten uenighet om General Noriegas tvilsomme politiske og krimi­nelle rulleblad. Men det var heller ingen tvil om at USAs invasjon var et klart brudd med internasjonal lov og rett. Fordømmelsene lot da heller ikke vente på seg. Blant de mange som protesterte mot denne voldsbruken, kunne man også høre kirkelige røster. Allerede den 21. desember sendte generalsekretærene i Kir­kenes Verdensråd (KV), Det lutherske verdensforbund (LVF), Konferansen av europeiske kirker (KEK) og Verdensalliansen av reformerte kirker et brev til President Bush der det blant annet het:

«[We] are outraged and deeply saddened by news of the armed intervention into Panama by US troops. The use by your government of military force to address political differences can only contribute to further loss of life and place in jeopardy the basic human rights of the civilan population. This action is in clear violation of the standards of international law and the right to self-determination. We mourn the deaths of many innocent civilians.»⁹

Da saken kom opp i FNs generalforsamling, klarte USA likevel å mobilisere støtte fra mange av sine allierte. Norge var blant dem som stemte mot en for­dømmelse av USAs invasjon av Panama.

Hva betyr så denne hendelsen for innføringen av en eventuell ny verdensor­den?

For det første kan en merke seg at USA kunne intervenere uten risiko for ef­fektive represalier, storpolitisk maktforskyvning eller motreaksjon. I verden var det nå i realiteten bare én (militær) supermakt, og den viste i dette tilfellet ingen tegn på å bli mer tilbakeholdende med bruk av militærmakt i utenrikspolitikken enn den hadde vært. Invasjonen i Panama skrev seg naturlig inn i den historien om USA i Latin-Amerika som går helt tilbake til Monroe-doktrinen fra 1823.

Men den eksplisitte legitimeringen av voldsbruken overfor en annen nasjon var ny: Nå var den primære begrunnelsen ikke lenger ideologisk – stoppe kom­munismen – men kriminalitetsforbyggende, så og si. Det var narkotikatrusselen, ikke kommunistfaren, som spilte hovedrollen i amerikanske myndigheters erklæ­ringer. Den strategiske betydningen av Panama-kanalen, som det er nærliggende å holde for den viktigste årsak til invasjonen, var derimot ikke fokusert av ameri­kanerne selv.

I etisk sammenheng er det i tillegg interessant å merke seg det navn amerika­nerne ga operasjonen, nemlig «Just Cause». Her finner vi altså en eksplisitt hen­visning til rettferdig krig-tradisjonen, som har causa iusta, rett årsak, som sitt kanskje mest grunnleggende kriterium. Når invasjonen så tydelig vil komme til kort hvis den prøves på en aktualisert versjon av nettopp denne tradisjonen, rettes oppmerksomheten på forholdet mellom retorikk, propaganda og etisk legitime­ring. Nettopp når den etiske holdbarheten er tvilsom, påberoper den krigførende part seg en etisk tradisjon og begrunnelse høyrøstet.

Til sist kan denne invasjonen, få dager etter murens fall, tolkes som et tegn på at den «nye» verdensorden framviser en ny, gammel frontlinje: den mellom Nord og Sør.¹⁰ For slutten på den kalde krigen ble ikke mottatt med begeistring alle steder. Det stabile trusselbildet, med en klart definert fiende og terrorbalanse som stadig rustningsdrivende logikk, hadde betydd gode tider for militærvesenet og våpenindustrien på begge sider av jernteppet, men ikke minst i USA. I tillegg var denne nasjonens stilling som «den frie verdens» fremste motmakt mot «den kom­munistiske fare» blitt en fundamental identitetsskapende faktor. Nelson-Pallmeyer hevder derfor at «...the end of the Cold War led to a national identity crisis reflec­ted in an unprecedented internal power struggle over the future of the nation.» ¹¹

I kjølvannet av begivenhetene høsten 1989 bredte det seg en uro i innflytel­sesrike sektorer av det amerikanske samfunn over hva dette faktisk kunne komme til å bety for militæret og våpenindustriens rolle nasjonalt og USAs rolle interna­sjonalt. Denne uroen ga seg snart uttrykk i en jakt på nye fiender, nye strategier og virkeområder, ifølge Nelson-Pallmeyer. Lavintensitetskonflikt (LIC) er en krigsstrategi som det amerikanske forsvaret hadde vært relativt avvisende til i en periode, dels på grunn av de bitre erfaringene fra Vietnam-krigen, og dels på grunn av at det er en mindre kostnadskrevende strategi, som dermed kunne bidra til en reduksjon i militærbudsjettene. Men nå meldte den seg som en troverdig og gunstig opsjon etter terrorbalansens oppheving.¹² Når den totale krigen ikke len­ger var sannsynlig trussel, åpnet det seg muligheter for – og behov for militær ka­pasitet til – mer avgrensede operasjoner i krise- og konfliktsituasjoner.

Dette kunne oppfattes som dårlig nytt for Sør, som i forskjellige henseender var i ferd med å overta rollen som fiende, og dermed som mål og virkeområde for den nye militære strategien. Fra flere hold ble det advart mot farene som truet i den fattige verden. US Armys stabssjef, General Carl E. Vuono skrev i en artik­kel offentliggjort i Sea Power, april 1990:

«The proliferation of militar power in what is called the ‘Third World’ presents a troubling picture ...The growing challenge of insurgencies, subversion, international terrorism, and the scourge of drugs – often grouped under the term ‘low-intensity conflict’ – constitutes yet another serious threat to our interests.»¹³

Også lederen for Peace and World Security Studies, Michael Klare, så tidlig denne utviklingen:

«The Cold War system that has dominated our lives for so long will be replaced, not with a new system of international peace and stability, but with a new war system of interminable conflict between the industrialized countries of the North and the underdeveloped forces and nations of the South.»¹⁴

Det «kirurgiske inngrepet» i Panama kan illustrere denne tendensen. Angrepet rettes mot Sør, det begrunnes i narkotikakriminalitet, og det gjennomføres raskt og overraskende uten å møte nevneverdig motstand. Samtidig fungerer det som en kraftig demonstrasjon på hva amerikansk våpenteknologi kan brukes til etter ter­rorbalansen; en demonstrasjon som mediene formidler til dels ukritisk til flerfol­dige millioner skuelystne over hele kloden.

Nå skulle det imidlertid vise seg at tiden for de store militære konfrontasjoner ikke var forbi.

Tredje steg: Gulf-krigen og «a new world order»

Den store styrkeprøven for den nye verdensordenen oppstod da Saddam Husseins styrker invaderte Kuwait den 2. august 1990. Verden var igjen vitne til en ag­gressiv handling mot en nabostat, et brudd på folkeretten i nærmest klassisk for­stand. Uansett hvordan den amerikanske ambassadørens tidligere forsikringer til Irak om at USA ikke hadde til hensikt å «legge seg bort i interne arabiske grense­konflikter» egentlig var å forstå, kan det være liten tvil om at Irak hadde grunn til å regne med en internasjonal reaksjon. Det dreide seg om en provokasjon som vanskelig kunne oppfattes som annet enn en trussel mot stabiliteten i området.

Nå hadde man imidlertid flere eksempler på invasjoner i nyere tid der det in­ternasjonale samfunn hadde valgt en svært tilbakeholden linje: Syria i Libanon, Tyrkia på Kypros, Indonesia i Øst-Timor, i tillegg til nevnte Panama. Hovedgrun­nen til at angrepet på Kuwait fikk en annen respons, er nok å finne i dette områ­dets strategiske betydning. Ved å invadere Kuwait oppnådde Saddam Hussein kontroll over mer enn 10% av verdens oljeressurser. I tillegg oppstod det frykt for at Iraks diktatoriske lederskap kunne ha tilsvarende aggressive hensikter overfor Saudi-Arabia, regionens største oljeprodusent.

Opptrappingen av konflikten, som ble utløst av Iraks invasjon, skjedde raskt. Omfattende økonomiske sanksjoner ble innført, men dette ble av mange i Vest sett på som en for svak reaksjonsmåte. Dessuten var man usikker på om disse sanksjonene virket, og eventuelt hvor lang tid det ville ta før de virket etter hen­sikten. Sanksjonene ble fulgt opp av en overveldende alliert styrkeoppbygging og -konsentrasjon i området rundt den persiske Gulf. Irak ble gitt en endelig tidsfrist for å komme seg ut av Kuwait.

Da Saddam viste liten vilje til anger innen fristens utløp, iverksatte de allierte under USAs ledelse et massivt luftangrep. I løpet av de to første ukene slapp de allierte mer konvensjonelle eksplosiver på Irak enn i hele den annen verdenskrig, som varte 310 uker. Igjen ble det snakket høylydt om «kirurgisk» presisjons­bombing mot strategiske mål, det vil si, i første rekke mot militære nervesentra (i særdeleshet anlegg for våpenproduksjon). Men også Iraks infrastruktur generelt, dets produksjon, drivstoff, kraft og kommunikasjoner, ble blinket ut.

Krigens utfall er vel kjent. Det massive luftangrepet satte i realiteten Iraks hær ut av spill, slik at den etterfølgende bakkekrigen ble en ren overkjøring fra den internasjonale styrkens side. De allierte soldatene vendte hjem i triumf. Sad­dam Hussein satt ydmyket tilbake – ifølge Vesten – men fortsatt med makten i be­hold. Store deler av landets infrastruktur var ødelagt. Sivilbefolkningen var blitt både direkte og indirekte rammet. Tilbake på slagmarken, begravet i sanddynene, lå et sted mellom 100.000 og 200.000 irakiske soldater.

Det har i ettertid blitt reist mange kritiske spørsmål til utviklingen før og un­der den kortvarige og blodige Gulf-krigen. Ga USA og dets allierte virkelig fre­den en reell sjanse? Hvorfor ble ikke sanksjonene gitt lenger tid til å virke? Var det nødvendig å gå så hardt til verks? Særlig har man fokusert de alliertes flyan­grep på de irakiske styrkene som var i ferd med å trekke seg tilbake fra Kuwait. På Basra-veien ble titusener av flyktende irakiske soldater bombet i hjel. Var dette nødvendig for å oppnå målsettingen med det allierte angrepet, eller var det snarere et folkeretts-stridig tiltak for å vingeklippe og straffe Saddams hær etter at den militære seier forlengst var et faktum? Mye kan tyde på det siste.

USA valgte konsekvent å skaffe seg støtte for sin framgangsmåte i FN. Dette var en del av strategien som siktet mot en ny verdensorden, som ble proklamert av president Bush på amerikansk fjernsyn i september 1990. «The New World Order» ble etterhvert en viktig legitimerende grunn for de alliertes handlemåte.¹⁵ I den skulle FN – i det minste formelt – spille en hovedrolle. Grunnlaget for reak­sjonen på Iraks angrep var gitt i FN-paktens artikkel 51, som anerkjenner en na­sjons rett til selvforsvar.¹⁶ Deri ligger også en nasjons rett til å påkalle hjelp til å drive en angriper ut. Kuwait ba om slik hjelp. Men siden det rådet en viss uenig­het om hvor langt denne retten egentlig strakk seg, fikk man igjennom resolusjo­ner i Sikkerhetsrådet (resolusjonene 665 og 670), som kulminerte i det som har blitt kalt den reneste blankofullmakt for medlemsstater til å drive Irak ut «med alle nødvendige midler» - «with all necessary means» (resolusjon 678, 29.11.90). Det var med denne fullmakt at den allierte styrken gikk til angrep mot Irak.

Igjen reises viktige prinsipielle spørsmål. For hva betydde denne framgangs­måten? Var det FNs eneste mulighet til å sette makt bak krav – å overlate saken til de sterkeste av sine medlemsstater? Eller var det et eksempel på at FN i den nye verdensordenen skulle framstå som et lydig redskap for de sterkeste med­lemssta­tenes interesser? Vaux hevder det siste: «...the UN proved again to be an agency crippled by Third World rhetoric and First World manipulation as it has always been throughout its brief history.» ¹⁷

Krigen mot Irak ble i en del land i Sør tolket som en bekreftelse av at det nye skillet ville gå nord-sør. ¹⁸ Men mer utbredt har det vært å se denne krigen som et uttrykk for en sivilisasjons-konflikt – eller for å være mer presis, for en konflikt mellom en vestlig kristen kultur og den arabisk-muslimske verden. Dette har blitt lansert som det avgjørende nye paradigmet etter den kalde krigens opphør, blant andre av den amerikanske historikeren Samuel P. Huntington, først i en artikkel i det innflytelsesrike tidsskriftet Foreign Affairs, og senere som bok.¹⁹ .

De nye skillelinjene er ikke ideologiske, men først og fremst sivilisasjonsba­serte, hevder Huntington. Det vil si at de er sterkt preget av kulturelle, i særlig grad etniske og religiøse faktorer: «The rivalry of the superpowers is replaced by the clash of civilizations....The revitalization of religion throughout much of the world is reinforcing these cultural differences».²⁰ Det finnes sju eller åtte ho­vedsivilisasjoner, ifølge Huntington. Disse er i kontinuerlig friksjon med hver­andre. Ikke sjelden fører friksjonen til voldelige konflikter, som er spesielt farlige, siden de raskt kan trappes opp til storkriger mellom sivilisasjonene.

Spesielt umedgjørlig i så måte er den muslimske sivilisasjon, fortsetter Hun­tington. Islam har «blodige grenser», hevder han hårdnakket, og han ser Gulfkri­gen som et eksempel på en storkonflikt mellom Vesten og den muslimske verden, til tross for at det var åpenbart at den muslimske verden framsto som dypt splittet nettopp i denne situasjonen.

Fjerde steg: FN intervenerer i Somalia

Den 26. mars 1993 vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig å sende en flernasjonal FN-styrke til Somalia. I styrken «UNOSOM II» deltok 26 nasjoner, deriblant Norge. Den var den første FN-styrke som var opprettet under henvisning til FN-charterets kapittel VII, som innebar at den hadde mandat til å bruke våpenmakt for å avvæpne de somaliske krigsherrene. Hensikten med operasjonen skulle være å beskytte humanitære hjelpesendinger til den nødstedte sivilbefolkningen i lan­det. Dette var altså det første eksempel på en storstilt humanitær intervensjon un­der FN-kommando.

I ettertid framstår denne FN-operasjonen som mislykket i mange henseender. Det begynte å gå galt da styrkene til en av de rivaliserende krigsherrene, General Muhammad Farah Aydid, den 5. juni angrep og drepte 24 pakistanske FN-solda­ter. Sikkerhetsrådet reagerte umiddelbart, og anmodet de deltakende nasjonene i FN-styrken om å gjenopprette en nasjonal regjering i Somalia og fengsle de an­svarlige for ugjerningen, det vil si Aydid.

USA satte i gang en klappjakt på Aydid. Da den første anstrengelse ved bruk av angrepshelikoptere og tungt bakkemateriell, ikke ga resultater, ble det sendt en egen spesialstyrke bestående av 400 Army Rangers til landet. Men heller ikke denne styrken lyktes i oppdraget. Den 3. oktober ble 18 amerikanske soldater drept i kamp. Aydid var fortsatt på frifot. Kampviljen sank drastisk hos amerika­nerne, og den 19. oktober ble Army Rangers-styrken trukket ut av Somalia. Fø­lelsen av ydmykelse og ineffektivitet i møte med en i teorien langt underlegen motstander begynte å bre seg.

Det oppstod nå betydelig friksjon mellom FN og USA om Somalia. President Clinton besluttet å framskynde tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene fra Somalia med over ett år i forhold til det opprinnelige vedtaket i Sikkerhetsrådet. Generalsekretær Boutros-Ghali antydet at USA på den måten ville gjøre FN ho­vedansvarlig for det mislykkede raidet mot Aydid, til tross for at det var planlagt og gjennomført av amerikanerne på egen hånd.

Uansett: Den nye verdensorden – i det minste FNs nøkkelrolle som verdens­myndighet i en slik orden – hadde fått et kraftig skudd for baugen. I 1992 hadde generalsekretær Boutros-Ghali fremmet et forslag om å opprette en stående inter­nasjonal hær til slike formål som det UNOSOM skulle fylle. Dette ville være en operasjonalisering av den nye verdensorden president Bush hadde talt så varmt om i forbindelse med Gulf-krigen. Men etter den negative erfaringen i Somalia hadde USAs holdning til et slikt forslag endret seg. Fra nå av viste ame­rikanerne en utbredt skepsis til i det hele tatt å operere under FN-kommando.

FN-styrken som var blitt sendt inn for å gjenopprette levelige forhold for en lidende sivilbefolkning, hadde blitt trukket inn i en uoversiktlig borgerkrig, ikke bare som observatør, men til tider som direkte stridende part. I tillegg var FN-soldater fra flere land blitt beskyldt for overgrep mot sivilbefolkningen og mang­lende respekt for menneskerettighetene. Da FN-styrken endelig trakk seg ut den 2. mars 1995, var det derfor langt fra noe triumftog. Det er liten tvil om at denne negative erfaringen svekket amerikanernes vilje og det internasjonale samfunns evne til å gripe besluttsomt og effektivt inn i for eksempel Liberia og Rwanda, der situasjonene viste seg å bli langt verre enn den som hadde forårsaket FN-inter­vensjonen i Somalia. Det internasjonale samfunns nøling i forhold til det tidligere Jugoslavia må også sees på denne bakgrunn.

En FN-kommisjon som var nedsatt for å undersøke væpnede angrep på FN-personell i Somalia, kommenterte at FNs medlemsstater hadde vist seg uvillige «to accept substantial casualities for causes unrelated to their national interests.» Dermed var det i virkeligheten igjen stilt grunnleggende spørsmålstegn ved mu­lighetene for å opprette et internasjonalt system egnet til å opprette fred mot de stridende parters vilje – om nødvendig med militærmakt.

Femte steg: Etnisk rensning i Europa – det internasjonale samfunn reagerer for sent.

Krisen som utviklet seg på Balkan i begynnelsen av 90-tallet kom overraskende på det internasjonale samfunn (og ikke minst Europa) til tross for mange og tyde­lige forvarsler. Erfaringene med Somalia hadde ført til en motvilje i det interna­sjonale samfunn mot å blande seg inn. Mens stridighetene økte i omfang og styrke, var verdenssamfunnets reaksjoner svake og lite virkningsfulle. Da man så endelig bestemte seg for å intervenere etter i stor grad å ha bivånet grusomhetene fra tilskuerplass, skjedde det i form av utplassering av en FNs «beskyttelseshær», UNPROFOR. Problemet var imidlertid at denne hæren ble satt inn for å «beskytte» en fred som aldri eksisterte. I ettertid synes det innlysende at styrken hadde et for uklart og begrenset mandat. I tillegg var den for dårlig utstyrt til å takle de utfordringer den ville møte i denne blodige borgerkrigen i hjertet av Europa.

Resultatet var nedslående. Åpen krig og grusomme overgrep fikk i mange til­feller pågå ustraffet i de såkalte beskyttede FN-sonene. FN-styrken ble ikke bare maktesløs observatør, men også ufrivillig delaktig i forverringen av situasjonen. Verst var situasjonen under bosniske og kroatiske serberes motangrep på Bihac i november 1995, da så mange som 450 FN-soldater på et tidspunkt ble holdt som gisler – levende skjold – for å forhindre NATO-flyangrep på oppdrag fra FN.

Men FNs innsats i det tidligere Jugoslavia var ikke bare mislykket. Luftbroen til Sarajevo er med på å veie opp mot et bilde av fullstendig fiasko. Livsviktige forsyninger nådde sivilbefolkningen til tross for ekstremt vanskelige og risikofylte forhold. FN selv mener dette er ett av de mest vellykkede eksempler på humani­tær assistanse i nyere tids krigssituasjoner.

EUs langvarige meklingsforsøk viste få resultater. Krisen forverret seg foran øynene på forhandlere og europeiske statsledere. I skyggen av utviklingen ble det reist alvorlige spørsmål ved om de europeiske nasjoner egentlig var innstilt på å skape fred i regionen, eller om nedarvede historiske allianser og ulike nasjonale interesser i virkeligheten var mer styrende enn de mange høylydte moralske for­dømmelser av de grove overgrep som foregikk midt i Europa, og som mediene meldte om, uke etter uke.

Det var først da USA la full tyngde i å nå fram til en fredsløsning, at gjen­nombruddet kom. Men Dayton-avtalens (undertegnet 21. november 1995) løsning var på sett og vis preget av det man i alle år hadde kjempet mot og fordømt andre steder, f.eks. i Sør-Afrika, nemlig en etnisk segregering der ulike folkegrupper tidligere hadde levd side om side. Den etniske rensningen, som verden hadde sett på med avsky, hadde i en viss forstand fått et nedslag i selve fredsløsningen. I 1993 avslo Clinton-administrasjonen å støtte Vance-Owen-planen for en freds­løsning i Bosnia, fordi den ved å gi serberne 43% av det bosniske territoriet be­lønnet de serbiske bosniernes grusomme «etniske rensning». To år senere fastset­ter Dayton-avtalen under den samme administrasjonens ledelse en todeling av territoriet mellom en bosnisk-kroatisk og en serbisk del, der delingsforholdet set­tes til 51:49! Det er på denne bakgrunn nærliggende å trekke den konklusjon at det internasjonale samfunn intervenerte for sent i konflikten i det tidligere Jugo­slavia.²¹

Men det er også et annet trekk som er verdt å legge merke til her. FNs mis­lykkede militære inngripen gjennom UNPROFOR førte til at man etter Dayton-avtalene ga NATO en sentral rolle i oppdraget med å sikre og stabilisere den fre­den som var undertegnet. Til dette formål ble det opprettet en Implementation Force (IFOR), der også land som ikke var medlem av NATO, deriblant Russland, deltok.²² Operasjonen fikk navnet «Joint Endeavour». Med FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1031 (15.12.95) i ryggen tok man fatt på oppgaven, med langt større effektivitet, klarere mandat og mer adekvat utstyr, enn det den FN-styrken den avløste hadde hatt. Oppdraget var nå å gjennomføre en fredsoperasjon under FN-paktens kapittel VII for å iverksette Dayton-avtalens militære del. Den 20. de­sember 1996 ble IFOR erstattet med en Stabilisation Force, (SFOR). Norge har deltatt aktivt i begge, og operasjonene betegnes gjennomgående som vellyk­kede.²³

Denne utviklingen er viktig for arbeidet med sikkerhetpolitiske og etiske spørsmål etter den kalde krigen. IFOR blir av NATO selv vurdert slik i dokumen­tet «IFOR Factsheet», fra 6. november 1996:

«The NATO-led operation in Bosnia Joint Endeavour is NATO’s first-ever ground force operation, its first-ever deployment ‘out of area’, and its first-ever joint operation with NATO’s Partnership for Peace and other non-NATO countries. It demonstrates that the Alliance has adapted its forces and policies to the requirements of the post-Cold War world, while continuing to provide collective security and defence for all Allies.»

Det store spørsmål er imidlertid om ikke-vestlige land i det lange løp vil se denne foreningen av vestlige forsvarsinteresser og løsningen av internasjonale konflikter med våpenmakt som uproblematisk. Kan NATO operere på FNs vegne uten at det i det lange løp svekker FNs autoritet som u-partisk, overordnet inter­nasjonal instans? Mye tyder på at det i deler av den muslimske verden, blant an­net, bygger seg opp en skepsis overfor og klar misnøye med den nye interven­sjonslinjen. Den ses i økende grad som et redskap for vestlige imperialistiske in­teresser. Den anti-vestlige islamismen er på frammarsj. De meget uheldige utta­lelsene fra tidligere generalsekretær i NATO, Willy Claes, om at muslimsk fun­damentalisme peker seg ut som den nye trussel mot den vestlige sikkerhet etter den kalde krigen, bidrar selvsagt til å forsterke dette inntrykket på muslimsk side.²⁴

Likevel bør en ikke trekke forhastede slutninger. Den muslimske verden er selvsagt like sammensatt som den vestlige – hvis en nå skal ty til slike generalise­ringer. Det er tegn som tyder på at en del islamister ønsker å skjelne klart mellom Vesten og FN. Forskeren Brynjar Lia konkluderer en fersk studie av muslimske responser på intervensjonslinjen på denne måten:

«Despite the fierce anti-Westernism on part of the Islamist movements and their condemnation of Western (and in particular American) policies towards the Islamic world, this hostile attitude is not automatically extended to the UN. Although the UN is sometimes hostigated for being a vehicle of the major powers (...), this view is not unanimously shared by all Islamists, some of whom in fact advocate the strengthening of the United Nations making it more effective to protect the rights of people in the Islamic World.»²⁵

Sjette steg: Partnerskap for fred, NATO rykker østover.

Det er grunn til å hevde å den kalde krigens endelig gravferd fant sted i Paris den 27. mai 1997.²⁶ Da ble en epokegjørende samarbeidsavtale mellom NATO og Russland undertegnet. Tilnærmingen mellom Vesten og Russland har i løpet av 90-årene naturlig nok vært det mest avgjørende utviklingstrekk på den internasjo­nale arena. Ville det lykkes å bygge en ny allianse på tvers av den kalde krigens fronter? Mest spenningsfylt har dette kommet til uttrykk i spørsmålet om NATOs utvidelse østover. Det var tidlig klart at land som tidligere tilhørte østblokken ville ønske å søke om medlemskap i alliansen. Samtidig etterlot russiske myndig­heter ingen tvil om at «det nære utland» fortsatt var å definere som russisk inter­essesfære, og som i den egenskap ble sett på som vesentlig også i militærstrate­gien.

Innen NATO-landene har det derfor vært en livlig diskusjon rundt spørsmålet om utvidelse. Man har sett seg utfordret til en vanskelig balansegang. På den ene siden ville det være vanskelig for NATO-landene å slå hånden av de nylig fri­gjorte landene i Øst som ønsker å sikre seg at de ikke igjen tas som gisler i en framtidig stormakts-konfrontasjon – eller, om så galt skulle være, at de da i hvert fall befinner seg på den andre siden av frontlinjen. På den annen side er det ve­sentlig for NATO å ikke tråkke Russland for nær, og dermed provosere fram de anti-vestlige strømningene som fortsatt ligger latente i det tidligere sovjetiske samfunn.

Paris-avtalen som ble undertegnet i Paris den 27. mai, representerer et endelig gjennombrudd i forholdet mellom Vesten og Russland. I avtaleteksten heter det at partene nå har inngått i at «fundamentally new relationship» med hverandre. Det slås fast at NATO og Russland ikke lenger er motstandere («adversaries»). De setter seg det felles mål «å overvinne den kalde krigens konkurranse og konfron­tasjon.» For å oppnå dette legges det opp til et omfattende samarbeid: En vil øke den gjensidige informasjonsutvekslingen, styrke samarbeidet i kjernevåpen-spørsmål, blant annet i arbeidet med å hindre spredning av kjerne-, samt biolo­giske og kjemiske våpen. Videre skal det utvikles gjensidige samarbeidsprosjek­ter innen forsvarsrelatert forskning, blant annet knyttet til økonomiske og økolo­giske spørsmål. Partene forplikter seg også til samarbeid i tilfelle sivile katastro­fer, og til å gjøre felles front mot narkotikasmugling og terrorisme.

Avtalen er politisk, ikke juridisk, men likefullt i realiteten svært forpliktende for alle parter. Ingen av partene gis imidlertid veto-rett. Den vil følges opp gjen­nom at NATO og Russland utvider sitt militære samarbeid gjennom et Perma­nent Joint Council.

Det var lenge usikkert om Russland ville gå med på en slik avtale. Motstan­den mot en NATO-utvidelse østover ble understreket i Moskva helt til det siste. Og dersom den ble undertegnet, ville en slik avtale bane veien for en utvidelse? Nøkkelen ble en mild innrømmelse fra NATOs side. Den gikk ut på at NATO-landene på sin side i avtalen understreker at de verken har noen intensjon eller plan om, og heller ingen grunn til, å utplassere atomvåpen på nye medlemsstaters territorium. Med denne forsikring var det klart for at Ungarn, Tsjekkia og Polen ble invitert som fullverdige medlemmer i NATO noen uker senere. Flere stater kan stå for tur, kanskje i første rekke Romania og Slovenia, mens spørsmålet om de baltiske stater – som er spesielt viktig for de nordiske landene – forblir betent.

Hva betyr Paris-avtalen og NATO-utvidelsen for «den nye verdensorden»? Peter Normann Waage ser hele utviklingen «i sammenheng med USAs maktinter­esse i en verden påstått styrt av kulturkonflikter».²⁷ Huntingtons paradigme – som Waage forøvrig er sterkt uenig i²⁸ – styrer allerede USAs og Vestens utenrikspo­litikk, med andre ord. I en verden der sivilisasjonene står mot hverandre får Russland, eller den gamle bysantinske verden, – igjen – en stor strategisk betyd­ning. Landet er nemlig «verken utenfor eller innenfor, men et bindeledd og en slagmark for motsetningen mellom Vesten og resten.» ²⁹ Det gjelder å få Russ­land på laget, for hvis Huntington har rett, er de nye (gamle) fiendene muslimer og kinesere.

Men utviklingen trenger ikke å sees gjennom Huntingtons briller. Paris-avta­len må ikke være et skritt på veien mot den nye alliansebyggingen mot de andre sivilisasjonene. En positiv lesning vil se den som et første skritt på å legge kor­tene på bordet og inngå forpliktende samarbeid på tvers av både gamle og even­tuelt nye skillelinjer. De tverrkulturelle og -religiøse aspektene ved et slikt sam­arbeid blir således av stor betydning for å unngå at Huntington får rett, og verden går fra en kald krig til en annen; fra vondt til verre.

Sum: Hovedtrekk og tendenser i det nye verdensbildet

Oppsummerende kan vi nå peke på fire hovedtrekk i den nye internasjonale (u)orden.

Fra stabil høyspenning til labil lavspenning: Den kalde krigen var på mange måter en stabil ordning. Midt i alt terrorvelde og all høyspent balansegang, var situasjonen tross alt preget av forutsigbarhet. Skjemaet med supermaktenes ideo­logiske konfrontasjon ble brukt på nær sagt alle forhold i alle verdenshjørner. Når denne situasjonen forandret seg, ble også spenningsnivået senket flerfoldige hakk. Men samtidig kom et mangfold av konflikter opp til overflaten, som tidligere en­ten var blitt holdt i sjakk av terrorbalansen, var blitt feilaktig tolket i lys av den, eller på annen måte var direkte influert av den. Paradoksalt nok førte den kalde krigens slutt til ny usikkerhet på den internasjonale arena.

Fra «spyd» til «vifte»: En annen observasjon i samme retning er at én stor konfliktlinje er blitt erstattet med mange små, en utvikling Hans Wilhelm Stein­feld ganske treffende har beskrevet slik:

«Kaldkrigs-stereotypene kan synes vindskeive i forhold til de utfordringer vi tvinges til å innse at vi må møte i dag.... Det analytiske grep om det uforutsigbare trusselbildet krever en annen kompetanse, og jeg understreker at jeg betrakter det nye trusselbildet med den grafiske vifteformen som mer uforutsigbart enn det gamle, spydformede.»³⁰

Fra Vest mot Øst til Nord mot Sør: Noen av de første tendenser etter Murens fall tydet på en forsterkning av en annen skillelinje, som tidligere også hadde vært tydelig, men sikkerhetspolitisk likevel underordnet øst-vest- skillet, nemlig skillet mellom rike nasjoner i Nord og fattige nasjoner i Sør. Panama-invasjonen ble tol­ket som et uttrykk for at Sør kunne ha grunn til å frykte den nye verdensorden. Framtredende militære og politiske ledere i USA har utropt manglende stabilitet i utviklings­land i Sør som en ny sikkerhetsrisiko for USA. Lav-intensitetskonflikt har igjen blitt en aktuell opsjon og strategi for USAs militære.

Fra ideologisk konflikt til krig mellom sivilisasjoner? Samuel P. Huntingtons analyse av verdenssituasjonen, som går ut på at den bi-polære ideologiske kon­frontasjonen er avløst av en multi-polær kulturell, religiøs og etnisk sivilisasjons-konfrontasjon, er kontroversiell, men har samtidig vunnet gehør i innflytelsesrike kretser. Det er da også tendenser som peker i retning av at Huntington har sett noe vesentlig. Religiøs og etnisk tilhørighet har tilsynelatende fått større betyd­ning i internasjonal politikk. Likefullt er det grunn til å spørre om ikke Hunting­tons analyse er overforenklet og misvisende på sentrale punkter. At Huntington med sine konklusjoner og anbefalinger snarere ser ut til å ville forsterke denne ten­densen, enn motvirke den, gjør ikke saken bedre. Diskusjonen om sivilisa­sjons-konflikter er imidlertid kommet for å bli. Og med det innpass Huntington kan sy­nes å ha hos sentrale aktører i utformingen USAs sikkerhetspolitikk, kan i verste fall hans spådom bli selvoppfyllende.

2. Endringer i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

Etter de epokegjørende hendelsene på senhøsten 1989, var det klart at norsk for­svarspolitikk trengte en grunnleggende oppdatering. Den såkalte Forsvarskom­misjonen av 1990 fikk i oppdrag å forberede grunnen for en slik oppdatering. Ut­valget, som ble ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch, leverte sin innstilling i mars 1992 (NOU 1992:12).³¹ I sin sammenfatning slår utvalget fast at «bortfallet av det tidligere ideologiske og militære øst/vest-skillet, oppløsningen av Sovjet­unionen og samlingen av Tyskland, har gjort det nødvendig å foreta en grunnleg­gende revurdering av det tidligere fastlagte sikkerhetspolitiske mønster.»

Forsvarskommisjonen av 1990: «En grunnleggende revurdering»

I sitt forslag til et oppdatert sikkerhetspolitisk panorama, peker utvalget på føl­gende hovedutfordringer. For det første eksisterer det fortsatt ingen genuin inter­nasjonal autoritet, med ett sett av felles regler og normer som alle land følger. Dette skaper usikkerhet – nå som før. Dernest er problemene i øst svært omfat­tende. Utvalget viser til de store oppsplittings-tendensene og motsetningene av nasjonal-etnisk og religiøs karakter, som det frykter kan føre til nye væpnede konflikter i Europa. Denne frykten var på ingen måte ugrunnet, som vi har sett. Den økonomiske krisen som har fulgt i kjølvannet av kommunismens kollaps, kan også bidra til en slik negativ utvikling. Russland er spesielt viktig for Norges sik­kerhet. Her står man overfor et nyetablert, skjørt demokrati, som i verste fall kan ende som mellomkrigstidens Weimar-Tyskland, påpekes det – det vil si, en tilba­kevending til diktaturet etter at de sosiale, politiske og økonomiske problemene, sammen med nasjonens tapte prestisje internasjonalt, har fått folk til å miste troen på demokratiet. Et tilbakefall til autoritære og/eller sterkt nasjonalistiske styre­former er altså ikke utelukket. En slik situasjon kan øke risikoen for spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Etniske skillelinjer løper ofte parallelt med religiøse, og disse forsterker hver­andre gjensidig, bemerker utvalget. Slike motsetninger sees som spesielt konflikt-fremmende. I tillegg spiller faktorer som befolkningsvekst, undersysselsetting og sosial nød og fattigdom en destabiliserende rolle. Her rettes blikket ikke bare øst­over, men også sørover, til landene sør for Middelhavet. Det er ifølge utvalget «vanskelig å unngå interessemotsetninger mellom europeiske land nord for Mid­delhavet og arabiske land sør og øst for dette havområde.»

Men også forholdet til energi og naturressurser må følges med årvåkenhet i sikkerhetspolitikken. Økende vestlig avhengighet av oljeleveranser fra Midt-Øs­ten er et klart risikomoment. Med tanke på Gulf-krisen, er det en likefram, men ikke særlig dristig påstand fra utvalgets side når det hevder at faren for militær intervensjon fra industrilandenes side overfor de politisk og militært ustabile lan­dene i Midt-Østen dersom oljeleveransene trues «ikke kan utelukkes.»

Til slutt nevnes miljøproblemer og mangel på økologisk balanse, sammen med fattigdom og økonomisk og sosial urettferdighet som potensielt konfliktutlø­sende faktorer. Med en tone av nøktern pessimisme ender utvalget hos de fattige i Sør: «Fattigdom og nød vil fortsatt være en kilde til ufred, og voldelige konflikter vil fremdeles være en del av hverdagen i den fattige delen av verden.»

Dersom ikke utsagnet skal leses som ren kynisme, må det bety at tiltak mot fattigdom i Sør faktisk må sees som bidrag til å verne om Norges sikkerhetsinter­esser. Med dette ser vi at sikkerhetsbegrepet er blitt utvidet etter den kalde kri­gen. Det er ikke lenger utelukkende faren for militær aggresjon som vies opp­merksomhet. Også andre forhold må tas med i vurderingen når Norges sikkerhet skal vurderes. Det betyr at forsvaret i større grad enn tidligere blir en del av Nor­ges samlede utenrikspolitikk. Handel og bistand, energi og miljø sees i stadig nærmere sammenheng med forsvar og sikkerhet.

Utvalgets innstilling førte til iverksettelse av en omfattende omstillingsprosess i det norske Forsvaret. Denne omstillingen er så radikal at Forsvarssjefen, general Arne Solli, har kalt den et «paradigmeskifte», som ikke bare innebærer en tilpas­sing til endrede sikkerhetspolitiske forhold, men «en fullstendig reorganisering av både våre strukturer og vår måte å drive Forsvarets totale virksomhet på.»³² I korte trekk har omstillingen innebåret profesjonalisering, reduksjon i antall stå­ende styrker, og økt mobilitet. Fra å være et stående invasjonsforsvar, skal det norske Forsvar settes i stand til å utføre raskere og mer avgrensede oppdrag også utenfor norsk territorium, samtidig som mobiliseringsevnen gjøres mer fleksibel, slik at styrkeopptrapping kan skje raskt dersom situasjonen skulle kreve det.³³

Status 1997: Politisering av det militære – militarisering av det politiske?

Hva så med den dagsaktuelle situasjonen? Går vi til daværende forsvarsminister Jørgen Kosmos nyttårstale i Oslo Militære Samfund den 6. januar 1997, får vi høre at denne omstillings-prosessen fortsatt pågår.³⁴ Vi ser også raskt at de ten­denser som Forsvarskommisjonen av 1990 pekte på ikke har avtatt i de etterføl­gende fem år. Snarere tvert imot.

«Jeg er overbevist om at endringene etter den kalde krigen bare såvidt har begynt. ... Når den sikkerhetspolitiske analysen skal gjøres, må også faktorer som tidligere har vært lite påaktet i en sikkerhetspolitisk sammenheng nå tas med og vurderes. Det er viktig for oss å tenke igjennom og planlegge hva Forsvaret kan gjøre i en situasjon hvor vi trues av store miljøødeleggelser. Spesielt viktig er det at vi sammen med andre relevante myndigheter vurderer farene ved ulykker i atomanlegg, sivile eller militære. Internasjonal kriminalitet truer på sin måte vår sikkerhet. Det tilligger selvsagt ikke Forsvaret å bekjempe kriminalitet, men jeg nevner det her som eksempel på virkninger internasjonaliseringen i hele vår verdensdel har fått på vårt samfunn, og dermed på vår sikkerhet.»³⁵

Det er tydelig at Kosmo ser forsvarspolitikken i et utvidet per­spektiv, der både «tradisjonelle» og «nye oppgaver» skal ivaretas. I tillegg har han blikk for det jeg har kalt den nye, gamle skillelinjen: «En ny europeisk sik­kerhetsarkitektur må ikke bare ta hensyn til øst-vest dimensjonen, men også nord-syd.»³⁶

Denne utviklingen kan leses som en politisering av tradisjonelt miltærfaglige forhold.³⁷ Dette uttrykkes i klartekst når Kosmo sier at den største ambisjonen er «å ivareta nasjonale interesser gjennom i størst mulig grad å kunne påvirke be­slutninger som har direkte konsekvenser for vår egen sikkerhet.» På­virkning er politikkens fremste kjennemerke.

Kanskje er det lite nytt i dette. Clausewitz hevdet jo som kjent at krig er poli­tikkens fortsettelse med andre midler. Likevel er denne politiserende utviklingen mer markant enn tidligere. Sett fra en demokratisk og etisk synsvinkel må en slik dreining i retning av det politiske tilkjennes mange positive sider. Samtidig kan det være grunn også til å beholde en kritisk årvåkenhet: – Er baksiden av en poli­tisering av det militære en militarisering av det politiske? Når stadig flere områ­der trekkes inn i sikkerhetspolitiske vurderinger, og Forsvaret såvel som NATO og Vestunionen tillegges nye og utvidede arbeidsoppgaver, kan dette ses på som det motsatte av hva mange ønsket seg etter den kalde krigens rustningskappløp – en omfattende demilitarisering og en frigjøring av midler som tidligere ble brukt i militær sektor. Kosmos bekymring for bevilgningsnivået til militære formål tyde­liggjør dette: «Det er i dagens situasjon ikke rom for å kutte i budsjet­tene hvis vi skal oppfylle både de nye og de tradisjonelle oppgavene i NATO.»³⁸

På den annen side er det et faktum at bevilgningene til militære formål har gått ned på 90-tallet, både internasjonalt og nasjonalt. Det norske forsvarsbudsjet­tet er blitt redusert jevnt, fra 7,5% av korrigert statsbudsjett i 1990 til 6,4% i 1997. Det kan tyde på at selv om en bredere agenda for sikkerhetspolitikken re­sulterer i at Forsvaret får nye oppgaver, så trenger ikke dette innebære en reell ekspansjon.

Det norske forsvar – i hele verden?

Omstillingsprosessen i Forsvaret innebærer økt profesjonalisering, reduksjon i antall, og økt mobilitet. Dette er altså en direkte konsekvens av nyorienteringen i sikkerhetspolitikken. Mobilitet og profesjonalisering er viktig i og med at For­svaret får stadig flere internasjonale oppgaver. «Forsvar» er ikke lenger ensbety­dende med forsvar av det norske territoriet alene, som den tidligere Forsvarsmi­nisteren under­streket til stadighet i sine taler.³⁹ Men hva betyr dette, nærmere be­stemt? Hva er det nå det norske Forsvar skal forsvare, hvis det ikke er norsk terri­torium?

Her er det flere forhold som trenger etisk belysning. Ett er spørsmålet om i hvilken grad vernepliktig personell kan beordres til internasjonale militæropera­sjoner. I neste omgang kommer også spørsmålet om yrkesbefal og beordring til utlandet. Disse tilsynelatende mer praktiske spørsmål berører i virkeligheten grunnlagsspørsmål av stor betydning. Hva legitimerer norsk bruk av militærmakt? Er det tilstrekkelig å si at siden internasjonal sikkerhet og norsk sikkerhet er av­hengige størrelser, så kan oppgaven å forsvare Norge flyttes ut på den internasjo­nale arena?

Tidvis kan man høre denne utviklingen beskrevet med formuleringen «fra for­svar av territorium til forsvar av verdier». På ett nivå synes det som om utsagnet beskriver en positiv utvikling. Verdier er vel mer verdt å kjempe for enn et stykke land – eller hav – alene. På den annen side reiser utsagnet umiddelbart spørsmålet om hvilke verdier det her snakkes om: Norske? Kristne? Humanistiske? Vestlige? Europeiske? Dette spørsmålet er imidlertid meget kinkig, av minst to grunner. For det første vil det alltid være strid om hvilket verdigrunnlag samfunnet egentlig bygger på. For det andre vil det også herske uenighet om hvilke verdier som med rette betegnes som «norske», «kristne», «humanistiske», etc. Det hersker i sam­funnsdebatten dels en stor grad av skinnenighet om verdispørsmål, dels en stillti­ende konsensus om å la være å presisere verdigrunnlaget for tydelig. Et minste felles multiplum som flest mulig kan slutte seg til fra ulike innfallsvinkler – uten dermed å gå på akkord med sin overbevisning eller relativisere verdienes betyd­ning – synes å være en forutsetning i et pluralistisk samfunn.

Men hvorledes kan en så tenke seg at dette utydelige verdigrunnlaget skal kunne forsvares med våpenmakt? Svaret må selvsagt ligge i at det kun skulle være grove krenkelser av det som det er en gjengs oppfatning om er grunnleg­gende rettigheter som kunne legitimere en internasjonal bruk av (mot-)vold. Det vil være relativt ukontroversielt å hevde at en slik gjengs oppfatning har kommet til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen, og i lignende internasjonalt vedtatte og forpliktende erklæringer og avtaler. Det ville utvilsomt være ønskelig at men­neskerettighetene kunne håndheves i verdenssamfunnet på en konsekvent og upartisk måte. De vaklevorne stegene mot en ny verdensorden har imidlertid vist hvor vanskelig nettopp dette kan synes å være. FN er til enhver tid preget av in­teressemotsetninger og de gjeldende styrkeforhold blant medlemsstatene. Der FN griper inn, eller andre griper inn på vegne av FN, blir dette tolket inn i andre konfliktmønstre enn de som ganske enkelt følger håndhevelse av internasjonal lov og orden. At det ikke er enkelt å se noen konsekvens i forholdet mellom overgre­penes alvorlighetsgrad og viljen til og styrkegraden av en eventuell internasjonal inngripen, forsterker dette inntrykket.

Dette etiske dilemmaet, konkret uttrykt i spørsmålet om internasjonale inter­vensjoner, synes for meg å være det mest presserende for en fredsetikk etter den kalde krigen.

3. Hovedelementer i en oppdatert freds- og forsvarsetikk

Den sikkerhetspolitiske situasjon er altså fundamentalt forandret, både på den internasjonale og den nasjonale arena. Det er ikke lenger et 9. april, et totalangrep på Norge som nasjon, som er det mest nærliggende scenariet i forsvarspolitikken. Og på den internasjonale arena er nasjonalstatens fundamentale betydning utford­ret både ovenfra og nedenfra i de tilsynelatende motsatte trendene globalisering og regionalisering. De euforiske proklamasjonene om en ny verdensorden har ikke vist seg å holde stikk. Om en i det hele tatt kan snakke om en ny verdensor­den, er den iallfall ikke slik de mest optimistiske forventet.

Dersom det skal være noe poeng med etisk refleksjon, må den før eller senere forholde seg til den konkrete situasjon der mennesker – individuelt eller i felles­skap – står overfor valg mellom handlingsalternativer. Ikke minst gjelder det i den politiske etikken. Hva er så de sentrale utfordringene for en oppdatert freds- og forsvarsetikk i kjølvannet av de endringene som her er beskrevet? I denne siste delen av artikkelen vil jeg ta opp de spørsmål jeg mener bør få høyest prioritet. En fullstendig drøftelse er det ikke plass til, men en retningsangivelse kan være en viktig begynnelse.

Nedrustning

Avslutningen av den kalde krigen ga en overraskende og unik mulighet til å snu den destruktive rustningsspiral som hadde gått nærmest på rutine i flere årtier. Om arbeidet for nedrustning var en bærebjelke i det meste av fredsetikken under terrorbalansen, er det ikke blitt mindre aktuelt nå. Men det burde ha større mulig­heter for å lykkes. Gjennombruddene i en rekke nedrustningsprosesser⁴⁰ og den massive fordømmelsen av Kinas og Frankrikes prøvesprengninger i 1995, er sammen med progresjonen i arbeidet med å totalforby anti-personell miner bare noen eksempler på at klimaet for nedrustning skulle være gunstig.

Fredsgevinsten må altså hentes ut før den går tapt. Men som tidligere påpekt i denne artikkelen, er det ikke alle som er enige i at tiden er inne for å ruste ned. Tvertimot peker de på nye farer og potensielle fiender som de mener krever årvå­kenhet og beredskap. Selv om det i et konsekvensetisk perspektiv er nødvendig å se alvorlig på hvilke følger en omfattende nedrustning i en labil utenrikspolitisk situasjon kan få, er det samtidig ganske klart at det er en forpliktelse i den nåvæ­rende situasjon å motvirke nye rustningsdrivende krefter.

En spesiell utfordring til Norge og NATO i den sammenheng, dreier seg om den såkalte Førsteslagsdoktrinen. Denne doktrinen står ved lag i NATO, til tross for at Russland i den nye situasjonen er NATO underlegen når det gjelder kon­vensjonelle styrker. Den gamle rettferdiggjørelsen av denne forbeholdelse av ret­ten til å bruke atomvåpen først, synes altså å være ubrukelig i dag. Førstebruks­strategien er på ny kommet under kraftig kritikk, både på moralsk og sikkerhets­politisk grunnlag.⁴¹

En annen utfordring knytter seg til den internasjonale våpenhandelen. Etter en periode med klar nedgang i våpenhandelen (1987-1995) er den på full fart opp­over igjen. International Institute for Strategic Studies i London viser i sin rapport The Military Balance 1997/98 at økningen i 1996 var på hele 8%, opp til 40 mil­liarder dollar. Verdens ledende våpenprodusenter er USA, Storbritannia og Frankrike. Blant de mest framtredende kundene på dette markedet pr. i dag finner vi Saudi Arabia og Egypt. Midt-Østen er det største regionale våpenmarkedet i verden i dag, etterfulgt av Øst-Asia. Denne negative utviklingen begrunnes med det nye ustabile konfliktbildet, tilbakeslaget for fredsprosessen i Midt-Østen og erfaringene fra Gulfkrigen. Utgiftene til militære formål har økt mest i Midt-Øs­ten, mens disse utgiftene fortsatt er for nedadgående i Europa og Nord-Amerika.

Et lite skritt i riktig retning har imidlertid vært etableringen av et internasjo­nalt våpenregister for tyngre konvensjonelle våpen, som nærmere hundre stater til nå har sluttet seg til. Gjennom dette kan den offisielle våpenhandelen lettere over­våkes og kontrolleres. Dette arbeidet trenger å styrkes atskillig, blant annet ved å kreve en mer utstrakt bruk av sluttbrukererklæringer fra våpenimportører. Men det er et alvorlig etisk tankekors at vestlige land, og de fem faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd, står for den altoverveiende produksjon og salg av våpen i da­gens verden.⁴² Og det er grunn til å understreke at Norge – i betydelig grad i strid med vårt eget selvbilde – har lite å rose seg over på denne fronten: Målt pr. inn­bygger er vi blant verdens fremste våpenkremmere.

Til sist er det grunn til å minne om at slutten på den kalde krigen på ingen måte har avskaffet atomvåpnene. Arbeidet for atomnedrustning, ikke-spredning og til sist en endelig avskaffelse av disse våpnene fortsetter. Den nye situasjonen byr på positive muligheter, men også på nye vanskeligheter, som bl.a. den pågå­ende utviklingen av «fjerde generasjons atomvåpen» – som er mindre, og dermed mer ‘bruksvennlige’ i en ny sikkerhetspolitisk situasjon – viser.⁴³

Fredsbygging

De siste årene har vi sett eksempler på vellykkede fredsprosesser. Aktiv freds­mekling, tidvis med dertilhørende fredsbevarende og til og med -opprettende ope­rasjoner, har blitt en viktig faktor både i FNs arbeid og i norsk utenrikspolitikk. Kirkelige og humanitære organisasjoner har her fått en ny rolle som kan bidra til å øke deres betydning.⁴⁴ Men samtidig som gamle konflikter, ofte preget av den kalde krigens logikk, blir henlagt, oppstår det nye – eller gamle blusser opp på nytt. Det er en korrekt observasjon at disse konfliktene i større grad er drevet av etniske, kulturelle og religiøse forhold, enn av ideologiske. Selv om mange av Huntingtons konklusjoner ikke på noen måte synes anbefalelsesverdige, men sna­rere kan virke konfliktfremmende, har han pekt på noen avgjørende utviklings­trekk. Dette stiller viktige krav til en oppdatert fredsetikk.

For det første må det i en labil situasjon legges vekt på å gi tydelige signaler om fredsvilje. Under den kalde krigen visste man alltid hvem fienden var, og stort sett hvor man hadde ham. Nå råder det en generell usikkerhet om hvem som er med eller mot hvem, og ulike konfliktmønstre avtegner seg. I denne situasjonen vil det være viktig å vise at forskjeller – i særdeleshet kulturelle, etniske og religi­øse forskjeller – ikke med nødvendighet fører til konflikter.

Dernest er det viktig å motvirke at det utvidede perspektivet i sikkerhetspoli­tikken⁴⁵ – det jeg har kalt politiseringen av det militære – leder til at stadig flere politiske områder blir militarisert. Også her er det nødvendig å vise tilbakehol­denhet. Der truslene ikke lenger er direkte militære, men likevel fortoner seg som reelle sikkerhetsrisiki, er det ikke opplagt at svaret er å gi militæret nye oppgaver.

Forebyggende fredsarbeid og tillitsskapende tiltak kan sees innen rammen av en dydsetisk tilnærmingsmåte.⁴⁶ Tilbakeholdenhet og åpenhet er dyder som kan realiseres i utenrikspolitikken, både av statsledere, regjeringer, og internasjonale organer og institusjoner. Mekler-rollen – enten den innehas av statsledere, uav­hengige organisasjoner eller internasjonale organer – kan videreutvikles på bak­grunn av de senere års erfaringer. Arbeidet med å utvikle en mest mulig effektiv modell for fredsmekling og forsoning mellom tidligere stridende, i et samspill mellom initiativ nedenfra og initiativ ovenfra, bør stå høyt på prioriteringslisten i en fredsetikk etter den kalde krigen. Det samme gjelder institusjonsbygging og samarbeid over landegrensene med tanke på et styrket rettsvern og gjensidig forpliktende avtaler om menneskerettigheter på den globale arena. I denne sam­menhengen er det naturlig å nevne det pågående arbeidet innen FN med å opp­rette en permanent internasjonal straffedomstol. Dette vil representere et historisk framskritt om det lykkes.

Her melder imidlertid en av de store aktuelle utfordringene seg, nemlig spørsmålet om internasjonale intervensjoner.

Intervensjonsproblematikken

Første del av denne artikkelen viste en vaklende utvikling i retning av en ny ver­densorden. Som avgjørende parametere for denne utviklingen brukte jeg flere til­feller av internasjonal intervensjon, hvorledes de ble iverksatt og hva de resulterte i. Som vi har sett, er bildet svært komplisert. På den ene side er det en erkjent svakhet ved det internasjonale system at det til dags dato ikke har hatt noen ef­fektiv, overstatlig ordensmakt. Etter den kalde krigen har man sett muligheten for at FN – endelig – kunne bli det. På den annen side er det globale internasjonale system, med FN i spissen, på ingen måte fullkomment demokratisk. Det har alltid vært, og vil etter all sannsynlighet fortsette å være, preget av strategiske, økono­miske og militære styrkeforhold. FN går på ingen måte fri av dette maktspill. I den grad internasjonale intervensjoner benyttes, vil deres legitimitet blant annet hvile på deres reelle – tverrkulturelle – bredde og deltakelse.

Et FN som i avgjørende grad er styrt av vestlige maktinteresser, vil ved økende maktbruk lett kunne oppfattes som håndlanger og våpendrager for Vesten og dermed undergrave på lenger sikt sin egen mulighet til å fungere som samlende instans på den globale scene. Der NATO i for stor grad overtar FNs rolle som ordensmakt, selv om det er med mandat fra FN og berettiget ut fra militære ef­fektivitetshensyn, er faren at det i for stor grad lages en kobling mellom vestlige interesser og en ny og mer stabil verdensorden, som er egnet til å vekke motreak­sjoner i andre kulturer og verdensregioner. Det er nærliggende å peke på de ne­gative reaksjonene fra deler av den muslimske verden, særlig fra islamistiske grupper, på det som har blitt kalt «den nye intervensjonisme» (selv om dette bil­det ikke er entydig, som vi har sett.)⁴⁷

Samtidig er det altså slik, at der FN ikke er i stand til å gripe inn, vise effek­tivitet og handlingsdyktighet overfor større humanitære kriser, fører også det til at organisasjonens ry synker. Dersom det internasjonale samfunn ikke viser evne og vilje til å ta kollektiv affære overfor grove krenkelser av basale menneskerettighe­ter, vil det bidra til å befeste og bekrefte den virkelighetsbeskrivelse som har vært «realpolitikkens» utgangspunkt, nemlig at i internasjonal politikk er det makt og egeninteresse som gjelder; normer og idealer er i beste fall skalkeskjul.

Det etiske dilemmaet her er påtrengende. Skal nasjonalgrenser og «interne anliggender» fortsatt få ha forkjørsrett framfor menneskers vern og rett? Er det mulig å skape en effektiv håndhevelse av internasjonale avtaler og regler uten å havne i en ny form for imperialisme, som i neste omgang utløser opprør og nye konflikter? Grunnlagsproblemene knyttet til internasjonale intervensjoner, enten de betegnes som «humanitære,» «fredsopprettende» eller annet, må bearbeides grundig. De avgjørende spørsmål synes å være: Hvem intervenerer på vegne av hvem, på hvilken måte, med hvilket formål og med hvilken rett? ⁴⁸

Oppdatering av rettferdig krig-tradisjonen

Disse spørsmålene knyttet til internasjonale intervensjoner, bringer i etisk hense­ende straks inn den gamle filosofiske og teologiske tradisjon som har fått den ikke helt adekvate betegnelsen «læren om rettferdig krig.» Betegnelsen er ikke heldig fordi den neppe kommuniserer at det i hovedsak dreier seg om å finne ar­gumenter for en begrensning av krig, både før den bryter ut og under utøvelsen av den. Det dreier seg heller ikke om en klart definert lære, men mer en tradisjon, som framstår som en mellomposisjon mellom totalpasifisme og rent machiavellisk realpolitikk. I denne tradisjonen er det utviklet en del kriterier som svarer til de to nevnte hovedanliggender. Først dreier det seg om de såkalte ius ad bellum – «rett til krig» - kriteriene. Dernest er det etiske prinsipper i selve krigføringen, ius in bello, som har vært grunnlaget for utviklingen av vårt århundres folkerett, spesielt Haag- og Genève-konvensjonene.

Denne tradisjonen har vært gjenstand for kontinuerlig debatt i nyere politisk etikk. Lenge var naturlig nok diskusjonene sentrert rundt spørsmålet om atom­våpnene og terrorbalansen rett og slett annullerte gyldigheten av enhver form for rettferdig krig-tankegang, eller om det forholdt seg omvendt, at denne tradisjonen utelukket at atomkrig eller trussel om dette i det hele tatt kunne være etisk for­svarlig. Noen argumenterte også for at tradisjonen rettferdiggjorde Vestens atom­våpenstrategi.

I dag må tradisjonen tas opp til ny revisjon i lys av de utviklingstrekk som er påpekt. I forbindelse med «den nye intervensjonismen» er det særlig ius ad bel­lum-kriteriene som kan komme til ny anvendelse. Særlig avgjørende synes det for meg å være å foreta en ny granskning av kriteriene «rett årsak», causa iusta, og rett autoritet, auctoritas prinicipis. Hva kan ansees som en rett årsak for en inter­vensjon? Hvor langt må anarkiet, eventuelt folkemordet, ha kommet før det er rett å sette suverenitetsprinsippet til side og gripe inne med makt? Kan FN – eventuelt NATO, Vestunionen, OAU – representere «rett autoritet» i dagens si­tuasjon?

Men også ius in bello-delen av denne tradisjonen har fått ny relevans. De hastige utviklingen innen våpenteknologien har – paradoksalt nok sammen med forflytningen av tyngdepunktet fra kjernefysiske tilbake til konvensjonelle våpen – reist en rekke nye etiske spørsmål. Skjelne-kriteriet krever at man i utføringen av krigen skjelner mellom stridende og sivile. På ett nivå kan de nye våpnenes økende presisjon synes å leve opp til dette kriteriet. Men samtidig har vi sett en utvikling i retning av digitalisering og medieformidling av krigen som umennes­keliggjør målet. Er det lettere å drepe på skjermer enn ansikt til ansikt?

Det er likevel viktig å understreke at Gulfkrigens hi-tech-strid ikke er repre­sentativ for dagens kriger. Tvertimot er det de interne konfliktene, preget av nær­kamp med enkle, men grusomme våpen som preger bildet. Siden 1989 har det i gjennomsnitt vært 58 kriger i året. De fleste av dem utkjempes fra hus til hus. De sivile tapene er store; omlag tre fjerdedeler av de som dør i tilknytning til strids­handlinger er selv ikke-stridende.⁴⁹ Dessuten må det tilføyes at modernisering av krigføring ikke bare innebærer teknologisk sofistikering. Senere års erfaringer, blant annet fra ex-Jugoslavia, har lært oss at også avansert samfunns- og human-vitenskap tas i bruk med det formål å gjøre krigen mer effektiv.⁵⁰ I hvilken grad skjelne-kriteriet overhodet er til hjelp overfor en slik utvikling, er et spørsmål som krever inngående analyse.

Religionsdialog for fred

For en etisk refleksjon på teologisk mark i møte med den nye verdenssituasjonen, er det nærliggende å vie stor oppmerksomhet til den sentrale rollen religionene har fått. Religionenes konfliktskapende potensiale blir ofte påpekt. Dette er utvil­somt riktig og nødvendig, samtidig som vi må komme forbi de unyanserte og ofte propagandistiske henvisningene til «fundamentalisme» og «religiøs fanatisme» som hovedårsakene til det meste av elendigheten i dagens verden. Religionene bærer i seg potensiale for såvel konflikt som fred. Religionene er ikke statiske, skarpt atskilte systemer som leder verdenssivilisasjonene inn i et uunngåelig mot­setningsforhold, slik bl.a. Huntington synes å gå ut fra. De store verdensreligio­nene har både likhetstrekk og fundamentale forskjeller. Å ha kunnskap om disse religionene, deres likheter og forskjeller, deres potensiale for såvel krig som fred, er derfor i dagens situasjon helt avgjørende, både etisk og sikkerhetspolitisk. Re­ligionskunnskap, sikkerhetspolitikk og fredsetikk er nærmere forbundet enn kan­skje noen gang tidligere.

Den kjente teologen Hans Küng var blant dem som tidlig så denne sammen­hengen i den nye verdens(u)orden. Erkjennelsen av religionenes janusansikt ledet ham til satsen «ingen verdensfred uten religionsfred», en sats han i boka Etikk for verdens fremtid (1990) utdyper og videreutvikler med stort engasjement. Ver­densreligionene har etter Küngs mening et særlig ansvar for verdensfreden. Re­spekten for mangfold og forskjellighet stilles på prøve på en spesiell måte i livsanskuelser som inneholder absolutthetsanspråk. Dialogen mellom religionene må følgelig styrkes, ikke bare for religionenes egen skyld, men for hele verdens.

Men religionenes bidrag til verdensfreden er ikke bare negativt – ved å slutte å slåss seg i mellom – ifølge Küng. Det er også deres oppgave, nå som før, å po­sitivt motivere til og gi basis for en grunnetos, en ny verdensetos. Denne etos må gjelde for hele menneskeheten. For Küng mener at «denne ene verden vi lever i, bare har en sjanse til å overleve dersom det opphører å eksistere områder i den med for­skjellig etikk, med etiske systemer som står i motsetning til hverandre og til og med bekjemper hverandre.» Dette betyr ikke at han ønsker seg en enhetsre­ligion eller en enhetsideologi, «men noen samlende og forbindtlige normer, ver­dier, idealer og mål.» ⁵¹

Det er ikke beskjedne mål Küng setter. En kan nok stille spørsmålstegn ved realismen i både det ene og det andre av forslagene i boka hans. Kanskje spesielt viktig er spørsmålet om hvorvidt det egentlig må opphøre å eksistere forskjellige etiske systemer, og – i tilfelle – hvorvidt det i det hele kan tenkes å få andre etiske systemer «fjernet» uten ved bruk av makt; høyst tvilsom makt, ut fra Küngs egne forutsetninger? Er det ikke snarere et rammeverk der ulike etiske systemer kan leve fredelig sammen til tross for forskjelligheten, vi må strebe etter?

Uansett hersker det liten tvil om at Küngs insistering på sammenhengen mel­lom religionsfred og verdensfred er helt på sin plass. En fredsetikk etter den kalde krigen må derfor ha religionskunnskap og religionsdialog høyt oppe på agendaen. Mot slutten av det 20. århundre er det en stor utfordring å mobilisere det freds­byggende potensialet som finnes i alle de store religiøse tradisjonene. For å gjøre det, må det samtidig finne sted kritiske oppgjør med det som i de religiøse tradi­sjonene nører opp under fiendskap mellom mennesker og folkegrupper.⁵² Her har teologene, religionsviterne og de religiøse ledere, organisasjoner og trossamfunn viktige bidrag å yte til verdensfreden.

Anvendt litteratur

Alfsen, Erik, Bjørn Kirkerud, og Bent Natvig: «NATO-utvidelse og atomvåpen» i Dagbla­det, 26.02 1997.

Asheim, Ivar: Øyet og horisonten. Grunnproblemer i aktuell etikkdebatt. Oslo: Uni­versitets­for­laget, 1991.

Barth Eide, Espen: «‘Conflict Entrepreneurship’ : On the ‘Art’ of Waging Civil War», ss. 41-69 i Anthony McDermott (red.): Humanitarian Force, 4/97PRIO Report, Oslo: International Peace Research Institute, Oslo (PRIO), 1997.

Buckley, Richard (red.): The United Nations: Overseeing the new world order, 6/93, Richard Buckley (serie red.): Understanding Global Issues. Cheltenham: European Schoolbooks Pub­lishing Limited, 1995.

Børresen, Jacob: «NATO som krisehandteringsverktøy», ss. 4-15 i Norsk Militært Tidsskrift, nr. 10 (1997).

Castro, Nils: Genocidio y violación de Derechos Humanos en Panamá, ALDHU, 1989.

Declaración del Consejo Latinoamericano de Iglesias sobre la situación en Panamá, Quito, 20. desember, 1989

Eriksen, Viking Olver:: Kjernevåpen - hva nå? Kjeller: Villa Sole Forlag, 1995.

Fuller, Graham E. og Ian O. Lesser: «Persian Gulf Myths», ss. 42-52 i Foreign Affairs, bind 76, nr. 3 (1997).

Furre, Berge: Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. Oslo: Det Norske Samlaget, 1991.

Gorostiaga, Xabier: «Latin America in the 'New World Order'», ss. 31-43 i Envío, August (1991).

Huntington, Samuel P.: The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, First published by SIMON & SCHUSTER 1996. New Dehli: Viking, 1997.

Kosmo, Jørgen: «Langsiktige utfordringer for Forsvaret», Tale i Oslo Militære Samfund, 8. januar, 1996.

Kosmo, Jørgen: «Nasjonale og internasjonale utfordringer for Forsvaret» Forsvarministerens nyttårstale, Oslo Militære Samfund, 1997.

Küng, Hans: Etikk for verdens fremtid, oversatt av Sverre Dahl, Land og kirke. Oslo: Gylden­dal Norsk Forlag, 1991.

Leirvik, Oddbjørn: Religionsdialog på norsk. Oslo: Pax Forlag A/S, 1996.

Lia, Brynjar: «Islamist Responses to International Interventions and Peacekeeping in the Mus­lim World», Conference paper, Normative Islam and Social Reality, Lund, 1997.

McDermott, Anthony: «The UN and NGOs: Humanitarian Interventions in Future Conflicts», ss. 71-98 i Anthony McDermott (red.): Humanitarian Force, 4/97PRIO Report, Oslo: Inter­national Peace Research Institute, Oslo (PRIO), 1997.

Mæland, Jens Olav: «Kan humanitær intervensjon begrunnes etisk?», ss. 24-28 i Norsk Mil­tært Tidsskrift, nr. 8/9 (1996).

NATO: «The Alliance's New Strategic Concept», Agreed by the Heads of State and Govern­ment participating in the meeting of the North Atlantic Council in Rome on 7th-8th Nov. 1991. NATO, 1991.

Nedregotten, Pål: «”Med alle nødvendige midler”»: Gulfkrigen i et just war perspektiv», Mel­lomfagsoppgave i Statsvitenskap, Universitetet i Oslo, våren 1994, publisert på internett: http://www.media.uio.no/redaksjonen/paal/oppgaver/just.war.gulf.html, Universitetet i Oslo, 1994.

Nelson-Pallmeyer, Jack: Brave New World Order. Must We Pledge Allegiance? Maryknoll, New York: Orbis Books, 1992.

NOU 1992:12: Forsvarskommisjonen av 1990, Oslo: Statens Forvaltningstjeneste, 1992.

NOU 1995:31: Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser, Oslo: Statens Forvaltningstjeneste, 1995.

Phillips, Robert L. og Duane L. Cady: Humanitarian Intervention. Just War vs. Pacifism. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 1996.

«Russia and Nato bury the Cold War» The Times, 28.05.97

Smith, Dan: «Interventionist Dilemmas and Justice», ss. 13-39 i Anthony McDermott (red.): Humanitarian Force PRIO Report 4/97, Oslo: International Peace Research Institute, Oslo (PRIO), 1997.

Solli, Arne: «Det nye Forsvaret», ss. 1-10 i Norsk Militært Tidsskrift, nr. 12 (1995).

Steinfeld, Hans Wilhelm: «Trusselbildets troverdighet» i Dagbladet, 19.02. 1997.

Stålsett, Sturla Johan: «Når freden begynner: Det nye Guatemala», ss. 21-36 i Kirke og Kul­tur, bind 102, nr. 1 (1997).

Sæter, Odd Jostein: Fredsetikk i atomalderen. Om kirken og arbeidet for nedrustning, i sam­arbeid med Hans Hendriksen, Jan Ove Ulstein og Kjell Skjelsbæk. Oslo: Ansgar, 1986.

Vaux, Kenneth L.: Ethics and the Gulf War. Religion, Rhetoric and Righteousness. San Fran­cisco & Oxford: Westview Press & Boulder, 1992.

Wisløff, Carl Fr.: Norsk kirkehistorie, bind III. Oslo: Lutherstiftelsen, 1971.

Waage, Peter Normann: «Vi og våre fiender», ss. 8-20 i Samtiden, bind 105, nr. 5 (1995).

Waage, Peter Normann: «NATOs nye rolle» i Dagbladet, 16.05. 1997.

Summary

«Peace Ethics after the Cold War: Recent Changes in Norwegian Security Policy and its Ethical Implications.»

The article addresses the post-Cold War era from an ethical perspective. First, the author sets out to examine the claim that a «new world order» has emerged since 1989. Reviewing what he calls six important steps towards a new world (dis)order, it is argued that the events in Europe 1989, Panama 1989, the Gulf 1990-1991, Somalia 1993-1995, Bosnia during the early nineties, and finally, the Paris agreement between NATO and Russia of May 1997, point to a rather ambi­guous development. However this new (dis-)order is to be assessed, it represents a fra­mework for ethical reflection on international politics which is drastically chan­ged in the course of a short time-span. Moving to the Norwegian scene, the se­cond part of the article sketches in what ways this global change has effected Norwegian security policy and defence strategy. The critical question is asked whether the broadening of the scope of security policy may have as an uninten­ded consequence a certain «militarization» of political areas that have not traditi­onally been regarded as security concerns. In the third and last part of the article, basic themes in an ethic for peace within this new global and national situation are out­lined. Disarmament, peace-building, dilemmas related to the «new interventi­o­nism» with the renewed interest in the applicability of the Just War-tradition, and the need for a strengthened dialogue between the world religions for peace are held as major ethical concerns in the present situation.

Sturla J. Stålsett, Dannevigsveien 16, 0463 Oslo, f. 16.04.64. Cand. theol. MF 1989, statsvitenskap grunnfag, UiO 1987, konsulent ved Latin-Amerika desken i Kirkens Nødhjelp 1989-1992, stipendiat ved Det teologiske fakultet, UiO 1993-1997. Vil i 1998 forsvare avhandlingen The crucified and the Crucified. A Study in the Liberation Christology of Jon Sobrino for den teologiske doktorgrad. Av­tjener for tiden verneplikten som forsker tilknyttet Feltprestkorpset.